Søk i nettsamfunnet

Den gang jeg var ung og var russ var det knuteregler for russelua. Kontakt med politiet kvalifiserte for knute i lua. Nå er russelua skiftet ut med en norsk nisselue, derav overskriften. Opptakten var at Lyngve og jeg hadde leid bil i Dubai for å gå nasjonstopper i UAE og Oman. Bilen ble levert i svært god tid før avreise til Bahrain. Leiebilen var fullforsikret, så vi antok at en steinsprutskade i frontruta ikke burde være noe vesentlig problem ved levering av bilen. Så enkelt var det ikke. Det dukket opp krav om politirapport for å slippe å betale for ruta, og etter litt diskusjon viste det seg at en politirapport kunne fremskaffes på flyplassens politistasjon. Etter over 2 timers venting fikk vi endelig fylt ut skjemaet – riktignok på arabisk, men det ordnet seg til slutt. Da vi kom til innsjekkingsskranken var den egentlig stengt, men vi slapp forbi med et nødskrik. Dette var bare opptakten til turen. Etter en kort natt på hotell i Manama bar det av gårde i drosje mot Formel-1 banen i Bahrain og vi kunne skimte toppen på avstand gjennom varmedisen. Ved topp-punktet så vi en radar, men da vi hadde andres turrapporter å støtte oss på regnet vi med at dette ikke bød på problem. Å kjøre veien opp gikk ikke, her ble vi stanset av politiet som geleidet oss til det nordvestre hjørnet av høydedraget. Området var sterkt preget av oljeinstallasjoner. Det luktet olje mange steder og flammer fra gass-fakler var det flere steder i området. Vi kom fort opp på en topp som så ut som den kunne være høyest. Denne toppen kunne passe med den på 134 meter som er beskrevet andre steder på internettet. En inngjerdet jernstake nær radaren så imidlertid noe høyere ut. Vi snek oss ned i en dal og listet oss opp mot toppen slik at vi var minst mulig synlige fra radaren. Til slutt snek vi oss opp til gjerdet rundt jerngreia på toppen, tok noen kjappe bilder og målte GPS-høyden til 140 meter på min ny-kalibrerte GPS. Selv om føttene våre var noen cm lavere, men dette var så nær at det er godkjent bestigning. Piggtråden rundt jernstaken ga vi oss ikke i vold med. Vi fortsatte tilbake omtrent samme vei, da møtte vi en politimann som beslagla mobiltelefon og kamera. Så ble vi geleidet tilbake til drosjen der 3 politibiler ventet på oss. Vi fikk snakke med sjefen og forklarte hva vi drev med. Vi smilte tappert og forsøkte å ta dette mest mulig rolig. Heldigvis skjedde det ikke verre ting enn at enkelte bilder måtte slettes fra Lyngves kamera og at vi ble stående der å diskutere med politiet en stund. Det merkelige var at drosjesjåføren måtte oppgi personalia og alt slikt, men oss fikk de ingen persondata på. Etter noen minutter med noe høy puls rakk vi flyet tilbake med god margin. Jeg vil legge til at GPS-sporet til Lyngve viser at den første toppen som vi gikk over var 118 meter, mens den siste som vi antar er høyest var 115 meter. Disse høydene passer ikke med tidligere observasjoner, Min GPS viste 140 meter på den siste toppen, målte ikke på den første. Begge apparatene oppførte seg merkelig i området, sannsynligvis pga nærhet til radaren, oljeledninger og andre installasjoner i området. De 2 topp-punktene er ikke langt fra hverandre i høyde og min magefølelse er at toppen med det inngjerdede metallmerket nær radaren er hoyest. Uansett var vi oppom de 2 høyeste punktene, så vi er i boks. Et punkt lenger øst med en tank på toppen er definitivt lavere.

Kebnekaise, også med snøeggen/traversen til Nordtoppen, er en lekkerbisken selv for en garvet Jotunheimen-vandrer. Vi hadde kjørt fra Valdres om Sverige til Kiruna – 18 timer effektiv kjøretid, med en kort natt i telt underveis. Deretter 60 km til Nikkaluokta. Underveis til Nikkaloukta så vi helt klart toppen på Sveriges høyeste fjell i godværet, og stanset for å ta bilde av den flotte utsikten. Vel framme på p-plassen 19.juli var det åpenbart at dette var et populært område for fjellvandring i Sverige, for det var mange biler. Avgift 20 kr per døgn – kan jo tåles med svenskekurs på snaut 85. Gps-koordinater for p-plassen: 34W 0416390 7527540 høyde 480 meter. Vi la i vei på turstien innover i bjørkeskogen, og så til tider egentlig ikke så veldig mye annet enn bjørk og mygg. Litt ”Off myggspray” dempet angrepene markant – til vår store lettelse. Stien er lettgått; flatt terreng og utstrakt bruk av impregnerte sviller, men også en del stein. Etter en time og 10 min frisk gange hadde vi alt gått 5,5 km, og kom fram til en innsjø. Her gikk det en båt, og siden det var avgang akkurat når vi var der, slang vi oss med. 160 kr per voksen, 80 kr for barn under 15 år (per 2009). Båtturen var et fint avbrekk fra ruslinga i tett bjørkeskog, og ikke minst fikk vi flott utsikt til toppen vi skulle på neste dag. Båten snirklet seg etter hvert opp en elv som gikk i slyng, fram til en brygge med gps-koordinat: 34W 0407006 7528150 på høyde 525 m. Vi hadde spart 1,5 times gange i bjørkeskogen, og kunne ta fatt på de siste 8 km fram til hytta. Å gå denne stien var en likeartet opplevelse som før vannet, men med noe stigning mot slutten opp til Kebnekaise Fjellstasjon. Vi brukte 2 timer fram, igjen etter rask gange. Fjellstasjonen (gps 34W 0400235 7529990) består av en rekke bygg, og kan sammenliknes med Spiterstulen på mange måter i størrelse og funksjon. Vi betalte 450 kr for far og sønn, medlemmer i DNT, for en seng hver på et 6-mannsrom for en natt, uten mat. Det er egentlig nok, synes jeg. ”Middagen” på rommet ble spartansk; knekkebrød med jordbærsyltetøy på flaske. 