Søk i nettsamfunnet

Hatt en kjempefin tur med Teddygutten til Storehogen (Sogndal-Sogn og Fj.)Var litt usikker på om det var mulig å komme seg opp pga for mye snø men heldigvis bar snøen så ble heldigvis lettere å gå en eg frykta. Hærlig å bare rusle oppover og nyte det fine været og den fine utsikten sammen med Teddygutten.

Hatt en kjempefin tur sammen med Teddygutten til Kyndilstjørni ( 673 moh ) - (Kaupanger) med ny turpost postkasse. Er en fin tur på ca 10 km . Godt å se våren nærmer seg og snøen smelter.

Jeg bor i Sogndal og har lyst til å gå flere fotturer i 2017 enn jeg gjorde i 2016. Jeg har ikke vært på så mange topper enda, men har kjøpt meg bil nå og er litt mer portabel. Så langt kommer jeg på at jeg har vært på Storehogen, Solvornsnipa, Nuken, Stedjeåsen og Molden. Er ute etter både korte og lengre dagsturer + turer med en overnatting. Liker best turer der jeg kommer til en tydelig topp med god utsikt (og det er vel disse det er flest av her i området også) og jeg foretrekker å gå i mer eller mindre åpent fjellandskap, ikke så mye skog. Hvor er dine favoritturer? Tenker i hovedsak på turer jeg kan ta med utgangspunkt i Sogndal, men ingenting i veien for å kjøre en time eller to for å komme til start.

Det var tid for Storebrands Fjellsportgruppes våravslutning. Himmelspretthelgen var holdt av for fjelltur i lang tid i forveien. De fleste var klare for å prøve randoskia og Krossbu er et ypperlig utgangspunkt for mange flotte skitoppturer. Værmeldingene var litt ymse, men optimister lar seg ikke kue så lett. Vi kom opp onsdag og kvelden gikk med til finplanlegging av de kommende dagene og haussing av stemningen. Konsumering av tilmålte mengder øl ble gjort for å forebygge stivhet. Toppsanking og Himmelsprett Torsdagen kom med lovende vær, selv om noen tåkedotter danset rundt toppene holdt de seg stort sett til de omkringliggende områder og lot oss være i fred. Vi gikk fra Krossbu og fulgte restene av kvistaløypa fra Påska opp på Smørstabbreen. Det var godt og varmt i sola så svetten randt i strie strømmer. Vi delte oss for noen ivrige ville ha med Veslebjørn også. De gikk raste opp renna under denne toppen, mens resten gikk renna opp på Storebjørn. Til lunsj samlet vi oss på toppen av Storebjørn. Noen fikk også tid til en powernap, mens vi andre samlet sol. I det fine været ble det etter hvert ganske folksomt på toppen. Nedkjøringen fra Storebjørn mot Bjørneskaret bød på supre snøforhold. De mest skiivrige karet seg opp renna på Saksa med ski på beina for å få noen ekstra og litt brattere svinger. Enkelte sa seg deretter fornøyd og rant ned til Krossbu. De resterende siktet videre mot Sauen og Kniven, noe som gikk greit med de fine snøforholdene. Dermed kunne også baktroppen renne ned til middag på Krossbu. Enkel bestigning av vrien topp Fredag morgen var tåkedottene litt mer nærgående og beina ganske seige, så det passet med en litt kortere tur. Vi startet opp bakkene fra Krossbu igjen og siktet mot Veslefjellet. Tåka innhentet oss i det vi var i skaret over til Hurrbreen. Dermed satte vi oss ned for lunsj og venting på bedre tider. Værgudene sto oss bi og tåka fant andre å plage så vi kunne renne nedover Hurrbreen og nyte et stykke vakker natur. På ca 1800 moh holdt vi høyden inn på fonna som ligger vest for Fremre Skagsnebb. Det gikk greit opp fonna og de fleste satte kloklig skia igjen der. To overivrige