Søk i nettsamfunnet

Fjellene rundt Stryn er lett tilgjengelig for toppturer på ski. Man kommer forholdsvis enkelt opp til snøgrensen, selv på milde vintre som denne. Utgangspunktet for turen til Natakupa (1400m) er enten parkeringsplassen på vinter-skisenteret eller hvis vegen tillater det, Bøasetra. Sistnevnte ligger på ca 600m, og der er det som oftest godt med snø på denne årstiden. Dagen startet meget bra, til tross for diverse dystre spådommer om lavtrykk. Jeg kom fort over skoddehavet i Stryne-dalen, og da forvandlet dagen seg fra dystert mørke til en krystallblå himmel. Slik er det heldigvis ganske ofte på nordvestlandet.... For å slippe å brøyte spor, kan man med fordel følge skitraseen i alpint-løypen. Trekket er ikke åpnet for sesongen, så her var det fremdrift for egne krefter. Nytt for 2006-sesongen er at skitrekket er bygd ut, og nå fører alpinister langt opp i Steindalen, ved foten av Natakupa. Det som tidligere var en strabasiøs tur, burde nå være en formalitet selv for "late" topptur-"entusiaster". Man kan mene hva man vil om utbygging, men jeg synes nå det er litt trist at alpintanlegget har satt sine varige spor i Steindalen. Det som tidligere var en flott topptur i nesten uberørt natur, blir nå en vesentlig annerledes opplevelse med utallige høye master av metall spredt utover et stort område. Andre vil vel kanskje hevde at det er gull verdt for Stryne-regionen at man nå har utvidet tilbudet betraktelig også for vinter-alpinister (og ikke bare sommerski). Investeringen i skianlegget har også medført at det for tiden er stor aktivitet på bygging av nye hytter i området. Heller ikke det er særlig gunstig utifra hensynet om vern av naturen. Jeg må nok likevel innrømme at det hadde sin fordel å kunne følge den preparerte skitraseen til langt inn i Steindalen, forholdene tatt i betraktning. Det var skikkelig bryteføre, og det ble altså litt for fristende å holde seg til skitraseen, fremfor å slite i vanskelige snøforhold. Fra øverste mast, tar man rett til høyre og følger ryggen opp til Småeggene og videre til Natakupa. Det som tidligere var bryteføre, ble nå knallhardt skareføre. Utsikten fra denne ryggen er rett og slett storartet, og dette gjør at man fort glemmer den kalden vinden og tiltakende melkesyre i beina. Og med mp3-toner fra Queen's "Who want's to live forever" får man virkelig et ønske om at livet skal vare evig på denne rygg. Dessverre lå det en kuldetåke på toppen av Natakupa, som reduserte utsynet betraktelig. Men hva gjør vel det, når det er nedkjøringen som frister mest i et sådant øyeblikk. Dessverre fortonet nedkjøringen seg som et mareritt av ukontrollerte slag på skikkelig hardt vaskebrett-føre. Ikke altfor gunstig for en stiv muskelatur, med heller få skidøgn i løpet av inneværende år. Jo det kunne selvsagt være ønskelig med pudderføre, men man kan ikke få i både pose og sekk. Det flotte veret og opplevelsen av å komme seg høyt til fjells, var mer en nok for en underernært frilufts-sjel i denne omgang.... Noen bilder følger vedlagt, men hele bildeserien finner du her: http://distantpeak.com/simpleviewer/index.php?set=72157594431821548