Søk i nettsamfunnet

Er det noen som har erfaring med Sherpa Expedition & Tracking i Nepal? Eventuelt kan anbefale lokale tur operatører i Nepal for Annpurna circuit?

Fra å kun ha gått i våre små kystfjell var det nå min tur til å prøve meg på Island Peak i Nepal. Uten klatreerfaring var jeg spent på hvordan det skulle gå. Vi (som var to, men som etter hvert ble kun meg) brukte noe av det samme støtteapparatet som Jon Gangdal og Cato Zahl Pedersen, og var kjempegodt fornøyd med det. Vil samtidig reklamere litt for denne måten å reise på. Trekking på egen hånd ved å leie Sherpa lokalt er billigere enn å bruke vestlig turselskap, og de pengene man betaler går direkte til de lokale. Man står friere til å forandre planer, og har ikke det store gruppepresset som vi så mange andre store grupper hadde. Her er noen bilder fra turen de første 2-3 ukene i Khumbu dalen, mens den siste uken ble brukt i Pochara og Annapurnaområdet. Mer på http://www.kjiver.no/nepalsiden.htm Kjell Iver

Hei! Jeg har nylig bodd i Nepal, hvor jeg unnet meg flere fjellturer i både øst og vest. I den forbindelse ønsker jeg å dele min tur til Mera Peak, 6461 meter over havet med dere. Jeg beskriver turen på engelsk, håper dere finner den interessant og blir inspirert til å gå i det virkelig høye fjellet! IMG_9687.mp4 Mera Peak The clouds have always made me enthusiastic. The feeling of being above them or even better walk in them, make me feel marvellous. Throughout this story, you can take a major part in my newest adventure of peak climbing. I want to share my adventure to Mera Peak situated 6,461 meters above sea level in Himalaya with you. Welcome aboard on an adventure over the clouds and in the deep valleys in Nepal. My adventure started out in Lukla. The village of Lukla has a kind of famous airport, situated on high elevation on a hill side. The reputation appears from a perfect storm of small facts and factors. Tiny planes and turbulence is your least concern, making it the world’s most dangerous airport. From Lukla I began my hike towards the Zatrwa La pass which you can see in the second picture. The path to Zatrwa La went through some small settlements in a jungle of rhododendron trees. The rhododendron flower is known as the national flower of Nepal. During late March and April, the flower turns to blossom. The smell of this flower could remind you of pure incense. Could this be the hidden secret of why the local people of Nepal are always so warm and kind? All the native people I met during my path in this jungle greeted me with a Namaste and a warm smile. After the first day of hiking I settled down for a rest in Chutang, in a house built out of stones from the mountains. As dawn turned up, my adventure continued towards the pass. To get to the pass I had to climb 1300m in a steep ascent. The struggle of climbing in high altitude came back to me from my previous experiences with altitude from the roof of Africa, Kilimanjaro. The struggle went on for three hours and the climb was completed at the top of the Zatrwa La pass on an altitude of 4,600m. From the top of the pass the view took the breath out of me, with peaks so far the eye could see. Majestic above the clouds, the peaks covered in snow was shining from the light of the sun. The path continued down into a mystical valley filled with fog and clouds. The weather in the valley was heartless with winds and snow, creating a whiteout. Due to the weather conditions, I had to find shelter and spend the rest of the day in Thuli Kharka on an elevation of 4200m. This gave me an opportunity to sleep at a good height to become acclimatized for even higher elevation in the future. The weather turned during the night to great conditions on the fourth morning. This meant that the adventure continued deeper into the valley. The path was descending towards a village called Khote. This village is situated in the valley on an elevation of 