skientusiaster labbet og slet helt opp på toppen, noe de ikke fikk nyte for de pep og bar seg når de skulle kjøre ned igjen. Returen gikk samme vei som opp og vårslushen var generøs. Det ble mange fine svinger og sure lår. Åpenbaring Værmeldingen hadde lovet at det beste været skulle komme lørdag, men det hold ikke stikk. Det regnet kraftig om natten og det var fortsatt tåke om morgenen. Troen på værmeldingen var sterk, så vi kjørte bort til Ringsdalen. Mange hadde samme tanker som oss og det sto masse biler langs veien. Skia måtte bæres i ca 1 km før det ble nok snø og gå på. Det var varmt og tåkedottene lekte rundt. Hver gang sola slapp til ble vi kokt i vår egen svette. Vi fulgte de andre opp og rundt mot Store Ringstind. Det føltes som om tåka hadde satt seg på toppen da vi kom opp, men en del venting ga resultater. Store Austabotntind åpenbarte seg og det ble fotosession. Det dukket også andre Fjellforumere frem av tåka. Nok en vellykket bestigning. Tåka holdt seg stort sett unna oss videre utover dagen, men lå allikevel truende nær hele tiden. Snøen var blitt god og vårmyk i varmen så det var moro å renne ned fra toppen. Vi hadde god tid, så de som orket plukket med seg Midtre Ringstind også. Søndagstur Som søndagstur passet det med Store Steindalsnosi. Vi parkerte ovenfor Gjuvvannet og gikk opp langs bekken rett mot toppen. De foregående dagene hang fortsatt i beina, men det gikk allikevel raskt til topps. Toppen stakk akkurat opp i tåka, så lunsjen ble noe sur og hustrig. Nedkjøringen varmet desto mer og gjorde at turen var verd slitet.

JUNI OG JULIVÆR I år tok jeg konsekvensen av at juli alltid er så elendig og at alle mine "sommerferier" siden jeg fylte 30 i 2006 har regna bort. Sommerferie i hermetegn siden det ikke er ekte sommerferie når man ikke har skolens gode, gamle 2 måneders sommerferie. Vi voksne som ikke er lærere har noen skarve friuker om sommeren, det er det hele. Og juli er normalt årets verste måned, i 2006 var den jo ganske ok, men da ble jeg avspist med en latterlig fridag fordi jeg var ny i jobben jeg heldigvis ikke er i lenger. Nok om det, og jeg håper at mine spådommer om at juli snart slår til med regntid som vil strekke seg langt inn i august slår feil, skammelig feil Uansett bestemte jeg meg i fjor for at juni er sommerens beste måned. Kanskje den er det for meg siden det er måneden jeg ble født i, ikke vet jeg, men faktum er at det er da været er best. Juni har alltid noen godværsuker hvor man på jobben sier at "ja det er nå vi skulle hatt ferie vettu!" Juni har under oppveksten alltid vært den lykkelige, forventningsfulle tida. Skoleavslutningen lå rett rundt hjørnet, den "evigvarende" sommerferien lå der i nærheten med blanke ark, og været var knall for å øke forventningene ytterligere. Etterhvert som ferien kom fortsatte gjerne knallværet ut måneden og kanskje noen dager inn i juli, for starten av juli er under streng innflytelse av junis positivitet. Men så rakner det som regel, og regnet setter inn. Ikke bare en uke, ikke bare to uker, men gjerne tre og fire, og august blir gjerne en fortsettelse av juli i negativ forstand. Mulig korttidshukommelsen innhenter meg her, august skal jo ofte være bra, men de siste åra har august aldri vært noen værfrelser her sørpå. Og det er jo sørpå jeg snakker om, for her er fellesferien alltid våtere og kaldere enn normalt, nordpå er jo