20.juliVi kom i gang kl 06.10, etter et par knekkebrød og litt vann utenfor hytta. Været var eventyrlig bra, så her gjaldt det å utnytte dagen! Etter en halvtime uten særlig stigning, kom vi til stiskillet (tydelig skilt) (34W 0398557 7530485 høyde 772m) mellom Vestra og Østra leden. Her tok også krattskogen slutt. Vi ville gå Østra opp, og Vestra ned. Den Østra lot det til at svenskene hadde voldsom respekt for, og var noe de mente ikke burde gås uten fører…Det sto også et forbudsskilt mot å gå denne veien uten sikringsutstyr. (Det hadde vi ikke med, men ingen så oss, og ingen anmeldte oss…) Vi gikk bratt opp nordvestover, oppover en liten dal, på høyre (østre) side av bekken/elva. Etter hvert forsvant all sti, det var ingen merking, men vi så her og der noen tråkk. Vi krysset elva på et stort snøfelt, gikk vestover og etter hvert sørover til vi igjen kom inn på en tydelig sti på ryggen (nordvestover) oppover mot Bjørlings glacier. (En liten varde ved denne stien står på 34W 0397718 7531541 høyde 1317 m) Nå hadde vi flott utsikt både opp til toppen av Kebnekaise og tilbake over hele dalen med Fjellstasjonen. Kebnekaise så meget krevende ut fra denne siden, men vi visste bedre! Vel oppe på drøyt 1500 meter så vi breen på nært hold, og kunne konstatere at den så veldig grei ut: Noen få hundre meter på et tydelig tråkk, stort sett på en rygg av snø – ingen antydning til sprekker, og fortsatt tidlig morgen (akkurat kl 09.00) og hard skare! Vi gikk usikret og følte oss likevel svært trygge. Innsteget har denne gps-referansen 34W 0396980 7532380 høyde 1576m). Man kan lett gå inn på breen flere steder her. Ryggen bratnet til opp mot fjellveggen, men godt tråkk gjorde det ikke nødvendig med stegjern. Klatreruta er sikret med wire (Via Ferrata) omtrent hele veien. Uten dette ville det blitt noe 2-er klatring på et par punkter. Vi gikk usikret også her, og følte oss komfortable med det. Jeg savnet imidlertid en hjelm, siden det var en viss fare for steinsprang, men denne risikoen var minimal nå når vi var de første opp her denne dagen. Vi holdt oss i wiren her og der, og koste oss i klyvinga oppover. Klatreruta, som starter ved gps 34W 0395778 753810 høyde 1751m), traverserer først veggen om lag hundre meter til høyre, før den skrår oppover mot venstre. Utsteget er på 34W 0395725 7532893 høyde 1851m). Vi hadde brukt 3t og 40 min hit, og tok oss en lunsjpause i sola like ved den gamle hytta som står like ved her oppe. (Gps: 34 W 395620 7532978 høyde 1884m, men det er en nyere ”toppstuga” noen hundre meter mot vest. Her er det visst bok til å skrive seg inn i. Vi besøkte aldri den nye hytta.) Lars-Petter satte igjen sekken, og vi gikk ivrige løs på den siste kneika i ur, over på snø (på rundt 1900 meter) og så dukket toppeggen opp – den så lekker ut! Tydelige spor opp på snøkammen gjorde at vi nok ikke fikk bruk for stegjerna her heller. Det så ikke så utsatt ut – i alle fall ikke for å komme opp til høyeste punktet (Sørtoppen). Men hva med videre? Vi var spente på eggen over til den litt lavere Nordtoppen… De siste 5 meterne var spennende og ganske luftige, og minnet ikke så lite om Breithorn i Sveits, ja, for den saks skyld Everest, slik vi hadde sett det på tv! 2117 moh og hele Sverige var under våre føtter – min 10.ende nasjonstopp, og første arktiske totusenmeter. Særlig var det den elegante og smale eggen videre mot Nordtoppen som fanget oppmerksomheten, og enda bedre: Tydelige og dype spor i snøen bortover! En elegant og smal egg av snø Etter fotograferinga ville vi straks forsøke oss, skjønt det så ut til å være helt på kanten uten tau! Sporene var utmerket, og hadde de ikke vært der ville vi nok ikke forsøkt oss, selv med stegjern. Snøkammen ble så smal som det går an å balansere på, men var heldigvis relativ horisontal der den var som aller smalest. Med hjertet i halsen, ikke minst med tanke på Lars-Petter (14) uten tau som fulgte etter, listet vi oss ned i skaret mellom de to toppene, og så lett opp til Nordtoppen. (Gps 34W 0396274 7534308 høyde 2105 m.) Hvis snøsmeltinga fortsetter på Kebnekaise i slik fart som den gjør for tiden, vil Nordtoppen visstnok bli høyest en gang. Da vi så oss tilbake, skjønte vi at vi hadde vært dumme som hadde gått denne snøeggen usikret, men du av meg for en opplevelse! Dessuten; hvordan sikre seg effektivt på en slik egg av snø? Vi gikk så samme vei tilbake, med topp konsentrasjon til vi var på Sydtoppen igjen. Så kjørte vi på nedover til den gamle toppstugan, fant stien til Vestra leden, som nesten går rett vestover, før den svinger sørvest ned i et skar på rundt 1500 meter. Steinrøys hele veien, og mye løst. Nå møtte vi mange på vei opp, som lurte på hva som fikk oss nordmenn til å reise helt til Nord-Sverige for å gå i fjell. De uttrykte også en dyp respekt for Østra leden, som vi hadde gått opp, og en dame lurte på om vi egentlig hadde lov til det uten fører?! Det bar så oppover 200 hm igjen, opp til 1720 meter, før det igjen gikk nedover (sørover) i steinur. Dette tok hardt på føttene til Lars-Petter, som ble kraftig sårbeint med tiden. Nede i skaret på rundt 1500 meter var flere i ferd med å gå opp på den karakteristiske toppen i sørøst; Tuolpagorni. Vi fortsatte nå i østlig retning, og fant en snørenne vi kunne løpe ned til 1300 meter omtrent. Da vi krysset Kittelbekken plumpa junior, og beina hans ble etter dette ikke akkurat mindre såre – og det gikk noe tungt den siste timen tilbake til Fjellstasjonen. Helikopter tilbake! Jeg ville derfor overaske ham og muntre ham opp; og spanderte like gjerne helikopter tilbake til Nikkaluokta kl 17.00! 700SEK per person var virkelig vel anvendte penger, og ga en opplevelse vi aldri vil glemme! Piloten kunne fortelle at det er flere og flere som nytter helikopter, og at noen går sammen 5-6 stykker og kjøper tur rett opp til toppen av Kebnekaise også (totalt 5000 kr for dette.) Selv om vår flytur var en veldig flott opplevelse, tror vi ikke vi noensinne ville valgt å fly rett til topps, og er glade for at dette ikke er lett å få til i Norge! Kebnekaise anbefales helt klart opp Østra Leden (for den som ikke har høydeskrekk, og er vant med litt klyving. Sele og slynge med karabinkrok kan selvsagt nyttes som sikring opp.) Vestra Leden opplevde vi som kjedelig vandring vesentlig i ur. Ta med tau (og stegjern) om du vil ta med deg Nordtoppen også – det var et høydepunkt på turen, synes vi! Man regner 10 timer på Kebnekaise fra Fjellstasjonen + en drøy time (i alle fall dersom en skal sikre grundig) med besøk til Nordtoppen. Vi gikk hele turen på 9 t inkludert pauser, men brukte altså ikke noe sikringsutstyr…(Bar stegjerna i sekken hele tiden.) En god side med info om Kebnekaise: http://www.svenskaturistforeningen.se/kebnekaise Info om helikopteret: http://www.kallaxflyg.se/turlista05.html

