Søk i nettsamfunnet

Det florerer med muligheter for å finne informasjon om turområder på nettet. Her er noen av de nettsidene jeg benytter: Kamerakart: Denne viser webkameraer i Norge. https://www.kamerakartet.no/ "live" satellitt: Sentinel playground. Siden dette er en satellitt, så vil bildene være avhengig av skydekke. https://www.sentinel-hub.com/explore/sentinelplayground/ Varsom: Viser skredfare, isvarsel. https://varsom.no/ Se Norge: Viser snøforhold. http://www.senorge.no/ Turtips og hytter: Ut.no https://ut.no/ Fiskekort og utleiehytter: inatur. https://www.inatur.no/ Kart og terreng: Norgeskart.no https://norgeskart.no/ Google Earth er også et fint supplement til norgeskart for å få inntrykk av hvor bratt terrenget er. Sett på 3D visning, og benytt shift-tast for å justere kameravinkel. https://earth.google.com/web/ Ellers er instagram og facebook en kilde til oppdatert informasjon om området du planlegger tur i.

Vi ønsker din deltagelse i et spennende forskningsprosjekt om toppturutøvere i Norge. Spørreskjemaet tar mindre en 15 minutter å fylle ut. Du har muligheten til å være med i trekningen av en skredbok og topptur guidebok fra Fri Flyt Forlag dersom du besvarer undersøkelsen. Undersøkelsen vil være tilgjengelig fra onsdag 2 januar, 2013 her: https://response.questback.com/perstrm/fp4716y5hw/ Masteroppgaven, som er tilknyttet denne undersøkelsen, har som formal å kartlegge toppturutøvere i Norge i bratt terreng på lagdelt vintersnø og deres forutsetninger for å kunne vurdere risiko relatert skred og håndtere ferdsel i potensielt skredutsatt terreng. Gjennom en spørreundersøkelse ønsker vi å kartlegge utøverens forkunnskaper innenfor skredlære, forutsetninger for skredvurdering, motivasjon for ferdsel, vaner, frekvens av deltakelse, kjennskap til evalueringsmetoder osv. Undersøkelsen er i regi av Universitetet i Nordland og masterkandidat Per Strøm. Vi håper du har anledning til å bidra til dette prosjektet med din besvarelse. Takk for innsatsen og god ski vinter videre!