været samtidig perfekt. Sånn er det år etter år. Det er juni jeg må sette min lit til. Om juni skuffer så er det unntaket som bekrefter regelen, for juni er normalt sommermåneden med stor S for meg. Juni skuffer sjelden, og til tross for vind og mulige vulkankonsekvenser/sabotasje så kan jeg ikke si at juni skuffa i år heller! Endelig fikk jeg endel godvær i ferien min! Så kan heller regnværsferien overta om et par uker... RAMBERA Turen ble faktisk utsatt et døgn pga regn. Jaja, juni er ikke ufeilbarlig, men i motsetning til juli så er den ikke så rigid at den bare lar regnet fortsette i det uendelige. Lørdag var det i ferd med å letne, og varslet var at det skulle være godvær over Vik i Sogn. Når det er flott vær i disse traktene føler jeg meg lur som valgte å finne meg ei jente fra Vik i Sogn Spesielt når hun har så sunne interesser som selvsagt blant annet innebærer fjellturer. Ikke så voldsom toppinteresse som meg selvsagt, det skal jo noe til, da må man jo inn på fjellforum, og her overgås jeg av mange, men det er det ingen uinnvidde som er i nærheten av å forstå. Jeg og Irene fikk skyss til Grønsberg, en gammel og fraflytta gård 441 moh (ifølge Opptur-boka). Herfra valgte vi veien som går i lange sikksakk opp mot Flateng. I fjor tok vi stien rett opp, og Irene syntes ganske snart at det var det vi skulle gjort i år også. Men uansett så var ikke fjorårets tur i nærheten værmessig i forhold til hvordan denne etterhvert skulle utvikle seg. Og hadde vi gått rett på sak ville vi ikke truffet alle de smånysjerrige sauene. Spesielt den eneste svarte i flokken var tillitsfull. Herlig ull hadde den også, myk og glatt som en fleecegenser. Utsikten ble etterhvert bedre bakover mot Ovrisdalen og Ovriseggi. Grønt, bratt, bortgjemt, idyllisk og dramatisk! Sånn er naturen i Vik kommune. Øverst oppe var det enda litt snø i rennene på Svinadalsholtane. Fresvikbreen kunne vi ikke se enda, den lå jo langt bak mektige Nummestolane, sistnevnte er et gedigent blikkfang når man rusler opp fra Flateng og innover mot Stuasetbotn. Men hvorfor ble ryggen nordover fra Nummestolane plutselig en aning utydelig? Nei det var det jævligste.... Regn? Visst var det regndråper, selvsagt var det det. Når konturer blir en anelse utydelige aner jeg alltid uråd, men prøvde å lure meg sjøl til å stole på værvarslet. Som heldigvis begynte å kjempe sin sak ganske så kjapt etterpå. Dråpene slutta med tullet sitt samtidig som vi nådde steinura. Opp her er det delvis rødmerket, og veien gir seg uansett sjøl. Utsikten vokste nok en gang, og snart kunne en del av den ytre Sognefjorden anes. Reine Gjendefargen på den jo! Det skyldes visst grønnalger. Pent var det iallfall. Irene har ikke fått tid til å trene spesielt mye de siste åra pga studiene, men i motsetning til enkelte jeg kjenner i samme situasjon har hun tæl og kan hvis hun vil. Føler meg som en drittsekk innimellom mens jeg rolig rusler oppover og ser meg ut en plass altfor langt der oppe hvor det ser mye behageligere ut å ta seg en rast enn allerede nå. Tappert kommer hun likevel etter, og jeg forteller henne at hun er godjenta mi og at jeg er imponert og ser stort potensiale hos henne. En vakker dag kommer hun kanskje til å gi meg trøbbel oppover bakkene. Oppe på platået er det fortsatt en drøy halvannen kilometer til selve Rambervarden. Men her var det med enkelte unntak brukbare snøfonner å gå på, så