2800m. The village offers different shops, showers and even internet. At this place, I could fill up my backpack with some energy and chocolate bars for the rest of the adventure. During my stay in Khote, the guides and porters sat around the camp fire and told stories from their mountain life, such as stories from Mount Everest and Ama Dablam. The different stories made my great passion for the mountains grow even higher. After a rest in Khote the path continued to Thangnak in a scenery that is hard to compete with. Walking in this valley was mystical. During the day, the clouds came into the valley and I was walking in the clouds. The path was located just beside a river created of the melted ice from the glacier on mount Mera. On the path to the next settlement, Thangnak, I came across a monastery located on the hill side. The monastery was built in the mountain, with painting and statues of the three gods in Buddhism. Here it was a monk who gave me his blessing to achieve my aim to stand on the summit of Mera Peak. While I hiked to the next settlement I slowly increased a higher altitude. Thangnak is located on the foot of the Mera mountain. It is surrounded by mountains such as, Kyasar and Gonggila. The tall mountains often gave sounds and sceneries of avalanches, which reminded me of some of the dangerous parts of being in these hard conditions. The next day my hike continued towards a new village called Khare. The distance between the settlements is not that far, but when trekking in high altitude you must have in mind that there is less oxygen and more demanding to get around. If you push too hard your body won’t be able to stay in greater altitude. In worst case, you would most likely suffer of altitude sickness which could be lethal. During the time I spent walking between these villages my destination finally turned up. Ascending almost 2000m above me, I saw Mera Peak. Luckily for me I had a rest day in Khare before the path led towards base camp and real great altitude. During the acclimatization day, I went up to a flag post to view the sunset. If you want to give your body an opportunity to stay in great altitude, here is a good tip for you; work high and sleep low. This will boost the production of red blood cells, doing it easier for the human body to transport and obtain a great flow of oxygen. My body took a great advantage of an acclimation day in Khare on an elevation of 4900m. I had regained energy and the body felt ready to the demanding task ahead. After lunch in Khare, an omelet with 8 eggs, I started my ascent to base camp. The campsite is located close by Khare on an elevation of 5250m. Most of the people hike straight to high camp, but if you consider the elevation from Khare to high camp, you are sadly asking for altitude sickness. During my hike, I met a lot of people who got sick due to the altitude because they went straight from Khare to high camp. The path and altitude drains your energy at all time, and the demanding climb makes your chances to reach the peak low. I decided along with the guide to spend a night in base camp, and I felt it was the right decision. The view was unbelievable, and during the sunset, the sky was filled with stars, there were so many of them. Spending a night in a tent in base camp gave me flashbacks of the tent life at Kilimanjaro. The true feeling of being out in the wildness could only be achieved if you spend some nights in a tent in my opinion. The task ahead was to find the path to high camp. The path was located on a glacier, called Mera Glacier. While walking on the glacier I had to wear crampons and use my ice axe from time to time. The ice axe is a perfect object to find deadly crevasses which are hiding in the glacier. The climb to high camp was affected by bad weather, and lack of visibility due to another whiteout. This made the climbing even more demanding, but it also gave me a