Søk i nettsamfunnet

Det begynte å bli en stund siden siste tur. Mandag 24.04 blei en strålende dag, og det klødde i beina etter å komme seg til fjells. Jeg råkjørte fra jobb, hentet bikkja og sneik på ferja. Slik blei jeg klar til å gå fra heisstasjonen på Strandafjellet(450) kl. 18.00. Det var 4 timer og ett kvarter til det blei mørkt. Vi la i vei oppover løypene ved Fursettrekket, og stod på toppen av Langedalsegga(974) etter 3 kvarter. Vanligvis er toppturer i forbindelse med skiheiser noe dølle greier, men ettersom jeg ikke hadde mer enn tiden og veien var det ingen annen løsning. Utenfor løypene var det bløtt. Heisen gikk dessuten ikke, så det var ikke så mye som forstyrte. På Langedalsegga stopper heisen, og turen gikk videre ned til toppen av Langedalen og videre opp østsiden av Tuvegga. Heldigvis var det fryst på, så det var like lett å gå her som i løypene. På veien opp passerte jeg på oversiden av et snøskred som ikke kan ha vært mer enn et par dager gammelt. Fra meg og ned i søkket var det kanskje en høydeforskjell på ti meter, men det var enorme snømengder som hadde rast ut. 3-4 meter lenger inn på skavlen var en ny sprekk i ferd med å åpne seg. Noe å tenke på for de som hodeløst setter utfor skavler i skisenteret en kilometer lenger ned. Et godt eksempel på at snøskredfare ikke har noe med kalenderen å gjøre, slik man kan få intrykk av hos mange. Toppen av Tuvegga(1181) blei nådd 19.30. Herifra var utsikten praktfull mot Leirvasshornet og Smørskredtindane. På andre siden av Storfjorden ruvet Grøtet og Skårene. Turen gikk videre ned i Tindeskaret og opp på Tinden(1264). Skia måtte på sekken i bratta før toppen. Fra Tinden måtte jeg 150 meter ned igjen før jeg kunne følge ryggen opp til Dalmannshornet Ø(1308), som var dagens siste topp. Dalmannshornet hadde jeg vært på for fem år siden(før det rablet for meg med dette toppjaget). Dengang tenkte jeg ikke på at jeg måtte oppom denne lille knausen. Turen gikk nå ned Kollskaret mot Tindeskardvatnet. Skjellsorda hagla over bikkja som ikke turde å gå ned Kollskaret. Jeg måtte litt opp å hente den, og så måtte den gå i band ned det bratteste partiet. Vel nede var vi like gode venner som før. For to år siden måtte jeg opp 500 meter i løssnø og tåke for å hente den, så det var jo bare småtterier denne gangen . Etter vann og påskemarsipan i hytteveggen ved Tindeskardvatnet var klokka blitt 9. Vi gikk tilbake over Tuvegga og stod ned Langedalen til toppen av det nederste trekket. Nede ved bilen var klokka blitt 21.58. Forholdsvis godt beregnet for en tur jeg aldri har gått før . I Sykkylven blei det pølse og potetgull til middag. Ved midnatt kunne jeg krype til køys hjemme. Godt fornøyd med kvelden, og klar for resten av arbeidsuka.