Søk i nettsamfunnet

Da har jeg laget en liten reiseskildring fra turen til Aconcagua nå i januar. Bilder skal jeg se om jeg får lagt ut senere. Det ligger noen få bilder på bloggen min der også denne teksten finnes. http://trangoliv.blogspot.com/ Aconcagua Det er kaldt og mørkt. Hodelykta lyser opp stien et par meter framfor meg. Jeg kan se de andre et stykke foran. Det er fullmåne og god sikt. Formen kjennes bra, men ryggen verker. Tankene svirrer i hodet på meg. Hvorfor akkurat i dag? Vi har ikke gått mer enn 3-400 høydemeter. Litt opp i bakken, bak de klippene der ligger campen på 6000 moh. Jeg kjenner at jeg må ta i for å innhente gruppa foran. Den siste halvtimen har tanken på å kaste inn håndkleet begynt å kverne. Blir isjiasen slik jeg vet den kan bli, har ikke helsen min særlig godt av at jeg befinner meg i bratt, vanskelig terreng på nærmere 7000 m. Det vil være livsfarlig både for meg selv og de som eventuelt prøver å hjelpe meg. Jeg vurderer tanken på å proppe meg med smertestillende og la det stå til. Om en stund er vi i campen der vi skal ha en lengre pause. Når jeg ikke igjen de andre før, så får jeg ta en prat med guidene der oppe. Jeg er bare drøye 100 meter bak de andre. Jeg kan høre de snakker sammen i den for en gangs skyld svake vinden. Jeg fortsetter oppover. Skritt for skritt. Ryggen blir verre. Ikke ille enda, men det verker i korsryggen. Hadde jeg enda vært sliten i tillegg.. Er naturligvis andpusten og har travel puls, men kjenner at jeg har reserver å spa på med. Foran meg ser jeg at en til sliter med å henge på gruppa foran. Hun støtter seg på stavene og er ikke i form. Litt lenger nede var det et par som ikke var helt i slag, og måtte tømme seg. Noen svinger senere ser jeg at de andre har stanset. Da jeg kommer opp er det ytterligere en person som har møtt veggen og ligger rett ut på stien. Guide Alberto kommer bort til meg og sier at vi må gå ned og beklager det. Jeg skjønner at han ikke mener hele laget... Men for meg er det helt greit. Jeg har vel egentlig kommet så nær samme konklusjon selv at motivasjonen for å fortsette ikke er det den burde være. Jeg kunne nok ha gått de siste meterne opp til campen og vurdert på nytt der, men jeg tror ikke jeg hadde fortsatt videre derfra uansett. Alberto skal følge tre av oss ned til Camp Nido som vi startet fra et par timer tidligere. Det går sakte nedover. De to andre er dårlige og har spydd seg tomme. Kalde og ikke mer energi. De har det mye verre enn meg. Jeg er på fjellet Aconcagua i Argentina nær grensen til Chile. 6962 moh. Det høyeste fjellet i verden utenfor Himalaya. Og slik endte mitt forsøk på å nå toppen. Og det føles ikke som noe nederlag. Vel føler jeg jo at det er noe jeg ikke har fullført der nede, men det toget har ikke gått. Fjellet står nok en stund til. Da vi gikk ned igjen til campen den natta så var jeg hvor rart det enn høres ut, glad! Jeg hadde allerede satt ny personlig høyderekord, og fått nok en bekreftelse på at jeg tåler høyder godt. Vissheten om at det var tatt en fornuftig og riktig avgjørelse var der hele tiden. Og i teltet der nede ventet en god varm sovepose. Det er januar og høysommer her nede. Nok en gang har anledningen spilt på lag med tilfeldighetene og jeg er den lykklige deltageren på en tur med Gamme Expeditions. Nesten en måned på den andre siden av jorda fyllt med opplevelser, vennskap, slit, glede, fremmed kultur og masse flott natur. Akkurat slik jeg elsker. Vi er elleve personer som drar på denne turen. Fem av oss skulle nå toppen. En suksess! Og det ble akkurat så bra som jeg hadde håpet på. Jeg kjente noen av deltagerne fra før men de fleste var ukjente. Passer meg bra. Jeg liker å bli kjent med folk i en slik setting. Man deler opplevelser som preger deg resten av livet. Og man knyter vennskap for resten av livet. Vi var alle helt forskjellige personer. Hjemme ville vi antagelig aldri møttes. Men kjærligheten til natur og fjell samt gleden av å være på tur og viljen til å utfordre oss selv er fellesnevneren. Vi reiste fra Norge en kald dag i romjula. En lang reise på nesten