Søk i nettsamfunnet

Tenker jeg starter nå fredag 16 des å går stabbursdalen. Men jeg forsøker å finne informasjon om Ivar Stua og Basti gammen. Er disse åpne eller trenger man nøkkel? Ser også på noen kart over Stabbursdalen at det ligger en åpen hytte ved Lompala sør for Stabbursnes. Noen som har kjennskap til denne? Om noen ønsker å være med turen, har jeg gjerne selskap.

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/13532/3+dager+i+Stabbursdalen+nasjonalpark.html Krevende transportetappe Denne turen var og ble en høydare på pappa og mitt sitt Finnmarksraid mai 2011. 3 dager i Stabbursdalen nasjonalpark sine langstrakte vidder og høye gaiser. Vi kjørte til Skoganvarre og fikk parkere ved Veines. Første dagen ble en ren transportetappe inn til vannet Leavnnjasjavri, drøyt to mil med tyngre sekker (overnattingsutstyr mm.). På grunn av en formiddagstur til Gárdevárri kom vi ikke i gang før godt utpå ettermiddagen med denne turen. Det førte til problemer, snøen var pill råtten utenfor oppkjørte scooterspor. Vi startet med å gå over Øvrevann og inn i bukta Njuorluokta. Litt vel spennende krysning dette her, spesielt inne i vika var det ikke mange steder man kunne komme inn til land tørrskodd. Etter vannet kom den ene hindringen etter den andre og kilometerfarten sank til det minimale. Det var som damen på Veines spurte oss med snedig røst; «skitur ja, men tror dokk at det finnes snø da?». Det var jo nesten ikke snø igjen, men såpass mye at du kunne ikke ta skia av for godt. Det ble av og på med skiene, og myrkrysninger og elvekrysninger. Hele veien gjennom skogen langs scooterleden mellom Skoganvarre og Alta. Vi passerte også vannet som heter Vuolajokluoppal, flere åpne partier her, så vi måtte være på vakt. Heldigvis hadde jeg med en hydrolog og senioringeniør i NVE med meg, så jeg følte meg nogenlunde safe. I bakken like før skoggrensa møtte vi et par med to bikkjer som var ute på en mye lenger tur enn det vi skulle på. Nemlig Norge på langs med tur innom alle de fire ytterpunktene på fastlandet. Ikke verst! Med pulk hadde de brukt nesten 7 timer fra Skoganvarre og hit, det sier litt om forholdene... Heldigvis ble det bedre da vi omsider kom over skoggrensa. Etter en lang bakke kunne vi bare lange innover flatene mot leirplassen vår. Været var fantastisk med vakker kveldssol bak Vuroji. Like før vannet kom det en liten motbakke, og der valgte vi å ta på fellene. Vi skulle jo uansett bruke feller opp til Vuorji neste dag. Like før det helte ned på vannet fant vi en grop der vi fant vann. Hurra! Da slipper vi jobben med å smelte snø, opptur! Vi teltet der, kokte oss middag og kort tid senere purket vi mot drømmeland. Dag 1 5t 30min 19 km Drømmedag! Klokka vekket oss klokken 07.00, selv om det var tidlig varmet det skikkelig i teltet. Jeg tittet ut luka og gispet da jeg så hvilket vær vi hadde over oss. Skikkelig kanonvær, med blå himmel og en varmende sol, og ikke minst null vind. Vi kokte oss risgrøt, fylte opp flaskene og la i vei fra teltet litt over kl. 09. Første mål for dagen var Vuorji, kommunetopp i Karasjok. Vi entret Leavnnjasjavri og fulgte dette vannet noen meter før vi skrådde opp mot nordvestryggen. Et stykke oppe på ryggen ble det for mye stein til at det var noen vits med ski, så vi valgte å spasere de siste par høydemeterne til topps. Litt gjennomslag i skaren oppe på toppryggen, men vi kom oss oppover. Først til en liten fortopp før den høyeste. Så scooterspor som hadde gått helt opp på toppen, enkelte velger å ta den lette varianten ja... Utsikten herfra var gedigen. Mot Cohkarassa og andre mektige topper i nord, i øst mot Halkavarri (?), vestover mot Altafjella, Øksfjord, Stjernøya og Seiland og ikke minst i sør hadde vi en endeløs horisont med den langstrakte Finnmarksvidda. Og dette var bare en brøkdel av hele vidda som strekker seg videre langt inn i Finland. Turen hadde så vidt begynt, og siden det blåste litt småsurt på toppen valgte vi å gå ned til skiene og renne ned til vannet igjen. Fant en bar lyngtue og rastet en liten stund. Du verden, her nede var en helt annen verden enn på toppen når det gjelder vind og varme. Vi kunne jo hive av oss på overkroppen, legge oss flate i lyngen og bare nyte dagen. Det ble litt tid til dette, men vi ville også nyte dagen på tur. Strøk over vannet før en motbakke ventet. Pappa valgte feller, mens jeg tø til blanke ski. Det var ikke til å unngå å legge merke til den stilige canyonen vi hadde på høyresiden i den første bakken, artig! Nå ventet noen langdryge partier, først bort til dalføret Ceakkovuopmi som vi fulgte nordover et godt stykke før en ny og herlig pause ventet. Vi hadde nå god sikt opp mot neste topp – Cohkarassa. Den så da ikke så langt unna ut, det går sikkert fort bort dit. Men det tar sin tid vet du, nå tok jeg også på feller og noen tusen steg senere var vi like oppunder toppen. Vi fant oss godt til rette i en solskråning og priset oss nok en gang over været, jeg har sikkert nevnt det til det kjedsommelige, men et stikkord for denne turen er rett og slett nytelse. Ikke mange dager man opplever noe slikt inne på vidda. Siste bakken opp til toppen gikk greit, og selv her oppe fantes ikke et vindpust. Helt ubeskrivelig flott her oppe. Måtte gå rundt meg selv flere ganger for å simpelthen trekke inn disse sterke inntrykkene. På en slik dag er det ikke feil å være på Porsangers tak, midt i Stabbursdalen nasjonalpark, flere mil i fra nærmeste sivilisasjon. Det gikk etter hvert mot kveld, klokka ble halv fem da vi forlot paradiset på Cohkarassa. Rennet ned mot dalen var fantastisk. I det jeg skulle ta en lur snarveg for å ta igjen pappa som hadde bedre glid enn meg klarte jeg å krysse skiene og gå på trynet. Sånn går det når man skal være lur. Resten av veien tilbake til teltet gikk helt greit, det virket faktisk ikke så langt som vi hadde fryktet. Det eneste som overrasket var hvor endeløs Leavnnjasjavri føltes. Var det fire kilometer eller fire mil det stod på kartet? Jeg dro i forvegen og vekslet på å