Søk i nettsamfunnet

https://turhistorie.blogspot.com/ Så var det Øvre Dividal nasjonalpark som stod for tur. Det hadde blitt 12. juli, og vi var klare for tur fire på Nordkalotten denne sommer. Vi forlot Finnmark, og satte kursen mot indre Troms. Det var Øvre Dividal nasjonalpark som skulle utforskes. Vi hadde hørt mange fiskeskrøner herfra, og ikke minst mye bra om det varierte landskapet, med furu og bjørkeskog, høgfjell, vann og myrer. Her var det ca 750 km2 med villmark å boltre seg i. Sekkene ble pakket for to uker, nå var det endelig vår tur å traske i denne nasjonalparken. Vi hadde hørt noen fiskeskrøner fra Dividalen. Etter en drøy biltur fra Kautokeino, stoppet vi for å betale bompenger på grusvegen i Frihetsli. Da Kathrine gikk ut for å betale, svermet det med klegg. Hun fikk fylt ut skjemaet, lagt konvolutten i postkassen, og spurtet inn igjen i bilen. Det hadde vært flott vær de siste ukene, og det var ikke noe unntak i dag. Solen stekte og det var kokende varmt, kanskje ikke så rart at kleggen trivdes da. Heldigvis kom vi forberedt. I Kautokeino hadde vi gått til innkjøp av myggmiddel som ble varmt anbefalt av de lokale der. Dette var sterke saker, og vi håpte på dette skulle være effektivt mot kleggen også. Vi ble enige om å være forsiktig med bruken, og ikke benytte oss av dette uten at det var helt krise. Slikt myggmiddel er nok fornuftig å bruke i moderate mengder. I Norge er det ikke lovlig å selge myggmiddel med DEET innhold over 20%, denne inneholdt 98%. Så kunne man lure på hvorfor den ble solgt på butikken i Kautokeino, de hadde kanskje unntak for loven der oppe. Forstålig nok. Litt luksus på campingen i Kautokeino. Etter en kjapp middag på parkeringsplassen, satte vi kursen mot Skaktardalen. Vi fulgte stien et stykke mot Skaktaråsen, før vi tok av østover langs Skatarjohka. Det gikk ikke fort, varmen var intens og det ble en slitsom etappe. Myggmiddelet gjorde jobben, både mygg og klegg holdt seg stort sett unna. Ut på kvelden fant vi en duganes leirplass og teltet ble slått opp. Det ble ikke lange etappen. Vi var begge sliten etter en lang dag. Vi var over tregrensen, og hadde en flott utsikt nedover dalen. Det var nesten ikke klegg her oppe, ikke noe å klage på det. Turens første kaffikopp ble drukket, og vi satt resten av kvelden å betraktet den flotte utsikten vi hadde. I morgen skulle turen fortsette oppover langs Skaktarjohka, da skulle haspelutstyret prøves for første gang i Dividalen. Var det rart vi gledet oss? Jeg liker ikke klegg. Synderen. Det var virkelig varmt denne dagen. Så var vi i nasjonalparken. Flott utsikt fra leiren. Myggjakka var med på denne turen også. Mygg? Her? Nei... Kan ikke klage på denne leirplassen. Skatarjohka var virkelig vakker, og etterhvert formet den flere store kulper og småvann. Her kalles det Jierttaluoppal, og det så fristende ut å prøve fiskelykken. Etter en marsj på ca fem korte km ble teltet ble slått opp. Det finnes vist kun røye her, og det skulle være mulighet å få fisk av god kvalitet. Vi fisket oss et par km oppover uten antydning til napp. Det var noen få vak å se, men det var kun småfisk. Alt av sluker og spinnere ble prøvd, men det ville seg ikke. Ut på kvelden stilnet vinden og det eksploderte med mygg, minst like mye som turen i Halkevarre. Men det gikk greit, vi hadde etterhvert blitt vant med å ha blodsugerne rundt oss. Det var bare å ta på et nytt lag med myggolje, og ignorere myggen etter beste evne. Siden det ikke ble fisk, stod ei finsk pastagryte på dagens meny. Den smakte mildt sagt ikke bra, og vi håpte på at det skulle bli fisk til middag om ikke lenge. Ingenting slår fersk ørret eller røye til middag, hvert fall ikke finsk pasta. Kathrine gjør seg klar for dagens etappe. Vi fulgte stien langs Skaktarjohka. I dag var det min tur å gå først. Der framme var dagens mål. Leirplassen. Viktig med en kopp kaffi før fisket kan begynne. Ett av mange småvann langs Skaktarjohka. Det så virkelig lovende ut her. En slukøret fisker. Ingen fisk på Kathrine heller. Dagens middag, den smakte dårlig. Det var virkelig flott i Skaktardalen. Neste dag gikk vi til Adojavri, eller Rundevannet som noen kaller det. Selv om forventningene var høye, ble det ikke fisk her heller. Frysetørket til middag. Da kvelden kom dukket månen opp, og det ble virkelig villmarksstemning. Summingen av myggen, månen som speilte seg på vannflaten og de mektige fjella rundt oss gjorde sterkt inntrykk. Dette var en helt annen natur her, enn områdene vi hadde besøkt tidligere i sommer. Det var bare å legge seg på liggeunderlaget med kaffikoppen i hånden, kikke på omgivelsene og bare la alle inntrykkene synke inn. Det gjorde absolutt ingenting at det ikke hadde blitt fast fisk så langt. Klar for avgang. Denne steinen ga litt skygge, det gjorde godt. Kathrine dypper capsen i bekken for å kjøle seg ned. Jierttaluoppal. Denne dagen gjorde det ingenting med en elvekryssing. Teltet slått opp ved Rundevannet. Det var sandstrand rundt store deler av dette vannet. En av mange kulper i Skaktarjohka. Kveldstemning. Så kom månen. Det gjør godt med en pause fra myggen. På dag fire av gikk vi til et vann som lå litt høyere opp på fjellet. Vi hadde fått et tips om at det kunne være verdt å ta turen hit, der skulle være mulighet for storfisk. Da teltet var slått opp kunne vi se at det stod en lavvo i andre enden vannet, og to små skikkelser som satt på utsiden. Dette var de første folka vi hadde sett siden turen startet. Før vi hadde fått montert fiskeutstyret kom det en skikkelig regnskur, det var bare å trekke inn. Da kom de to personene gående langs vannet, mot teltet vårt. Vi kunne se at det var oterfiskere. Jeg stakk hodet ut av teltet og slo av en prat. De fortalte ivrig om at her fantes det virkelig stor fisk, det hadde vist blitt tatt ørret på nesten fire kg. Men, den var vanskelig å få på sluk, det var oter som var tingen her. Da det verste regnværet ga seg var det vår tur å prøve fiskelykken. Vi fisket oss rundt nesten hele vannet, og sluker i all slags form og farger ble prøvd. Ikke et napp. Da vi tok en pause ved teltet, kom en av karene springende opp til teltet, og la fra seg en ørret på ca 300 gram. Spis denne dere, vi trenger ikke slik småfisk. Vi takket så mye, og fisken ble spist til middag. Men det var med bismak. Vi ville ha selvfanget middag, ikke en slik "sympatifisk". For all del, det var snilt av dem dette, men det fikk virkelig konkurranseinstinktet mitt til å våkne. Nå skulle vi få større fisken enn dem. Men da begynte det å regne igjen, det tordnet, og det vart et skikkelig drittvær. Storfisken fikk vente til i morgen. Vi tok lik så godt kvelden. Vi gikk høyere opp til et vann som skulle være bra. Finnes storfisken her? Nok en flott leirplass. Så kom regnet. Venter på opplett. "Sympatifisken" Neste dag var været bedre og jeg fisket meg rundt vannet enda en gang, fortsatt ikke napp. Det ble nok en frysetørket til middag, etterfulgt av et par timer med boklesing. Da klokken var ca 20.00 tok jeg noen nye kast, ikke langt fra teltet. Da smalt den på, jeg kjente fort at dette var fin fisk. Fisken ble kjørt rolig og forsiktig, denne skulle på land. Etter noen nervepirrende minutter kunne ørreten endelig håves. Etter et par kakk i hodet ble den veid, akkurat 1 kg. Jeg speidet bort dit lavvoen til de to karene skulle stå, den var borte gitt. Typisk, de hadde gått før jeg fikk mulighet til å skryte av storfisken. Jeg fikk klare meg med å skryte litt til Kathrine, helt greit det også. Det var mygg her også gitt. Det fungerte bra med myggspiral for å holde myggen unna forteltet. Turens første fisk, akkurat 1 kg. Litt spesiell farge, noen som vet hvorfor? Vi bestemte oss for å gå mot Ravdojavri, men først ville vi ha ei natt med et lite, men fristende vann som lå beleilig på ruten mot Ravdo. Det regnet en del i dag, og vi ble rimelig våt etter hvert. Det gjorde godt å komme frem, og kunne ta en en varm kopp kaffi inne i teltet. Vi unnet oss til og med en liten sjokoladebit. Da regnet ga seg kikket vi ut av teltet, det kokte på vannet. Vak på vak. Her fikk vi fisk i massevis. Røyer på ca 300 gram ble dratt på land ved jevne mellomrom. Rød i kjøttet og flott kvalitet. Nok en fiskemiddag, herlig. Søvnen tok oss fort denne kvelden, proppfull mage av stekt røye har den effekten. Nå gledet vi oss til å jakte fisken i Ravdojavri, det var ikke lange etappen dit. Kathrine leder veg. Ei rype som kom spaserende foran oss. Vått. Det skulle bli godt å få tørket seg litt i teltet. Myggen var glad i luen min Kaffe og sjokoladekos i teltet. Helt greit å sitte her mens det regner ute. Så skulle det fiskes. Det ble mye fisk her. Kobber og rød spesial var en sikker vinner. Ca 300 gram. Ser du han som gjemmer seg i gresset her? Vi fisket oss rundt hele vannet. Middagen. Ikke av de største, men rød og fin i kjøttet. Neste morgen gikk vi rundt Beassit-toppen og langs svenskegrensen til vi kom til østenden av Ravdojavri. Varmen var tilbake, og turskoa måtte av for å dyppe føttene i det kalde vannet i Ravdo. Rene sydenfølelsen. Vi spiste så en kjapp lunsj og gikk videre. Da vi nærmet oss oset i vestenden, kunne vi se det stod et telt der Ravdojohka starter. Vi var ca 1,5 km unna og bestemte oss for å slå opp teltet her. Greit å holde litt avstand. Vi kunne se litt aktivitet ute på vannet, men tross utallige forsøk ble det ikke noe fisk. Ingen krise, vi gulpet fortsatt røye etter den heftige fiskemidddagen i går. Det var faktisk ikke så ille med mygg i dag, og vi kunne fint sitte utenfor teltet uten den ble for plagsom. Men noen stikk ble det, spesielt ett var plagsomt. Det fikk jeg "der sola aldri skinner". Å gjøre sitt fornødne var ikke bare bare her. Det ble litt fliring i teltet utover kvelden grunnet dette, rart hva som skaper god stemning på tur. Her var vi like med grensen til Sverige. Vi nærmer oss Ravdojavri. Godt var kjøle seg ned i denne varmen. Playa del Ravdo. Det ble ikke fisk her. Et telt til to andre vandrere kan skimtes i bakgrunn. Det var godt å være i Øvre Dividal nasjonalpark. Planen videre var å gå til Dertavaggi, og prøve fiskelykken der. Men først ville vi ha et par stopp over fjellet på veg dit. Vi hadde pekt ut to vann på kartet som så fristende ut. Vi fulgte Goddejohka, og gikk videre over Hurvegielas. Da vannet vi skulle slå leir ved dukket opp bak haugen, steg forventningene. Her var det virkelig flott, og all vakingen gjorde ikke at trua ble mindre. Teltet ble slått opp i rekordfart, og haspelutstyret montert. På andre kast satt den. En kort kamp, og så lå ei røye på 600 gram sprellende i lyngen. Det kan kalles en god start, og middagen var reddet. På ettermiddagen gikk vi ned til neste vann i dette vassdraget. Her fant vi en perfekt utos å stå ved. Her ble det skikkelig fiskebonansa. Det nappet på nesten hvert eneste kast. Røye på røye ble dratt opp, og det var fin fisk også. Alle lå på mellom 300 - 800 gram. Etter en stund måtte vi tvinge oss selv til å slutte, det var mer enn nok til kveldsmaten nå. Øvre Dividal nasjonalpark hadde virkelig vist seg fra en god side i dag, makan til fiske. Viktig å starte dagen med å strekke litt ut. Så gikk turen videre. Teltet er slått opp og Kathrine er allerede i gang med fiskingen. Det ble en kobber og rød spesial her også. Middag. Så tok vi en tur til et vann lenger nede. Første fisk her. Fornøyd fisker. Vi fant virkelig en god fiskeplass her. Kan man ha det bedre? Flott fisk. Kathrine har blitt dreven på å kjøre fisk. Rikelig med fisk til kveldsmaten. Etter flere kopper kaffi på morgenkvisten, som seg hør og bør ble drukket ute i solen, gikk vi videre. Det var ett vann til som skulle prøves før Dertavaggi, Raiskasjavri var navnet. Da vi kom på 1064 toppen måtte vi bare stoppe. For en utsikt! Det var fjell på fjell, og glinsende fjellvann så langt øye kunne se i alle retninger. For et område dette var. Forventningene til Dividalen var store, men dette overgikk alt. Vi følte oss heldige som var akkurat her, akkurat nå. Det var bare å puste dypt inn, og la inntrykkene sette seg. Det er akkurat slike øyeblikk som gjør tilværelsen i villmarka så fantastisk. Nok et minne vi kunne ta med oss videre. Raiskasjavri skulle vise seg og være ei perle, grønt og frodig, med en idyllisk elveos som klukket rolig ut i vannet. Ikke vanskelig å finne leirplass her. Men fiskemessig ble det ikke mye skryte av. Ikke et napp og ingen vaking. Skal tro om det i det hele tatt var fisk her? Resten av dagen ble brukt til sløving i lyngen utenfor teltet, og nyting av solen. Akkurat i dag var det helt greit å spise frysetørket. Slik skal dagen startes. Mektig utsikt. Raiskasjavri. Her kunne vi trives. Ikke antydning til fisk her. Idyll. Dette var eneste antydning til liv vi å her. Kveldsstemning ved Raiskasjavri. Så var det endelig Dertavaggi som stod for tur. Her var det flere vann som fristet. Vi hadde fått et lite tips om hvilket som kunne være bra, og vi fulgte Raiskasjohka ned i dalen og fikk slått opp teltet. Myggen hadde vært rolig et par dager, men nå var den tilbake for fullt. Det var bare å få på seg myggjakka. Vannet så grunt ut, og vi var forberedt på at noen sluker kunne ryke her. På første kast kjente jeg et rykk i sena, og så en flott ørret hoppe opp av vannflaten et godt stykke ute på vannet. Denne smalt på i det sluken traff vannflaten. Jeg ropte på Kathrine, som kom med håven, dette var fin fisk. Etter noen heftige utras var ruggen så sliten at den kunne landes. Et prakteksemplar av en ørret, og vekta viste 1,2 kg. Kort tid etter dro Kathrine en fin halvkilos ørret på land. Dette skulle smake. Stekt ørret med fløtegratinerte poteter. Vi fisket oss videre langs vannet, men utenom et par småharr ble det ikke mer fangst. Dærtahytta kunne så vidt skimtes fra leirplassen, og vi vurderte å ta turen dit. Men det utgikk, ingen grunn til å sove i hytte når været var så bra. Vi trives best i telt. Raiskasjohka. 1,2 kg. Dertahytta. Ingen grunn til å sove i hytte på en slik dag. Neste dag gikk vi til Cievccasjavri. På vegen traff vi tre franskmenn (tror vi), som badet i en liten kulp ved stien. Forstålig det i denne varmen. Vi hilste med et forsiktig nikk, og gikk videre. Teltet ble slått opp på en holme ved sørenden av vannet. Det blåse en del etterhvert og myggen var borte. Fisken uteble her, og store deler av dagen ble brukt til boklesing. Ut på kvelden kom det en reinsdyrflokk spaserende forbi teltet, en stor flokk på sikkert over hundre dyr. Dividalen brukes til reindrift av samene, men dette var første flokken vi så på denne turen. De "fire store rovdyrene" bjørn, ulv, jerv og gaupe, skal ha tilhold i parken, noe som er flott og tenke på. Kanskje noen av de reinsdyra vi så ville stå på menyen til ett av disse rovdyra i løpet av sommeren? Så gikk vi videre mot Cievccasjavri. Kathrine slapper av utenfor teltet. Cievccasjavri. Reinsdyrflokken. Resten av dagen gikk med på boklesing. Leirplassen. Vi var nå inne på en DNT-sti og fulgte den tilbake mot Skaktardalen. Vi skulle egentlig stoppe ved et vann som skulle være bra her, men siden det blåste så mye valgte vi å gå videre. Rett før Skaktarjohka skulle krysses traff vi på en kar som hadde vært med akkurat det vannet i to dager, han kunne melde om godt fiske med ørret opp mot kiloen. Tabbe av oss å ikke stoppe her, men vi kunne vel ikke klage på fisket så langt uansett. Da Skatarjohka var krysset fant vi en grei leirplass ved elven. Vi måtte prøve å lure fisken her en gang til før turen var over. Alt det resulterte i var to bitte små røyer på sikkert under 50 gram. Fra leirplassen kunne vi se en foss som rant ned fra Jerta. Det ble en tur opp dit for å ta litt bilder. På veg tilbake traff vi på en rypefamilie som gikk langs elva. Rypemor med fire unger. Kan tenke meg at høstjakta etter i Dividalen virkelig kan være bra. Det er herved notert på "ting jeg vil gjøre i løpet av livet" listen, men da må først jaktprøven gjennomføres. Kathrine kom seg tørrskodd over her. Så var vi tilbake i Skaktardalen. Teltet ble nok engang slått opp ved Skaktarjohka. Ikke noe å skryte av dette. Her krysset vi Skaktarjohka. Fossen som rant ned fra Jerta, Kaldt og godt fjellvann. Rypemor. På dag 14 av turen var det på tide å sette kursen mot bilen. Vi fulgte stien nedover Skaktardalen i de drøye åtte kilometerne som var igjen før parkeringen. Vi kjørte mot Kautokeino, og gledet oss til en god middag og varm dusj. Men sommeren var ikke over, det ventet flere turer. Planen var en tidagers padletur i de nordøstre delene av Enaresjøen, men det skulle ikke gå helt som planlagt. Mer om det senere. Så var turen over. Turen i Dividalen ble virkelig en flott opplevelse. Naturen er virkelig fin her, og det er ikke noe å utsette på fisket. Da vi planla denne turen fikk vi mye hjelp av flere personer. Jan Erik, som nærmest bor i naturen her, kom med gode tips om rutevalg og fiskevann som kunne være verdt å prøve. Som så mange ganger før, kom vi i kontakt med behjelpelige friluftsfolk på Fjellforum. Stian, og en som kaller seg "Frilufta", ga oss hjelp i massevis. De flotte opplevelsene, og mye av fiskefangsten var et resultat av dette. Vi setter enormt stor pris på det. Tusen takk fra både meg og Kathrine. https://turhistorie.blogspot.com/

https://turhistorie.blogspot.com/ Flensmarka har lenge vært et ubeskrevet blad for meg, og en tur dit har fristet lenge. Rett før Femundsmarka-turen i sommer ble jeg ble jeg tipset om at dette var et område som vart verdt å besøke. En plan begynte å ta form i hodet mitt. Da turen i Femundsmarka var ferdig hadde Kathrine en avtale med ei venninne om en tur i heimfjella i tre dager. Dermed bestemte jeg meg for noen dager i Flensmarka, selv om det bare var to dager siden vi kom tilbake fra Femundsmarka. Det litt morsomme var at jeg også denne gangen skulle starte fra Langen gjestegård. Derfor ble det på nytt å kjøre den 419 km lange strekningen. Så en liten innrømmelse. Selv om jeg er en turglad person har jeg kun vært på tur alene med overnatting en gang tidligere. Da ble det med den ene natten, ikke fordi jeg ikke trivdes, men at det var alt jeg hadde tid til. Nå hadde jeg fire dager til disposisjon, fire dager helt alene. Ingen å prate med, kun mine egne (skrudde) tanker og stillheten. Selv om dette ikke akkurat var en Monsen-ekspedisjon må jeg innrømme at det kriblet litt ekstra i magen. Endelig var det min tur å oppleve Flensmarka. Det er vanskelig å ikke bli bergtatt av naturen i Flensmarka. Det var godt ut på ettermiddagen da jeg tok mine første steg på stien som skulle lede meg innover "det ukjente land". Solen strålte og varmen var slik det skal være på sommeren. Målet for dagen var å finne en egnet leirplass med Øvre Olbekktjønna, det var ikke lange biten å gå. Det var helt greit etter en drøy biltur. Der jeg gikk i rolig gange slo det meg nok en gang at det er noe eget å gå i skogen, så mange lyder, men samtidig så stilt. Jeg har blitt glad i skogen. Teltet ble slått opp på østsiden av vannet, da hadde jeg lett tilgang til Nedre Olbekktjønna også. Det tok ikke lang tid før haspelutstyret ble montert, nå skulle det fiskes. Først ruslet jeg ned til Nedre, det vaket en del og selvsagt ble forhåpningene der etter. Men som jeg har blitt vandt med nå, den ville ikke bite. Dermed vart det til å rusle opp til Øvre igjen. Her vaket det om mulig enda mer, men den ville ikke ta. All slags sluker å spinnere ble prøvd, men det hjalp ikke. Akkurat i dag gjorde det ikke så mye, jeg hadde pakket med en pakke pølser som skulle bli kveldsmat. Da herremåltidet var inntatt ruslet jeg meg en liten tur med stanga igjen, men det meste av tiden ble brukt til å knipse bilder av den vakre naturen rundt meg. Jeg var jaggu ikke langt fra bilveien, men likevel kom villmarksfølelsen til meg. Da det mørknet kom knotten for fullt. Det var bare å krype i teltet. En lang dag var over, det ble ikke mange sidene kveldslektyre før søvnen tok meg. Så var det min tur å besøke Flensmarka. Fra bilvegen fulgte jeg den merka stien innover. Mellom skog og stein mot målet. Så dukket Nedre Olbekktjønna opp. Dette var første turen med mitt nye telt. Hilleberg Akto. Så skulle det fiskes. Nedre Olbekktjønna. Forhåpningene stiger. Øvre Olbektjønna. Pølser til kveldsmat. Noen siste kast før det var sengetid. Et telt helt alene i skogen. Neste morgen hadde det blitt overskyet. Etter å ha kikket ut teltåpningen for å sjekke været, la jeg meg like godt nedpå igjen og tok en liten time til på nakken. Det var jo ferie. Vanligvis er jeg vandt med at morgenkaffen blir inntatt mens praten går om dagen som var, og hva planen er videre. I dag satt jeg der med kaffikoppen mellom hendene og hørte på knirkelyden av skogen, fuglekvitter og summingen av knotten. Skogen hadde tydeligvis våknet lenge før meg. Sekken ble så pakket og jeg ruslet til Grådalsbua. Ei lita flott bu som vist nylig er renovert. En liten hilsen ble lagt igjen i hytteboka før jeg tok turen bort til Langtjønna. Her kokte det i vannet og fisken beit på første kast. En litt tynn og mørk ørret ble med videre, perfekt steikefisk. Jeg fulgte så stien til Stortjønna og tre nye steikefisker ble landet. Etter en kort regnskur der jeg søkte ly under ei furu, ble kursen satt mot Bergtjønna. Her ble teltet slått opp på vestsiden av vannet og ørreten ble stekt til middag. Det ble mange kast i Bergtjønna, men her var det helt dødt. Jeg gikk tilbake til Stortjønna og landet et par abborer. Kjekt. På kvelden speilet det lille som var igjen av solen seg på Bergtjønna og det var bare å nyte synet. At det var knott i hopetall ble nesten glemt der jeg satt og kikket utover vannet. Her var det virkelig flott. Jeg hadde fortsatt ikke sett en kjeft og akkurat nå følte jeg at Flensmarka var min, bare min. Morgenkaffe. Turen går videre. Grådalsbua. Viktig å lese hytteboken. Langtjønna. Steikefisk. Stortjønna. Nok en steikefisk. Så kom det en regnskur. Da er det greit å søke ly under ei furu. Teltet kan så vidt skimtes i skogen ved Bergtjønna. Hadde faktisk med makk på denne turen. Den ble stort sett liggende i sekken. Nok en gang ber jeg om hjelp til navnet på fuglen. Lover å skjerpe meg. Fisking i flotte omgivelser mens Flenskampen speiler seg i vannet. En liten tur tilbake til Stortjønna. Da ble det abbor. Kveldsstemning. Når jeg først var i disse trakter ønsket jeg å ta turen oppom Flensjøen. Da jeg kom over skoggrensen var stillheten som preget skogen bokstavlig talt blåst bort. Her var det mye vind. Nede ved Flensjøen stod det ei bu med navn Kampbekkbua. Den var låst, men lunsjen ble tatt på utsiden. Så ble det en del fisking og et par små ørreter ble tatt. Etterhvert gikk jeg til Kamptjønna. Det ble noen kast her også, men det blåste så kraftig at troa forsvant fort. Jeg la meg heller til i lyngen barføtt, og kunne nyte den knottfrie tilværelsen. Kroppen fikk litt sårt tiltrengt brunfarge, mens en kaffekopp ble kokt opp. Eller kanskje det ble mest rødfarge? Jeg kunne se en annen person i andre enden av vannet. Han tok noen kast før han forsvant. Etterhvert var det på tide å få opp teltet. Det fristet ikke å slå det opp her i all vinden. Fram med kartet, og ei lita vik på Flensjøen som jeg håpte skulle være litt i le ble pekt ut som dagens leirplass. For en gangs skyld stemte mine vurderinger og jeg kunne sette opp teltet der, i god le for vinden. Nok en gang ga kveldslyset en stemning som jeg sent vil glemme, småørreten var bitevillig og Flenskampen stod majestetisk over meg. Da passer det å dra fram klisjeer om at man føler seg liten i slike omgivelser, og ikke minst takknemmelig. Slike øyeblikk er kjekke å oppleve med andre, men det er jaggu ikke så verst helt alene heller. Nok en dag med blå himmel. Navnløst tjønn jeg passerte på veg mot Flensjøen. Snart oppe. Så dukket Flensjøen opp. Kamptjønnan. Fisking i Flensjøen. Bare småfisk å få. Heilo (som jeg tror det er) så jeg mye av her oppe. Knotten er blåst bort, det må nytes. Jeg fant ly i ei lita vik på Flensjøen. En liten kaffekopp og podcast på øret. Noen siste kast på kvelden i den lille vika mi. Magisk kveldslys ved Flensjøen. Neste morgen pakket jeg sammen og gikk tilbake til Kamptjønnan, jeg ville prøve noen kast til der. Vinden hadde løyet noe, og til min store glede kunne jeg se vaking langs land. Tross mye aktivitet ville ikke ørreten bite og jeg måtte innse at det ikke ville bli noe fisk her denne gangen. Da jeg trakk ned i skogen kom knotten tilbake, og i dag var det mer enn tidligere på turen. Ved Stortjønna ble det en liten kaffipause og litt mer fisking, et par ørreter kom på land. Ca 300 gram. Knotten ble etter hvert så intens at jeg gikk videre. Ved Nedre Oldbekktjønna tok jeg noen siste kast og spiste opp resten av matlageret. Her var det heldigvis mindre knott og de siste timene her kunne nytes til det fulle. Det ble ikke noe mer fisk og etter hvert gikk jeg den siste biten tilbake til Langen, det var på tide å komme seg hjem. Frokost med Flensjøen. Roligere på Flensjøen i dag. Teltet var slått opp på venstre side. Så tok jeg turen ned igjen i skogen. Typisk underlag her oppe. Så dukket Stortjønna opp igjen. Kaffepause. Knotten var tilbake gitt. Den siste fisken på denne turen. Ved Nedre Olbekktjønna. Så dukket bilvegen opp. Tilbake på Langen og turen er over. Flensmarka var absolutt et spennende område og det blir nok flere tuer dit. Der er noen vann som ser veldig spennende ut som jeg ikke rakk å besøke. Å være på tur alene ga mersmak, så det vil nok skje flere ganger. Jeg trives tydeligvis på tur alene, men det er selvsagt kjekt å være på tur med andre også. Vurderer du en tur hit så anbefaler jeg myggnetting og kanskje litt myggolje, knotten var ekstrem til tider. Der er en del hytter i området som sto åpen, og er et kjempetilbud for de som ønsker ei natt under tak. Jeg vil gjerne takke Marte som var så snill å komme med mange nyttige tips om Flensmarka, det hjalp mye. Så tusen takk for det. Så håper vi på at det snart blir isfritt i heimfjella, en skikkelig høyfjellstur med fiskestangen frister. Kanskje klarer jeg å lure sommerens første storfisk da. Time will show, som det heter. https://turhistorie.blogspot.com/