halvannet døgn og vi var i Santiago. Nyttårsfeiringa skal vi ta her før vi flyr videre til Mendoza i Argentina. Jeg slapper av på hotellet da det ble heller skralt med søvn på flyet. Vi spiser middag på hotellet om kvelden, før vi går ut for å se på folkelivet. Jeg kom allerede den kvelden til at nyttår hjemme i Norge aldri vil bli det samme. Underholdning og et fantastisk fyrverkeri fra byens tv-tårn. Og gatene var fyllt med hundretusenvis av feststemte mennesker i alle aldre. En stemning vi ikke har her hjemme. Og som kuliminerte i en kakofoni av jubel og sprutende champagne da nedtellingen var over og fyrverkeriet startet. Surealistisk! Og en opplevelse som man aldri glemmer. Mendoza. Et av verdens mest kjente vindistrikter. En by som har flere innbyggere enn Oslo men få hus har mer enn to etasjer. Og alle gatene er kranset av flotte aleer. Fra flyet hadde vi sett utover Andesfjellene og Aconcagua selv. Et imponerende skue selv om vi bare så en brøkdel av denne verdens lengste fjellkjede med tusenvis av topper på 5-6000 meter og høyere. Her skulle vi ordne med tillatelser etc. samt spise biff. Å spise biff Mendoza er obligatorisk. Argentinsk kjøtt er verdens beste. Biff og rødvin er synonymt med Mendoza. Argentinsk byråkrati hadde nok lært en del fra gamle Sovjet men vi fikk da ordnet det vi skulle etter mye trasking fram og tilbake i byen. At park-permiten kostet over dobbelt så mye som vi var informert om, får heller stå sin prøve. Alt skal ikke gå på skinner på en ekspedisjon. Det er godt over norske sommertemperaturer, men heldigvis er det ac på hotellrommet. På formiddagen dagen etter ble vi hentet med to minibusser. En firetimers biltur opp i fjellene langs hovedveien tilbake mot Santiago venter. Landskapet er spesielt. Da vi kommer utenfor vinmarkene blir det tørt og goldt. Heier og lave åser med spredt buskvegetasjon. Ikke trær. Og langs hele veien kunne vi se slike små hjemmelagede altere med lys og gjerne Jomfru Maria figurer som er så typiske for katolske land. Etterhvert så vek åsene plass for fjell. Høye fjell! Og helt annerledes enn hjemme. Fjellene der nede eroderer og forvitrer i mye større grad. Og et sammensurium av vulkanske og sedimentære bergarter. Og nede i dalene kunne man se enorme morener som elvene skar seg ned i. Penitentes er egentlig Argentinas svar på Trysilfjellet. En samling med hoteller ved et alpinanlegg. Men nå er det sommer og hotellene er fyllt av fjellvandrere fra hele verden. Etter ei god natt i Penitentes skal vi endelig ivei. Litt ned i dalen er Punta de Vacas som er startpunktet vårt. Vi har inntil tre uker i telt foran oss. Ingen dusj, ingen barbering. Vi får klare oss med våtservietter og antibac. Dessuten så er fjellsvette kjent for å være renslige saker. Vi beveger oss sakte på stien innover Vacasdalen. Her er det en hel del vegetasjon. Ikke trær men mye busker og en del gress. Vi bærer bare en dagstursekk med det vi trenger på selve trekkingen. Hovedbagasjen tar muldyr seg av. I første campen er det grillmat til middag. Og vin. Det blåser litt surt og folk går tidlig til ro. Jeg tror de fleste er veldig fornøyd med at hotellsenger er byttet ut med telt og sovepose. Dagen etter så vider dalen seg ut. Vi har en del kilometer og gå men de endeløse elveslettene er greie å gå på. Men vinden står rett imot. Endelig ser vi neste camp. Og til andre siden innover i en trang dal kan vi blant skyer skimte målet. Aconcagua! Delvis snødekket og høyt der oppe får vi et par glimt. Natta blir vindfull. Og for min del litt våt. Jeg blir plukket ut som frivillig til å teste en prototyp på et lite knøtt av et telt fra Helsport. Aleksander driver og tester litt utstyr for dem og har med seg et Helsport Ringstind Ultralight som bare veier 900 gram! Et bra telt men blir nok litt spinkelt til en slik tur. Men jeg sov godt! På slike turer så er dagsplanen som man har i utgangspunktet veiledende. Vær, føre og andre forhold gjør at planer må endres. Så også her. Hele gruppa er i god form. Og i denne campen er det kummerlige forhold og ofte mye vind. Etter forslag fra guidene blir