Søk i nettsamfunnet

Rogers Pass og Glacier National Park har ett legendarisk rykte på seg når det kommer til puddersnø. Målestasjoner her måler Canada's høyeste gjennomsnittlige snømengde, kan nevne Fidelity Mountain med sine 14m med snø hvert år. Har lest diverse artikler om Rogers Pass i noen år nå så når jeg endelig er i området lar jeg ikke ett værvindu gå forby. En snøbyge hadde lagt ned 80cm nysnø på fredag og lørdag og dermed gikk også snøskredfaren opp til faregrad 4, noe jeg ikke ønsker meg uansett hvor bra snøen er. å stå i. En kaldfront fra nordøst kom inn på mandag slik at faregraden skulle gå ned til 2 på tirsdag. Planen min ble deretter; å kjøre til Rogers Pass på mandag og gå de åtte kilometerne inn til Asulkan Cabin seint på dagen for å stå på ski tirsdag og onsdag. Booket ei seng i Asulkan Cabin via Alpine Club of Canada før jeg dro avsted. På veiene fra Canmore gikk det sakte mens kaldfronten kom inn over Canadian Rockies og temperaturen sank 20c i løpet av dagen. Veien saltes ikke her, de strøes. Fint bortsett fra at grusen flyr av med en gang når fartsgrensen er 100km/h og nesten halvparten av trafikken er semitrailere. Varmen fra trafikken gjør hovedveien speilblank, og her er det ikke krav om vinterdekk. Kom meg endelig til Rogers Pass som ligger på 1300m. Her lå det rundt 60cm snø, mens målestasjonen på 1900m viste 170cm snø. Jeg håpet det gikk spor opp til hytta! På tur opp Asulkan Valley på kvelden Jeg gikk fra parkeringsplassen kl 16.00, litt før mørket satte inn. Turen opp til hytta er på ca 8km vinterstid med en stigning på 900 høydemetre. Mesteparten av stigninga kommer helt på slutten da de fem første kilometrene er relativt flat med noe småkuppert opp og nedstigninger, noe som forøvrig var veldig surt på returen to dager seinere. Temperaturen lå på ca -10c, helt perfekt da jeg holdt ett greit tempo i mørket. Spor gikk det, men de fleste av sporene gikk av før jeg kom inn til hvor dalen tar slutt. Dalens sluttpunkt har fått navnet "Mousetrap" (Musefellen) da massive snøras fra opptil fem fjell og dalsider ender opp her. Så det er ønskelig om man passerer området raskest mulig om rasfaren og snømengden er høy. I Mousetrap delte sporene seg, ingen av de gikk helt hvor kartet viste at sommerruta eller vinterruta skulle gå. Etter litt vurdering av sannsynlighet tok jeg sporet som gikk opp mot sørvest, men jeg mistenkte i starten at dette var ruta opp til Sapphire Col, ett godt stykke unna hytta. Men sporene gikk etter hvert tilbake til tresonen hvor den skulle gå og kl 19.30 var jeg oppe ved hytta, endel raskere enn antatt da turen opp var beskrevet å ta 4-6 timer på vinteren. Det var lys i hytta, så jeg var spent på hvilket folk som møtte meg da jeg åpnet døra. Mens jeg tok av meg skia så jeg at folk visket bort dugg i vinduet av nysgjerrighet på hva slags skapning som vandret der ute i mørket. Jeg åpnet døra og der satt det ni Japanere rundt bordet, helt stille, delvis i sjokk over at jeg kom så seint. Han ene, guiden av den japanske gruppa spurte om alt sto vel til, han mistenkte at noe var alvorlig galt da folk er ute å går i natten langt inne i fjellene. "Awesome", svarte jeg mens jeg tok av meg jakka, "varmt er det å, mange høydemetre på slutten". Guiden spurte om jeg var veldig kjent her, jeg svarte selvsagt nei, før jeg sa "easy trail". Han lo før han sa noe på japansk til resten av gruppa. Han sa han hadde jobbet som guide i 15år her og informerte at det ikke er vanlig at folk orienterer seg rundt her i natta da det går stier overalt. Asulkan Cabin Asulkan Cabin er ei koselig hytte med 10 sengeplasser. Hytta har gode muligheter for matlaging og var godt stelt til. Oppvarming fra en moderne og effektiv propanovn, så man trengte strengt nok ikke en stor dunpose her, var såpass varmt om natta at