Håpe alle som leser dette tar seg en tur innom bloggen vår. Her kan dere lese om alle våre turer. https://turhistorie.blogspot.com/ 01.07.2012 - 30.07.2012 Endelig var sommeren her. Neste tur skulle gå fra Ifjord til Sirbma. En kosetur fra dag en! Dette er et område som er kjent for godt ørret og røye fiske, nå levde ikke kilos ørreten trygt. Vis Ifjord - Sirbma i et større kart Etter et par dager i Lakselv var vi klare for neste eventyr. Tanken på at vi skulle svinge stanga hver dag i en hel måned var bare helt herlig. Sekkene var pakket til bristepunktet da vi gikk av bussen noen få kilometer før Ifjord, her fulgte vi en kort grusvei før oppstigningen til høyere terreng begynte. Sekkene var propp full av mat og alt for mye fiskeutstyr, tror fiskesjappa i Lakselv var fornøyd med dagens omsetting etter vi hadde fullført vår handel der. Første marsj ble ikke lang, fiskelysten verket i kroppen og teltet ble slått opp ved et lite vann som så spennende ut. På vei hit var været veldig skiftende, først sol, så regn, så snø og tilbake til sol. Etter å ha slikket en hel del sol i lyngen vart fiskeutstyret montert og vi fisket oss grundig gjennom en del av vannene i nærheten. Resultatet første dagen ble heller dårlig og det endte med at vi kokte oss pasta til middag. Selv om vi ikke fikk fisk var humøret på topp, vi visste at vi hadde så god tid at det ville bli utallige muligheter til å lure storfisken. Når vi kom til neste leirplass bestemte vi oss for at døgnet skulle bli snudd og fisket skulle foregå på natten. Mens vi ventet på at natten skulle komme satt vi ved teltet, drakk kaffi og hadde høgt lesning fra ei bok om Roald Amundsen. Når klokken var ca 0200 begynte vi å fiske, planen var å fiske, fiske, fiske. No skulle vi ha fisk. det tok ikke lange tiden for første røyen lå i håven, ikke de største men bra matfisk. Rett før vi skulle gi oss kjente Anders at det rykte i stangen, et solid mothugg blir gjort og kampen var i gang. Dette var turens største fisk så langt, etter noen minutter lå det ei røye på 1,1 kg sprellende på land. Før vi la oss spiste vi et solid måltid bestående av stekt røye og bacon. Ren luksus. Det var ikke vanskelig å få sove etter den middagen. Rett i koma begge to. Røye på 1,1 kg. Ikke noe å si på kvaliteten. Vi tok oss god tid på denne turen, vi hadde stort sett to eller tre overnattinger med hver leirplass. På Ifjordfjellet ligger det fristende fjellvann som perler på ei snor, og vi fisket i stort sett alle vi hadde i nærheten. Herlig leirplass. Sushi ala Finnmarksvidda. Synkronfisking. Fornøyd fisker. Da vi kom til et vassdrag som var blitt anbefalt av kjentfolk var vi ekstra spente, her skulle det være mulig å få stor ørret. Leir ble etablert og forventningene var store. Det var tydelig at dette var et godt besøkt område, langs vannet fant vi mye rester etter tomflasker og anna søppel. Ikke bra, synd at folk ikke rydder opp etter seg. Bålfyring ble en smal sak her, rundt omkring lå det sekker fulle av ved som bare ba om å bli brukt. Etter å ha snudd døgnet bestemte vi oss nå for å komme tilbake i vanlig døgnrytme. Vi merket at det gjorde oss sløve og døsig å være våken på natten og sove på dagen. Derfor ble fisket her stort sett gjort på dag og kveldstid. Det skulle vise seg å ikke være så negativt. Vi fikk rikelig til maten, både røye og ørret. Ca midt på dag ble det tatt ørret på 1,1 1,2 og 1,3 kg så og si på samme plass. Vi var stor fornøyd. Alltid like kjekt å fisk. 1 og 1,1 kg. 1,3 kg. Foliebakt ørret og fløtegratinerte poteter. Vi ruslet videre og etter en beskjeden økt ankom vi Dollajavri. Planen var å innlosjere seg i Dollahytta Da vi kom hit var hytta opptatt, vi slo opp teltet noen hundre meter fra hytten. Etter kort tid så vi det kom en kar gående mot oss, tydeligvis han som bodde i hytta. Han satt seg ned og slo av en prat. Han fortalte villig om gode fiskeplasser og selvopplevde fiskeskrøner. Han har vært på denne hytten hver sommer i to uker de siste 20 årene, det var onkelen hans som i si tid var med på å bygge Dollahytta. Før han gikk inviterte han oss inn på kaffi. Etter en stor kanne kaffi var drukket sar han at dette er siste dag på hytta og han gikk i tilbake i morgen. Vi er hjertlige velkommen til å ta over hytta etter han. For en kjerne kar, kjekt å møte slike folk på vidda. Dagen etter flyttet vi inn, for ei koselig lita hytte. Vi tilbringte tre dager her. Slappet av i hytta, drakk kaffi og hørte på radio.Noe som vi spurte om var greit før vår nye venn vendte nesen hjemover, det var det selvfølgelig, han skulle ta med nye batterier neste gang han kom tilbake. På veg til Dollahytta. Det vart ei natt i telt ved Dollajavri før vi kunne flytte inn i Dollahytta. Røye rett under kiloen. Herlig å kunne bo i ei hytte noen dager. Dollajavri. Nå begynte vi å nærme oss Sirbma, og vi merket at trafikken av andre mennesker økte. Vi fisket i elver og vann og fikk rikelig med fisk. Til allt hell fant vi ei åpen hytte etter noen dager med regn slik at mye av utstyret hadde blitt vått. Her ble telt og klær tørket. Dette var en liten del av ei større hytte som sto åpen, takk til de som er så snille å la et slikt krypinn stå åpent. Guorgajohka. Åpen koie ved Gurteluoppal. Vi begynte nå å følge et atv spor som gikk hele vegen til Sirbma. Vi merket at lysten etter snop, øl og junkfood økte og vi satte opp farten. Da vi kom til enden av turen vart teltet slått opp ved Tanaelva. Vi handlet på den lokale butikken og trykte i oss alt vi hadde drømt om de siste dagene. Neste morgen tok vi bussen til Karasjok, og vi var klar for neste opplevelse. en måneds padletur fra Ivalo til Munkefjord. Snart fremme i Sirbma. En liten blund etter et stort måltid ved Tanaelva. Fornøyde vandrere klare for nye eventyr. Oppsummering: Ifjordfjellet og Laksefjordvidda er et drømme område for de som er gald i å fiske. Her er det ikke vanskelig å få nok fisk til middagen. Terrenget er lett forflytte seg i, og en fin plass til å slå opp leir finner du over alt. Største utfordringen er å bestemme seg for hvilke vann som skal fiskes i. Her er det så mange muligheter at man ikke har sjangs å rekke over alt. Siden vi følte at matsekken var litt for liten på turen i Stabbursdalen, tok vi med oss rikelig med mat på denne turen. Dette gjorde at sekkene vart unødvendig tunge, vi kunne også helt sikkert redusert en del på fiskutstyret. Noen ting lærer vi aldri. Så må vi også si at det er synd når man finner søppel etter andre mennesker. Heldigvis var det få plasser vi fant dette, men det ødelegger litt av inntrykket. Men alt i alt er vi ikke i tvil om å anbefale en tur hit for de som måtte ønske det, her er det gode sjanser for å oppleve et godt fiske. God tur. Håper du tar en tur innom bloggen vår. Her kan du lese om flere turer og vårt nye prosjekt i 2014. bruk linken under. Vis artikkelen på bloggen

Det har ikke blitt mange toppturer så langt i vinter. For å være helt ærlig, har det ikke blitt noen. Derfor var det lett å takke ja til invitasjonen fra fatteren om å ta turen til Auskaret (1203 moh) i Sykkylven. En klassisk topp i disse trakter, og et populært turmål her på Sunnmøre. Jeg har ikke vært der før, nesten litt pinlig, men nå fikk jeg endelig muligheten. Truger og brett ble pakket, og tre timer senere stod vi på toppen. Det var mange på tur her i dag, men det gjorde ingenting. Utsikten var fantastisk og nye topper ble pekt ut som fremtidige toppturmål. Tilslutt ble nedkjørselen selve rosinen i pølsa, som det heter. Ikke så mye pudder i dag. Men mer enn nok gode forhold til at vi begge var godt fornøyd. Legger ved noen bilder. Alle er tatt med mobilen. Dagens mål. Det var mye folk på tur her i dag. Pappa i godt driv. Fjell har vi rikelig av her på Sunnmøre. Vi nærmer oss toppen. Majestetisk utsikt fra Auskaret. Siste innspurt. Godt fornøyd med egen innsats. Her er det mange muligheter for neste topptur. Fatteren gleder seg til nedkjørselen. Slike dager er lett å like. Så var vi klar. Fine forhold. Det gjorde godt å få årets første topptur unnagjort. Nå håper jeg at det blir flere utover vinteren. Der er hvertfall nok av fjell å ta av. Takk til pappsen for turen. Se hele artikkelen

https://turhistorie.blogspot.com/ Det er noe spesielt med Reinheimen nasjonalpark, eller heimfjella som jeg ofte kaller det. Krystallklare fjellvann, et dramatiske landskap med høye og stupbratte fjell som står majestetisk slik de har gjort i tusenvis av år. Villrein, kongeørn og ikke minst jerv holder til i parken. Ikke sjelden skjer det at jerven eller fjellfrosken som noen kaller det, blir observert. Her er det lett å finne villmarksfølelesen og det har nærmest blitt obligatorisk at denne nasjonalparken skal besøkes hver sommer. På grunn av den kalde sommeren har det ikke blitt så mange turer hit i år som vi gjerne skulle ønske. Men nå hadde vi ei uke tilgjengelig og værmeldingene så meget bra ut. Hvert fall de første dagene. Som alltid før en tur i disse områdene, tok jeg turen innom Nordal Fjellstyre sin hjemmeside. Her finner du oversikt over hvilke vann som blir kultivert. Dette gir en god indikasjon hvor du kan finne storfisken, og det kommer godt med. Men fra tidligere erfaringer visste jeg at ørreten kunne være vanskelig å lure der oppe, og det var ikke uvanlig med bomtur. Tro meg, det visste jeg alt om. Det var på tide med årets første storfisk. Turen startet på Slettevikane noen få kilometer før Trollstigen, så skulle vi følge Langfjelldalen innover. For et par år siden da vi gikk her traff vi på et par eldre karer som fortalte ivrig om hvor det kunne være vært å prøve fiskelykken. Jeg husker godt når de nevnte ett spesielt vann. La oss kalle det Storfiskvannet. Der skulle det svømme noen store ørreter, det var ikke måte på for noen fisker de hadde fått der. Man skal jo alltid ta slike fiskeskrøner med en klype salt, men til og med etter å ha slått av 25% i skrytetillegg var det ingen tvil om at det måtte bli en tur dit. Det var lørdag og blå himmel da vi gikk med fulle sekker og høye forhåpninger innover Langfjelldalen. Det ble en lang etappe i dag, og etter x antall km langs stien, over ei elv, opp en bakke, over enda ei elv og opp en siste bakke var vi fremme. Som alltid når jeg kommer til et nytt vann ser jeg instinktivt etter vak, men her var det dødt. Ikke at det la en demper, etter et kjapt måltid ble det noen kast. Men siden det hadde vært en lang dag tok det ikke lang tid før vi trakk inn i teltet. Ørreten kunne vente en dag til. Vi er i gang å turens første myggstikk er et faktum. Kathrine i godt driv innover Langfjelldalen. Der oppe ligger Storfiskvannet. Vi nærmer oss. Denne kameraten var ikke av den lettskremte typen. Ingen problem å komme seg tørrskodd over her. En liten pause før siste bratta. Det ble lite fisk denne dagen. På tide å ta kvelden. Etter den obligatoriske morgenkaffien bestemte vi oss for å ta ei runde. Et par resultatløse kast i Storfiskvannet ble gjort før vi pakket en liten dagstursekk og la av gårde. Det var ikke lange biten å gå før vi var på den nærmeste toppen. Her fikk vi ei virkelig flott utsikt nedover Langfjelldalen, nok en gang slo det meg hvor storslått naturen er her. Lagfjelldalelva rant rolig nedover den grønne dalen med bratte fjell i alle kanter. Ikke ei sky var å se på himmelen. Det var bare å puste godt inn, og la alle inntrykkene sette seg. Vi ble stående her ei stund og betrakte omgivelsene, men til slutt måtte vi gi etter for fiskeiveren. Vi ruslet ned til et lite navnløst vann sør for Storfiskvannet, det var blikkstille og speilblankt i vannet. Ikke et vak å se, meget mulig det var fisketomt her. Etter hvert trakk vi ned til Storfiskvannet igjen og endelig fikk vi sett et tegn på liv i vannet. Et vak langt der ute, det så virkelig ut som en fin fisk. Da visste vi i hvert fall at det var håp. Vi fisket oss systematisk langs vannet, kast etter kast ble gjort. Nye sluker i forskjellige farger og størrelser ble prøvd, og akkurat når jeg kjente at frustrasjonen begynte å spre seg i kroppen kjente jeg et kraftig rykk i stanga. Et solid mothugg ble gjort og jeg ropte på Kathrine. Fisk! Langt der ute kunne vi se en flott ørret kjempe for livet, her gjaldt det å ta det rolig. Sakte, men sikkert fikk jeg dratt den nærmere og nærmere land. Kunne det være kilos? Når endelig fisken var utslitt kunne jeg ta et godt grep rundt nakken på han (eller ho) og dra fisken opp på land. Vekta viste 990 gram. Siden jeg også kan ta ei ei fiskeskrøne eller to, ble vekten fort rundet opp til akkurat 1 kg. Årets første kilos var et faktum, så lett kan det bli gjort. Dagens første kast. Klar for en liten topptur. Langfjelldalen. Mot Langvatnet og Vermetinden. På toppen. Navnløst vann sør for Storfiskvannet. Ikke noe fisk å få her. Kathrine som ser etter vak på Storfiskvannet. Så var det fisk på kroken. Nervepirrende minutter. Så skulle den landes. Årets første kilosfisk. Ikke noe å si på kvaliteten. Middag. Kveldsstemning ved Storfiskvannet. På dag tre av turen bestemte vi oss får å gå videre. Dagens mål var Sletteflybottvatnet. Det var fortsatt flott vær og strekningen ned til Langvatnet gikk lekende lett. Har fant vi ei lita bu som stod åpen. Etter å ha lest gjennom hytteboken kunne de virke som at det var kun småfisk å få her. Etter hvert trakk vi nordover, og etter en liten oppstigning dukket Sletteflybottvatnet opp. Vi så ei hytte der og bestemte oss for å ta turen bortom. Den viste seg å være åpen. Denne var nylig restaurert og i topp stand. Naustet var navnet. Siden vi ikke hadde fiskekort her, var det meget praktisk at det var mulig å kjøpe fiskekortet på hytta. Da kunne vi fiske med god samvittighet. I hytteboka kunne vi lese om jevnlige observasjoner av jervespor og villrein. På ei lita fiskerunde fant jeg noe som kunne se ut som nettop et spor etter jerven, ikke godt å si, kanskje det bare var fra en hund? Fisken lot seg ikke lure og vi vurderte å låne båten som kunne leies her mot en beskjeden sum, men slo det fra oss. Resten av kvelden ble brukt inni hytta med stearinlys og lesestoff. Det hele endte med en nydelig solnedgang som la et magisk fargeslør på himmelen. Vi liker oss i telt, men det gjorde jaggu godt å sove i ei hytte også. Det er bare å takke Grytten fjellstyre som lar denne bua stå åpen, et flott tilbud. En typisk start på dagen. En del steinur ned mot Langvatnet. Langvatnet. Langvatnet er oppdemmet, her er det vist bare småfisk. Her var det ei åpen bu. Kathrine går mot Sletteflybottvatnet med Vermetinden i bakgrunn. Så var vi fremme, hytta kan skimtes til høgre. Turens første fotbad. Naustet. Her var det flott. Er dette jervespor? Eller kanskje bare fra en hund? Salknappen Magisk solnedgang denne kvelden. God stemning på hytta. Lite fisk å få her. For en kveld. Turen gikk videre til Kulevatnet, ikke lange etappen det. Her var det lite som skjedde, mye vind og lite fisk. Vi holdt oss stort sett i teltet. Hørte på podcast, leste bok eller bare kikket opp i telttaket og funderte litt om alt og ingenting. Etter ei natt her satt vi kompasskursen mot Isglupane. Etappen gikk via Kulehøgda før vi trakk ned til nordenden av det øvre Isglupane-vannet. Det blåste fortsatt kraftig og det ble derfor dårlig med fisket. Vi fant heldigvis en flott teltplass i le, så nok en dag kunne vi bare nyte slaraffenlivet i teltet. Det ble noen kast utover kvelden, men ikke et napp. Vi bestemte oss for at neste dag skulle vi heller prøve lykken i det nedre Isglupen-vatnet. Vi satte kursen mot Kulevatnet. Teltet slått opp ved Kulevatnet. Eneste rypa vi så på hele turen. Utsikt tilbake mot Storfiskvatnet. Fra Kulevatnet til Isglupane ble det en del kaving i steinura. Toppen på Kulehøgda. Isglupane (øvre). Teltet ble slått opp i le for vinden. Neste dag var været bedre og etappen ned til nedre Isglupen gikk lett. Da jeg var her i 2013 var det mye aktivitet i vatnet, nå var det helt dødt. Ikke et vak å se, kanskje den kalde sommeren kan være en forklaring? Ikke vet jeg. Vak eller ikke vak, noen kast tok vi, men fisk ble det ikke. Vi vurderte å ta ei natt her, men noen mørke skyer på himmelen fikk oss på andre tanker. Vi ruslet like så godt den siste biten tilbake til bilen. I det vi satt oss inn i bilen åpnet himmelen seg og på radioen meldte de om noen særdeles fuktige dager fremover. Perfekt timing med andre ord. Nedre Isglupane. Lite fisk å få. Siste etappen ned til bilen. Så var turen over. Denne turen kan kort oppsummeres med, ett napp, en fisk og ett kilo. Ikke akkurat drømmefiske det, men kjekt at den ene ørreten som ble landet var såpass stor. At fjellfiske kan være krevende er jo ikke noe nytt, det er vel godt dokumentert her på bloggen. Min teori er at den kalde sommeren har gjort fisket tregt, det har hvert fall ikke noe med fiskerne å gjøre. Kremt. Så er det bare å anbefale å ta en tur i Reinheimen. Mulighetene er utallige, og dette må da være noe av det beste norsk natur kan by på. Skal du fiske bør du ta med en 12 grams sølvblank spesial med røde prikker. Alle (de få) fiskene jeg har fått her, har stort sett vært på den. God tur, skitt fiske og husk at det alltid er lov å runde vekten på ørreten oppover. Det er slik ei god fiskeskrøne blir til. https://turhistorie.blogspot.com/