motivation boost. The excitement of slowly reaching my destination and feeling the thin air. I reached high camp, I was above the clouds, and the camp site offered a breathtaking site. The view of Makalu just outside the tent and the view of the special campsite made me excited! It was time to gather all the energy that was possible to find. The time for the final push towards Mera Peak was soon arriving. The excitement grew in the tent, and a sleepless night with a lot of thoughts that seemed to never end, finally ended, and it was time. The clock was 03.00 pm. I had been waiting for 9 hours in my sleeping bag to start the most demanding part of my adventure. I placed my head lamp over my head, closed my jacket, and clipped the crampons to my mountaineer boots. The footsteps towards the summit could start to lead the way. The weather conditions were good. The stars were shining down at me, the wind was resting and it wasn’t that cold, maybe -15 Celsius. My footsteps were taking me higher and higher in a slow phase into the even thinner air. After climbing for two hours I finally reached an altitude of 6000m. At this time, you feel the low percentage of oxygen, and how much you breath for every step. On the summit of Mera Peak the percentages of oxygen is about 44%. If you compare this to altitude of sea level the percentages is 79%. The view became more and more beautiful while dawn set in. Several of the highest mountain were visible, such as Lhotse, Everest and Ama Dablam. The view and surrounding took the attention of the demanding task away. The majestic feeling of having the clouds underneath you, and gazing at the view on 5 of 6 highest mountains in the world. The view took all my attention from looking ahead on the summit. The ascent flatted slowly out and suddenly I only had a step wall of 100m to overcome before I could stand on the summit of Mera Peak. At 08.34 am, I stood on the summit of Mera Peak 6,461m / 21.197 ft. above sea level. What an adventure, what a view. My feelings around the summit is hard to explain, they were filled with happiness, fear, pride, and I felt amazing. Thank you for taking a part of my adventure towards Mera Peak. I hope I managed to inspire you to get out in the wilderness to experience new feelings. Bing your friends for an adventure to create everlasting memories. If you enjoyed this adventure, feel free to follow my future expeditions and adventures. My next adventure will take place in Russia, where I will try to summit Mount Elbrus, the highest mountain in Europe. This will hopefully be my second of the seven summits. Det var en fantastisk tur og eventyrene mine står ikke på vent. Jeg har nylig startet et nytt prosjekt med de høyeste fjellene på hvert kontinent, hvor jeg reiser til Elbrus i Juni som mitt andre fjell. Jeg har en Facebook side hvor jeg skriver om tips til turer rundt om i verden og andre eventyr jeg har i den norske naturen. Følg meg gjerne på min vei og forhåpentligvis bli inspirert! https://www.facebook.com/hikeandadventure/?ref=bookmarks Joachim B. Andresen

Ville tilbake til Himalaya igjen og fikk med meg noen eventyrlystne venner på turen, iallefall i to uker før de måtte gjøre vendreise for å fullføre sine eksamener. Denne gangen var det Annapurna som sto for tur. Vi skulle gå opp til Annapurna Base Camp, dele oss der. Mens de gikk ned igjen hadde jeg ett håp om å kanskje gå opp mot Mardi Himal eller få meg en annen topp. Vi fløy til Kathmandu (Trondheim-Oslo-Dubai-Dhaka-Kathmandu) med Norwegian, Emirates og Biman. Emirates var flotte saker å fly med! Biman derrimot... det starta med tekniske problemer i Dhaka, gikk en time over skjema mens de prøvde å finne feilen. Endte med at flyvertinna ba en bønn over høytalerne og så var vi i lufta! I Kathmandu var det tordenvær som det ofte er, og sikta var skjeldent over 3000m (som det skal være om de skal lande der) men flyet gikk hardt men fint i bakken