Lei vinter og kulde fant jeg ut at jeg ville ta en tur sydover. Første stopp på reisen var Rimini, et gammelt badested ved Adriaterhavet. Herfra ble det busstur opp til verdens eldste republikk, San Marino, med besøk på Titanofjellet (749 moh) Jeg gikk opp i tårnet på de 2 borgene, men hvor det høyeste naturlige punktet befinner seg er litt uklart, ettersom begge disse borgene er bygget på de 2 høyeste punktene. Det ble en liten runde i souvernirsjappene, og mye rart var å se, både norske troll og et systembolag fant jeg. Hele dette lilleputtlandet er en samling med souvenirsjapper, men fine fjell var det her i alle fall. Mellom borg nr 2 og 3(egentlig bare et tårn) var det mer natur å se, og jeg slanget meg litt der i godværet. Fra San Marino gikk turen vestover med tog til grensebyen Ventimiglia, som ble benyttet som basecamp for Monaco, da jeg regnet med at overnatting inne i fyrstedømmet ikke var for alminnelige lommebøker. Monaco er litt vrien å navigere i, her ligger gatene bare noen få meter fra hverandre, men det kan være flere titalls meter høydeforskjell, skulle hatt et 3d-kart over landet. Etter litt bom-orientering fant jeg til slutt Cemin des Revoires og navigerte meg frem til toppen av en offentlig heis 162 meter over havet og passende med kartet. Ikke akkurat den fineste fjellturen, men jeg fortsatte videre opp nordvestover, først gjennom terrenget til klippen rett opp, ca 530 moh. Her var det høye gjerder rundt noe telefonmaster, så topp-punktet var ikke innen rekkevidde, men jeg var oppe på platået. Deretter traverserte jeg på oversiden av Monaco, opp gjennom terrenget igjen mot Monte Carlo golfklubb og videre oppover en smal vei mot Mont Agel (1148 moh) Her så jeg noen installasjoner på toppen, men fortsatte oppover helt til jeg møtte en polibil. Denne stoppet, de studerte passet mitt vel og lenge, ikke bare bare å ha så mange rare stempel i passet sitt. Deretter var det marsj-ordre ned igjen, litt synd for det var ikke mer enn ca 100 høydemeter igjen til toppen. Militære veier skulle man ikke gå på nei! Det ble en seig nedoverbakke ned til jernbanestasjonen i Monaco, litt knapp tid til toget, derfra videre til Pisa for å fikse et tårn. Pisa er en grei basecamp for Maltas høyeste fjell, ettersom Ryanair har billige flybilletter derfra til Malta. Før avgang ble det en tur til et berømt tårn, som jeg endelig fikk retta opp, flyplassen var i gangavstand fra byen. På Malta ventet en leiebil som tok meg opp til Dingli-klippene på gærne siden av veien. Toppen var fort unnagjort, så jeg tok en liten runde rundt på øya, før jeg tok fergen over til Gozo, der jeg ble et par dager. Gozo er en mye mindre turistifisert øy en Malta og ligger en halvtimes fergetur unna. På Gozo fikk jeg også med meg det høyeste fjellet, Ta' Dbiegi, som ligger litt vest for hovedstaden Victoria, fulgte veien til landsbyen Santa Lucija, gjennom byen og svakt opp mot høyre til veien stoppet på en høyde på ca 176 m. Herfra travers ned over jordbruksland og opp på toppen på 190 moh. Fra toppen fikk jeg en flott utsikt over et stormfullt hav, med en nydelig regnbue over. Helt vest på Gozo ligger Asur-vinduet, en klippe med en ca 20 meter høyt hull i, der man kan svømme eller seile under i godt vær. Jeg tok sjansen og gikk opp på toppen av vinduet, selv om det skulle være farlig. En spenstig plass som må oppleves om man er på Gozo! Deretter gikk turen tilbake til Malta og med Air Malta til Rom. Godt å komme litt på avstand fra Libya, litt mye støy der for tiden. Siste stopp på småstatsturen gikk til Verdens minste stat med Europas laveste nasjonstopp, 78,501 moh. Denne tinden har jeg forsøkt meg på tidligere, da etter akklimatisering på Etna og Vesuv. Denne gangen var akklimatiseringen mer moderat, og jeg nådde toppen, først og fremst fordi jeg hadde bestilt guidet tur i Vatikanhaven, den eneste muligheten for vanlig dødelige til å nå Vatikanstatens høyeste fjell. Det var faktisk noen høydemeter opp hit! Det er 2 viktige ting når det gjelder denne toppen, det ene er å bestille guidet omvisning på http://biglietteriamusei.vatican.va/musei/tickets/do?weblang=en&do , det andre er å møte opp i tide ved inngangen til Vatikanmuseet. Med en forhåndsbestilling i lomma, kan man gå forbi den vanvittig lange køen og komme rett inn. En tur i Vatikanhaven er egentlig en litt eksklusiv opplevelse. Vatikanet har 16000 besøkende per dag. Vandringene i Vatikanhaven foregår de fleste ukedager, og har typisk 20-30 deltagere, det var litt deilig å rusle omkring her, mens det vrimlet i Vatikanmuseet. Vatikanet har 2 topper. Klatregruppa gikk først opp til radiomasten, som er bygget på toppen av et vakttårn. Jeg trodde dette var høyest, men tok feil der. Det ble en travers over til det andre vakttårnet som ligger like ved heliporten. Her er skrevet på muren 78,501, som jeg antar er høyden på stedet, uten at det er finmålt fra min side. Etter denne lange turen var det godt å slappe av i solen og lufte slitne tær i en av Romas store parker.