skøyte og stake over vannet. Vel framme ved teltet kokte jeg opp vann så det var klart til pappa kom. La også merke til enormt med lemenekskrementer i ytterteltet, men heldigvis hadde den ikke fått tak i noe av maten som lå der. Denne natten sov vi som steiner. Dag 2 9t 30 min 1515 hm 45 km Retur i gråvær Neste dag var det som forventet langt fra det været vi hadde dagen før. Det var overskyet, vind og snø i lufta. Etter frokost pakket vi sammen sakene og dro tilbake mot bilen. Vi prøvde å komme oss avgårde tidlig i håp om at snøen i lavlandet ville ha bedre bæreevne enn den hadde på vei fram. Det var motvind og dermed ble det tyngre å stake tilbake enn det vi hadde håpet. Enkelte partier var det tørrsnø og her hjalp det å ha litt blå ekstra under skiene, noe pappa forsøkte med. Men etter hvert var det bare feller som dugde. Da utforbakkene til slutt kom var det av med feller og renne ned til det flatet ut. Fant et lite søkk med mer snø enn på framveien som gikk greit å følge. Videre valgte vi å følge sommerstien og den førte oss over en bro sør for Vuolajokluoppal. Mye av og på med skiene, og flere steder var stien oversvømt av smeltevann. Etter myrpartiene prøvde vi å følge kjerreveien på sørsida av Øvrevann. En del opp og ned her, men den førte oss omsider tilbake til Veines. Ganske lei av skibæring og nedbør i form av sludd var det deilig å komme fram til bilen og skifte til tørre klær. Etter en handletur i Lakselv sjekket vi inn på en campinghytte på Skoganvarre turistsenter. Her fikk vi mulighet til en etterlengtet dusj samt noen smakfulle grandiosa til middag. Takk for en flott 3-dagerstur i Stabbursdalsfjella! Dag 3 4t 30min 19 km

Hei. Eg reiser nordover i sommer sammen med hunden min for å oppsøke diverse områder der i nord. Tenkte å reise fra østlandet i starten av juli. Tur 1: Kanotur i Pasvik. Ca 10 dager. Den turen blir starta ved Svartbrysttjøma og avslutta der. Dato: frå ca. 5-15 juli. Tur 2: Gallokvidda. Ca 14 dager. Tenkte å starte i Neiden og avslutte da i Karlebotn. Dato: frå ca. 17-30 juli. Tur 3: Ifjordfjella. ca 14 dager. Tenkte å starte i Sirbma og avslutte da i Ifjord. Dato: frå ca. 2-16 august. Tur 4: Stabbursdalen. ca 10 dager. Tenkte å starte i Lakselv området og avslutte da i Alta. Dato: frå ca. 18-28 august. Tur 5: Øvre Dividalen. Ca 12 dager. Starte ved Frihetsli og avslutta der. Dato: frå ca. 2-14 september. ( Litt usikker på om denne turen blir gjennomført. Må muligens tilbake til reinsjakt vist eg får tildelt dyr .) Tur 2,3 og 4 blir ikke starta og avslutta på samme plass. Trenger hjelp med logistikken der. Kommer til å ha med meg hunden min som sagt. Det er ei malamute tispe på 45 kg. Så litt usikker på det å reise kollektivt tilbake til bilen. Noen som har noen gode råd der? Vil jo prøve å unngå å måtte legge opp ruter som blir i en halvsirkel vist det er mulig. Kommer til å ha me alt av hundemat og tørrmat til meg selv som eg måtte trenge på disse turene hjemmefra. Da det er billigere og lettere å pakke på forhånd. Det eg er usikker på der er rett og slett om det kan oppbevarest i bilen mens eg er på tur. Da tenker eg på sommervarmen. Hadde det kanskje vært bedre å kontake diverse campingplasser og hørd om eg kunne fått lagt igjen en par bagger med mat på en kjølig og tørr plass? Noen som har noen gode råd der? Alt av tips og råd om alt fra gode fiskevann til tørrfor tas hjertelig imot

Finnmarksvidda på ski – Et to ukers vintereventyr Far og sønn to uker sammen gjennom Finnmark midtvinters. Senior (68) er pensjonert tannlege og tidligere grensevakt i Pasvik. Yngstemann er 41 år gammel, ingeniør og sesongkortholder på Ranheim. Har verdens mest tålmodige kone som har gjort det mulig å kombinere livet som trebarnsfar med noen vinterturer alene de siste årene gjennom Sylan og over Hardangervidda. Nå ventet et to uker langt eventyr Finnmark sammen med far. Begge to har for såvidt mye turerfaring, men vi har aldri vært så lenge sammen på tur tidligere. Det skulle bli en utrolig opplevelse som handlet om kulde, mestring, samspill og en utrolig sprek pensjonist. Samt noen engelskmenn i kabriolet og banneord i Stabbursdalen. I denne turrapporten har vi inkludert mange bilder og detaljer om trasevalg som kanskje kan være nyttig for andre som planlegger tur i samme området. Nederst finnes også et kart med detaljer om ruta. God lesning! Hilsen Tore (68) og Haavard Haaskjold (41). Dag 0 – Buss for fly Vi startet turen 28 februar 2019 fra Lakselv etter å ha ankommet med "buss for fly" en dag forsinket. Dash-8 maskinen fra Tromsø til Lakselv hadde gitt opp i vindkastene kvelden før og måtte lande i Alta. Uværet gjorde at E6 over Hattir var stengt til neste dag, så da ble det hotell i Alta og buss dagen etter for passasjerene på flight WF958. Smilende passasjerer og god stemning til tross for forsinkelsen. I Finnmark er man vant med å tilpasse seg etter været vinterstid. "Hvis du har så dårlig tid, koffor reiste du ikkje i går?" Forøvrig en sterk kontrast til stemningen blant mange utålmodige reisende på Gardermoen hvis flyet til Trondheim er en time eller to forsinket. Dag 1 – Idjajavri (Nattvann) ved E6 nord for Karasjok I Lakselv plukket vi opp pakken med primus og tomme brensel-flasker som vi hadde sendt med posten. Vi gikk også innom Circle K stasjonen og hentet dunkene med fritidsparafin som vi hadde bestilt. En busstur, og tre kvarter senere stod vi i brøytekanten langs E6 ved Idjajavri (277) litt nord for Karasjok. Terrenget vestover mot snaufjellet går delvis gjennom områder med en del bjørkeskog og vi fryktet at det kraftige snøfallet det siste døgnet hadde gitt mye løs sukkersnø. Tidligere hadde jeg ringt bestyreren på Ravnastua fjellstue og fått gode tips om rutevalg gjennom dette landskapet. Ved Idjajavri (277) traff vi en reineier fra området som ga oss gode råd og tegnet svært nøyaktig på kartet den letteste traseen gjennom bjørkeskogen opp mot vidda. Mørket kom og vi slo leir i vannkanten etter å vasset til knærne i bunnløs snø. Det polare lavtrykket