Endelig sommer og det var klart for årets første fjellfisketur. For en ukes tid siden dukket det opp en fridag som ble satt av til tur. Ny snelle ble klargjort, sluker ble kjøpt inn og jeg kunne kjenne fiskefeberen var godt på vei. Jeg hadde hørt om et vann som skulle huse stor fisk, de historiene derfra var nesten ikke til å tro. Her snakket vi kilos, minst. Klok av skade reduserte jeg forventingene noe, slike historier har en tendens til å være en smule overdreven. Vekten på fisken rundes alltid oppover. Et fenomen jeg er godt kjent med selv, uten at det trenger å kommenteres noe mer. Dagen før avgang sendte jeg en melding til Jarle og spurte om han ville være med. Han sleit med ryggen og hadde en del arbeid som skulle bli gjort i heimen. Denne gangen må jeg stå over, var den klare beskjeden fra han. Da fikk jeg heller lure storfisken aleine. Endelig var det klart for årets første fjellfisketur. Rett etter jobb satte jeg kursen mot startpunktet for turen, men først ble det en liten stopp innom Jarle. Jeg hadde fortsatt håp om å få overtalt han til å bli med, han bruker ikke å være vanskelig å la seg overtale til en tur. Planen gikk som smurt. Alt jeg gjorde var å stille han noen spørsmål som, hvor stor er fisken der oppe? Hvor er det best å slå leir? Etter ca to minutt var talen klar. "Nei faen ej hiv me rundt og blir med" Etter en halvtime hadde han pakket en sekk med sovepose, fiskeutstyr og smertestillende for ryggen. Da var det bare å komme i gang. Etter en time eller to med forholdsvis bratt stigning passerte vi den siste kneika før vannet. Vi var en smule bekymret for at isen fortsatt ikke hadde gått, men joda, her var det isfritt. Det tok ikke lang tid før det første kastet ble tatt. Det var en del vaking på vannet, men ørreten var ikke akkurat bitevillig. Bortsett fra en liten ørret på ca 100 gram som undertegnede landet. Da ledet jeg hvert fall 1-0. Vi holdt det gående til langt ut på natta før det ble en matbit og en kaffekopp. Strategien for neste dag ble lagt, den var enkel. Bare fiske mer, mer og mer. Her gjaldt det å komme seg opp til morgenbette, var den siste beskjeden fra Jarle før jeg lukket teltet. Han la seg til under åpen himmel på et lite nes ca 100 meter fra teltet mitt. Nå var det bare å få noen timer søvn før neste fiskeøkt skulle begynne. Sekken ferdig pakket med smertestillende og fiskeutstyr. Jarle i aksjon. Det var lite fisk å få denne kvelden. Det ble frysetørket til middag denne kvelden. Myrull i solnedgang. Neste morgen våknet jeg av noe tråkking på utsiden av teltet. Med smale øyne kikket jeg ut, og der stod Jarle med et lite glis. Ved siden av han lå det to flotte ørreter på rundt halvkiloen. Mens jeg lå å purka i teltet hadde han stått opp tidlig, og det var tydeligvis lurt. Her var det bare å komme seg opp. I det jeg skulle knyte på skoa hører jeg et rop. Ca to meter fra teltet stod Jarle med noe som kunne se ut som en diger fisk på kroken. Ørreten kjempet desperat for livet, og lot bremsen virkelig få kjørt seg. Etter hvert nærmet den seg land. Håv hadde vi ikke med, her kunne snøre ryke når som helst. For et beist! Iført bokser og fjellsko sprintet jeg ned mot vannkanten, og fikk satt inn et godt grep rundt fisken. Med en puls på ca 200 klarte jeg å lempe fisken på land, og for en fisk. Et slikt prakteksemplar av en ørret ser man ikke ofte i disse traktene. Vekten viste 1,9 kg. Ny rekord for Jarle og, en solid ledelse i fiskekonkurransen. Det var bare å gratulere. Dette ga oss virkelig blod på tann, og haspelutstyret ble brukt aktivt utover dagen. Men et tydelig mønster hadde pekt seg ut. Jarle dro opp fisk på fisk, mens jeg stod der som en annen nisse uten så mye som et napp. Han dro opp flere på blant annet 0,7 og 0,8 kg. Jeg fikk stort sett æren av å dokumentere den ene fisken etter den andre med speilrefleksen. Etter hvert måtte vi bare gi oss, det var nok fisk nå. Legg forresten til at jeg sier vi. Jeg kom plutselig på (helt tilfeldig) at slike turer ikke handler om hvem som får fisk, men at noen får. Dette var et samarbeid og jeg var ikke mer beskjeden enn at nå kunne jeg si at det var vi som fikk fisken, ikke deg, ikke meg, men vi. Hører du Jarle? VIIIIIIIIII!!! Sånn ser en ørret på 1,9 kg ut. 1,9 kg, 0,5 kg og 0,6 kg. Da er det fortjent med karbonade til frokost. Det ble dårlig med fisk på denne karen. Et stort vak er nettop observert og storfiskeren lukter blod. Å jaggu tok den også. 0,8 kg. Kampen er i gang. 0,7 kg. Sekken var faktisk tyngre på veg ned, ikke ofte det. Dette ble virkelig en bra start på sommersesongen, og det er bare å håpe at dette fortsetter utover de neste månedene. Vannet vi besøkte innfridde virkelig og blir garantert besøkt flere ganger. Ørret på 1,9 kg er nesten for mye av det gode, og det er bare å gratulere Jarle med fangsten. Eller gratulere til oss mente jeg. Nå er standaren satt, måtte det bare fortsette. Se hele artikkelen

I motsetning til i fjor har sommeren så langt vært av det varmere slaget. I fjor måtte jeg vente til godt ut i juli før det var fiskbart i Tafjordfjella. Nå hadde jeg allerede fått rapporter om at det var isfritt på flere steder, og fisken var bitevillig. Det virket jo lovende. Etter å ha studert kartet ble det satt et lite kryss på et vann som har rykte for å kunne huse kilosørret. Sekken ble pakket og rett etter jobb bar det avgårde på ny tur. Værmeldingene var ikke akkurat oppløftende, men det fikk være det samme. Dragningen mot fjellet og fisken ble for stor, og som alltid før turstart var optimismen på topp. Jeg siktet inn på sommerens første storfisk i Tafjordfjella. Det siktes inn på årets første tur i Tafjordfjella. Det er normalt at turen starter bratt i disse områdene. Men dagens etappe var faktisk enda brattere enn hva jeg har vært bort i tidligere, her snakket vi nærmest rett opp. Kanskje en smule overdrevent, men det var sånn det føltes da jeg stod midt opp i "fjellsida". Svetten rant og blodpumpa fikk kjørt seg. Turformen var ikke akkurat på topp enda. Heldigvis var det ikke så langt. Etter en god time kom jeg over siste kneika, og det første fjellvannet viste seg. Det tok ikke lang tid før haspelutstyret var montert med en 8 grams kobber og rød spesial på enden av snøret. Jaggu tok fisken nesten med en gang, en ørret på ca 300 gram. Planen var å gå lenger i dag, men det utgikk. Det begynte å regne og det fristet ikke å kjempe seg lenger oppover dalen i dag. Teltet ble slått opp i det regnværet satt i gang for fullt, og som om det ikke var nok begynte det å blåse. Resten av kvelden gikk med på å ta seg noen runder rundt vatnet med fiskestanga, og ligge i teltet å slumre. Flere ørreter ble landet, men ingen store. Største var vel på ca 4 hekto. En ørret havnet i panna, og i tillegg vart en alt for stor porsjon gryterett inntatt. Da var det bare å krype i posen. Nye muligheter i morgen. Det var jaggu en bratt start på denne turen. Da gjør det godt med drikkepause. Første fisken på land. Akto klar for innflytting. Ikke det største forteltet, men går greit med kokkeleringen om man er forsiktig. Vinden tar seg en liten pause og da kan kaffen nytes med åpen dør. Ikke noe å si på omgivelsene her. Det regnet mesteparten av denne kvelden. Når det regner biter fisken. Gryterett til kvelds. Siste fisken for kvelden, ca 400 gram. Det ble ikke mye søvn denne natten. Vinden tok kraftig og det var ikke lett å få sove i alt bråket. 08.00 på morgenen var jeg oppe. En liten dagstursekk med fiskeutstyr, klær og litt mat ble pakket. Resten av utstyret ble pakket i tursekken og gjemt et stykke unna stien. Solen dukket opp og vinden løyet, det så ut til å bli en bra dag. Nå bar det lenger oppover dalen. Her var det fire vann til som fristet. Systematisk fisket jeg meg oppover, første, andre, tredje og så fjerde vannet. Ikke et napp. Det var da ingen bombe. En liten matbit ble fortært før jeg begynte å fiske meg tilbake. Kast på kast, sluk etter sluk. I det jeg begynte å miste trua, ble en ti grams sølv og rød knytt på sena. Boom! Der satt den. Jeg kjente at dette var fin fisk. Bremsen ble stilt inn akkurat passelig, og fisken får dra ut godt med sen. Bremsen hylte og ørreten gjorde flere desperate forsøk på å slippe unna. Etter hvert ble den sliten, og til slutt kunne jeg ta et godt "Monsengrep" rundt nakken på ørreten og vippe den på land. Vekten viste 900 gram, nesten kiloen! Jeg vurderte et lite sekund om vekten skulle rundes opp 100 gram til, så jeg kunne skryte på meg årets første kilosfisk. Til tross for at jeg er stor tilhenger av å runde oppover, så ble det ikke sånn denne gangen. Ærlighet varer vist lengst har jeg hørt? Jeg får nok flere muligheter til å ta kilosfisken i løpet av sommeren. Godt fornøyd kunne jeg tusle tilbake, heldigvis lå sekken der jeg la den fra meg tidligere i dag. Ikke at jeg var så bekymret. Det ble en siste kaffikok før jeg gikk siste biten tilbake til bilen. Nok en gang hadde Tafjordfjella levert varene. Morgenkaffe med utsikt. Klar for å pakke sammen. Det var fortsatt en del litt snø her oppe. Helt grei utsikt. Her hadde en gassballong tatt kvelden. Ikke mye fisk å få her. En liten lunsj før fiskeriet skulle fortsette. Ny snelle i hus. Kan ikke si det har hjulpet på fiskelykken så langt. Så satt den. 900 gram. Flott fisk. Sekken ligger trygt der jeg la den fra meg tidligere på dagen. Siste kaffikok før turen hjemover starter. Takk for no. Dette får man si var en god start på sommersesongen i Tafjordfjella, en ørret på 900 gram er absolutt innafor. Nå håper jeg at det ikke blir lenge til neste tur. Det finnes mange vann der oppe som frister, og jeg rekker neppe å få prøvd alle før sommeren er over. Det naturlige målet blir å lande en fisk på over kiloen, men om det skjer er vel langt fra sikkert. Hvertfall i heimfjella. Årets langtur er fortsatt under planlegging, og det kan se ut som Børgefjell skal besøkes i år. Men mye kan forandre seg før den tid, en langtur i Tafjordfjella eller Reinheimen hadde vært helt supert det også. Time will show som det heter. Det eneste som er sikkert er at det blir flere turer med haspelutsyret der storfisken skal jaktes, og da skal vekten rundes oppover. Garantert! Se hele artikkelen

https://turhistorie.blogspot.com/ Datoen viste 10 september, og snart var vårt fem måneder lange eventyr over. Heldigvis skulle enda en tur gjennomføres før hverdagen skulle begynne. Det hadde blitt mye fin fisk i sommer og høydepunktene var mange. Ørret på over to kilo i Halkavarre, og ørreten på 1,4 kg i Skjåkfjella var noen. Men et mål stod igjen for å kunne toppe det hele. Jeg har lenge hatt en drøm om å passere kilosgrensa på Sunnmøre, i et vann minst 1000 moh. Hverken mer eller mindre. Mange turer på Sunnmøre gjennom flere år har blitt gjennomført, uten at dette kunne krysses av listen. Nå planla vi å tilbringe ei uke på fjellet i et område i Reinheimen nasjonalpark, der flere av vanna blir kultivert av Norddal fjellstyre. Det verserte en del historier herfra om fisk på over kiloen. Men som alltid, den skulle være vanskelig å lure. Ikke første gang vi hørte akkurat det. Nå gledet vi oss, ei uke i fjella her måtte bli bra. Så gjenstod det å se om det skulle bli "dusse" (ørret over kiloen) på denne turen. Nye vann i Reinheimen nasjonalpark skulle prøves. Da bilen var parkert på Øvstestølen ca to mil fra Valldal, kunne vi ikke annet enn å smile fra øre til øre. Himmelen var blå og solen skinte. For en sommer det hadde vært så langt. Målet for dagen var å traske langs Litlelangdalselva og slå opp teltet ved Øvste Litlelangdalsvatnet. Det var ca ei mil dit. Turen oppover gikk som vanlig i et bedagelig tempo. Høstfargene begynte virkelig å sette sitt preg på landskapet her og fotoutstyret måtte brukes ofte. Det var minst like mye blåbær her, som på vår tur i Skjåkfjella. Vi kunne ikke la være å stoppe for å spise så vi begge ble blå rundt munnvikene. Det varmet godt i solen, og titt og ofte måtte det fylles på med kaldt fjellvann. September er virkelig en fin tid å være på fjellet, det er helt sikkert. Da vi kom til Osten-hytta ble det en liten pause. Her måtte vi sitte ei stund for å betrakte den flotte utsikten nedover dalen. Å se Litlelangdalselva slynge seg nedover den fargesprakende dalen var virkelig vakkert. For en start på denne turen. Bilen parkert ved Øvstestølen. Veslelangdalen er et populært område å besøke. Godt med kaldt fjellvann på en varm dag. Litlelangdalselva Blåbær plukking. Det ble tatt mange bilder på denne etappen. For en dag. Snart framme på Osten. Det første vannet vi passerte. Osvika. Osten Da var det på tide med ei pause. Flott utsikt fra hytta. En av mange bekker som måtte passeres. Det begynte å nærme seg kvelden da vi ankom Øvste Litlelangdalsvatnet. Det var tydelig at det hadde vært varmt i sommer, vannet var brefarget. Sikker på grunn av kraftig issmelting gjennom hele sommeren av Storbreen. En bre som lå bare et par kilometer lenger oppe i fjellet. Det var mye aktivitet ute på vannet, og det tok ikke lang tid før første kast ble tatt. Kort tid etter sprellet turens første ørret i lyngen, ikke av de største, ca 300 gram. Fargen på fisken var også preget av brevannet, den var nærmest hvit, "likfisk" kalte vi det. Kanskje ikke det trivligste navnet det, men passende nok for oss. Siden vi skulle unne oss en kjøttdeigmiddag i kveld fikk fisken leve videre. Da mørket kom ble kjøttdeiggryta ferdig, og vi kunne spise oss gode og mette. Planen i morgen var å gå til Bjørnebottvatnet, en kort etappe. Der skulle store deler av dagen brukes til fisking. Her hadde vi trua på at det kunne bli fangst av litt større fisk. Da vi lukket forteltet fikk vi et siste glimt av månen som hadde holdt oss med selskap de siste timene. Stjernene blinket i det fjerne og nok en gang kunne vi slå fast at dette var en herlig tid å være på tur på. Da vi endelig fikk varmen i soveposen, var det bare å lukke øynene og glede seg til fortsettelsen. Første Litelangdalsvatnet. Storbreen, den har nok smeltet en del denne sommeren. Så var vi ved det Øvste Litlelangdalsvatnet. Da var det godt å få opp teltet. Dette kan vi like. Så måtte fiskelykken prøves. Vi døpte den likfisk. Mange fine teltplasser å velge mellom her. Kvelden nærmer seg. Kjøttdeig og Torogryte til middag = luksus. Kveldstemning. Neste dag startet som vanlig med et par kopper kaffe, og havregryn til frokost. Vi fisket oss bort til enden av vannet og fikk lurt opp et par 300 grams fisker til. I dag skulle vi spiser pølser til middag, så det ble catch and release i dag også. Da vi kom opp til Bjørnebottvatnet fant vi en fin plass ved nordenden. Da teltet var slått opp satt vi oss ned og speidet utover vannflaten i håp om å få se noen forlokkende vakringer, men nei. Ikke noe som kunne minne om antydning til liv. I følge hjemmesiden til Norddal fjellstyre ble det sist satt ut fisk her i 2001. Da kom det ikke som noen bombe at flere timer med intenst fiske ble resultatløst. Akkurat slik det har vært på så mange turer i disse trakter før. Da middagen var spist var det på tide med dessert. Vi hadde plukket en del blåbær i dag. De ble rørt ut med litt sukker og ble glimrende tilbehør til de nystekte pannekakene. Snakk om luksus. Vest for vannet og opp i fjellet lå nok en isbre . Her var det stupbratt ned mot vannet og vi kunne høre buldring fra løssten som kom rullende nedover fjellsiden. Det var bare å holde god avstand. Det var uansett nok av plass til å fiske, ikke at det hjalp så mye i forhold til fangsten. Bak høyden der fremme lå Bjørnebottvatnet. Innoset til Litlelangdalsvatnet. Vi ventet fortsatt på storfisken. Bjørnebottvatnet. Steinete, ikke så lett å finne teltplass. Topp 1741. Pannekaker til dessert. Med hjemmelaget blåbærsyltetøy. Fra breen ved Bjørnabotttinden kunne vi høre steinras med jevne mellomrom. Hvor er fisken? Da vi våknet neste morgen var solen fortsatt bak Hånådalsreset. Bare noen få stråler kjempet seg over toppen, og speilet seg mot det blikkstille Bjørnebottvatnet. Det lille av tåke som lå over vannet var i ferd med å fordufte. Etter hvert som solen steg opp kunne vi kjenne de varme solstrålene treffe teltet, og tørke opp duken som hadde blitt fuktig i løpet av natten. For en flott start på dagen. Det var bare å hive på seg skoa, røske med seg kameraet og komme seg ut. Dette måtte dokumenteres med mer enn ett bilde. Turen gikk videre til Knutskoppvanna. To forlokkende fjellvann bare en kort etappe fra dagens leir. Da vi kom over siste høyde, og kunne se de to vanna glinse idyllisk der nede i dalen, begynte nok en gang forventingene å bruse i kroppen. Her så det lovende ut. Greit starte dagen med en kaffikopp og slik utsikt. Sollyset er i ferd med å kjempe seg over Hånådalsreset. Kort etappe til Knutskoppvatna. Heimste Knutskoppvatnet. Vi fant en perfekt teltplass på et lite nes i Heimste Knutskoppvatnet. Det var speilblankt og blikkstille på vannet. Her var det nesten mer fristende å bade ennå fiske, men bare nesten. Det to første ørretene som ble landet var av dårlig kvalitet, små og tynne. Heldigvis ble kvaliteten bedre etter hvert. Største fisken her ble på 500 gram. Kanskje ikke så stort som vi håpet på, men om noen år kan det bli virkelig bra her. Og tro meg, hit skal vi tilbake. På en slik dag var det viktig å ikke bare fiske, men også ligge å slumre i lyngen, tenke på alt og ingenting, og la solen gi litt etterlengtet farge på huden. Tross en god sommer var brunfargen lite å skryte av, ikke at det gjorde så mye. Det var bratt rundt vannet her, men det skulle nok gå greit å komme seg til Inste Knutskoppen neste dag. Stillheten var til og ta å føle på, en og annen gang brøt kakklingen fra et rypekull i steinura freden, det var alt. Vi hadde ikke sett andre mennesker siden parkeringen på Øvstestølen. Helt rart å tenke på at vi fikk alt dette helt for oss selv, til tross for at det ikke var lange vegen å gå fra sivilisasjonen. Lenge leve stillheten. Dette er etter vårt syn en perfekt leirplass. Det var mer aktivitet i vannet her enn i Bjørnebottvatnet. Ikke de fineste ørretene vi har sett. Pannekaker og blåbær i dag også gitt. Sommerfugl type Admiral (Vanessa Atlanta) Det er viktig å ta det rolig på tur. Trenger ikke å gå langt fra teltet for å få fisk. Det var lett å finne roen her ved Heimste Knutskoppvatnet. Nesten all fisken vi fikk ble veid og loggført. Nerd sa du? Halvkilosfisk. Enden av vannet og Inste Knutskoppen ligger å venter lenger nede i terrenget. Etter en litt strabasiøs tur langs Heimstevatnet kunne vi speide utover Inste Knutskoppvatnet. Som vanlig fikk vi umiddelbart tro på at her kunne det bli storfisk. Det var dårlig med teltplasser, så vi bestemte oss for å gå tilbake til vestenden av Heimstevannet, og slå opp teltet der. Da var det kun noen hundre meter å gå til Instevatnet. Denne dagen ga oss enda mer fisk på rundt halvkiloen, rikelig nok til middag og kvelds. Vi hadde egentlig planlagt å gå til Sylkoppvatnet neste dag, men det så veldig krevende ut å gå rundt Instevatnet, så det utgikk. Vi fikk heller gå tilbake til Bjørnebottvatnet og prøve lykken der igjen. Men først skulle nok en kveld tilbringes her ved Heimstevatnet. Timene gikk fort når vi kunne ligge å se på den lysende månen som fikk dugget i lyngen til å blinke fargesprakende mot oss. Langt der ute i mørke kunne vi fortsatt høre rypekullet som hadde holdt oss med selskap dagen før. Forsiktige plask fra vannet der småørreten var oppe og forsynte seg av insektene på vannflaten gjorde det vanskelig for oss å ikke ta enda et kast. Men nei, det føltes liksom litt feil å bryte stillheten med å klaske sluken ut i vannet. Vi lot haspelutstyret ligge. Det ble en litt strabasiøs etappe til Inste Knutskoppvatnet. Dårlig med fangst under dagens etappe. Inste Knutskoppvatnet. Vi måtte gå litt tilbake for å finne en duganes teltplass. Fisk under landing. Smil! Det ble noen kast i både Heimste og Instevatnet denne dagen. Torogryte (uten kjøttdeig) til lunsj. Så var det på tide å prøve lykken i Instevatnet. Kathrine med fisk på kroken. Ikke lenge før den var klar for landing. Halvkilos. Nok en halvkilos. Nesten hvert fall. Den fikk leve videre. Meditasjon i mektige omgivelser. Det har blitt noen netter i Allak-teltet denne sommeren. Det ble fort mørkt her oppe. Lenger nede i Steindalen skinner fortsatt solen. Da vi våknet neste morgen kunne vi se et tett skylag lenger nede i Steindalen. Det var denne dalen jeg og to kompiser fulgte da vi skulle til Tjønnebu i fjor, et område som skal ha mulighet for fin fisk. Kanskje en ny tur dit neste år? Her oppe kunne vi fortsatt nyte blå himmel og sol. Tiden gikk fort der vi satt og så på dette med en rykende kaffekopp i hånden. Etter hvert ble utstyret pakket sammen og vi gikk tilbake til Bjørnebottvatnet. Denne gangen slå vi opp teltet på østsiden av vannet. Det var ikke så mye som et vindpust i dag heller, det var lett for fjella rundt og speile seg på det blikkstille vannet. Fantastisk fint, men ikke så bra for fiskelykken. Ikke et napp i dag heller. På en av mine mange fiskerunder gikk jeg på ei rype som ikke var av det lettskremte slaget. Jeg kunne legge med ned og ta bilder bare en halvmeter fra fjærkreet. Han (eller ho) kunne være glad for at det var kamera jeg hadde hengende på skulderen og ikke hagla. Da kvelden kom og vi krøllet oss inn i soveposen ble det bestemt å ta turen hjemover neste dag. Reinheimen hadde nok en gang vist seg fra sin beste side. Det hadde blitt tatt hundretals av bilder og minst like mange kast med fiskestangen. Vi var fornøyd. Morgenstemning. Tett skylag over Steindalen. Så var vi tilbake ved Bjørnebottvatnet. Stille og speilblankt. Lite fisk å få. Da er det greit å heller lese litt. Ikke lettskremt. Den ble godt dokumentert. Det går mot kveld ved Bjørnebottvatnet. Da er det på tide å komme med en liten innrømmelse. I et av de nevnte vanna, på en av dagene i løpet av denne turen ble det "dusse". Det hadde blitt kveld og jeg hadde knytt på en spinner på sena. Det hadde blitt mange kast denne dagen, og motivasjonen var dalende. Men så. I det spinneren nærmet seg land kunne jeg se en fin ørret komme svømmende etter, tempoet på innsveivingen ble redusert og smakk! Da satt den. Dette var en seig "jævel" og kampen varte i flere minutter. Den gjorde alt for å få friheten tilbake. Utras på utras, og høge hopp så jeg var helt sikker at den skulle ryke. Men etterhvert ble den sliten, heldigvis. Forsiktig og kontrollert kunne jeg føre den mot land, så nært at jeg fikk satt et godt grep over nakken til fisken. For en kamp dette hadde vært, det var faktisk ekstra kjekt å lande fisk uten håv. Man må slite fisken enda mer ut, og spenningsnivået blir betraktelig høyere. Anbefales! Vekten viste 1,1 kg. Endelig kunne jeg si at det hadde blitt kilosfisk på sunnmøre, eller "dusse" da. Og det attpåtil i et vann som lå mer enn 1000 moh. Dette hadde stått på listen lenge, og stolt som en hane kunne jeg vise trofefisken til Kathrine. Det var godt å se at det finnes kilosfisk i heimfjella også, men de er jaggu ikke lett å lure. Så satt den. Det ble en lang kamp. Min første kilosfisk på Sunnmøre. Det måtte dokumenteres godt. Fornøyd! Ingen tvil. Mageinnholdet. Det ble en flott etappe fra Bjørnebottvatnet til parkeringen. Litlelangdalen var minst like vakker på turen hjem. Med lette sekker gikk denne etappen fort. Da vi stod ved bilen og var klare for å kjøre hjemover, var det bare å takke for denne gang. Det begynte nesten å bli en vane, men Reinheimen nasjonalpark hadde levert nok en gang. Det stod en del biler her denne dagen, så tydelig at det var flere som skulle oppover Litlelangdalen i dag, ikke rart at flere vil oppleve et så flott område. Så gikk turen hjemover. Lei av å finne søppel på fjellet? Bli med på aksjon søppel på Fjellforum. Elven som renner fra Storbreen. En verdig siste dag på denne turen. Siste del langs Litle Langdalselva. Tilbake til Øvstestølen. Det er vel ikke så mye mer å si enn at det var en flott tur, flott vær, nydelig natur og det hele ble toppet med kilosfisk. Da var vi fornøyd og vel så det. Det som vi ikke var så fornøyd med, var at friperioden vår snart var historie, fem måneder hadde gått alt for fort. Heldigvis satt vi igjen med sterke opplevelser, og minner som vil være med oss resten av livet. Nå ventet hverdagen på oss. Det skulle bli godt det også, men jeg må i skrivende stund innrømme at savnet tilbake etter friheten, naturen og dag etter dag med villmarksopplevelser, er til å ta og føle på. Det som er helt sikkert er at flere turer venter, både korte og lange. Men når og hvor dette blir gjennstår å se. Håper alle følger oss videre her på bloggen. https://turhistorie.blogspot.com/