vi enige om å droppe en planlagt hviledag her og gå rett opp til basecamp dagen etter. Der har vi tilgang på alle fasilitetene som gjør fjellivet til en bedagelig opplevelse. Store mat- og oppholdstelt, toaletter, lege og ikke minst en mye flottere utsikt. Slike forandringer i planene ble også iverksatt senere da det ble bestemt at vi skulle satse på å få alle opp til Camp Colera på 6000 moh. Og derfra gå ned på andre siden av fjellet og ut igjen via Horoconesruta. Det skulle vise seg å være et godt valg. Vi fikk gått rundt hele fjellet og sett det fra alle sider. Det at vi går i nytt terreng er også fint. Det er mer motiverende enn å gå samme lange veien to ganger. Basecamp. Ordet forbindes med høye fjell. Kilimanjaro og Elbrus har ikke Basecamp. Men Aconcagua er i en annen kategori. Her er det livlig. Kokker, portere, guider og klatrere. Det snakkes ikke så få språk rundt deg. Det spilles musikk. Noen har et aggregat og en tv. Om natta sender plutselig noen opp fyrverkeri..!? Noen parrer seg i naboteltet. Vi mistenker kokken. For de som jobber her er basecamp hjemmet deres i sesongen. Opptil fire måneder. Dagligliv i 4200 meters høyde er ikke så veldig annerledes enn hjemme som man skulle tro. På vei opp har vi hatt toppen foran oss. Posering med toppen i bakgrunnen har sinket oss. Fjellet er mektig! Selv om vi går nesten tusen høydemeter ser det ikke ut som toppen kommer nærmere. Nå skal vi ha to hviledager her før vi begynner å frakte utstyr oppover på fjellet. Fra nå av får vi ikke hjelp av muldyr. Men vi leier en bærer til å ta teltene for oss. Her skal vi også til legen for å godkjennes. Det går bra. Jeg har bra, om enn noe snodige verdier og resultater. Noen blir medisinert og får en ekstra sjekk for å se at ting går i riktig retning. Men alle blir klarert. Dag sliter med en forkjølelse og blir forespeilet noen dgar før han kan forvente en bedring. Han bestemmer seg for å reise ned igjen og hjem. Trist! Jeg har vært på slike turer sammen med ham to ganger før. Han er den sindige totningen som er så fin å ha i ei slik sammensatt gruppe. Han velger å reise med helikopter ned igjen. En av de sterkeste i gruppa er plutselig ikke med lenger. Det er bratt! Det er løs ur! På ryggen har jeg drøye sytten kilo. Og bare jeg kommer over kanten der oppe så er jeg 5000 moh. Jeg er sliten. Den siste bakken er knallhard! Men formen er blitt bedre utover dagen. På morran var jeg uggen. Endelig kan jeg se over kanten. De siste meterne bort til teltplassen går tregt. Men etter fem minutter er jeg pigg som bare det. Vi steiner ned utstyret og slapper av en stund før vi går ned igjen. Rett over bc er det en litt utsatt strekning der vi må trå forsiktig og se opp for steinsprang. Det går fint begge veier. Lasagne til middag! Vi har det bare så bra! «Tenk å ha vært her akkurat nå dere!» Aleks får oss til å innse hva vi er med på. Plutselig finner vi ut at det er jo lørdag! Ekstra vin! Og det kommer. En aldri så liten fest i fjellheimen. Vi har nok en hviledag før vi forlater denne basecampen for godt. Jeg gjør ingenting utenom å sortere bagasje. Nå tar vi bare med det vi må ha over fjellet. Resten sendes med muldyr rundt fjellet og møter oss igjen i basecamp på andre siden. Vi har den eneste dagen på turen med ruskevær. Grått og noen snøbyger. Av 26 dager så var 25 helt skyfrie og med strålende sol! Tuben med solfaktor 50 minsker foruroligende fort. Farvel basecamp. Nå er det slutt på komforten for en stund. Sekken ble litt tyngre enn jeg hadde håpet. Rundt 15 kg. Selv om vi gikk samme turen for to dager siden er det tyngre nå. Formen er liksom sånn annenhver dag. En liten hvil i teltet gjorde godt og ved middag var jeg helt ok igjen. Natta ble ikke god. Jeg lå feil vei i helling og følte at alle innvollene samlet seg i bihulene. Snudde meg til slutt og fikk sove et par timer. Nå skal vi bære utstyr opp til camp 2. I underkant av 500 høydemeter. Igjen slet jeg med å komme igang og igjen ble formen bedre utover dagen. Nå er det ikke slik at jeg er sjuk eller i helt råtten form når vi starter. Egentlig har jeg det