Søk i nettsamfunnet

Tirsdag 29. desember reiste jeg og ungene til Hallingskeid i 4 dager. To gutter på 12 og 16. Vi la oss inn på Dnt hytten og hadde som plan å gå litt på ski, samt at guttene skulle grave sin egen snøhule og overnatte i den. Været var langt fra det beste, med ca. 22-25 m/s og snøflyk. Men onsdagen begynte vi å grave på omgang inn i en stor snøskavl nedenfor hytten. Han på tolv var svært entusiastisk og spadde i vei mens han planla hvordan hulen skulle bli. Vi erfarte at det var tre forskjellige hardhetsgrader på snøen vi gravde ut, og at vi hele tiden måtte være to som spadde. En inni hulen og en i utgangen som spadde snøen videre ut. Det ble et par timers graving som fortsatte nyttårsaften. Og etter pinnekjøttet var spist, kort var spilt og snop fortært tok de med seg soveposene, liggeunderlag, pute og varmeflakser og la seg i snøhulen. Jeg dekket åpningen 3/4 med et snøbrett og forseglet det med snøblokker. Endelig skulle de sove i snøhule, noe de hadde gledet seg til lenge. Stormen raste utenfor, men inni snøhulen var det nesten helt stille. Veldig rart. Hodelykt og noe isolerende å ha under knærne når du graver er smart. Photos (1).zip

Søndag 20.02 var det solskinn, heilt vindstille og kjemeflott i Bjerkreimsheiane (Ryfylkeheiane). Godt med snø var det også. Over ein meter snø iallefall, derav 20-30 cm nysnø. Gjekk kvisteløypa innover frå Hunnedalen til turisthytta Tomannsbu. Gjekk så vidare eit stykke mot Støle og gravde snøhole. Kald og klårvèr om kvelden. Mondag 21.02 var det litt skyer frå morgonen av, men det skein opp etter kvart. Ein kjøleg bris gjorde det litt småkjølig, men grei tur tilbake. Litt vindpakka snø gjorde nedkjøringar med sekk litt utfordrane, nokre plassar var det imiddlertid laussnø og flott! Kan absolutt anbefale turen inn til Tomannsbu (ca 2-3 timar ein veg,7-8km). Hytta er stor og har plass til mange (ca 30 senger). Ellers kan snøholeovernatting også anbefalast. Fleire bilde her: http://breogfjellsport.no/dir/pictures/album_window.php?albumID=261