https://turhistorie.blogspot.com/ Det blåser kuling i kasta. Vinden er iskald, og vi kjenner kulda langt inn i ryggmargen. Snøflak etter snøflak treffer ansiktene våre i rakettfart. Hvem hadde trodd at vi kunne få slikt vær i juni måned. Nordkalotten slutter aldri å overraske værmessig. Vi får slått opp teltet og kommer oss inn. Teltveggene rister, og vi kan kjenne hvordan vinden tar tak i teltet og har lyst til å rive det med seg. Men teltet står fjellstøtt. Det skifter mellom og snø og regn. For et drittvær. I nesten to døgn ligger vi sånn, mens vi hører uværet herjer ute. Inne har vi det forholdsvis bra. Det er godt og varmt inni teltet, og ikke minst tørt. Denne dagen er vi begge glad for at vi har et skikkelig telt. Nemlig et Hilleberg Allak. Siden 2012 har Allak-teltet vårt fått opplevd mye forskjellig vær. Våren 2012 gikk vi til innkjøp av et Hilleberg Allak telt. Vi fikk tilbud om å kjøpe en utstillingsmodell og betalte kr 5500. I dag ser jeg at et nytt Hilleberg Allak ligger på ca 8000 kr. Så langt har vi nesten 200 bruksdøgn med teltet, og det har vært gjennom mye av vær og hardt bruk. Dette er det første tomannsteltet vi bruker, så sammenligningsgrunnlaget er kanskje ikke av det beste. Vi har begge en del døgn bak oss i mer tradisjonelle tunneltelt, men ikke like mange netter som i Allakteltet. Til tross for dette mener vi i beskjedenhetens navn, at vi kan uttale oss om dette teltet med en viss tyngde. Hilleberg er et forholdsvis dyrt merke, så gjør grundig resarch før du legger tusenlappene på bordet. Hilleberg Allak er et kuppeltelt med tre stenger som møtes på toppen. Vekten er 3,1 kg (selvveid). Det har en selvstående konstruksjon, en kjempefordel om du vil sjekke liggekomforten på underlaget før bardunene festes. Det er to innganger noe som gjør det betydelig enklere i bruk for to personer. Forteltene er kanskje ikke av det største, men vi har ingen problemer med å få plass til alt utstyret og i tillegg kunne bruke primusen i ett av fortelta. Dette krever jo at en er forsiktig, men det skal man være uansett når primusen blir benyttet i teltet. Det er også mulig å løsne på deler av innerteltet slik at det blir bedre plass til kokkelering i forteltet. Man kan også løsne innerteltet helt, og bruke ytterteltet som en slags gapahuk, om det er ønskelig. Noe av det beste med teltet er at det er veldig lett å slå opp (under 5 min), og minst like enkelt å demontere. Man følger et enkelt fargekodesystem for å sette opp de tre stengene riktig. I motsetning til en del andre telt, er stengene utenpå teltet, og festet til duken ved hjelp av klips. Dette systemet fungerer meget bra, og det går fort å sette opp, også i dårlig vær. Teltet har 12 bardunfester og seks hjørnepunkt som plugges fast i bakken. Med andre ord så er dette teltet godt festet til bakken om man benytter alle festemulighetene. Dermed står det fjellstøtt i sterk vind, til tross for at det er et kuppeltelt og dermed har større vindfang enn et tunneltelt. Vi har aldri hatt problemer med bardunene, og vi opplever at disse er solide. Det er en enkel stramme slakke funksjon, og pluggene er enkle å feste. Vår erfaring er at bardunene ikke tvinner seg noe særlig under frakt. Stengene virker solide, og vi har aldri opplevd at disse har knekt. Vi opplever å ha god plass inni teltet, nå skal det siste at vi ikke er av det største personene. På grunn av takhøyden går det fint å sitte inne i teltet uten at hodet tar bort i telttaket. Jeg er 183 høy, og kan ligge inni soveposen uten at hverken fotenden eller hodet tar inn i teltduken. Men tror ikke du skal være så mye høyere før dette kan bli et problem. Innerteltet er kanskje i det slakkeste laget, men dette har ikke vært et større problem at vi aldri har orket å gjøre noe med det. Det er fult mulig å stramme opp innerteltet ved å stramme strikkene som fester innerteltet til ytterteltet. Om vi hadde gjort dette hadde kanskje plassen inni blitt enda bedre. Innerteltet har myggnetting som fungerer bra, og teltet fungerer ypperlig når man trenger en pause fra blodsugerne. Der er to ventilasjonsåpninger på hver side av toppen på teltet, og disse åpnes enkelt med en glidelås. Teltet har også en topphatt som dekker over disse ventilasjonsåpningene. Dette gjør at det ikke regner inn under våte forhold, og man får god ventilasjon i tillegg. Dette topplokket lar seg lett fjerne om man skulle ønske det. Om en vil ha enda mer lufting kan en åpne innerteltet, men la myggnettingen være lukket. Den løsningen har vi benyttet mye. For maksimalt gjennomtrekk kan man ha både inner og yttertelt åpnet, dette gjør seg virkelig på varme dager, og gjør det levelig inni teltet når midnattssola sender sine varme stråler mot teltduken. Vi har ikke hatt særlig problemer med kondens inni teltet når vi har vært flinke til å lufte/ventilere. Men det er viktig å si at vi kun har brukt dette teltet sommerhalvåret. Om vinteren stilles det høyere krav til ventilasjonen, om Allak teltet fungerer under slike forhold, har vi ikke grunnlag for å uttale oss om. Men vi har hørt fra andre at teltet også skal fungere bra på vinterturen. Vi har opplevd at bunnduken fikk seg en rift. Dette skjedde under en to ukers tur i Femundsmarka. Dette lot seg lett lappe midlertidig med tape. Når vi kom hjem fikk vi dette reparert hos ei systue vi kom i kontakt med via hjemmesiden til Hilleberg. Mener å huske at dette kostet oss et par hundre kroner. Denne riften oppstod nok mer på grunn av dårlig valg av teltplass, enn dårlig kvalitet på teltbunnen. Det var kun den ene gangen dette skjedde, da hadde allerede teltet blitt brukt i nesten 100 døgn til sammen. Det er vanskelig for oss finne noen negativt med teltet. Men som sagt, vekten er kanskje litt høy, innerteltet er litt i slakkeste laget, og om det er to røslige karer som skal bruke teltet er det kanskje i minste laget. Spør om å få slå opp teltet i butikken før du kjøper, så du kan legge deg inni og bedømme om det er stort nok for deg og dine. Som nevnt er prisen ganske stiv, så følg med når det er tilbud. Oppsummert kan vi si at dette er er et telt som har fungert meget bra til vårt bruk, og vi kan absolutt anbefale dette til andre. Vi kommer nok ikke til å gå tilbake til et mer tradisjonelt tunneltelt med det første. Til det mener vi at fordelene med kuppeltelt er for mange. Det er så herlig å kunne våkne på morgen, åpne opp teltet, sette seg opp og koke seg en kaffe mens man ser ut av teltåpningen. Uten å måtte flytte seg en meter. Jeg vil påstå at dette er et telt for de som er mye på tur. Det er solid, og man føler seg trygg når uværet herjer. Da er det verdt å legge noen ekstra kroner på bordet. Du må nesten vurdere selv hvor mye du er villig til å bruke på et nytt telt. For oss var det hvert hver en krone. Så har vi også brukt teltet mye, det er lettere å forsvare prisen da. Lykke til med valget. Utstyrssiden. Matsiden. Det går fort å slå opp et Hilleberg Allak. Vi surrer bardunen rundt teltstangen før pluggen settes i bakken. Vi har ikke hatt problemer med bardunene på dette teltet. Vi har bra med plass i teltet. Der er ei lomme på hver side av teltet som kan brukes til diverse småsaker. Har man en liten taustump kan disse løkkene brukes til å lage tørke oppheng. Med mine 183 cm tar jeg ikke bort i teltduken med hode eller bena. Topphatten. Ventilasjonsåpningene i taket på teltet Med begge inngangene åpen får du meget godt gjennomtrekk. Det har blitt noen timer i dette teltet de siste åra. Kokkelering. Som nybegynnere på å skrive utstyrsomtaler har vi ikke tatt mål av teltet. Hverken inni eller i forteltet. Det er bare å beklage. Hillebergs egene spesifikasjoner på teltet finner du her. Noen flere bilder av teltet i "aksjon" Det er noe eget å starte dagen med slik utsikt. Fra Enaresjøen. Det regner kraftig ute. Inne er det tørt og godt. Fra Øvre Dividal nasjonalpark. Kathrine søker ly for myggen. Fra Øvre Dividal nasjonalpark. Innerteltet løsnes og vi bruker ytterteltet som gapahuk. Fra en vindfull dag i Femundsmarka. Ikke alltid like ryddig i forteltet. Fra Stabbursdalen. Solnedgang i Femundsmarka. Ta gjerne kontakt om du har spørsmål eller legg igjen kommentar. https://turhistorie.blogspot.com/

https://turhistorie.blogspot.com/ Grovt regnet ligger vi på ca 200 døgn på Nordkalotten siden 2012. Det har blitt noen turer og inntrykkene er mange. Det er ikke lett å finne de riktige ordene for å beskrive alle opplevelsene og minnene vi sitter igjen med. Men vi har prøvd etter beste evne å beskrive turene på denne bloggen. Det hele startet sommeren 2010, vi ønsket å oppleve naturen og være i villmarka over lengre tid. Planen ble at i mai 2012 skulle vi slutte jobbene våre, og være på tur mai, juni, juli og august. Etterhvert bestemte vi oss for fire turer vi skulle gjøre. Når dette var spikret begynte vi å kjøpe inn kart og finne aktuelle ruter på de nevnte områder. Rutene ble ikke planlagt for nøye siden vi ønsket at turene skulle bli litt til mens vi gikk, kjedelig med for faste rammer. Vi fikk også mye hjelp fra personer som var kjent i disse områdene, spesielt flere av medlemmene på Fjellforum var behjelpelige, og kom med gode råd som kom godt med. Takk for det. Sommeren 2012 dro vi på en padletur til Rogen naturreservat og Femundsmarka. En liten testtur. Her gikk alt strålende, og vi kunne ikke annet enn å glede oss til neste sommer. Etter to års venting kom endelig dagen. Vi hadde da sluttet jobbene våre, flyttet ut og sagt opp leiligheten. Nå var det oss og villmarka i fire måneder. Trykk på tittel for å lese turrapport: Øvre Pasvik Nasjonalpark Stabbursdalen nasjonalpark Ifjordfjellet Enaresjøen - Munkelva Når sommeren 2012 var historie, tok det ikke lang tid før vi begynte å savne tilbake til den ville og vakre naturen i den nordligste delen av vårt langstrakte land. Utforske, fiske hver eneste dag, spenningen og stillheten. Savnet ble rett og slett for stort, og nok en gang bestemte vi oss for en villmarksommer på Nordkalotten. Etter en lang planleggingsprosess hadde vi skissert en fire, fem turer som skulle gjennomføres sommeren 2014. Vi tok permisjon fra jobben og gleden over eventyret som ventet var minst like stor denne gangen. Trykk på tittel for å lese turrapporter: Pasvikdalen Gallokvidda Halkavarre Øvre Dividal nasjonalpark - nord Enaresjøen - som gikk til helvettin Øvre Dividal nasjonalpark - sør Oppsummert kan vi si at dette har vært et eventyr fra første stund. For en natur det er der oppe. Det er helt umulig å kåre en favorittur. Skogene i Pasvik, de krystallklare vanna i Øvre Dividal nasjonalpark, og den endeløse Enaresjøen er noen av turene som gjorde sterkt inntrykk. Vi håper at alle som leser disse turrapportene får inspirasjon til å pakke sekken, og ta samme eller en helt annen tur. Det har selvsagt ikke bare vært fryd og gammen. Når man er så lenge på tur er det garantert at motgangen kommer, det skjedde oss også. Men det som er så fint er at det er like garantert at motgang snur til medgang. Det slår aldri feil. Akkurat de kontrastene gjør turopplevelsen enda sterkere og bedre. Så nå sitter vi her da, og tenker. Hva blir neste prosjekt? Det er ikke godt å si, blir vel noen år før vi har mulighet til å gjøre det samme igjen. Minnene er mange, det er bare å lukke øynene så er vi nesten tilbake, i de stille skogene, de store viddene og de fiskerike innsjøene. Nordkalotten har ikke sett de siste av oss. Garantert! Se hele artikkelen

https://turhistorie.blogspot.com/ Du vet den følelsen? Når du våkner og vet at i dag skal det skje noe spesielt. Noe du har gledet deg til, og som får hele kroppen til å bruse. Akkurat den følelsen hadde jeg da jeg våknet denne dagen. For noen uker siden hadde jeg en hyggelig samtale med Jarle der han inviterte meg til noen rolige dager i Engerdals villmark. Han reiste nedover allerede før jul og skulle være der i drøye to uker. Planen min var å møte han et par dager før nyttår. Jeg er lite erfaren med friluftsliv på vinterstid og jeg har lenge hatt lyst til å komme meg mer på tur det kalde halvåret. Jeg så på dette som en på passende start på min vinterkarrière. Derfor var det lett å takke ja til invitasjonen. "Vi møtes på Drevsjø camping, så ser vi hvor turen går". Mer detaljert var ikke planen, akkurat slik jeg liker det. Vi så frem til noen dager med bålkos. Etter en drøy biltur fra Sunnmøre til Drevsjø, sør for Femunden. Parkerte jeg utenfor hytten som vi skulle tilbringe natten i påfølgende natt. Etter ca syv timer bak rattet var det godt å endelig komme frem og som seg hør å bør ventet en kald pils. Alltid en bra måte å starte turen på det. En bekjent av Jarle som heter Sverre og hans hund av type Alaskan malamut, skulle også bli med. Han hadde kommet frem et par timer før meg. Etter kort tid var planen klar. Neste dag skulle vi sette kurs mot Storjyltingen. Finne en egnet leirplass, få fyrt opp et bål og se hvor de neste dagne ville føre oss. Nå så vi frem til noen rolige dager med fisking, bålfyring og soving under åpen himmel. Før vi la oss kunne den siste pilsen drikkes for å feire vel gjennomført planlegging. Bilene parkert på Drevsjø camping Av ukjent grunn tok det litt tid før vi kom oss opp og kunne sjekke ut av hytten. Men godt godt ut på dagen var vi i gang. Fiskekort ble kjøpt på den lokale butikken og etter å ha parkert bilene, fulgte vi en skogsveg raka vegen til Storjyltingen. Etter å ha undersøkt om isen var trygg gikk vi videre mot vestsiden av vannet. På grunn av den litt sene avgangen hadde solen gått ned og siste rest av dagslys preget landskapet foran oss. Turen over Storjyltingen ble virkelig flott med en himmel som bar preg av mørket nærmet seg. Sverre og Røa ledet veg, mens jeg og Jarle kom slepende litt etter. Sverre var rask med å peke ut en egnet leirplass, og var godt i gang med bålforberedelsene da vi tok han igjen. Bålsjefen sjøl brukte ikke lang tid før de vakre flammene lyste opp og vi kunne kjenne den gode varmen fra bålet. Etter å ha fullført leirpliktene var det bare å sette seg forann bålet og nyte stillheten. Her var vi helt alene. Jarle fant etterhvert frem pilkestikkene, men det ble dårlig med fangst. Fisken kunne vente til i morgen. Resten av kvelden ble brukt foran flammene der den ene historien etter den andre ble fortalt, og stillheten i skogen ble til stadighet brutt av høylytt latter. Slike historier egner seg ikke på trykk. Vi satset på å sove under åpen himmel og liggeunderlaget ble rullet ut på en egnet plass, der det ikke var for mange humper. Da bålet endelig døde ut var vi for lengst i drømmeland. Etter mye om og men var vi endelig klar. Kanskje det viktigste å huske på hele turen. Sverre og Røa er klar for tur. Skogsvegen vi fulgte til Storjyltingen. Storjyltingen ønsket oss velkommen på beste måte. Mørket nærmer seg og det siste av sollyset setter sitt preg på himmelen. Helt greit å ha litt drahjelp. Vi forsikret oss om at isen på Storjyltingen var trygg. Sverre tok ansvar og fikk i gang bålet. Da bålet var klart kunne resten av leirarbeidet gjøres. Dårlig med fangst denne dagen. Slik ble resten av kvelden brukt. Natten i soveposen ble ikke av det kalde slaget. Tvert i mot. Forventningene om klar himmel og temperaturen ned mot 20 minus innfridde ikke. Det var kanskje et par minusgrader, nesten sommertemperaturer. Jeg prøvde å spille litt skuffet, men innerst inne syns jeg at det var helt greit med litt mildvær på vinterdebuten. Ikke noe jeg snakket så høyt om det. Jeg mistet fort jobben som kaffekoker når jeg fant frem en pose med Nescafe gull, eller Nescafe tull som det vist egentlig heter. Beskjeden var klar, det er kun kokmalt som duger. Vi bestemte oss fort for at vi skulle bli her en dag til, ingen grunn til å bryte leir. Vi koste oss her. Etter frokost og mye (kokmalt) kaffe ble pilkestikkene funne frem. Jarle hadde latt et par stå ute over natten, men det var lite fangst å skryte av. Nye hull ble borret og rød og hvit maggot ble tredd på kroken. Kort oppsummert ble fangsten laber. Jeg glimtet til med en abbor på ca 100 gram. Hurra! Den fikk Røa. Siden det var nyttårsaften hadde Jarle pakket med seg en rakett, men da kvelden kom viste det seg at den lå igjen i bilen. Da var det like greit å ta tidlig kveld. Allerede kl 23.00 la vi oss. Godt nyttår. Ut på natten våknet jeg av at det begynte å regne, typisk. Jeg fant frem en jerven duk å la meg under den. Sverre hadde rullet seg inn i en presenning. Jarle våknet ikke, og sov gjennom hele natten uten å legge merke til været. Litt av et sovehjerte på den karen. Morgenstund. Sverre og Røa sov godt gjennom natten. Pilkestikkene som fikk stå over natten ble sjekket, dårlig med fangst. Fotpose-possering. Jeg ble fort avløst med jobben som kaffekoker. Her var det kun kokmalt som dugde. Sverre ordner mer brensel siden vi bestemte oss for å bli ei natt til. Så skulle det fiskes. En flott dag på isen. Jarle hadde mest troa på rød maggot. Det ble kanskje mer fjasing enn fisking. Sverre har troa. Bare så det er klart. Jeg holder en fisk. Ca 100 gram. Den fikk Røa. Nyttårsfeiring med en liten knert, men ingen rakett. Akkurat slik vi liker det. Det ble tidlig kveld på nyttårsaften. God stemning. Da vi våknet neste dag ble det bestemt å bryte leir. Planen var ikke å gå langt, men å forflytte oss til innerste enden av Storjyltingen. Vi ville helst kose oss og ta det rolig, ikke noe poeng i å stresse. Etter å ha brukt god tid på pakking av utstyr kunne vi bevege oss de par kilometerne til neste leir. En av stikkene som hadde fått ligget ute over natten hadde tydeligvis vært i kontakt med noe stort. Stikka var knekt rett av, og sena hadde røke. Litt synd, men da visste vi hvert fall at det var mulighet for fin fisk. Det var nok ei gjedde som hadde vært på ferde. Vi fant etterhvert en egnet leirplass. Siden det var litt usikkert med været bestemte vi oss for å slå opp tarpen. Det blåste etterhvert opp og det så ikke akkurat lovende ut. Planen om en dagstur til Gutulia utgikk, det fikk bli en annen gang. Det ble heller litt mer fisking, uten at det ga et resultat å skryte av. På kvelden disket Jarle opp med ytrefilet av okse, det smakte himmelsk. Kunne ikke klage på menyen på denne turen. Da vi skulle legge oss snudde vindretningen og det blåste nå rett inn i tarpen. Sverre hadde slått opp teltet og la seg til der. Værresistent som han er, foretrakk Jarle å sove under åpen himmel, mens jeg la meg til under tarpen. Det ble en natt med mye bålrøyk og regnvær som kom blåsende rett inn der jeg lå. Tross dette sov vi alle godt gjennom natten. Men i etterpåklokskapens navn burde jeg absolutt snudd tarpen så jeg fikk ly for vinden og regnet. Lekse herved lært. En bra start på dagen? Absolutt ingenting ble gjort før morgenkaffen var drukket. Bålsjefen. Så var det på tide å bryte leir. Røa er klar for å jobbe litt igjen. På veg til ny leir. Sorkvola. Noen har hund, mens andre må dra pulken selv. Her ble tarpen slått opp. Dagens middag. Ikke alle som tar bildeposeringen like seriøst. Nattfiske. Så var det på tide å ta kvelden. Jarle har lagt seg til rette. Det var nå blitt fredag. Det litt dårlige været hadde roet seg og solen tittet frem. Planen var egentlig å bli til lørdag, men siden værmeldingene viste at det skulle komme mer regn og vind utover dagen. Ja vi hadde med mobiltelefon. Bestemte vi oss for å avslutte. Heller ta inn igjen i hytten på Drevsjø og evaluere turen. Og som alle vet, evalueringen blir alltid litt bedre med et par kalde innabords. Vi fikk pakket sammen sakene og gikk den relativt korte etappen tilbake til bilene. Drittværet som var meldt lot vente på seg og det ble en flott etappe over isen. Det var virkelig vakkert her ved Storjyltingen. Landskapet var preget av furuskog, og for sunnmøringer vant med snaufjellet var dette en natur som absolutt ga mersmak. Det var litt trist at turen var over, men jeg kan ikke legge skjul på at det skulle gjøre godt å komme inn på hytten på Drevsjø. Så var det på tide å vende snuten hjemover. Reinskinnet ble varmt anbefalt av Jarle. Kanskje jeg kjøper et før neste tur. Røa var ikke klar for å avslutte turen. Hit skal vi tilbake. Drittværet som var meldt lot vente på seg. To karer klar for ei natt på hytte. Det var virkelig flott her i skogene i Engerdal. Røa gikk rett i "koma" da vi kom tilbake til hytten på Drevsjø. Vel fortjent. Som vanlig ble ikke turen som planlagt. Det kalde været uteble og vi ønsket å ta flere dagsturer fra leiren for å oppleve mer av den flotte naturen her. Men slik ble det ikke denne gangen. Fisket ble ikke det helt store, det er ikke noe nytt. Kilosprisen på den ene abboren ble rimelig drøy. Jeg omtaler området som villmark, kanskje ikke helt etter boka det. Men selv om vi ikke bevegde oss mange kilometerne kom virkelig villmarksfølelsen. Så får det være opp til andre å definere hva som er villmark for dem. Vi så ikke andre mennesker på denne turen, så det var lett å finne roen i disse skogene. Og hva har jeg så lært om vinterfriluftslivet så langt? Det lønner seg å sette opp tarpen riktig i forhold til vindretning. Og ikke minst. Det er kun kokmalt kaffe som duger på tur. Takk til Jarle og Sverre for hyggelig selskap, og at jeg fikk bruke noen av bildene de tok. Det er nok ikke siste gang vi drar på tur sammen. https://turhistorie.blogspot.com/

