Søk i nettsamfunnet

Fra Spidsbergseter til Sjusjøen. Denne vinteren har vært snøfattig i mine hjemtrakter. Ja så lite at jeg måtte opp på vogna på Sjusjøen for å få snø under skiene. Der har det til gjengjeld falt svært store mengder. Men hos meg har kroppen har skrantet og formen har ikke vært god. Turene til Sjusjøen har derfor ikke blitt så mange som ønskelig og ikke har jeg fått trent regelmessig heller. Grunnen til all denne sippingen er at jeg hadde planlagt en skitur fra Venabu til Sjusjøen første del av Påsken. Med så lite trening bak meg var jeg redd det ville bli mer slit enn kos. Jeg forberedte meg likevel med gjennomgang av pakklister og sjekk av det utstyret som skulle være med. Hverken balanse, knær eller ankler er hva det en gang var, så jeg gjør som tidligere og velger bort sekken. Jeg har en gammel trepulk fra Segebaden som har vært med på mange turer. Som oftest har den blitt trukket av en eller fler bikkjer, men nå er det jeg som skal slite foran pulken. Den trengte behandling før avreise og jeg endte opp med å brenne inn 2 lag tjære, samt 2 omganger med «gliding» og så mente jeg den var klar. Start. På ettermiddagen lørdag den 12/4 sier jeg ha det til familien og legger ut fra Spidsbergseter. Det går mildt sagt tregt med meg i tåke, sludd og vind fra sør. Jeg har med diverse påskesmurning og lurte før avreise på om jeg skulle smøre eller ha feller. Jeg har aldri gått med feller før, men godord om de nye Intelligrip Skin fra Madshus gjorde at jeg nå har disse under skiene. Det er ingen tvil om at jeg har feste, med glien er det verre med. Det kan selvfølgelig ha med føret å gjøre. I alle fall velger jeg å la fellene sitte på. I dette været frister det ikke med unødig stopp og jeg tar til takke med godt feste og en fart på ca 2-2,5km/t. Jeg hadde bestemt meg for å følge Trolløypa og den er som veien over Venabygdsfjellet føyket igjen. I tillegg er sikten så dårlig at noen ganger ser jeg neste kvist / staur, andre ganger ikke. Det blir tenkepause og en rask kopp kaffe stående med ryggen mot været. Jeg skjønner at det vil bli svært tungt å nå Remma hvor første camp var planlagt. Dørfallet ligger ca kilometeren foran meg og hverken her, eller strekket derfra til Remma vil gi meg ly slik været er nå. Jeg skulle nok fått opp teltet, men det er lenge siden jeg syns det var stas å ligge i telt i dårlig vær. Om mulig foretrekker jeg en rolig teltduk som sikrer god nattesøvn. Jeg er litt over middels interressert i kart og kompass og dette er helt klart det jeg foretrekker å bruke på tur. Jeg har imidlertid med en GPS for å logge turen og nå kom den også godt med for nøyaktig navigering. Skal ærlig innrømme at jeg hadde hatt store utfordringer uten GPS´en der og da. Uten GPS hadde jeg enten ikke gått ut, eller så hadde teltet kommet opp tidligere da sikten var noe bedre. På turiststeder er det ofte kjørt løyper i flere retninger. Disse har en eller annen lokal funksjon og er ofte ikke merket. De er mer til forvirring enn nytte når du ikke er kjent. Jeg har passert løypedeler bl.a. det som tar av til Gråhøgdbu. Merket av tidspunktet på kartet og fortsatte. Så langt har jeg brukt kart og kompass, tid og vindretning. Jeg føler på meg at jeg er i åpent lende og jeg vet jeg står i en løype, men kan ha passert løypedeler eller merkinger uten å ha fått de med meg. Løypedelet mot Gråhøgdbu er også foreløpig det siste sikre punktet mitt. Ergo vet jeg ikke hvor jeg er. Egentlig er det litt artig å utfordre egne ferdigheter, vel å merke under trygge forhold. Jeg fisker fram GPS´en som gir meg nøyaktig posisjon. Går på skrå og litt tilbake og slipper meg ned i småskogen. Litt ned i lia kommer en løype inn fra min høyre side og jeg følger den mot Mysætrin og setter