Søk i nettsamfunnet

Blåfjellenden fredag 10. oktober. I tidligere år har vi hatt som oppgave på høsten å ta inn brua rett nedenfor hytta. Med permanent bru på plass, er denne jobben ikke lenger nødvendig. Men det hindrer oss ikke å ta turen innover. Det ble litt frem og tilbake hvem som ville bli med. Broderen med sitt barnebarn Ådne var nesten selvsagt. Det er blitt en tradisjon at de tar turen innover heia på denne tiden. For broderen markerer turen avslutningen på sesongen for året. Vi fikk også med oss Bernt. Hva gjorde vi før mobiltelefonens tidsalder? Det ble en del frem og tilbake før alt var avtalt og oppgaver fordelt. Været er viktig på tur. Denne helga var værmeldingen ekstraordinær god. Sol, varme og lite vind i midten av oktober, i heia, er ikke vanlig. Snarere tvert i mot. Jeg så fram til en fin tur over heia fredags ettermiddag, og forventningene slo mer enn til. Det ble en av de turene som bør huskes for det fine været. Det er jo ellers slik at det er ekstremturene som huskes. Dette var ekstrem vær. Men helt i andre enden av skalaen. Vi tok det virkelig med ro. Og nøt dagen, været og det å være på tur. Det ble en liten stopp både ved Fossebekken og ved Saftbekken. Vi møtte en jeger, han på vei ned fra heia, og vi opp. Han hadde sett fugl, men ikke fått noen. Vi regnet med at det ville være folk på hytta. Det var spor i sorpa, og vi hadde hørt at det var folk på vei. Inne på hytta ble vi møtt av to voksne par. De hadde tatt turen innover i det fine været. Slik jeg forsto det var det egentlig den første turen de var på sammen til en ubetjent turisthytte, og etter hva jeg forsto, ville det ikke bli den siste. Det fine været var jo et lykketreff for disse. Vi installerte oss på hytta, og etter hvert kom det en del folk. Hyggelige folk. Vi fikk en svært kjekk kveld og morgen. Det ble raddel og fellesoppvask. Det var også et yngre par, han fotograferte, og hadde egen blogg, og hadde vært mange plasser i Rogaland. Det er alltid hyggelige folk i heia Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Bestefartur Det ble endelig anledning til å ta med barnebarn på hyttetur. Værmeldingen var god, og selv om det ble litt frem og tilbake med været, endte det opp meg godt turvær.Jeg hadde diskutert en mulig tur med foreldrene. De hadde ikke anledning til å være med, men om jeg syntes det kunne være greit å ta med veslejenta på tur, så værsågod. Som morfar, hadde vi bare vært på et par små turer tidligere. Det ville være spennende å se hvordan det ble å ha med en jentunge på 7 på tur.Jeg må innrømme at jeg nok ikke var like flink til å ta med egne barn. Eller kan det være at bestyrerinnen syntes vi burde dra på tur alle? Årene går og det er ikke alltid like enkelt å huske hva som har skjedd. Kjekt å glemme noe. Det var snakk om å gå til Taumevatn. Faren var skeptisk og anbefalte en kortere tur. Jeg snakket med jenta, og hun av klar på at det måtte bli en kort tur. Inn til Børsteinen fra Lyseveien er kort. Stort kortere enn det er det ikke mulig å få til. Men det er en lang kjøretur. Vi ble enkelt enige om å dra til Børsteinen. Dette er en selvbetjent hytte tilhørende Stavanger Turistforening. Den ligger på høgheia i nær 900 moh, i et åpent fjellterreng og i nærheten av et vann med samme navn.Navnet kommer av en karakteristisk stein i nærheten. Det blir sagt at fjellfarende mellom Sirdal og Lysebotn brukte å stanse opp og kvile her med sekken på steinen. Vi kom tidlig av gårde og etter et par timers kjøring (med noen spørsmål om ”det er langt igjen” og stopp for is) sto vi på den vesle parkeringsplassen ved veien