var erstattet av høytrykk med klarvær, og termometeret viste 36 minusgrader. Vi sov godt i soveposen på hvert vårt reinsdyrskinn og bamseunderlag. Over oss danset allerede nordlyset. Bilde 1: En sprek 68-åring klar for et to ukers eventyr i bitende vinterkulde Dag 2: Idjajavri (277) - Dimbbarnjunni (427) Vi fortsatte vestover opp mot Mailevadda (405) og deretter ned igjen mot Mailejavri (327). På vei opp mot Mailevadda kom reineieren fra dagen før kjørende. Han hadde tenkt på oss i den bunnløse snøen og bestemt seg for å kjøre opp et scooterspor som vi kunne følge de neste kilometerne mot Mailejavri (329). Han skulle jo uansett ut og se etter flokken. Snakk om service! Han fortalte også noe som ga grunn til litt ettertanke. I midten av Februar hadde det vært et kraftig og unormalt mildvær. Det hadde ført til mye overvann inne på vidda av smeltet snø. Deretter hadde kulda kommet tilbake og dannet et tykt islag som nå var gjemt under snøen, og som gjorde det vanskelig for dyrene å komme gjennom til lavet de spiser. Enda et eksempel på konsekvenser av et klima i endring. Her var småkupert terreng med en del skog og da går det sakte med pulk i dyp snø. Men, med nykjørte scooterspor fikk vi opp farten. Opp fra vannet Mailejavri (329) var det relativt bratt, men motivasjonen for å komme oss ut av bjørkeskogen og inn på vidda var sterk mens vi klatret de hundre høydemetrene opp mot Dimbbarnjunni (427). Endelig inne på vidda! Selv om det to dager tidligere hadde snødd mye i området hadde allerede snøen satt seg godt og blåst av toppene. Den bunnløse sukkersnøen i lavlandet var allerede glemt. Klokken ble 16 og dagslyset ebbet ut. Vi fant en nydelig leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427). Det var bitende kaldt, krystallklar himmel og vi begynte allerede å bli bortskjemt med spektakulære nordlys. Bilde 2: Endelig inne på vidda. Bilde tatt nordover fra området ved Dimbbarnjunni (427). Stiippanjohka i fremgrunnen med fjellpartiene mellom Lakselv og Stabbursdalen i bakgrunnen. Tror det er fjellet Vuorji (1024) som er til venstre i bildet. Bilde 3: Leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427) Dag 3: Dimbbarnjunni (427)- Nord av Mollesjavrrit Siden Finnmark ligger såpass langt øst oppleves tidssonen som litt pussig vinterstid. Dagslyset kom allerede i sju-halvåttetiden om morgenen og vi hadde fast rutine med å være klar til å gå tilda. Vekkerklokka ringer 05.00 og dagen starter med å skrape rim fra innsiden av teltet. Dette er en kald fornøyelse, men svært viktig for å holde teltet tørt. Med is-skrape fra Biltema og tapetbørste fra Jernia blir teltet tømt for snø og is. Det ble tidlig enighet (?) om at dette er en typisk junioroppgave på turen så pensjonisten fikk sove litt lenger i posen hver morgen. Frokosten gjør vi enkel med rasjoner av havregrøt. Så er det bare å komme seg ut av posen og ut i aktivitet. I denne kulda er det om å gjøre å få på skiene med en gang. Skiene isolerer litt ekstra mot underlaget. Gode ullsåler, tynn ullsokk innerst, deretter dampsperre og en kraftig tovet ullsokk hjalp godt i kulda. I tillegg brukte vi tå-ladder utenpå skiskoene de kaldeste dagene. Bilde 4: Fjerning av ispartikler og snø med snøbørsten er viktig for å holde ting tørt i kulda. Vi hadde allerede fått gode rutiner for ned-pakking av leir og vi trengte knapt å utveksle ord mens vi utførte arbeidsoppgavene våre og gjør oss klar til avmarsj. Dunjakka beholder vi på den første halvtimen til vi går oss varm. Deretter havner den i den lille baggen på toppen av pulken for å unngå at vi svetter. Når vi er i bevegelse går vi bare med ull innerst, en kunstfiber-trøye og skalljakke. Så snart vi stopper er det på med dunjakka igjen. Vi holdt en vestlig kurs i noen timer før vi dreide nordvest over Gieddoaivi (515). Deretter tok vi ny kurs, fortsatt mot nordvest, mot Beavkkehangielas (460) mens vi rant ned og krysset vassdraget som lå i dalsøkket mellom disse slakke toppene. Her er det viktig å ikke krysse for langt øst da det er bratt og ulent mot Stiippanjohka. Når klokka ble 16 var det på tide å slå leir i en skråning nord for Mollesjavrrit. Vi hadde hatt god fremdrift denne dagen hvor forholdene var krevende. Sprengkulde med en del vind hadde gjort at vi måtte være ekstremt nøye med alle detaljer for å unngå forfrysninger. Bilde 5: Brr… kaldt ja. Dag 4: Nord av Mollesjavrrit - Gasadatjavri (396) For et magisk sted. Fullstendig øde. Vi hadde lagt opp ruta over vidda et godt stykke unna scooterløyper og den populære Karasjok-Alta ruta. Fremdriften med ski og pulk langs merkede scooterløyper er jo vesentlig høyere, men opplevelsen ved å gå helt alene i ødemarken, gir en annen form for mestring. Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men den er for det meste avslått. Det å navigere utelukkende med kart og kompass gjør at en hele tiden skjerper sansene, saumfarer terrenget, oversetter dette til kartet. Krysspeiler. Igjen og igjen. Denne dagen handlet mye om navigering. Vi hadde begynt å dreie mer nord-nord-vest og skulle gjennom passet mellom Likcacearru (510) og Buolzajohgielas (559). I utgangspunktet en grei oppgave, men i løpet av natten hadde det begynt å blåse opp og sikten var dårlig med snøføyke. Det meste var hvitt denne dagen. Mestringen en opplever ved å trygt navigere uten å være avhengig av elektronikk under slike forhold er noen av de sterkeste opplevelsene jeg har under langturer på vinteren. Ta ut ny kompasskurs og sikte mot en enslig fjellbjørk. Gå, ikke mist den av syne. Stopp igjen. Speide. Nytt siktepunk. Det krever en kombinasjon av forarbeid og trening i å lese kart, men samtidig alltid være ydmyk for potensielle farer. Spesielt når sikten er dårlig. Hvor kan det være farlige skavler, usikker is? Hvilke sikkerhetsavstander legger en inn til slike områder osv? Sjekke posisjonen vår på nytt. Fokus-fokus-fokus. Det går sakte, og ja, det hadde nok gått mye fortere med GPS med waypoints, men opplevelsen blir annerledes. Det ble ikke mange kilometer