camp. Mest sannsynlig har jeg passert løypedele for denne løypa uten å merke det. Her nede i dalen har jeg noen hundre meter sikt, men det beste er at vinden ikke er like framtredende her nede blandt småbjørka. Jeg koser meg her nede og steiker ei panne Bacon som får følge av en pose potetmos. Her har jeg det lunt og godt, men på radio melder de om uvær og den ene fjellovergangen etter den andre stenges. Det positive er at utsiktene for en bedring av været alt vil komme neste morgen. Søndag våkner jeg i sjutiden til høy blå himmel og klar sol. Herlig,..... for en kontrast til gårsdagen. 3 timer senere er jeg på skiene og så er det bare å gjenvinne høydemetrene jeg tapte i går. Jeg passerer Dørfallet, denne mektige revnen som skjærer seg gjennom terrenget inn mot Dørmyrin. Jeg har aldri vært her før, men kjenner på hele kroppen at jeg liker det jeg ser. Over Flågmyrin tar vinden seg opp og skyer trekker inn. I går hadde jeg kraftig motvind men i dag er jeg heldig og har den i ryggen. Etter passering av Remma og litt i le av Store Skinalia tar jeg første pause. Jeg slår av en prat med 2 voksne damer som også undrer seg over fraværet av skiturister, men blir enige om at det må skyldes været og den sure vinden. Jeg er slett ikke der jeg bør være i forhold til skjema. Ikke at det gjør så mye, for jeg har tid nok og skal ikke møte familien før på torsdag. Og den tiden trenger jeg nok, for nå har jeg kramper på framsiden av låret og høyre håndledd er smertefullt etter et fall da jeg møtte en skavl i gårsdagens tåkehav. Jeg hadde forøvrig 2 fall i går. Først det allerede nevnte og like etter, mens jeg ploger ned mot camp treffer jeg neste skavl og ligger langflat i omvendt V-stil. Rundt 40kg pulk presser på og draget på høyre side treffer ribbeina. Heldigvis er både jeg og draget er like hele. Løypa faller av ned mot Øksendalen og jeg ser av kartet at de åpne vidder nå er tilbakelagt. Videre sydover skal Trolløypa ta meg gjennom et mer beskyttet landskap og det passer bra med hensyn til overnatting. Camp blir satt en drøy kilometer sør for Friisveien. Her finner jeg en fin høyde med god skjerming for vinden. Jeg nyter Torskegryte fra Real som egentlig kunne vært hva som helst. Jeg må være dyktig sliten. Kan ikke huske at smaken har vært så anonym. Tenner stearinlys og kryper i posen. Skriver litt i dagboka mens jeg tar en kaffe og litt kransekake og så er det natta. Neste morgen våkner jeg til nok en solfylt dag. Spiser både mat og noe smerte og betennelsesdempende og legger i vei. Merker vinden med en gang jeg kommer klar av den lune campen min. Ikke noe stress for jeg har den fortsatt i ryggen. Men det har ikke karen jeg møter litt senere. Vi slår av en kort prat. Han er på vei nordover til Rondane for deretter å returnere samme vei tilbake. Jeg svetter og går med glidlåsen helt åpen og han er godt tilknappet og ser noe kald ut. Jeg er glad for å ha vinden med meg. Rett før jeg er ute på Stormyra tar jeg lunsj og passer på å smøre håndleddet med Voltarenkrem. Jeg må ha fått en forstuing for ikke klarer jeg å skru av termoskoppen og ikke får jeg stappet soveposen eller teltet ned i trekket med høyre hånden. Heldigvis går det ganske greit å bruke stavene. Jeg liker myrer, i hvertfall om vinteren når det er lett å ta seg fram. Stormyra er en slik myr som jeg liker og den lever absolutt opp til sitt navn. Neste lunsj tar jeg i ly av en knaus som også ligger på ei myr. Her er det spor etter reinsdyr flere steder og jeg skjønner at de finner området attraktivt. Jeg er på myrene 3-4km nord for Vetåbu og her ligger små koller og høyder som øyer utover myrdragene. Det er nesten ubeskrivelig vakkert. Jeg tar avstikkeren på 100m bort til Vetåbu, men det er ikke folk i noen av