Etter sjette året på rad har det nesten blitt en tradisjon for meg og noen venner med en skikkelig førjulstur. I år var vi fem stykker som valgte Børgefjell som turmål. Så langt nord er dagene korte i midten av desember, ca seks timer fra kl ni til kl tre. Ruta som var planlagt gikk fra Kroken i Susendalen til Majavatn langs E6 via Ranseren. Mesteparten av nettene skulle tilbringes i telt, men et par netter ved hytter var planlagt. Værmeldinga så brukbar ut for hele uka vi skulle tilbringe i fjellet. Overskya, lite nedbør, rundt -5 grader og sørlig vind av bris styrke. ROLIG START Turen starta med tog fra Trondheim til Trofors (ca 5 timer), og buss derifra via Hattfjelldal innover til endestoppen ved Kroken i Susendalen (ca 2 timer). Veien er brøyta videre innover, så vi fulgte den i tre km fram til parkeringsplassen ved Oksvollen. Siden det allerede var blitt mørkt ble teltene slått opp nedenfor veien rett ved broa over elva. Dagen etter var det dårlig sikt, men brukbart ellers. Målet for dagen var å komme seg inn til Statskog sin hytte ved Tiplingen. Dette er en utleiehytte vi på forhånd hadde lånt nøkkel til. (Bussen hadde 20 min stopp i Hattfjelldal og det passa perfekt for å stikke innom Statskogkontoret og hente nøkkelen.) Vi fulgte stort sett sommerruta over Susenfjellenden og holdt oss over tregrensa til vi rant ned mot Ruffie og gikk over til hytta. Hytta har seks senger, gasskomfyr og en trivelig vedovn. Kvelden var lang, så det ble mye griseprat før vi kom oss ned i posene. Hele natta var det urolig vær med en god del nedbør. TATT AV SNØSKRED Tredje dagen var planen å gå videre innover mot Ranserhytta, en åpen Statskoghytte. Ute var det dårlig sikt, mye vind, og bare -1 grad. Vi la av gårde sørover på kompasskurs med vinden rett i mot. Kompasskursen var lagt i nedkant av Austre Hundfjellet i en sør-sørøstlig retning. Det var ca 100 høydemeter før det skulle flate ut. Det gikk greit unna oppover tregrensa, og det var ikke lange tida før vi kom over bjørketrærne. I det vi gikk der var det nok flere av oss som syntes at kursen bar litt vel mye oppover, men før noen av oss gjorde noe med det var det for seint. Plutselig løsna snøen under skia på de to første av oss. Jeg gikk som nummer fire et stykke bak de tre første og kunne se at de skled nedover. Jeg tok som refleks noen skitt bakover, men i det jeg snudde meg bakover kunne jeg se snø komme farende mot oss ovenfra. Det gikk opp for meg at vi var i ferd med å bli tatt av et skred. Før jeg rakk å gjøre noe annet var jeg allerede inne i snømassene. Det eneste jeg tenkte på var å prøve å holde meg flytende. Jeg kunne se og høre at sistemann rett bak meg også ble tatt av skredet. Da ting roa seg kunne jeg konstatere at jeg hadde hode og den ene armen over snøen. Jeg fikk straks kontakt med han bak meg som hadde hele overkroppen over snøen. Jeg begynte å grave meg fram så fort jeg kunne i tilfelle de andre trengte hjelp, men det tok ikke lang tid før jeg hørte rop fra alle de andre tre også. Heldigvis var det altså ingen av oss som var helt begravd. Når alle hadde kommet seg løs viste det seg at ingen var blitt særlig skadet. Det var bare en av oss som hadde en rift i buksa og et slag bak låret. Av utstyr mangla vi noen staver og noen ski. Vi satte straks i gang med å prøve å grave utstyret fram. Etter en kort stund var alt foruten en ski blitt lokalisert, og det tok oss flere timer før vi fant den siste skien. Siden alle sammen nå var søkkvåte og kalde og det var lite igjen av dagen, var vi alle enige om å returnere til hytta som bare lå 1 km unna. Det er vanskelig å si hvor stort skredet vi ble tatt av var siden sikten var så dårlig at vi ikke kunne se stort. Men vi ble i hvert fall ført rundt 100 meter nedover av det, og utstrekningen var godt over 100 meter, som var den omtrentlige avstanden mellom første og sistemann. Helningen vi gikk i var godt under 30 grader, og jeg vil anta at det var akkurat i grenseland for hva som kreves for å utløse et skred. De to første som sannsynligvis utløste skredet fortalte at etter at snøen ga etter og de begynte å skli nedover, kom det mer snømengder ovenfra. Det var den snøen vi andre ble tatt av. Fjellsida ble brattere ovenfor der vi gikk, og vi kunne i løpet av timene vi var der skimte at det var skavler tilstede langs hele fjellsida, og at skredet sannsynligvis fortsatte flere hundre meter bortover langs fjellsida foran