uten å skli av som Turkish Airline gjorde ei uke tidligere! Kathmandu var det samme gamle (gamle som i 2011), det komplette kaos av en by. Jeg synes Kathmandu er spennende, mye å se å oppleve her. Det jeg la merke til som hadde forandret seg på 4 år var wi-fi, nå var det wi-fi i alle hoteller og restauranter. Annet som hadde forandret seg noe var forsøplinga, den var ille sist, men kan iallefall si at den ikke er i ferd med å reduseres. På fly over Dubai Durbar Square i Kathmandu, desverre ødelagt i jordskjelvet ti dager etter disse bildene ble tatt. Tiggere i Kathmandu Vi kom oss relativt fort igjennom Kathmandu og videre med buss til Pokhara, Nepal's nest største by og inngangsporten til Annapurna. Spennende busstur, 160km på 8 timer! Pokhara var helt klart en helt annen by enn travle Kathmandu, men her var det nesten flere turister enn lokale, iallefall ved Lakeside. Tok litt byvandring og kom meg opp til noen utsiktspunkter vest for byen. World Peace Stupa lå på 1100m. Der var det byggevirksomhet ettersom det hadde gått ett stort ras ned nordsiden av toppen den lå på noe som hadde gjort hele stupaen ustabil. Gikk opp ett stykke til ett fint utsiktpunkt på rundt 1200m og satt der mens sola sto opp over byen. Besøkte også ei grotte som lå midt i byen. For å komme meg ned i den måtte jeg gå inn i ett kjøpesenter helt til det gikk ned steintrapper ned i undergrunnen. Måtte betalt 200 rupees (16kr) for å få adgang. Grotta var såpass ombygd at det var lite naturlig å se her. Sikkert spennende for de som aldri har vært i andre grotter før. Det som var å se var selve inngangen til hula, flott arkitektur! Det lå også ett tempel hundre meter inn i grotta. Helt innerst (så langt folk fikk gå iallefall) rant ei elv inn i grotta fra dagen og fortsatte ned i grottesystemet. Det var selvfølgelig forbudt å gå videre og utforske på egen hånd her, noe jeg hadde vanskeligheter med å respektere! Venta til det ikke var folk der og klatra over for å ta noen litt nærmere bilder... Da vi dro til Pokhara var det elendig sikt. Flott vær og varmt men vi så knapt Fishtail før søvidt ved solnedgang. På returen derrimot hadde kaldluft og tordenvær rydda lufta og utsikten til Himalaya var flott dagene lange da jeg var i Pokhara. Soloppgang over Pokhara Sarangkot (1600m) med Himalaya i bakgrunnen Lakeside, Pokhara Machapucharé aka Fishtail (6993m) Paraglidere ned fra Sarangkot Nepal kan være ett stort søppeleventyr til tider Inngang til grotte i Pokhara Lys fra dagen inn i grotta Tordenvær På bussturen mellom Kathmandu og Phedi ble vi kjent med to norske brødre som skulle trekke i noen dager. Vi joina lag og fikk ned priser på overnatting i Pokhara og transport med Jeep fra Pokhara og opp til Phedi der vi starta fra. Vi gikk fra Phedi relativt tidlig på dagen, det var iallefall få eller ingen trekkere som hadde gått før oss. Realiteten traff noen av oss, for stien startet stupbratt. Vi gikk opp på ryggen og fra 1600m gikk stien over i vei som vi fulgte igjennom bygda Dhampus forby en liten militærleir og en check point for å vise ACAP og Trekking Permit. Mens vi fikk signert våre beviser kom det to Israelere og gikk fint forby. Vi hilste å sa at her måtte vi vise permits. Da lo de høyt og fortsatte videre! Det tok ikke mange sekundene før vakta kom løpende og ropte dem inn i huset igjen. De hadde ikke permits og fikk klar ordre om å snu! Vi fortsatte fra Dhampus på sti oppover til vi igjen endte opp på en vei som vi fulgte opp til 2200m til en liten samling lodger på ryggen. Her delte stien seg, ned til Landruk for oss som skulle til ABC (Annapurna Base Camp) og videre oppover ryggen mot Mardi Himal, en nyere trekking rute som er i ferd med å øke i popularitet. Tok en pause her og tok fram kortstokk, geitost og whiskey. På noen minutter eksploderte skyene irundt oss å straks lyna det i alle kanter mens det hagla ned. Vi fortsatte og spille kort i håp om at det bedret seg etter hvert, vi