og lesset opp. Jeg hadde ikke tatt med storsekken, men den mellomste ble mer enn passelig full. Vi hadde med det meste. Det ble litt mer mat enn vanlig, da jentungen dessverre er plaget med noe matallergi.Turen inn til hytta var kort men morsom. Det var skikkelig kjekt å oppleve barn i fri utfoldelse igjen. Jentungen sprang som en vind, fant røde T’er og var svært oppsatt på å være først over bruer og opp bakker. For en gammel mann, er slike ting ikke like viktig. På hytta var det alt kommet en familie. De hadde med tre barn. Ingen på riktig samme alder som jenta, men de fant likevel fort tonen. Det kom også flere etter hvert, men det ble disse vi hadde følge med hjem. Det var ikke mye jentungen satt ned den kvelden. Og det ble sent før ungene kom i seng og sovnet. Og det er nettopp erfaringen, at ungene storkoser seg sammen med andre på de selvbetjente hyttene. Det er sjelden nødvendig å ”kjefte” og det meste går greit. For oss voksne blir det tid til en god drøs for å finne felleskjente og for å høre hva andre jobber med, og er opptatt av. Fjellet, turer og steder er også emner som blir tatt opp. Vi fant forholdsvis for nære felles kjente, og det gjør det ikke mindre kjekt å være sammen. Selv om vi hadde kommet tidlig inn, så gikk tiden fort. Det ble kveld og roen senket seg, for en stund. Men morgenen kommer tidlig til små barn. Det var full fart fra tidlig morgen. Vi voksne vasket ut og tok hytta i rolig tempo, og gjorde oss klar til å gå. Vi tok følge med familien fra Ålgård bort til bilen. Det ble også en hyggelig affære sammen med unger som fortalte og spurte. Ikke stress i det hele tatt. Takk for en fin tur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Sol og langtur. Det ble en god del titting på YR i slutten av forrige uke. Værmeldingen ble bedre og bedre etter hvert. Jeg hadde egentlig planlagt å tilbringe en langhelg på Blåfjellenden for å få på plass en del lemmer i myra. Med god værmelding ble det en kjapp omlegging av planene. For å kunne komme et stykke inn i heie, kan det ikke bli for lang kjøretur før start. Jeg har noen ganger tatt rundturen fra Lortabu forbi Sandvatn til Langavatn og neste dag til Blåfjellenden, for så å ta turen tilbake til bilen på Lortabu. Det var på tide å gjenta en gammel klassiker. Det er to lange dager, med en kort tur på lørdagen. Det gir litt tid til jobbing på hytta. Det var en bråte biler på parkeringsplassen ved Lortabu. Jeg regnet med at det ville være en del på vei innover, men jeg traff bare to jenter, og de fortalte at det hadde gått en kar innover, som skulle til Mohidler. Jeg ville derfor, som vanlig, bli temmelig alene. Det kunne jo være at noen hadde overnattet på Sandvatn og gått videre. Turen inn til Sandvatn er en av de ”letteste” jeg vet om. Etter stigningen opp langs Lysebekken, er det mange flate partier og slake bakker. Det var greit å gå, tørt og fint. Litt vind i mot, som nok gjør det tyngre enn vanlig på en langtur. På Sandvatn var det ikke en kjeft. Det var heller ingen som hadde gått mot Langavtn. Etter en liten pause, fortsatte jeg mot stidelet mot Børsteinen. Den biten er satt opp til å ta en time. Jeg har alldri kommet særlig under denne tiden, men det brukes bare hele timer på kartene, så en time er nok det nærmeste. Men for mange vil det da ta en god del mer. Ikke mye liv, men jeg skremte da opp en flokk ryper. Oppstigningen til Strålausheia er tung. Det går jamt opp en god stund, og det er en del kneiker før toppen. Vel oppe på Strålausheia er det enkelt. Bare granitt, og nødlinger på rekke. Det eneste er at ”noen” setter opp varder utenom