Søk i nettsamfunnet

Noen ganger føles det greit å snu, selv like før målet. Denne turen ble slik. Etter å ha ventet omtrent hele vinterferien på at snøværet over Østlandet skulle stoppe, ble det endelig et brukbart varsel for fredag 2.mars i Rondane. Oppholdsvær og 57% skydekke var godt nok for oss, og Rondane var et naturlig mål, da den siste ukas store snømengder nok skapte en viss rasfare i Jotunheimen. Helst ville vi over 2000 meter, og overoptimistisk som alltid var planen å gå over både Høgronden og Midtronden og Digerronden, før retur til teltplass tenkt langt inni Langglupdalen. Innom klatresenter i Lillehammer Torsdag reiste vi fullastet med vinterlig utstyr fra Valdres, og tok oss tid til å besøke Tyrili klatresenter http://klatring.tyrili.no/ i Lillehammer. Det var en positiv opplevelse, og her skal vi tilbake! Inngangspris for far og sønn (vi hadde med utstyr selv) ble 100 kr – ingenting å si på det. Etter en time klatring og buldring var vi blitt bra slitne i armene, og reiste videre. Over Venabufjellet var det helt ekstraordinære lysforhold, og tidvis umulig å se grensen mellom fjell og skydekke. Så, plutselig, dukket det opp et solbadet Soria Moria i retning Rondane, uten at jeg greide å bestemme fjellet. Det var mulighet for opplett i været, ja! Planene går rett vest Ved Straumbu var planen å gå med pulk på stien rett vest mot Veslekolldalen og så langt vi rakk inn i Langglupdalen før det ble mørkt. 15 cm løssnø og null skispor ga meg straks bange anelser, og selv uten pulk var det et bas å ta seg fram gjennom bjørkekrattet. Vi returnerte, og prøvde oss på T-stien inn mot Bjørnhollia i stedet. Samme elendighet, og med pulk gikk jeg meg regelrett fast i krattet. Gjennomsvett og oppgitt snudde vi, og planen var gått rett vest. Filosofien endret seg; det var lettere for oss å følge en vei. Fra Gammelgarden drøyt 2 km mot nord fulgte vi derfor sommerveien mot Bjørnhollia. Den første halve kilometeren var forholdsvis bratt, og løssnøen og digre fonner gjorde det til et regelrett pes å ta seg fram med pulk. Tiden var for lengst løpt fra oss, og en snau kilometer seinere slo vi leir. Denne ble akkurat ferdig til det ble mørkt, rundt kl 18.30. Med nyinnkjøpt multifuelbrenner skulle vinterlig teltliv testes ut for alvor. Nyttige erfaringer ble gjort. Ikke minst vil jeg neste gang smelte vann og ta med meg flaska inn i soveposen like før jeg legger meg. Da vil jeg få et fint varme-element, samtidig som jeg slipper isfylte flasker neste morgen! Hva vi gjorde galt, vet jeg ikke, men et par timer etter brenneren var slukket, ble det vel kjølig inni soveposen, og apparatet måtte fyres i gang igjen. Dette gjentok seg igjen. Skal det ikke gå an å sove behagelig i telt om vinteren uten å fyre hele natta igjennom? Slitsom, men nydelig tur oppover mot Høgronden Mens lette snøbyger gjennom natta gjorde meg skeptisk til værvarselet, og en grå himmel kl 06.00 nesten var deprimerende, satte et tydelig opplett i nord fart i morgenritualet rundt kl 8. En time seinere var vi i gang, og det varte ikke lenge før solkremen kunne smøres i ansiktet – fantastisk! Vi hadde på feller, og det var i grunn veldig greit i 10-15 cm løssnø – selv når det bare så vidt går oppover. Altfor snart svingte vi i vår iver vekk fra veien og vestover. Her viste det seg å gå en lang kløft i nord-sør retning, som var aldeles umulig å krysse med ski. Vi fulgte kløfta, som kanskje er den som kalles Bergedalen (?) et stykke sørover, før vi atter fulgte veien mot Bjørnhollia. Først der turiststien krysser denne veien var det mulig å komme over kløfta. En dyrebar time var allerede gått, 10 minutter bare på å baske seg opp den bratte skråningen opp fra kløfta i løssnøen. Nå måtte det da snart bli greiere å ta seg fram? Oppover i retning Veslkollhøi (1199) møtte vi enda en tversgående kløft, riktig nok mindre, men som ikke er lett å se på kartet. Disse hindringene i terrenget, sammen med peset med å tråkke spor, gjorde sitt til at tiden gikk fort. Heldigvis var været topp, og vi nøt på en måte slitet. Fra Veslkolldalen svingte vi opp på SØ-ryggen mot Høgronden. Her var det et forblåst parti på om lag 100 meter der vi bar skiene – ellers var det greie snøforhold, og vi tråkket altså stort sett 10-15 cm ned på hvert eneste steg, i blant avbrutt av forblåste og isete partier. Vi passerte høyde 1540 i nordkant, og stampet i jevn stigning i nordkant av ryggen helt opp til 1779. Vi skjønte tiden var gått fra oss med tanke på flere topper, og satte igjen sekkene her. Med ny giv passerte vi Høgrondbua (1742m), men tok oss ikke tid til å sjekke denne nærmere. På rundt 1800 meter tok vi av skiene, og hoppet fra stein til stein oppover. Det var svært isete, men verst var det at beina liksom hadde mistet piffen etter 5 timer med stamping. Det ble stadige pauser, og på snaut 2000 meter var klokka alt blitt 14.30. Lars-Petter (12) ble hengende en del etter, og det gikk altfor smått. Hvordan var det å gå ned igjen? Ville vi rekke ned før det ble mørkt? Retur like under toppen Litt regning måtte til: Rundt kl 18 ble det mørkt. Vi ønsket ikke en natt til i teltet, og ville trenge om lag en time på å pakke ned og gå tilbake til bilen. Altså måtte vi være ved teltet ca kl 17. Det var bare to og en halv time til. Valget sto egentlig mellom toppen eller en natt til i teltet. Da vi likevel ”må” tilbake for å gå Midtronden og Digerronden seinere, ble valget brått behagelig enkelt! Lars-Petter nølte ikke et sekund da jeg spurte, og så bar det nedover igjen. GPS-en viste 1990 meter – bare 120 høydemeter unna målet. Vi trippet fra stein til stein nedover, og søkte etter små snøfelt uten is. Det gikk noe fortere enn oppover – men ikke imponerende raskt. Et skydekke la seg nå foran sola, og bare bekreftet avgjørelsen om at vi snudde. Ned ved skiene tok vi fellene av, og moroa kunne begynne. Som alltid er det en utfordring å kjøre på langrennski nedover i løssnø – særlig på punkter der snøen blir avløst av forblåste isfelt. 17.05 var vi tilbake ved teltet. Den siste utfordringen besto i å kjøre ned de bratte bakkene med pulken på slep. Slitne bein bremser dårlig i 15 cm løssnø, men jeg slapp unna med kun ett skikkelig fall. Mens vi kjørte bilen langs Atnasjøen ble det mørkt, men vi var lyse til sinns, selv om toppen ikke var nådd. Nyttige erfaringer var gjort, og løssnø, bjørkekratt og pulk hører definitivt ikke sammen.