hadde jo fortsatt flere timer lys. Det endte med at vi måtte sove der! Iallefall våkna vi dagen etterpå til et mye flotter panorama enn nede i Landruk! Vi gikk til Landruk, mens de to norske brødrene vi traff gikk opp mot Mardi Himal. På veien til Landruk ble vi stoppet av tre barn som blokkerte veien med pinner. For å passere måtte vi gi dem sjokolade. Vi gav dem ingenting og skulle til å gå over pinnene. Da "angrep" hun eldste jenta oss og prøvde å åpne alt som var av glidlåslommer og sekkeåpninger hun klarte å få tak i før vi fikk dytta hun unna. Hun klarte å få tak i vannflaska som hun mista så den falt 10m ned på terrasseåkeren på siden av veien. Heldigvis var dette de eneste virkelig ufordragelige barna vi møtte på, men det er synd å se at turismen fører til slik oppførsel. Tok lunsj i Landruk og sendte en snap til Norge da det var wi-fi her. Wi-fi var det i nesten alle bygdene oppover, dog det kostet penger å bruke det etter Landruk. Det eksisterte ikke sist jeg var i Nepal i 2011... Vi gikk videre ned til New Bridge på 1300m. Like før hengebrua fant vi en flott idyllisk foss som en av oss måtte bare ta en dusj i med skoene på! Ett kvarter seinere, måtte skoa av. En blodigle hadde funnet veien neddi skoa og blodet skulle renne lenge! Dagen endte i Chuli på 1780m. Dag tre gikk videre opp til 2200m og gjennom Chomrong (den siste permanent bosatte bygda) ned og til ei hengebru på 1900m. Så gikk det opp til 2550m før det gikk ned igjen til Bamboo på 2300m. Bamboo var ikke en spesielt trivelig plass å være, det var ett høl i jungelen egentlig. Men jeg og en til våkna med ei forkjølelse i Chuli, rett og slett ikke vant til å gå opp og ned med slike temperaturer! Vi tok derfor kveld i Bamboo selv om vi vurderte å gå videre til Dobhan. Flott sti igjennom bygdene Tibetansk-ættede barn i Dhampus Barn som blokkerte stien og forlanga sjokolade Dag fire gikk opp igjennom Dobhan, Himalayaog til Deurali(3200m). Mellom Hinku Cave of Deurali passerte vi det første store snøraset som hadde gått kanskje en uke tidligere. Klokka var ikke mer enn 14-15.00 da vi kom til Deurali, så vi vurderte om vi skulle fortsette til MBC (Machapucharé Base Camp). Vi endte opp med å velge det tryggeste alternativet. Det var stor snøskredfare og det er utover dagen at det raser oftest. Mens gjengen slappa av og venta på middag tok jeg en liten timers tur irundt lodgene. Da jeg skulle ta ett panorama kanskje 100 høydemeter over Deurali lukta jeg noe råttent. Snudde meg å så ned på en død snøleopard som lå en halvmeter fra meg. Var vanskelig å finne noe dødsårsak, men var spennende å faktisk få se noe så skjeldent som ett sånt dyr, selv om den var nylig avdød. Våkna tidlig og gikk fra Deurali. Den største stien går vest for elva, men denne var stengt på grunn av snøras i den første renna ned fra Hiunchuli. En midlertidig sti kryssa elva og gikk øst for elva over ett annet stort snøras som hadde gått ned ei renne fra Machapucharé. Stien kryssa elva tilbake til hovedstien og vi fortsatte over flere store men gamle snøras. Rett før den første lodgen på MBC kryssa vi et ganske stort ras som hadde gått bare noen timer før oss. Vi bestemte oss for å bli i MBC å fortsette opp til ABC dagen etter. Vi tok en tur opp i fjellsidene mot 3900m før tåka kom inn. En time senere var tordenværet ett faktum og det regna tungt ei stund. Det gikk over i snø men gav seg utpå kvelden. Jeg våkna kl 03.00 for å gå ut å prøve noen nattbilder av stjerneklar himmel, men da jeg kom meg ut var det skyer og kuling. La meg igjen å sto opp kl 06.00 for å fortsette opp til ABC. Da hadde det begynt å snø. Jeg hadde også fått høy feber av forkjølelsa jeg pådro meg langt neddi der så det ble til at jeg ble i MBC hele dagen mens de andre gikk opp på ABC. Snøen lava ned mye av dagen og vi fikk rundt 30cm nysnø. På kvelden letta det derrimot. Jeg hadde blitt bedre i løpet av dagen og sto opp kl 05.00 for å gå opp til ABC. Da