ganske bra, men føler at kroppen bare yter 70% i starten. Kan ha noe med at jeg ikke spiser frokost, og at det går lang tid fra middag kvelden før til lunch. Men spiser jeg frokost så blir jeg hvertfall uggen. Vann med masse Tang (saft/juicepulver) hjelper godt på. På denne etappen kom vi så høyt at vi fikk se fjellene på andre siden. Og nå fikk vi se dem fra siden som vendte vekk fra sola. Heftige brefall og spisse tinder overalt. Et flott syn. I camp 2 var det vind og surt og kaldt. Vi spiste lunch i all hast og satte nedover igjen. Jeg ligger i teltet i camp 2. Er sliten etter turen opp. I går hadde vi en hviledag i camp 1. Værmeldingene har vært litt skumle nå. Vi har bestemt oss for å gå videre til camp 3 (Colera) i morra og så starte støtet mot toppen påfølgende natt. Det er meldt en del vind, men vi vil prøve fordi det er meldt at vinden skal øke ytterligere de neste dagene. På morran pakker vi opp for å gå oppover. Alle er i bra form. Jeg har dagen! Føler meg fin når vi starter og det kjennes som om jeg fylles med energi oppover lia. Merkelig dette at jeg føler meg finest når vi brøyter nye høydemeter. Da vi er oppe i leiren bobler jeg nesten over. Har lyst til å jogge mot toppen. Nå virker den jo så nær også. En herlig følelse å ha, især når du har satt ny personlig høyderekord. Da jeg kom på toppen av Kilimanjaro som er hundre meter lavere enn jeg er nå, så var jeg helt kjørt. Nå må jeg ta meg sammen og roe meg ned litt. Prøve å sovne tidlig da vi blir vekket i halv tretida i natt. Søvnen blir amputert. Vinden fillerister teltene. Men tiden kommer og vi kler møysommelig på oss og plukker fram utstyret. Jeg og Johnny sitter i teltet klare som egg da Aleks stikker hodet inn i teltåpningen og sier at vi kan legge oss igjen. Vinden er for sterk. Nedtur!! Men du verden for en riktig avgjørelse. Da blir det litt søvn før vi skal gå ned til bc på andre siden av fjellet. Vi kunne kjenne at vinden bare økte på. Takk for solide telt som tåler ei vindkule! På formiddagen blir det plutselig hektisk. Aleks har allerede gått nedover med Ulrika som hadde en skummelt lav oksygenmetning. Vinden øker fremdeles så det er bare å skynde på. Vi får tatt ned teltene og pakker sammen utstyret og begir oss nedover. Bare litt ned i lia så er vinden mye svakere. Vi passerer Camp Nido som vi skulle komme tilbake til før neste toppstøt og går videre nedover verdens lengste og bratteste grusbakke. Hvertfall følte jeg det slik. Nå fikk jeg den første følingen med en kranglete rygg, og på slutten så ble jeg også veldig sliten. Endelig var vi nede i Placa de Mulas som er bc på denne siden av fjellet. Den var svær! Og her var det nettkafeer, dusjhus, pizzarestauranter og andre serveringssteder. Til og med et kunstgalleri med en «strand» utenfor var det her. Stranda var terrassegressmatte og juksepalmer. Det ble sagt at denne basecampen var den nest største etter Everest BC. Men det var fullt belegg her, så vi skulle gå over på andre siden av dalen på et «hotell» En halvtimes rusletur. Det var også en opplevelse. En falleferdig og uferdig bygning som nok hadde vært ment flott engang. Her skulle vi bli i de tre neste dagene mens vi ventet på bedre vær. På kvelden så ble det også en fest i matsalen. Det var jo lørdag igjen! Dagene gikk med til å slappe av og rusle inn til bc for å føle litt på stemningen der. Dessuten så var det godt med pizza, burger og øl. Vi har fått et værvindu! Men tida er knapp. Torsdag er det meldt kjempefine forhold på fjellet og fredag er siste dagen vi har tillatelse til å være i fjellet. Det betyr at vi må gå 1200 høydemeter opp til Nido i dag, onsdag. Hvile noen timer og støte 1500 meter mot toppen og så ned igjen til Nido og sove der. Så må vi gå helt ut igjen på fredag. Et hårete opplegg, men eneste sjansen vi har. Turen opp igjen gikk greit. Følte meg pigg og ryggen var nesten helt fin. Det var mye trafikk oppover. Mange som satser på toppen nå etter flere dager med sterk vind. Vi har hørt at det har blåst i filler noen telt helt ned til Nido der vi er på vei. Det ble tidlig kveld for vi ble