stien. Det kan lage litt forvirring i tåke og under dårlige forhold. Det er ikke mange spisse topper eller andre ting som merker seg ut. Det er vidt utsyn over stein – og mer stein. I år er det lite snø. Normalt er det mulig å krysse over en del revner på fenner. I år måtte jeg helt ned før jeg kunne klatre opp noen meter til stien på andre siden. Etter en stund kommer Strålaus toppen til syne. Den ligger helt ut mot Langavatn, ett godt stykke fra Strålausheia. Litt underlig det der. Det nærmer seg kveld da jeg fikk se Langavatn (både hytta og vannet) nede i bakken. Jeg hadde gått og ”fabulert” om full hytte, og hvor da en enslig sjel skulle finne en seng. Hytta var tom. Det kom et par fra Nedreland. De var på vei rundt Lysefjorden, og hadde bre noen dager igjen før den rundturen var fullført. Det kom også fire karer fra veien, så det ville bli en del folk på hytta den natten. Sent, nærmere 10:30 så vi tre gutter på stien fra Sandvatn. De hadde tatt samme turen som meg, men startet noe før 6. Og var fremme i det mørket senket seg, og det ble vanskelig å se. Fin (om enn litt vågal) ”timing.” Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Donnerwetter Det var en stund siden jeg hadde vært på Tomannsbu. Det var på tide å ta en tur. Værmeldingen var ikke så hakkende gal lørdagskvelden, men søndagsmorgen var det regn og torden på menyen. Jeg kjørte oppover i kortbukse, og hadde tatt med lett jakke og lett bukse i sekken. For sikker hets skyld hadde jeg også tatt med det ”tunge” utstyret i bilen. (Dovre bukse og Recon jakke, riktignok gammel modell.) Oppe i dalen var det fortsatt sol, men i horisonten mot sør var det tunge skyer. Jeg skiftet til det ”tunge” utstyret. Det var ikke mange bilene på parkeringsplassen. Yr bestemmer nok besøket. Og det var egentlig dårlig værmelding denne helga. Det var spor oppover Tveitabrekka, og jeg tok igjen et ungt par like over toppen av bakken. De ville innover og bli til mandag. Litt lenger borte på flyene, traff jeg to par som hadde vært på hytta natt til søndag. De fortalte at det hadde vært 6 stk totalt. (Noen hadde gått ned så pass tidlig at jeg ikke møtte de.) Det blir det ikke mange overnattinger av midt i den beste sesongen. De mørke skyen kom stadig nærmere og jeg rykket frem i køen. Et stykke før jeg nådde hytta fikk jeg regnet på meg, men det var bare noen spredde forsøk fra værgudene. Vel inne på hytta, med varm te i koppen og mat i magen, dundret det virkelig. Torden og lyn og masse regn. Jeg ventet til det værste var over. Med erfaring fra regn og vind, kledde jeg meg for uværet. Tynn lang under og et ekstra lag tynn fleece på overkroppen. Hetta på og ut i – oppholdsvær. Det ble en varm og svett tur tilbake. Vinden bakfra og litt sol i bakkene gjorde turen tilbake noe bedre enn hva jeg hadde forventet. Men vann var det. Det som på veien inn hadde vært en liten bekk var nå en elv. Det fosset og rant over alt. Det ble selvsagt sleipt og glatt, og oppover berget og ikke minst ned Tveitabrekka gikk jeg veldig forsiktig. Jeg var glad da jeg endelig sto nede ved bilen uten å ha vært i bakken mer enn en gang. En av de få turene der jeg hadde for mye klær på. En søndagstur som vil bli husket. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

