Søk i nettsamfunnet

Den 8. august 2007 kjørte jeg og onkelen min med bikkja fra hytta vår i Stryn til Hope som ligger rett vest for Hyen i Nordfjord. Vi hadde etter to års planlegging bestemt oss for å bestige den toppen vi ser i det fjerne fra Strynefjella, nemlig Gjegnen/Blånibba som ligger i kommuneskillet mellom Bremanger kommune. Det er den høyeste og mest majestetiske av fjellene i Ytre Nordfjord. Og området er helt vilt med vann som heter X, Y og Z-vatnet!! Dette er en topp som flere bør prøve seg på, og jeg ønsker å lage en rapport fra turen slik at folk kanskje vil finne veien fram;) Det finnes to hovedruter fra Hope, en via Skordalen om Skordalsbotnen. Den er ofte utsatt for skredfare, og om sommeren kan ruta være vanskelig å finne og man kan fort havne ut på svaene. Vi prøvde oss på en ganske ny rute som går opp den vestlige skråningen av Skordalen. Parkerte bilen ved en tømmerplass langs Skordalselva, det er egentlig privat vei opp hit og vi klarte så vidt å komme oss opp med Yarisen. Det er en ganske ekkel skogsbilvei opp dit med bil, men alternativet må vel være å parkere ved Hopsvatnet et sted. Med oss i sekken hadde vi godt med niste, og ”Forsvarets nødproviantpakke” som jeg enda ikke har fått brukt. Den hadde vi med oss om vi skulle overnatte på Gjegnabu, hvis turen ble for lang. Hadde ikke tenkt at det skulle bli overnatting, og bikkja hadde vi ikke mat til. Vi la i vei opp en godt synlig skogsbilvei, og når vi kom litt oppe i bakkene så vi en annen tømreplass som det går an å kjøre opp til, men ikke med vår bil. Etter noen høydemetre til, og like etter den øverste svingen ligger det en stor stein på venstre side som det vokser trær på. På høyre side ligger to steiner og en rødmerket pinne. Rett over den går det en liten bratt sti rett opp i den tette bjørkeskogen. Denne fulgte vi helt til terrenget begynte å åpne seg og vi møtte på en bekk som vi fylte vannflaskene i. Lenger oppover var det vanskelig å tyde hvor folk hadde gått, og vi møtte på noen sauer (Obs! for de som har hunder). Terrenget gikk over til mer sva og store snøfonner, og vi gikk egentlig på måfå oppover mot pkt. 1254. Det viste seg å være bedre å følge mer mot høyre (slik som streken, fulgte den ned). Veien vi fulgte opp ble bare bratte snøfonner og glatte sva Anbefaler å gå mot høyre og følge en morenerygg som er bar, feilen vi gjorde var å forlate stien for tidlig (som også er vanskelig å se etter hvert). Klarte uansett å karre oss opp på pkt. 1254. Her var det storslagen utsikt mot Gråfjellbreen og Gjegnalundsbreen! Gikk i vilt terreng i retning Gjegnabu, det var litt vanskelig for bikkja (med kløv) å passere små hammere og kampesteiner. Før vi ankom Gjegnabu fulgte vi en snøfonn bort til hytta, og vannet var islagt. Gjegnabu er plassert helt vilt, på kanten av en skråning ned i X-vatnet og er festet med stålvaiere. Tok en rast, hytta var åpen og man kan kalle det en koselig hytte. Det er Flora Turlag som eier den, og de har gjort en god dugnadsjobb med å bære ved og varer opp (kanskje det er helikopter som ble brukt). Tanken ble mer og mer aktuell ved å ta en overnatting på hytta. Veien videre gikk under og til høyre rundt toppen nord for 1147 vannet. Fulgte terrenget i retning 1106 toppen ved brefoten. Det var ganske plundrete å ta seg fram, man måtte improvisere rutene over småtoppene selv. Fra punkt 1106 bestemte vi oss for å følge den midterste hylla ovenfor fossefallene. I starten ville vi ta ruta som gikk nesten ned til X-vatnet, men det var vi glad for at vi slapp. Fra Gjegnabu så vår rute verre ut enn den var, i grunn en veldig lett steinur, og man kan også følge snøen. Deretter fulgte vi snøen opp mot toppryggen til varden! Møtte på noen folk som hadde gått fra Mettenes og opp, men de hadde båt. Og deres rute krevde breutstyr for å krysse Gjegnalundsbreen. Det hadde dessverre begynt å sky seg til vi kom opp, og vi fikk ikke øye på havet jeg har hørt en kan se derfra. Men vi så langt nok, til gamle bravader som Snønipa, Slogen og Førdeområdene. Der og da ble det bestemt at vi skulle ta en natt på Gjegnabu. Vi tok en tur nedom stupet mot Bjørndalsvatnet (1100 meter nesten rett ned!). Her er det en utstikker i fjellet som kalles Galleriet. Virkelig flott utsikt og natur, vi måtte passet på stupet for det var løse fjellsteiner