Toubkal, 4167 moh Denne er tatt rett utifra bloggen min, der er bilder fra turen og meir fra Marokko. www.toskehove.com Fly oslo - Marrakesh, deretter taxi til Imlil Imlil ligger på rundt 1700 moh, på 3200 moh er der et par hytter som alle kan benytte før ett eventuelt støt mot toppen. Stien fra Imlil er ganske folksom, og ved gjevne mellomrom har lokale rigget til små pit-stops. Det er bra stigning, og store deler av turen går i sikksakk oppover fjellsiden. Eg bruker konkurranse instinktet mitt for det det er verdt, og går på. Tilfredsstillelsen over å ta igjen og passere vandrere både med og uten pakning er stor. Enn så lenge det varer, de siste 400 høydemeterene blir overraskende tunge. Men med den utsikten så er det heilt greit å måtte ta litt ekstra pauser. Heile veien er det sol, blå himmel og vindstille. Det er bra spor i snøen, og stemningen er konge. Etter middag på hytten trykker folk seg inn i stuen der det er vedovn, ein samling av turglade folk fra vidt forskjellige land, med og uten guider, snakker om dagen og planene for morgendagen. Eg blir sittende med ei fra cannada og to tyskere som snakker bra engelsk, Tyskerne er også uten guide og inviterer meg med på laget for toppforsøket. Vi våkner til nærmest perfekte forhold, lite vind og ett greit spor å følge. All honnør til første gruppen som trakka spor. Utsikten tar pusten fra meg på nytt og nytt for kver gang eg løfter hodet og ser. Luften er merkbart tynnere, det går omtrent i museskritt oppover, og pulsen raser avgårde om eg prøver å få opp farten. På toppen blir vi sittende ein stund å nyte livet, det er overraskende nok helt vindstille, og utsikten gir eg opp å beskrive med ord. Veien ned blir ein fryd. Å bruke isbrodder nedover kunne ikkje falt meg inn, og eg suser nedover med tre skritt i ett langs sporet. Etter det bratteste partiet tar eg ut jervenduken, legger sekken oppå, og sitter meg oppå der igjen. Mitt improviserte akebrett fungerer bedre enn ventet, og eg er nede til hytten på no-time. Inkludert ett par små uhell, og medførende fjerning av snø. Vi går ned til Imlil samme kveld. Eg føler for ein dusj, og Ibrahim sier han kan fikse ein med varmt vatn. Det varme vatnet varer til eg er våt, resten blir ein kjølig opplevelse, men han disker opp med kuskus til middag og eg sover bedre enn på lenge. Min foerste topp over 1500 moh dette, og det gav meirsmak, men eg hadde ikkje trodd at eg skulle kjenne hoyden saa godt allerede fra 3000 og opp.. Fra Imlil til shelteret tok det ca 5 timer, derfra til toppen tok det ca 4 timer..

Som en del av en 2 uker lang reise med familien ble det tid til en 3 dagers vandring gjennom verdens høyeste land målt etter minimumshøyde. Lesothos laveste punkt befinner seg ca 1400 meter over havet, men som toppsamler var jeg jo mest interessert i det høyeste fjellet. Sørafrikas høyeste fjell ligger på grensen til Lesotho og var naturlig å ta med på samme ruten. Familien kjørte rundt fjellet og vi fant hverandre igjen etter 3 dager i et ikke altfor mye begått fjellområde. En ukes tid tidligere var hele familien på Emlembe(1863 moh) – Swazilands høyeste fjell. En grei stopp på vei fra safari i Krügerparken til badebyen St. Lucia ved det indiske hav. Tur-rapport fra denne turen finnes her: http://www.wwv.no/foreign.asp?subpage=7&ReportId=5517&CountryId=35 Grov beskrivelse av ruten: Sani pass top Chalet 2800 moh. – Thabana Ntleneyana (Høyeste fjell I Lesotho 3483 moh) – Mafadi Peak (Høyeste fjell i Sør-Afrika 3450 moh) – Giant’s castle 1700 moh. I luftlinje mellom disse punktene er det totalt 65 kilometer, men turen skulle bli lengre av ulike årsaker, totalt ca 90 km med stor sekk. Jeg slapp unna de virkelig lange stigningene, men det ble en del opp og ned mellom fjellene og en lang og til dels svært bratt tur ned fra Drakensberg-fjellene siste dagen. Dag 0: Etter noen dagers bading i det Indiske hav bar det til fjells igjen med kone og døtre. Vi kjørte til Underberg og ble der møtt av Jonathan som kjørte oss opp ”veien” til Sani Pass. I følge reklamen kan man komme seg opp til den første grenseposten ved Sani Pass med vanlig bil, men da skal man ikke være spesielt glad i bilen sin. Vanlig vei stopper ved Sani Pass hotell. Derfra er det en del kilometer på dårlig vei frem til grensekontrollen ut av Sør-Afrika. De siste 8 kilometerne i ingenmannsland frem til toppen av Sani Pass bør man ha en 4hjulstrekker med god bakkeklaring. Selv med lommekjent sjåfør og god redskap slo vi nedi flere ganger. Det morsomme været startet allerede på vei opp. Noen kraftige regnskyll kom og gjorde oss våte inne i bilen gjennom det ikke helt tette soltaket, men en opplevelse var denne kjøreturen, spesielt for jentene. Dag 1: Tidlig neste morgen var det både regn og tåke, men alle var fast bestemt på å nå toppen. Vi hadde leiet inn en lokal gjeter som fører, og han hadde med seg 2 hester til jentene. Dessverre tok han også med seg sine 4 gjeterhunder, noe som laget problemer. Bikkjene var kjælne mot oss, men skulle vise seg å ha et annet gemytt også. Etter kort tids vandring traff vi på en enslig ku som gikk og gresset. De 4 bikkjene angrep kua og gjeteren hadde en skikkelig kamp for å holde styr på hundene. Kua hoppet ut i en av de flomdigre bekken for å forsvare seg, men bikkjene kom etter, beit den stakkars kua flere ganger, men kom til slutt tilbake med blodig kjeft. Hele dette tok lang tid og til slutt fant damene ut at med disse forsinkelsene hadde de ikke sjanse til å nå til topps og tilbake igjen før det ble mørkt. Og det var tross alt viktigere å berge kua. Dessuten var været heller ufyselig med regn, tåke, vind og skarve 9 plussgrader. Etter at resten av forsamlingen hadde gitt opp, fortsatte jeg alene i godt tempo innover. Jeg traff stadig på nye gjetere, men vi hadde intet felles sprog så samtalene ble ganske korte. De var tydeligvis ikke vant med enslige hvitinger innover her. Ved noen av gjeterhyttene her var det samme typer bikkjer som kom bjeffende mot meg. Særlig høy i hatten var jeg ikke da disse nærmet seg etter episoden med kua. Jeg stakk nesen i sky, så ikke på bikkjene, men fortsatt rett frem uten å ense dem. Heldigvis funket det, ellers hadde jeg vært ille ute. Etter lange bakker opp og ned og noen vadinger over flomdigre bekker nådde jeg toppen. Også på denne toppen ble