Søk i nettsamfunnet

Nattur til Besshøe 22.04.06 På grunn av nattestenging av Valdresflya hadde vi allerede sittet og trykket i bilen i Sjodalen noen timer da Erik og Roger kom kjørende nordfra litt før midnatt. Månen var fraværende og en tindrende klar stjernehimmel gledet ”astronom” Erik som plukket frem astronomiske fenomener vi andre ikke greide å få øye på med vår beste vilje. Temmelig nøyaktig midnatt ruslet vi oppover lia like ved Bessheim. 5 og en halv time gjenstod til soloppgang og for å komme omtrent punktlig til toppen var det i starten et stort poeng å holde farten nede. Litt oppe i lia fikk et lyspunkt på himmelen vår oppmerksomhet. Nærmest fra intet lyste et punkt opp til en styrke man ser fra landingslysene på fly før det sakte beveget seg over himmelen mens lyset døde ut som om farkosten svingte. Blinkende vingelys eller annet som kunne vitne om et fly var ikke å se. UFO konkluderte vi raskt og spøkte med at vi trolig ville bli ønsket velkommen på toppen av Besshø av små grønne menn (eller damer). Uten månelys var natten temmelig mørk og vi vinglet en smule oppover i forhold til optimal kurs, først litt for langt til venstre for Bessoset og senere for langt til venstre opp ryggen på Bessfjellet slik at vi fulgte den avblåste og småkuperte ryggen ut mot Bessvatnet i stedet for det mer slake draget lenger til høyre som planlagt. I mørket spiller synet dessuten en mengde puss. Konturer, helninger og annet forsvinner. At det gikk bratt oppover skjønte vi først når halve stjernehimmelen ble kuttet bort av fjellkammen foran oss, og overraskende bratte nedoverbakker dukket stadig opp fra det store intet. Panen var å gå opp Brue øst for Besshøbrean. Et hvitt felt midt på nordveggen av Besshø innbilte vi oss var den nevnte Brue og vi gikk rakt mot denne inntil vi på den voksne moreneryggen før Besshøbrean oppdaget at vår Bru bare var et stupbratt snøfelt oppe i nordveggen og ikke den riktige Brue. Vi besluttet derfor raskt å fortsette mot høyre, opp kanten på Besshøbrean og bestige toppen via den nordlige utløperen fra toppen. Så langt hadde fokus vært på å holde tempoet nede, men plutselig hadde tiden gått skremmende fort, og den lille navigasjonsmessige blemmen førte til at vi følte tiden begynte å bli knapp. Heldigvis var det ikke langt igjen og mens himmelen glødet til bak Rondane tok vi fatt på topp-flata innover mot høyeste punktet. Litt før halv fem var vi på toppen og etter få minutter dukket den oransjeglødene solskiva opp litt til høyre for Storronden. Et belte med dis i horisonten røvet oss for et rosaglødende lysshow over Jotunheimen – det ble litt som en nyttårsrakett som med store forventninger spruter mot himmelen for så å eksklodere i et lite, knapt synlig eller hørbart ”puff”. Isnende kald vind fra sørvest virvlet opp snøen på toppen og gjorde Besshø.til et nokså ugjestmildt sted, men vi koste oss storligen over den flotte utsikten likevel. For Erik var det første gang på toppen, nytt kryss i boka, mens Roger hadde en del turer opp hit på samvittigheten fra før av, ikke så rart kanskje siden han er fra Vågå. Etter hvert som sola klatret over den frekke disstripa i horisonten ble lyset, stemningen og fargene vidunderlig vakre og meget fotogene. Surtningssue var naturlig nok det av fjellene rundt som fikk mest oppmerksomhet, men også den kvasse toppeggen på Store Memurutinden, Nautgardstindens dominerende profil og nordveggene i Gjendealpene var flotte å se til. På vei ned Besshøbrean lå et lite lag puddersnø oppå et forholdsvis fast underlag. Forholdene var så fine at alle klarte å prestere minst en dugelig sving. Skimessig var denne breen utvilsomt turens høydepunkt. Videre nedover mot Bessvatnet var det så mye stein som var halvt skjult av et tynt lag fokksnø at vi fikk mengder av riper i skia. Nedenfor Besshøbrean skilte vi lag. Erik og Roger som hadde et par ekstra gir å sette inn i nedkjøringene kjørte i forveien mens vi tok det med ro i morgensola på vei ned til Bessheim. Etter mange små stopp var vi nede ved Bessheim litt før kl. 9, i seng litt før kl. 12 og frokost litt over 14, men resten av dagen ble ikke helt god – litt fjern og ør, med hode som ikke var helt til stede. Det flotte lyset, og alle de herlige stemningene gjør likevel at det er verdt den påfølgende lidelsen å snu døgnet