En våt tur forbi Blautevann. Det en tidlig start turen søndag, og full fart opp over. Jeg må ha vært på Lortabu noe før 11. Denne helga ble det alene turer både fredag og søndag. Det var vått. Regnet hadde gjort myrene bløte og det rant stort sett over alt. Rett etter starten på turen, passerer jeg badekulpen. Den så ikke like innbydende ut denne morgenen. Nå pleier jeg ikke å ta en dukkert på vei inn, men venter. Da har sola varmet opp vannet over svabergene, og den står også ned i kulpen. Selv om det for noe vått i lufta, og det var forholdsvis kjølig med bare 8-9 grader, kom den gode turfølelsen oppe i bakken. Det var fortsatt tungt å gå oppover, det var fortsatt kaldt, og det trakk i mot. Men det var kjekt, jeg følte meg vel, og så fram til en skikkelig fjelltur innover heia. Det var en del biler på parkeringsplassen, og det måtte komme folk i mot, jeg traff to karer ved Blautevann. Vi stoppet for en prat. Disse hadde jeg truffet før, og vi fikk en liten runde på utstyr – gore-tex eller ei, men etter det så jeg ikke noen før ved Mangædne. Da kom det en hel del folk nedover bakken. Men det var fortsatt tre jenter på hytta da jeg kom inn. De var i full gang med rengjøringen. Bøtte og kost. Det er ofte slik at de siste må ta det tyngste løftet for å få hytta i stand. Denne gangen ble det gjort grundig. Det ble en kort pause, med litt prat rundt vedlikehold og tilsyn. Jeg pakket og gjorde meg klar til å gå. Men først måtte jeg ta bilder av gjengen. Ett hyggelig oppdrag. Da jeg gikk var jentene fortsatt ikke helt klar til å ta ut. I fjor på samme tid lå det fortsatt noen fenner enkelte plasser. Det kom nysnø omtrent på denne tida. Så pass høyt som over 900 moh er det høst. Vinterværet kan holde seg vekk en måned til. Det hadde vært greit med litt mer sommerforhold. Denne dagen var det skikkelig sleipt i sorpa. Jeg var ute å sklei sikkelig, og bare flaks (og masse balansetrening på brett) hindret fall et par ganger. Og buksa ble skitten til langt over knærene. Nedover Lysebrekka tok jeg igjen de som jeg hadde truffet på veien inn. Slik jeg forsto det ville en av ungene ha et bad i kulpen. Lykke til – med 8 grader og litt yr i lufta. Men noen må ta tak i trafikken, det kan da ikke være mening i at ”alle” skal hjem samtidig med meg…. Det tok tid nedover dalen. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Langhelg med mye arbeid Denne helga ble det ikke tur "som vanlig". Rett nok gikk vi inn til Blåfjellenden på torsdagen, men det var ikke meningen å gå noe særlig denne helga. Innover ble det broderen og jeg. Vi fikk en helt grei tur innover. Det var tørt i marka, det blåste lite, og vi tok det med ro. Litt tyngre sekker enn vanlig. Jeg hadde med mat og utstyr for hele helga. Det veier litt, og "kjekt å ha nissen" hadde en fin dag... På hytta ble vi møtt av en skoleklasse. Ungdommen var på skoletur med lærere. Høyt lydnivå, mye frem og tilbake, men ungdommen av i dag er ikke hva ungdommen var i tidligere tider. I dag oppfører de seg skikkelig. Ikke noe hærverk og greie å ha med å gjøre. Men det blir brukt utrolige mengder dasspapir og det er vanskelig å holde vannbøttene fulle. For vår del gikk kvelden fort, med hyggelig prat og godt samvær med de "voksne". På fredagen startet jeg å bære ut lemmer til å legge i myra nedenfor hytta. Det var tungt arbeid. Det ble å legge lemmer fra der de var frem til der de skulle brukes, og så bære, og til slutt ta opp de utlagte lemmene. Myra var tung og våt. På hytta lå det også en del utstyr som skulle ned. Alt i alt ble det likevel en god tur til sammen. Jeg setter mer og mer pris på å ha aggregat og verktøy på hytta. Det er enklere å skru med drill enn å slå i spiker. Nå trenger drillen opplading, og de ble derfor noe tid til vanlig vedlikehold. Det vil si vask av dass. Fredagen ankom en god del lærere, med et lass mat og drikke. Det ble helst litt for mye av det gode. Nå var det ingen andre som ble