oss. Siden vinden hadde blåst sterkt fra sør hele natta, det hadde kommet en god del nysnø, fjellsida var nordovervendt, og temperaturen bare var -1 grad, var det sannsynligvis meget stor snøskredfare i dette området denne dagen. Merkelig nok var det ingen av oss som tenkte over denne risikoen når vi planla rutevalget, selv om de fleste av oss kan anses som godt fjellvante og vant med å vurdere snøskredrisiko. Vi var rett og slett ikke innstilt på risikoen. STORM I FJELLET Etter enda en kveld på hytta der vi fikk gått gjennom dagens hendelser i ro og mak, innså vi at den opprinnelige planen måtte endres pga tidsbegrensningen. Ny rute ble lagt direkte fra Tiplingen via Kjukkelvatnet ned til Majavatn. Ute så været ganske brukbart ut med noen få minusgrader. Vi la av gårde vestover over Vestre Tiplingen, innstilt på å være veldig obs på snøskredfaren. Etter hvert som vi kom innover langs Simskardelva kom værforandringen. Vinden tok seg opp og sikten ble redusert. Når vi hadde tatt oss opp den siste stigningen et par km fra nordenden av Kjukkelvatnet var sikten tilnærma null og vinden var sannsynligvis av stiv kuling styrke rett i fleisen. Siden vi visste snøskredfaren var overhengende (vi hadde sett flere mindre skavlskred langs bekkedalen vi fulgte), og siden vi ikke kunne se hvor vi gikk, bestemte vi oss for å slå opp teltene der vi var. Det begynte uansett å bli mørkt. Etter litt streving med å få opp teltene i vinden og etter å ha bygd noen solide vindskjermer la vi oss til inne i telta. Vi var alle gjennombløte og nokså kalde. Det blafra friskt i teltdukene. Vi ble enige om å se an forholdene neste dag før vi bestemte oss for hva vi skulle gjøre videre. Etter noen timer i telta begynte det i teltet jeg lå i (et 3-manns Svalbardtelt) å bli urovekkende mye snø som samla seg over forteltet. Vi måtte ut en tur for å sjekke, og da viste det seg at slik vi hadde bygd vindskjermene var en stor snøfonn i ferd med å bygge seg opp over forteltet. Etter litt graving og ombygging var likevel problemet løst, og vi kunne legge oss trygt inn i teltet. Det ble en urolig natt, der vinden må ha vært oppe i liten storm på det værste. Teltene hadde heldigvis ikke problemer med å holde ut vinden. Vi registrerte et lufttrykk på 840 mbar på det laveste. RETRETT Dagen etter var det ingen forandring å se utenfor telta. Vi ble enige om at vi ikke ville fortsette, selv om terrenget slaka veldig ut. Det var for mye motvind og alt for liten sikt. Vi vurderte alternativene, og ble til slutt enige om å gå samme vei tilbake som vi var kommet fra tilbake til hytta ved Tiplingen. Det var nå medvind så det gikk raskt unna. Nede ved Vestre Tiplingen var vi kommet ut av ruskeværet. Vi kunne tydelig se et frontsystem bak oss som vi var kommet ut av. Det ble enda en behagelig kveld i hytta der vi fikk tørka alt av det våte utstyret og klærne. Siden dagene gikk fort fra oss hadde vi nå ikke så mange dager på oss før vi måtte ned fra fjellet. Vi bestemte oss derfor å gi opp Majavatn og heller gå nordvestover via Gaarenesjaevrie mot Susendalen. Det ble en forholdsvis kort og fin etappe der vi slo opp teltet under tregrensa ikke langt fra Stormyra. Det var rolig vær og brukbart med ved i området, så det ble en fin kveld rundt leirbålet. Siste dagen var stort sett bare å komme seg ned lia til Øyum i Susendalen. Derifra ble det taxi ned til Trofors og tog tilbake til Trondheim. Denne turen ble ikke helt som planlagt, men i midten av desember må man regne med at været ikke alltid spiller på lag. Dette er jo litt av utfordringen med å legge ut på tur på denne årstida. Temperaturene var betraktelig mildere enn hva vi hadde regna med, de holdt seg stort sett mellom -1 og -5 hele uka. Vindstyrken ble kraftigere enn hva vi hadde regna med, men holdt seg hele tiden fra sør til det som var meldt. Hadde vi vært litt lurere hadde vi nok heller lagt om turen og gått i motsatt retning fra Majavatn til Susendalen. Da hadde vi fått vinden i ryggen mesteparten av tida. Snømessig var det mindre snø enn forventa, og flere steder var småbekker åpne under 700 meter. At vi undervurderte (og til dels overså) snøskredfaren til å begynne med må vi ta selvkritikk på. Men heldigvis gikk det bra selv om alle fem ble tatt av et forholdsvis stort skred. Været og lyset lå ikke til rette for gode bilder, men jeg har nå likevel lagt ved noen få bilder som viser litt hvordan vi hadde det.

