Søk i nettsamfunnet

Hvordan komme seg over vinterfjellet fra Heidal til Otta med ski og pulk? Alle innspill tas imot med takk.

Jeg har skrevet en lite turrapport fra skituren på Hardangervidda forrige helg. Les den gjerne på bloggen min ved å trykke her :-)

Hadde tenkt på denne turen lenge, men hver helg det passet inn i tidsplanen så var det kuling eller storm på vidda. Har jo nesten ikke vært en eneste fin helg etter jul. Denne helgen så det lenge ut som det skulle bli brukbart og planen var å dra torsdag - søndag. Men når dagene gikk utover uka så forskjøv uværet seg og det ble meldt kraftig vind helt til lørdag. Men en forskjøvet oppstart hos en ny kunde gav meg mulighet for å ta fri mandag og tirsdag så da ble det likevel tur på søndagen. Pulken var allerede pakket og det var bare å sette kursen mot Hardangervidda igjen. Framme ved Maurset var det fremdeles kolonnekjøring pga opprydding, brøytekantene var på det verste mange meter høye, så brøytemannskapet har hatt litt å stri med i vinter. Framme på Dyranut var det rimelig dårlig sikt, men vinden var ikke verre enn at det var levelig. Ankom samtidig med noen som skulle kviste inn til Rauhelleren. Men de kvistet ikke fra Dyranut denne dagen og jeg prøvde å følge skutersporet innover mot stigstuv, men med endel vind som kjapt fylte igjen sporene og rimelig jordmørkt mistet jeg fort sporene, så var bare å stole på kompasskursen og legge sine egne spor. Like greit egentlig, lett og fint terreng å navigere i her. Godt med snø oppetter veggene på stigstuv. Været begynte å klarne opp endel utover ettermiddagen og sikten ble helt ok. Nydelig solnedgang ved Stigstuv. Hadde en liten rast her før jeg fortsatte videre et lite stykke før teltet ble slått opp. Blåste ganske godt utover kvelden og værstasjonen på Dyranut hadde logget opp i 22 ms en liten periode. Var ihvertfall godt opp i kuling når jeg slo opp teltet og jeg måtte bale litt for å få det opp. Men ingen dramatikk og når teltet var oppe stod det støtt som fjell. Nye bivuakksko fra helsport. Ikke kjempevarme, men deilig å få av seg skiskoa og på med tørre ullsokker og bivuakkskoa. Morgenen etter var det fremdeles bra med vind og det hadde samlet seg et godt lass med snø bak den lille leveggen jeg bygde, var nok smart, ellers ville nok denne snøen samlet seg rundt teltet. Pulken var helt nedsnødd, så hadde jeg ikke vist hvor den lå hadde jeg aldri funnet den igjen. Drøyde det litt utover morgenen før jeg tok avsted, men selv om vinden fortsatte så kom ihvertfall sola fram og gjorde det til en flott dag Kvistinga startet ca 3-4 km øst for Stigstuv, så herfra var det bare å følge kvistinga mot Rauhellern. Fjellene nord for Rauhelleren er blant de mer markante på denne delen av vidda. Framme ved Rauhelleren traff jeg to stk som hadde gått fra Heinseter, de gikk også med pulk og telt, men valgte å ta inn på selvbetjeningshytta denne kvelden pga av vinden. Selv snudde jeg etter en liten lunsjpause og gikk tilbake mot Stigstuv i de samme sporene. Litt kaldere å gå med vinden i ansiktet, men heldigvis roet vinden seg noe utover kvelden. Gikk med hodelys den siste timen og slo opp teltet i 8-tida, litt senere enn planlagt, men slik blir det når man ikke klarer å komme seg av sted tidlig nok på morgenen. Neste morgen våknet jeg opp til vindstille og et fantastisk vær. Tror dette må ha vært den fineste dagen til nå i år. Sol, vindstille og 10 kuldegrader er vel så perfekt som det kan bli på fjellet. Måtte til og med kaste fleecen etter første økta, utrolig hvor mye varmere det blir når det er vindstille selv om det var ganske mye kaldere enn dagene før. Hårteigen, 35 km mot vest Gjensyn med Stigstuv igjen Fint å nyte lunsjen på pulken i slikt vær En flokk reinsdyr hadde krysset tidliggere på dagen. Artig å studere ruten de har gått, litt i sirkler og opp og ned tilsynelatende uten mål og mening, men er vel en kombinasjon av å lete etter mat og forflytning. Tilbake på Dyranut var det fram med spaden for å spa ut bilen. En kjempeflott tur som jeg håper kan gjentas om ikke for lenge.