En god fjellsko er alfa omega for at turen skal være bra. Det finnes utallige muligheter ute på markedet. Tunge sko, lette sko, dyre sko, billige sko, lave sko, høye sko, osv. Med andre ord, ikke lett å bestemme seg for hva en ønsker å kjøpe. Siden 2010 har vi brukt Crispi Skarven klassisk fjellsko på de fleste av våre turer. Siden den tid har vi slitt ut to par hver. Her kommer noen ord om våre erfaringer med denne skoen. Crispi Skarven klassisk fjellstøvel. Komforten på disse skoa er det ingenting å si på. Ingen av oss har fått ett eneste gnagsår når disse har vært i bruk. Vi måtte ikke "gå inn" skoa, de har vært svært gode på foten fra første dag de ble tatt i bruk. Skoa gir god støtte for ankelen og fungerer utmerket med tunge sekker. Jeg har vel gått med sekk opp mot 30 kg uten problem. Bortsett fra at det var j.... tungt, men det er vel ikke skoa sin skyld. Et sentralt poeng er at hvis du skal kjøpe nye fjellsko, er det viktig å finne en som passer foten din godt. Og det er veldig individuelt. Dette har mye større betydning enn hvilken som ble testvinnere på ulike nettsteder eller friluftsmagasin. Crispi Skarven fungerte utmerket for oss, det er ikke gitt at de passer like bra for deg. Crispiskoa har holdt oss tørre på beina på stort sett alle våre turer og vi opplever at vanntettheten er god. Når vi har krysset elver med skoa på blir jo de selvsagt våte, og når de først har blitt våte så tar det litt tid å få de tørre. Men det er ikke uvanlig med lærsko. En viss person har uttalt at en ekte villmarking må tåle å være våt på beina. Jeg er ikke nødvendigvis helt enig i det, men av og til er det ikke til å unngå at fottøyet nærmest blir gjort om til et akvarium. Dessverre. Skoa har godt grep på underlaget og vi føler oss trygge når vi beveger oss over ura i regnvær. Jeg har lest at andre ikke alle har like god erfaring med grepevnen, men dette har som sagt ikke vært et problem for oss. Snøringa på skoa fungerer bra og vi har aldri opplevd problemer med at skolissene har slitt. Crispiskoa er vel ikke de letteste på markedet. Mitt par i str. 42 veier 1700 gram og Kathrine sine i str. 38 veier 1412 gram. Etter endt tur har skoa blitt pusset/renset og impregnert med Grangers G-wax. Godt vedlikehold av fjellsko er viktig. Denne bruker vi til impregnering. Så langt så godt. Men alt er ikke rosenrødt med Crispi skarven skoa. Den store svakheten er slitestyrken. Sålen blir fort utslitt, da spesielt tuppen på skoen. Det samme har skjedd hver gang. Etter å ha brukt skoa i ca to tursessonger så løsner tuppen av sålen. Ikke så lett å forklare så legger med noen bilder som viser problemet. Vi har brukt disse skoa på alle turene våre på Nordkalotten, så det er ikke tvil at de har fått kjørt seg hardt. Men samtidig må jeg si at det er litt skuffende at slitestyrken er såpass dårlig. Jeg mener at når man betaler så mye penger for et par sko, skal de holde lenger. Siste paret kjøpte vi i 2013. Og når vi var ferdig med turene på Nordkalotten i 2014 var slitasjen et faktum. Det kan være at dette har blitt forbedret av Crispi. I så fall er jeg veldig interessert i å høre om noen andre der ute vet om dette er et problem Crispi har tatt tak i. Vi skal kjøpe oss nye fjellsko til sommeren. Om ikke problemet med slitestyrken har blitt forbedret kommer vi nok til å gå for et annet merke. Veldig synd egentlig. Vi er strålende fornøyd med alt utenom denne viktige detaljen, og hadde ikke vært i tvil om å gitt tommel opp om dette hadde vært på plass. Man kan i dag få kjøpe et par Crispi Skarven til ca 2400 kr. Etterord: Etter å ha skrevet dette innlegget tok jeg kontakt med Wenaasnordic, som er importør av Crispi i Norge. Jeg forklarte hva som hadde skjedd og spurte om dette var en reklamasjonssak. Jeg fikk beskjed om å sende skoa til dem. Etter et par dager fikk jeg en hyggelig mail om at et nytt par med Crispi Skarven fjellsko var på vei i posten. Veldig god og rask kundebehandling. Det kan vi like. Nå er det bare å glede seg til sommer og at de nye fjellskoa skal få kjørt seg på tur i blant annet Femundsmarka og Reinheimen nasjonalpark. Se hele artikkelen

Det har vært rolig på bloggen siste tiden. Det betyr ikke at jeg kun har daffet på sofaen foran idiotboksen. Eller, noe daffing har det blitt, men jeg har også tatt meg tid til fiske i sjø og vann med håp om å lure en ørret eller to. Kastene har blitt mange, fangsten har vært beskjeden og frustrasjonen har til tider vært til å ta og føle på. Men jeg har dristet meg til å skrape sammen en turrapport om noen av utfluktene den siste tiden. Men bare så du er advart. Forventer du at rapporten videre skal inneholde store sjøørreter og sprellende brunørreter i hytt og gevær, må jeg dessverre skuffe deg. Da er det bare å lukke siden og ikke bry deg med å lese videre. Men om du tross dette fortsetter er det bare å takke på forhånd. Og bare så det er sagt, en og annen fisk har det blitt. Jarle har hatt bedre fiskelykke enn meg. Det kom vel ikke som noen bombe. En av de nevnte dagene jeg lå på sofaen og så på noe veldig uinteressant på tv, tikket det inn en liten filmsnutt på telefonen. Det var fra Jarle. Han hadde vært så "snill" og filme alle de sjøørretene han hadde lurt samme kveld på en av hans favoritt spots her på Sunnmøre. Etter en halvhjerta "gratulerer med fangsten" tok det ikke lang tid før vi avtalte en tur dit om et par dager. Da dagen kom stod vi klar med haspelutstyret og speidet etter aktivitet i sjøen, men som forventet var det tilsynelatende dødt. Men frisk av pågangsmot fisket vi oss systematisk langs fjæra uten den store fangsten. Eller, noe fangst ble det, men ikke sjøørret som vi var ute etter. Det ble lyr og sei. Greit nok. Vi traff faktisk på Severin fra tv-serien med samme navn, som går på NRK. Han kom til brygga for å plukke opp en kameramann. Han kunne melde om hoppende sjøørret et par kilometer unna der vi stod. Med ny motivasjon trasket vi dit, men ingen fisk. Det var bare å pakke sammen. Feil fisk, men kjekt uansett. Jarle er fornøyd. Severin og kameramann på veg til Røneset. Etter tips fra Severin trasket vi et par kilometer videre til en ny plass, men ingen fangst. Noen dager senere bestemte vi oss for å gjøre et nytt forsøk på samme plass. Det var kaldt denne dagen og til tider snødde det. Etter hvert som fingrene ble stivfrossen og ørreten uteble, bestemte vi oss for å heller prøve i et ferskvann ikke langt unna. I det vi skulle til å kjøre, traff vi på en kar som kunne melde om at han hadde fått fin sjøørret her dagen før. I dag hadde han fått en regnbueørret av den typen vi liker aller minst. Oppdrettsfisk. Uansett ble det en hyggelig prat og vi fikk mange tips som skal prøves ved en senere anledning. Da vi hadde fått varmen i fingrene og lagt en slagplan, parkerte vi bilen ved Andestadvatnet. Jarle guidet oss til ei lita vik der det skulle være bra. Jaggu ble det fisk. Som vanlig fikk Jarle størst og mest, men jeg klarte faktisk å lure en ørret selv. Bare så synd at jeg glemte å ta bilde av den. Kanskje ikke så galt likevel, den veide ca 150 gram. Jarle fikk en på halvkiloen som var mye mer fotogen en min. Det nappet bra denne dagen, men langt fra alle ble landet. Da vi skulle til å gi oss, avtalte vi at her skulle det prøves igjen. Men da med med kano. Andestadvatnet er et forholdsvis stort vann og perfekt for kano. Den ambisiøse planen ble at årets første kilosørret skulle sprelle i håven. Hverken mer eller mindre. Jarle har landet et flott eksemplar av en ørret . Tatt i Andestadvatnet. Halvkilos. Det var lørdag og etter å ha fullført arbeidsdagen satte jeg meg i bilen og satte kursen mot Ramstaddalen. Etter ei svele og en lunken kaffi på ferga, parkerte jeg på avtalt plass. Full av fiskefeber og idioti klarte jeg å rygge bak i autovernet. Venstre baklykt ble knust, toppers! Det var jo en bra start. Dette lovet ikke bra for resten av dagen. Fort gjort når man er uoppmerksom og preget av fiskefeber. Jarle var allerede ute på vannet med kanoen og jeg tutet tre ganger med bilen for å signalisere at han kunne komme å hente meg. Mobildeknig var det dårlig med her. Først padlet vi over vannet til der Jarle skulle ha leirplassen sin for natten. Han hadde fri neste dag, og kunne nyte ei natt ute. Jeg skulle på jobb og måtte nøye meg med noen timer med fisking på kveldstid. Da Jarle bar utstyr ut av kanoen tok jeg meg noen kast fra land, og kort tid etter landet jeg en fin ørret på ca 400 gram. Kjekt. Videre utover kvelden fisket vi fra kanonen mens vi lot den drive med vinden. I dag nappet det bra og ørret etter ørret ble landet. Så kjente jeg et bra rykk i stanga. Mothugget ble gjort, og jeg kjente at dette var fin fisk. Etterhvert kunne vi skimte fisken, men det var ikke en ørret. Det var en laks. Når den fikk øye på to ivrige fiskere i kanoen startet kampen. Utras etter utras, og nervene var på høyspenn. Etter ca 5 min ble den håvet og stemningen var mildt sagt god. Etter å ha fjernet kroken forsiktig og tatt noen bilder, fikk laksen svømme videre. For en opptur, vi anslo vekten til å være ca 1,5 kg. Fisken var tynn. Men når den har fått feitet seg opp gjennom sommeren, vill vekten være betraktelig høyere. Denne hadde nok vært i vannet her gjennom hele vinteren. En støing. Men det tok ikke vekk noe av gleden. Selv om det ikke var kilosørret. Dette kompenserte for mange av de resultatløse fisketurene i vinter. Jarle er klar. Dagens første. Ca 400 gram. Så kunne vi skimte en laks. Lang, tynn og ganske fin. Akkurat som meg. Det ble en del ørreter denne kvelden. Idyll på Andestadvatnet. Kveldsmaten til Jarle. Ut av kanoen for å strekke på beina. Så var turen over for min del. Jarle kunne glede seg til en natt ute. Etter noen timer til på vannet var det på tide å gi seg. Vi padlet tilbake til bilen og jeg kunne vende snuten hjemover. Jarle så fram til en flott natt ute. Jeg var ikke misunnelig i det hele tatt. Den knuste baklykten var allerede glemt, og nye turer var i tankene. Jeg gleder meg til sommer. Se hele artikkelen

De siste ukene har det blitt en del dagsturer med kamera og fiskestang. Haspeluttsyret har blitt brukt både i ferskvann og i sjøen. Fisket har stort sett vært ganske bra, både (ferskvanns)ørreter og diverse saltvannsfisker har blitt landet. Men en ting har manglet, nemlig sjøørret. Og jaggu har jeg prøvd. All slags sluker og strategier har gitt dårlig resultat. Tusenvis av kast uten et eneste eksemplar av det som kalles "blink" oppe i nord. Men i går var det endelig min tur. En flott sjøørret akkurat over minstemålet lå sprellende i fjæra etter en ganske så beskjeden kamp. Nå kan jeg endelig si jeg har fått sjøørret i år. Så håper jeg på at større eksemplarer vil la seg lure i fremtiden. Legger ved en noen bilder fra de siste ukers turer. Årets første og sikkert siste sjøørret for min del. Det har vært mange fine dager med sjøen. En Knurr. Ikke akkurat det vi var ute etter. Makrellen har begynt å bite igjen. Kaffipause ved Svartløken. Det har blitt en del Svartløk-ørreter så langt i sommer. Spettmeis som samler inn mat til sine små. Hadde reir rett ved leiren. Bålet venter på land mens vi tar noen siste kast fra kanoen. Villmarksstemning ved Andestadvatnet. Sommeren har latt vente på seg og vi har ikke akkurat vært bortskjemt med været. Oppe i fjella er det fortsatt mye snø, så jeg er veldig spent på når det blir fiskeklart der oppe. Det er ikke så mye annet å gjør enn å vente. Om bare ei uke drar vi til Femundsmarka, det blir bra. Det skal bli godt å komme tilbake til de krokete furuskogene. Lukten av tyri og bål. Og ikke minst vakende, og forhåpentligvis bitende fisk. God tur til oss. Se hele artikkelen

Det har nærmest blitt en tradisjon, når vi må ut i tidlig ferie, går turen til Femundsmarka. På denne tiden her på vestlandet ligger det som oftest fortsatt en del snø på fjellet og de fleste fristende fjellvann er islagt. Denne sommeren var intet unntak, faktisk var det uvanlig mye snø i år. Det var derfor lett å bestemme seg for hvor turen gikk denne gangen. Femundsmarka ventet. Valget ble å utforske de nordlige delene av parken, her hadde vi ikke vært før. Alltid spennende å besøke nye områder. Den lite detaljerte planen ble å traske rundt i ca 10 dager, fiske og ta det helt piano. Etter vår mening er det å ta det rolig det viktigste når man er på tur i Femundsmarka, dette er ikke plassen for stress og jaging av kilometer. I disse krokete furuskogene, i lukten av tyri og kanskje fra et bål skal livet nytes. 20 juni var dagen turen skulle starte. Vi gledet oss. Det aller viktigste når man er i Femundsmarka er å ta det helt piano. Da vi parkerte på Langen gjestegård strålte solen og det var virkelig deilig sommertemperatur. Her betalte vi 20 kr døgnet for parkering, helt topp service. Vi traff på to eldre karer som også skulle på tur. Da vi fortalte at vi skulle utforske de nordlige delene mente de at vi kom til å få mye hvitfisk, "men det er da god mat det også" sa de med et smil om munnen. Joda for så vidt ening i det, men ørret foretrekkes her i gården. Og selv om vi var fullt klar over at området vi beveget oss ville mest sannsynlig by på en del gjedde og abbor, hadde vi fortsatt et håp om å lure en ørretpinne eller to. Da vi endelig begynte å gå var humøret på topp, endelig var turen i gang. Vi ble anbefalt å ta ei natt på Lorthølbua, bare en kort marsj fra Langen. Men full av energi ønsket vi oss lenger inn i marka før kvelden kom. At noen fortalte at det skulle spøke på denne sjelfylte bua ga oss bare enda en god grunn til å fortsette videre, ikke det at vi tror på slikt. Men som pysen i forholdet, tar jeg ingen sjanser. Etter hvert kom vi til utløpet av Mugga, her gikk det ei bro over elva og vi fant oss en flott leirplass ca 200 m fra denne. Været var fortsatt bra og resten av kvelden ble brukt til å ligge i lyngen med en rykende kaffekopp og nyte sårt tiltrengt sollys i ansiktet. Det hadde ikke vært mange sommerdagene på Sunnmøre så langt. Ett og annet kast med haspelutstyret ble gjort, men ingen fisk denne dagen. Vi bli enig om å fortsette oppover langs Mugga dagen etter, kanskje fisken ville bite bedre der? Parkering ved Langen gjestegård. Så var vi endelig klar til å starte turen. Det lå fortsatt en del snø på de høyereliggende områdene. Kathrine leder vei. Ei lita pause ved Litllangtjønna. Tømmerrenne som lå i innoset til Litllangtjønna. Brua over Mugga. Fin kveld, men lite fisk. Det legges en plan. Fornøyd dame. Kveldsstemning ved utoset til Mugga. Etter en rolig morgen med mye kaffe, kunne vi sette kursen videre oppover langs Mugga. Vi fulgte nordsiden. Været var fortsatt ganske bra, men noe lavere temperatur. Tempoet var bra og etter kort tid passerte vi nasjonalparkgrensen. Endelig. Det var virkelig liv i skogen i dag, hyling og kvitter fra all slags fugler som vi fortsatt ikke hadde lært oss navnet på. Begynner å bli på tide å gå til innkjøp av ei fuglebok. Gjerne med lyd slik at uvitende folk som oss kanskje lærer noe. På kartet hadde jeg sett ut en kulp i Mugga jeg ville prøve fiskelykken i. Skuffet måtte jeg konstatere at den var opptatt. Det var faktisk en av det eldre karene vi traff dagen før som stod der. Han var helt oppslukt av fiskingen og så ikke ut som han ville forstyrres. Jeg trakk meg forsiktig tilbake. Det skulle nok bli flere anledninger å fiske i Mugga på denne turen. Etterhvert fikk vi etablert leir ved Stortjønna. Her var det mindre skog og dermed mer vind. Etter å ha tatt en liten hvil tok vi oss en tur opp på Muggruven for å ta noen bilder. Her var det flott utsikt, et godt stykke der nede kunne vi se Femunden glinse med Flenskampen majestetisk i bakgrunn, rundt var det skog og fjell så langt øye kunne se. Toppene var fortsatt snødekte, noe som nok en gang minnet oss på at sommeren ikke akkurat var tidlig ute i år. Ute på kvelden ble det landet ei gjedde på ca 2 kg og en liten abbor, litt som forventet. Det ble en grei kveldsmat, og som alltid etter en fiskemåltid ble vegen til drømmeland kort. Jaggu ikke lett å komme seg fordi disse gjerdene. Så var vi i nasjonalparken. Ei lita tjønn vi passerte, ingen fisk her. Noen som bruser med fjæra. Lavskrike. Straks ved Stortjønna. En liten kopp kaffi før teltet skulle slåes opp. Gulerle. Det var virkelig fint her med Stortjønna. Kviling. Akkurat slik vi liker det. Utsikt mot Stortjønna. Femunden, Stor Svuku og masse skau. Utsikt mot Nordvika og Flenskampen lenger bake. Kveldsmat. Ikke så verst å ta en tannpuss i slike omgivelser. Selv om vi ikke liker å planlegge for mye før slike turer er det alltid noen vann som får et lite kryss på kartet. Vi hadde nemlig fått tips om et par hotspots. I satte vi kursen til ett av disse vanna. Hemmeligvann 1 døpte vi det. Det lå an til litt dårligere vær i dag, mørke skyer og noen regndråper i lufta. Regntøyet ble lagt i topplokket. Etter en kort etappe stoppet vi ved Muggsjølia. Her var to av hyttene åpen. I hytteboka kunne vi lese at her var det til tider godt besøkt. Det var faktisk noen som sov der sist natt som skulle videre til Muggsjøen. Vi nøyde oss med noen bilder før vi gikk videre. Da vi ankom hemmeligvann 1 blåste det opp og vi fikk slått opp teltet. Lunsjen ble tatt innendørs. Utpå ettermiddagen og kvelden fisket vi med håp om storfisk. Vinden kom fra nord og vi fikk heldigvis en god unnskyldning for at det nappet dårlig i dag. Kun et par småørreter. Ikke akkurat det vi håpte på, men sånn er det noen ganger. Neste dag skulle vi til hemmeligvann 2, kanskje lykken skulle snu der? Så gikk turen videre. Muggsjølitjønna. Lappspove. Muggsjølia. Kathrine skriver i hytteboken. Så fulgte vi DNT-stien et lite stykke videre. Utsikt tilbake mot Stortjønna og Muggsjølitjønna. Nesten fremme. Lunsj. Fisking i Hemmeligvann 1. Vi fikk et par småfisker som fikk leve videre. Neste dag våknet vi av den karakteristiske trommingen på teltduken, det var ingen tvil om at det regnet ute. For å slippe at alle tingene våre skulle bli våt når vi pakket, demonterte vi først innerteltet. Dette ga oss god plass til å pakke sakene våre i sekken innendørs. Gjett om vi var godt fornøyd med denne fikse ideen. Det var ikke lange etappen til Hemmeligvann 2. Over noen myrer og gjennom litt bjørkeskog og vips så var vi der. Her så det lovende ut, noen vann gir bare følelsen av å kunne inneholde storfisk, dette var et slikt vann. Full av pågangsmot monterte vi fiskeutstyret og satte i gang. Heldigvis var det nordavind i dag også og nok en gang hadde vi en god unnskylding for at det ble dårlig med fisk. Og tro meg, vi prøvde. Timesvis med fisking, vi prøvde til og med i noen småvann i nærheten, men nei. Fisken hadde tydeligvis ikke våknet etter vinterdvalen. Det var bare å vende slukøret tilbake til teltet og spise en frysetørket turmat. Gjøken holdt oss med selskap gjennom hele dagen og vi kunne til en hver tid høre tre til fire fjærkre gi lyd fra seg. Vi vurderte å ta ei natt til her, men vi var rastløs. Ingen grunn til å ligge still da, og vi ville få med oss mer av disse områdene. Til tross for det labre fisket var vi godt fornøyd med turen så langt. Denne delen av Femundsmarka er virkelig ei perle og vi angret ikke et sekund på at vi nettop tok turen hit. Sekkene blir pakket innendørs. Så ble kompasset stilt inn mot Hemmeligvann 2. Men først gjennom litt bjørkeskog. Hemmeligvann 2. Herlig teltplass. Her hadde vi trua. Lite fisk å få. Ei lita tjønn i nærheten. Ikke et napp. Da var det bare å vende slukøret tilbake til teltet. Hvor går turen videre? Det var på tide å være litt uortodoks i planleggingen. Kartet ble brettet ut foran oss og ble saumfart etter neste mål. Fisklaustjønnan så spennende ut, at den nettop hadde det navnet gjorde det ekstra interresant. At noen kaller et vann akkurat dette kan enten bety at det er som navnet tilsier fisklaust, eller at dette navnet ble en slags kamuflasje for å skjule at dette var et virkelig godt fiskevann. Vi satset på det siste og pakket sekkene. Det ble litt krevende å komme dit, mye blokkmark skulle passeres. Når vi stod midt opp i det kunne jeg ikke la være å tenke på hvor likt dette var terrenget i Krattland på vår tur i Femundsmarka i 2013. Den gang resulterte turen med ei røye på 1,5 kg, kanskje historien ville gjenta seg selv? Da vi endelig fikk slått opp teltet ved Fisklaustjønnan blåste nordavinden enda sterkere enn tidligere, det ble nesten vanskelig å kaste ut sluken. Og som sikkert alle forventer, ikke et napp. Vi trakk inn i teltet, etter å ha fått varmen i kroppen bestemte jeg meg for å ta turen ned mot Mugga. På kartet kunne jeg se noen kulper som fristet. Kathrine ble igjen i teltet, men jeg pakket med meg fiskeutstyret og tok turen. Ved den første kulpen jeg kom til kunne jeg se et telt og bålrøyk. Det ble tatt noen kjappe kast før jeg trakk lenger oppover elven. Denne delen av Mugga var tilsynelatende et mekka for en sportsfisker. Flotte kulper, rolige partier og mer strie partier. Endelig var fiskelykken tilbake og ørret etter ørret bet på spinneren. De fleste var i minste laget og fikk leve videre, men en halvkilosfisk ble med tilbake til teltet. Den var rød og fin i kjøttet og ble som seg hør og bør kveldsmat, endelig et ørretmåltid. Mot Fisklaustjønnan. Mye stein i terrenget. Ikke langt igjen. Kaffipause i teltet. Mugga. En av mange fine fiskeplasser, et telt kan skimtes til høyre i bildet. Så satt den. De fleste fikk leve videre. Ikke rart man får trua her. Halvkilosfisk som ble kveldsmat. Det gjorde seg med et ørretmåltid. Til tross for dårlig fiske var det virkelig flott ved Fisklaustjønnan. I det vi skulle til å gå neste morgen traff vi på en far og sønn. Det var de som hadde telt nede med kulpen jeg var ved dagen før. De kunne fortelle om dårlig fiske de siste dagene, godt å høre det ikke bare var oss. De skulle hjemover i dag etter å ha vært noen dager her ved Mugga. Vi bestemte oss derfor for å slå opp leir nede ved den kulpen jeg hadde vært tidligere. Vi fisket oss nedover elven og kom til slutt frem der leiren skulle etableres. Etter dette var gjort ble det en ny runde med fiskestanga. Flere småørreter ble landet, men alle fikk leve videre. Vi fikk til og med litt sol denne dagen, det var en stund siden sist, selv om det ikke varte mange minuttene var det deilig å kjenne de varme strålene treffe ansiktet. Litt av en sommer dette har vært så langt. Bortsett fra de to personene vi traff tidligere på dagen hadde vi ikke sett en kjeft. Litt rart egentlig, vi hadde forventet at det skulle være folksomt langs Mugga. Ikke det at vi klaget. Etter en lang dag med utallige kast og farting opp og ned langs elva, gjorde det godt å krype i soveposen. Mugga er virkelig ei perle der den slynger seg nedover bjørkeskog og myrer, og når vi fikk alt for oss selv var det bære å være takknemlig. God natt. Nedover Mugga til neste leirplass. Teltet er slått opp og fisket kan begynne. Kan det bli bedre? Kathrine har trua. Ørreten her var glad i spinner av type Panther Martin kobber og svart. Fornøyd fisker. Fornøyd fiskerinne. Et glimt av solen gjorde godt. Dagens siste. God natt. På grunn av det litt småkjølige været ønsket vi å trekke litt lenger ned i "lavlandet". Dermed satte vi kursen mot Nedre Muggsjøen. Vi hadde sett oss ut en sted som så lovende ut på sørsiden av vannet. Etter å ha fulgt Mugga nedover kom vi inn på stien som går videre Volsjøan. Her måtte Mugga krysses, det var lagt ut tau over elven så det gikk fint, men de minte ikke om noe sommerbad. Iskaldt. Teltet ble slått opp ca 500 meter fra innoset. Her fant vi en god teltplass litt inn i skogen så vi fikk ly for den kalde vinden. Nedre Muggsjøen så mer ut som et inferno av hvitt skum og bølger, nesten håpløst å fiske i. Ut på kvelden stilnet det en del, men fisk var det lite av. Nei da var bare å krype i posen å håpe på varmere vær neste dag. Akkurat nå savnet vi en litt varmere sommer. På veg til nedre Muggsjøen. Småkaldt. Å krysse elver er noe av det gøyeste jeg vet. Fisking i Mugga rett før innoset til Nedre Muggsjøen. En av mange lovende fiskeplasser her. Teltet i skogen, her fikk vi litt le for den kalde vinden. Bålplasser fant vi en hel del av langs vannet. Ut på kvelden stilnet det, men fisken var fortsatt fraværende. For første gang denne turen våknet vi av at det var varmt i teltet. Det kunne ikke stemme? Opp med glidelåsen og stikke trynet ut, jaggu var det sol og blå himmel. Endelig kunne morgenkaffen inntas med full åpning på teltet og solbriller på. Når varmen kom var livet i skogen tilbake, veldig flott hvordan fuglelivet våkner til når solen kommer etter noen kalde dager. Denne morgenen skulle nytes til det fulle. Etter en god stund var vi klare for å gå videre, planen var å ta turen til Svartsjøen. Det ble noen stopp langs Muggsjøen for å fiske, det resulterte i ei gjedde. Den var så snill å spytte ut kroken av egen maskin når den kom på land, så var det bare for gjedda å slynge seg nedover sanden og ut i vannet igjen. Veldig praktisk. Vi tok en liten stopp på Langmyrbua, ei lita sjelfull bu midt i skogen med store myrer rundt seg. Her kunne vi lese om en del besøk av folk som kom for å få med seg tiurspill, det skulle det være mye av her. Vi vurderte ei natt her, men slo det fra oss. Ved Svartsjøen var det virkelig flott og etter litt jobbing fant vi en duganes leirplass. Resten av dagen ble brukt til fisking, boklesing og slikking av sol. Nok en gang ble det en tur ned igjen til Mugga for å prøve et par kulper. Ikke en kjeft å se og ikke en fisk å få. I svartsjøen fikk jeg et par abborer av ganske bra størrelse. Det var da noe. På kvelden toppet dagen seg med klar himmel, månen som speilet seg i det blikkstille vannet i Svartsjøen, knirking fra den gamle furuskogen rundt oss, og mengder av knott. Dette var ekte Femundsmarka-stemning. Blå himmel og sol. Endelig. Fisk på kroken. Gjedde som etterhvert spyttet ut sluken av egen maskin. Da fortjener den friheten tilbake. Det ble med den ene gjedda i Nedre Muggsjøen. Mot Svartsjøen i t-skjorte. Langmyrbua. Lesing av hyttebok. Store myrer rundt denne bua. Naturens egen bru. Camp Svartsjøen. Slike dager skal nytes. Abbor tatt i Svartsjøen. En liten kveldstur ned til Mugga. Kveldsstemning med måne og knott. Telt i solnedgang. I utgangspunktet var planen å ta ferga tilbake til Synnervika fra Røsanden. Dette utgikk. Vi bestemte oss like godt for å gå tilbake til Langen samme veg vi startet turen. Solen strålte i dag også og det var bare å komme seg ut av teltet for nyte været. Fra Svartsjøen fulgte vi Mugga helt til Nordvika. Hver en kulp ble fisket i, men ikke et napp. Må si dette nesten overrasket meg litt, at det skulle være så dødt i de nedre delene av denne velkjente elven var for meg et lite mysterium. Lang vinter og ørret som enda ikke har begynt å trekke oppover vassdraget fra Femunden, kan være en teori. En annen og mer realistisk teori handler mer om fiskeren, men den trenger ikke å utdypes i noe større grad. Til tross for lite fisk vart det en flott etappe ned mot Nordvika uten at vi så et menneske. Men etter hvert vi kom nærmere Langen Gjestehus dukket det opp det opp en og annen forventningsfull vandrer med fiskestang i hånden. Kanskje de fikk motbevist alle mine teorier om hvorfor fisken ikke bet så bra i Mugga? Da bilen dukket opp utenfor Langen var det bare å takke for nå til Femundsmarka og sette kursen hjemover. Femundsmarka vil vi besøke igjen, det er jo tradisjon blitt. Grei start på dagen. Noen siste kast i Svartsjøen. På tide å prøve i Mugga igjen. For ei perle av ei elv dette er. Hver en kulp ble fisket i. Det nærmer seg slutten. Nordvika. Siste bit mot Langen. Bilen står der enda og turen er dermed over. Avslutningsvis kan vi si at alt i alt var vi fornøyd med turen, til tross for litt vanskelig fiske og noen kalde dager. Treigt fiske er vi for så vidt vant med, og når endelig finværet kom ble det til at vi satt ekstra pris på solen etter noen kalde dager. Som jeg har sagt så mange ganger tidligere, det er jo nettopp disse kontrastene som gjør turlivet så bra. Denne delen av Femundsmarka var ukjent for oss og det gjorde seg å få utforsket den litt mer, men mye står igjen. Så heldigvis har vi mange områder, spennende fiskevann og elver som skal utforskes i denne 597 km2 store nasjonalparken. Kanskje i høst eller neste sommer? Som sagt, Femundsmarka har nærmest blitt tradisjon og det er ikke tvil om at vi skal tilbake. Vær du sikker. Takk for turen. Se hele artikkelen