jeg måtte ha soveposen helt åpen mens jeg lå i nettingen. Hytta var også større enn hva den så ut til på bildene utenfra, men fortsatt var det noe intimt i sovedelen av hytta som lå i andre etasje. Heldigvis fikk jeg overkøyen for meg selv i den ene køyesenga og ikke mellom de andre i den store senga hvor folk lå tett sammen! Tirsdagen startet rolig, jeg hadde det ikke travelt da jeg satset på en stordag på onsdag ettersom været skulle være best den dagen. Den Japanske skigruppa var på treningstur, de skulle bare gå i rundt hytta og trene på breredning og å gå i taulag. Helt fint for meg, ovenfor hytta lå hele området opp til Youngs Peak helt urørt enda. Jeg tok meg god tid, ute var det noe skyet, temperaturen var nede på -19c, men heldigvis helt vindstille. Jeg måtte uansett pusse ski, da lim fra forrige feller hadde satt seg på skiene. Var ute å gikk kl 11 og brukte lang tid på å gå opp et fin rute opp mot Youngs Peak. Mye snø å ta av for en person dette! Mellom Asulkan Cabin og Youngs Peak (2815m) er det flere rutealternativer i svært så trygt terreng om man ser bort fra bresprekker tidlig på vinteren og "Headwall'n" på Youngs Peak. Ikke særlig bratt, men mye lekent terreng. Om man tar rutene ned i Asulkan Valley øst for hytta har får man mer krevende terreng, så området passer godt for alle slags skifolk. Jeg ønsket meg opp på Youngs Peak. "Headwall" er det siste bratte stykket opp mot toppen, ca 200 høydemetre i opptil 43 graders stigning. Faregraden for snøras var fortsatt 3, og det var i bratte heng, spesielt mot øst og nordøst som var skummel mens Headwall ligger mot nordvest. Jeg gikk opp til ca 40 grader og tok profil der. Under 50cm snø lå det ett lag som hadde fin bruddflate, men det skulle nokså mye til for at snøblokken glei ut. Uansett, jeg var alene og hadde ikke noen planer om å ta for store sjanser så det ble til at jeg rant ned herfra. Ble enda en tur den dagen før jeg tok middag og sosialiserte meg med disse Japanerne som kunne fortelle mye spenstig om snøen på Hokkaido i Japan. Onsdagen startet kl 06 med en temperatur ute på -22c. Japanerne planla en lengre skitur i dag, men temperaturen skremte dem litt. Jeg var ute kl 08 under en skyfri himmel og en fantastisk fin soloppgang og jeg fikk endelig sett hvilke fjellområder Glacier National Park har å by på. Like før soloppgang Mount Rogers (3169m) Avalanche Mountain (2881m), fjellet som tok livet av 62 mennesker i ett enkelt snøras i 1910 Mount Sir Donald (3284m), ett populær fjell å klatre i sommerstid Dagen før brukte jeg over 2 timer på å gå opp 600 høydemetre i dypsnøen, i dag brukte jeg knapt en time opp, selv med flere fotopauser. I skyggen var det kaldt, med en liten bris så den effektive temperaturen lå på rundt -30c. Å ta bilder blir fort utfordrende når man får frostskader av å ta på kameraet uten votter, men bilder ble det alikevell. Jeg gikk fort opp Headwall'en og på toppen var det sol og helt vindtsille. Jeg tok en god pause her, det var såpass varmt at jeg kunne åpne dunjakka. Selve toppen av Youngs Peak er rund og uinteressant for en fyr som meg, men utsikten er fenomenal. Mt. Jupiter Tåke nede i Asulkan Valley Avalanche Mt. til venstre, Eagle Peak midt i Utsikt fra toppen mot Mount Sir Donald Zoom på Asulkan Cabin hvor Japanerne fortsatt holdt seg i rundt Jeg rant ned Headwallen og ned til 2400m og som i går kunne jeg smile litt over snøen for den var så perfekt! Jeg tok på fellene og gikk opp til toppen en gang til. Der så jeg nærmere på vestenden av Youngs Peak. Der er det mer alpint med flere stupbratte pinakkler som frister til bestigelser. Litt nede på sørsiden ved pinaklene ble det en god time med pause. Påskestemning kaller vi det i Norge når sola varmer så godt at snøen smelter litt på skibuksa mens man sitter der. Noe bestigning av