Her følger en ganske lang dokumentasjon av en ganske kort mor-og-sønn-ekspedisjon. Det var liksom helt uaktuelt å IKKE komme seg til fjells denne vinterferien. Ønsket om å utnytte undervisningsfrie perioder til det fulle har ikke akkurat blitt mindre etter siste lønnsoppgjør og streikeutfall. Jeg vil unne meg å dra på tur når været er som best, selv om jeg eventuelt ikke er ferdig med alle rettebunkene som fulgte med inn i uka. Ja, skikkelig rebelsk har jeg blitt! Minsten er sendt med besteforeldre på hytteferie, og det slår meg at eldstemann absolutt kunne hatt godt av en aldri så liten wifi- og gaming-detox. Telting i vinterfjellet er ikke noe jeg har gjort med ungene før, men med god planlegging og tilpasning bør det jo være mulig. Det skal blåse mye i fjellet søndag og mandag, men så skal reine påskeværet slå til på tirsdag, avbrutt av en skikkelig ruskedag på onsdag, før finværet det igjen viser seg torsdag. «Lifjell fra nord til sør» (og lovnader om å få velge helt fritt både smågodt og potetgull for turen på butikken) høres akkurat passe kult ut til at niåringen er på glid. Med start på Myregvarv og «mål» på Jønnbu har vi mulighet til å ligge værfast på onsdagen i nærheten av den åpne turistseteren «Hollane». Det føles som en trygg retrettmulighet om noe skulle skje eller om niåringen får kalde føtter (pun intended). I tillegg vil det gi fin variasjon fra teltet på værfastdagen. Litt i underkant av ei mil å gå inn til Hollane på tirsdagen, og like under mila å gå ut til Jønnbu torsdagen, det bør være overkommelig. Det er stikka spor hele veien – jeg er lommekjent i området – Weasel kjører jevnlig i Hollane-Jønnbu-traseen – og det er ikke meldt særlig kaldt. Jo, dette bør funke bra. Jeg kjenner likevel på en kribling i magen og en usikkerhet knytta til at dette er nytt for meg når vi starter ut fra Myregvarv. Det er viktig for meg at han skal få en god opplevelse; at det er mest positivt og lystbetont, at han er varm nok, og at han ikke føler seg utrygg. Dette er noe ganske annet enn å loffe rundt med drevne jevnaldrende og bare ha ansvar for seg selv. Junior har sterke meninger og klare preferanser når det gjelder klesstil, og jeg prøver å minne meg selv om at folk bedriver friluftsliv uten ullundertøy i store deler av verden utenom den skandinaviske. Etter å ha blitt presentert for fjellvettregelen «Lytt til erfarne fjellfolk» går han likevel med på at tynnulla blir med i reserve – det gir ro i sjela mi å vite at vi har det med. Gubben har kjørt oss opp og følger oss innover. Han vil innom og se Turistforeningens hytte på Gavlesjå, så det blir en liten avstikker dit. Humøret på eldstemann er litt lunefullt, mulig kjenner han på samme tvil som meg – er dette egentlig en god idé? Føret er litt hardt og skarpt, og det blir noen knall og fall i bakkene. Klister etterlyses av gubben; det har jeg ikke tatt med (jeg går på kortfeller). Eldstemann knoter fælt med teknikken da vi skal ta en snarvei over en myr for å komme over i løypa fra avstikkeren vår. Han prøver seg sidelengs opp brøytekanten mange ganger, og sklir enten forover eller bakover og detter, for så å sprelle teatralsk rundt og trenge hjelp med å komme seg på beina. Her er det bare å bite i seg kommentaren om mulig Oscar-nominasjon, og heller finne fram «lirke og lure»-triksene og være tilsvarende overdrevent service-minded. Et bringebærdrops, kanskje? Vi kommer oss videre, og etter at løypemaskina passerer og vender opp kald, myk snø sitter skiene helt supert, og det er litt mindre vondt å falle. Langs sida av Gavlesjå drar jeg Trumf-kortet mitt. Jeg har pakka pulken sånn at det er mulig å sitte på (med ett bein på hver side) bakerst, og dette faller i god