turbok utlagt i varden. Thabana Ntlenyana ligger på 11. plass blant verdens fjell målt etter sekundærfaktor eller isolasjonsfaktor. Nærmeste høyere fjell er Kilimanjaro, over 3000 kilometer unna. Jeg fortsatte videre inn gjennom Lesothos grønne fjell mot Mafadi Peak i Sørafrika mens jentene slappet av på Sani Top Chalet, Sørafrikas høyeste pub og Afrikas beste hotell i følge Greg i baren. Jentene fikk flott sørvis og var svært fornøyde med oppholdet til tross for avbrutt tur og elendig vær under oppholdet. En virkelig spesiell plass på jord. Da de ble kjørt ned etter nesten 2 døgn med kontinuerlig regn var det bare så vidt de kom ned. Veien var mer eller mindre regnet vekk og nesten ingen klarte å kjøre oppover denne dagen. Nedover gikk det så vidt an. Sani Pass er beste utgangspunktet for denne toppen. Sani Pass kan nås med vanlig bil ved å kjøre tvers gjennom Lesotho fra Maseru. Videre ned er det også enkelte som har kommet seg ned med 2-hjulstrekker. Greg fortalte om en Opel corsa som hadde kjørt ned Sani Pass. Den hadde brukt 5 timer på 8 kilometer, så det sier sitt om veistandarden. Dag 2: Jeg fortsatte dalen fra dag 1 et lite stykke til før jeg igjen dreide østover og videre nordover opp en ny lang og flat dal med gjeterhytter, hunder, sauer, geiter, kuer, hester og esler. Etter hvert svingte jeg rett nord over et pass på ca 3300 moh. Herfra var planen å følge en fjellrygg nordover, men jeg valgte heller å gå over passet og følge dalen nedover og holde meg på østsiden av elven for å unngå å krysse den flomdigre elven lenger ned. Jeg hadde mer enn nok med side-elvene og vasset til skrittet flere steder, men klarte heldigvis å holde ryggsekken over vannet. Jeg kom til slutt ned i en større dal som ledet nærmest rett nordover opp mot Mafadi peak. Planen var å gå rett opp på toppen og overnatte i hulen øst for toppen. Med et nødskrik kom jeg meg over side-elven som kom ned fra Bannermann’s pass. Jeg måtte riktignok gå 1-2 km oppover elven, det ble litt omvei her også. Neste elv som kom fra Injusithu-området var minst like stor våget jeg meg ikke på, jeg tenkte at dagens flaks var oppbrukt. Jeg bestemte meg for å gå opp sidedalen og å gå direkte til hulen, selv om dette ble en omvei. Omveien ble tung, med en del kneiker opp og ned og slyng og sving langsetter elven. Ute i kveldinga ble jeg temmelig sliten etter lang vandring, og jeg satte opp teltet bare 1,8 kilometer fra hulen. Det begynte å mørkne og jeg var tom for krefter etter 2 lange dager i kliss og klass med dristige elvekryssninger. Jeg satte opp teltet igjen og sov godt denne natten, ettersom regnet endelig ga seg etter 2 døgns kontinuerlig sil. Dag 3: Jeg våknet ved soloppgang - endelig godvær etter 2 heller triste dager i fjellet! Opp og hopp, og etter grei vandring rett sør for toppen av Injusithu var det bare å rusle over den slake sadelen til Mafadi. Afrikaturens tredje turbok ble lagt inn i varden her. Flat topp, men likevel herlig å komme opp her i godvær etter noen våte dager. Det var bare 45 minutter vandring opp her og denne gangen uten sekk. Noen hester gikk og gresset nær toppen, men ellers lite dyr og ingen mennesker å se her. Toppen heter Mafadi og i følge kart og offisiell informasjon er den 3450 moh, men jeg målte 3457 med GPS. Tilbake til teltet ble det en liten tørkepause for diverse klær og telt før jeg fortsatte i retning Giants castle. Jeg gikk langs kanten til the Judge. Det gikk en liten sti ned Judge pass, men jeg valgte her å holde meg planlagt rute ned Bannermanns pass, ettersom jeg her visste det var farbart. Judge pass er også kurant fikk jeg høre på Giants Castle, og dette er raskere også. Været var kjempeflott og jeg koste meg her langs kanten av stupet og grensen mellom Lesotho og Sørafrika. Ved kanten av Bannermann’s pass traff jeg på en flokk bavianer som lekte seg. Da jeg gikk og småklatret ned kløften fryktet jeg for at de skulle leke seg med å kaste stein, men heldigvis gjorde de ikke det. Jeg må innrømme at jeg fulgte godt med og var redd for steinsprang etter den voldsomme nedbøren som medførte flomvarsel og skader i Durban-området. Halvveis nede i passet var det bratteste over og jeg tok en pause. Føttene proteserte høylytt da jeg skulle ta på fjellskoa igjen, men det var ingen bønn. Jeg skulle ned til Giant’s Castle før kvelden. De siste kilometrene nedover i høyt gress gikk sakte. Beina var slitne etter 90 kilometers vandring på 3 dager, de 2 første i et ensifret antall plussgrader med kliss klass, den siste dagen med 28 varmegrader og sol. En perfekt kombinasjon for å få såre bein. Herlig å komme ned å bli servert pizza og øl av døtrene mine. Dag 4: Litt halvdød i beina – godt å ha en lat dag i solen før hjemreise til kalde Noreg Takk til Petter Kragset for gode turtips. Noen flere turtips: Jeg fikk grensekontrollen i Sani Pass til å stemple meg inn i Sørafrika samtidig som de stemplet meg ut av Sørafrika på vei opp, dette for å unngå problem ved endelig utreise av Sørafrika og inn/utreise-stempler i passet som ikke lot seg parre. Gå i stor bue rundt gjeterhyttene for å unngå de tvilsomme hundene Det er nok en fordel å unngå regntiden(oktober-februar) og midtvinter( snø i juli) på denne turen. Det er en del ulovlig handel over passene. Det anbefales å hilse pent, men ikke stille spørsmål eller ta bilder om man treffer på tvilsomme følger. Disse smuglerfølgene er oftest bevæpnet, men våpen bæres skjult. Narkotika droppes i de øde fjellene i Lesotho, bæres ned fra fjellet og byttes i stjålet småfe fra Sørafrika rett utenfor inngangen til nasjonalparken ved Giant’s Castle. Så tar de med seg dyrene tilbake over fjellet. Mafadi kan nås på en ettermiddagstur + en lang dag fra Giant’s Castle. Man går da til Bannermanns’s hut, overnatter der og fortsetter til toppen og helt ned igjen neste dag. Bruk av Judge pass i stedet for Bannermanns pass sparer både kilometer og høydemeter. Skulle man ikke nå helt ned på denne dagen, kan man overnatte en natt til på Bannermann’s hut. Drakensberg-traversen er en lengre fjelltur der man går rett over stupene langs grensen mellom Lesotho og Sørafrika. Denne kan gås som en tur med telt i mange dager, helt opp 2 uker, avhengig av hvor langt man vil gå. Thabana Ntleneyana blir en avstikker fra traversen, mens Mafadi er en del av traversen.