vekket kl. ett. Litt over kl. to startet toppstøtet.... De andre kommer ned igjen. Ulrika måtte dessverre gi seg og kom ned igjen litt senere enn de tre av oss. Men nå kommer de fem pluss to guider som har klart det! En kjempeprestasjon! De får gratulasjoner og litt hjelp til å komme i seng. Det er en lang dag i morgen. Det var jubel da vi noe timer før fikk vite at de var på toppen. Lagfølelsen hadde satt seg godt. Misunnelig var jeg jo så det holdt, men det var likevel så godt å høre at de klarte det. Dagen etter så går vi ned til Placa de Mulas og hotellet igjen. Der organiserer vi bagasjen og sender mest mulig med muldyrene videre. Så er det å labbe nedover Horoconesdalen. Det er et lite stykke bratt i starten og en elvekryssing, men ellers så er det lettgått elveslette. Men det er langt. Vi bruker nesten 8 timer med pauser. Det ble sagt at det var 36 km, men jeg synes det høres langt ut. Men det er mulig de hadde rett. Jeg er i god form og klarer å gå i front helt til siste etappen ned til hovedveien. Jeg sliter meg til og med så vidt foran Aleks og noen av de andre som har greid å få haik med en militær lastebil som har kjørt inn en avstengt vei og hentet noen soldater som har prøvd seg på toppen. Jeg tenkte for meg selv da jeg gikk det siste stykket at Aleks antagelig ville klare å lure seg med der. Typisk han, og jeg fikk rett! Vi blir registrert ut av parken og kjørt ned til Penitentes. Der venter tre av oss som hadde betalt for å ri muldyr ut. Jeg er sliten og sårbeint etter den lange marsjen. Og det første badet på tre uker kjennes akkurat så deilig ut som jeg synes jeg har fortjent. En god middag markerer slutten på fjelleventyret for denne gang. Dagen etter tar vi farvel med Pinky, Alberto og Carlos. Vi er fornøyd med de, og jeg tror de var fornøyd med oss. Vi kjører landeveien tilbake til Santiago. En lang, lang nedoverbakke og en langtekkelig grensepassering. Vi blir innlosjert på et hotell ikke langt fra der vi bodde når vi kom. En liten rusletur i byen og litt avslappning før vi møttes for å dra ut å spise og ha en liten fest. Og kvelden ble vellykket den. Stikkord: Kilosbiffer, vodka, spandabel Johnny, rockestjerna Johnny, løshunder, homsebar, sushi og glade mennesker. Var på hotellrommet igjen i 6-tida. Dagen etter ble heller rolig. Jeg benyttet anledningen til å ta et langt deilig karbad. Satt litt på nett og oppdaterte meg på nytt hjemmefra og fortalte venner og familie at jeg fremdeles levde. Hadde vært uten nett og telefon i tre uker. Telefonen hadde jeg dessuten mistet på flyet på tur ned. På kvelden dro vi på en alldeles fantastisk fiskerestaurant. Azul Profundo. Den er et must hvis du er i Santiago. Tror jeg fikk mitt livs beste måltid der. Stekt sverdfisk i en fantastisk saus og med salat. Et litt slitt og unseelig lokale men maten var fantastisk. Det ble tidligere kvelden denne dagen. Morgendagen skal bli rolig og hjemreisen starter på kvelden. Det har vært en utrolig tur. Jeg føler meg heldig. Det var ikke en gratis tur, men med ikke mer initiativ så får jeg slike opplevelser som jeg vil huske hele livet. Opplevelser som er få forunt og de fleste misunner. Denne turen har vært litt annerledes enn de andre jeg har vært på. Det har vært fysisk og psykisk hardere og den har vart lenger i tid. Derfor har relasjonene til de andre i gruppa betydd mer. Vi har blitt bedre kjent med hverandre enn på en kortere tur. Vi har vært mer avhengige av hverandre. Laget har betydd mer. Og det gikk knirkefritt. Vi ble et team. Vi ble gode venner. Venner som jeg håper jeg lykkes i å holde kontakten med framover. Det ble et antiklimaks og komme hjem. Behagelig, men jeg blir rastløs. Savner fjellet, folka og slitet. Spesielt folka jeg ble kjent med. De første dagene var det rart å våkne alene i leiligheten. I en måned hadde vi jo bodd omtrent oppå hverandre. Det går nok ikke lenge før jeg pakker pulken og tar skia og labber til fjells. Det er flott her hjemme også. TUSEN TAKK FOR TUREN, DAG, ALEKSANDER, ANNELI, SILJE, SIV, INGER ELIN, JOHNNY, ELISABETH, VIBEKE, ULRIKA, PINKY, CARLOS OG ALBERTO!