jord. Forskjellen er nesten umerkelig for meg på flatmark, han hjelper også til med stavtak. I motbakkene fokuserer jeg på treningseffekten dette gir – men begynner også å kjenne at hælene klager. Stemmer det, pulk og feller og skistøvler og hælene mine er jo ikke gode venner. Men hvor ille får det egentlig blitt i løpet av ei mil? Vi prøver litt til. Oppå høgda øst for Kruvla spiser vi lunsj med storslått utsikt vestover. Her tar vi også farvel med følget, som snur tilbake mot Myregvarv. Ny stigning opp rundt Saulifjellet, og så «er det bare nedover til Hollane!» lover jeg. Urutinert! «Er det dette du kaller nedover?», kommenteres det tørt flere ganger bortover lia. Når vi kommer på rette sida av elva og han kan se turisthytta får han los og drar i fra. Jeg følger heseblesende etter. Vi kjøper Solo og vaffel, det må til. Jeg snakker med vertinnen om planen vår, så hun vet at vi skal bo «borti høgget» og håper på å få komme på besøk i løpet av onsdagen. «Øy, mamma! Her står fjellvettreglene – og det er ingen regel her som sier noe om å lytte til erfarne fjellfolk!», utbryter turfølget mitt. Jeg leser gjennom plakaten. Jaggu har han rett! «Det kan likevel være lurt, altså!», sier jeg, og får siste oppdaterte værmelding fra hyttevertinnen. Vi går ca 500 m østover i løypa før vi drar til sida og tråkker til teltplass. Niåringen blir kry over å få og mestre de praktiske arbeidsoppgavene jeg gir ham; tråkke med skia, grave opp hull for snøplugger som legges vannrett, fylle igjen og pakke til snøen over de, fylle pose med snø til snøsmelting. Han spør om å få bruke spaden når vi er ferdige med den, og forsvinner inn i sin egen verden i prosjektet «finn ut hvor langt ned det er til bakken». Med en iver som et jordekorn og en barnlig glede jeg kjenner igjen fra en treåring hjemme i sandkassa i «gamle dager» nynner han seg nedover snølagene. Det gjør meg glad. Jeg er påpasselig med at kortenden av teltet står mot sør-sørøst, hvor været skal komme fra onsdagen. Etter å ha rigga til inni teltet, og oppdaga at begges kosebamser ligger gjenglemt på Gvarv (nedtur! for begge!) tar vi turen tilbake til hytta, hvor vi har observert et Monopol-spill. Jeg trodde den siste langsida i Monopol var den beste å satse på, så feil kan man ta. Junior håver inn for gatene sine på den tredje langsida, og etter et par timer (!) er nederlaget mitt et faktum. Jeg får plastra hælene mine (som rakk å få åpne sår i løpet av den korte mila). På tide å komme seg «hjem» igjen – en hustrig tur i nydelig blåtime. Vel innlosjert i soveposen med Donald-pocket blir det stille fra den kanten, og jeg kan putle med primusen i forteltet i fred. Middag og smågodt fortæres, og etter noen filosofiske betraktninger rundt favoritt-fotballspillere og -youtubere og at noen i verden faktisk MÅ bo i telt fordi de ikke har huset sitt lenger, og fryser, akkurat nå, tar vi natta rundt 7-tida. Jeg våkner i to-tida av at den meldte vinden har tatt seg opp, det røsker og river godt – og på grunn av litt slække pluggfester i forteltet gir det mye lyd. Jeg blir liggende og høre på og engste meg i hvert fall en time, man tåler gjerne mindre av sånt når det går så lang tid mellom hver gang man opplever det. Junior sover godt gjennom i Apache-posen han låner av meg. Jeg nyter komforten i min nykjøpte Rago X-Trem. De strie kamelhårene i halsen etter XXL-handelen er nesten borte nå. Det er kraftig vind, snødrev og omtrent null sikt på morgenen. Tisseflaske viser seg å være et sjakktrekk, den blir godt brukt. Vi spiser frokost, spiller vri åtter og Battleship. Midt på dagen drar vi bort til hytta, godt pakka inn – Junior får ikke dra i forveien som han gjorde i går, det er så vidt vi ser fra stikke til