forstyrret av gjengen, men likevel gikk det litt over støvleskaftet. Fredags ettermiddag ble det vær. Mye vær. Regn og torden. Det rant over alt en stund. Ånå steg med minst en halvmeter. Fredagskvelden ble ikke like bra som foregående. Gjengen med lærere oppførte seg ikke like bra som elevene fra torsdagen. Det ble litt for mye og litt for lenge. Lørdagsmorgen gikk jeg i gang med gangveiene, og fikk gjort de ferdig. Det var offisiell - høytidlig - åpning med en gjeng som skulle til Sandvatn. Det kom ikke så mye folk på lørdagen som jeg hadde trodd. Vi ble bare ca 30 til sammen. Nok en hyggelig kveld. Morgenen etter ble det å få hytta i orden og komme seg av gårde. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Takk for i år. Da står desember for døren med alt det medfører av ståk og stress. Det er selvsagt fortsatt mulig å komme seg inn til Blåfjellenden, men for min del må det vente til det er skiføre. Jeg pleier normalt ikke å være inne på hytta i desember (ikke alltid i november en gang), og første skituren blir om regel i slutten av januar. Det er folk innover, men ikke mange. Pinnekjøttgjengen som er innover første helg i desember, holder sikker fortsatt ut. Om det blir besøk i julen, gjenstår å se. Det er ikke alltid været tillater å komme innover (eller tilbake). Selv i februar, med sola litt høyere på himmelen og dermed varme inn vinduene, kan temperaturen inne i hytta være godt under null ved ankomst. Da tar det tid å få varmen i hytta. Og sengene med dyne og pute er steinkalde. Jeg tror det beste er å ha med sovepose om noen tar innover. I desember og januar, kan det sikkert være ennå kaldere, og mørkere. Det er ikke mye sol som når ned til hytta midt på vinteren. Og det er muligens tid for et lite tilbakeblikk på året som har gått. Vinteren 2013 var skikkelig bra. Med mye godt turvær. Jeg var innover på ski første gangen i slutten av februar. Og kom meg inn til hytta totalt 5-6 ganger gjennom vintersesongen. Det som huskes best er betongføret. Jeg tror det ble å gå på beina ned deler av bakken hver gang. Det går kjappest, og det er også mindre sannsynlig at eggene knuser, om bakken tas på beina. Påsken var fantastisk, med et strålende vær og nok snø. Og så må det tas med at vi serverte 40 komlemiddager på skjærtorsdag. Sommersesongen startet i slutten av mai. Litt tidligere en ”normalt”. Været i sommer var også bedre enn året før, som omtrent regnet bort. Det var nedbør sommeren 2013, men også mange gode, tørre og solrike dager. Men det ble ikke mye bading. Som vanlig var det en god del utlendinger innom hytta. Litt mer besøk enn før fra gamle østblokkland. Og ikke alle disse besøkende har helt peiling på ”det norske systemet”, men ønsker normalt å gjøre tingene mest mulig riktig. Som alltid kommer det en hel del besøkende til Blåfjellenden, som er på sin første fjelltur. Det er både kjekt og inspirerende å ta i mot slike folk. Mye på grunn av at det gir anledning til å ta fram gode minner fra min egen første tur til hytta. Jeg håper de fleste får tilsvarende gode minner fra sin tur. Og det er alltid svært hyggelig å få besøk av folk jeg har truffet tidligere. Dette året har det blitt en del. Og takk for det. Det gir ofte hyggelige kvelder og stunder på hytta. Høsten ble lang. Siste turen innover var i begynnelsen av november. Litt trist og vemodig å stå på terrassen, se utover Fidjadalen og ta farvel med hytta for året 2013. (Med lua i hånden. Det må skje i høytidlige former.) Et år er gått. Sola snur om ikke så lenge, og det vil igjen gå mot lysere tider. Og forhåpentlig et nytt år på Blåfjellenden.