denne dagen, men vi jobbet oss sakte og trygt fremover og slo leir ved Gasadatjavri (396). Utover kvelden forsvant skylaget og vi fikk oppleve turens kraftigste nordlys den natten. Bilde 6: Godt å komme seg inn i teltet ved Gasadatjavri (396) etter en dag med litt ruskevær Dag 5: Gasadatjavri (396) - Bojobæskihytta Dagens etappe nord mot Bojobæskihytta var kort og lett å navigere i det klare vinterværet. Kraftlinja til Lakselv krysser også her. Kraftlinjer kan jo ofte være et nyttig hjelpemiddel i navigeringa. Bilde 7: Yngstemann i turfølget er glad i å skryte over navigeringa si. Her med stødig(?) kurs over vidda. Vi hadde lest at Bojobæskihytta kan være litt vanskelig å finne i krattskogen, men siden vi kom fra sørøst var den lett å se på god avstand over myra. Vi gledet oss til en natt innendørs med fyr i vedovnen som en avveksling til teltlivet. Vi har gode soveposer og gode telt-rutiner, og hadde for så vidt hatt det komfortabelt i teltet i temperaturer under 35 minus. Vi sover med dampsperre i soveposen (laget fra bygningslast som vi har "sveiset" sammen med strykejern til en pose) for å unngå at fuktighet fra kroppen trekker inn i posen og reduserer isolasjonen. Ikke så viktig på korte turer, men på lange vinterturer kan det være lurt. Litt klamt og ubehagelig i starten, men en blir fort vant til det. Uansett. Det var godt å komme inn i hytta, og i løpet av ettermiddagen hadde det begynt å blåse opp noe skikkelig mens junior satt ved bordet og gjennomførte vedlikehold av primusen. I følge hytteboka var det en stund siden forrige besøk, så vi ble ganske paff da plutselig fem studenter kom inn døra. De studerte arktisk-friluftsliv i Alta, og var på en tredagerstur i fjellet i forbindelse med studiene. En flott gjeng med mye kunnskap om fjellet. Vi hadde en trivelig kveld sammen på hytta og de bydde på herlig viltgryte med rømme, en kjærkommen avveksling fra Real turmat. Ute hadde det virkelig begynt å blåse opp og vi hørte på radioen om stengte veier som følge av et nytt polart lavtrykk. Disse polare lavtrykkene med sterk vind og kraftige snøbyger dannes på kort varsel i Barentshavet og er noe en må være forberedt på vinterstid i Finnmark. Bilde 8: Bojobæskihytta synlig i skogen når en kommer over myra fra sørøst. Dag 6: Bojobæskihytta – Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) Vinden startet å løye på morgenkvisten og selv om det snødde tett og blåste friskt når vi forlot hytta lovet værmeldinga at det skulle løye mer utover dagen. Det går en scooterløype fra hytta som er grei å følge gjennom skogen ned til Stabbursdalsvannet (366). Vi trasket videre nordover over vannene og forlot Nordre Stabbursdalsvannet (365) en kilometer fra enden hvor vannet blir smalere mot utløpet. Her fryktet vi usikker is, og vurderte det som tryggest å trekke vest og opp i høyden. Vi var nå inne i selve Stabbursdalen-nasjonalpark som vi skulle følge nordover de neste sju milene. Vi holdt hele tiden god høyde på vestsida av elva, noe som virket fornuftig. Østsida er kupert og det å gå nede langs elva fremstod heller ikke som noe fornuftig alternativ. Vi trives begge to best uansett her oppe på snaufjellet, iallefall så lenge været er bra Bilde 9: På vei opp fra Nordre Stabbursdalsvannet (365) med kurs NNV. Det polare lavtrykket svekket seg gradvis utover dagen. Klokka ble 16 og vi slo opp teltet. Det meste går på rutine. Junior slår opp telt (ligger ferdig sammenrullet i pølse på pulken med tredde stenger), mens eldstemann losser pulkene og flytter inn i innerteltet. Det tar ikke mange minutter før primusen er i gang og vi starter det daglige arbeidet med snøsmelting. Snøsmelting ble også en junioroppgave mens pensjonisten jobbet møysommelig med snøbørsten og fjernet is og snø fra klærne og vottene våre. En viktig rutine på langtur vinterstid. Etter hvert er det klart for dagens porsjon med Real turmat. Blir det kebabgryte eller chili-con-carne i kveld mon tro? Pulken til pensjonisten er forøvrig en gammel sliter som har vært med på mye. Pussig å tenke på at for førti år siden trakk senior den samme oransje fjell-pulken med junior innpakket i reinsdyrskinn. Nå førti år senere drar vi hver vår pulk over vidda. Bilde 10: Teltplass sørøst for Holmvannet (385) Hver av oss trenger fire liter vann per døgn, så snøsmelting tar fort noen timer. Alene på vinterfjellet er en jo helt avhengig av en velfungerende primus. Uten den, ingen drikkevann. Vi bruker en MSR XGK-EX og har med en identisk primus som backup i tillegg til reparasjonssett. Selve pumpa til flaska bæres på kroppen når vi går og er med i soveposen om natta. Dermed slipper o-ringene i pumpa å bli utsatt for de aller verste temperatursvingningene, noe som reduserer sjanse for lekkasje. Vi bruker parafin som brensel. Parafin eller bensin? Det handler vel til syvende og siste hva en er mest komfortabel og trives best med. Selv om det betyr at en må forvarme med rødsprit foretrekker vi parafin. Vi regnet 0.8L parafin dag som tilstrekkelig for å smelte snøen vi trenger for to personer pluss litt til. Men, vi setter begge to pris på luksusen det er å kunne kosefyre noen timer i teltet om kvelden mens vi tar en kaffekopp og spiser middag i et oppvarmet innertelt. Derfor dimensjonerte vi med tilsammen 1.0 liter per dag. Det varierte litt hvor mye vi brukte, men stort sett et sted mellom 0.8-0.9L. Den tidligere grensevakten i turfølget refererer til stadighet til en episode i Pasvik i 1969 hvor han var med å gå tom for parafin i førti minusgrader, og han hadde absolutt ikke noe ønske om å gjenta den opplevelsen femti år senere! Dag 7: Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) – Skråning øst for Bohkosgielas (428) En nydelig dag i Stabbursdalen. Kaldt klarvær og så godt som vindstille. Terrenget var stort sett lettgått her oppe i høyden hvor vi så ned på Stabburselva i øst. Vi krysset elva Bohkosjohka ved utløpet av Bohkosjavri (378) hvor isen var trygg og terrenget mindre kupert enn lenger øst ned mot Stabburselva. Deretter fortsatte