stikke. Peis og sofa er stas, og vi pløyer gjennom runder med Quiz-hefter, «Krig» (tap), «Kast grisene» (tap) og tvungen yatzy (tap igjen). Tida er inne for å lansere konseptet «Fri» i Yatzy, tenker jeg, og haler endelig i land en seier. Vi er de eneste gjestene her inne i dag, været er ganske ufyselig og Weaselen dropper å komme inn. Jeg kompenserer for «okkupasjonen» vår med å ta ansvar for vedfyringa og kjøpe mye forskjellig av det kiosken byr på – blant annet ertesuppe til middag. I fire-tida på ettermiddagen drar vi tilbake til teltet igjen. Godt pakka inn og med googles for sikten er det en gøy utfordring, vi kjenner vinden river i oss. Junior kommer med ros av tidligere fordømte tips om ull innerst, overlappende klær, gamasjer (ûberteite ved turens start!) og å ikke la noe hud være bar. «Jeg får jo faktisk ikke snø ned i skoene! Se, sokkene er like tørre!» Noen ganger vet faktisk de gamle best. Ettermiddags- og kveldstimene bruker vi på å pløye gjennom bildebiblioteket på telefonen min: «Kan vi se på bilder fra da jeg var liten?» En hyggelig ting å gjøre sammen, og jammen har det skjedd mye på disse åra, og jammen har tida flydd fort. Torsdag våkner vi til en sånn magisk morgen som man bare blir stående og ta inn over seg, det er så fint at det nesten gjør vondt. Helt skyfritt, helt vindstille, 10cm nydekt snøteppe overalt, utallige blånyanser og sola som sakte, men sikkert vinder terreng nedover fjellsidene. Snart er den her hos oss. Denne dagen blir bra! Junior får dra aleine til hytta og vente der mens jeg tar ned leiren, han vil innom og hilse på og tegne mer i hytteboka. Veslevoksent betrygger han meg om at han har kledd seg godt, han skal følge sporene hele veien, børste av seg snø før han går inn, og spørre om det passer. Han er tydelig stolt over å få ta disse halvkilometersturene aleine. Jeg får ned leiren omtrent akkurat i det sola har nådd den og følger etter. Junior har måttet grave fram døra som var nesten halvt nedsnødd. Jeg får varmen igjen i føttene mine, og så takker vi for oss og labber i vei østover inn Dyrdalen. Litt oppi dalen ser vi spor etter en stor leir, det må ha vært mange telt der – og den må ha vært i bruk i natt, i og med at sporene ikke er nedsnødd. Oppover i lia mot Skardtjønn tar vi dem igjen; det er en stor gruppe dansker med svære sekker og paris-akebrett på slep. De er imponerende strukturerte der de går to og to på rekke, alle går til sides og lar oss passere, og de har tidsbestemte tekniske pauser for justering av påkledning. Gode minner fra høgskoletida i Bø vekkes. Vi begynner å møte folk som kommer på vei innover også nå, det blir nok folksomt på fjellet i dag. "Går det egentlig en bekk der?" Min tålmodighet til deltakelse i (for meg) uinteressante og tilsynelatende evige debatter om hvorvidt Messi eller Ronaldo er GOAT, eller om det er verdt det å bruke ekte penger på «skins» i BrawlStars, eller om den og den youtuberen er snill, er større enn under tregrensa, og junior setter tydelig pris på det. Skravla går i ett, behovet for pauser eller å sitte på pulken er der ikke lenger. Til tross for at stigningene opp mot rutas høyeste punkt er drøye, leker vi oss oppover bakkene. Det kommer også henrykte utrop over utsikt, eller over skispor ned en bratt side, beundring over hvor høyt opp vi har kommet siden vi starta, og skrekkblanda fryd før nedfarter. Takk og pris for snøen som kom i går og i natt, den har gjort landingene myke og ufarlige – perfekt for en fersk fjellfant uten overdrevent mye skitrening fra før. Og fall blir det en del av, særlig på vei ned mot Storsteintjønna og ikke minst ned Tunglijuvet. Alt tas med et stort glis og rå latter. Interessante refleksjoner dukker opp: «Når jeg er i godt humør, så er det kjempelett å reise seg igjen hvis jeg detter. Da bare spretter jeg opp igjen liksom. Mens når jeg er i dårlig humør, så er det kjempevanskelig å reise seg igjen. Du vet, sånn som den første dagen, da jeg skulle gå sånn sidelengs opp den kanten – husker du det? Da var det skikkelig vanskelig, for da var jeg i dårlig humør.» «Ja, det husker jeg. Men i dag går det lett!» «Ja! Og jeg synes jeg har blitt flinkere til å holde balansen på denne turen også, jeg har fått øvd mye!» «Absolutt!, du er god!». Jeg sakka akterut i motbakkene Når han også svinger innom undring over snøens evne til å forvandle landskapet – til å jevne ut humpler og steiner, skjule bekker og elver og vann, gjøre det lett å finne teltplasser overalt – da kjenner en over gjennomsnittet lettrørt mor på stor takknemlighet. Jeg må klype meg i armen over hvor heldig jeg er som får oppleve dette sammen med ham. Etter hvert som vi nærmer oss Jønnbu kjenner han seg igjen fra barmarksturer, og den gjenkjennelsesgleden er så fin – «Å! Jeg husker dette stedet! Det var her vi hadde pause den gangen det hagla så mye!» Og «Ååå, mamma, husker du den bakken her – det var her den sauen hilsa på meg!» Det er nesten litt vemodig å gå de siste meterne nede på Jønnbu. Glade og stolte begge to klemmer vi hverandre og takker for turen. «Jeg har hatt det ordentlig fint sammen med deg på tur!», sier jeg, og mener det oppriktig. «Det var faktisk ganske gøy!», sier han. «Jeg tror nesten det er den beste skituren jeg har vært på!». Vi er begge lett euforiske på bilturen på vei hjem – han riktignok også dels fordi han kommer stadig nærmere Nintendoen, men beskrivelsene av nedfartene i dag og vinden fra i går og seieren i Monopol til pappaen er herlig entusiastiske. Å skvise ut en så lang turrapport av en to mil lang skitur er nesten godt gjort, og all honnør til de som har greid å pløye seg gjennom hele veien hit. Det er lett å dvele lenge ved gjenopplevelser av turminner når man egentlig skulle gjort noe annet som frister så lite, for eksempel vie oppmerksomhet til rettebunkene som jeg har prokastrinert gjennom hele vinterferieuka. Men nå får jeg nesten ta for meg dem. Junior er tilbake i sitt naturlige habitat (?) og kommer nok ikke til å forstyrre meg med det første.

Jeg har prøvd meg på denne turen før. For to år siden ble kameraten forhindret, og jeg var syk uken før turen. Den gangen kom jeg meg til Finse da jeg var over det verste, men var for svak til å gjennomføre. I fjor førte manglende eller feil utstyr (hos kamerater ) til retur eller avkorting av to turer. I år la skjebnen inn et dødsfall i turkameratens nærmeste familie, to dager før turen. Det var interessant igjen å føle på kroppen hvordan det mentale presset økte da jeg ble klar over at jeg skulle gå alene. Å gå alene er etter min mening ikke mye annerledes enn å gå med en kamerat. Terrenget er det samme, været er det samme, vekten på pulken er kanskje noen prosent større, rutinene i leir med telt (mindre og lettere), brenner osv., er stor sett de samme. Med gode rutiner, kan man godt være mer effektiv på en alenetur. Men selv om det praktiske er ganske likt, så merket jeg likevel en ekstra kribling i magen. Skulle noe skje så er jo ting vanskeligere. Jeg pakket i allefall med en god del mat i tilfelle uvær, tror det ble opp mot 8kg til sammen. Finsehytta Jeg ankom Finse rundt tolv, og brukte en drøy halvtime på vannfylling og litt ompakking. Kursen over Finsevannet la jeg mer vestlig enn vanlig, for å prøve å gå rundt haugene på andre siden av vannet. Det var ganske vellykket, litt lengere, men litt flatere. Opp bakkene gikk det greit, og første leir ble som vanlig ved Brattefonnvannet. Jeg