vi sto på. Gikk nesten samme rute tilbake til hytta, alternativet tilbake var ned Skordalsbotnen. Den ruta kan man lese om i boka Opptur – 267 fotturar i Sogn og Fjordane av Anne Rudsengen, der står min rute også godt beskrevet. Skrenten ned fra pkt. 1170 tror jeg det var, hadde bikkja mi problemer å finne riktig rute ned. En må passe på selv for å ikke dette ned 10-15 meter! Vel framme ved hytta ryddet vi oss til. Redde sengene og åpnet nødprovianten, der var det pannekakemiks, rosiner, buljong, sjokolade, real turmat og mye mer. Jeg tror aldri buljong har smakt bedre før. Det var fint at hytta hadde propanapparat der Når vi var nokså mette og lyttet på nattønsket på radioen, så vi at noen hadde lagt fra seg litt nødmat under benken. Vi tok en pannekakemiks og hermetisk pære (la dette også inn på giroen, selv om dette er en ubetjent hytte). Doen var bygd veldig fint til i en steinrøys 20 meter fra hytta. Og det var en stor seng med plass til 10 stykker i. Vi sov veldig tungt og godt denne natta. Neste dag var været dårligere. Vi kunne ikke se toppen eller Ålfotbreen ut av vinduet lenger (forresten svært kule vinduer). Det var tåke og vi kunne se ca. 150 meter foran oss, tåka lå opp til 700 moh. Nå var GPSen svært god å ha, med innlagt kart, i tillegg hadde jeg boka Opptur med en god beskrivelse. Vi var bekymret for returen da vi tok feil opp, i klar sikt! Vi spurte oss selv hvor vi ville gått uten GPS, det hadde blitt i retning Gråfjellet, og vi hadde ikke kart og kompass . Nedturen i tåke, ble overraskende mer vellykket enn oppturen. Jeg satt inn omtrentlige waypoints på GPSen etter øyemål på flybildet i boka, og vips fant vi den beryktede og gode moreneryggen ned til drikkebekken hvor jeg for øvrig mistet brillene på vei opp (fant dem igjen). Nå var det godt med en saftig burger på Sandane, og vi kunne se tilbake på en fin tur! Resultat: *Dag 1 (Hope-Gjegnen-Gjegnabu): 20 km, 8t 30min, 2245 høydemeter akkumulert. *Dag 2 (Gjegnabu-Hope): 6 km, 1t 45min. EDIT: Ops, glemte å legge inn en omtrentlig rute vi gikk, på bildene. Ikke ta pilene forgitt, jeg har dessverre mistet GPS tracks fra turen.

Blåegga og Daurmål Eller som kartet kaller dem; Botnafjellet og Svenskenipa. Det er langt fra Innlandet. Det er motsatt av Innlandet. Det er Utlandet. det er Vestlandet. Det er Topptur! Etter å ha passert håndverkarverkstadar, vevstogor og svingete vegar, som attpåtil går rett gjennom berg, og langs hav! Ja, da er man endelig framme. Nei vent, man må bare rundt den fjorden også, og så inn til den bygda DER INNE, hva f.... Vi kan endelig begynne å snakke om høydemeter. Det blir noen høydemeter når man starter i Ytre Kandal, ca 200moh. Destinasjon 1572moh. Føre: 10-100cm pudder med bjørkekvist og skare. Kandalsetra har en flott beliggenhet! Når man har hatt det KJEMPEGØY i 400 høydemeter sammen med småkvist og MEGALØS snø i bratte faen, ja da kommer man opp til ei hytte med FLOTT utsikt til nabofjellet i Øst. Etter hvert begynner man å gruglede seg til nedkjøringen som kommer. Når man kommer seg til toppen møter man en utsikt. Den lar seg vanskelig rettferdiggjøre med bilder og ord. Jeg har jo sett endel fjell nå med tida, men enda klarer naturen og lamslå meg. Gåsehud. På søndag er det klart for Daurmål. Dagen starter litt tungt og jeg kommer ikke i gang før halv ti, til tross for go'været. Her tror jeg man ser Snønipa. Litt artig å ha følelsen av total villmark, men alikevel vet man at E39 går nedi det kvasse dalføre her Ikke slutt helt enda Når jeg egentlig skal hjem via Stryn klarer jeg ikke helt å innse at det er slutt for denne gang. Hva skjer a??? Klokka er jo ikke mer enn to, ooops, svingte jeg "feil" jeg da Destinasjon: Randabygd og Glitteregga. Jeg fikk hivd på feller og slengt no stash i sekken og fikk labbet avgårde fra idrettsplassen ca kvart over tre. Håpet var å rekke toppen før mørket kom (ikke så store problemer når lufta er såpass tykk i lavlandet i vest..) Det ble mye svette i pudderet. For noen forhold. Jeg rakk akkurat å se det smådype vannet på nordsida av egga, før jeg tok på lykta og fikk en kjempefin nedkjøring til bilen. Jeg var så heldig å oppleve en solnedgang av de sjeldne, sjekk utviklinga fra flatt og grått lys til finalen: Må bare helt til slutt innrømme at jeg har blitt veldig fjellkåt på Vestlandet