hyttene. Litt senere kommer 4 voksne skiløpere inn fra min venstre side. De hadde vært en rundtur og brukt hyttenettet og var nå på vei tilbake mot Goppollveien hvor de skulle bli hentet. Klokka er blitt vel sju på kvelden når jeg kommer til Goppollen. Det er blitt merkbart kaldere og vinden er både hard og sur. Noe etter at Goppollveien er krysset finner jeg et sånn halvveis bra sted for camp. Det er ganske vindutsatt her, men jeg er sliten og sulten og vil egentlig bare i posen. Stenger teltdøren og justerer luftingen. Lar 111´en gå, og så blir det Bacon og Potetstappe som spises i tilnærmet romtemperatur. I skinnet fra stearinlysene tar jeg kaffe og kake mens jeg titter på kartet og skriver litt i dagboka. Stenger 111´en og okler meg ned i posen. Innen jeg har falt til ro har tempen også falt til sin vante plass og så er det natta. Noen timer senere vil kaffen ut og det er ingen vits å drøye. Ute av posen kjenner du med en gang at dette bør gå kjapt. På med støvler og så ut. Jeg står med ryggen mot vinden av praktiske grunner og hva ser jeg?; Jo en stjernespekket himmel uten skyer og med en lysende rund måne pent plassert høyt der oppe. Jeg har lyst til å fange øyeblikket på film, men vinden som fortsatt er frisk får meg til å velge raskeste vei tilbake til posen. Tirsdag morgen og jeg blir i posen til rundt åtte. Fikser en kaffekopp og en liten bit kransekake mens jeg fortsatt er i posens lune varme. Drøyer toalettbesøket i det lengste. Litt åpen ventilføring medførte stor luftgjennomstrømming i natt. Ikke at det har så mye å si for tempen, men noe lunere blir det om ventilene strupes en tanke. Nei, nå er det vel bare å komme igang. Det tar ikke lang tid foran pulken før varmen er tilbake og varmere blir det når Goppollvannet er passert. Her ligger liksom 2 høyder på rad og ved den siste får jeg opplyst at jeg er på Keiken. Jeg tar de siste høydemetrene og finner en plass i le. Det er tid for dagens første lunsj. Sola skinner og utsikten er fantastisk. Primusen fyres opp og så blir det nuddler etterfulgt av en kaffedråpe og enda mer kransekake. Det er nydelig vær og flere er ute på ski i dag. Jeg prater med noen av dem før jeg seiler ned Vedemslia som ettefølges av nye myrer, koller og småskog. Jeg passerer skilt som forteller at det serveres både tørt og vått på Lienden. Jeg har hørt av andre at stedet har sjarm og er vel verd et besøk. Men skiltet forteller også at de stenger kl 15:00 og det klokkeslettet har jeg allerede bak meg. Noe senere krysser jeg Li - Hornsjøveien og finner en fin plass for camp. Jeg rigger meg til og nyter middagen med utsikt mot Hafjell og Reinsfjell som ligger badet i de siste varme stråler fra sola. Jeg kikker på kartet og sier meg fornøyd med tilbakelagt distanse. Jeg har satt camp bare 2,5km fra planlagt sted og jeg tilskriver denne oppnåelsen de stadig mer slitte feller, som riktignok fortsatt gir feste, men samtidig byr på adskillig bedre gli. Ja, og ikke å forglemme den stadig tilstedeværende nordavinden som de siste dagene har dyttet meg sydover. Onsdag morgen trekker jeg ned glidlåsen og teltet fylles av solens varme. Den er ikke engang 07:00, men sola er alt oppe og det er tilnærmet vindstille. Jeg føler meg som verdens rikeste mann der jeg sitter i teltåpningen denne siste dagen på tur. Frokosten er unnagjort og teltet er pakket. Rundt halv ti er jeg igang over noen myrdrag og jeg er god og varm lenge før jeg starter på bakken som skal føre meg opp til Pellestova. På Pellestova bevilger jeg meg en 1/2 liter og noe å bite i. Her er fler folk enn jeg har sett tilsammen de siste dagene. Ja vi er så mange nå at vi hilser ikke på hverandre lenger. Jeg spenner på ski og pulk og slipper meg ned løypa som følger Reinsvatnet. I et