vi på skrått rundt på Bohkosgielas (428) uten å gi fra oss dyrbare høydemeter før vi slo leir i en skråning øst for toppen. Her er det endelig mulig å få plassert teltet slik at vi kan sove med hodet høyest utbrøt pensjonisten! Så langt på turen hadde vi endt opp hver eneste kveld med å sove i nedoverbakke med beina høyest etter hvert som snøen pakket seg. Her i skråninga, lå alt til rette for en god natts søvn med hodet høyt hevet over Stabbursdalen. Vi våknet begge to neste morgen av at vi hadde sklidd nedover og endt opp med hodet klistret i teltduken. Vi konkluderte med at tyngdekraften tydeligvis virker annerledes så langt nord. Ingeniøren mente at det sikkert har noe med magnetisme å gjøre. Bilde 11: Myrområde mellom Stabburselva og Holmvannet (385) Dag 8: Skråning øst for Bohkosgielas (428) – Skogholt ved Stuora Navggastatjohka. Dagen startet fint oppe på snaufjellet. Kaldt, klarvær og vindstille. Et Seaking helikopter krysset Stabbursdalen høyt over oss og minnet oss på hvor heldige vi er som har en redningstjeneste som er alltid beredt til å hjelpe både sjøfolk og fjellfolk i nød. Alene i ødemarken uten å møte mennesker gir det en slags god følelse å vite at noen høyt der oppe ser ned på oss to skiløpere med pulk. De vet om oss. På samme måte som pilotene på Dash 8 flyene til Widerøe som flyr over vidda noen ganger daglig. Duren fra motorene på dash 8'en var vår eneste kontakt med sivilisasjonen her oppe. Mobilsignal hadde vi ikke hatt siden vi forlot E6 for over en uke siden. I skulderlommen på skalljakka har SPOT-senderen sin faste plass. Med FM båndet slukket var det ikke mange teltplasser hvor vi fikk inn signal på radioen. Værmeldingene fra radioen på Bojobæskihytta var for lengst utdatert. I serien Heimebane på NRK omtaler supportere av fotballaget Varg frå Ulsteinvik naborivalen som "Jævla Ålesund". Når vi nærmet oss nordenden av den fantastiske Stabbursdalen ble idyllen etter hvert forvandlet til "Jævla Stabbursdalen". Så snart vi måtte slippe oss ned i bjørkeskogen var vi tilbake til bunnløs sukkersnø, småkupert terreng med koller, elveløp og tett bjørkeskog. Det går en sommersti her og vi hadde planlagt å krysse elva Stuora Navggastatjohka der hvor stien gjør det. En selvsikker Junior bommet på navigeringa, og selv om ikke feilen var på mer enn noen få hundre meter var det nok til at vi havnet i feil søkk som tok oss for langt øst og nedstrøms det planlagte krysningspunktet. Det var helt umulig å krysse elva her nede hvor det var altfor bratt. Vi brukte lang tid på å kave oss gjennom denne labyrinten av bjørkeskog opp igjen til krysningspunktet. Og ja. Antall pulkvelt denne ettermiddagen hadde vi sluttet å telle for lenge siden. Vi satt opp teltet rett etter elvekryssinga og grudde oss til morgendagen med bunnløs snø i bjørkeskogen. Bilde 12: "Jævla" Stabbursdalen Dag 9: Skogholt ved Stuora Navggastatjohka –Geinnodatgielas (409). Dagen i dag bestod av å tråkle seg gjennom jungelen nordover mot vannet Bastinjavri (271) og deretter opp mot snaufjellet igjen ved vann (302). Luftlinjeavstand fra leirplassen ved Stuora Navggastatjohka opp til vann (302) er fem kilometer. Vi brukte åtte(!) timer på denne distansen. Lavtrykket for noen dager siden hadde dumpet en god halvmeter nysnø i Stabbursdalen. Regelrett blodslit og pulken veltet utallige ganger i den løse snøen. Bjørkeskog tett som hagl. Vi oppdaget raskt at den mest effektive måten å komme seg frem gjennom skogen var å følge helt nøyaktig traseen til sommerstien. Vi kunne se en og annen rød T innimellom på bjørkestammer, men stort sett var snøen så dyp at de røde T-ene var havnet under snøen. Prosedyren ble derfor som følger i det verste skogkrattet: Junior koblet fra pulken og søkte systematisk i sektor fremover helt til neste T ble funnet. Fulgte deretter skisporet tilbake hvor pensjonisten ventet og koblet på pulken. Sånn holdt vi på helt frem til vann (280) sør for Bastinjavri (271) hvor terrenget åpnet seg litt opp. Vi forlot stien for å krysse Bastinjavri (271) og klatret opp til vann (302). Når klokka var fire stod vi på høyden Geinnodatgielas (409) og så ned i Stabbursdalen. En perle å beskue fra avstand. Vi får heller komme tilbake hit på sommeren. Bilde 13: Et lite opphold i bjørkeskogen når vi krysser Bastinjavri (271) før siste klatreetappe opp bjørkelia til vann (302) nord for oss. Dag 10: Geinnodatgielas (409) – Vest for Gorbovuonjavri (364) Nordover mot Leaktojavri (367) var det viktig å hele tiden holde god høyde og ikke falle for langt øst hvor terrenget var litt ullendt. Oppe i skråninga ved høyde (430) er terrenget mer lettgått og derifra er det et fint slakt nedrenn mot Leaktojavri (367) på Sennalandet. Her er vi ute av nasjonalparken, scooterne dukket opp og vi kom i hyggelig prat med en far og datter som var på isfiske. Her går det scooterløype og vi fulgte denne østover. For en kontrast. Fra bunnløs sukkersnø til hardtråkket scootertrase. Fra kart og kompass til merkestopler ved refleksbånd. I løpet av få timer hadde vi tilbakelagt en distanse tilsvarende en dagsmarsj utenfor løypa. Ja, det er effektivt, men samtidig annerledes. En dras på mange måter litt ut av bobla hvor en hele tiden er fokusert på terrenget og kartet. Nå er det liksom bare å følge sporet frem mot neste merke. Vi slo leir like vest for vannet Gorbovuonjavri (364). Bilde 14: Sporene bak oss over Leaktojavri (367) Bilde 15: Blåtime ved leirplassen vest for Gorbovuonjavri (364) Dag 11: Vest for Gorbovuonjavri (364) - Ikkaldas (E6) – buss til Honningsvåg Vi brukte bare noen få timer ned til E6 ved Ikkaldas i scooterløypa. Føret var helt perfekt. De bratte bakkene nedover mot kysten var en drøm å renne med pulk på dette silkeføret. Hadde føret vært hardt og isete kunne dette blitt ganske guffent, men det var myk snø i det brede scootersporet. Nede ved E6 pakket vi om pulkene for busstransport videre mot Honningsvåg. Vel fremme i Honningsvåg tok vi inn på Havly hvor vi fikk god hjelp av den hyggelige betjeningen til å lagre