er som regel ganske tom når jeg kommer dit. Det kan være flere som har det sånn, for på andre siden av en haug lå det et kompani med fire med parispulker. Når jeg treffer et større antall parispulker ved Finse, innbilder jeg meg alltid at det er hvitserk-folk som trener til grønlandstur. Særlig hvis de har en arctic bedding på toppen. Brattefonnvannet er nok et dårlig sted for plassering av telt. Mitt inntrykker er at det alltid faller en hard vind ned fra jøkulen. Derfor bygget jeg en levegg foran teltet. Det angret jeg på hele natten. Antagelig var det turbulens fra leveggen som ga en kraftig blafring i teltduken. Teltet hadde nok greid seg greit uten levegg. Kaitum 2 med levegg Neste dag var sikten ganske bra. Jeg pakket min arctic bedding, som jeg skulle prøve på denne turen. Så tok jeg den raskeste ruten over Midtnutvannet mot Krækkja. Den andre ruten ned Jøkleelva er mer spennende, men jeg ville komme litt raskt igang. Føret var ok, og fellene under amundsen bremset ikke altfor mye. Arctic bedding på pulken Jeg fulgte i sporet etter parispulkene, som hadde valgt en god linje ned mot Finsbergvannet. Så opp bakken og over Drageidfjorden og Storekrækkja. På vei over Storekrækkja ble sikten gradvis blitt dårligere, og var nå bare et par hundre meter. Da parispulkene tok mot Fagerheim, gikk jeg mot Båtstjørnet og Halnefjorden. Jeg krysset veien noen kilometer øst for Halne fjellstue. Så bar det vestover langs veien et stykke, før jeg skrådde nedover mot Halnefjorden, der jeg slo leir. Lyset var flatt og føret var trått med fellene på, og var det ikke mye gli nedover. Ved Halnefjorden, ikke så mange kilometerene fra riksveien, var det eneste stedet jeg fikk god fm-dekning i løpet av turen. Telt og pulk Neste dag krysset jeg Halnefjorden og tok letteste vei mot Rauhellern over Skaupstjønna. Jeg hadde ikke gått lenge før tåka kom og sikten ble redusert til mindre enn 100 meter. Ved Tormodfloti var det mye spor etter rein, men sikten var dårlig og jeg kunne ikke se noen. Men den sjansen fikk jeg senere på turen. Temperaturen lå på rundt minus 10-15 disse dagene, og tåka fikk det til å kjennes kaldere. Utsikten de første dagene Uten gpsen så ville jeg ikke kunnet fullføre turen. Halve dag 2, dag tre og dag fire var sikten så dårlig at jeg ikke kunne orientert etter kartet. Jeg gikk kontinuerlig etter gpsen, og hadde den lett tilgjengelig på skulderstroppen til pulkselen. Uten den ville jeg måttet ligge i ro og vente på oppklaring, for deretter å avbryte. Likevel ble ikke rutevalget alltid optimalt med gpsen, det er mye grums mellom kotene i kartet. Været var i det hele tatt så kjedelig at jeg ikke tok en eneste sitte-ned-pause hverken dag 3 eller 4. Jeg hadde kjeks og knekkebrød i brystvesken, og gikk og spiste istedet jevnt hele dagen. Ting og tang lett tilgjengelig For å slippe å skifte batterier underveis, og fordi nimh ikke fungerer i kulde, så brukte jeg et "hjemmesnekret" lipo-batteri. Det har en levetid på nesten 50 timer for denne gpsen, og veier halvparten av tilsvarende kapasitet i AA-batterier. Batteriet ble eksponert for 10-15 kuldegrader, og drev gpsen fint hele turen. Ulempen er kabelen til gpsen, men for meg fungerte det bra. lipo-batteri til gps Det bar videre forbi Rauhellern, der det ikke fantes et menneske. Rauhellern i tåke Planen var nå å gå Geitvassdalen, Slettedalen og Grasdalen videre mot Rjukan. Dette er en flott rute jeg har gått før, men pga den dårlige sikten så valgte jeg å holde meg til "landeveien" over Mårbu. I dårlig sikt er det selv med gps vanskelig å vurdere hva som er beste ruten, vurdere skredfare, skavler man kan falle ned fra osv. Derfor fortsatte jeg i tett tåke landeveien mot Mårbu. Ved en