Søk i nettsamfunnet

Etter en sommer med hovedvekt på 2000-metere, var det tid for å gjøre unna en helt annen fjelltur i helgen som innebar å plukke noen turorienteringsposter i regi av Tormod Idrettslag på Vinstra. Tormod har som tradisjon å legge ut 10 av sine 50 poster hvert år i tilknytning til et fjellområde, og istedenfor vanlig orienteringskart, får man oppgitt koordinater til kart i hovedkartserien, og eventuelt et navn eller en betegnelse. Turorientering er en kjempefin måte å bli kjent med nærmområdet sitt på, og postene står ute hele sommeren, og man plukker dem når- og i den rekkefølgen man selv ønsker. Man får ofte oppleve steder man ellers aldri ville tenkt på å dra til, og hele familien kan delta. Siden jeg ikke kjører bil for tiden, ble årets fjellorientering litt mer utfordrende da jeg måtte komme meg de to milene til fjells på sykkel. I tillegg syklet jeg sykkelen min til en skranglehaug nylig og måtte låne meg en annen, men den var definitivt bedre. Starten gikk fra Vinstra i nitiden lørdag morgen, og etter noen kilometer var det bakketråkking for alle penga oppover mot Fefor. Sola tittet fram gjennom disen, og med stor sekk på ryggen, rant svetten i bøtter og spann. Etter halvannen times tråkking og drøyt 700 høydemetre, flatet terrenget ut, og jeg kunne sykle mer avslappet innover til Lomsetra og Tjyrubua der jeg parkerte under et tre og fant fram fjellskoa. Årets poster lå konsentrert i området rundt - og på - toppen Ruten som er et populært mål for de som oppholder seg på fjellhotellene i Espedalen og på Fefor. Beina var ganske råtne allerede da jeg la i vei mot første post, men de gikk seg til etter hvert selv om enkelte av oppoverbakkene ble ganske sure. Typisk nok gikk jeg en høyde for langt på første post - jeg tror bestandig at det er mye lengre enn det er og så heller ikke så nøye på kartet før jeg la i vei. Sånt svir. Det ble 150 høydemetre ekstra og mer banning og rasing i vier- og einerkratt enn jeg hadde foretrukket. I tillegg var det vettskremte sauer overalt. Men posten fant jeg. Videre bar det over tre småtopper med en post på hver og med litt opp og ned mellom hver topp. På den siste av de tre satt det tre eldre nisser på hvert sitt sitteunderlag med hver sin termos, og med hver sin strikkelue på snei. De passet så utrolig godt inn på en måte. De lurte på hva i all verden jeg drev med, og jeg sa jeg klipte på poster, og de så til sin forundring at det var en post på varden to meter bak dem... Videre bar det avgårde til dagens høyeste topp, Ruten med sine 1516 moh., og der ble det ubehagelig folksomt oppover da jeg kom innpå stien. Like under toppen kom det et følge på hele 14 damer nedover, og jeg hørte dem lenge før jeg så dem der de klikket i vei med stavene sine, og skravla gikk i ett rivende slitende renn. Nå tilhører jeg samme art, men det var faktisk et såpass skremmende syn at jeg feiga ut av stien og tok en annen kurs til toppen. Utolig nok gikk de siste turvandrerne derfra like før jeg kom opp, så jeg fikk toppen for meg selv og kunne se meg ut den videre ruta i ro og mak. Etter en matbit bar det ned til Hestådalen 300 meter lengre ned og videre opp til Grytingshøa på 1371 moh. Det hadde blåst mer eller mindre hele veien hit, men nå tok vinden seg opp, og det ble betraktelig kjøligere. Sola så jeg ikke mye til i løpet av dagen, og utsikten var også heller dårlig på grunn av dis, og alt fremsto som blått. Neste post var ikke en topp, men en såkalt "kvilebu" nede i lia halvannen kilometer unna. Der tok jeg meg en hvil, og det var like greit å sitte ute i leveggen, for hytta så ut til å kunne dette ned når som helst, og inne flagret gardinene i vinden. Videre bar det opp igjen til Storslåkampen på 1428 moh. og så gjensto bare siste post på Haakon den 7.´s hytte. Den var litt mer solid enn den foregående, men bar preg av å ha stått der en stund og blitt brukt til mangt og meget. Til slutt var det å vandre de to kilometerne tilbake til sykkelen, og etter 2 mil og nærmere 7 timer til fots, fant jeg den igjen under treet der jeg forlot den. Deretter gjensto bare sykkelturen ned igjen til Vinstra, og det var stort sett bare å sitte og trille og styre og bremse litt iblant. Etter de siste 100 høydemeterne opp igjen på andre siden av dalen, kunne jeg slenge meg på trappa til heimen etter 10 timer på tur med masse vind i håret.

orienterings ekspert her, fikk et nytt kompass til jul, med speil og klinometer. hva er speilet til? er det noen utregninger speilet åpner opp for eller er det bare for å pusse tenna?