Det ble enda en tur i Øvre Dividal nasjonalpark denne sommeren. Vi parkerte bilen ved båthavna på Altevann, og betalte for parkering i to uker. Det var folksomt gitt. Et drøss av biler stod parkert. Dette var nok et populært utgangspunkt for de som vil utforske naturen her. Vi hadde på forhånd bestilt båttaxi, og som avtalt stod den klar ved havna kl 13.00. Et supert tilbud, kanskje ikke det billigste, men veldig praktisk. Båten fraktet oss til Politiodden i andre enden av Altevann, dette tok ca. halvannen time. Underveis fikk vi gode tips om hvor det kunne være verdt å prøve fiskelykken. Han fortalte videre at det var mye folk her nå, men at det var mest populært å besøke områdene rundt Leinavann. Det var ikke dit vi skulle. Da vi endelig stod på Politiodden var spenningen stor. Nå ventet to nye uker i Øvre Dividal Najonalpark. Her skulle vi hentes av båttaxien kl 13.00. En behagelig start på turen dette. Så var vi på Politiodden og turen kunne begynne. Kursen ble nå satt mot Irggasjavri. Det gikk en kjerreveg nesten hele etappen opp dit, og vi fulgte denne. I følge yr skulle det komme regn ut på kvelden. Ut i fra de mørke skyene på himmelen, var det ingen grunn til å tvile på at drittværet var på vei. Etter et par timer timer dukket Irggas opp bak treklyngene. Det var ganske tett skog her, og ikke så lett å finne leirplass. Men ca en km før nordenden, var det et bart område og teltet ble slått opp. I det siste bardunen var strammet, kom regnet, og da snakker vi en skikkelig skur. Himmelen åpnet seg, og det braket av torden. Det var bare å holde seg i teltet. Heldigvis varte ikke uværet lenge. Etter en halvannen time lettet det opp. Da dukket Jan Erik opp, han hadde gått fra Frihetsli og nå var planen å tilbringe et par dager sammen. Da vi møttes i Femundsmarka i fjor sommer stilte han med kake, nå dro han frem et par poser potetgull fra sekken, og vi tok selvfølgelig i mot. Noen annet hadde jo vært uhøflig. Når kvelden kom prøvde vi å lure Irrgasørreten, men bortsett fra et par små eksemplarer, ble det dårlig med fangst. Som seg hør og bør, ble et lite bål ble tent opp når kveld gikk til natt. Det var mye å snakke om i disse nattesstimene. Bålet som speilet seg i ett blikkstille Irgasjavri, fisken som vaket, og kaffikopp etter kaffikopp gjorde at villmarksfølelsen var til å ta og føle på. Det ble sent før vi sa god natt. Avtalen neste dag var enkel, vi skulle møtes med Doarrojavri i løpet av dagen. Det trengte ikke å være mer komplisert enn det. Kjerrevegen vi fulgte. Himmelen åpner seg. Drittværet varte heldigvis ikke lenge. Så dukket denne karen opp. Så skulle Irrgasørreten lures. Ikke så mye å skryte av. Kveldsstening, teltet til Jan Erik kan skimtes i bakgrunn. Da vi våknet neste dag hadde Jan Erik akkurat pakket sammen, og skulle til å gå. Noen liker å sove lengre enn andre. Det ble en tung etappe til Doarrojavri. Sekkene var fortsatt tunge så tidlig på turen, og det kjentes når oppstigningen begynte. Da vi endelig var framme hadde Jan Erik allerede funnet en flott leirplass, og han hadde til og med fått ei fin røye. Det lønner seg vist å starte dagen litt tidligere. Etter litt slumring og en middag, skulle det fiskes. Kathrine var sliten, og ble igjen i teltet. Litt boklesing stod på agendaen der. Jeg og Jan Erik fisket oss til enden av vannet, ei røye på ca 300 gram var alt vi fikk her. Etter å ha konsultert kartet, ble vi enig om å prøve et lite vann som ikke lå så langt unna. Da vi kom dit steg forventningene, her så det virkelig bra ut. Mine fiskeferdigheter slo umiddelbart til, ei røye på størrelse med sluken ble landet. Ikke akkurat det vi håpet på. Jan Erik dro opp nok en trehektos, fortsatt ikke euforisk stemning av den grunn. Så skjedde det. Jan Erik meldte fisk. Stangen bøyde seg, og bremsen hylte. Et heftig utras som jeg aldri har sett maken til, gjorde at spenningen steg til himmels. Her var det snakk om storfisk. Kort fortalt endte det med slitt sen, ei kjemperøye som kunne svømme tilbake i dypet, med en kobber og rød i kjeften. Jan Erik har selv beskrevet dette på en glimrende måte, og kan leses her. Jeg prøvde å komme med et par trøstende ord, men det er vel ikke så mye som kan bli sagt i en slik situasjon. "Huff, det var kjipt" var det eneste jeg kom på i farten. Uansett, så mye som den karen farter ute, blir det utvilsomt flere muligheter til å ta storfisken. Det kan jeg garantere. Første elvekryssing på denne turen. Så var det Kathrine sin tur. Noen hadde glemt isborret sitt. Lunsj ved Doarrojohka. Så begynte oppstigningen. To telt tett i tett. Det gjorde godt å komme frem til Doarrojavri. Ekte Dividals røye Ikke like heldig med fangsten jeg. Så bet det på noe stort på kroken til Jan Erik. Ett stk. storrøye som kjemper for livet. Doarrojavri. Det ble en ekstra hviledag ved Doarrojavri, uten at det resulterte i noe mer fiskefangst av den grunn. Jan Erik hadde tatt turen hjemover, og det var bare å takke for trivelig samvær. Alltid kjekt å møte dedikerte friluftsfolk. Nå var planen å gå over Doarrovarri, mot et vann som så fristende ut. Det ble en rimelig bratt oppstigning, men vi ble belønnet med en flott utsikt. Det var virkelig vakkert i denne delen av nasjonalparken også. En fjellvåk svevde over oss, og hylte ut en advarsel om å ikke komme for nær. Den hadde nok reir i nærheten. Da teltet var slått opp, tok det ikke lang tid før fiskingen var i gang. Vi ventet fortsatt på å få fangst av en betydelig størrelse. Jeg fisket meg noen hundre meter langs vannet, ikke noe napp. Men så. Jeg ble stående samme plassen, og tok kast etter kast, det blir ofte sånn når motivasjonen er litt dalenede. Da sluken nærmet seg land, så jeg ei flott røye som fulgte etter. Jeg sveide da litt saktere, det var alt som skulle til for at fisken tok. Bremsen ble løsnet, så den fikk dra ut godt med sen, og etter hvert begynte den å bli sliten. For å lette litt på sekken hadde håven blitt lagt igjen denne gangen, så det var ekstra viktig å få slitt ut fisken tilstrekkelig, for å kunne få et grep rundt den. Dette gikk over all forventning, og tilslutt var det bare å sette fingrene rundt hodet til fisken og løfte den på land. Ei feit røye på akkurat ett kilo ble resultatet. Med potetmos, ble dette en super middag. Fra nå av blir håven fjernet fra pakklisten, det er helt sikkert. Utover kvelden ble flere røyer landet, den største på ca 8 hekto, alle fikk leve videre. Nok en gang kunne vi krype i soveposen, stappmett og fornøyd. Ikke vanskelig å sovne da. Det var bratt å gå over Doarrovarri. Flott utsikt mot Doarrojavri og Kistefjell. Vi nærmer oss dagens mål. Her var det virkelig flott. Røya begynner å bli sliten, og klar for landing. Akkurat kiloen. Middag. Her skulle vi gå i morgen. Røye som har fått friheten tilbake. Turen gikk videre mot Vuomajavri. Her hadde vi hørt mye bra om fisket, men det ble ikke noe fangst på oss. Det neste målet var Anjavann. Her finnes det stor røye, og det gikk gjetord om fisk opp mot fire kilo. Men (det er alltid et men), den var ikke lett å lure. Og sjansene skulle være størst på vinteren med pilkestikka. Anjavassdalen var virkelig vakker. Anjaelva som randt rolig nedover den frodige og grønne dalen, ga nærmest frysninger på ryggen. Flere store kulper og småvann glinset fristende til oss der vi sto og betraktet utsikten. Og om ikke det var nok, kom en rev pilende forbi oss, bare for å sette prikken over den såkalte i-en. Dette var som tatt rett ut i fra en eller annen turistkatalog, det kunne nesten ikke bli bedre. Vi kan bekrefte at røya i Anjavann var av den vanskelige typen. Ikke et napp. Ut på kvelden kunne vi se vaking etter stor fisk, det var ikke tvil om at den var her. Bare så synd den ga blaffen i slukene våre som plasket ut i vannet med jevne mellomrom. Vi hadde ikke sett et menneske siden Jan Erik, og det var nesten litt absurd at vi fikk alt dette for oss selv på denne årstiden. Ikke det at vi klaget. Dalen der Vuomajohka renner. Det gikk fint å krysse Vuomajohka. En liten pause før turen gikk videre. Teltet slått opp ved Vuomajavri. Lite fisk å få her. Kathrine nyter utsikten mot Anjavann. Anjavassdalen, vakkert. Teltet slått opp ved Anjavann. Nok en fin kveld. Neste stopp skulle bli Davimus Riehppi. Et lite vann som lå et par hundre høydemeter lenger oppe, vi viste ingenting om mulighetene her. Men siden fisket hadde vært labert i Anjavann, ble det gjort en kalkulert pokersjanse, det måtte prøves der. Turen opp dit gikk fint, men det ble en del stopp. Blåbæra hadde endelig blitt moden, og da var det bare å plukke. Alltid en bonus det. Som fryktet ble det dårlig med fisk i Davimus. Konklusjonen ble som alltid når fisken uteblir, her var det fisketomt. Men om ikke annet så kunne vi kose oss med blåbæra, en herlig forandring i kostholdet det. Myggen hadde vi sett lite til så langt på denne turen. Teltåpningen kunne trygt stå åpen. Vi kunne sovne til synet av glinsende vann, og månen som lyste svakt på lyngen. Akkurat slik vi liker det. Det ble litt stigning på denne etappen også. Det ble en del stopp for å plukke blåbær. Vestenden av Anjavann. Snart fremme nå. Sandfjellet. Var det rart vi likte oss her? Høye fjell og bratt rundt vannet. Noen må slå opp teltet, mens andre tar bilder. Flott utsikt. Sollyset forsvant tidlig her pga fjella, nede ved Anjavann skinte den fortsatt . Havregrynsblanding med blåbær og noen få multer. Planen videre var å gå mot parkeringen i enden av Altevann, via Strømskardvatnet og Gaskashytta. Terrenget mot Strømskardvatnet ble etter hvert preget av mer og mer stein. Slitsomt å gå på. Ved Mattaoalgi gikk vi langs en en liten elv som rant ned et skar. Det var en slags grålig farge på vannet, nesten som brevann, men det skulle ikke være noen isbreer i nærheten. Kunne se ut som at det var ekstremt mye kalk i vannet. Ikke vet vi. Om noen har et fornuftig svar, blir vi glad for det. Fisket i Strømskardvatnet ble ikke noen suksess, ikke et napp. Det begynte å bli grått nå, og etterhvert kunne vi høre regnet som dunket på teltduken. Det var bare å stålsette seg på en våt etappe neste dag. Da satset vi på en natt under tak på Gaskashytta. Vann 794. Vi fisket ikke der. Kanskje dumt? Kathrine er på veg mot elven, med den spesielle fargen. Noen som har en forklaring? Kan det være høyt kalkinnhold i vannet? Nesten oppe. Så dukket Strømskardvatnet opp. Det ble ikke fisk her heller. Som fryktet ble det en fuktig etappe til Gaskashytta. Dessuten var det et par elver som måtte krysses, det var ikke så kjekt i dag. Men det var bare å bite tenna sammen, og la det stå til. Da innså jeg at speilrefleksen lå igjen på andre siden, og måtte dermed unne meg nok et "forfriskende bad". Ja, ja. For å se det positive i det, så trengte vel føttene en ekstra omgang med vasking. Det hadde ikke blitt så mye av det denne sommeren. Grunnet tåke ble vi snytt for utsikten fra Gaskkasvarri, det fikk bli en annen gang. Da vi kom til hytten var den låst, selvsagt. Dette var en DNT hytte og vi hadde ikke tatt oss bryet med å undersøke om den stod åpen, før turen startet. Vi trakk oss inn i vedskjulet for å tørke opp litt, og få ut litt "bannskap". Teltet ble etter hvert slått opp ved Fiskløyselva. Da jeg skulle krype i posen, kjente jeg at den var våt. Typisk. Det måtte en runde til med litt bannskap før søvnen tok oss. Tilbake for å hente speilrefleksen. Gaskashytta, som var låst. Da måtte vi trekke inn i vedskjulet. Teltet slått opp ved fiskløyselva. Det var ca 12 km igjen til der bilen stod parkert. Det regnet fortsatt, og tåken lå tett over oss. Ingen grunn til å vente med andre ord. En varm dusj og en kald pils fristet. Det gikk en fin DNT sti hele vegen, og kilometerene gikk fort. Da vi endelig kunne se parkeringsplassen dukke opp, var gleden stor. Nå skulle det bli godt å tørke opp litt. Lunsj ved Koievasselva. Det var godt å se berlingoen igjen. Det ble "bare" elleve dager på tur denne gangen, helt greit det. Ingen grunn til å trekke det ut, når været ble som det ble. Uansett så kunne vi nok en gang konstatere at Øvre Dividal nasjonalpark virkelig er ei perle, også de sørlige delene. Fisket ble kanskje ikke det helt store denne gangen, men alt i alt så kan vi vel ikke klage på fiskelykken denne sommeren. Om vi skulle tatt turen nok en gang, ville vi brukt mer tid i Anjavassdalen og ved Anjavann. Her var det fantastisk fint. Og det lurer nok noen kjemperøyer ute i vannet der. Det er jeg helt sikker på. Nå var det på tide å sette kursen hjemover mot Sunnmøre. Vi hadde fortsatt fire uker igjen med fri. De skulle brukes i Reinheimen nasjonalpark. Fristelsen på å jakte storfisken i "heimfjella" var for stor. Nordkalotten hadde nok en gang gitt oss sterke, og magiske opplevelser. Som helt sikkert blir med oss resten av livet. For et villmarksparadis det er der oppe, og fortsatt er det mye villmark som står urørt av oss. Viddene, fjella, den varierte naturen, midnattsol og fiskemulighetene. Ord blir fattige, det må bare oppleves. En ting er helt sikkert, det er ikke siste gang vi trasker nord for polarsirkelen. Til det er tiltrekningskraften for stor. I skrivende stund kan jeg allerede kjenne på savnet, men også gleden over å ha fått oppleve alt dette. Det er ikke tvil. Nordkalotten vil alltid ha en helt spesiell plass i villmarkshjertet vårt. Se hele artikkelen