Kommer en liten forsinket og kort rapport fra min andre fjelltur i Spania, dette var vel den eneste turen med skyfri himmel gjennom hele dagen. Takk til bla. "Tingeling" for linker ang. denne turen. Gikk denne på denne toppen dagen etter turen til Pic de Peguera mfl. ( https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=13134&highlight=peguera ) og måtte nesten like tidlig opp i dag grunnet biltur mot middelhavskysten. Viser bare bilder og tekst, er det noen som lurer på noe ang turen. Bare spør! Glemmer ikke disse fine dagene, men to slike turer på rad og 4 timer søvn hver natt ble til oppkastsyke siste kvelden Facts: Tid: 7 timer (lengre tid pga. omvei fram ). Signing: 1640

Hei! Dette blir vel min første virkelige post her på forumet, så hva passer vel bedre enn å fortelle litt om turen jeg og to venner hadde opp til Jebel Toubkal i Marokko? Først litt om reiserute. Skal ikke fortelle så mye om det som skjedde ellers, men litt info om hvor vi reiste osv er likevel med. Jeg reiste til London for å treffe vennene mine som er fra Estland, men jobber i London. Tok Norwegian fra Gardermoen til Stansted. Derfra tok vi Easyjet fra Gatwick til Marrakech. Tror vel at hele flyreisen fra Oslo, ned dit og tilbake kom på rundt 2200NOK. Vi bestillte da 2 måneder i forveien. Marrakech Vi landet i Marrakech den 20. feb. om kvelden, fikk oss taxi til sentrum og ble "hijacked" av en kar som guidet oss til en Riad (hotel) som var veldig billig. Vi var ikke ute etter å bruke mye penger i byen, så endte opp med ca 70NOK per person per natt. Imlil. ca 1800 moh (dagtemp ca 20 grader, natten ca 10 grader) Vi reiste så den 22. feb. til Imlil. Vi fant oss en taxi som vi hadde helt alene, noe som er uvanlig der nede. Man skal gjerne være både 7 og 8 personer der, 4 stk bak og 4 stk fremme inkludert sjåfør . Prisen var 400 Dirham som tilsvarer 320 NOK. Distansen er vel ca 75 km tror jeg. Vi nøt naturen og utsikten på veien og vi stoppet ca 20 km før Imlil i byen som heter Asni. Her ble vi på nytt "hijacked" av noen lokale berbere som insisterte på at vi skulle bo hjemme hos dem i Imlil. De ble med oss i Taxien og vi fulgte med dem hjem til familien deres. Vi var i utgangspunktet ikke på jakt etter guide, da man ikke er på skikkelig guttetur om man ikke greier seg selv osv, men vi inngikk en avtale med Ahmed og Hassan på følgende opplegg: Ahmed skulle være vår kokk disse dagene og skulle bære all maten vår opp til hytten i fjellet. Maten de lager der er enkel spaghetti med noe kjøtt. Mens vi fikk 3 måltider om dagen med skikkelig marrokansk mat (tajine) med mye grønnsaker osv. Han skulle i tillegg være guide opp til Ounakrim dagen etter Toubkal turen, da Ounakrim er litt mer tricky og ikke nødvendigvis merket om vinteren. 23. feb. - Overnatting hos familien inkludert to måltider den samme dagen. 24. feb. - Frokost. Sekkene våre ble bært av muldyr opp til snøgrensen (ca 2 timer) da jeg var ganske syk den dagen. Ved snøgrensen (ca 2300moh) tok vi over og gikk de resterende timene opp til hytten som ligger på 3200moh. Dette var en tur på ca 6 timer og ca 10 km i distanse. Denne turen var værre enn toppturen dagen etterpå faktisk. Vi ble passert av mange lokale menn som går denne turen opp og ned flere ganger i uken for gruppeturer. De bærer ofte opp til 50 kg, og da ikke nødvendigis i ryggsekker, men i bagger eller annet. Selv hadde vi vel rundt 12-14 kg vil jeg tro. Vi fikk så lunch når vi kom opp og middag litt senere. Tror de andre på hytten missundte oss en del der.. Den nye hytten der er veldig bra. Ikke noe varme der bortsett fra en peis som nok er alt for lite for den store hytten, men man har jo klær for det meste på en slik tur. Det er vel soveplasser for 150-200 stk der tror jeg. Vi snakket med en del, og om kvelden viste det seg at en kar fra Irland hadde egen guide og ville gå opp veldig tidlig neste morgen. Han ville starte 0400 og nå soloppgangen på toppen rundt 0700. Vi tenkte vi skulle slå følge med han da han hadde guide. Ingen av oss fikk sove mye den natten. 5-6 av ca 20 på rommet lå og snorket og høyden spillte oss nok et puss. 25. feb. - Etter kanskje 2 timers søvn var vi klar klokken 0400 og begynte å gå 0430 med hodelykt og det hele. Temperaturen var ca -10 grader da vi startet. Der var vel rundt 8-10 m/s vind og hardpakket snø. Solen står på veldig om dagen og smelter snøen som igjen fryser på om natten. Turen oppover gikk fint, men mine crampons (vet ikke hva det heter på norsk, men det er de piggene du setter på skoene når man går på is ol.) var leid og av en gammel og dårlig patent. I allefall endte det med at jeg måtte pakke mine ned og gå uten. Turen kan gåes uten Crampons og isøks, men det kan være greit å ha med. Det var bratt noen steder, men ikke slik at man måtte krabbe eller ta seg for. Fjellene minner vel mye om Norge bortsett fra at fjellene ikke er så bratte som på vestlandet. Heller ikke mye steinur der vil jeg tro. Ca klokken 0830 var vi på toppen. Godt etter planen, men vi var først opp og det var nesten vindstille der oppe faktisk. Etter en liten pause gikk vi ned igjen. Vel nede på hytten var vi ganske skutt i beina og kunne ikke forestille oss en like tøff tur dagen etterpå, så vi bestemte oss får å gå ned til Imlil igjen samme dag. Den turen nedover sugde saften ut av beina helt vanvittig og 16 timers gange på to dager i høyden og med en del oppakkning var vi ikke klar for noe mer gåing resten av ferien. 