dermed sparte vi masse tid. Selvsagt var det ikke til å unngå at det ble gjennomslag i start- og sluttfasen, men sånn er det jo alltid. Været kunne vært bedre på toppen, mulig er min junikjærlighet basert på østlandsklimaet, men det var likevel bedre enn fjorårets tur hit i august. Og jammen så det ut til at værgudene mente at hele Vik kommune, ikke bare den grønne delen, men også den svarte og hvite delen skulle få sin andel med knallvær. Fresvikbreen ble plutselig forgylt av sol, og Balestrandsalpene i nord klarte å riste av seg stadig mer skodde. I Jotunheimen var alt bare sorgen, men det gjorde ikke så mye. Jotunheimen er for langt unna til å være den viktigste utsiktsingrediensen her oppe. Tyinfjella var iallefall under skyene der inne. Hårteigen i sør var ikke til å ta feil av. Artig! Jeg trudde at kameraet mitt var helt dødt, så jeg tok meg ikke bryet med å ta det med noen hundre meter bort til kanten mot Gulsetedalen. Synd, for her var det dramatisk utsikt og langt ned. Og kameraet fant ut at det ville leve sånn innimellom. Godt jeg i det hele tatt tok det med sånn i tilfelle... RETUREN Det var faktisk nå høydepunktet skulle komme. Da vi kom ut på kanten mot fjorden og Stuasetbotn tok været for alvor av, og her er også den flotteste utsikten. Og det er noe helt annet å gå mot utsikten enn å gå med ryggen mot den. Nå kunne vi nyte Sognefjorden i nesten hele sin lengde fra Midtre Sogn til Sognesjøen (som vi selvsagt ikke så). Dette er langstrakte greier altså! Irrgrønt og vakkert pga de nevnte algene. Litt snø på Balestrandsalpene gjør seg i høyeste grad, og Bøyabreen samt et brefall fra Jostefonn jeg ikke vet navnet på krydrer landskapet ytterligere. Skikkelig nasjonalromantikk i fugleperspektiv med andre ord (eller manror som jeg trudde man sa før). Langt der nede i bygda kunne vi også peke ut huset "vårt". Vik er i sannhet et stort lappeteppe av jorder, gårder og bringebæråkre, pluss noen relativt små boligområder. Og sidedalene Seljedalen og Ovrisdalen tør jeg påstå at svært få nordmenn har satt sin fot i. Nedenfor snøfonnene, og fortsatt med den samme utsikten klukker sildrebekker over mosepletter midt i all steinura og skaper den ene idyllen etter den andre. "Her skulle vi ha overnatta!" sa Irene til min store glede. Sånn skal det låte! Men vi må jo være litt sosiale i Vik også, så det må nesten bære ned i kveld. Fortsatt har vi uansett noen timer på oss til å nyte landskapet. Langt der oppe på 1623 moh er det nå garantert godvær, det vet vi når Nummestolane som er enda høyere står der i all sin velde og koser seg med kveldssola. Men vi må være fornøyde i dag, og Rambera er et fjell hvor toppvarden faktisk ikke har turens beste utsikt. Det er turen som helhet som gjelder her, og den beste utsikten er nok rundt 14-1500 moh. Irene er godt fornøyd og selvsagt stolt over å være fra et sånt område. og det er vanskelig å være uenig. Nå fulgte en sosial dag på vestlandet før østlandsfriuka sto for tur. Men ikke snakk om å bruke bort en hel fridag på bussreise. Nå var det bare å forberede seg på å hoppe av på Bjøberg og komme seg til topps på Raudbergnuten. Ei ny toppnatt sto for tur. Men før det gjenstår det å si: Takk for nå Rambera, og takk for turen til jenta mi.

Hatt en liten tur sammen med Teddygutten til Kaupangerholten. Håper snart snøen smelter så man kan ta turen opp i høgfjellet,litt lei vinter no.