Oh well, ikke alle her inne på fjellforum er superdrevne, noen av oss trenger faktisk litt støtte og trygghet i å gå sammen med andre av og til (les: for det meste, i alle fall om vinteren). Når DOT inviterer til snøhuletur på Vegglifjell som for en gangs skyld ikke bare er for ungdommen, der det bare å henge seg på. Jeg synes jo det er kjett at alt det ekstra morsomme bare er for tenåringene. Skal ikke tredveåringer få grave snøhule?? Joda, denne helgen skulle de. Faren var stor for at det ikke ble tur, da vi var for få påmeldte, men jaggu fikk ikke turleder med seg storebroren sin og da var vi mange nok. Gruppen møttes på Veggli og kjørte derfra i samlet flokk til skisenteret. På med sekker og ski. Med _litt_ for tøff arbeidssesong denne vinteren i kombinasjon med begredelig vintervær, var dette første tur med ski på bena for sesongen. Hva er vel da bedre enn å slenge en 13-14 kg på ryggen i tillegg.. Første utfordring er smøring.. Den første som kommer med forslag vinner og alle smører skiene med det samme. Det spørs vel om det er like lurt bestandig.. Og la meg bare legge til at stålkanter er skarpe saker; plutselig stakk det litt men jeg tenkte ikke mere over saken, så stakk det litt til og blodet rant nedover hånden. Da får man jo testet førstehjelpsutstyret også - og jeg hadde bare sett at det lå en pakke med plaster i sekken og var fornøyd med det. Såklart var dette meterplaster og jeg hadde ikke saks. Heldigvis fungerer tidligere nevnte stålkant perfekt for kutting av meterplaster.. Men, turen! Sikten var rimelig liten, og vi ble anbefalt å gå opp dalen fremfor å ta skiheisen opp på toppen og finne kvistingen der. Som sagt så gjort, en kort tur på 4,5 km og vi var fremme ved en ikke altfor kald Daggrø. Her ble en liten lunsj inntatt før vi tuslet oss bort til skavlen hvor vi skulle grave. Med åtte personer på tur ble det avgjort at vi skulle ha to snøhuler. Den ene gruppen startet med to innganger, lagde en brisk og tettet igjen den ene inngangen Dette førte til en lav inngang hvor man ikke kunne stå oppreist og at alle lå på rekke og rad på brisken. På den måten at alle måtte klatre over hverandre skulle de ut eller inn. Gruppen jeg var på hadde også turens høyeste medlem om bedyret at det var viktig med god takhøyde for å stå oppreist, så det ble det. I tillegg til en dobbelbrisk for to personer på ene siden og enkelbrisk på den andre. Total gravetid var om lag fire timer, ca 12 timesverk. God rotasjon og bytte av arbeidsoppgaver gjorde at vi var effektive og hadde det fantastisk morsomt mens vi holdt på! Jeg skal heller ikke legge skjul på at det er ganske så deilig å kunne komme inn på ei hytte og spise middag, samt å ha utedo. Litt luksus kan man jo ha på snøhuletur - hehe En god natts søvn er upåklagelig, og dette var helt herlig. Jeg sover med vinduet åpent på soverommet hele året, men her i hulen ble det endelig kaldt nok. Det beste var jo at neste morgen var det ingen som omtrent var våknet før klokken var ni! I og med at det var omtrent nulltemperatur ute var vi ikke så nøye med å lage dyp inngang, så det var ingen fare for manko på oksygen. Etter våkning og sjokoladefrokost på sengen (snarere _i_ sengen), gikk vi over til hytta for å nyte frokost. Veien tilbake til Vegglifjell skisenter ble litt mer utfordrende enn først antatt, da kvistene viste seg meget vanskelige å se. De er lenger fra hverandre enn på vidda som jeg er vant med, og bare en pinne, ikke kvist. Men, vi kom oss ned og til bilene og kjørte hvert til vårt. Noen lokallag av DNT har sånne fellesturer - som ikke nødvendigvis er de dyre turene med påmelding langt i forveien mm, men som rett og slett bare er folk som vil på tur og gjør det sammen. Det liker jeg. og får man noen nye venner med det samme så var jo alt bare gull. For de som er interessert - jeg sov i aklima langbokser og ullnettinggenser samt tynt lag ullundertøy i tillegg. Tynn ullhals og lue. 20 år gammel Tyin tresesongers og Mammut liggeunderlag.