løypedele greier jeg å gå feil og havner nede på Nordseter. Ja ja, det er bare å begynne klatringen opp langs skitrekket mot Lunkefjell. Bakken er bratt og svetten renner i det jeg kommer opp til neste løypedele. Rett fram over Lunkefjell, eller til høyre for et flatere alternativ rundt. Jeg har fått nok av bakker i dag og holder til høyre. På en liten høyde snur jeg meg å kikker nordover. Jeg blir stående og lar tankene fare for en stund. Langt der i det fjerne ser jeg hvitkledde fjell og med øynene følger jeg et tenkt skispor. Det går i brytningen mellom skog og snaufjell. Stadig sydover inntil jeg ser ned på skituppene mine. En siste utforkjøring og så er jeg nede i lysløypa på Sjusjøen. De siste hundremetrene bort til vogna og så er turen over. For en start på Påsken og i morgen kommer kone og barn og da starter jo Påsken på en måte enda en gang. Med skiturer, grilling og påskegodt. Slutt.

Egentlig var planen at jeg skulle gå ruta Mysusæter - Eldåbu - Venabu(Trabelia) fra lørdag til søndag. Istedenfor ble turen lagt fra søndag til mandag. På lørdag, når jeg egentlig skulle gå tok jeg et bilde av hælene mine for å se før - etter bilde av beina, og det var faktisk ikke den store forskjellen. Jeg hadde imidlertid utrolig vondt i venstre hæl de siste par kilometerne ned til Trabelia. Likevel var jeg utrolig god og varm, og frøs heller ikke noe på beina. Og noe særlig større gnagsår hadde det heller ikke blitt. Riktignok hadde hælene en god del belastning med 20 kg på ryggen, og slik at man går i variert terreng, så den belastningen kan nok sikkert være en av forklaringene til at jeg hadde så vondt de siste kilometerne. Søndag morgen stod jeg opp kl 05.40, dusjet, spiste mat og fikk alt inn i bilen og ble kjørt opp til Mysusæter. Kom på parkeringsplassen ca kl. 07.30, og begynte å gå ca 07.45. Temperaturen lå på ca 10 minus, ingen vind, og ingen andre rundt meg. Herlig! Etter start fra Mysusæter gikk jeg nedover pungdalen. Når jeg hadde kommet meg bortover et stykke, men før jeg nådde pungen tok jeg meg en 5 minutters pause, tok frem kameraet og knipset bilde av soloppgangen på Gråhøe og sekken min. Etter å ha fått av meg fleecegenseren, tatt en slurk med mozell tok jeg skiene fatt ned mot Furusjøen. På vei ned mot Furusjøen gikk jeg på utsiden av den lille dammen nord for Furusjøen og forbi Furusjøbu og videre ned til Furusjøen. Jeg fulgte da scooterspor som gikk på isen, ca 20-50 meter fra vannkanten. Passerte Glittervika og til Glitteroset hvor jeg tok meg en 10 minutters pause med mozell og bilder av soloppgangen. Hittil hadde jeg sett flere hytter hadde fyrt opp i ovnen, og jeg så også et par stk på motsatt side av Furusjøen som hadde startet dagens isfiske. Etter sekken igjen var pakket, og satt på ryggen igjen fortsatte jeg langs Trolløypa i retning Eldåbu. I overkant av en kilometer lenger inn stoppet jeg opp ved et nytt skilt i Frylia og tok bilde. Etter et kjapt stopp fortsatte jeg videre mot der løypa krysset løypa som går fra Rondablikk til Eldåbu. Satte meg ned der, for da var det en god del timer siden sist jeg spiste. Så i krysset satte jeg meg ned, fant frem primusen, kjel og forsvarets stridsrasjon. Etter å ha spist var det bare å kaste sekken på ryggen og labbe i vei videre. Jeg gikk så mot Kvamsnysætrin. Lenger nedenfor kvamsnysætrin delte løypa seg, og jeg gikk da på vei oppover. Etter å ha passert Kvamsnysætrin ble tilslutt scootersporene borte, og bare gamle skispor etter andre som har gått der var det jeg brukte for å komme meg videre frem. Endelig kunne man slippe unna disse nymotens skispor, og man endelig fikk brukt fjellskiene til noe. Deler av sporene var blåst over, i tillegg var det ca 3-5 cm med nysnø i sporene etter nattens snøfall. På