Søk i nettsamfunnet

Denne helgen skulle vi endelig til topps på Gråhø. Norges mest ensomme 2000-metertopp fortjente selskap. Optimister som vi er hadde vi ikke tro på at værmeldingene tidlig i uken virkelig kunne stemme, men seint torsdag kveld ga vi etter. Vi ble presset til å holde oss i lavlandet, men på ski ville vi. Et uutforsket fjellområde fristet … det ble Vikerfjell. Lørdag var det opp tidlig, pakke sekken og kjøre mot Sperillen. Vi tok av mot skitrekket. Det oppsto noe diskusjon om dette egentlig er et skitrekk, men med motorisert alternativ for å komme seg opp bakken konkluderte vi med at det er et skitrekk. Vi smurte skiene med klister og la ut på tur med Jøranfisen (1127 moh) som mål. Sola skinte fra knallblå himmel og humøret var på topp. Påskestemning Vinden la en demper på pauser, men etter noe justering av påkledning var vi alle fornøyde. Etter noen timers gange på hardt underlag og flere ettersmøringer av klister fant vi et lunt lunchsted mellom grantrærne. Her nøt vi nistepakkene, mens vi fikk siste nytt om at Birkebeineren var avlyst grunnet vind, samt at været var skiftende i Hemsedal. Jeg var veldig fornøyd med at jeg satt på en lun plass i sola på Vikerfjell og alle forlokkende tanker om Gråhø forsvant. Fem skiglade venner ble til to når vi nærmet oss toppen. Tre valgte å snu, mens Langbein Rise og jeg fortsatte mot toppen. Etter hvert som vi rundet kanten og arbeidet oss oppover i seige fiskebein tok vinden mer og mer tak. På toppen måtte vi jobber for å stå i mot vinden (storm i kastene). På toppen traff vi en kar som også trosset vind for en topptur. Utsikten var utrolig! Med smale ski uten stålkanter ble nedkjøringen tøffere enn jeg setter pris på, men vi kom oss vel ned. Det harde føret hadde holdt seg og vi fikk ikke feste, selv med klister. Det ble en god treningsøkt for armene tilbake til bilen. Min første tur til Vikerfjell ga mersmak, men Gråhø ligger fortsatt å frister der oppe i nord.