pulk og ski. Vi gledet oss til å avslutte turen med noen dager på ski på mektige Magerøya. Bilde 16: Unna vei! Silkeføre ned scooterløypa til Ikkaldas ved Porsangerfjorden Dag 12 – Honningsvåg – Jalgavarri (332) Værmeldingen de neste dagene viste snøbyger og vind. Her ute ved havgapet veksler været utrolig fort og en må være forberedt på at det det kan slå om på få minutters varsel. Vi hadde planlagt å følge scootertraseen opptil Honningsvågfjellet for å komme inn på fjellet. Men, det er tidvis bratt i dette området og skredfaren i området var såpass høy at vi ikke tok sjansen på denne ruten. Det å følge E69 på ski ut av byen, og opp på fjellet vurderte vi som utrygt p.g.a trafikk, noe som var en helt riktig avgjørelse. Veien er tidvis uoversiktlig og det ville vært ufornuftig å gå i veibanen oppover her. Det er heller ikke plass til å gå trygt ved siden av veien i de bratte skjæringene. Vi valgte heller å bestille skyss med taxi de svingete bakkene opp fra Honningsvåg sentrum og ble satt av innpå fjellet. Sjåføren ønsket oss god tur videre der vi losset pulk og ski, mens det blåste godt rundt ørene. Turen innover Magerøy var en mektig opplevelse. I det ene øyeblikk var det blå himmel og vindstille. Brått ble himmelen mørk med kraftig vind og snøvær. Sånn vekslet været disse to dagene på Magerøya mot Nordkapp. Veien mot Nordkapp er stengt vinterstid fra Skarfjordskrysset men det kjøres daglige brøytebilkolonner til og fra Nordkapp-platået med bussturister så lenge været tillater det. Etter noen timers marsj nådde vi bommen ved Skarfjords-krysset og vekslet noen ord med en hyggelig brøytebilsjåfør. Han ønsket oss god tur videre og ga sin vurdering av værmeldinga de neste dagene. Ruten videre fra Skarsfjordskrysset gikk over vann (66) videre oppover over haugen og ned til Kjeftavatnet (83) før en skikkelig solid stigning med pulk opp mot Jalgavarri (332). Når periodevis sikten forsvant valgte vi å vente på bedre sikt før vi fortsatte for å være trygg på at vi ikke havnet utenfor bratte skrenter i området. Det går en scootertrase mot Nordkapp, men den var bare tidvis merket og det var ingen synlige spor. Vi slo leir rett nedenfor Jalgavarri (332) fem kilometer sør for Nordkapp-platået. Temperaturen her ute ved kysten er jo mye mildere enn hva vi hadde opplevd inne på vidda, så med knappe minus ti på gradestokken ble det nesten litt for varmt i soveposen. Bilde 17: Stille før stormen. Vi opplevde utrolig skiftende vær på Magerøya. I det ene øyeblikket blå himmel, før en mørk vegg med snøbyger og vind kommer veltende inn fra havet. Bilde 18: Få minutter senere. Dag 13 –Jalgavarri (332) – Nordkapp-platået Vi sto opp ekstra tidlig denne morgenen for å få med soloppgangen over Magerøya. De siste fem kilometerne opp mot Nordkapp-platået tok et par timer p.g.a av vanskelige værforhold også denne dagen. Vi hadde flere stopp hvor de mørke skyene fra havet tok med seg snø og vind før de plutselig forsvant like fort som de hadde dukket opp og etterlot seg solskinn og et magisk lys. Bilde 19: Soloppgang over Magerøya Bilde 20: Mektige Magerøya Vel fremme på Nordkapp-platået var parkeringsplass og besøkssenter helt nedsnødd. Det så ut som ingen hadde vært her på ukesvis. Rart å tenke på at det dagen før hadde vært hundrevis av bussturister her. Under et døgn senere var alt nedsnødd. Senteret er ubemannet nattestid om vinteren og de ansatte kommer opp med brøytebilkolonnen med turistene noen timer hver dag. Bilde 21: Nedsnødd besøkssenter. Etter vi hadde tatt de obligatoriske bildene på platået kom den første brøytebilen. Det var kompisen vår fra dagen før, og i løpet av kort tid var anlegget ryddet for snø og klargjort for de første turistene. Uværet hadde lettet og solen skinte. Kjørende kom busser med hurtigrutepassasjerer og et par Mazda sportsbiler uten tak (!). De skulle filme en reklamesnutt for en ny bilmodell. Det føltes litt absurd. Her hvor kong vinter hadde herjet halvannen time tidligere, og hvor vi hadde kjempet oss frem med pulken kom plutselig noen engelskmenn kjørende i kabriolet. Inne på besøkssenteret ble vi godt mottatt og fikk gratis inngang siden vi hadde gått på ski. Vi feiret en vel overstått tur med et glass øl i restauranten før vi fikk hjelp av en trivelig sjåfør til å ordne oss skyss med en av bussene tilbake til Honningsvåg. Bilde 22: Ikke en sjel å se når vi er alene i snøbygene på Nordkapp-platået. Halvannen time senere; blå himmel og engelskmenn i kabriolet. Dag 14/15 – Honningsvåg -Hjemreise til Trondheim (Dash 8 Widerøe) P.g.a snøskred var veien fra Honningsvåg stengt, så den planlagte bussturen til Alta for å ta fly sørover ble endret til fly med Widerøe fra Honningsvåg. Dagen etter gikk vi om bord i en Dash-8 maskin som hadde trengt to forsøk på å lande i ruskeværet i Honningsvåg. Vel oppe i marsjhøyde kunne vi titte ned på den endeløse villmarken mens de to motorene fra Dash-8’en duret. Kanskje ser vi to skiløpere med pulk langt der nede? Dette var en oppsummering av to utrolige flotte uker i månedsskiftet februar-mars i Finnmark. En flott opplevelse å gjennomføre sammen, far og sønn. Et minne vi begge to kommer til å ha med oss for resten av livet. Jeg har alltid hatt stor respekt for Finnmarkingene. Det å leve under så krevende værforhold som det er her lengst nord krever noe helt spesielt. Løsnings-orienterte, rause og hjelpsomme. Dette er stikkord som beskriver de menneskene vi møtte i løpet av to uker i Finnmark. Takk Finnmark! vi kommer tilbake P.S. Vedlagt følger to bilder som viser ruten vår. Dette er ikke noe nøyaktig GPS track, men tegnet opp etter beste evne basert på ruten som vi tegnet på papirkartene. Disse finnes også på .pdf format hvor en kan zoome mer inn. kart1.pdf kart2.pdf

Hei! Er det noen som kan si noe eller vet noe om vannstanden i øvre del av Stabburselva nå for tiden? Har planlagt å padle elva med packraft fra Bojobæski til Suohpášluoppal. Hva må jeg se opp for, og hvor er de værste strykene, er det lange strekninger der jeg må gå f.eks?