vei opp siste stigningen gjennom skogen og opp mot høgfjellet begynte det å bli bratt. Da var det bare å ta av seg skiene, for å så sette på fellene. Etter fellene var påsatt, var det bare å gå rett opp, hvor andre hadde tatt av seg skiene og gått opp på beina. Når jeg så kom meg opp fra skogen og all løssnøen var det av med sekken og fellene. Etter å ha knipset noen bilder, tatt av fellene, tatt en slurk med mozell, var det bare å kaste sekken på ryggen igjen og gå videre. Etter å ha gått ca en halvtime til begynte jeg å bli sulten igjen. Så var det ut med primusen og siste del av stridsrasjonen. Etter å ha spist, lukket jeg fjellduken, la meg tilbake for å slappe av i 5 min, og plutselig kom det en danske forbi som også skulle til Eldåbu. Han var imidlertid lett kledd i motsetning til meg. Han løp i lette fjellski og staver med trinser beregnet til oppkjøre løyper, med treningssko og vanlig SNS bindinger. I tillegg gikk han i tights og en lett jakke pluss en sekk på ca 10 kg. Etter å ha slått av en prat med ham, fortsatte han videre, mens jeg la meg tilbake i 5 min til. Etter det var det bare å pakke sekken og gå det siste stykket mot Eldåbu. Jeg ankom da Eldåbu ca kl. 15.00. Når jeg kom inn da var det bare å finne sengeplass. Dansken var imidlertid ikke til å se, for han hadde valgt feil rute inn til Eldåbu. Han fortalte han hadde gått ned i juvet, og rullet ned snøen 2-3 meter. Jeg gikk også riktignok også ned i juvet, men jeg brukte en bro som ligger der til å komme meg over. Og så var det delvis traversering opp til hytta og gjennom skogen. Litt tungt, men jeg ville neppe brukt særlig mer ved å gå vinterløypa rundt hele juvet, likevel om det er anbefalt. Jeg burde kanskje valgt den veien istedenfor. Inne i hytta satt det også fire nederlendere som var ved godt mot! I tillegg var det to nordmenn der, som også var brødre. Disse hadde gått fra Mysusæter dagen før meg med 50 kg i pulken som de delte på - en time hver. Planen var at de skulle være en uke på fjellet. Men det viste seg at den ene av de hadde blitt helt utkjørt etter turen opp til Eldåbu. Røde Kors var kontaktet og de skulle bli fraktet ned med scooter senere på kvelden. Nettopp en slik hendelse minner meg på tråden om "Nordmenn gidder ikke gå ned fra fjellet selv". Ut fra hva jeg forstod hadde de heller ikke tatt noe særlig med pauser og mat under turen opp til Eldåbu, begge var slitne, og de hadde nok de samme forutsetningene, men det var kun den ene av dem som ble helt utmattet. Videre forstod jeg det også slik at han også hadde det vanskelig med å innta næring etter han ble helt utslitt fra turen. Likevel om de ble liggende inne på hytta hele dagen etter de gikk opp, var han fremdeles helt ødelagt. Ca halv 9 på kvelden kom røde kors med to scootere, og kjøre avgårde igjen mot Mysusæter. Hvor de skulle ligge over på Rondane Spa. Dansken må jeg si var sprek. Han feiret sin 58-års dag på Eldåbu, og løp som om noen var i hælene på ham. Han hadde startet ved høvringen, og skulle bruke fem dager på ski til Lillehammer sentrum. Nederlenderne var litt mer forberedt og virket som at de var godt rustet til tur i høyfjellet. De hadde vært her i Norge flere år for å gå på ski. Vi snakket om alt fra 22. juli, kart, vær og vind og utstyr. Som allerede nevnt fikk jeg et litt rart blikk når jeg kom med storsekken min. Etter hvert var det sengetid i 10-tiden ca, og vekkerklokken ble satt til 06.10. Da var det å fyre i ovnen, vaske opp etter seg, og forlate hytta. Når jeg kom til Eldåbu ble det ikke tatt mange bilder, men fikk da høre forskjellige historier Når jeg våknet snødde det ute, men ikke så mye. Det var heller ingen tåke når det lysnet, men denne kom etter hvert. Jeg spente på meg skiene ca halv 