Over heia med truende tåke. Fra Langavatn er det en grei tur ned til Blåfjellenden gjennom Blåstøldalen. Det tar alltid litt tid å komme av gårde. Været var fortsatt skikkelig bra. Sol og lite vind. Alle på Langavatn skulle videre til Blåfjellenden. Der ville det bli en del folk natt til søndag. De staute katene fra Tau, hadde forsøkt å fiske i Langavatn, med bare et napp som resultat. Det ble påstått at det var en fin og stor fisk som hadde sluppet unna, etter å ha vært het oppe i steinene. Det er ikke alltid så tørt i bakken nedover mot Blåstøldalen som på denne turen. Selv myrene i Blåstøldalen var delvis tørre. Det var med andre ord lett å gå. Men som alltid, selv om turen er godt under tre timer så blir det ”tungt” på slutten og det er kjekt å se hytta dukke opp over kanten. På hytta var det ”tilsyn”. To jenter som hadde sommerjobb. Det tok en skikkelig omgang med renhold. De hadde tatt turen opp Fidjadalen, og merket stien. 18,5 timer med merking og gåing. En imponerende jobb. Nå bør det være enkelt å finne fram i dalen. Ut over dagen kom det en del folk. Fra Langavatn kom ”den harde kjerne fra Tau” med fersk fisk fra Rundevatn. Det ble en skikkelig bra middag den kvelden. Fra Sandvaten kom det gamle kjente. Det var svært hyggelig igjen å hilse på Inger og Arne. Vi har møtt på fjellet en god del ganger opp gjennom årene. Det har alltid vært noen kjekke kvelder når vi er på samme hytte. Og så sent som i slutten av juni traff jeg to tyskere som også kjente Arne. Det ble væromslag i løpet av natt til søndag. Regn og tåke. Om morgenen så det ikke bra ut. Tåka lå lang nede på fjellsiden og det regnet. Ikke hyggelig vær for en tur alene over Stutaheia. Men som så ofte før, etter frokost med egg og bacon og en runde med renhold, var forholdene bedre. Jeg mente det ville bli ennå bedreforhold etter hvert, og i alle fall ikke dårligere. Jeg pakket sekken (lett) og tok av gårde over myrene mot Mørkedalen. Det er noen drøye bakker oppover mot Stutaheia. Her gjelder det å holde igjen, ellers brennes alt kruttet lenge før toppen. Jeg tok det med ro, og passet på å fylle flasken med vann. Det var litt yr akkurat da, så det ble ikke en lang pause. Men jeg tok på en tynn fleece. Det var kaldt i bakken, og det ville ikke være stort bedre oppe i høyden på bare heia. Tåka lå på toppene bak meg. Vel oppe kjente jeg at trekken kom fra nord. Det betød at tåke sannsynligvis ville holde seg vekk. En lettelse. Det er ikke helt enkelt å finne merker og nødlinger om tåka blir tett. Selv med kart og kompass vil det gå sakte over heia om stien skal følges. Og det skal ikke mange metrene til før stien ”forsvinner”. Det er ikke mange fastpunkene å holde seg til. Småvannene er ofte det beste, men om omrisset forsvinner i tåka, er det ikke lett å se hvilket vann som ligger forran, eller for den saks skyld hvor stort det egentlig er. Det ble en grei tur over heia. Tørt på fjellet og ikke regn eller vind. Det å ha spart litt på kreftene kjennes bra opp de siste bakkene mot stidelet til Høgaleitet. Det ligger på godt over 1100 moh. Ned mot Sandvatn går det greit. Kneet kranglet litt i de bratteste bakkene, men det er uansett enklere å gå ned enn opp. Vel nede på stien mellom Sandvaten og Lortabu, var det bare å konstatere at turen egentlig hadde gått alt for fort. Det er det lille stykket over høgheia som et ”tur”. Resten er mer ”transport”. Det ble ikke bading i kulpen i Lysebekken. Sola kom ikke skikkelig gjennom, men hjemme var det sol. Litt urettferdig det der. En litt lang helgetur var over. To lange dager (7 timers turer), med en kort i mellom. Det er kjekt å kunne hake av en skikkelig tur også i 2013. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