https://turhistorie.blogspot.com/ Datoen viste 26 august, og det var på tide å komme seg til fjells. Etter nesten fire måneder på Nordkalotten var det godt å endelig være hjemme. Det var ca fire uker til vi skulle begynne å jobbe, og hverdagens tjas og mas ventet. Men først gledet vi oss til et par turer i hjemtraktene, og det store spørsmålet var, hvor? I boken "Norges beste fisketurer" av Morten B. Stensaker står det om et område i Skjåkfjella som virket lovende. Her lå det en rekke spennende vann på nesten 1500 moh. Vi snakket om mulighet for høyfjellsørret i ordets rette forstand. Vi har lenge ønsket å ta denne turen, og nå var endelig muligheten her. Sekkene ble pakket for ti dager, og vi satte kursen mot Billingen, der turen skulle starte. Nå var det vår tur å finne ut om dette området kunne få den prestisjetunge tittelen, "Norges beste fisketur". Finnes storfisken her? Da vi parkerte på Billingen var været bra, solen tittet frem og regnværet som var meldt, var ikke til å se. Planen var å følge DNT stien langs elva Torda, som renner ned Torddalen. Når vi kom til Tverråhytta, skulle vi ta av stien og gå mot Tordsvatnet. Denne etappen var på ca 12 km. Vi var kritiske når det ble pakket til denne turen, og mye av utstyret ble utelatt for å lette på sekkene. Nå fikk jeg pakket alt for ti dager i en 65 liters sekk, og Kathrine fikk pakket alt i en 52 liters. Litt av en overgang fra tidligere i sommer, da hadde jeg en 130 liter, og Kathrine en 85 liter. Etappen oppover Torddalen gikk som en drøm, vi merket virkelig forskjell på vekta. Det tok ikke lang tid før vi passerte skiltet som fortalte at vi nå trådde inn i Reinheimen nasjonalpark. En av våre favoritter. Til tross for at det ikke har blitt noe fiskefangst å snakke om på våre tidligere turer her. Så langt . Det var grønt og frodig oppover dalen, og Torda var ei perle av ei elv der den rant rolig nedover. Det skal være godt med fisk i den, men ikke av noe særlig størrelse. Det var mye blåbær å finne, og jevnt og trutt stoppet vi for å fylle på med velsmakende antioksidkanter. Ved Tverråhytta gikk det bro over Tora, så vi slapp å bli våte på beina. Her tok vi en rask lunsj, og gikk siste biten opp til Tordsvatnet. Bilen parkert på Billingen. Det har blitt noen turer i Reinheimen de siste to åra. Det startet med litt stigning, ikke uvanlig i disse trakter det. Vi fulgte Torda et godt stykke. Det var mye blåbær å finne. Etter hvert ble terrenget flatere. Ikke noe å si på omgivelsene her i Torddalen. Broa over Torda. Her ble det lunsj. Nudler stod på menyen. Utsikt videre oppover Torddalen. Vakkert. Tverråhytta. Denne er mulig å leie. Så gikk vi videre mot Tordsvatnet. Her renner Tverråelven. Endelig fremme. Torsbu kan skimtes i bakgrunn. Dnt hytta Torsbu, ligger ved sørenden av Tordsvatnet. Men den er låst, og vi hadde ikke nøkkel. Det var kveld når vi kom frem, og haspelutstyret fikk ligge. Det var enda noen kilometer igjen, før fisket skulle begynne for alvor. Men den etappen skulle vi ta neste dag. Tordsvatnet har litt historisk sus over seg. Det var på nordenden her at Joachim Rønneberg og hans sabotørvenner, i 1944 plasserte ett av sine depot. Det ble brukt i operasjon Fieldfare. Oppdraget var å sprenge Stuguflåten bru i Oppland. De valgte å plassere depotet akkurat her, fordi dette lå på ruten de skulle bruke fra Veltdalen til Stuguflåten. Det var i Veltdalen de bygde den legendariske Fieldfarehytta, som ble brukt som base. Den skal besøkes ved en annen anledning. Kanskje det er fin fisk å få i Veltdalsvatnet? Etter en frysetørket til kvelds og ei lita runde bort til Torsbu, var det bare å legge seg. Vi kunne lukke øynene fulle av forventning, nå gledet vi oss virkelig til å komme frem til Dørvanet. Det første av flere vann som skulle prøves på denne turen. Teltet er slått opp, og nå skulle det slappes av. Torsbu. Fra Torsbu går det sti til Veltdalshytta og Pyttbua. Det var ikke lange etappen fra Tordsvatnet til Dørvatnet. Vi fulgte elva Spongi til Vestre Dørtjørni. Her prøvde vi noen kast, men ikke et napp. Da vi kom til vestenden av Dørvatnet fant vi en grei plass å slå opp teltet, det var ikke mange velge mellom her. Mye stein preget terrenget, det er ikke uvanlig for Reinheimen. Vi fisket oss helt til andre enden av vannet, men det ble dårlig med fangst. Det var grunt her, støtt og stadig satt sluken seg fast. Det fleste kom på land igjen, men favorittsluken min (dusken) måtte bøte med livet. Heldigvis var det godt utvalg i skrinet, så vi skulle nok ikke gå tom for sluker. Men dusken hadde jeg bare en av, og dermed var et viktig våpen for å lure storfisken eliminert. Etter en matbit ved innoset, var det bare å vende snuten tilbake til teltet. Klok av skade hadde vi ikke basert oss på å få fisk på denne turen, så det ble pakket rikelig med mat i sekken før avgang. Det gjorde ingenting i dag. Vi kunne spise oss gode og mette før natten kom. Da var det ikke vanskelig å finne søvnen, god natt. Leiren ved Tordsvatnet er brutt, og vi gikk mot Dørvatnet. Vi fulgte Spongi. Ei veldig "fotogen" elv det. Den siste høyden før Dørtjørni kunne sees. Vestre Dørtjørni. Da kunne endelig fiskeutstyret brukes for første gang på denne turen. Forventningsfull. Leir etablert og det er på tide med kaffi. En matbit ved østenden av Dørvatnet. Teltplassen. Vestre Dørtjørni i bakgrunn. Da vi våknet neste dag var det bestemt å gå videre. Litt lenger nord lå det et vann som fristet. Dørvatnet hadde ikke vært innertier, da var det like greit å prøve noe nytt. Etter frokost og en kruttsterk kaffi trasket vi av gårde. Det tok ikke lange tiden før vi var fremme. Foran oss speilet det lille som var av sol seg, i Bollvatnet. I følge Norges beste fisketurer-boka, skulle det være verdt å prøve her. Vi lot oss ikke be to ganger, teltet ble slått opp. Heldigvis var et dypere her enn i Dørvatnet. Det så virkelig lovende ut. Jeg kunne for første gang på denne turen kjenne den velkjente kriblingen i kroppen. Fingrene ristet, så det ble vanskelig å knyte på sluken. Pulsen steg. Og jeg måtte puste dypt inn for å roe ned kroppen. Diagnosen var enkel, et klassisk eksempel av fiskefeber. Kathrine hadde allerede funne seg en lovende plass, og kastet sluken resolutt ut i Bollvatnet. Det var tydeligvis ikke bare meg som var rammet av fiskefeberen. Etter noen timer uten fangst var de høye forventningene snudd til skuffelse. Vi hadde ikke sett antydning til liv på vannet, og jeg var allerede godt i gang med å forbanne den dusten som mente at dette var en av Norges beste fisketurer. Da ropte Kathrine, fisk! Jeg stampet meg bort til henne, der var allerede kampen godt i gang. Etter noen utras, kunne vi se en flott ørret kjempe for livet under vannflaten. Men det var noe som ikke stemte, den var kroket i magen. Etter å ha tatt seg god tid kunne Kathrine lande ørreten. Et flott eksemplar på syv hekto. Den viktige "førstefisken" var et faktum. Kathrine har en tendens til å ta akkurat denne viktige "førstefisken". Den som gjør at vi kan senke skuldrene, at vi slipper å komme hjem og si at det ikke ble fangst. Kanskje ikke det viktigste her i livet, men en stor bonus. Vi er kanskje ikke helt normale? Det ble kokt ørret (uten tilbehør) til middag. Det gjør godt med en varm kaffi på en kjølig morgen Teltet ble slått opp før vi begynte å fiske. Det finnes kun en kur mot fiskefeber, det er enkelt og greit å fiske. Kathrine med en viktige førstefisken. Liten kniv. Stor fisk. Den ble middag. Kokt fisk smakte godt det, til og med uten tilbehør. Viktig med gruppebilde. Ut på kvelden tok jeg meg en ny runde med stanga. En Panther Martin spinner ble knytt på sena, og jeg stilte meg opp ved utoset. Da ble det endelig min tur. Nok en syv hektos ble landet, men den fikk leve videre. Det holdt med ett fiskemåltid for dag. Da kvelden kom, og solen gikk ned bak fjella var det lett å trives. Det var blikkstille på vannet, og etterhvert dukket månen opp. Den speilet seg på vannflaten og utover kvelden ble det stjerneklar himmel. Det var virkelig en opplevelse å være på tur i slike omgivelser. Vi bestemte oss fort for å bli en dag til. Jeg måtte ta en runde til før dagen var over. Høyfjellsørret som kjemper for livet. Den fikk leve videre. Fornøyd fisker. Fiske i solnedgang. Et siste kast før natten kunne komme. Det ble kjølig når kvelden kom. Det var dag fire av turen, og vi lå fortsatt ved Bollvatnet. Da vi stakk hodet ut av teltet var det fortsatt blikkstille. Nordre Bolla speilet seg på vannflaten, det var nesten vanskelig å se forskjell på hva som var vann og land. Da frokosten var fortært tok jeg en ny fiskerunde, mens Kathrine tok seg en tur opp på Søre Bolla. Som lå øst for teltplassen. Hun kunne melde om flott utsikt mot Dørvatnet og Storvatnet. Jeg kunne melde om dårlig fangst i form av fisk, men jeg hadde funne litt brensel. Det ble selvsagt med tilbake til leiren. Siste kveld her kunne tilbringes ved et lite bål som lyste forsiktig opp i kveldsmørket. Det ble nok en kveld med stjernehimmel, og bare for å toppe det, dukket nordlyset opp. Ikke så ofte vi får se det i disse trakter. Vi kunne trygt si at dette, det var villmarksteming av beste sort. Fulle av inntrykk kunne vi krype soveposen, og kjenne søvnen ta tak. Jo, det var utrolig fint å være på høyfjellet på denne tiden av året. Blikkstille på vannet. Nordre Bolla speiler seg i vannet. Kathrine på toppen av Søre Bolla. Dørvatnet. Bollvatnet. Storvatnet. Dit skulle vi om noen dager. Reinheimen nasjonalpark på sitt beste. Denne har vel sett bedre dager. Bålkos. Vår siste kveld her. Turen gikk videre nordover. Ikke lange biten å traske det heller, før vi var med de to neste vanna som skulle prøves. To ryper lettet opp foran oss der leirplassen skulle være. Akkurat som om de hadde holdt av plassen til oss. Det satt vi pris på. Noen spor etter villreinen så vi også. Det er jo villreinens rike dette, så vi hadde håpet å få se den i levende livet i løpet av turen. Men den holdt seg tydeligvis langt unna oss. Vi så ikke snurten av et reinsdyr, vi fikk nøye oss med spora. Ut på kvelden var det på tide å fiske igjen. Nok en gang fikk en Panther Martin sjansen. Jeg snek meg ned mot vannkanten, og kastet forsiktig langs land. Snikfiske med spinner, det hadde jeg troa på i dag. Og jaggu smalt det på en rakker. Dette kjente jeg var fin fisk, og hjerte begynte å hamre. Bremsen ble stilt inn på akkurat passelig motstand, og kampen var i gang. Dette kunne være turens første kilosfisk. Ikke nok med det. Dette kunne være den første kilosfisken jeg får i "heimfjella", noen gang! Til tross for det enorme presset, kom fisken på land. Jeg kunne puste lettet ut. Vekta viste 1,1 kg. En flott ørret, men kanskje litt tynn. Vekta kunne nok vært enda høyere om den hadde hatt normal K-faktor. Ørreten ble gjort opp med min Leatherman squirt Ps4 kniv (veldig liten). Det var utfordrende, men litt av prisen å betale for å spare vekt i sekken. Det gikk noenlunde greit, så fire litt ujevne fiskestykker kunne legges i gryta. Koking i dag også. Det ble ikke mer fisk her, men Kathrine var i kontakt med et par stk. som ikke ville på land. Det var lite liv å se på vannflaten. Så vår teori ble at her var det lite, men stor fisk. Men vi må vel innrømme at våre teorier ofte ikke holder mål. Hvert fall når det gjelder innenfor fiskeverden. Månelandskap? Spor etter villrein. Kathrine prøver lykken med et av vanna vi passerte på denne etappen. Skillet mellom de to Spongvatna. Vi fisket i stort sett alle vanna vi gikk forbi. Risengryngrøt til lunsj i dag. Ser du trollet som gjemmer seg bak haugen? Fisking mens trollet følger med. Første kilosfisk i heimfjella. Stolt fisker på veg tilbake til teltet. Litt liten kniv til å gjøre opp fisken. Nok ei fiskegryte på en flott kveld. Det var på tide å komme seg videre. I dag var planen å gå til Storvatnbua, som lå ved, ja du tippet riktig, Storvatnet. Det var fint vær i dag også, for en sommer det hadde vært hittil. Vi gikk jevnt og trutt på steinterrenget her, og tok en stopp ved Skurveostjønnin. Her ble det en fin halvkilosørret. Dette var forøverig et vann som så veldig lovende ut, og dette skal helt klart besøkes ved en annen anlednig. Men det fikk holde for i dag, og vi trasket videre. Storvatnbua var som forventet låst, og etter en kort lunsj gikk turen videre. Teltet ble slått opp ved sørenden av Storvatnet. Det hadde blåst opp en del nå, en kald vind som kunne kjennes langt inn i ryggmargen. Da var det bare å komme seg inn i teltet og lage noe varmmat. Ut på kvelden tok jeg en tur bort til et lite vann et stykke fra teltet. Siden spinnerfiske hadde vist seg som særdeles effektivt på denne turen, ble den prøvd igjen. Men denne gangen ble en sølvblank sølvkroken spinner knytt på sena. På første kast rykket det til. Mothugget ble gjort, og bremsen hylte. Dette måtte være turens største så langt. Etter hvert kunne jeg se en nydelig ørret kjempe for livet uti det lille vannet jeg stod ved. Her var det bare å ta seg god tid. Håv hadde vi ikke på denne turen heller, så fisken måtte slites godt ut før den trygt kunne landes. Etter det som føltes som en evighet kunne jeg gå ned på huk, og fikk et godt grep rundt hodet til fisken. Jubelen stod i taket da vekten viste 1,4 kg. Det hadde jeg ikke trodd. Dette var jo Finnmark tilstander! Det ble med det ene kastet. Jeg gikk tilbake til teltet for å vise fisken til Kathrine, og vi kunne konstatere at nok en gang ble det kokt fisk til kvelds. Uten tilbehør. Det er til slik utsikt vi liker å våkne. Joda. Det er mye stein i Reinheimen. Utsikt mot Skurveostjønnin. Fisking i Skurveostjønnin. Halvkilosfisk som fikk leve videre. Vi nærmer oss Storvatnbua. Storvatnbua. Den var låst. Det var bare å komme seg videre. Kokkelering i forteltet. Kampen er i gang. Nå gjaldt det å ta seg god tid. Dette kaller jeg et prakteksemplar av en høyfjellsørret. Skulle tro vi fortsatt var på Nordkalotten Ikke noe å si på kvaliteten heller. Teltet slått opp ved Storvatnet. Vi satt nå kursen mot Austre Dørtjørni. Siste stopp før turen skulle gå hjemover. Ikke langt unna lå Storvassbua, den andre hytten som ligger ved Storvatnet. Denne kan leies av Inatur, og må være et glimrende utgangspunkt som base for de som vil tilbringe noen dager i området her. Da vi kom til innoset på Austre Dørtjørnin var det ikke lett å finne en teltplass. Men vi fant til slutt et akkurat stort nok område, mellom noen steiner til teltet. Som Dørvatnet, var det veldig grunt her også. Dessuten blåste det sterk motvind, og det ble vanskelig å i det hele tatt å få kastet sluken ut. Det var en isbre litt opp i fjellet her, og elven vi lå ved bar preg av det. Man skal jo som kjent være forsiktig med å drikke slikt brevatn, men vi tok sjansen. Det gikk heldigvis bra. I desperasjonen prøvde jeg å fiske i vann 1500, men ikke et napp. Ut på kvelden bestemte vi oss for at neste dag skulle vi sette kursen hjemover. De så ut som det var regnvær på gang, og vi var godt fornøyd med turen. Ikke noe å vente på da. I det vi sovnet kunne kvitringen fra et rypekull høres over lyden av duskregnet, som plasket forsiktig på teltduken. Det var kjølig etter solen gikk ned, og vi lå i soveposen med ull undertøy og primaloftjakke. Når kroppen endelig fikk varmen i seg, var vegen til drømmeland kort. Alt er pakket og vi er klare for å gå videre. Vi gikk forbi noen spennende småvann som måtte prøves. Ikke tegn til liv. Storvassbua. Den kan leies. Vanlig utsikt på høyfjellet. Det er godt å slappe av i teltet. Ikke lett å finne teltplass her. Innoset til Austre Dørtjørni. Vann 1500. Her var vannet preget av bresmelting. Det var drøye to mil igjen til bilen herfra. Vi vurderte om det skulle bli ei natt til ved Tordsvatnet, men det utgikk. Her traff vi på en kar som kom fra Pyttbua. Forøverig den første personen vi traff på denne turen. Han kunne fortelle om at det hadde blitt tatt fin fisk ved Botnvatnet. Det er tydeligvis flere plasser man kan treffe på storfisken i Reinheimen. Etter den hyggelige praten gikk vi siste biten tilbake til bilen. Da traff vi også på ei skoleklasse som skulle tilbringe de neste dagene på Torsbu. Vi pekte villig ut på kartet hvor det kunne være verdt å prøve fiskelykken, bare kjekt det. Toyotan stod fortsatt trygt parkert på Billingen, og det var bare å starte på bilturen hjemover. Skjåkfjella var historie for denne gang. Men en ting er sikkert. Hit skal vi tilbake. Siste etappe på denne turen. Det ble lunsj på samme plass som da vi gikk opp. Tordskyrkja. Så var slutten nær. Toyotan som venter på Billingen. Hva kan man si om denne turen? Jeg har nesten ikke ord. Vi går gjerne god for at dette er en av Norges beste fisketurer. Å være på tur i høyfjellet her, er virkelig en fantastisk opplevelse. Det var en helt annen natur sammenlignet med områdene vi besøkte på Nordkalotten i sommer. Alle er fin på sin måte. Men jeg må si at det var spesielt å få så stor fisk i "heimfjella". Det er ikke dagligdags, for å si det mildt. Reinheimen er et område som jeg anbefaler alle å ta turen til. Det steinete terrenget, de krystallklare fjellvanna og de mektige fjella, er mer enn nok til å gjør en hver fjellvandrer fornøyd. Og er du heldig, kan du virkelig treffe godt på fisket. Nå som det hadde blitt kilosfisk her, var det et mål som stod igjen. Å få kilosfisk på Sunnmøre. Skjåk er som kjent ikke Sunnmøre. Men veldig nær. Heldigvis var det ikke lenge til neste tur. Den skulle også bli i Reinheimen, men da i Norddal området. Det er Sunnmøre. Kilosfisk her ville bli godkjent som innfridd mål. Men at det skulle skje, var kanskje for mye å be om? Det var bare en måte å finne ut på. Noen dager hvile nå, så var det bare på pakke sekken igjen. Takk for turen. https://turhistorie.blogspot.com/

Det føles nesten som jeg legger hodet på hoggstabben når dette blir publisert på bloggen. Nemlig våre erfaringer med et lesebrett av type Kindle Paperwhite. Nødvendig? Nei. Kjekt? Utvilsomt. Kontroversielt? Absolutt! Mange mener nok at dette ikke har noe på tur å gjøre, ei heller i en "friluftsblogg". Forstålig nok det. Men jeg drister meg likevel til å si noen ord om lesebrettet. Så er det vel bare å beklage på forhånd til de som føler seg "støtt". Sorry, Mac! Litt boklesing i de finske skoger. Det er utvilsomt flott å være på tur, man kan fiske, nyte stillheten rundt leirbålet og oppdage nye og gamle naturperler som setter spor i hjernebarken. Av og til kan derimot været gjøre sitt til at mye av turtilværelsen foregår i teltet. Når regnet plasker på teltduken og nordavinden har kuling i kasta, er det ikke alltid så fristende å bevege seg ute. Når jeg ligger "værfast" i teltet blir jeg fort rastløs, da kommer lesebrettet til sin fulle rett. Jeg og Kathrine gikk til innkjøp av hver sin Kindle Paperwhite for ca ett år siden. Den ble med på alle våre turer på Nordkalotten sist sommer. Det har vi ikke angret på. Men la oss ta det praktiske først. En Paperwhite kjøpes på Amazon.com, og den koster ca 1000 kr. Om man kjøper den med innebygd 3g i tillegg til wifi blir prisen noe høyere. Målene er 11,5 cm i bredden og 17 cm lang. Vekten er 210 gram. Ikke så mye i forhold til å dra med seg to tre bøker på tur. Den tar ikke stor plass i sekken. Når man ønsker å kjøpe ei bok gjøres dette med Paperwhiten online. Enten ved wifi eller 3g om man har det. Bøkene kjøpes på amazon, til ofte en rimelig penge og utvalget er enormt. I teorien kan du laste ned bøker når du er på tur så lenge der er 3g dekning, men det mest aktuelle blir nok å laste ned de bøkene du måtte ønske hjemme i stuen før turen starter. Amazon selger ikke bøker som er på norsk, så engelskkunnskapene blir fort frisket opp. Når du har valgt en bok trykker du på en link og boken lastes direkte ned på lesebrettet. I skrivende stund registrerer jeg at flere og flere norske bokforhandlere legger ut bøkene til salgs i Kindle-edition. Hvor mange bøker det er plass til er jeg usikker på, men pr dags-dato har jeg over 30 bøker på lesebrettet og det er langt fra fullt minne. Noe annet som er veldig greit er leselyset eller skjermlyset som den har. Dette kan reguleres slik du måtte ønske det. Så om du ønsker å lese litt på kvelden når det er mørkt i teltet trenger du ikke hodelykt. Mye å velge mellom. Hvor robust denne saken er vet jeg egentlig ikke. Min pakkes sammen ned med ulltøyet i en vanntett pakkpose, og jeg har aldri opplevd at noe har blitt ødelagt eller skadet. Det er det fullt mulig å kjøpe et slags beskyttelsedeksel, men da går selvsagt totalvekten noe opp. Batteritiden er imponerende uten at jeg har noen konkrete tall å komme med. Det blir sagt at om du bruker boken 30 min hver dag, varer batteriet i tre uker. Dette er nok med skjermlyset avskrudd. Vår erfaring underbygger dette. Batteriet holder lenge. De fleste gramjegere får vel fnatt når de leser dette. Men for oss er faktisk lesebrettet verdt vekten. Både på den korte helgeturen og turer som varer ukevis. På kvelden leser jeg stort sett enn halvtime før jeg sovner, og det kan fort bli timevis hvis uværet herjer utenfor teltet. Det er heller ikke til å legge skjul på at når det virkelig er en flott dag, der du ligger ute og daffer i lyngen er det helt prima å kunne lese litt i solsteken. Man skal jo kose seg på tur? Greit å lese litt når fisken ikke vil bite. Vi angrer ikke på at vi gikk til innkjøp av en slik sak, så får heller vi godta at noen mener dette er unødvendig luksus og vekt i sekken. Vi ser på det som en nødvendig unødvendighet (Om det går an å si). Den har derfor fått plass i sekken på de fleste av turene våre så langt. Konklusjonen blir vel, at det får være opp til hver enkelt og vurdere om de vil gå til innkjøp av en slik sak. Uansett, vi er ikke i tvil, lesebrettet blir med på mange av våre turer fremover. Om du er en person som bruker å ta med en eller flere (papir)bøker på tur, er et slikt lesebrett et alternativ som absolutt bør vurderes. Det eneste negative med Paperwhiten sammenlignet med en vanlig papirbok, er at den ikke kan brukes til dopapir. Knis. https://turhistorie.blogspot.com/

Det har blitt mange turer så langt i vinter på jakt etter sjøørret. X antall fiskeplasser her i nærområdet har blitt prøvd, men ingen suksess så langt. Ikke et eneste eksemplar av Salmo trutta, har blitt landet av undertegnede i vinter. Det er flaut. Da Jan Erik, bedre kjent som mannen bak tursiden, inviterte meg til tur på Smøla var det umulig å si nei. Smøla skulle være ideell for sjøørretfiske med sine utallige saltvannstrømmer og elver. Innlandsfiske etter ørret var også mulig. Her begynte sesongen allerede 15 desember, og i følge reklamebrosjyren skulle det skal være gode muligheter for å få stor ørret. At han lokket med lite gåing, mye god mat og drikke gjorde det bare enda lettere å svare ja. Skulle det endelig bli sjøørret? Så var det nå jeg skulle fortelle om de enorme sjøørretene vi dro opp, nye rekorder, ellevilt fiske og jublende glede. Hadde det bare vært så vell. Faktum er at fisket ikke ble det helt store, kun småfisk av den type vi ikke var ute etter. Vi fisket i flere av disse saltvannstrømmene og elvene det hadde blitt skrevet så mye om, men nei, ikke så mye som et vak fra en sjøørret var å se. Som Jan Erik så godt sa det: Kunne ikke vært mer enig. Bålkveld på Smøla. Siden jeg er litt smålat, og at det rett å slett ikke er så mye dramatisk å fortelle om. Skal jeg ikke legge ut i det vide og det breie, men heller oppsummere turen på følgende måte. Trivelig bålkveld med god mat og drikke. Det vil si Real Turmat og tre halve. Jan Erik fanga en liten sei med hendene. Fin øy og alt det der, men ingen ørret å få. Mange vindmøller på Smøla gitt. Vi så ei havørn. Tror vi. Fortsatt ingen sjøørret på unge Eriksen denne vinteren. En av mange saltvannstrømmer vi prøvde. Typisk landemerke her. Som predatoren han er, benytter Jan Erik en hver anledning til å fange fisk. En liten sei og en slags fornøyd fisker. Så var det min tur å få fisk. Hurra! Ingen ørret å få på Smøla denne gangen. Takk til Jan Erik for turen. Neste gang blir det bedre fiske. Garantert! Se hele artikkelen

Det var meldt kjempevær til helgen og det måtte bare bli en ny tur. Etter den flotte, men fiskemessig bedrøvelig turen til Smøla, var det liten tvil om at sjøørreten fortsatt fristet. Etter å ha delt mine sorger til Jarle om elendig fiske så langt i vinter, lanserte han et forslag. Han fortalte om et flott område i Hundeidvik som absolutt skulle være verdt et besøk. Ikke nok med det. Han hadde selv observert sjøørret der. Til og med stor sjøørret. Med andre ord, førstehånds informasjon av beste sort. Det hørtes nesten for godt ut til å være sant. Det måtte bli en tur dit. Her skulle det være muligheter for fin fisk. Værmeldingen viste seg å treffe "spot on", skulle nesten tro det var sommer. Det var ikke lange biten å gå før teltet kunne slås opp. Eller telt er kanskje å overdrive. For anlednigen hadde jeg godt til innkjøp av en slags gapahuk med navn Backpacker 1, en lett og tilsynelatende praktisk sak som passet perfekt til en slik type tur. Prisen på 299 kr var ikke avskrekkende, til og med for en sunnmøring. Ny kåk. Etter leiren var etablert ble det som seg hør og bør opp til flere kaffikopper. Slagplanen om hvordan fisken skulle lures ble gjennomgått til det kjedsommelige, og etterhvert kunne første kast bli tatt. Undertegnede startet bra. En liten lyr ble landet, uten at jubelen stod i taket av den grunn. Lyr kunne være lyr, det var sjøørret som gjaldt. Ut på ettermiddagen bevegde vi oss et stykke bortover langs sjøkanten. Kast etter kast ble gjort, men ingen fisk. En nysgjerrig oter kom svømmende og fikk raskt skylden for å skremme vekk fisken. Den var bare to meter unna da den fikk øye på oss. Jeg rakk akkurat å knipse et par bilder før den stakk av. Kort tid etter kunne Jarle melde om at han hadde fisk på kroken, og jaggu var det en sjøørret han dro opp av vannet. Ikke værst. Ikke den største, men sjøørret var det. Ca 300 gram. Dette gjorde trua skyhøy og nye kast ble gjort. Men som så mange ganger før, ingenting. Jarle var i det solidariske hjørne og var flink til og presisere at det ikke var så nøye hvem som fikk fisken. Det var ikke han som fikk ørreten, men vi. Tja, må ærlig innrømme at jeg gjerne skulle fått en selv, men sånn ble det ikke. Når kvelden kom ble bålet fyrt opp og resten av kvelden gikk med på god mat og drikke. Det ble en krystallklar stjernehimmel og vi fikk til og med oss litt nordlys. Man trenger ikke å reise langt for å oppleve flott natur. Viktig med kaffi før fiskeriet kan starte. Feil fisk. Det speides. Dette var ikke vakringer etter fisk. Desverre. Så dukket det opp en oter. På det nærmeste var han to meter fra oss. Så satt den. Den var godt under minstemålet og fikk svømme videre. Lite sjøørret på meg. Kvelden nærmer seg og vi trekker oss tilbake til leiren. Gapahuken gjorde jobben. Det ble en flott kveld. Enda en lyr. Bålkos. Det ble en kjølig natt og når jeg våknet lå det et tydelig rimlag på bakken. Men med en solid sovepose og beskyttelsen fra gapahuken ble det ei behagelig natt. Det ble en rolig start på dagen som etterhvert ble avbrutt at det kom en del andre mennesker. Tydelig et populært område å besøke dette. Vi pakket sammen sakene og fisket noen timer til før vi ga oss. Det var kaldt før solen kom. Noen som var på utkikk etter en matbit. Sommerstemning. Ny lettvektskjele har kommet i hus. Et siste desperat forsøk før vi tok turen hjemover. Det ble virkelig en flott tur dette, og nok en gang ble det bekreftet at man ikke trenger å reise langt for å oppleve fin natur. Når det hele toppet seg med at Jarle, eller vi da, fikk sjøørret var det ingen grunn til å klage. Det frister med nye turer til sjøen. Vi får håpe at fisket blir bedre utover sesongen. Uansett er det herlig og kjenne at sommeren er på veg, og at fjellfisket snart kan begynne. En tur til Femundsmarka er under planlegging. Men først må jeg klare å lure en forbanna sjøørret. Det er vel ikke for kravstort? Se hele artikkelen

