Søk i nettsamfunnet

Sommerferien på fjellet nærmer seg, jeg har en uke til rådighet etter å ha 'kastet' bort de to andre på pilegrimsferd i Spania (Camino Ingles / Muxia, fra Ferrol til Santiago og videre til Muxia). Ny sommer, nytt fjellområde, som vanlig, men jeg ender alltid opp med å returnere til Hardangervidda. Så tanken var egentlig bare surre litt rundt, med et spikret mål bare, å komme meg opp til toppen av Hårteigen. Nå har den 'jævelen' av et fjell ligget der og lokket meg omtrent hver gang jeg har vært på vidda. Men så begynte tanken om Massiv å gjøre tankegodset mitt forvirret. For de som ikke har fått med seg det, så er Massiv en ny rute som DNT har opprettet. Den starter på Sota Sæter og ender på Haukeliseter. På veien sørover går den gjennom fire massive fjellområder, Breheimen, Jotunheimen, Skarvheimen og Hardangervidda. Derav navnet, fire massive fjellområder. Noen her har kanskje forstått at undertegnede er svak for langdistanse-ruter. Så er det derimot sånn at det å komme seg til starten ikke er gjort i en fei. Ihvertfall ikke når bussen man tenker å ta er full og å utsette avreisen med en dag gjør tidsskjemaet litt for pressende. Så hva med å nattbussen istedet? Kan vel klare det en gang, selv om jeg totalt mangler søvn ved å gjøre det. Bussen stopper jo ikke ved Sota Sæter, som ligger rundt 3 mil unna. Kan gå, men på bilvei? Det går taxi, som på enkelte dager tar busstakst. Selvfølgelig ikke denne dagen, vanlig takst, en tusenlapp pluss minus. Nattbuss og tusen spenn? Nei takk. Løsningen? Snu ruten. Med det blir begge tankene iverksatt. Jeg har bare en uke til rådighet, men det burde være nok tid til at jeg klarer å komme meg til Finse. På vei fra Haukeliseter på den første dagen, klokken har passert fire på ettermiddagen. Første dagen starter sent på mandagen, bussturen fra Oslo til Haukeliseter stjeler en del av timene til dagen, men etter en matbit og øl på fjellstuen er jeg avgårde. Værmeldingen var ikke det man kan kalle lys, men i starten er det et behagelig turvær. Det kunne derimot ikke vare, i passet ovenfor Mannevatn blir det surt, vått og vindfullt. Ved Holmasjøen blåser det mye. Når klokken nærmer seg halv ni gir jeg meg, da har jeg gått i litt over fire timer. Etter Holmasjøen går man over en kolle, den gir god ly for vinden og jeg finner en grei teltplass ovenfor Sandflofossen. Regnet har gitt meg et lite vindu til å sette opp teltet i. Kjølig om kvelden. Jeg spiser middag ute før jeg trekker meg inn og får varmen tilbake, mens det begynner å regne lett utenfor. Noen ord om mat på turen. Denne gangen har jeg latt pakkene med real turmat ligge igjen hjemme. Istedet har jeg lekt meg litt med vakuumpakker-maskinen jeg har fått. Til middagene på turen har jeg stekt og tørket kjøttdeig, fordelt på fire pakker som jeg har vakuum-pakket sammen med mais og ananas. Laget fire poser med byggrynssalat i vakuum har jeg og. Og så har jeg delt opp to poser med Toro gryteposer i fire. Frokost og lunsj er kjedeligere, knekkebrød med pålegg (syltetøy og baconost). Har man regnet etter forstår man fort at dette ikke holder til hele uken, jeg har beregnet to dager på hytte for å slippe å bære for mye (som om jeg ikke gjør det fra før). Utsikt over Loftdokktjønn. Hjemmelaget real turmat, Toro pastagryte med vakuumpakket kjøttdeig, mais, ananas og byggrynssalat. Ovenfor Sandflofossen. Andre dagen bringer med seg noe lysere vær, fortsatt vekslende, men ikke like mye regn som gårsdagen. Dette blir en lang dag, jeg går til Grøndalsvatni, omtrent to timer etter Litlos i retning Hårteigen og Torehytten. Først en fin tur forbi Hellevassbu (andre stempel i det såkalt Massiv-passet, les mer om det på siden til Massiv) og så over til Litlos. Vakre områder å gå i, jeg har alltid likt meg i denne delen av vidda. På Litlos tok jeg meg en øl og slappet av i peisestuen før jeg gikk videre. Hvor jeg gikk videre var avhengig av værmeldingen, men på Litlos sa de at i morgen var det meldt samme vær som idag, bare varmere. Det kan bety muligheter for utsikt fra Hårteigen, så jeg avviker litt fra Massiv-ruten og setter kurs i retning det karakteristiske landemerket på vidda. Det er også en fin tur, stien er enklere å gå på her enn fra Haukeliseter til Litlos. Regnet kom først idet jeg slenger fra meg sekken for å sette opp teltet, typisk planlagt fra værgudenes sin side. Fortsatt kjølig ute, så etter middag føles det best å krype ned i soveposen og slappe av. På vei ned på snøen ved Årmoteggi. Teltplassen ved Grøndalsvatni. Når tredje dagen opprinner er ikke utsikten til en topptur lystig, den er relativ grå og mørk, skylaget ligger tungt rundt Grøndalsvatni. Nå har jeg allerede beveget meg i retning av Hårteigen, så å snu er det ikke snakk om. Noen timer senere står jeg på toppen av Hårteigen med et stort og bredt glis om munnen, timingen kunne nesten ikke vært bedre. Rundt meg kan jeg se Hardangervidda i alle retninger, skyene lettet såpass mye at over meg er det nå mye blå himmel og solen skinner. I horisontene er det mørkere derimot, men herfra kan de være så mørke de vil. Jeg får toppen litt for meg selv i starten, før flesteparten av de som sov på en overbefolket Torehytte dukker opp. Gitt været de siste dagene føler jeg meg heldig som får oppleve toppen på denne måten, så skiftende som det er og har vært, kunne toppen like fullt vært innhyllet i skyer nå. Etter noen timer er min tunge sekk på ryggen igjen og retningen satt tilbake til Litlos. Litlos blir min første av to planlagte overnattinger på hytte på turen. Overgangen fra å være