Planen var enkel og grei; Båt Bergen – Ortnevik, deretter marsj over fjellet til Voss og tog heim. Mat og fuel til 7 dagar var med, eg rekna med å bruke 4-5 dager, avhengig av vêr og føre. Nettene skulle tilbringes i snøholer, og turhyttene på vegen er å regne som nødbu om vêret skulle slå om. Ferga la til i Ortnevik klokko 20.00 søndagskvelden, og eg meir følte enn såg fjella som reiser seg nesten rett opp til 1000 meter rundt viken. Starten på marsjen gikk betre enn venta, eg var skeptisk til sekken når eg veide den heima, men langs skogsvegen var beina friske og raske. Etter litt trasking oppover ein skogsveg og videre på noke eg meinte kunne sjå ut som ein sti under all snøen, rigga eg til jervenduken og soveposen for ein god natts søvn. Neste morgon starta med litt rekognosering uten sekk for å finne den beste ruta opp til Fodnestølen. Det såg like bratt og tungt ut uansett kva retning eg tok, så eg endte med å velje rute basert på best utsikt. Så bar det oppover, rett oppover. Det føltes i hvertfall slik med snø som førte meg eit lite steg nedover for kvart steg eg tok oppover. Trær og steiner låg plassert best mulig for å stå i vegen for meg, og sekken som var grei i går, måtte ha spist stein til frokost. Det gikk sakte, men den andre siden av dalen hadde sol og blå himmel, så utsikt hadde eg ihvertfall.. Etter nokken timers slit kom eg omsider til stølen, som tok imot med sol, silkeføre og relativt ferske spor av hare, rype og rev. Fornøgd med meg sjøl der eg no kunne sjå ned til fjorden eg hadde starta ved, syns eg det var heilt greit at eg kom med siste ferge, for i dagslys hadde nok synet av fjellveggen eg skulle opp tatt litt motet fra meg. Vidare mot Vikeskorfjellet var det litt motvind, men solen som no var på veg ned gav fjelltoppene rundt meg eit fantastisk lys, og foran meg gikk revesporet fra stølen. Ved vestsiden av fjellet møter eg reven, den sitter på ein kant ett stykke oppe og ser ned på meg. Den sitter faktisk så rolig at eg lurer på om det bare er ein stein før den går ett lite stykke lenger opp, snur seg og sitter seg ned med blikket mot meg. Den er ett flott syn der den sitter og bader i siste rest av kveldssolen. Eg banner stille på at eg ikkje tok med zoom-linse. Eg går så lenge det er lys, og litt til. Før eg finner ein grei plass til å grave meg ned. Når eg skal smelte vatn er fatterns gamle primus i dårlig humør og vil bare gi store gule flammer, aller helst vil den bare spytte ut parafin litt her og der. Det var da som pokker.. Neste morgon blåser det kuling og lyset er flatt som Danmark. Ikkje veldig kjekt. Vinden er til tider ved å slå meg i bakken, men eg håper den avtar så snart eg kjem meg ned fra fjellet og kan følge noken vatn i ly for vinden. Sikten kjem og går, eg har bare kart med meg og det ender med at eg får to overaskelser; for det første så går det raskere enn eg trudde, men eg har gått feil.. Det var vel litt for fristende å gå med vinden i ryggen, nå må eg ta igjen noken sure høydemetre før eg endelig er på rett kjøl, og er sikker på kor eg er. Skydekket letter opp og vinden avtar utover dagen, så eg får igjen nyte Stølsheimen i gode forhold. Eg gjør eit forsøk til med primusen, men den er fortsatt bestemt på hvilken flamme eg skal få. Hittil har eg gått med ein camelbak på magen som er full av snø, men den smelter ikkje fort nok. Eg satser på å nå solrenningen turhytte ila kvelden så eg kansje kan få fikset den der, i det minste er det mulig å få vatn der. Mens eg studerer kartet for å vurdere vegen over ein fjellhaug kjem skodda sigende og når eg ser opp fra kartet er det nesten nullsikt. Eg finner ein grei plass for å grave meg ned og setter i gang med spaden. Etter at snøhulen er ferdig og sengen er klar, godsnakker eg med primusen og gir den ein siste sjangs. På tredje forsøk blir den i godt humør og det blir feststeming mens eg endelig får smeltet og kokt opp vatn. Denne natten sover eg godt med ein varm camelback på magen. Eg vakner når det lyser gjennom snøen, ute er det blå himmel.. -og stiv kuling. Når eg skal ha laus skistaven eg har hatt som luftventil. Røsker eg den fram og tilbake, noke som resulterer i at den støtes mot stålkanten på eine skien som fungerer som takbjelke og knekker. (!) Eg ser vantro på staven ein stund før eg tar fram kartet og finner raskeste veg ned fra fjellet. Det blir noken timer rett mot vinden, med ein stav.. heldigvis er det stort sett nedover eller flatt og sikten er upåklagelig. Til eg kjem overfor Åsebotn og skal ned i dalen. Da skyer det til og vinden auker på etter å ha latt meg være i fred ein stund. Det blir mange turer uten sekk og ski for å finne tryggeste veg ned, før eg trasker nedover til fots med skia som nokre lumske vindfangere på sekken. Endelig nede ved demningen kan eg ta skia fatt og stå nedover annlegsveien til Steinsland. Det har no begynt å regne, og eg trasker på i mørket langs vegen, kliss blaut. Med mål å finne mobildekning så eg kan få tak i transport heimover ila kvelden. Lykken står den kjekke bi, og etter noken timers gåing blir eg plukka opp av ein BKK bil på veg heim. Han tar meg til mobildekningens land og bare to timer seinere kan eg legge meg i ein fantastisk god seng og sove. Alt i alt, ein grei tur med litt uflaks, vêrmeldingene tilsa minusgrader og flau vind, lettskyet, og for det meste pent, primusen skulle vel hatt seg ein bedre overhaling før turen.