17 mai og gratulerer med dagen. Jeg sov lenge denne morgenen og kom meg ikke opp av senga før 11.00. Det var strålende sol ute og jeg kjente at i dag måtte det bli en tur til fjells. Svigers hadde invitert til 17 mai middag Kl.16.00, så å her var det bare å komme seg avgårde. Dagstursekken ble pakket i rekordfart og turmålet ble bestemt umiddelbart. Jeg har lenge hatt lyst til å prøve noen av vanna på Emblemsfjellet. Dette er ukjent område for meg, noe som nesten er litt flaut siden det så og si ligger rett utenfor inngangsdøren. Jeg hadde fått et tips om et lite vann der oppe som skulle huse fisk. Det var på tide å endelig få prøvd fiskelykken der. Men for å ta det siste først. Da jeg kom hjem og skulle se gjennom bildene oppdaget jeg at fokus-innstillingen på kamerat var feil. Derfor ble en del av bildene ute av fokus. Lite å gjøre med det nå. Håper dere holder ut. Ei lita perle ute av fokus. Det var ikke lange turen, ca fem kilometer. Første del av etappen gikk langs en traktorvei før jeg tok av på stien mot "Perlevatnet". Jeg nøt virkelig å bevege meg i skogen igjen, fuglene kvitret og man kunne virkelig lukte våren. En liten fem-minutter ble innvilget ved en liten bekk da de værste bakkene var unnagjort. Turformen er ikke på topp enda, men den kommer nok. Snøen var borte og jeg kunne være rimelig sikker på isfritt vann litt lenger der oppe. Gjøken lot høre fra seg, selvom den var langt unna er lyden ikke til å ta feil av. Videre oppover observerte jeg det som høyst sannsynlig var ei havørn. Har faktisk sett en del av de i vinter og selv om den var langt unna, kunne jeg være rimelig sikker på at det nettop var det. 20 kr for et fiskekort er til å leve med. Flott utsikt da jeg kom høyere opp i terrenget. Traktorvegen jeg fulgte på første del av turen. En liten fem-minutter innvilges. Det nærmer seg. Den lille prikken er ei havørn. Tror jeg. Da jeg kunne skimte vannet dukke opp mellom trærne var den første tanken min at her var det virkelig flott. Ei lita perle. For meg som er mest vant med å fiske på høyfjellet, er det veldig kjekt å få oppleve slike flotte vann i skogen. Det er noe helt eget. Det tok ikke lang tid før den første vakende fisken ble observert, da var her hvert fall fisk. Det er vist makk som skal fungere best her oppe, det hadde ikke jeg med. Det var sluk og spinner som gjaldt. Etter å ha fisket meg et stykke langs vatnet fant jeg en gammel bålplass, her var det ideelt å slå opp teltet. Det får bli en annen gang, og helst ikke lenge til. Fisken fortsatte å hoppe ute på vannet, men ingen ville ta. Etter en kopp kaffi og noen kast til måtte jeg pakke sammen. Middag ventet. Så dukket "Perlevatnet" opp. Frosken hadde stått på her oppe. "Perlevatnet" var virkelig ei perle. Lite fisk å få. Her skal jeg ha ei natt i telt om ikke lenge. Ikke noe bålfyring i dag. Primusen ordner varm kaffi. Koker det? Hjemover. Litt Femundsmarka? Det ga virkelig mersmak dette. Hit skal jeg tilbake. Så er det utrolig godt å kjenne at sommeren er på vei, det blir bra. Om fire små uker pakker vi sekken og setter kursen mot Femundsmarka. Vi gleder oss. Men før den tid blir det nok ei natt her ved "Perlevatnet". Og da skal makken få være med, tror det må til. Og ikke minst, fokuset skal være riktig. Se hele artikkelen

Ny fridag og ny tur. I dag bestemte jeg meg for å prøve en tur til Svartløkvatnet. Jeg visste at der skulle være gode muligheter for fisk, og at der var isfritt. Etter den fiskeløse turen på Emblemsfjellet 17 mai, var jeg gira på å endelig lure en ørret. Dermed ble dagstursekken pakket og jeg kjørte mot Ørskogfjellet. Herfra skulle jeg følge en grusveg som stoppet ca en km fra selve vannet. Kamerainnstillingene ble dobbelsjekket slik at jeg ikke skulle gå på samme smell som sist. Om det skulle bli ørret nå ville den bli i fokus. Garantert. Ørret i fokus. Etter bilen var parkert fulgte jeg Svartløkelva nedover mot vatnet. Den rant rolig og var speilblank, jeg prøvde å se om der var en ørret svømte nedi der, men ingenting. Fisken har kanskje ikke begynt å gå oppover elva enda. Hadde jeg vært fluefisker ville denne elven vært perfekt, jeg kunne se flere potensielle god-spots å plassere ei flue. Men med sluk var saken en annen. Etter hvert kom jeg ned til utoset og stanga kunne monteres. Her var det liv. Fisken vaket regelmessig og som seg hør og bør ble optimismen oppjustert. Det viste seg å være mye siv i vannet her, for hvert kast kom sluken tilbake med gress, kvister og anna ulumskheter. At fisken fortsatte å hoppe rett foran nesen på meg ble smått frustrerende. Jeg bestemte meg for å traske litt lenger bort. Der kunne jeg sei ei vik som så lovende ut. Grusvegen jeg fulgte. Det er mye myr i området her. Svartløkelva. Første kast ble gjort ved utoset. Lenger borte ble det lettere å fiske. Her var det ikke så mye rusk og siv i vannet. Etter et par kast kunne jeg se en ørret følge sluken. Da jeg stoppet innsveivingen snudde den og stakk av. På neste kast satt den, og etter en kort kamp var den første fisken landet. En ørret på ca 400 gram. Den ble selvsagt godt dokumentert og fikk deretter leve videre. Nå var jeg på hugget og etter en liten time hadde jeg lurt fire ørreter til, alle på ca samme størrelse som den første. Veldig kjekt. Jeg kunne innvilge meg en kaffipause, og satt meg til å lyttet til alle lydene fra skogen og fuglene med en rykende varm kaffi mellom hendene. Det var godt å være her. Nye turplaner om å komme tilbake, da med kano, ble utarbeidet og jeg kom selvsagt fram til at her var det mulig å enda større fisk. Etter hvert begynte deg å regne og jeg bestemte meg for å ta turen hjem etter et par kast til. Ørreten hadde gitt seg nå, men alt i alt var jeg fornøyd. Fokusert. Ny fisk på kroken. Svartløk-ørret. Etter noen bilder fikk den svømme videre. Fornøyd fisker. Kaffi! En bra dag. Nye turplaner blir lagt. På tide å pakke sammen. Fornøyd kunne jeg vende snuten hjemover. Det gjorde godt å komme seg ut og ikke minst å få fisk. Svartløken viste seg fra en bra side i dag. Det er en del hytter i her, men man kan fint finne sitt lille "uberørte" område om man leter litt. Som sagt, jeg planlegger å ta turen tilbake, men da med kano. I min verden er det å kunne ligge å skvulpe "midtfjords" øke mulighetene for storfisk betraktelig. Men så var det de teoriene mine da, det er sjelden de holder mål. Uansett så skal Svartløken besøkes igjen. Takk for nå. Se hele artikkelen

https://turhistorie.blogspot.com/ Hva gjør man når pappsen fyller 60 år? Jo, går Hjørundfjorden rundt. Det må da være en fin måte å markere en slik merkedag på. Jeg, mine to brødre og fattern. Blant mange regnes dette som en av de flotteste og mest spektakulære turene her i området. Menn mot natur, oss mot elementa, "male bonding" og alt det der. Vi tok utgangspunktet i ruta som du finner på ut.no. Siden vi ikke hadde så mange dager til rådighet som anbefalt ble det bestemt å korte ned ruta noe. Dessuten er det ikke til å komme unna at dette er en forholdsvis tung tur, med lange dagsetapper, opp og ned bratte fjell. Siden vi, eller jeg da, ikke ville ødelegge kroppen helt ble vi enig om at dette var lurt. Vinteren har mildt sagt vært drøy og vi var litt skeptisk til snøforholdene der oppe, men da endelig dagen kom var det ingen vei tilbake. Anders, Magnus, Kristian og Kalle (pappa) på en slags pilgrimsreise Hjørundfjorden rundt. Det hørtes hvert fall tøft ut. To generasjoner Eriksen. Dag 1: Melbøsætra - Standalhytta: Det var forholdsvis grått i dag og vi så tåken ligge tett oppe i fjellheimen. Fire motiverte karer ruslet seg rolig oppover mot Molladalen. Endelig var vi i gang. Stien gikk langs Molladalselva mellom Svinetinden og Nyfjellet. Da vi ankom Storevatnet, som er det største vatnet i Molladalen hadde vi brukt ca to timer. Helt etter planen. Siden ikke været var helt på vår side fikk vi ikke sett alle de vakre toppene man kan se her. Men inn i mellom lettet tåken noe og pappa kunne peke ut den ene toppen etter den andre. Med min gullfisk-hukommelse ble navnene glemt like fort som de ble nevnt. Men flott var det. Ved det siste vatnet før oppstigningen over skaret til Grønetind ble det en liten pause. Her ble det fylt på med ny energi i form av sjokolade og polarbrød. Vi rakk jaggu en liten kopp kaffe også, her skulle det ikke stresses. Herfra lå det mye snø oppover og heldigvis hadde pappa vært smart nok til ordne isøks til alle man. Den kom godt med, for her var det bratt. Han hadde til og med med seg stegjern (til seg selv), noe som vi andre mente var totalt unødvendig før turen. Men nok en gang viste det seg at de gamle er eldst, og det var ikke tvil om at stegjern kom godt med. Etter en del pusting og pesing var vi oppe. Vi stod ei stund her å betraktet omgivelsene rundt oss, bratte fjell på alle kanter, og jeg skjønte godt at noen mener dette er selve indrefileet av hva naturen kan by på i disse trakter. Nedstigningen mot Ytre Standalsetra gikk relativt kjapt, vi sklei på snøen nesten hele veien. Da vi var trygt nede var det på tide med en ny pause, og det var veldig fortjent. Klar for tur. Ustabilt vær. Motivasjonen er på topp. Opp langs Molladalselva. Bratt parti langs elva, her var det lagt ut en kjetting som man kunne holde seg i. Toppene skjuler seg i tåken. Molladalselva. Alle kom tørrskodd over. Pappa peker ivrig på den ene toppen etter den andre. Så begynte vi på skaret opp mot Grønetind. Molladalstindane viser seg nesten. Pappa hadde med stegjern. Veldig morsomt. Klar for bratta. Pappsen i godt driv. Magnus lar seg tydeligvis imponere. Så var vi oppe. Magnus er fornøyd. Kristian speider nedover Standalen. Litt skeptisk til nedstigningen? Mye snø mot Litlekoppen. På tide å traske nedover. Dette gikk unna. Det ble en god time med kviling i lyngen, rikelig med kaffe, sjokolade og skitpreik. Akkurat slik det skal være. Oppover mot Litlekoppen fulgte vi en forholdsvis god sti før snøen nok en gang dekte landskapet foran oss. Opp mot Kvandalsskardet måtte isøksa fram igjen, her var det om mulig brattere enn skaret til Grønetind. Sakte, men sikkert jobbet vi oss oppover. Det var en helt spesiell følelse å bevege seg her med mektige fjell som stod majestetisk foran oss. Kvandalsskardet leverte. Men vi begynte å merke det på kroppen nå, det hadde vært en lang dag, og det var fortsatt et stykke til Standalhytta som vi skulle overnatte på. Første del av nedstigningen gikk fort denne gangen også, snøen er veldig praktisk sånn. Pappa satt seg like godt ned på regnbuksa si og sklei nedover som om han satt på et akebrett. Nedover Kvanndalen gikk det saktere og saktere, men endelig kunne vi se hytta ned i dalen. Da vi var innendørs ble det en kjapp middag før vi like godt tok kvelden. Det ventet nok en lang dag i morgen, og det tok ikke lange tiden før snorkeduren av fire slitene fjellvandrere brøt stillheten på Standalhytta. Stakkars de andre som skulle sove her denne natten. Nok en pause før vi skulle gå mot Litlekoppen. Vi fulgte stien innover før den forsvant i snøen. Is på Litlekoppvatnet. Til høgre for elven gikk vi opp til Kvandalsskardet. Det var bratt. Fram med isøksen igjen. En sprek sekstiåring. Snart oppe. Sliten og fornøyd. Fornøyd, ikke sliten. Her fikk vi mektige fjell tett på. Alle lar seg imponere. Jaggu spiss disse fjella her. Klar for nedstigningen mot Standalhytta. En effektiv måte å komme seg ned på. Sommer sa du? Magnus og Kristian leder vei. Så dukket endelig Standalhytta opp. Endelig framme. Dag 2: Standalhytta - Sæbø: Etter god natts søvn og en solid frokost gikk turen videre. Fra Standalhytta gikk vi langs grusvegen til vi tok av opp mot Nøvedalen. De første par hundre høydemeterne oppover gikk greit, og når vi var oppe første bakken ble det en liten pust. Her kom det en rev springende forbi oss, rakk akkurat å ta noen bilder før den forsvant bak haugen. Kjekt. Stien videre innover var grei å følge, men nok en gang forsvant den i snøen etter hvert som vi kom høyere opp. Grønvatnet og Storvatnet var islagt og jeg tenkte at det var like greit at fiskestangen ikke ble med denne gangen. Måtte i så fall blitt isfiskeutstyr. I siste bratta før vi var på toppen av Høgreset kjente jeg at noe "murret" i det venstre kneet. For vært steg jeg tok kom det en stikkende smerte i kneet. Ikke bra tenkte jeg, men som evig optimist var det bare å håpe på det beste. Vi ble ikke lenge på toppen av reset, her var det surt og kaldt. Nå var det ett bratt pari ned mot Sæbø. Kneet mitt gledet seg ikke. Desto nærmere vi kom Sæbø desto værre ble smertene, til slutt måtte jeg krype til korset å låne stavene til pappa. Det hjalp noe. Det gikk treigt nå, hvert fall med meg. Da vi endelig var nede på asfaltvegen var det bare noen hundremeter ned til Sæbø. Her fant vi ei campinghytte som skulle huse oss for natten. Det skulle bli godt. Vi rakk akkurat å kjøpe noen øl før butikken stengte og resten av kvelden ble brukt til inntak av flytende smertestillende. Heldigvis var det ikke bare meg som slet med smerter, både Magnus og Kristian kjente på det samme. Sekstiåringen var i kjempeform og kunne flire av den pysete ungdommen. Kjekt for han det. Pakket og klar. Takk for nå til Standalhytta. Oppover der skulle vi. Neste mål var Sæbø. Nydelige monstermaster. Rev. Ikke så mye annet å si. Kaffipause. Videre Innover Nøvedalen. En del snø her også. Høgreset i bakgrunn. Siste oppstigning. Så var vi oppe. Bratt nedstigning mot Sæbø. De andre ligger foran, jeg ligger etter. Undertegnede som halter seg nedover. Endelig nede. Det ble hytte på Sæbø. Smertelindring. Dag 3: Sæbø - Trandal: Etter en lang prat til morgenkaffien ble det lagt om på planene. Kneet mitt var ikke særlig bedre og det var nok mest fornuftig å ta det rolig i dag også. Dessuten bekymret snøforholdene på noen av de kommende etappene oss. Det var noen bratte partier som skulle passeres og vi vurderte at det kunne bli vanskelig slik forholdene var nå. Dermed ble det bestemt at turen skulle kuttes ned. Fra Sæbø gikk det ei ferge til Trandal, da sparte vi oss for to etapper. Det viktigste var jo uansett at vi skulle ha det kjekt sammen, om turen ble kortere gjorde for så vidt ikke så mye. Som sagt så gjort, og resten av dagen ble brukt på puben i Trandal med god mat og drikke. Her fikk vi leid oss to rom for natten og kroppen fikk dermed etterlengtet hvile. Nå var det bare å håpe på at en lang dag med "smertelindring" ville gi resultater i morgen. Og da i form av et kne som fungerte, ikke bankende hodepine og kvalme. Ho ho. Ferga til Trandal. Ikke noe å si på utsikten her. En dag med mye god mat og drikke. Obligatorisk bilde når man er her. Vittig. Kveldsstemning. Dag 4: Trandal - Ikornes: Da vi startet neste morgen var kneet bedre. Dagen med hvile i går hadde virkelig fungert. Dagens etappe startet med å følge grusvegen oppover Trandalen, en grei start. Ca 400 høydemeter fra sjøen. Etter en kort pause fortsatte vi 600 høydemeter opp til Blåbreskardet. Dette var bratt og hjertepumpa fikk virkelig kjørt seg. Men til tross for at det var tungt, holdt vi tempoet jevnt oppover. Steg for steg og meter for meter, og etter et par timer kunne vi ta middagspause ved et islagt Skarrabbvatnet (1025 moh.). Her tok vi oss god tid. Snø måtte smeltes til matlagingen, og etter en drøy etappe var det godt å slappe av med et solid måltid. Da energilageret var fylt på, gikk vi siste høydemeterne opp til Blåbreskardet. Her fikk vi ei nydelig utsikt nedover Riksemdalen. Nå var det kun nedovarbakke resten av turen. Nok en gang kunne vi sette oss og ake ned den første renna, det gikk unna. Det begynte å nærme seg slutten nå, og nok en gang begynte kroppen å krangle. Det hellsikkes kneet, men det var bare å fortsette. Fjerdevatnet, tredjevatnet og Storevatnet ble passert og nok en gang stod vi på en grusvei. Den skulle følges hele veien ned mot Ikrones. Kristian fikk også problemer med kneet, og nå var det han sin tur å låne stavene til fatteren. Jeg vekslet mellom å gå baklengs og forlengs. Selvom det sikkert så ganske dumt ut, hjalp det faktisk noe. Da vi endelig var nede var alle ganske kjørt. Denne dagen hadde vi holdt på i tolv timer. Da er det lov å være sliten, men nå var vi i mål. Å gjett om det var deilig. For en tur vi hadde hatt. Første del av etappen startet på grusveg. Slutt på grusvegen, nå skulle det bli bratt fremover. Sakte, men sikkert oppover. Langt der nede kom vi fra. Dette ble en slitsom etappe. De siste høydemeterne igjen. Her var det fortsatt mye snø. Endelig middag. Her tok vi oss god tid. Det obligatoriske gruppebildet. Så var det siste oppstigningen til Blåbreskardet. Kristian var først oppe og speider nedover Riksemdalen. Nok en dag med imponerende fjell. Jubilanten på toppen. Utsikt nedover Riksemdalen. Så begynte nedstigningen. Her går det unna. Nok en gang kunne vi ake nedover renna. Trygt nede. Storevatnet. Så var det grusveg resten av turen. En som sliter med knærne. Endelig fremme. Dette ble virkelig en flott tur, og jeg kan gjerne gå god for at dette er noe av det flotteste naturen her på vestlandet kan by på. Joda turen ble en del kortere enn planlagt, men det gjorde absolutt ingenting. I etterpåklokskapens navn kan vi si at det var vel ambisiøst å legge opp til en så lang tur, i løpet av såpass kort tid. Så et godt råd er å kanskje ha ei uke tilgjengelig for å gå Hjørundfjorden rundt i sin helhet. Uansett er jeg sikker på at pappsen var godt fornøyd med sekstiårsgaven, og det aller viktigste var jo at vi gjorde dette sammen. Så var det jo litt "kjekt" at det var vi "sunne ungdommen" som gikk på en liten smell i form av vonde knær, mens far sjølv holdt hele distansen uten noen plager. Det hadde jeg ikke trodd før turen. Så kudos til pappa, du er jaggu en sprek sekstiåring. Nå kan vi bare begynne å planlegge hva vi skal gjøre når du fyller 70. Uansett hva vi finner på er jeg sikker på at du klarer det, mens det er vi andre som kommer haltende etter. Grattis med dagen! https://turhistorie.blogspot.com/

https://turhistorie.blogspot.com/ Et av de store høydepunktene for året er når endelig haspelutstyret kan brukes i Tafjordfjella. Krystallklare fjellvann, mektige fjell og vakende ørret. Ikke rart at dette er et høydepunkt. Fisken kan være vanskelig å lure, men når den først sitter glemmer du de utallige resultatløse kastene, de kalde fingrene og alle myggstikka. Det er noe eget med Tafjordfjella. Til min store frustrasjon har sommeren vært kald så langt, og det har vært islagte vann på mange av de gode områdene. Dette har ført til at sesongen startet lovlig sent, men noen turer har det blitt. Jeg hadde blitt tipset om noen vann som skulle være bra, disse lå på ca 1000 moh og der var det isfritt. Men til tross for skyhøy optimisme og motivasjon ble det dårlig med fisk. På tre turer, to med Kathrine og en aleine, ble det tre napp. Det var alt. Ikke mye å skrive hjem om det, for så vidt ikke så mye å skrive om på bloggen heller. Klar for tur. Denne lille krabaten lå midt på stien. Nysnø på fjellet. God sommer! En av få solskinnsdager. DNT på jobb (Tror jeg). Stille natur sa du? En foss og en liten prikk som er Kathrine. Det skal fiskes. Undertegnede i aksjon. Kaving i steinura. Lite fisk å få her. Kathrine og teltet i det fjerne. På solo-tur med solo-telt. Joda, fisken var der. Men ingen som ville ha spinneren min. Det har blitt mye tørrmat på disse turene. Fortsatt en del snø på fjella. En teltplass slik en teltplass skal være. En slukøret fisker på veg hjem. På slike kvelder går det greit at fisken ikke vill bite. Det er alltid litt kjedelig med lite fisk, eller ingen fisk var det vel. I frustrasjon har jeg vurdert å begynne med fluefiske, en desperat plan for en desperat fisker som nesten har gitt opp slukfisket. Får bruke vinteren til å spekulere i om dette skal bli en realitet. Uansett blir det i supplement med haspelutstyret, å bli 100% fluefisker vil jeg prøve å unngå. Så får vi se. Men vi har ikke gitt opp. Snart venter ei uke med fri og da blir det Tafjordfella igjen. Håpet er at med så god tid skal det bli landet en og annen fjellørret. Men med fare for å jinxe hele skiten nøyer jeg med å si at jeg håper det blir en fin tur. Rapporten kommer hvert fall på bloggen, med eller uten fisk. https://turhistorie.blogspot.com/

Høsten er virkelig og er en av det fineste årstidene å være på tur. Alle høstens farger som preger naturen, den kalde lufta som tar knekken på siste rest av blodsugerne og mørke kvelder med krystallklar stjernehimmel. Da Christoffer spurte om jeg ville bli med på en tur til Bløvatnet tok det ikke lang tid før avtalen var spikret. At det skulle lures en og anna storfisk i vatnet der oppe, gjorde ikke beslutningen noe vanskeligere. Lørdag morgen stod jeg klar med sekken og ble hentet av Chris. Det var bare å "gi na havre" mot Midsund, eller nærmere bestemt Midøya der turen skulle starte. Høsttur ut mot havet. Etter ei ferge og handling på nærbutikken gikk vi i forholdsvis rolig tempo oppover mot Bløvatet. Dette er et godt besøkt område og vi ble passert av flere personer som skulle ta turen til Bløkallen. Dette er en av få topper her, og hever seg 522 meter over havet. Det rolige tempoet skyldtes generell dårlig form i kombinasjon med fullastet sekker med øl, kjøtt og potetgull. Kanskje ikke den beste kombinasjonen det. Heldigvis var det ikke lange biten å gå opp hit, og etter en drøy time kunne vi legge oss i lyngen og sprette den første kalde. Det tok lang tid før vi kom i gang med fiskeriet, mye skulle diskuteres og vi måtte finne en egnet plass å slå opp gapahuken. Etter et par timer var pliktene gjort og fiskeutstyret ble montert. Fangsten ble ikke så mye å snakke om. Christoffer fikk en på ca 300 gram, det var alt. Da det begynte å mørkne var det bare å sette seg godt til rette i gapahuken, og nyte kvelden med god mat og drikke. Som bestilt kom stjernehimmelen og satte den velkjente prikken over i-en. Høsttur er absolutt anbefale. Klar for tur. Det pustes og peses. Bløvatnet. En velfortjent pause. Så skulle det fiskes. Ca 300 gram. Nattas krypinn. Dagens lunsj bestod av utgått frysetørket. Høststemning ved Bløvatnet. Christoffer hadde med flugestanga. Det var få vak å se. Det ble lite fisk på denne karen. Stjerneklar høstkveld. Høsten er fin, Bløvatnet var fint og turen ble fin. Med andre ord var begge fornøyd. Så får vi se om det blir flere turer med fiskestanga i år. Nå gleder jeg meg til vinteren kommer, og at isbor og pilkestikke skal bli tatt i bruk. Pudderkjøring og toppturer står også høyt på lista, og ikke minst planlegging av neste sommer. Slik jeg tenker nå kan det fort bli en ny tur til Nordkalotten, det er aldri feil. Men før bestemmelsen blir tatt skal det brukes timesvis på å studere kart for å finne den turen som frister mest. Det blir litt av en jobb. Takk for turen Christoffer. Se hele artikkelen