Søk i nettsamfunnet

Nok en gang skulle OSI fjell fra Blindern forsøke å komme seg opp på Snøhetta i januar. Også denne gangen var optimismen stor. Men akkurat som i fjor og året før der, ble været dårlig på toppdagen. (Se fjellforumrapporten fra henholdsvis januar 2007 og januar2008) Vi var syv stykken, 5 gutter og 2 jenter, som etter en sen ankomst til Hjerkinn på torsdag, la seg i telt og lot natten komme lemmene til gode. Neste dag var det opp og sprette, tohundreogfemti spensthopp og noen friske stavtak. Plutselig var vi på Snøheim, et sted som egner seg svært godt som kulisse for en oppfølger til Død snø. Ifjor var utgangspunktet Kongsvoll og på grunn av minst én meter med pudder, slet vi noe voldsomt i den første kneika opp gjennom bjørkeskogen. Hjerkinn er rene unnarennet til sammenligning! På Snøheim var det opp med telt, og mens vi skjøv stenger inn i kanalene og plugger ned i den deilig, dype snøen, tenkte vi på distansen vi hadde lagt bak oss og på det faktum at det i år var svært så lite snø, noen steder gikk vi på stein og grus, gresstuster og ymse lyngplanter. Her og der lå en halvmeter, som denne vi plantet teltene våre i, men som sagt, bare her og der. Etter noen sosiale timer i teltet under en tiltagende tåketett himmel, la vi oss, og mens vi sov og drømte om toppen av Snøhetta i vindstille vær under blå himmel og januarsol, surnet været og ble vindfullt med snø. Blåsten bygget snøen opp rundt teltene våre og det var ingen vits i å stå opp, ingen vits i å tenke topp, ikke noe poeng en gang å legge ut på en aldri så liten tur i området. Fra våre telt, så vi såvidt Snøheim og de bygningene vi hadde som nærmeste naboer. Derfor ble det etterhvert slapp babling og alskens sprell i Larsbu, den eneste nødbu i Norge som har varmkabler og vannkoker. Etter å ha kokt vann til den store gullmedaljen og plapret en hel haug med moromøkk, var det tjo og hei i soveposen og inn i drømmeland, men ikke inn i et land som blant annet kunne skilte med en topp kalt Snøhetta, nei, for neste dag stod jo hjemturen på planen, og den var ufravikelig, akkurat som en diktators ambisiøse plan for utryddelse av avvikere og såkalte fiender. Tilbake til Hjerkinn skulle vi. Men først en real omgang med vannkokeren. Vi kokte så mye vann, dvs. smeltet så mye snø, at det så ut som sommer rundt Snøheim. Det sier ikke lite om både vår iver og denne vannkokerens ufattelige volum og umulige watt. Hjemover gikk turen, og det var herlig, slakt nedover nesten helt til Hjerkinn, styresnø og skare. En vidunderlig dag i fjellet, nesten så bra den kan bli på denne årstiden uten særlig sol. Heller ikke Snøhetta var særlig fremme, den lå innhyllet i frostrøyk, og for tredje året på rad, fikk vi ikke en gang se et omriss av dette stolte fjell, som en gang ble trodd å være Norges høyeste. På gjensyn, o Dronning!

Etter å ha brutt en gang tidligere i februar i år, så var målet denne gangen å klare å bestige toppen. Har begynt å erfare at å rekrutere personell kan være vanskelig til tider, så jeg rekruterte en venns hund til å bli med. Frykten for å bli med kan være at jeg deltok på vasaloppet samme uken, noe som heller burde gi en motsatt effekt: Jeg kom til Hjerkinn klokken 01.15 denne natten, og begynte å gå innover i fjellet i mørke med hodelykt, GPS og nok utstyr til å leve der i en halv uke om det måtte være nødvendig. Det var tette snøbyger til tider den natta, noe som gjorde en forhåndsprogramert rute på GPS'en til et must. Kom frem til Larsbua på Snøheim, hvor jeg og hunden fant det fornuftigt å sove i et par timer. Kom frem på Larsbua klokka 05.30, og sov godt frem til klokken 09.00. Det var fortsatt snøbyger da jeg våkna. Jeg hadde en lang frokost i håp om at snøbygene skulle gi seg, og klokken 10.30 hadde det blitt et fint og sprukket skydekke. Jeg var på toppen klokken 14.00, hvor jeg skimter at det kommer flere mennesker bak meg. Møter dem på vei ned, samtidig som jeg er glad for å ha vært på årets første topp over 2000 meter. Var tilbake klokken 21.00 på Hjerkinn, etter at Jonas (hunden) hadde fått i seg en stor posjon mat og vann på Snøheim. Da er det bare 184 topper igjen over 2000 meter å bestige. (p.f 50). Startet på scrath med tindesamlingen i år, og har som mål å bestige de innen jeg er ferdig på LKSK i 2010. Er det noen som vil bli med, er det bare å si fra. Alexander