anledning så jeg to karer foran meg. De var i bevegelse, på kryssende kurs. Etter et minutt eller to, så jeg at det var to ca 40cm høye busker jeg hadde sett. Flere ganger trodde jeg en liten skavl var et stort fjell. Etterhvert ble jeg ganske sliten av alle synsbedragene og den dårlige sikten. Ned mot Mårbu bedret sikten seg noe, men denne reinflokken er likevel vanskelig å få øye på: Ja faktisk, en reinflokk ved Mårbu Det var så lite snø før Mårbu, at det var vanskelig å finne vei igjennom ura. På Mårbu traff jeg noen hyggelige jenter som kom fra Ustaoset, og vi tok delvis følge på resten av turen. Sikten holdt seg dårlig, og etter å ha tatt fellene av skiene (burde gjort det før) ble Mår krysset på godt under to timer. Jeg gikk for hardt på, og ble svett som bare det. Leirplassen ved Stegaros ble litt ubehagelig nær hyttene, for det var så lite snø på Kalhovdfjorden at det var umulig å slå opp telt der. Nå klarnet været opp, og temperaturen sank raskt. Ulltrøya fra Mår-kryssingen ble en isklump som aldri ble seg selv igjen. Om morgenen målte jeg minus 26 grader. Minus 26 om morgenen Her er et bilde som viser hvor god plass det kan bli i det lille ytterteltet på Kaitum 2 når man graver snøgulvet 10cm ned. Hadde jeg hatt stormklaffer på denne delen av teltet (lesiden), så ville jeg kunne gravd helt inn til teltduken og gulvplassen ville blitt enda bedre. Yttertelt Kaitum 2 med saker og ting Var været flott, men med minus 25 og 9 m/s gjaldt det å bruke så lite tid som overhodet mulig på å få ned teltet og komme av gårde. Tåladdene i neopren reddet definitivt tærne, som var presset ned i litt for små hardfrossne støvler. Utsikt innover Kilsfjorden. Mellom Kilsfjorden og Gøystavannet tok jentene meg igjen, og da vi alle syntes vi hadde for lite bensin igjen til nok en ute-natt i ned mot minus 30 grader, så la vi kursen mot Hellberghytta. Planen var vinterløypa opp fra Strengetjønnan, men der fikk vi oss en overraskelse, for Strengetjønnan var åpent vann. Nedtappingen av vassdraget var antagelig så stor, at det som er en fjordarm, var blitt til en elv. Isblokker stod 3-4 meter til værs, og topologien stemte ikke lenger, hverken med kart eller gps. Isblokk på Gøystavannet Det var tegn til å ha vært vann på isen flere steder rundt oss, så med en viss nervøsitet ble innløpet mot Strengetjønnan krysset. Kursen ble så lagt mellom Gryvlenuten og Undornsnuten, det var tungt men virkelig flott å komme opp i høyden. Vi så to reinflokker og spor etter rein over alt, og var glade for at vi hadde forlatt vassdraget. Litt opp i høyden Etter å ha vedlikeholdt gnagsårene noen timer i nylig skuterkjørt og kvistet løype, var jeg sjeleglad for å komme frem til Hellberghytta i skumringen. Hellberghytta Det er utrolig hvor uthvilt jeg følte meg etter en natt i varm hytte, kontra kaldt telt. Opptil seks timer leirbygging og leir-rydding ble byttet med komfortabelt hytteliv. Løypa til Gvepseborg og Krossobanen ble unnagjort på en drøy time. Dessverre bestemte jeg meg for å droppe taubanen og forsøke "veien" ned. Jeg tenkte å unngå å ta av meg pulken og spare bæring. Det viste seg å være veldig dumt og bortimot livsfarlig, da bekker hadde islagt stien og området på begge sider av denne, flere steder. Ved siden av stien gikk det gjerne flere titalls meter nesten rett ned. Med minst fire av- og på-koblinger av pulken, kom jeg meg ned med skiene i hendene og hjertet i halsen. Slik så gpsen ut etter å ha logget hele turen fra Finse til Rjukan (Gvepseborg). Finse-Rjukan i følge gpsen Alt i alt ble dette ingen kosetur. Det var ganske hard jobbing det meste av tiden. Kulda kryper mye raskere inn når gjennomsnittstemperaturen er ti grader lavere enn feks i påsken.