var det -15c på MBC og krystallklart ute! Som førstemann gikk jeg i nysnøen oppover. Begynner jo å kjenne det på kondisen her oppe, så ting gikk ikke så fort som jeg er vant til. Fulgte stien 1/3 del før jeg bestemte meg på å prøve å klatre opp på moreneryggen for ett mer episk panoramabilde mens jeg gikk. Tungt var det, med 20-30cm nysnø oppå 1m med råtten snø over grov ur. Falt igjennom hundre ganger og brukte sikkert 15min på 20 høydemeter, bare på å gå fra stien og opp på ryggen! Brukte mye lengre tid på å følge ryggen også, var umulig å se igjennom nysnøen hvor det var stein eller sjakt, men akkurat sånt terreng har jeg gått så mye på at det går helt fint! Men utsikten var fenomenal og jeg fulgte ryggen nesten helt opp til ABC før jeg gikk ned på stien igjen. Sola kom opp og temperaturen føk til værs på få minutter. Ble på ABC i nesten 8 timer i tidenes påskevær. Ble både lunsj og en dyr cola på boks (300 rupees = 24kr, dobbelt så mye som ett rom i en lodge koster). Returen gikk betraktelig raskere enn oppoverturen. Brukte fire timer ned til Bamboo fra ABC, og passerte mange av de som gikk fra ABC to go tre timer før meg! Det ble altså 21km, 610 høydemeter opp og 2150 høydemeter ned den dagen. Sov i Bamboo igjen og gikk videre til Chomrong og til Tadapani neste dag. Det ble veldig mye opp og ned igjen, og litt for lang avstand på den dagen (16km) store deler på steintrapper som mine knær ikke liker så godt i lengda. Så etter den dagen hadde jeg vondt i knærene. Kom til Tadapani veldig seint også, tenkte å stopper i lodgene før det, men de var fulle. Fullt var det også i Tadapani, men klarte til slutt og finne meg ett lite rom i en kjeller med en Vannbøffel i naborommet som lagde rare lyder langt utpå natta! Større snøskred som gikk 3 timer før vi passerte Snøfoss ned fra Machapucharé Machapucharé Base Camp Annapurna Base Camp (4130m) Panorama fra ABC Viewpoint, fra venstre: Hiunchuli (6441m), Moditse (7126m), Fang (7647m), Annapurna I (8091m), Singu Chuli (6501m), Tent Peak (5660m), Annapurna III (7555m), Gandharwa Chuli (6248m) og Machapucharé (6993m). Fra Tadapani forlata jeg stien og den store turiststrømmen som fortsatte mot Poon Hill eller Ghandrup. Jeg gikk opp til ett lite og kaldt sted på nordsiden av Mulde Peak (3647m) og sov i Dobate. Her ble jeg i tre dager da været var ganske dårlig den første dagen. Var oppe på Mulde Peak begge morgener for å se og få tatt noen bilder fra utsikten. Hvorfor i alle dager går ikke flere folk opp hit når den knuser Poon Hill i alt! Kan vel ikke si for mye, droppa å gå ned til Poon hill, men Mulde Peak er 500m høyere, gir en langt bedre panoramautsikt enn Poon Hill. Og fortsatt er ikke Mulde Peak særlig vanskeligere, bare litt tyngre pga høyden. Etterpå gikk jeg ned til Ghandruk, men sov første natta på ett gjestehus som het Little Paradise Lodge oppe på en topp. Flott utsikt herfra, men det som var det beste var selve gjestehuset! Dette var virkelig ett paradis! Sov også en natt i Ghandrup for å få sett litt av den byen. Nå var jeg tom for penger så turen gikk tilbake til Pokhara og tilslutt Kathmandu. På flyturen tilbake til Norge ble det en liten snartur innom Dubai for å se på skyskraperne, imponerende det også! Turistbygda Ghorepani (2800m) omringet av fargerike Rhododendro-skoger Soloppgang over Dhaulagiri (8167m) Fishtail på natta Annapurna South (7219m) og Hiunchuli (6441m) Uvær over Fishtail Bygda Ghandrup Little Paradise Lodge Det var det, beklager om noen av bildene er litt over kanten photoshoppa. Er bare litt gøy å holde på!

Heisann fjellfolk. Rett før jul var jeg en tur i Nepal for å se om det var noen kule plasser å hoppe på trialsykkelen min. Det endte opp med at jeg kom meg opp til base campen under Annapurna, som ligger på 4130 meter over havet, og fikk sykla litt rundt der. Jeg lagde en film også, som jeg av og til gjør når jeg er på tur. Håper dere kan like den:) https://vimeo.com/83754278