26. feb. - Vi begynte dagen faktisk med en tur opp til et fjellpass på ca 2300 moh, og gikk ned igjen for lunch. Så bar turen til Asni igjen med Hassan og Ahmed og vi skulle overnatte hos en bekjent av dem. Først fikk vi en tur inn om Hammam (lignende tyrkisk bad) og massasje der. Det ble en stor happening der vi fikk lære å lage tajine og hadde en fin kveld med lokale berbere. Alle disse 4 dagene inkludert leie av crampons og isøks for to av oss og all mat og overnatting på hytten i fjellet betalte vi 3600 Dirham eller i underkant av 3000 NOK. 27. feb. Reiser med taxi til Marrakech der en del av "sommerklærne" våre ligger. Taxi-turen var bare 250 Dirham nå (mot 400 Dirham til Imlil). Turen gikk helt til busstasjonen, derfra tok vi bussen til Essaouira som ligger ved kysten. Turen tok ca 3,5-4 timer med en av de billige alternativene. Ca 50 Dirham per pers. Vi fikk oss en leilighet midt i byen med normalt toalett (som ikke er en selvfølge der nede), to soverrom og kjøkken til 300 Dirham per natt for all oss. Altså ca 240 NOK. Dette er en gammel "hippieby" der Bob Marley skal ha bodd en god del av sitt liv, og vi fikk vår etterlengtede tid til å bare sitte i ro ved stranden. Vi var der til 01. mars og tok bussen til Marrakech og flyet til London. Hele turen inkludert reise, souvenirer mat og det hele kom vel på ca 7000 NOK. Da gikk sikkert 1500-2000 til ting som souvenirer, krydder og så videre. Er ikke erfaren med å skrive slikke logger, men har nå fått med en del som kan væe interessant for andre. Vi fikk også addressene og kontaktinfo for Ahmed og Hassan som vi skulle gi til vennene våre i Europa hehe, og det er ingenting annet en positivt å si om hele oppholdet med dem og turen på fjellet. Jeg kan anbefale å ta kontakt med dem om noen vil oppleve litt ekstra enn bare selve turen på fjellet. Kontakt med lokalbefolkningen gir en helt ny dimensjon på turen faktisk. Vi gikk som sagt i februar, som er regnet som den kaldeste måneden der nede sammen med mars måned. Det er også nå det er mest snø, men etter norske forhold er det lite å bekymre seg for. Trenger ikke truger eller lignende. Skulle jeg reist igjen ville jeg reist på samme tid eller kanskje i april da snøen bør være helt borte, men at det ikke er så varmt at man svimer av. Skal love det er varmt nok i februar i solen Om noen er interessert kan jeg laste opp noen bilder også. Spør gjerne om mer informasjon om dere føler det mangler noe. Espen EDIT: Rettet skrivefeil og datoer

Galdhøpiggen onsdag 15.04.09.

Hadde fått grei beskjed at jeg nå også måtte ta en familietur til fjells. Familie på Møre ønsket å bestige norges høyeste fjell og kona ønsket at jeg skulle være med på det... Det kunne jo være artig å se hvordan en tur fra Juvasshytta var...med masse folk....for DET ble det. Værmeldingene var ganske gode og vi var ikke alene da vi kjørte opp de bratte bakkene mot Juvass. Køer av biler...og trangt om parkering ved Juvasshytta. Det er nå bedre å tusle alene på tur blant toppene, men denne gangen måtte jeg pent finne meg i at det var mye folk til fjells. Utrolig mange hadde funnet veien til Juvasshytta for å komme til topps denne dagen. Været var ikke det beste, men greit turvær. Det gikk rykter om at det var sol på toppen! Vi betalte kr 160,- pr. person og alle fikk grei informasjon om turen til topps og mht tau, sikkerhet osv. Tror nok de håvet inn bra med penger denne dagen. Det var som en maurtue av folk.... På toppen fikk vi ikke den utsikten vi hadde håpet da tåken lå rundt toppen, men på veien ned lettet det noe. Artig å se så mange folk som vil til topps...flere nasjonaliteter...ung som gammel. Lite søppel å se,- så informasjon fra guidene hjelper nok. Et lite problem kan vel kanskje være at toalettbesøk er vanskelig her oppe. Turen tok 5t45m totalt og det var mange fornøyde fjes å se! Noe over 650 høydemetre er jo ikke all verden så det er ikke den fysiske prøvelsen da tempoet er overkommelig for alle. Dagen før hadde det vært uvær og folk hadde måttet snu allerede ved brekanten. Nå er nå denne turen gjort og atter lengter man til fjells....til tindene med et litt mindre turfølge..