9, dansken var ute i løypa noen minutter før meg, og jeg fulgte ham, noe som skulle vise seg at jeg ikke burde ha gjort. Han hadde navigert feil og var på vei ned mot Eldåseter hvor en scooter hadde kjørt tidligere. Etter vi hadde kommet ned i skogen, fant vi ut at vi måtte gå tilbake. Han valgte å gå tilbake til Eldåbu, mens jeg valgte å navigere meg inn på trolløypa igjen fra der jeg var. Da slapp jeg også å ha et "press" på meg, og jeg var heller helt overlatt til meg selv. Noe som også viste seg å kanskje være det beste alternativet. Ut med GPSen, kart og kompass for å finne ut hvor jeg var hen. Så var det å se på høydekurver for å unngå å gå nedi et juv, så var det å stake ut kompasskursen og labbe i vei. Tilslutt så jeg trolløypa som var oppstikket, og jeg gikk inn på den. Heldigvis var det lagt seg halvveis skare 5 cm under topplaget med snø, og fjellskiene viste seg å holde utrolig godt. Det var kun få steder jeg gikk dypt gjennom. Men med tanke på navigasjonsrotet var dette min egen feil, og jeg har i hvert fall lært å ikke stole på andre å bare følge etter. I tillegg til alt rotet med navigasjon i begynnelsen kom også tåken, vind, snø, og utrolig flatt lys. Jeg hadde allerede tatt frem googlesene mine som gir et mer gulaktig skjær for å lettere se konturene i snøen. De hjalp faktisk en god det mot det flate lyset og snøen som pisket i ansiktet. Etter å ha kommet inn på trolløypa var det igrunn ren plankekjøring et godt stykke. Jeg gikk riktignok tregt pga. vekten på sekken, og dansken nådde meg fort igjen ettersom han var såpass lett på bena. Han fortsatte forbi meg, og det var igrunn like godt å gå for seg selv for da kunne jeg regulere mitt eget tempo istedenfor å bli presset av en annen person, som jeg heller ikke kjente. Etter å ha gått ca et par-tre timer satte jeg meg ned, hvor jeg da begynte å bli sulten. Frem med primusen, liggeunderlaget, og alt for å få i seg et godt varmt måltid med militærets stridsrasjon fra august 2001. Dette bildet tok jeg når jeg satte meg ned. Alt ettersom hvor jeg var, ville det vært umulig for min del å navigere dersom jeg ikke hadde hatt noen referansepunkter. Hadde det ikke vært for den oppstikkete løypa, jeg ikke hadde hatt GPS, og kun måtte ha navigert etter kart, måtte jeg rett og slett satt meg ned mer permanent i jervenduken/sovepose etc. enn å fortsette å gå. Noen ganger under den oppstikkete løypa var det bare hvitt rundt meg. Ikke engang skog i nærheten. Det ville vært helt umulig å fortsatt dersom jeg ikke hadde hatt med GPS. Etter jeg hadde pakket sammen sekken min igjen, og gått et lite stykke til møtte jeg på, antakeligvis en bestemor og barnebarn, langt inne på fjellet. Kun iført typisk treningsdress ala SWIX eller Dæhlie. Jenta var sikkert ikke mer enn 7-8 år gammel. Og inn dit var det langt fra spidsbergseter. Sprek jente må jeg si! De skulle riktignok ikke gå stort lenger, og det var heller ikke langt fra oppkjørt løype ned til Spidsbergseter. Når jeg da kom til indre Uksan, startet løypene igjen, og dette var den tyngste biten på turen. Løypene var helt forferdelig, skiene begynte å klabbe på Spidsbergseter, og begynte å ise på Venabu. Så den siste biten ned mot Trabelia gikk jeg rett og slett på trass. Så var det rett inn på en hytte, og fikk servert øl og finnbiff med potetmos! Dét var en fin avslutning på turen! Når jeg kom inn i løypenettet i området rundt Spidsbergseter fikk jeg så utrolig mange blikk, sikkert mest pga. den store sekken jeg gikk med og ski-brillene. De som ellers gikk i løypene hadde på seg for det meste treningsklær og tynne pinneski. Lærdom av turen: Stol på deg selv og ikke følg etter pga evt "press". Og mtp. de to nordmennene som måtte bli hentet ned: Vit dine begrensninger.