Fredag morgen. En flott dag på Haukelifjellet. Møtte Rune som var kommet fra Rogaland og vi startet på turen innover Hardangervidda. Men etter et par timer i løssnøen mistet vi motet. Å vasse inn og oppover i løssnøen som gikk til knes var ikke særligt oppløftene. På andre siden mot vest over Haukeli Fjellstue, Ståvatn og Kistefjellet glinset Vassdalseggi i solskinnet. Siden dette var Rogalands fylkestopp fristet det mer med en bestigning av dette fjellet enn å vasse videre. Nedturen til Haukeliseter ble fin og det gikk rimelig greit over Ståvatn, Videre over Kjelavatn og inn Vassdalen. Her svingte vi mot vest og gikk inn Lisledalen. Vassdalseggi stuper ned i Lisledalen men innenfor 1151 vannet viste kartet en noe slakere hellning som kunne forseres. Vi fant en grei skavl for snøhulegraving og etter halvannen time stod byggverket klart. Nå var klokken blitt 14:30 og det ble diskutert litt fram og tilbake om det var for sent å prøve seg på fjellet. Men siden været var bra ble sekkene pakket med det mest nødvendige. Spade, hodelykt, snøbriller, dunjakke, vann og sjokoladeplate. Vi regnet med å bruke max 3-4 timer. Men det gikk tregt oppover den bratte fjellsiden. Kryssing oppover i ekstra mye løssnø tok tid. Under løssnøen lå et hardt skarelag så rasfaren var stor og vi holdt god avstand oppover. Kom opp til triggpunkt 1431 moh og tok opp og bortover ca 2 km mot fortoppen 1632 moh. Her var det ganske smalt og bratt med en del stup som måtte rundes. Oppe på 1632, det begynte å bli sent på dagen. Enda lå toppen en god kilometer unna. En frisk vind fra Hardangervidda i aust var begynt å grave opp fokksnø. Her og nå burde vi ha snudd. Vi var inne på tanken men blåste det hele av med "Point of no return". Toppen skulle nås idag. Den siste kilometern bortover eggen med høye stup på sidene gikk raskt da det her var lite løssnø. Men været ble bare verre og verre med hard vind inn fra høyre. Tiden på toppen ble kort. Et par bilder før vi snudde og startet tilbaketuren. Etter passering av 1632 forsvant all sikt. Fokksnøen pisket mot oss og med stup rundt på alle kanter begynte det å gnage i bakhode at dette ikke var bra. Vi gikk bortover og følte oss fram med skistavene for å finne tilbake. Alle spor var øyblikkelig blitt slettet. Nedover gikk det men stadig bratter ble det. Nå var også vinden blitt så kraftig at det var vanskelig å stå oppreist. Terrenget gikk mer og mer over i loddrett og det var ingen andre muligheter enn å dra seg oppover igjen. Prøvde mot høyre og venstre men samme elendigheten. Grunnen forsvant under oss. Kanhende stod vi på tuppen av en skavl?. Vi søkte oppover igjen og kom opp på den flater eggen. Men her var nå vinden blitt så sterk at den slo oss i bakken og vi måtte klore oss fast for å ikke bli blåst utfor. Vi brølte til hverandre og ble enige om å få gravd oss ned. Stakk bakskia ned i bakken, men her var det lite snø! Kun 1/2 meter ned til fjellet. Bak en sten hadde det lagt seg mer snø og vi fikk til et hull på 70-80 cm dybde og meteren i tverrsnitt. I lystet fra hodelyktene fikk vi vrengt av oss Goretex-jakkene og ved godt samarbeid kom dunjakker på med Goren utapå. En operasjon som nesten frøs av oss fingrene og andremann hadde full hyre med å holde på løse plagg. Selv nede i dette hullet raste stormen og virvlet løsnø rundt. Ganske raskt ble det fylt opp og vi gravde koninuerlig for å holde hullet rent og for å produsere varme. Etter 25 år jobbing offshore og flere årlige turer i vinterfjellet over hele landet hadde ingen av oss opplevd slik sterk vind. Etter et par timer i denne tilstanden syntes forholdene håpløse. Begge to viste klare tegn til hypotermi og ingen hadde håp om å stå over natta. Skal vi gjøre et nytt forsøk nedover ?: "Greit for meg" svarte Rogalendingen. " Eg vil heller bli drept utfor eit stup enn å daua i denne håla". Han hadde nå fått tydlige frostskader i ansiktet. Vi stabbet oss nedover med et ski i hver arm. Stakk dem ned i snøen for hvert skritt for å ha noe å ta tak i dersom en rutsjet nedover. Fortsatt var sikten fra 1/2 til 2 meter avhengig av vinden. I noen korte øyeblikk kunne vi se veglyset på Haukelivegen (tydligvis ingen trafikk der nå) og tok i den retningen. Etter 2 timer med mange opp og nedturer, rutsjing utfor skrenter på fromme lykke, neglisjering av rasfare og brølende diskusjoner i uværet om veivalg begynte terrenget å flate ut. Uten å vite engang hvilken dal vi var i startet tilbaketuren mot Haukeli. Å lete etter snøhula var totalt uaktuelt. Etter 7-8 kilometer med fokksnø midt imot var vi endelig på Haukeliseter klokka 11 på kvelden. Glade over å ha fått livet i gave. Rune hadde nå også fått frostskader på øynene og så bare konturer. Snøbrillene var kommet på for sent. Dagen derpå var vinden løyet. Dag - G gikk tilbake til snøhula i Lisledalen og plukka opp utstyret. Mobiltelefon, satelitttelefon, vindsekk mm som hadde vært greit å ha dagen før. Rune ble liggende denne dagen før synet bedret seg og han kunne kjøre hjem. Dag - G koste seg i bilen nedover Setesdalen. 50-60 km i timen var nok. Adrenalinet var fortsatt på topp. Gleder oss til neste tur. En erfaring rikere. Oppsummering: Negativt: Total feilvurdering av værsituasjonen den siste halvtimen før toppen. Utrykket "Point of no return" skulle selfølgelig aldri vært brukt. Snøbriller på for sent. Mangelfull utrustning. Tatt for mange sjanser Burde tatt med GPS. Tatt punkt på snøhula + diverse punkter til returen. Positivt: Det lille av utstyr fungerte godt. Uten dunjakke hadde dette gått galt. Når først ulykka var ute holdt vi hodene kalde og passet på hverandre. Ros og ris mottas med takk !!!!!!!!!!

Diverse former for ly som ikke veier for meget i sekken. Herunder, men ikke begrenset til; telt, tarp og hengekøye. Utskilt fra: http://www.fjellforum.no/topic/26286-lettpakking-utstyr-erfaringer/ Samme regler: hold diskusjonen konkret og hold dere til saken.