En litt kjedelig dag på jobben på forsommeren i år ble jeg invitert til Finnmark av en kollega. Han skulle ta seg to måneder permisjon og tilbringe en del tid på hytta ved Stabbursdalen og lurte på om jeg, som var så glad i å gå i fjellet, ville komme en tur? Selvfølgelig ville jeg det og før dagen var omme hadde ryktet spredd seg og to til slang seg på. Jeg er egentlig ganske konservativ i turkameratporteføljen min og nå skulle jeg altså på tur med tre kolleger, gode kolleger riktignok, men jeg skal innrømme at jeg var litt spent, jeg hadde jo aldri vært på tur med disse før! En fjerde god kollega, en Lakselvværing i Oslo, ble invitert til lunsj"møte" for å gi oss litt tips og jeg spurte også om han kunne tenke seg å bli med, men det måtte han tenke på, han hadde tross alt ikke så mye ferie til gode. Onsdag 30. august fløy jeg til Lakselv med to kolleger hvor vi ble plukket opp av sistemann som hadde vært på hytta alene i en ukes tid og etter en kort stopp for å kjøpe litt gass, øl og knekkebrød stod vi på parkeringen ved Stabbursnes. Planen var at ruta skulle bli til mens vi gikk så lenge vi endte opp ved parkeringen på søndag. Omtrent 100m inn i skogen kom vi til en lavvo og ut av skogen kom Lakselvværingen. Selvfølgelig skulle han være med på tur! Men det hadde han holdt hemmelig for det skulle jo være en overraskelse! Han hadde allerede planlagt en rute som skulle ta oss innom gode fiskevann og spektakulær natur og som endte i barndomshjemmet hans der vi kunne få lunsj på søndag. Med fryktelig tunge sekker gikk vi av sted oppover langs vestsiden av Dilljohka og planen var å krysse denne senere. Hele onsdagen fulgte vi et ATV-spor som også var merket på kartet. Praten gikk løst og selv om sekkene var tunge av altfor mye godsaker var vi ved godt mot og vi slo leir i sjutiden. Fra starten av ATV-sporet, i det fjerne sees Lombola et populært sted å fiske laks. ATV-sporet var lett å følge, men også tidvis tung å gå i så vi gikk ofte ved siden av. Vi fulgte Dilljohka oppover på vestsiden, en kald og vill elv som kastet seg nedover i bratte stryk og fosser. Dilljohka gikk tidvis i dype daler langt under oss. Første kveld og vi var fremdeles nedenfor tregrensen så det ble bålbreik og øl så fort teltene var slått opp. Terningkast seks. Torsdag morgen våknet jeg 0830 og det ble morgenkaffe og skriving i turdagboka. Jeg hadde med eget telt og var glad for det! Dette var første turen jeg hadde med et gjenbrukbart kaffefilter. En titankopp med et slags varmetrekk fungerte som kolbe og det var ganske koselig å helle vann i filteret med jevne mellomrom. Kaffen ble helt herlig! Planen for dagen var å komme oss oppover Dilljohka og så få krysset denne ved et passende sted. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn antatt, særlig med tanke på litt varierende fjellerfaring blant turfølget. Vi kom oss langt oppover elva, men aldri til noe sted hvor alle følte seg komfortable med å krysse. Dermed ble det endring i planene og en ny rute for hele turen ble lagt mens vi knasket litt nøtter og sjokolade. Vi fulgte ATV-sporet opp på snaufjellet og tok av sporet ganske raskt og skulle krysse fjellet og komme oss til Njahkajohka og etterhvert Stabburselva. Så fort vi kom opp på fjellet så vi ATV-sporet gå en annen retning og det var i grunnen ganske deilig. Endelig kunne vi gå våre egne veier uten å se dype spor og ødelagt grunn. Det ble avstikkere og småturer i alle retninger før vi bestemte oss for å slå leir i 19-tiden ved et fint lite fjellvann. Vi hadde vekslende vær, her langs reingjerdet ved Dilljohka. Endelig vekk fra ATV-sporet. Ingunjohka slynger seg nede i den grønne dalen. Glade vandrere på tur. Det er blå himmel, men det var kraftig vind og regnbyger. Vi passerte flere store og små vann på vår vei over fjellet. Utenfor ATV-sporet var det lite spor av mennesker. Etterhvert som vi kom opp i høyden fikk vi god utsikt! Grønne fjell gikk over i grå steinørken i det fjerne. Fredag morgen våknet jeg ekstra tidlig til tåke og et vær som fristet mer til telttilværelse enn vandring. Til frokost ble det en herlig omelett med paprika, bacon, soltørkede tomater og noen småtomater. Eggene fra omeletten kom fra mattørkeren til @Tom42 og smakte helt herlig Takk for maten Tom! Til min store fortvilelse hadde jeg glemt parmesanen hjemme og det lot jeg de andre få høre mens de spiste sin havregrøt. Vi kom raskt i gang med å vandre og fulgte etterhvert en vardesti ned fra fjellet. Vardene var tidvis fryktelig vanskelige å se, men vi visste hvor vi skulle så det var ikke noe problem. Vi kom oss ned til Njahkajohka, en sideelv til Stabburselva som også markerer laksens stoppestasjon. Helt inn hit kommer den altså, men ikke lenger. Det ble tid til avstikkere og pauser også denne dagen og på en avstikker fikk vi fisket nok mat til hele gjengen før vi på kvelden startet turen nedover Stabburselva på leting etter en leirplass. Ettersom det var blitt september var fisken i Stabburselva fredet, så fiskestanga kunne ryddes bort. På vei nedover elva passerte vi flere flotte kulper hvor jeg gjerne kunne tenkt meg å svinge sluken, så hvis jeg skal tilbake hit blir det definitivt i periode hvor det er lov å fiske. Vi møtte ingen folk og sporene etter folk var få og gamle, så helt her inne ved Njahkagorzi er det nok ikke mange laksefiskere som gidder å gå. Omelett fra tørkede egg og et stk Tom Spesial-tresleiv. God utsikt nordover - Stabburselva renner nede i dalen der et sted. Njahkagorzi - Stabburselva faller mange meter her. En av Stabburselvas mange rolige kulper - neste gang skal jeg fiske her! Når ditt største problem er at stekepannene er for små har det vært en god dag Lørdag våknet vi til strålende sol og planen var å følge elva lenger nedover til vi kom til en leirplass. Fra før hadde jeg lest her på Fjellforum at det skulle være mulig å gå langs Stabburselvas sørside, riktignok med litt klyving. Det viste seg å stemme bra, man kan følge elva, men det er ingen tydelig sti og vi måtte ofte høyt opp i terrenget for å komme videre og gjerne nedover igjen rett etter. Det ble klyving over steinrøyser og mange høydemetere opp og ned langs elva. Men for en natur! Stabburselva er virkelig en flott elv! Vi holdt godt tempo og etterhvert som vi nærmet oss Stabbursfossen ble stiene flere og mer tydelige. Det første partiet var det knapt et reintråkk, mens fra Stabbursfossen og nedover var det rene motorveien. Før vi visste ordet av det var vi nede i furuskogen ved Lombola. Vi hadde ikke møtt folk