Søk i nettsamfunnet

Sørbølfjellet i Flå er Hardangervidda i miniatyr fortalte den trivelige taxisjåføren som kjørte oss fra Flå sentrum og opp til Røde kors hytta på Veneli. Onsdag 08.07 klokka 19:00 starter jeg og kona årets første fjelltur, som skal følge deler av Vassfarstien fra Veneli, over Sørbølfjellet og ned til Gulsvik. Omtrent 30 km fordelt på 5 dager. Et kraftig overtråkk for 4 uker siden gjør at turen må gå i Lasaron-tempo med fiskestang og kryssord. Med støttebandasje rundt venstre pote vandrer vi i vennlig fjellskog med myrull og summende mygg rundt oss. Over Veslefjellet bestemmer vi oss for å krysse myrene og følge stien over tregrensa før vi slår leir. Mer vind, mindre mygg og nydelig utsikt til solnedgangen. En sterk kandidat til fotokonkurransen "crocs i solnedgang" Neste dag våkner vi til blå himmel og deilig vær. 200 høydemeter skal nedlegges før vi er oppe på platået. På vei oppover skyer det raskt over og vinden stilner helt. Mygg og fluer er på oss så snart vi stopper opp, så vi går uten pause til vi kommer til et sjarmerende lite tjern på vel 1200 meter. 4 kilometer og begge er klar for lunsj. På grunn av mygg og noen lumske skyer setter vi opp teltet på en flat høyde ved tjernet. Etter en matbit blir vi bare liggende der og ender opp med å slå leir for dagen. Etter litt trøstespising av tørket frukt blir det en tur rundt til forskjellige nabovann med fiskestanga. Som regel er dagsetappene mine mye lenger, og da blir det lite tid og energi til fisking. Så egentlig ganske fint dette: Denne natten drømmer jeg så levende at jeg oppdager et hull like ved ventilen på Exped liggeunderlaget. Og selvsagt våkner jeg på morgenkvisten med ræva på bakken. Etter noen desperate minutter med visuell inspeksjon må jeg etter frokost frem med såpe og vann. Hullet lokaliseres på det siste området jeg såper inn. Lim og lapp. Tørke tørke såpe... Og så kommer de lumske skyene igjen Så lumske at regntrekket må på: Men regnet uteblir på mirakuløst vis og vi fisker oss fra vann til vann. Og i vann 1221 ved hytta Harehopp blir det endelig fangst. Mye vak og napp. Mister 2 fisk, så det blir bare 1 som havner i panna sammen med sopprisotto. Etter Harehopp-hytta blir det mer og mer stein i terrenget. Jeg kjenner den dårlige ankelen blir sliten over steinfeltene og er veldig forsiktig her. Har ikke lyst til å vrikke ankelen på nytt. Vi ender opp ved tjern 1160. Mye rennende vann og flat og fin leirplass. Det blir egg og bacon til frokost neste morgen. Jeg har tørket egg i dehydtratoren min, kjørt det til pulver i kjøkkenmaskinen og er spent på om det blir noe eggerøre å skrive hjem om...Overraskende god, men ikke helt som ferske egg. For å unngå en alt for lang siste etappe på søndagen så ser jeg at vi i alle fall må gå til Fekjaløken ved 963 i dag. Da har vi i det minste en plan for dagen, i motsetning til de 2 foregående der vi uten mål og mening virkelig fant fjellroen. Det er et mektig og flott landskap når vi nærmer oss Ørneflag. I det nydelig været bestemmer vi oss for en avstikker til toppen av Ørneflag. Lett stigning og etter 20 minutter er vi ved toppvarden. Tilbake på stien igjen runder vi Ørneflag. På østsiden er fjellet bratt og knudrete i motsetning til den grønne bølgende nord-vest siden. Det er et storslått og lettgått terreng fra Ørneflag og ned til Fekjaløken. Og akkurat der tregrensa starter står en staselig fjellfuru, som har vokst seg mye større enn alle de andre. Det er ikke tvil om hvor teltet skal stå. Her er det super utsikt over til Norefjell. Vi sover veldig godt sammen med det gamle treet og det svake bruset fra elva. Sørbølfjellet har vært et hyggelig bekjentskap, og ligger bra til om en skal reise fra Oslo. Med kollektivt er det knappe 2 timer med tog eller buss. Så får en velge om en skal gå opp på fjellet for egen maskin, eller ta taxi som vi gjorde. Jeg betalte rundt 450 kr. for turen. Det er bomvei opp, og jeg er litt usikker på parkeringsmuligheter. Nesten ikke noe snø der. Nesten ikke noen folk der. Siste dag blir en ren transportetappe nedover grusveier og hyttefelt, og nede i Gulsvik ligger Hallingporten kro, der vi avslutter med middag. Etterhvert føler jeg på en måte at jeg kjenner meg igjen her. Plutselig husker jeg en episode av Åndenes makt, der Lilli Bendriss renset opp hele Hallingporten. Hun har tydeligvis gjort en god jobb, for her var det ingen skygger lenger...