mutters alene i teltet mitt til en folksom peisestue er stor, men maten er god (reinsdyrkarbonader) og kvelden blir hyggelig den. Litlos er en trivelig hytte som får litt ekstra kudos for å være den hytta som ligger lengst unna vei i Nord-Europa. Grytevatnet. Hårteigen. Utsikt fra toppen av Hårteigen, Hardangerjøkulen til venstre. På toppen av Hårteigen, strålende fornøyd. For min fjerde dag er planen ganske så lik som for den andre dagen. Jeg går til en betjent hytte og tar meg en pause der før jeg fortsetter videre for å finne et sted å telte. Idag sto Sandhaug for pause underholdningen. Denne dagen markerer også et skille på ruten, da man etter Besso kommer inn i det mer flatere og åpnere landskapet på øst-vidda. Også denne dagen var været vekslende. I starten var det et dust slør over landskapet, som ga det et eventyr-aktig preg. Det var færre folk enn jeg trudde på Sandhaug, jeg blir i peisestuen en god stund med noen kalde øl før jeg begir meg ut i et dystert landskap. Denne gangen går jeg ikke like lenge, startet og senere, etter litt under en time er jeg ved Reinsmyrtjørna hvor jeg sier meg fornøyd. Her har jeg knapt fått slått opp teltet, slengt inn sekken og satt meg inn i teltet før det begynner å høljregne utenfor. Jeg sitter jo tørt og godt inne i teltet, så jeg gjør ikke annet enn å smile. Smiler ikke like bra da jeg senere, etter et lite opphold i regnet, søler ut basisen for gryteretten til middag. Heldigvis hadde jeg fått tak i en pakke med spaghetti på Litlos (jeg så at jeg hadde vært for grådig med frokost og lunsj rasjonene), så det blir spaghetti med mye kjøttdeig istedet. Gikk opp til en ikke navngitt topp på 1445moh ved Bismarhei, fin utsikt, Hårteigen nå i horisonten. Neste dag går jeg til Stigstu, jeg finner ut at det vil gjøre siste dagen på turen mindre stressende hvis jeg slipper å tenke på om jeg kommer til å nå toget hjem eller ikke. Så jeg velger å ta min andre overnatting her istedet for på Krækkja. Denne dagen er litt kjedeligere, jeg liker meg bedre på vest-vidda enn her i øst, selv om det er fint nok her. Været har ellers blitt varmere. Flatere, enklere å gå, så jeg kommer relativt tidlig til den hyggelige private hytta Stigstu. Med god tid igjen av dagen går jeg opp på Skaupsjønuten (1414moh) som ligger bak hytta. Det blåser fint på toppen, men utsikten er tøff. Mørke skyer, mye regn, sol, men alt i horisontene. Det serveres fjellørret til middag. På toppen av Skaupsjønuten. Tåken dekker vidda om morgenen på den sjette dagen, den gled forresten inn kvelden før. Den ligger over heiene en stund, før utsikt titter fram fra skyene. Riksveien krysses og med det begynner fjellene å bli mer kuperte og steinete igjen. Halnekongen lokker, men jeg lar den få ligge i fred, for mye skyer som også har blitt lokket til toppen. Ved Krækkja bygges det på, jeg blir sittende å snakke sammen med en annen vandrer en stund, som viser seg å være gift med bestyrerinnen på Fagerheim Fjellstugu. Noen øl i peisestuen senere er jeg på vei igjen. Det er grått og overskyet, jeg går i omlag to timer og dumper sekken i østenden av Finnsbergvatnet. Kvelden blir den fineste på hele turen, det føles litt magisk når hele skylaget sprekker opp og åpner seg opp for blå himmel og kveldssol som stråler rett inn på teltplassen. Der og da føles det synd at det er siste kveld på turen, jeg kan sitte med ryggen til en stein mens middagen putrer på kokeren, etterhvert forsvinner solen med varme farger ned bak Helveteshorga. Tåke og ett lett regn lå tett om Stigstu om morgenen. Middagstilberedning i kveldssolen ved Finnsbergvatnet. Kveld ved Finnsbergvatnet. Teltet ligger i le for soloppgangen, men morgenen på den sjuende og siste dagen er det heller ingen himmel som innbyr til noen sikt mot solens oppvåkning. Fra Finnsbergvatnet går turen opp til Finse, i ett steinete og røft landskap med Hardangerjøkulen ved min side. Rett før der stiene fra Krækkja og Kjeldebu møtes kommer regnet, det er det kraftigste regnværet jeg har hatt mens jeg har gått. Men hva gjør vel det når jeg kommer til Finse og kan ta en varm dusj og sitte inne til toget går. Jeg kommer fram i god tid før toget går, det ruller faktisk et tog til Oslo ut fra perrongen idet jeg går opp til den. Nydusjet (slik at de andre togpassasjerne slipper svett vandrerlukt) og med tørre klær slapper jeg av på Finsehytta, snakker med en tysker som jeg møtte når regnet kom. Prøver de forskjellige mikrobryggene fra hytta. En eller annen stjeler sitteunderlaget mitt. Så tar jeg toget hjem igjen. Det har vært en fin tur. Været ble bedre enn ventet og meldt. Første gangen jeg omtrent har gått en 'pub' til 'pub' runde på fjellet. Hardangerjøkulen. Noen få ord til om Massiv. Ruten er spennende lagt opp og byr unektelig på flott natur. For meg gjenstår nå resten av Skarvheimen, så Jotunheimen og Breheimen. Tanken er nå å fortsette på ruten til neste år, fra Finse og oppover. Mitt største ankepunkt mot ruten er (dessverre) at den er for rettet mot de betjente hyttene. Det er vel og bra, luksus igrunn, men for meg og andre som kanskje ønsker å gå ruten med telt er det få plasser å proviantere på langs ruten. Skal man selge ruten til utlendinger, er dette noe man burde ha tenkt på. Å spise og overnatte på de betjente hyttene blir fort veldig dyrt, når man regner med at det tar rundt tre uker å gå hele ruten. Det sagt, så liker jeg tanken på ruten, for den går unektelig gjennom noen flotte, mektige og massive fjellområder. Les om hele turen på bloggen: http://tarjeiskrede.blogspot.no/search/label/Massiv

Hei på dere. Lenge siden jeg har skrevet en turrapport nå. Dette er ingen rapport fra en eller annen spinnvill telttur. Dette er bare en bilderapport (med litt tekst) fra en uke på hytta (Ål i Hallingdal) hvor jeg på dagtid har vært ute i denne flotte naturen, mens jeg på kveldstid har vært bestekompis med sofaen, sett på serier og spist ostepop. Om to uker reiser jeg tre måneder til Namibia i forbindelse med studieretningen jeg tar, så det er en stund til jeg skal ferdes i den norske fjellheimen. Vi kan starte med lørdag 8. august. Dette var dagen da jeg skulle prøve meg på Urevassnuten (1753 moh) via Rossdalen. En ganske så markant topp som ligger langs veien mellom Hol og Aurland. Da jeg kom frem til toppen (var bare oppover) viste GPSen at jeg hadde en gjennomsnittsfart på 3,3 km/t. Jeg vet ikke hva folk ligger på til vanlig (?), men følte selv at jeg holdt et OK tempo. Her ser vi brua over Rossdøla langs DNT-løypa mellom Geiteryggen og Steinbergdshytta (som er stengt, visstnok). Urevassnuten ble synlig etter hvert Ikke mye sommer her oppe. Jutulvatnet (1540 moh). På toppen. Gopro-fjellfie på kanten. Vi ser Blåbergi til venstre, Strandavatn i midten og Hallingskarvet til høyre. Strandavatn ligger ca. 700 meter lenger nede. Mye snø i fjellet. Her sier vi ned mot Hestebotn, Vierbotn og Urdvassberget. Ferdig med den ganske kule turen jeg gikk. Her et bilde fra Kyrhovda hvor man ser stort sett hele Skarvheimen. Hallingskarvet rett vest og Reineskarvet nordover. Stokksennvatnet. Litt artig historie fra da jeg var der nå. Satt og stirra utover vannet da en eldre kar kom bort til meg, og dere ser for dere typen når det første han sier til meg er; - Ære du som driver å fisker her?? Og han var også voldsomt lei disse kanoene som lå på land. De lå jo midt i glaninga. Jeg fiska forøvrig ikke. Avslutningsbilde av moi, der jeg benytter meg av gamlemåten for å komme meg fremover på vannet

Egentlig skulle jeg gått denne turen med to forskjellige kompiser i fjor sommer og i år, men de ble av diverse grunner avlyst begge gangene. Dermed bestemte jeg meg for å pakke sekken og å ta med bikkja for å gå turen alene. Utgangspunktet var hytta vi har på fjellet i Ål, for så å ta seg gjennom Skarvheimen til Lærdal. Værvarselet for uka var gode. Det var stort sett meldt opphold og bra vær, men som alle vet så kan det fort endre seg til fjells. Onsdagen startet med å finjustere sekken, sjekke at alt utstyret var på plass, for så å få i seg en ålreit frokost. Været var ålreit, og skulle etterhvert vise seg å bli veldig bra. Jeg startet fra hytta kl. 10, og slo opp teltet ved Olsennvatn rundt kl. 17. En sjutimers gåtur i et terreng som startet med skog, for så å ende opp på vidda. Natt til torsdag var det minusgrader, men soveposen holdt varmen. En helt blå himmel dagen før var nå forvandlet til en grå himmel med en god del tåke som lå spesielt over Reinskarvet. Denne dagen var planen å ta seg til Iungsdalshytta, midt i hjertet av Skarvheimen. Jeg gikk til Djup, et stort vann som jeg skulle følge helt til hytta. Å gå grusveien vest for Djup virket kjedelig, men enklest. Tåken forsvant etterhvert, og sola tittet frem i perioder. Jeg kom frem til turisthytta rundt fem, og tilbrakte natta der. Fredag var det meldt litt regn tidlig på dagen, men etterhvert skulle det bli opphold. Dette skulle dog vise seg å ikke stemme. Jeg skulle gå innover Fødalen for så gå over fjellet til Kvevatnet. Dagen startet bra, og Fødalen er en vakker dal med bratte fjell og en fin elv. Etterhvert bestemte jeg meg for å gå inn i en sidedal over fjellet. Her var det ikke annet en stein, stein og stein, og så kom så klart tåka. Jeg kunne ikke se mer enn rundt 100 meter foran meg. Steinura tok aldri slutt, så jeg ble etterhvert litt stressa når det ikke var mulighet for å slå opp teltet noe sted. Etter fire timer med hopping fra stein til stein, kom jeg etterhvert fram, lettet over å ha kommet frem før det ble mørkt. Jeg fikk slått opp teltet, spist litt mat og lagt meg for å sove rundt kl. 20. Lørdag skulle jeg følge grusveien helt ned til Lærdal. Det hele startet bra klokken halv åtte om morran, men jeg klarte på en utrolig måte å trokke over mens jeg gikk på grusveien. Dermed hadde jeg flaks som fikk sitte på med en lastebilsjåfør som kjørte opp matrialer til en hytta som skulle bygges. Uansett var det en fin tur, så her følger noen bilder.

Vi planlegger en telttur i løpet av første uken i september. Vi kan dra fra Oslo 1. september og må være tilbake kvelden 6. september. Vi kan kjøre bil eller vi tar gjerne tog/buss. Utelukker heller ikke en flytur til nord dersom været slår seg helt vrangt her i sør. Vi er et par på +/- 50 med gjennomsnitlig fysikk, som liker et moderat antall høydemeter når vi går med telt, men vi tar de bakken vi får uten å klage for mye så lenge vi har god tid. Og det har vi stort sett. En rute som vi nå vurderer er Iungsdalshytta - Kongshelleren - Geiterygghytta - Finse. Spørsmålet er følgende: er dette en rute som vi bør gjøre i løpet av livet eller vil du foreslå en annen tur? Hva mener du om det? Vi er åpne for forslag 😀 Hvordan er det med fiske i dette området på denne tiden? Er det avsluttet for året?

Hei, hvor sprek må man være for å gå Finse - Raggsteinsdalen - Haugastøl på to dager? Hadde tenkt å gå til Raggsteinsdalen dag og overnatte i telt. Hvor lang tid ca tar den turen? Hadde tenkt å fotografere en god del langs turen. Noen tips på fine motiv? Alle tips mottas med Takk! Tomas

Lysten på å gå turen mellom Finse og Breistølen/Bjøberg kommende helg - 28/4 til 1/5 2018. Tenker hovedsaklig å holde oss i kvistede løyper og overnatte på hyttene. Hvordan er snøforholdene i området? Er det utsatte områder på turen mht. skredfare? Vurderer om vi skal ta tog til Finse lørdag morgen (fremme ca. 12:30) og gå direkte til Geiterygghytta, eller ta buss til Bjøberg/Breistølen (fremme ca. 14:15) og gå direkte til Bjordalsbu. Bør vi bruke Bjøberg eller Breistølen som start/slutt-punkt? Noen tips til hvilken retning vi bør gå? (Blir veldig sen start fra Bjøberg/Breistølen ser jeg) Kom gjerne med turtips!

Nå er det flott skiføre i sentrale fjellområder i Syd-Norge. Fredag kveld gikk vi inn til Raggsteindalen i tett snøvær som i løpet av natt til lørdag hadde gitt ca 20 cm tørr, fin nysnø. Før dette snøfallet hadde det vært hardt skareføre. Flott tur på lørdag til Geiteryggen gjennom det kuperte, spennende skiterrenget ”bak” Hallingskarvet. Søndag til Iungsdalen med de flotte nedkjøringene fra flyene rundt Kongshelleren til Iungsdalen med skikkelig telemarkføre. Mandag gikk turen gjennom det spennende høyfjellsterrenget vest for kvistaløypa hvor vi var oppom en topp på nær 1800 m med utsikt fra Falketind til Gaustatoppen. Merkelig å observere at det her hadde vært mildvær tidligere i vinter opp til slike høyder. Terrenget nordvest for Iungsdalen må være det mest øde og minst besøkte i hele Syd-Norge. Den selvbetjente Bjordalsbu (tredje høyestliggende turisthytte i Norge, ca 1600 moh) med sengeplass til ca 15 ble overfyllt om natten med 44 turister. Mange utlendinger i fjellet på denne årstid. Men med stor tilpasningsevne går det som regel greit ved å ta gulvet i bruk som liggeplass. Avsluttet turen på tirsdag med den fine nedkjøringen til Breistølen hvorfra vi tok buss tilbake til Oslo. Som skiterreng er Skarvheimen etter min mening noe av det fineste vi har, især hvis en oppsøker terrenget utenfor de ordinære rutene.

Drister meg til en aldri så liten turreportasje fra denne vinterens litt lengre tur. I år gikk turen gjennom deler av Skarvheimen og nordlige deler av Hardangervidda, nord om RV 7 altså. Opprinnelig var planen å gå fra Breistølen på RV 52, men grunnet kombinasjonen av sterk vind og lite snø i terrenget på avreisedagen endret vi startpunkt til Geiteryggen på RV 50. Som tidligere så blir det ingen A til Å fortelling, men jeg lar et utvalg bilder få hovedfokus og kommenterer heller under bildene. Turen var en lørdag til lørdag tur og ruten vi gikk var fra Geiteryggen via Lågheller til Finse. Derfra videre en runde som grovt sett gikk via Kjeldebu, Halne, Krækkja, Finnsbergvatnet, det ble selvfølgelig også en og annen avstikker underveis, før turen ble avsluttet ved Haugastøl. Som turfølge hadde jeg som så ofte før kameraten min Jens og flokken med mine trofaste grønlandshunder. Lunsjpause ved Omnsvatnet. Surt og kaldt, men det gjorde godt med litt næringsinntak før vi ga oss i kast med den bratte oppstigningen fra vatnet. En god soldat hviler når han kan. Grønlandshunder er ofte flinke til dette, særlig hunder som har vært med på langturer tidligere. Sleden er ny av året. Jens og jeg har bygget en stor Nansenslede til bruk på langturer. Denne typen slede ble utviklet av Fridtjof Nansen før han krysset innlandsisen på Grønland i 1888. Sledetypen er senere blitt brukt av så godt som alle norske polfarere, forskere og fangstmenn helt frem til vår tid. En solid, men likevel smekker og lett slede. Den tåler store lass, men er fortsatt god å kjøre og flyter forbausende godt i snøen. Denne typen slede er ikke i sortimentet til noen produsenter i dag, vil man ha en må man bygge den selv. Vår slede er en 5-bukkers slede, er litt over 3,5 meter lang, 70 cm bred og har et lasteplan på nesten 3 meter. Den veier litt over 35 kg med styrebøyle og bremse montert. Uten disse er den omkring 25 kg, nesten nøyaktig det samme som Roald Amundsens sleder brukt til Sydpolen i 1911. Etter at skimaker og snekker Olav Bjaaland hadde bygget dem om vel å merke. Før det veide de over det dobbelte. Sleden er bygget i ask og vi har brukt fire helger sammen, i tillegg har jeg brukt en del ettermiddager og kvelder aleine. Vi begynte med en stor rundstokk, fikk den grovkappet på en lokal bygdesag og tørket materialene i to år. I vinter gikk vi i gang med oppsplitting, dimensjonering og så endelig produksjon av de enkelte delene til sleden. Sleden består av omkring 40 enkeltdeler. Alle komponenter i tre er surret sammen med polyesterline/flaggline som erstatning for tidligere tiders rålærsreimer. Å ha god kontroll over en stor og tungt lastet slede med et stort spann med sterke hunder framom, samtidig som du selv løper på ski, krever en del erfaring. Du skal ha oversikt over terrenget, kontakt med hundene, erfaring nok til å vite når du skal bremse og ikke minst når du helst bør slippe bremsen for å styre unna en hindring. Det blir en helt annen øvelse enn å stå på en liten og nett slede i aluminium og plast langs en hardpakket løpstrasé. Det første vi gjør når vi stopper for dagen er å tråkke telplassen. Det andre vi gjør er å spenne opp langkjettingen og sette ut hundene. Langkjettingen er festet i hver ende til et snøanker i form av en kraftig furuplanke som graves ned og blir liggende på tvers i snøen. Dette er trolig det enkleste, men likevel ett av de sikreste snøankrene som finnes. Langkjettingen strekker vi ut slik at den blir stående tvers på teltet. Da blir belastningen fra hundene fordelt på begge ankre når de alle rykker i enkeltkjettingene sine for å komme nærmere teltet og oss. Dette skjer stort sett kun under foring, men da er til gjengjeld iveren stor og potensialet for kaos enda større om de skulle rykke et anker opp. Åtte hunder som vikler seg sammen i en langkjetting blir en heftig floke å rydde opp i. Man kan også risikere at hundene blir stresset og skremt når de floker seg sammen og at de dermed kan begynne å slåss i panikk. Uten mulighet til å trekke seg unna hverandre kan det ende svært stygt. Når hundene er på plass reiser vi teltet og flytter inn. Her er en typisk leirplass med sleden tett på teltet for å få kort vei med bagasje, og langkjetting på tvers. Alt som ikke er i teltet er nedpakket i sleden. Enkelt, ryddig og oversiktlig. Alt du ser her er mitt! Gisle ved inngangen til Såtedalen. på vei gjennom Såtedalen. Nytt møter gammelt. Jeg har ingenting imot bruk av skuter til nyttekjøring som dette, men innrømmer villig at villmarksfølelsen forsvant litt når vi kjørte videre i skutersporet. I løpet av turen stopper vi innom Finse der det står en kopi av Roald Amundsens Framheim. Framheim var overvintringshuset Amundsen og mennene bodde i gjennom den lange harde vinteren på Rossisen i Antarktis i 1911, mens de ventet på syd-sommeren som skulle gjøre det mulig å kjøre til Sydpolen. Det står en nesten autentisk kopi på Finse og jeg må innrømme at det ga et lite kikk å stille seg opp fremom Framheim med tidsriktige hunder og nesten tidsriktig slede, for en aldri så liten fotosesjon. Dessverre er Framheim flyttet et lite stykke siden sist jeg var på Finse og stå nå rett fremom hotellet og ikke rett fremom/nedom stasjonsbygningen som sist. I tillegg var Framheim snudd med inngangen motsatt vei. Men skit au, vi fikk da bilder foran Framheim. Ivrige hunder og hundekjører på vei ut fra Finse en forblåst og sur dag. Vi slo leir oppunder Blåisen, en av armene fra Hardangerjøkulen. Det var fortsatt surt og gjorde godt å komme seg i teltet den kvelden. En av de fascinerende tingene med grønlandshunder er de sterke overlevelsesegenskapene. Hele hunden er både fysisk og mentalt skapt for å klare seg under noen av de mest ekstreme forhold som finnes. På bildet her ligger søskenparet Truls og Skog (oppkalt etter Truls Svendsen og Cecilie Skog) på 11 mnd. De er ute på første langtur i høyfjellet, men er født med kunnskapen om hvordan de best skal holde varmen i ruskeværet. De kveiler seg sammen med ryggen mot vinden som den største selvfølge og lar seg føyke ned av snøen. Om det er mye snø som dekker dem, vil de med jevne mellomrom reise seg opp, riste snøen av seg og legge seg ned igjen. De vet instinktivt at de ikke skal la seg begrave av for mye snø. Skog lurer litt på hva fotografen driver med i det sure været. Legg merke til hvordan snuten som har vært skjult under halen, og høyre kinn som har lagt an mot bakfoten er fri for snø, mens resten av den isolerende pelsen er dekket av et fint dryss snø som ikke smelter. Man ser her også hvor godt pelskledd ørene er, enda et utviklingstrekk hos polarhunder. Skog og de andre grønlandshundene overlever ikke bare en iskald vinternatt, de er skapt sånn at de også klarer å våkne restituert og godt uthvilt neste dag. Arbeidsinnsatsen er derfor akkurat like stor på turens siste dag som på den første. Foringstid. Jens har blitt verdens mest interessante person. På denne turen foret vi vekselvis med frosset råfor i form av Vom & hundemat, og med tørrfor med høyt energiinnhold. I tillegg fikk hundene rent fett, nyretalg fra storfe, for å øke energiinnholdet. På denne tyren fikk hannhundene oppunder 4000 kcal pr dag, tispene noe mindre. De dagene hundene fikk tørrfor fikk de også drikke i form av skyllevann fra våre egne middager, omkring en halvliter pr hund pr dag. Når hundene spiser animalsk råfor med høyt nok fettinnhold, klarer de seg godt uten tilført væske. Vanninnholdet i foret sammen med snøen de spiser i løpet av dagen holder væskebalansen i orden. Med tørrfor liker jeg å tilføre minst en halvliter til hver hund for å holde væskebalansen oppe. Dette er faktisk viktigere i skikkelig kulde enn i påsketemperaturer. Hundene blir nemlig ikke like varm/tørst under arbeid i kalde forhold, samtidig som den tørre kalde luften gjør at de mister temmelig mye fuktighet gjennom pusting. Indikatoren for væskebalanse er fargen på urinen. Fargeløs-lys gul urin er ok, mørk gul-oransje urin er et faretegn. Nedsatt ytelse er en av ulempene ved lav væskebalanse, mer alvorlige er at svært lav væskebalanse kan føre til nyreskader hos hunden. Til vår overraskelse oppdaget vi at vi over halvparten av dagene på turen hadde 4G-dekning. På leirplassen noen km unna Krækkja turisthytte hadde jeg bedre dekning enn jeg har hjemme i min egen stue. Følgen er jo selvfølgelig at vi både oppdaterer og sjekker sosiale medier underveis, noe jeg for noen få år siden aldri ville trodd jeg skulle gjøre. Om denne utviklingen er positivt eller negativt får bli opp til den enkelte å vurdere. Kveldskos. Hundene får mye oppmerksomhet på fjellturer der vi er sammen nesten hele døgnet. De gjør en kjempeinnsats med å frakte alt utstyret vårt og fortjener hvert sekund av kos de får. Tidlig morgen ved Drageidfjorden. Det så ut til å bli en svært fin dag, men to timer senere var det whiteout og vi så ingenting rundt oss. Vi kjørte på oppdagelsesferd innover Svartavatnet og Svartevasstjønna kun styrt av GPS og lederhundene. I litt bedre sikt mot slutten av dagen kjørte vi videre til Finnsbergvatnet og slo leir. - Kanskje du skal legge bort kameraet og heller finne frem hundematen? Min nydelige, arbeidsvillige og kronisk sultne gjeng. Jens er godtatt i hundenes øyne. Ikke at det nødvendigvis skal så mye til for å bli det, men det er alltid kjekt å bli satt pris på. Teltet vi bruker er et Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp. Vi har fått satt på ekstra bardunfeste i «mønet» på hver ende og en pipe i taket for ekstra lufting. Det siste er noe vi er svært fornøyde med og som gjør at utfordringene med kondens blir betydelig mindre. Inne rigger vi oss så det blir komfortabelt å leve i telt over lengre tid. Vi har hver vår faste side av teltet med to kasser i midtgangen; en kjøkkenkasse med proviant, bestikk og diverse, og en primuskasse med primuser, kasseroller og brennstoff. Mellom de to kassene har vi to primuser som durer og går for snøsmelting, matlaging, klestørk og kosevarme. Litt luksus skal en unne seg når en reiser med grønlandshunder og storslede innover fjellet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Gjengen er klar for nedkjøring til Haugastøl. En vel gjennomført tur er over og tankene går allerede til neste vinter og neste tur.

Hei folkens! Har noen en fersk snørapport å gi for området Finse/Hallingskarvet? Jeg ønsker å en 4-5 dagers tur i Skarvheimen (området Finse-Geiteryggshytta-Raggsteindalen), men jeg har med reisefølge som ikke er veldig snøvant, og ski er utelukket. Vi har heller ikke telt som egner seg spesielt godt for bruk på snø og is. Webkameraet på Finse stasjon ser ut til å vise at det fortsatt er en hel del snø der oppe. Men har noen av dere ferske observasjoner å dele? På forhånd takk!

Hei. Jeg er ny på forumet, og relativt ny i fjellet også. Til sommeren planlegger jeg en solotur i Skarvheimen med utgangspunkt i hytta til svigers ved Øknin i Ålsfjellet. Ambisjonen er å først gå til de vakre fjellene jeg har sett på og lengtet etter ut hyttevinduet. Det vil si Blåbergi og Reineskarvet. Deretter er siste sikre punkt Iungdalshytta før jeg enten går sørover mot Haugestøl over Foldskarnuten, eller mot vest mot Aurlandsdalen. Målet er å avslutte turen en plass langs Bergensbanen, evt. gå Aurlandsdalen ned og ta Flomsbanen. 1. dagsetappe: fra Øknin til Blåbergi og overnatting i nærheten av Skarvanstølen, øst for Reineskarvet. 2. dagsetappe: fra Skarvanstølen over Reineskarvet til Iungdalshytta. 3. dagsetappe: enten Iungdalshytta til Raggsteindalen, eller mot vest mot Steinbergsdalshytta. 4. dagsetappe: enten Raggsteindalen til Haugastøl over Foldskarnuten, eller ned Aurlandsdalen. - Hvilket alternativ tror dere er best? Jeg vil oppleve mest mulig spektakulær natur. - Er dagsetappene realistiske? Jeg er i grei fysisk form, og vil gjerne presse meg litt. - Når er det best å gå? Jeg kan gå når som helst i sommermånedene. Jeg vil være takknemlig for tilbakemeldinger og tips og råd. På forhånd takk.

Kære Fjellforum folkens Rasmus har klippet en lille film sammen fra vores tur til Skarvheimen i vinter. I kan se mere her: https://www.youtube.com/watch?v=NC74Kb7HyLA Billeder fra turen kan ses her: http://www.fjellforum.no/topic/29653-tur-til-skarvheimen-kan-i-hj%C3%A6lpe/ Mvh Rasmus og Jakob

Har vært på hytta denne uka, med "topptur" på Reineskarvet som høydepunkt. (takk for veibeskrivelse, afe:) Utsikten fra Reineskarvet er mildt sagt spektakulær, med Gaustadtoppen i sør og Jotunheimen i nord. Jeg er ikke så godt kjent med hvilke fjell jeg ser i alle himmelretninger, så kanskje noen kan hjelpe? Ellers var det ufattelig friskt da jeg gikk opp Reineskarvet. Stiv kuling og fem minusgrader ga vel rundt minus 15 effektive. Legger ved noen stemningsbilder; Langesennvatnet med Hallingskarvet i bakgrunnen Kvinda i grått vær Lauvdalsbrea 1597 moh Fint vær a gitt! Utsikt fra toppen mot Jotunheimen Hvilke fjell? Hurrungane? Nyter utsikten Jotunheimen. Hvilke fjell? Dette er vel Skogshorn? Hallingskarvet Dette er sørøstover. Kan det være Norefjell? Gaustadtoppen Sprekt å bade her

Årets tradisjonsrike Skarvheimentur startet som flere ganger tidligere på Breistølen ved fjellovergangen Hemsedal – Lærdal. Planen var å gå til Iungsdalen første dag, men ryktene fortalte om en større gruppe på Iungsdalen kommende døgn, så vi valgte å stoppe på Bjordalsbu med noen avstikkere for å gjøre turen lengre. Nydelig vær på lørdag morgen, men dette holdt ikke særlig lenge. Hadde delvis følge med en ung mann med telt som skulle nå Finse på mandag, noe som hørtes ganske slitsomt ut etter all nysnøen som hadde kommet med tilsvarende brøyting. Han hadde for øvrig kommet fra en 8 måneders jordomseiling for bare to dager siden, så eventyrlysten var det ikke noe å si på. Men all brøytingen han fikk etter at vi hadde stukket av fra hovedruta, fikk han til å forandre planene, for han tok inn på Bjordalsbu for overnatting og innså det håpløse i tidsplanene. Neste dag tok de fleste av oss over det høytliggende (1600 –1700 m) og spennende skiterrenget sydvestover mot de innerste delene av Fødalen, mens de eldste (bl a en meget sprek 80-åring) sammen med turleder fulgte kvisten mot Iungsdalen. Til dels liten sikt gjorde at det ble spennende og morsom orientering. Fra Breiskaret kjørte vi ned en flott fjellside på flere hundre høydemeter mot bunnen av Fødalen. Øverst var det fint telemarkføre, men da vi nærmet oss dalbunnen ble det varmegrader med tilsvarende tung og kram snø. Selv hadde jeg ikke tatt med mykere voks enn ”Rød spasial”, noe som ikke ga feste i det hele tatt. Det ble et slit med staking utover Fødalen og det lange Fødalsvannet inntil vi nådde de siste bakkene ned mot Iungsdalen. Neste dag var planene å gå til Geiteryggen via Kongshelleren, men den sterke motvinden, føret (våt nysnø) og hensynet til de eldste gjorde at et alternativ måtte finnes. Det ble å gå de 22 kilometrene med vinden på tvers til Myrland hvorfra vi fikk ordnet biltransport til vestsiden av Geiteryggtunnelen. Neste dag var planene dagstur fra Geiterygghytta. Været fortsatte i samme stil med frisk vind opp til kuling fra sydvest med tilsvarende snøfokk, men temperaturen hadde heldigvis gått noe ned. Egentlig hadde vi tenkt oss opp på Vargbreen, men i dette været ble heller turen lagt til det spennende skiterrenget i Godfjell/Ynglesnut-området. Her ble det også orienteringsutfordringer i det tette snøfokket. Da vi nådde kvisten mellom Kyrkjedøri og Godfjell, fulgte vi denne mot Geiteryggen. Sikten var såpass dårlig at i vindkulene så vi ikke fra en kvist til den neste enkelte ganger. Siste dag fulgte vi kvisten mot Raggsteindalen, men brøt av fra denne ruta og gikk ned Ynglesdalen, krysset Strandavannet og tok rutebuss til Geilo hvorfra tog til Oslo. Rutebussen startet egentlig i Myrland, men takk for ypperlig service fra busselskapet for bussen tok turen oppom Storestølen bare for å hente oss. Alt i alt og på tross av mye vær, en fin tur med mye koselig sosialt i en humørfylt gjeng..

For litt over en ukes tid siden bare bestemte jeg meg, jeg skulle gå en av rikets flotteste turer. Inspirasjonen kommer jo selvfølgelig etter å ha lest flere turrapporter og hørt folk skryte av hvor fantastisk Aurlandsdalen er. Dessverre hadde ingen mulighet til å bli med meg på tur, så dette ble min første solo tur. Så tirsdags kveld grovpakket jeg sekken, fant frem klær, handlet mat og laget en liste over ting som trengtes. Onsdag morgen bar det innom DNT og XXL i sentrum før resten av dagen ble tilbragt på Tusenfryd med to små fulle av energi. Torsdag kl.06:45 satt jeg meg i bilen retning Geilo, 30min forsinket pga forsovelse (7 timer Tusenfryd tar på..). Turen opp gikk fint, med kun et nødvendig stopp (Kaffe, bensin og frokost). I det bilen kjøres inn på langtidsparkeringen ved Geilo stasjon, kommer toget. Jaja, 2 timer å vente. Tiden ble slått ihjel med kaffe, kartlesing og billettkjøp. Vel fremme på Finse oppdaget jeg raskt at jeg ikke var alene om å gå turen.Barnefamilien, venninnegjengen og kjæresteparet skulle med. Det var bare å slenge sekken på ryggen og ta beina fatt. Starten bar preg av stigning, en flott elv, sau og en godt merket sti. Været som hadde vært overskyet og litt kjølig (perfekt for langtur med sekk), endret seg til nedbør og tåke. En liten stopp på Klemsbu med kartsjekk, sjokoladekjeks og vann var alt som skulle til. Etter en liten stund tok jeg igjen to venninner som hadde tatt turen fra Stockholm for å gå, så vi tok følge resten av turen til Geiterygghytta. Men kan ha det mye gøy med våre naboer i øst. Etter en hyggelig kveld og behagelig natt på sovesal bar det videre tidlig neste morgen. Utrolig hva mat og god drikke gjør med humøret. Målet var Østerbø via Steinbergdalen. Første etappe var fin, litt stigning, riksveien ble fort borte og så lenge man ikke så til venstre slapp man kraftledningene også. Den gamle Steinbergdalshytta lå der sliten, forlatt og rundt fløt det søppel folk ikke har tatt med seg etter lunsj. Biler, busser og andre fremkomstmidler suste forbi. Dette ga meg en ordentlig motivasjonsknekk. Og når stien videre at på til var smal og full av gjørme ble dette turens vanskeligste etappe. For hver bil som suste forbi kraftverkene noen hundre meter lenger nedenfor ble stien tyngre og tyngre. Heldigvis støtte på jeg noen små gleder langs en ellers "mørk" etappe, f.eks velkomstkomiteen på andre siden av brua. På Østerbø ble det nok en hyggelig aften, med nye bekjentskaper og morsomme historier. Etter en rask frokost (egg og bacon er luksus!) på morgenen bar det av sted igjen på siste etappe, kremetappen. Tåka lå som et tykt slør over toppene hele dagen, så turen gikk langs elva i dalen. For en fantastisk utsikt hele veien! Den 19 km lange siste etappen er ren nytelse. Sansene ble bombardert av inntrykk, og når du trodde utsikten ikke kunne bli bedre, så toppa den seg rundt svingen. Til alle som vurdere å gå turen, gjør det! Under siste etappe glemmes alt slit og forargelse over veier og kraftlinjer. Vakrere landskap skal man lete lenge etter. Erfaringer etter turen: - Vær kritisk og bruk tid når man pakker. - Stelle kroppen slik at man slipper ubehag (hvile, sårpleie etc) - Book overnatting hvis mulig i høysesongen (mange fikk ikke tak over hodet før siste etappe). - Gjør som Nansen, hils på de du møter på tur. De er som regel veldig hyggelige. Carl

Legger inn noen bilder fra årets tradisjonelle Skarvheimentur. Fantastisk turvær de fleste dagene. Finsehytta var fullstappet av folk, og her traff jeg kjentfolk, nemlig Rødtopp og Langbein Rise fra fjellforum som jeg ser har lagt inn rapport fra sin tur. Skarvheimen er et spennende skiområde for dem som leter etter øde og bortgjemte botner og flyer langt utenfor kvistede ruter. Her kan en om kveldene planlegge på kartet spennende ruter for neste dags etappe. Vi fikk se både rype, hare og ikke minst jerv.

Hej alle Kan ske dette er et mere rigtigt forum at poste i. Har langt om længe strikket video-stumper sammen efter årets vintertur, Denne gang gik turen til Skarvheimen i starten af marts. Vi kørte i bil til Breistølen Fjellstue og parkerede. Gik herefter mod Bjørdalsbu i en nærmest uendelig bakke opad. Desværre var vejret imod os, det var stort set whiteout og konstant modvind, ligesom kvistningen ikke var fuldført hele vejen til Finse, der var vores endemål. Så efter et par nætter på fjeldet og en enkelt på Bjørdalsbu vendte vi om. Mødte i øvrigt Stein Jakob i hytten, på hans tur igennem Norge på den lange led. Flink fyr, flot projekt. Beklager den ringe lydkvalitet, næste tur bliver med ekstern og bedre mikrofon.

Hej, Vi planerar en skidtur i Skarvheimen om några veckor. Start och mål i Finse, ca 10 dagar. Som längst norrut passerar vi Bjordalsbu. Mest tält men några stugnätter lyxar vi med:) Tältplatser/längd kommer självklart att variera beroende på dagsform och väder. Intresserad av synpunkter på valet av rutt:) Särskilt dalen norrut från Lungsdalshytta där vi sedan går rakt österut till Bjordalsbu. mvh Lars

Jag vet inte om jag som svensk bär ugglor till Aten om jag rapporterar från min senaste tur i Skarvheimen - min sjunde tur på lika många år i Sydnorge och den tidigaste, nästan helt i juli månad. Att valet föll på Skarvheimen, denna gång liksom 2000, kan bero på bekvämlighet. Tågförbindelserna mellan Sverige och Norge har blivit stadigt sämre. Ingen förbindelse för mig idag så snabbt upp på fjället som den till Finse. Jag tar tåget på eftermiddagen från Linköping, fyra på morgonen äter jag frukost i Finse och sen är det bara att gå! Inom ett dygn från avresan har jag fullbordat min första etapp. Jag satsade, som jag gjort de senaste åren, på tält. Jag räknade med tolv etapper, och det blev det. Jag hade elva dagsransoner mat, och blev tvungen att proviantera lite på Skogadalsböen. Säcken vägde ungefär 17 kg vid starten. Förra gången valde jag den mer direkta västliga rutten, direkt från Finse till Geitrygghytta över St Pål, och direkt norrut från Iungsdalshytta via Bjordalsbu. Vidare den rakaste vägen in i Jotunheimen över Hjelledöla, vilket kunde ha gått illa, eftersom älven tog mig. Åtminstone i två fall var omvägarna lönande. Etappen från Finse till Raggsteindalen hör till det rikaste den norska fjällvärlden har att erbjuda, med Kyrkjedöri som given höjdpunkt. Här är ett vadställe där älven drar rätt kraftigt i fötterna; normalt ska det vara en snöbrygga. Fortsättningen till Geitrygghytta är lugnare, grönare, nästan pastoral, men lika intrycksrik. Övergången till Jotunheimen gick denna gång i en stor släng som förde mig in i Hjelledalen österifrån, i kanonväder. Denna del gav mig mitt högsta läger, nästan 1500 meter, nära Koldedalsbreens södra utlöpare. Därifrån kunde jag konstatera att T-stigen utgjorde en onödig omväg; det fanns en mer direkt rutt upp från Tyin mot platån där jag tältade. Vanligtvis är det osäkerheten om vaden så får mig att avstå från omarkerade alternativ. Nedgången genom Hjelledalen mot Öytjörn var majestätisk; detta är kanske den vackraste dalen i hela Jotunheimen. Och nästan ingen hittar hit. Omvägarna efter Iungsdalshytta (med otroligt vackert läger en bit upp i dalen) förde mig däremot på ett par långa övergångar där dåligt väder förtog det mesta av utsikten. På den ena av dem tappade jag T-stigen helt, men kompass och tydliga landmärken, ett par sjöar, ledde mig snabbt på rätt spår. På den första av dessa etapper hamnade jag i det mest vidsträckta stenlandskap jag gått igenom (Langebotn tror jag det hette); jag gick säkert två kilometer utan att se annat än sten åt alla håll. Väl inne i Jotunheimen valde jag först en favorit i repris, ett tältläger i Fleskedalen, märkligt övergiven i all sin skönhet. Här undrade jag om jag borde gå vidare, utanför leden och högre, för att undvika den tråkigaste stigen i hela området, den mot Skogadalsböen. Men kartan sa mig att jag skulle komma att gå brant ned i något som hette "Storurdi", som lär vara precis vad namnet säger. Efter Skogadalsböen valde jag en tidigare oprövad variant mot Olavsbu, genom Skogadalen, och över ett högt pass rakt ned mot Raudalsvatnet. Detta är den vanligaste vägen, men jag har tidigare valt två omvägar. Det är ingen ringa mängd vatten man korsar högst upp i dalen! Läger vid Raudalsvatnet. Vidare mot Olavsbu, bild på http://www.mai.liu.se/~pehac, och över det knepigaste pass jag gått i hela Skandiavien, norrut. Här är T-stigen fel dragen, den borde ledas längre österut, ovanför de eviga snöfälten. T-stigen var snöfri, men glatt och brant, jag fick sätta mig och söka stöd med fötterna i en liten skreva en gång för att komma vidare. Tält i Gröndalen, inte lika vacker som på förra årets tur (Jotunheimen runt, 10 dagar), därför att vädret var gråare. Sista etappen mot Memurubu, över Memurutunga, valde jag återigen en annan variant än tidigare, i hopp att hitta läger någonstans utmed älven. Den var grå och hade inga aptitliga sidoflöden, så det blev tyvärr tält vid hytta, för 50 kroner, vill jag minnas. Båt ut, jag erkänner.! Buss till Otta, tåg till Lillehammer, där jag köpte sista biljetten på tåget hem från Oslo. Nu har mina fyra senaste norska turer slutat i Jotunheimen. Det blir nog något helt annat nästa sommar.