pinaklene ble det ikke, her er det bunnløs pudder og løssnø som ved profilen jeg tok målte 220cm. Derimot ble det ei ny rute ned Headwallen med en bratt start like øst for pinaklene. Sporsnø mot pinakler øst på Youngs Peak Utsikt mot fjell i nordvest Mt. Afton og den lavere Mt. Abbott har populære skiruter ned bratte renner Den Japanske skigruppa kom seg aldri høyere enn 2400m den dagen, så jeg hadde mye snø for meg selv. Om man skal ha rolige dager her bør man være her i mange flere dager, her finnes det titalls spennende ruter i alt fra 7-800 høydemetre til 1300 høydemetre samt spennende fjell å bestige. Spørs om det blir flere turer hit i løpet av vinteren! Solnedgang på Eagle Peak mens jeg returnerer til bilen nede på 1200m Kart med rutene jeg gikk

Gammelbrua over elva Leira i Leirdalen Etter ei natt i bilen i Lom var det klart for tidlig start for tur med Vegar i Jotunheimen. Plan A var å gå oppover mot Galdhøpiggen fra Spiterstulen for så å ta oss sørover mot Tverråtinder og Bukkeholstinder. Men ett stort snøfall hadde stengt veien så vi tok sjansen å gå fra Raubergstulen, som var plan B, i stedet. Vi kom ikke langt opp i veien fra Galdesand før vi kjørte oss fast da det ikke var brøytet her heller. Endret planen, «Prøve oss mot Smørstabbtindene i stedet?» Så vi kjørte oppover Bøverdalen med håp om at veien var åpen opp til Krossbu. Det var den ikke, så Plan C gikk også i vasken. Plan D var å gå fra bommen ved Geitsætre i Leirdalen, men her var det heller ikke brøytet, så vi parkerte langs RV55 ved innkjørselen til Leirdalen. Det ble en rimelig lang innmarsj, 8 km, langs veien. Men det gikk radig opp til Sletthamn hvor vi tok av veien mot Storbrean. Prøvde å unngå de nokså store sprekkepartiene på Storbrean med å trekke under Store Smørstabbtinden og Kniven på tur opp mot målet vårt for dagen, Sauen, 2077m. Det var få sprekker å se til å være midten av november, kun noen større åpninger ganske høyt oppe i breen under Sauen. Vi gikk rett på Sauen og det ble relativt bratt de siste 20 høydemetrene, men fant oss ei fin lita renne vi kom oss opp med storsekkene og ski på ryggen. Mørket hadde kommet for lengst da vi var oppe på Sauen. Her lå det også noen utrolige mengder nysnø, mer eller mindre urørt av vind. Vi satte opp teltet 30m fra toppvarden på Sauen og der var det godt over meteren med snø på flatmark. Lodalskåpa i soloppgang Sokse, like sør for Sauen Tidlig morgen på Sauen Etter hele 7 timer med god søvn våknet vi til en strålende tirsdagsmorgen. Den var også knallblå! Målestasjonene på Sognefjellhytta og Juvass viste -20c, så det var ikke enkelt å få på seg isklossen av en randoneestøvel på morgenkvisten! Tirsdagen så ut til å bli utrolig bra med sol fra skyfri himmel gjennom hele dagen og ikke ett eneste vindpust. Derimot lå det ett ekstremværvarsel inn på Yr, prognosen viste vind på rundt 20-30m/s for onsdag og torsdag samt store mengder snø. Vi endret dermed vår plan om å være her helt til torsdag, og lot derfor teltet stå på Sauen. Vi hadde opprinnelig en liten plan om å være oppe i fjellet helt til torsdag og etablere flere heftige teltplasser underveis, men med det nye varselet var det nok bare å komme seg ned igjen ved lysning onsdag morgen, seinest! Men en ting om gangen, nå var det bare å nyte tirsdagen så vi gikk fra campen vår med Storebjørn, 2222 m, som første mål for dagen. I Bjørnskaret på tur mot Storebjørn. Vegar er en trofast fjellskibruker, jeg gikk på randonee På Bjørnbrean med Veslebjørn i bakgrunnen Jeg måtte selvsagt opp på Bjørnelabben Vegar koser seg med en kopp kaffe på Storebjørn Store Smørstabbtinden, Kniven og Sauen sett fra Storebjørn. Campen vår på Sauen kan såvidt sees Det var mye snø overalt i terrenget, men også en del vindblåst snø på tur opp til Storebjørn. Skispor i snøen tydet på