En rolig kveldstur inn og en grei tur tilbake. Det er YR som bestemmer. Denne helga var planen å gå til Strandalen. En liten titt på YR, og det ble umiddelbart endringer i planene. Yr meldte om store nedbørsmengder på lørdagen, med torden og lyn. Nå trenger ikke YR alltid ha rett, men denne gangen fulgte vi fjellvettreglene. Værmeldingen lovet at godværet ville vare til ut på kvelden fredag. Og det ville bli en bedring i været lørdag, før det igjen kom et nedbørs-område inn over heiene. Det kunne se ut som om det ville bli en grei tur å gå inn til Blåfjellenden på fredagskvelden og gå tilbake til bilen på lørdagen. Vi hadde ingen planer for lørdagsettermiddag, og kunne derfor justere avgang fra hytta i forhold til været. Bestyrerinnen godkjente planene. Jeg gjorde klar hjemme, pakket sekken og kjøpte inn provianten. Fjordland middag og som vanlig egg og bacon til frokost. Bestyrerinnen stakk av litt tidlig fra jobb, og vi kom derfor av gårde rett over 4. Vi hadde en optimistisk stopp for å kjøpe noen bokser - om vi skulle være så heldig å komme over noen multer som var modne. Det var ikke mange bilene på parkeringsplassen. Det tydet på at vi kunne bli alene. Rett oppe i bakken gikk vi på kjente - en familie med små barn en på to (og et halvt, - viktig) og en på fire år. De hadde vært inne på hytta for en natt. Vi fikk også greie på at det var en gjeng på fire stk på vei innover. Fredagsturene innover heia er litt spesielle. Det blir litt kveldstemning på slutten og ting roer seg. Det er lite stress på disse turene. Det kan skyldes at jeg går noe roligere enn vanlig. Bestyrerinnen trener på langt nær så mye som meg. På hytta hilste vi på de som var gått innover før oss. Fire nederlendere, som ville ned Fidjadalen på lørdagen. Jeg hentet vann, og satte på middagen. Det ble selvsagt en sen middag, men sånn er det med de “fine”. Kvelden gikk som vanlig med sudoku Max og peanøtter. Det ble tidlig kveldsmørkt. Været som var meldt kom innover heia med bulder og brak. Vi slukket lysene, og satt og så på lynet og hørte på tordenet. Det smalt skikkelig et par ganger, men egentlig var det værste været et stykke unna. Det ble en lummer og varm natt, og vi lå litt utpå. Sto ikke opp før nærmere ni. Det tar et par timer å få orden på hytta. Men da vi var klar for avgang kunne vi ønske de neste gjestene velkommen til nyvasket hytte med pussete vinduer . Bortsett fra at vi ikke traff noen nye gjester. YR bestemmer antakelig. Med dårlig værmelding, færre eller ingen på hytta. Hjemturen gikk i jevnt og rolig tempo. Helt nede ved hyttebyen ble vi forbiløpt av tre karer fra stølen på Blåfjellenden. De hadde vært inne og sett etter sauene. En litt uvanlig tur i og med at bestyrerinnen var med. Det var første tur på beina innover i år for henne. Vi gamle holder fortsatt koken. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden