Søk i nettsamfunnet

Etter en vellykket bestigning av Huayna Potosi (6088m) og et par påfølgende hviledager i La Paz, fortsatte jeg og Nicolas i en taxi mot Illimani (6438m). Vi hadde fått et lokalt reisebyrå til å fikse en taxi fra La Paz til Pinaya som er en 3 timers kjøretur på veldig dårlige veier. Vi betalte kun 800 bolivianos (620 NOK), og dette inkluderte henting 4 dager senere i Pinaya. Turen til Pinaya i en gammel Toyota ble en tøff påkjenning, men den fabelaktige utsikten mot Illimani holdt motet oppe. Vel fremme i Pinaya fikk vi ordnet oss et esel den første dagen, samt avtalt porter for dag 2 og dag 3. Denne pakken betalte vi 300 bolivianos (230 NOK) for, mye billigere enn hva en agent i La Paz ville operert med. Så det lønner seg en hel del å kutte ut mellommannen i La Paz. Fra Pinaya (3800m) fulgte vi etter eselet vårt og tenåringsjenta som førte eselet. Det gikk i variabelt tempo opp til Base Camp, alt ettersom jenta var opptatt med SMS på mobilen sin eller ikke. Vi ankom Base Camp (4450m) etter 1 time og 45 minutter i behagelig tempo. Vi hadde blitt fortalt i Pinaya at det ikke var noen andre på fjellet, så vi kunne velge fritt i teltplasser på den store sletta. Det gikk ikke lang tid før vi ble overrasket over at det dukket opp en annen vestlig turist i Base Camp. Det viste seg at han var fra Østerrike, og at han hadde leid en boliviansk guide og et par portere for Illimani. Så snart de hadde fått satt opp kjøkkenteltet, kom guiden deres bort til vårt telt og spurte om vi hadde et kokeapparat. Det viste seg nemlig at deres kokeapparat ikke fungerte. Derfor fikk de låne vårt, men det tok veldig lang tid før de returnerte det til oss, og dermed ble det en meget forsinket middag på oss. Neste morgen kom vår porter opp til Base Camp, dog litt senere enn avtalt. De to porterne til den andre ekspedisjonen hadde ankommet litt tidligere, så dermed kom vi igang litt etter de andre oppover mot High Camp. Den første biten gikk i moderat stigning på god sti, mens den siste biten gikk bratt oppover en rygg med noe klyving involvert. Det som skulle ha vært en 5-6 timers vandring, viste seg for vår del å gå på under 3 timer. Men det var igrunnen rett så heldig at vi ankom tidligere enn planlagt, for så snart vi hadde ankommet High Camp (5470m) så begynte det å snø. Vi måtte vente en stund på at vår porter skulle ankomme, men vi fikk i det minste satt opp teltet før stormen satte inn for alvor. Porterne som for anledningen kun var iført sandaler, kom seg nedover igjen mot Pinaya før snøen begynte å legge seg på bakken. Vi tilbrakte 2-3 timer i teltet med matlaging og snøsmelting, før det klarnet opp igjen og vi kunne gå ut av teltet og nyte utsikten. På bakken var det nå kommet 10 cm med nysnø, men vi så ikke på dette som et problem foran nattens bestigning. Vi kunne ikke se noen sti oppover breen, så vi måtte uansett lage et spor selv. Noen få centimeter med nysnø ekstra ville ikke utgjøre store forskjellen. Vi våknet ca kl 01:30 og i naboteltet var de i full gang med å koke nattmat. Vi derimot nøyde oss med litt snackbars. Etter en stund kommer guiden til østerrikeren bort til vårt telt og spør om vi har sett hans isøks nr 2. Vi hadde selfølgelig ikke sett noe til den, og ba ham fortsette letingen, kanskje den hadde snødd ned. Vi fikk etterhvert iført oss varme klær og gikk ut av teltet kl. 02:30. Der traff jeg på en slukøret østerriker som fortalte at guiden hans nektet å starte klatringen fordi han manglet sin isøks nr 2. Synd for ham tenkte jeg, men dette forandret ikke noe på våre planer. Vi tok på oss stegjern og knyttet oss inn i tauet, men idet jeg gikk over og skulle hente mine to isøkser, oppdaget jeg at de var borte vekk og at det bare var Nicolas sine isøkser som stod der godt plantet i snøen. Først tenkte vi at det var en tyv som hadde vært på ferde, siden guiden også manglet sin isøks. Men hvorfor hadde ikke tyven tatt Nicolas sine isøkser som var vel så nye og gode som mine. Og hvorfor har tyven tatt guiden sin 15 år gamle isøks, når han isstedet kunne tatt Nicolas sine 2 år gamle og mye bedre isøkser, som stod side om side med mine. Det var mange ting som ikke rimte her, og det tok ikke lang tid før vi var inne på tanken om at dette var sabotasje fra guiden sin side. I mørket startet vi en leting rundt leiren for å se om vi fant dem. Vi bet oss også merke i at det ikke fantes noen fotspor i nysnøen hverken ut av leiren eller inn til leiren, noe som indikerte at ingen utenforstående tyver kunne ha stjelt isøksene. Sporene etter isøksene mine var derimot helt ferske, som om noen skulle ha fjernet dem for mindre enn en time siden. Vi ga etterhvert opp å finne isøksene i mørket og bestemte oss for å returnere til teltet, og forsette letingen neste morgen. Kl. 07 var vi oppe igjen, og forsatte letingen. Vi mistenkte at guiden i den andre ekspedisjonen hadde kastet isøksene mine utfor stupet mot nord, eller nedover breen mot sør. Derfor startet vi letingen nedenfor stupet men fant ingenting. Deretter fortsatte vi letingen litt nedover breen, men konstaterte ganske raskt at hvis han hadde kastet dem nedover der, ville de fortsette veldig bratt nedover og mest sannsynlig havne i en av de store bresprekkene. Derfor endte vår 1-2 timers leting resultatløst. Vi gikk bort til det andre teltet hvor de fremdeles ikke hadde stått opp ennå. Våre diskusjoner med guiden forble nyttesløse, han stod på sitt, at noen utenforstående hadde stjelt isøksene. Her er våre indisier på at guiden arrangerte et tyveri av hans "fiktive" isøks nr 2 samt to av våre isøkser: 1) Den uerfarne guiden til østerrikeren hadde mest sannsynlig kun medbrakt 1 isøks på Illimani. Vi har fotobevis på at guiden bare hadde 1 isøks festet på sekken. Han påstår at den andre isøksen var i baggasjen, men både klienten hans og porterne kan avkrefte dette. Mest sannsynlig har han trodd at Illimani kunne bestiges med 1 isøks, men så fått kalde føtter idet han på nært hold kunne se de bratte og delvis isete forholdene på Illimani. Klientens hans hadde dessuten bare en enkel isøks ment for brevandring. Med andre ord var de utstyrt svært dårlig sammenlignet med oss. Vi hadde 2 tekniske isøkser hver i tillegg til at vi hadde 4 isskruer og 2 snøstaker, noe guiden til østerrikeren ikke hadde medbrakt i hele tatt. Alternativt har guiden rett og slett glemt å pakke isøks nr 2 i La Paz, noe som ville vært veldig flaut å innrømme til hans høyt betalende klient, spesielt ettersom guiden også hadde prestert å pakke et kokeapparat som var i ustand. Dette er svært alvorlige mangler, og kan ikke karakteriseres som en profesjonell ekspedisjon. Men ved å arrangere et tyveri ville guiden kunne forhindre "loss of face", for da kunne han legge skylden over på noen andre for at de ikke ble noe toppstøt. 2) Guiden hadde formidlet flere ganger til østerrikeren at han var litt bekymret over forholdene, noe østerrikeren fortalte til oss i etterkant. Dette forsterker inntrykket av at guiden var uerfaren. Han var rett og slett redd for å gå opp, og han prøvde derfor å finne en løsning som ville sikre at det ikke ble noe av toppstøtet, f.eks ved å arrangere et tyveri og dermed spolere samtlige av oss sine sjanser til å nå toppen av Illimani. At han også saboterte for oss to uskyldige som var helt uavhengige av denne uprofesjonelle ekspedisjonen, ser vi på som svært urettferdig og et stort svik. Spesielt ettersom vi hadde vært så snille med ham ved å låne bort vårt kokeapparat til dem. Hvordan kunne han ha samvittighet til å gjøre dette mot oss? 3) Vi har fotografiske bevis på at isøksene mine befant seg utenfor teltet etter at snøstormen var over, og derfor lenge etter at porterne hadde gått ned igjen. Dessuten har vi fotografiske bevis på de ferske sporene fra mine fjernede isøkser som like før hadde stått godt plantet i snøen rett utenfor teltet. Dermed har det beviselig ikke kommet noe snø etter at isøksene ble fjernet. Vi hadde laget masse fotspor i leiren om kvelden etter stormen. Disse sporene var fremdeles så godt som ferske om morgenen. Utenfor leiren var det derimot ingen spor i det hele tatt. Hvis noen utenforstående skulle ha fjernet isøksene må de ha lagt igjen fotspor i snøen. Østerrikeren som gikk først ned igjen fra High Camp til Base Camp, kan bekrefte at ingen fotspor hverken ledet opp eller ned. Altså INGEN andre kan ha kommet opp til leiren for å stjele isøkser (med mindre de har vinger). 4) Hvis det som guiden sier, har vært en utenforstående tyv på færde, hvorfor tok ikke denne tyven med seg alt utenfor teltet, bl.a Nicolas sine ganske nye isøkser, våre 2 nye snøstaker til en verdi av 200 bolivianos hver etc. Dette forblir helt uforståelig, og guiden sin teori er derfor ikke troverdig. Tilbake i La Paz tok vi kontakt med operatøren som guiden jobber for. Han heter Boris Martinez. Han innrømmet som forventet ingen erstatningsplikt. Vi fikk ham likevel til å arrangere et møte med guiden, som vi nå hadde funnet ut heter Rodolfo Chura. Men Boris Martinez møtte ikke opp, så istedet resulterte dette møtet i at vi bare ble stående og krangle med Rodolfo. Vi truet med å koble inn politiet, men Rodolfo brydde seg ikke om dette i det hele tatt. Hverken Boris eller Rodolfo virket til å ha et navn eller rykte å ta vare på. Begge to er det man kan kalle pirater, og opererer i et gråmarked. Boris er ikke en registrert/godkjent operatør, og Rodolfo er ikke en registrert/lisensiert guide. Dette kan bekreftes av seriøse operatører i La Paz, som har lister både over godkjente operatører og guider. Vi gikk til slutt til turistpolitiet i La Paz, og fikk registrert en tyverisak. Men saken slutter der, om ikke annet kan papiret bli benyttet overfor mitt forsikringsselskap. Men jeg har ikke noen store forhåpninger om å få igjen penger på forsikringen, ettersom isøksene var plassert utenfor teltet og i en høyde på 5500m (som ligger godt utenfor forsikringsvilkårenes dekningsområde på max 4000m). Men uansett var det ikke det pengemessige tapet som svidde mest. Vi kastet bort 4 hele dager med hardt arbeid og var så nærme toppen av Illimani. Men det ble istedet et sviende nederlag. Denne saken har likevel fått et lite etterspill for guiden Rodolfo Chura. Han kan ikke lenger møte opp i landsbyen Pinaya ved foten av Illimani. Der er han nemlig ikke velkommen lenger. Porterne i Pinaya har forsikret oss om nettopp dette. Det får være vår lille trøst. PS! Vi skal tilbake til Illimani om noen uker, og da skal vi passe bedre på våre ting. Lenker: Alle bilder kan sees her: https://picasaweb.google.com/lyngve/0496Illimani GPS-track fra turen finnes her: http://www.everytrail.com/view_trip.php?trip_id=1228140

Forberedelser i La Paz I La Paz fikset jeg og Nicolas en meget billig deal på en turistvan som likevel skulle hente en gruppe fra Sajama. Godt subsidiert av denne gruppen, betalte vi derfor bare 150 bolivianos (116 NOK) hver for den 5 timer lange kjøreturen fra La Paz til Sajama. Det ville blitt litt billigere å ta buss, men når vi fikk en hel turistvan for oss selv, og i tillegg ble plukket opp direkte fra hotellet i La Paz, var saken biff. Dessuten går det ingen direkte busser mellom La Paz og Sajama, man må nemlig skifte underveis i Patacamaya. Lenker: Alle bilder kan sees her: https://picasaweb.google.com/lyngve/0497Sajama?authuser=0&feat=directlink GPS-track fra turen finnes her: http://www.everytrail.com/view_trip.php?trip_id=1239576 Dag 1 Sjåføren hentet oss på hotellet Cruz de los Andes kl 07:00 som avtalt. Den 5 timer lange kjøreturen gikk over det Bolivianske høylandet, spennende i begynnelsen men ganske ensformig i lengden. Stemningen steg imidlertid betraktelig idet vi kunne skimte Sajama (6542m) i horisonten. Det høyeste fjellet i Bolivia er en stratovulkan og ruver enormt fra nord ettersom den står så ensomt i det flate terrenget. Vi ankom Sajama landsby ca kl. 12 og der måtte vi betale 30 bolivianos (23 NOK) hver for å komme inn i nasjonalparken. Vi forhørte oss om esel, men ettersom det ikke fantes noen tilgjengelige esler før neste dag, bestemte vi oss for å droppe dette, og heller bære alt på egne rygger. Turistvan'en kjørte oss ytterligere 4 km nordover fra landsbyen, hvor gruppen som hadde subsidiert oss med egen bil, stod og ventet. Derfra bar det for egne føtter de 6 km til Base Camp (4800m). Denne fotturen tok oss mindre enn 2 timer, så vi hadde massevis av tid til å lage lunsj og senere middag i Base Camp. Det var bare en liten gruppe tilstede i Base Camp, men denne gruppen bestående av en italiener og hans guide og kokk hadde ingen planer om å nå toppen ettersom italieneren var veldig sliten etter å ha besteget en annen vulkan i samme området. Senere på kvelden kom en annen guidet gruppe på 3 personer ned igjen fra fjellet, men disse hadde ikke nådd toppen grunnet høydesyke. Dag 2 Det ble en lett start på dagen, først bortover en flat slette, så gradvis oppover mot nordvestryggen. Omtrent halveis begynte slitet med å forsere en lang bakke bestående av løse masser av grus og stein, ikke helt ulikt Aconcagua for de som kjenner det fjellet. Jeg klokket inn i High Camp på 3 timer og 45 minutter, mens Nicolas ble hengende litt etter mot slutten. High Camp (5700m) består av 8-10 plattformer for telt, og ettersom ingen andre var på fjellet kunne vi velge den største og flateste plattformen. Som vi allerede hadde blitt fortalt, var snøen skitten og fæl i High Camp, og derfor ikke så veldig egnet som drikkevann. Vi hadde bært litt ekstra vann fra Base Camp, men langtfra nok til å dekke opp det neste døgnets forbruk av vann. Men jeg gravde et stykke under snøoverflaten, og fikk frem en del snø av brukbar kvalitet. I High Camp var vinden ekstremt sterkt, vi måtte bruke litt ekstra tid på å sette opp teltet og bardunere det grundig. Resten av ettermiddagen og kvelden ble benyttet inne i teltet til snøsmelting og spising. Vi sovnet i 7 tiden om kvelden. Dag 3 Alarmen gikk litt over kl. 2. Det var iskaldt inne i teltet, så vi spiste kjeks, sjokolade og fikk i oss en del vann mens vi ennå var varme og gode inne i soveposene. Deretter fikk vi på oss den omfattende bekledningen beregnet for høye fjell, og var klare til å legge i vei kl. 03:15. Første del gikk bratt oppover løse grus- og steinmasser helt til vi nådde snøfeltet. Her tok vi på oss stegjern og iførte oss tau. Den 100 meter høye og bratte snørenna (45-55 grader) gikk enkelt og greit unna, og ettersom det var gode snøforhold i renna slapp vi å plassere ut forankringer. Den korte ryggen videre mot breen, var ganske eksponert men uten tekniske vanskeligheter. Så snart vi kom ut på breen, skjønte vi at den var dekket av penitentes (20-40 cm høye) i den nederste delen. Tauet hektet seg opp hele tiden, og vi bestemte oss raskt for at tauet måtte av. Penitentes utgjorde et stort problem de første 200-300 høydemetrene på breen, men etter dette forsvant de gradvis og det ble langt enklere å gå. Soloppgangen var helt magisk og jeg fikk tatt noen bilder selv om fingrene ble ubehagelig frosne av å håndtere kameraet. Den lange nordvestryggen var konstant mellom 30 og 40 grader bratt, og ble en ganske drøy affære. Men det flatet ut mot toppen og etter 5 timer nådde jeg det høyeste punktet på det store og flate topp platået. Det var helt vindstille på toppen, noe som visstnok skal være en meget sjelden affære på Sajama. Dessuten varmet solen ganske godt. Det var derfor helt uproblematisk å vente på Nicolas som dukket opp nesten 1 time senere. Sammen feiret vi nok en vellykket bestigning, før vi begynte nedover igjen. Nedstigningen gikk kjemperaskt helt til vi nådde det store feltet med penitentes. Her gikk det ekstremt sent, særlig for Nicolas sin del som var begynt å bli dyktig sliten. Jeg måtte vente nesten en hel time ved enden av breen, før Nicolas ankom og vi kunne iføre oss tauet igjen for å begynne på den korte og utsatte ryggen samt snørennen ned igjen. Snøforholdene i rennen var forsatt gode, så vi trengte ingen rapeller. Vi var tilbake i High Camp nesten 3.5 time etter at vi startet nedstigningen. Vi tok oss en lengre pause i High Camp, før vi begynte å pakke og ta ned teltet. Nedstigningen til Base Camp gikk kjemperaskt, fordi vi kunne skli nedover grusbakkene i stort tempo. Det gikk ikke mer enn 1 time og et kvarter før vi var tilbake i Base Camp. Uttørstet som vi var, gikk vi direkte bort til vannkilden og drakk rett fra den, uten noe form for rensing. Men vannkilden så veldig sikker ut, det var nesten som å drikke rent kildevann. Vi kunne fortsatt mot Sajama landsby, men vi bestemte oss for å tilbringe natten i Base Camp etter en meget lang dag. Dag 4 De 9 kilometrene fra Base Camp og tilbake til Sajama landsby ble unnagjort på 2 timer. Herfra måtte vi på et eller annet vis komme oss tilbake til Laguna som ligger ved hovedveien. Vi fikk ordnet oss transport med en Toyota Landcruiser i Sajama, men den forholdsvis stive prisen til Laguna var 60 bolivianos. Sjåføren overtalte oss til å kjøre videre mot den Chilenske grensen (30 bolivianos ekstra) for der var det lettere å hoppe på en buss ettersom disse likevel måtte stoppe ved tollen/immigrasjonen. I Laguna derimot kunne vi risikere at bussene ikke stoppet for oss. Det stod en langdistanse buss ved grensen, men denne hadde ikke noen ledige seter. Vi ble tilbudt å stå på bussen i 3 timer til Patacamaya, men vi valgte heller å vente på neste buss. Dermed kunne vi få oss litt mat i mellomtiden også. Men det kom ingen flere busser mens vi spiste. Derimot kunne vi se hundrevis av store trailere, som trafikerer strekningen mellom kystbyen Arica i Chile og La Paz (El Alto). Det ble haik på første forsøk, i en stor Volvo trailer. Det var digg å sitte i en amerikansk trailer, det hadde ingen av oss gjort før. Mens jeg inntok passasjersetet, slengte Nicolas seg på sengen i den store kupeen bak. Sjåføren stoppet et par ganger for å kjøpe seg øl, som han drakk mens han kjørte. Han ble tydelig mer påvirket jo nærmere vi kom El Alto, og forbikjøringene ble stadig mer dristige. Men vi kom oss helskinnet til El Alto, hvor han droppet oss av og samtidig spurte om litt penger. Vi ga ham totalt 40 bolivianos (31 NOK) og han var strålende fornøyd med det. Fra El Alto er det ca 20 km videre til La Paz. Vi tok først en kollektiv minibuss (1.50 bolivianos hver) før vi skiftet til en annen minibuss som tok oss rett til turiststrøket av La Paz (2 bolivianos hver). Det var deilig å komme tilbake til hotellet med en varm dusj og en myk seng, i god visshet om at denne sommerens nasjonstopp-prosjekt for Ecuador, Peru og Bolivia nå var fullført. Hvis jeg inkluderer Argentina og Chile sine nasjonstopper som jeg besteg i 2008, betyr det at de 5 høyeste nasjonstoppene i Sør-Amerika nå er unnagjort. Så neste gang jeg drar til dette kontinentet kan jeg i teorien nøye meg med joggesko og t-skjorte i baggasjen Kostnader Totale kostnader for Sajama ekskl mikroskopiske utgifter til mat, beløp seg til 248 bolivianos (192 kr) på hver av oss. Det er ikke rare pengeforbruket fordelt over 4 dager, dvs mindre enn en norsk 50-lapp per dag for å klatre en 6000 meters topp!!!