Søk i nettsamfunnet

Den naturskjønne dalen Vrata ligger like sør for den østerrikske grensa, nær Villach, hvor jeg hadde vært i bryllup for min turkamerat Håvard, som har funnet sin kjære her nede. Siden han var frekk nok til å stikke av gårde på bryllupsreise (!), måtte jeg gå alene i området, og valget falt på Triglav, høyeste fjell i Slovenia. Utstyrt med topografisk kart for anledningen, tok jeg av i byen Mojstrana, og fortsatte på vei i sørvestlig retning. Fjellene reiste seg stupbratt opp på begge sider innover dalen – reneste Romsdalen, dette! Begeistringen i bilen steg i takt med høydemeterne som ble vunnet, opptil 25 % stigning sto det på et skilt. Ingen avgift på veien, men en erketypisk gammel rynket slovener med den obligatoriske røyken i hånda krevde 2,5 euro i p-avgift inne ved Aljzajev Dom hytta. Jeg var dum nok til å si at jeg skulle overnatte oppe i fjellet, og han skjønte nok engelsk til å kreve meg for p-avgift også for morgendagen. Jeg var allerede på 1015 meter, men det skulle være nok høydemetre som ventet i varmen. En tur innom hytta brakte to ting på det rene: Ikke drikk av bekker i området – hvilket betydde vann i sekken, og mer vekt, altså mer trim! Hytta oppe på fjellet var betjent og diger, og i ukedagene trengte jeg nok ikke engang bestille seng. Flott – så var det bare å legge i vei! Triglav north wall Stien videre (sørover) innover dalen var lettgått, og etter en snau halvtime begynte det å gå oppover. Her åpenbarte nordveggen på Triglav seg, en vertikal kilometerhøy fjellvegg, tre kilometer bred – og et eldorado for klatrere. Her gikk det over hundre klatreruter oppover, forkynte et skilt ved elva. Jeg skulle gå en av de bratte turistrutene, merket Prag 1, som på imponerende måte krysset seg oppover i stupbratt terreng til venstre for storveggen. Dette skulle bli moro! Ikke før kommet over elva på restene av en svær snørenne, var det hugget ut trinn i det myke fjellet, og sikret med wire og tykke bolter langt oppover. Stien vendte så nordøstover et stykke, før den krysset seg oppover på knauser, i krattskog og opp skrenter. Alle bratte punkter var greie å forsere, og på de aller bratteste var det alltid wire for eventuell sikring. En fallende stein minte meg om at jeg faktisk hadde gått fra klatrehjelmen i bilen, men jeg følte det rimelig trygt uten. Det viste seg snart at steinen kom fra en skabbete bukk som gresset lenger oppe, og som slett ikke var så sky. Etter 3,5 timer i stor varme, og en solid rastepause, var det godt å komme opp på et steinete platå på 2200 meter, og et skilt som sa det var 1 time igjen til hytta. Nå ble det langt mer snø, og i oppsprukket fjell var det gjennom årtusener blitt dannet enkelte dype hull og sprekker på mange meter. Det hadde vært livsfarlig å ramle ned i noe slikt. Toppen av Triglav kunne nå sees tydelig, sammen med rekker av mennesker som gikk forsiktig på toppeggen. Hytta, Triglavski dom, lå flott plassert på 2515 m, på fjellets nordøstlige rygg. Hytta er av de største av sitt slag i landet, og er svært populær. Engelsk ble forstått, og jeg fikk eget rom til 22 euro, men toalettene var uten vann og i søreuropeisk standard: Oppholdene her ble heller korte. En halv liter vann kostet 2,5 euro, og veide fort opp for billig mat og seng! Kvelden ble brukt til å nyte utsikten, studere ruta for neste dag, og til å snakke med en slovener som kunne brukbart engelsk, og som fortalte at levestandarden i landet de siste årene har blitt kraftig forbedret. Topptur i morgengryDet var meldt tilskyende, så jeg var oppe samtidig med første frokostservering, dvs kl 6. Halv sju var jeg i friskt trav uten sekk på vei oppover den bratte eggen, som omtrent var sammenhengende ”klettersteig”/via ferrata. 250 hm opp til fortoppen gikk kjapt, og en ganske smal egg ledet videre opp til toppunktet på 2864 meter. Det var et lite tårn, men ingen toppbok her oppe. Et skylag var i ferd med å dannes over dalene, så det var lurt å være tidlig ute. En ung slovener hjalp meg med å ta toppbildet, men jeg burde sjekket det; for i ettertid viste det seg at han ikke hadde klart det. Ganske ergerlig i grunn. Rask retur ned til hytta, der jeg tok på sekken kl 8.00, og la i vei videre nedover. Samtidig forsvant toppen i skyer. Fra hytta brukte jeg 3 timer på de 1500 høydemeterne ned til bilen, og kjente nedstigningen i knærne helt til neste dag – jammen glad jeg tok denne toppen over to dager! Nå kom også regnet, så turen var perfekt ”timet.” Et lengre og annerledes alternativ ned kunne vært å traversere toppen, og fulgt nordveggen på Triglav mot vestnordvest ned til skaret Luknja (1758m). Dette innebærer mye ”klettersteig”, men en del av sikringswirene ned fra toppen lå fortsatt (slutten av juni) under snø og is! Lokalt regner man 10 timer på toppen. En drøy dagstur altså, med 1800 hm hver vei! Jeg anbefaler en natt på hytta nær toppen. Det er også flere hytter i nærheten der oppe, og noen flere toppturer kan gjennomføres uten å måtte gå ned igjen under 2000 meter.