Hej! Vi är en grupp vänner som ska till Dovrefjell och tänkte bestiga Snøhetta. Finns det någon här med erfarenhet av att bestiga Snøhetta från de olika hytterna i området? Vilka skillnader är det att få från Snøheim/Reinheim/Åmotdalshytta? Svårighetsgrad, hur mycket sten, vilken tycker ni bäst om? Tack för hjälpen! /Tommy

Fjellsportgruppa til Storebrand hadde planlagt langhelg med vårskitur på Dovrefjell. Totalt var vi 10. Været var litt spøkefullt, men allikevel stort sett bra. Snøen derimot sto det dårligere til med. Snøsmeltinga lå ca 2 uker foran normalt. Fredag 1. mai på Snøhetta 8 av oss hadde overnattet på Hageseter og sto tidlig opp for vi skulle drasse med oss telt og utstyr for å slå opp leir der hvor snøen begynte. Vi hadde en sykkel med henger som fraktet fellesutstyret mens resten gikk de ca 8,5 km til Svånålægret med skia på sekkene. Fant en fin teltplass og slengte fra oss alt vi ikke trengte på topptur. Det startet en snørenne ved leirplassen og vi labbet oppover med feller på skia. Én hadde båret litt for mye og gikk en runde til Snøheim og roet seg i leiren. De resterende trasket med stor iver mot Snøhetta. Vi traff mange trøndere på 1. mai-tur til Snøhetta. Det var trivelig. Føret var bløtt og mye rotten snø tærte på kreftene. Det blåste friskere jo høyere vi kom opp og etterhvert dro vinden med seg små isflak som fokket avgårde. Overraskende var det derfor at det knapt blåste på Stortoppen. Tre var klare for Midttoppen og gikk en tur bortom den. Sammen randt alle 7 nedover, noen i fine svinger på vårsørpen og noen litt mer forsiktig. En siste pause i sola ved Snøheim før vi randt siste bakken ned til teltplassen. Middagen tok tid å lage, men det smakte godt når det først ble klart. Roen senket seg med sola. To av oss la seg under åpen himmel. Lørdag 2. mai på Skredahøin Etter at de fleste våknet av rypenes spill tidlig på morgenkvisten og vi hadde dratt oss litt i morgensola kom forsterkning i form av en løypebrøyter på sykkel fra lavlandet. 9 stykker la i vei på ski innover Svånådalen, men etter 1,5 km var det ikke lenger skiføre. Skia måtte av og ble båret ca 5 km innover langs veien. Vi måtte droppe ufrivillig sliten toppturist. Været var i hvertfall i godlune en stund og tilslutt fikk vi satt løypebrøyteren på snø igjen. Han kom godt med for snøen var svært rotten. Ved Bandranden åpenbarte øvre Svånadalen seg i all sin prakt. Vi fikk ett glimt av paradis som brente seg inn i skjelen og ble ett godt minne. Enda to følte at dagen før hadde tært litt mye krefter og valgte å returnere til leiren. Like etter kom sludd og hagl som prøvde å få oss til å glemme vårt øyeblikk i paradis. Under værste haglskura satte vi oss ned i ei ur og frisket opp kreftene med lunsj og litt varm drikke. Dette hjalp bade på humøret og været, så da siktet vi inn på toppen igjen. Løypebrøyteren dro oss videre. Litt oppe i bakkene fikk vi øye på målet vårt og iveren ble større. Over ca 1600 moh ble snøen fastere og klabbene satte seg skikkelig i fellene. Dermed gikk vi rett opp uansett om hellingen var bra nok for sort løype. Store Skredahøin hadde panoramautsikt. Etter å ha stått der å sett oss om så vi at nye uvær var på vei mot oss. Vi forlot ikke toppen før vi hadde haglene i helene nedover. Det gikk fort og alle måtte overende på grunn av rotten snø. Etter å ha passert Bandranden igjen letnet været og ble bra for resten av turen, men vi måtte ta nedturen uten ski på veien som vi kom opp på. Tilbake i lerien smakte det godt med middag og utepils. Vi fant ut at vi måtte ha krefter til å bære utstyr tilbake til bilene og droppe andre turmål. Løypebrøyteren syklet ned igjen, men lovte også å sende en hjelperytter på sykkel for å lette børen vår dagen etter. Søndag 3. mai retur Etter en fin natt med rypespill igjen pakket vi sammen sakene våre. Returen hadde ikke vært mye å skrive om hadde det ikke vært for en stor brande av en Moskusokse ville teste vår tålmodighet. Den hadde tatt oppstilling midt på veien for å sikre at ingen skulle passere. Siden vi hadde all tid i verden og moskusoksen hadde andre ugjorte ting vant vi duellen og fikk passere. Hjelperytteren vår føk att og fram med sekker, ski og motiverende utsagn. Etter 2 timer hadde vi tilbakelagt grusveien i strålende solskinn og flott utsikt til Snøhetta. En topp tur klar for den store minneboka.