Hatt en kjempefin tur til Store Haugmelen (Kaupanger/Sogn og Fj.) i tett tåke og regn, var bare å hive på seg rett klær og legge i vei. Desverre var ikke det mye utsikt i dag gitt men legger ved noen vinterbilder som ble tatt i påsken i fjord så dere får se hvor fin utsikten er derfra i rett vær

Jeg var i Sogn i jobbsammenheng. Satt på hytta i Luster og forberedte mandagens oppgaver på laptop'en. Været var sånn passe; litt kaldt, snø og tåke på toppene. Litt utpå dagen ble det litt lettere, og fristelsen ble for stor. Molden lå der i synsfeltet og lokket... Jeg rasket sammen litt klær, lommelykt, en kjekspakke (Safari cookies) og en flaske saft, satte meg i bilen med kurs mot Mollandsmarki. Jeg hadde vært på Molden før, men da var jeg ikke gamle karen. Derfor var jeg litt usikker på veien. Men all tvil forsvant da jeg kom opp til parkeringsplassen; her er det merket så godt at enhver turist kan finne frem... Jeg tok på fjellskoene og labbet i vei gjennom barskogen. Ble ganske straks minnet på hvorfor jeg trives bedre på fjellet enn i skogen; her fikk jeg trynet fullt av spindelvev etter få meter. Rensket bort det meste, og etter tre meter gikk jeg rett inn i et nytt. Ett eller annet kravlet rundt i håret... Æsj! Litt febrilsk børsting med nevene før turen fortsatte. Jaja, disse småkrypene gjør jo ingen skade, og de hører hjemme her i skogen. Litt senere ble det en lysning i skogen; et aldri så lite hogstfelt. Er det ikke nok skog i Oslomarka til å forsyne landet med tømmer? Trenger vel ikke å hugge ned disse småskogene i Sogn..? Greit nok egentlig. Dette er jo plantet skog, i nærheten av bilvei, så denne må bøndene få lov til å utnytte. Jeg labbet rett gjennom hogstfeltet, i sporene etter den store hogstmaskina som stod parkert nede på parkeringsplassen. Et lite stykke på vei før stien gikk inn i skogen igjen. Tydelig skiltet, så her skal ingen få gå seg vill. Ut av skogen og inn på en ny vei. Her så det ut som om hogstmaskina hadde gått amok; trær lå veltet og jorda var harvet opp. Fortsatt nær vei, så her må de få lov til å jobbe. Litt sti, ny vei, og deretter sti. Også her var bakken harvet opp; jord, røtter og stein om hverandre. Hva i all verden skulle hogstmaskina opp hit å gjøre..? Det fantes jo ikke drivverdig skog i denne høyden, bare løvtrær og enkelte vindskjeve furuer... Hadde de kjørt oppover fjellsiden for moro skyld? Merkelige greier. Sporene fortsatte oppover lia, over myr og fjell. Riktig nok et stykke utenfor stien etterhvert, men skjemmende likevel. Så oppdaget jeg noe annet; en tom kabeltrommel et stykke borti marka. Var det energiverket som var synderen? Dette måtte undersøkes på returen, disse tromlene har som regel en merkelapp med eierens navn. Jeg fortsatte til topps, etterhvert på snøføre i tåke og snøbyger. Ikke noen kjempeutsikt akkurat, alt var bare hvitt. Kaldt var det også, så det ble en kort visitt. Retur samme vei, med stø kurs mot kabeltrommelen. Denne