siden turens start ved parkeringsplassen, men her ved Lombola er det mye dagsturister og snart så vi de første. I det vi skulle til å lete etter en leirplass i 16-tiden fikk flere av oss den samme tanken: "Øl-salget stenger om 2 timer og vi er 1 time unna bilen. Vi kan rekke det!" - i stedet for å slå leir her bare 4-5 kilometer fra parkeringen ble planene endret igjen; vi handler øl og tar den siste natta på hytta ved Stabbursnes! Dermed ble det litt luksus siste natta, men det var det ingen som klaget på. Selv om turen var kort følte jeg at vi fikk sett mye av nasjonalparkens nordlige områder, dype canyons, ville elver, snaufjell og steinørken og frodige sletter. Før turen hadde jeg vært litt redd for mye ATV-spor og søppel etter å ha lest her på Fjellforum, dette så vi heldigvis lite til, det kan nok ha med områdene vi beveget oss i. Og det beste av alt? Turkameratporteføljen har blitt utvidet med fire nye personer! Litt nedenfor Njahkagorzi, vi måtte høyt opp for å kunne følge elva her. Dype kulper i Stabburselva. Turens første furutre - det så litt ensomt ut. Nede ved elva igjen, her kunne jeg også tenkt meg å fiske Bratte vegger markerte Stabburselvas nordside. Fra de mer lettgåtte partiene, her var det også litt sti. Selv om vi "fulgte" elva nedover så vi ikke så mye til den. Stabbursfossen, en siste utsikt ved turens slutt. Takk for turen og takk for at du leste

Da sitter jeg her neste siste dag på arbeid. De andre på kontoret er borte, så tillater meg litt privatsurfing på nettet. Har tidligere gjort noen halvhjertede forsøk på blogging, men dete har falt litt fra. Men den siste uka har jeg brukt dette nettsteded litt mer aktivt en tidligere, og må si jeg blir mer og mer begeistrert for siden. Ikke minst er folk her super trivelig og kommer med masse gode tips. Ideen om å bruke juleferien til langtur kom for ca 1 mnd siden. Jeg bare kjente når jeg satt på jobb hvor lei jeg var, og hvor lite produktiv jeg var. Så ved en tilfeldighet når jeg satt å så igjennom bilder og videoer fra denne sommeren, kom jeg over en paradi jeg laget på Tonje Blomseth. Det første jeg ble overasket over var hvor mye respons det ble på videoen, det andre var at Tonje selv kommenterte på videoen. Men det som var den største vekkeren var at de som kjenner meg, sier at jeg er annerledes på tur. Rett og slett mer livlig. Så da var det egentlig avgjort, jeg måtte på tur så snart som mulig og det blir jula. Har drevet jevnt og forberedt meg den siste måneden, går sikkert 1.5 timer hver dag på å sysle litt med pulkene (ja har to pulker med meg). Kunne sikkert vært mer systematisk, men det får bare være. Skal heller prøve å være flink underveis i turen å notere hva som funker og hva som ikke funker. I begynnelsen var det bare tungt å sette i gang med klargjøringen, regner med det er flere som har følt på det når man ikke helt har kontroll på alt utstyret og man ikke vet hvor man skal begynne. Men bestemte meg for at jeg skal ta litt hver dag istede for å tro at jeg får alt klart på to lange økter. Den siste uka har jeg vært i flytsonen. Jeg har vært klar nok til at jeg kunne dratt, men hver dag fliker jeg litt med ustyret og flere og flere detaljer faller på plass. I går pakket jeg opp hele Fjellpulken og gikk igjennom utstyret en gang til. Idag går jeg å grubler over at jeg ikke husker hvor jeg har pakket multitoolen, men jeg vet jeg har pakket den. Så regner med jeg må gå igjennom hele sekken som jeg har pakket på Pariser pulken. Men det er viktig arbeide å pakke opp og ned flere ganger. Det blir litt bedre for hver gang, og man lærer seg hvor alt er. Nå er det sikker noen som vil spørre seg for hvorfor jeg har med to pulker. Grunnene er: jeg har med mye mat og drikke til både meg og huden, articbeddingen blir for stor for min Fjellpulken 125 L, har også med hagle og isfiskeutstyr, sist men ikke minst så liker jeg å ha pariser pulken som adme slede når jeg ligger i leir. Jeg bruker den til å sanke ved og dra isfiske utstyret med. Det leder meg litt videre hva om er ambisjonene med turen. Jeg og Einstein (38 kg glad labrador) skal kose oss masse. Vi skal ikke stresse med kilometer. Finner vi bra leirplass skal vi ha alt vi trenger for å ha det komfortabelt og velorganisert. Så turen fra Stabbursnes til Alta går 16 - 22 des. Dette blir en "testtur". Jul blir feiret på Alta camping sammens med familien, så setter jeg ut over Finnmarksvidda (Alta - Karasjokk) i romjula. Om noen ønsker å hive seg med, er det bare å sende meg en melding.

Har planer om en lenger pulk/telt tur over Finnmarksvidda til vinteren med start slutten av januar. Planen var å starte i Alta/Stilla, og gå sørøst over, hadde vært gøy med Stabbursdalen, men også store deler av den klassiske ruta over til Karasjok. Så blir det en hviledag her med dusj og klargjøring for videre ferd. Har lyst til å oppleve store deler av Finnmarksvidda i tillegg til at jeg ønsker å gå innom flere av nasjonalparkene. Derfor tenkte jeg en rute som dette: Alta - Karasjok - Øvre Anarjokka - Kautokeino - Reisa Nasjonalpark - Finland ? - Haldi - Treriksrøysa - Øvre Dividal - Abisko - deler av Kungsleden - Sulitjelma og eventuelt videre. Er det noen her som kan komme med noe anbefalinger om rutevalget? Er det steder jeg bør/må innom eller andre hensyn jeg må ta? Er klar over at jeg starter i en periode med lite lys og mye kulde, men dette er et bevisst valg. Ikke sikkert jeg går så langt som til Sulitjelma, men ønsker å stå relativt fritt til å avslutte turen der jeg måtte ønske. Fyr løs for rutetips og andre klassiske steder jeg bør få med meg.

Hei. Jeg planlegger en 14 dagers fottur på Finnmarksvidda i september med stor oppakning og hund. Tenker å fly til Lakselv, Karasjokk eller Alta for å starte turen der. Ønsker å ende opp i nærheten av en flyplass slik at jeg slipper timer i buss/taxi. Jeg er veldig usikker på avstandene på vidda og ønsker at turen skal ligge på det nivået at jeg ikke absolutt MÅ gå langt hver dag for å nå frem til målet i tide. Jeg ser for meg mellom 10-20 km pr dag. God tid til camp og fiske er ønskelig. Å ta inn på en åpen hytte en gang imellom hadde jo vært fint. Har sett litt på Lakselv (fra nasjonalparksenteret), ned gjennom Stabbursdalen og videre til Alta. Er dette en fin tur på 14 dager? Tar gjerne imot tips om "flyplass" til "flyplass"- turer på finnmarksvidda, hvis noen vil dele. Gjerne med mulighet å sove over på en hytte/gamme noen ganger iløpet av turen. Håper at noen kan dele noen erfaringer. Mvh Hans-Rasmus