at det hadde vært flere på toppen for noen dager siden. Flere av de store sprekkene oppover her var fremdeles åpne, så det gjaldt å holde seg mot vestryggen. Det ble en liten tur på Bjørnelabben, før vi var oppe på toppen. Selv om dunjakka kom på mens vi satt på toppen, var det ikke spesielt kaldt i sola. Tidvis påskestemning faktisk! Nydelig puddersnø å stå i på nedturen, til tider på breen nedenfor Bjørnelabben. Etter nedkjøringa fra Storebjørn tok vi turen opp på Veslebjørn på 2150m. Der var snøen svært hardt mot toppen, så vi satte igjen skiene rundt 60 høydemeter under toppen og spaserte opp. Oppe på Veslebjørn Posering her med Skeie og Kalven i vest Tilbake i Bjørnskardet begynner sola å bli lav (kl 15.00). Visbreatind, Kyrkja og Hellstugutinder i bildet Returen ble lagt med en omvei via Kniven. På tur opp mot Kniven. Ser tilbake på Sauen her Tilbake i campen ble det en solid middag med noe godteri til dessert. For å holde varmen ble det iverksatt hard jobbing! Det er mye som kan gjøres med slike mengder snø, så vi satte igang med å grave ett nettverk av ganger i snøen som gikk i retning morgendagens uværsflukt, samt ganger opp til snøvardene jeg bygde for å ta nattbilder av campen. Siste værvarsel viste til ett enda mer aggresivt uvær enn da vi så ekstremværvarselet i dag tidlig. Uværet hadde også fått navnet Ylva. Vinden skulle ta godt tak fra cirka kl. 03:00 om natta, så vi bygde solide levegger og forberedte oss på å gå ned umiddelbart når dagslyset kom på onsdag morgen. Det kom garantert til å bli whiteout, så vi slo av telefoner for å spare alt av strøm slik at de heller kunne brukes hvis vi trengte GPS. Aktivitet i leiren, nordlys på gang i nord for andre natt på rad Kniven og nordlyset Sauen HighCamp Utgravinger rundt teltplassen Vi fikk lagt oss rundt midnatt. Da hadde en liten, men nokså vedvarende, sørlig vind holdt på en times tid. Jeg sovnet men våknet mellom 02:00 og 03:00 av at vinden virkelig slet i teltet. Selv med ørepropper hadde jeg ikke sjanse til å sovne. Det ble litt roligere i et par timer fra 04:00 - 06:00, men etter 06:00 var det umulig å sove. Jeg kom meg opp rundt 07:00 da teltet var i ferd med å bli begravd i fokksnø. Den solide leveggen vår hadde blåst bort og det var rimelig hardt å få pust utenfor teltet. Vi spiste en solid frokost og målet var at den skulle holde hele veien ned til bilen. Det var ikke vær til å ta matpauser i nå. Leiren ble tatt ned og vi startet nedturen. Nokså lite sikt, men akkurat nok til at vi enkelt kunne navigere oss et godt stykke ned på Storbrean mens vi holdt oss inn til Kniven og Store Smørstabbtinden som vi kunne se i snøføyken ett stykke. Så ble det navigering med GPS for å treffe på en trygg nedstigning til nedre del av breen. Det var sikt fra én til tre meter mye av tiden før vi fikk se steinene igjen lengre ned. Fra bretunga gikk det radig ned til veien i Leirdalen og videre til bilen. Vi hadde såpass til medvind i dalen at vinden dro oss omtrent hele veien ned til brua. Der møtte vi også en stakkars rødrev som lå sammenkrøllet bak en stor stein. Det ble noen frostskader etter returen. Jeg brukte skibriller siden jeg gikk ut av teltet tidlig på dagen, men fokksnøen som la seg på brillene hadde naturligvis smeltet langs kanten av brillene i kontakt med huden. Det hadde rent rundt brillene til undersiden hvor det hadde fryst til is. Når jeg skulle ta av meg brillene nede ved bilen var skibrillene frosset fast til ansiktet. Resultatet ble to 1-2cm lange, 5mm brede områder med svart hud på begge kinnene. Distanse: 37.7km | Høydemeter: 2140m | Starthøyde: 916m ved RV55 Bestigninger: Storebjørn (2222m), Bjørnelabben (2153m), Veslebjørn (2150m), Kniven (2133m), Sauen (2077m), Veslebjørn Sørøst (2075m) Rutevalget vårt. Fra veien i Leirdalen og ned til bilen, ca 9km.