lå like ved ei "omrørt" myr. Ingen synlig merkelapp. Jeg bestemte meg for å snu den rundt og kikke på undersiden. Der var den; en tydelig merkelapp der det stod "Luster Energiverk, Gaupnegrandane, 6868 Gaupne". Så det var en kabel som var årsaken til vandalismen. De har altså benyttet en middels stor gravemaskin i sårbart fjellterreng for å grave ned en liten kabel..? Vanvittig! Hvorfor ikke heller sende opp noen ungdommer med hakke og spade en sommer? Trenger jo bare en 10cm bred grøft for å dekke en kabel, og inngrepet ville vært nærmest usynlig etter en uke. Slikt arbeid har jeg selv vært med på, og når man legger torva tilbake på plass er terrenget like fint som før. Her har de heller brukt gravemaskin, med en tre meter bred "potetåker" som resultat. Jord, røtter og stein om hverandre, og noen veltede trær i tillegg. Hærverk i et svært trafikkert turområde! Skulle tro jeg var på tur i et av forsvarets øvingsområder i Nord-Troms... Dette vil være synlig i minst 20 år fremover. Jeg ruslet videre nedover, og det begynte å mørkne. Hadde lommelykt i sekken, men brukte den ikke. En fin mulighet til å teste mørkesynet. Jeg kom meg helskinnet tilbake til bilen, og da var det stokk mørkt. Retur til hytta, og på jobbtur til Leikanger dagen etter. Har senere fått vite at kabelen går opp til Radio Luster sin sender på toppen av Molden. Greit nok det, men måten kabelen er lagt på er hærverk av verste sort. Noen bilder fra turen (klikk på bilder for å se kjempestor utgave): Molden fra Lustrafjorden. Første del av stien. Hogst i skogen. Oppharvet jord ved hogstfelt. Kabelgrøft i stien. Kabelgrøft nær stien. "Utsikten" på toppen. Merkelapp på trommel.

Eg er ikkje så glad i startnummer eller konkurransar. Normalt sett. Difor var det utruleg kjekt å verte positiv overraska over "Kjeringi Open" i helga (Kjeringi Open på FB). Ja, det er konkurranse. Og startnummer. og tidtaking. Men det er også tur, oppleving, kos, prat, sosialt. Og alt det andre som eg likar best. Så om du er ute etter ei jovial utfordring, eller "vaorens vidlaste eventyr" eller berre har bittelitt 40-årskrise, så kan eg anbefale Sogn i april! Eg trur og at Noregselita i telemark som var med koste seg. Dei brukte 7-8 minutt ned frå fjellet. Eg brukte 30. Kvar sin smak med andre ord. Kjeringifjell 1340 moh ligg no der resten av året og, og er ein enkel tusenmeterstopp med flott utsikt. Heile bygda er med å arrangere - dei som ikkje deltek minglar på kaia og det er full fest på hotellet om kvelden. Slitsomt, men veldig, veldig artig. Som ein ekstra bonus kan ein øve seg på å snakke tudlasognamoal heiel helga, og det er alltid fint ver så langt inne i fjordane på denne tida. Hald av 16. april 2016! Eg hiv ut nokre bilde her, og litt meir frå helga i bloggen for dei som er interessert.

Hatt en kjempefin tur til Vardahei ( Kaupanger i Sogn og Fjordane) i finværet . Endelig kom sommeren på besøk og håper på mange flere slike dager