Hej Vi er en gruppe erfarne fjell folk, som er rutinerede på ski, men har aldrig gået i Rondane før. Vi overvejer en tur til Rondane, hvor toppe som Rondslottet, Storronden og Veslesmede er på planen. Vi plalægger at fælge den almindelig sydlige rute til toppene. Jeg kender siden skrednett, men vil høre om nogle her er kendt med at om der generelt er stor fare eller toppene er relativt lette, selvfølgelig ved vi først endelig når mængden af sne og vejret er kendt. Mvh Erik

På en tur for litt siden kjørte vi ned et leheng med mye nysnø. Faren ble vurdert til OK og en etter en kjørte vi ned. nummer 6 i følget - en telemarkskjører - utløste et ganske stort skred under seg med bruddkant 30cm og 10-15 meter bredt. Spørsmålet jeg har begynt å fundere på er hvorvidt en telemarkskjører belaster underlaget i større grad enn en fasthels-kjører. Telemarksteknikken vil muligens legge en større vekt på ytterski i en sving (?) og dermed legge større vekt på snølaget under. Er det noen som har erfaringer, tester eller (u)begrunnede teorier om dette? Vi kunne jo slengt med snowboardere i samme tråd for å se om det er mer internasjonal forskning på ski/snowboard.

Hei Jeg lurte på hvordan det er med skredfare utenfor løypene i ski senter. Er det samme skredfare der som det er opplyst om på Varsom? dette er jo områder som blir oppkjørt og pakket nesten daglig. Gjør det det mer stabilt? mvh Thomas

Vi var tilsammen 4 stk som skulle gå fra Teigekrysset ved Goppollen og inn mot Lyngen og overnatte på lyngbua som DNT har. Turen ble litt annerledes enn planlagt. Når vi etter hvert fikk startet var det relativt fint vær, og lite vind. Etter å ha gått bare 10 min ca, begynte vinden å øke betraktelig. Den økte jevnt opp til ca 15-17 m/s, og vi hadde heldigvis vinden i ryggen hele veien innover så alpint/ski-briller var godt å ha! Først gikk vi samme løype som jeg gikk tidligere i uka opp mellom Høgtind og Herratind, før kursen gikk i retning mot Jogrimshøgda. Etter å ha sett topografien med egne øyne, valgte vi å gå ned på sør-siden av Jogrimshøgda, forbi Tittersætra og følge Jogrimslia ned mot Skjelbua hvor vi skulle spise før vi gikk videre inn mot Lyngen. Skjelbua er en åpen bu som eies og styres av Øyer fjellstyre og er åpen for alle som ønsker å sove i eller gå innom på tur. Det er gratis å sove eller gå innom for en rast. Det er vedovn, og primus med gass som fritt kan brukes, i tillegg består den av tre senger. Etter å ha passert Tittersætra begynte vi å bli sultne, og fortsatte mot Skjelbua. Da vi endelig kom frem til skjelbua, måtte vi grave oss inn til døra. Vi hadde også med spade! Det er også spade der som kan brukes, men den stod i skålen like ved, og vi måtte grave oss inn der også. Når vi kom inn i bua, dro vi frem termosene, for å fylle opp i Real Turmaten som vi også tok med. I tillegg ble det en kopp kakao før vi skulle ut igjen. Mens vi satt inne i bua hadde vinden økt i styrke. Himmelen var imidlertid blå, det var ingen nedbør, men vinden var så kraftig at den dro opp snøkorn slik at det ble en hvit vegg på ca 5 meter, uansett hvor man så. I en slik vind var det ikke lenger noe poeng å fortsette, og vi valgte da å fyre opp i hytta og bli der over natta. Når vi gikk inn mot skjelbua var det kun snøkorn som ble dratt opp i knehøyde, og dere kan tenke dere hvor mye sterkere vinden ble når snøkornene ikke lenger var i knehøyde, men mellom ca 5 meter opp i lufta. Så var det å starte med snøsmelting og begynne å falle på plass i hytta. Vi var riktignok fire stk i en hytte med tre senger, så det ble litt trangt den kvelden. Jeg hadde riktignok god plass. Jeg dro opp Jervenduken min, og hang den opp på veggen, og ned på senga, slik at jeg slapp å få en rå vegg inn mot soveposen. På kvelden måtte også cognacen frem, men også mozellen var med på turen Og ute foran døra var det en god del snø, men det var en såpass stor vegg med snø rundt dørpartiet, slik at vi ikke var særlig bekymret for å snø inne. Døra er forresten todelt. Jeg tok desverre ingen bilder på turen inn til skjelbua, noe som igrunn var litt dumt, da jeg skulle tatt bilde av den høye veggen med snø som gjorde at vi måtte holde oss på Skjelbua. Jeg gjorde dette imidlertid på vei tilbake til bilen. Dagen derpå for Skjelbua i perfekte værforhold! Her er bilde av lyngkampen (vi skulle nesten til foten av fjellet). På vei tilbake mot Teigekrysset og bilen, valgte vi en litt annen rute. Vi valgte å gå opp ei li som kalles Skjæla, og i motvind på 5-6 m/s var det perfekt å gå tilbake på, hvor vi passerte Jogrimshøgda på innsiden. Når vi passerte Høgtind på vei tilbake, så vi det hadde gått noen mindre skred ganske så nylig. Nå var det bare nedoverbakke til bilen igjen, og jeg avsluttet med det beste bildet på hele turen! Helt perfekt!