I leiebil fra Emiratene til Oman Det gikk overaskende mange timer å kjøre fra nasjonstoppen nordvest i United Arab Emirates (UAE) og til byen Bahla i Oman, ikke så langt fra Jabal Shams. For det første kjørte vi en del feil rundt byen Al Ain i det sydlige UAE, p.g.a omkjøringer ifm veiarbeider. Vi kjørte derfor litt på "gefuhlen" en stund uten GPS, men vi kom oss heldigvis tilbake til hovedveien, da vi lot GPS'en kalkulere en ny rute mot grensen. Det var litt kø ut av UAE, men det som tok tid var at funksjonæren la passene våre til side, mens han fortsatte å ekspedere turister fra gulf-området. Mulig at våre pass måtte ligge der og modnes litt på bordet, før han omsider kunne stemple oss ut. Eller så var det våre skitne klær og lange skjeggstubber som var årsaken, og det faktum at Lars (snilen) i sine kortbukser viste knær i et muslimsk land (fy-fy Lars!). Dessuten måtte vi overraskende nok betale oss ut av UAE, en såkalt departure tax på 35 AED (56 NOK) per snute. Det bar etterhvert videre til immigrasjonen i Oman, men også her følte vi at vi ble nedprioritert. Våre pass ble lagt til side, mens turister fra gulf-området fikk sine stempel umiddelbart. I tillegg måtte vi fylle ut et arrival-skjema og grensevakten tok 20 OMR (300 NOK) fra hver av oss i visum. Papirene på leiebilen gikk derimot raskt igjennom systemet. Jeg tror vi brukte bortimot to timer bare på grensen. Vi fortsatte deretter kjøringen sydover i Oman, det var motorvei også her, men ikke helt på nivå med UAE. Blant annet var det en del sand og stein i veibanen. Dette fikk vi virkelig erfare da en bil som passerte oss i stor fart, sendte avgårde en liten stein mot vindusruten vår, noe som avga et høyt smell. Vi oppdaget en stjerne i frontruta, ca 2 cm i diameter. Vi ankom Bahla lenge etter at det hadde blitt mørkt. Der fikk vi øye på et hotell langs veien, og bestemte oss for å sjekke inn der, istedet for å kjøre videre. Det fristet ikke å sove under åpen himmel en natt til, dessuten var det uttrykk for regn. Men Lars hadde rotet bort passet sitt, så vi hadde innledningsvis litt problemer med å sjekke inn på hotellet. De vil vel ikke ha en papirløs flyktning boende på et slikt hotell. Det ble til at vi brukte nesten en time på å endevende hele bilen og all bagasje både to og tre ganger før Lars omsider fant passet i bunnen av storsekken sin. Hvordan passet har havnet der, etter hyppig fremvisning i dagens grensekontroll, er rett og slett et lite mysterium. Vi delte i allefall et rom med 2 senger, og fikk oss både middag og frokost på hotellet til den totale sum av ca 40 OMR (600 NOK). Den hyggelige damen i resepsjonen påstod dessuten at vi kunne kjøre helt til topps på Jabal Shams. En veldig overraskende nyhet, ettersom vi trodde at veien bare kunne kjøres opp til ca 2200m. Der kommer man visstnok ikke videre p.g.a en militær sperring, hadde vi lest. Vel, vi tok ikke akkurat hennes ord for god fisk, ettersom folk som ikke har tindebestigning som interesse, mangler en del forståelse for hva som er en topp og hva som ikke er det. Vi bestemte oss derfor, helt i tråd med vår opprinnelige plan, å dra opp grytidlig neste morgen i tilfelle vi likevel måtte gå opp på Jabal Shams. Til topps på Jabal Shams Vi fikk oss en tidlig frokost kl. 05:30, før vi sjekket ut av hotellet og satte oss ut i bilen. Da oppdaget vi at skaden fra gårsdagens steinsprut, bare over natten hadde laget en 20 cm lang sprekk i frontruta. Ja vel, vi var nå fullforsikret (CDW uten egenandeler) og tenkte ikke så mye mer over det. I alle fall var det ingen av oss som tenkte på at vi måtte innhente politirapport på skaden for at forsikringen skulle gjelde, ihverfall ikke når det gjaldt en steinsprut. Det fikk vi først erfare da vi skulle returnere bilen i Dubai. Men mer om det senere. Det var ikke noe problem å finne avkjørselen på riksvei 21 litt sør for Bahla, for her var det godt skiltet til Al Hamra (i tillegg til Jabal Shams om jeg ikke husker feil). Dessuten hadde vi gps'en min i bakhånd. Det var overraskende gode veier med asfalt, både forbi Al Hamra og videre oppover. Da de bratteste bakkene tok til var det vekselvis asfalt og grus. Vi tok ikke av på sideveien til Jabal Shams Basecamp, fordi vi først ville sjekke ut om veien faktisk var åpen helt til topps. Men litt lenger oppe, der det finnes en avkjørsel og vei helt opp til Jabal Shams, fant vi ut at denne var sperret med en høy port og piggtråd rundt. Jeg snakket med vakta, og han bekreftet ganske raskt at veien kun er for militært personell. Jeg spurte om vi kunne sette bilen utenfor, og heller gå opp veien, men da sa han at hele Jabal Shams var "restricted area". Da jeg spurte om vi kunne kjøre ned til Jabal Shams Base Camp, og gå fra der, gjentok han litt bryskt at hele Jabal Shams var "restricted area" og at vi ikke hadde noe der å gjøre. Javel, knute på tråden. Jeg gikk tilbake til bilen og diskuterte med Lars hva vi skulle gjøre. Lars ville parkere bilen litt nedenfor porten, og snike seg rundt sperringene og inn på veien til fots. Men denne ideen likte jeg ikke, det var for stor fare for å bli observert. Vi ble heller enige om å kjøre tilbake til Jabal Shams BC, godt ute av syne, men vi ville tape nesten 300 høydemetre på dette. Det viste seg at BC var en slags campingplass med flere hytter. Rett i nærheten fant vi også en merket tursti oppover mot Jabal Shams. Vi parkerte bilen (1920 m.o.h) og begynte å gå langs stien. Stien var stort sett usynlig men den var godt merket med maling hver 10-20 meter, så ruta var enkel å følge. Stien dreide bort mot ryggen, og fulgte deretter stort sett kanten av det gedigne stupet. Stien oppover her hadde kjempegod utsikt, nesten som Grand Canyon. Da vi passerte 2600 m.o.h, skjønte vi at stien ikke ledet til det høyeste punktet av Jabal Shams, men heller dreide bortover mot syd-toppen som ligger langt fra hovedtoppen. Vi skjønner godt at militæret ikke ønsker å ha en merket tursti i nærheten av deres installasjoner. Vi bestemte oss likevel for å ta av fra turstien, og heller snike oss direkte oppover mot hovedtoppen. Vi tok en liten pause før vi begynte på et strekke der vi var godt synlige fra installasjonen på toppen, slik at vi kunne spurte forbi og dermed minimere tiden for eksponering. Man blir litt paranoid i slike omgivelser, så derfor var jeg helt sikker på at jeg så en stor og stygg vakthund luske rundt, men i ettertid viste det seg å være ei ufarlig geit. Etterhvert kom vi opp til veien og en helikopter plattform, ikke langt fra kuppelen (radaren) og bygningen på toppen. Her stoppet plutselig gps-tracket, som jeg hadde lastet ned fra en annen fotturist som hadde vært veldig nærme toppen. Men dette var absolutt ikke høyeste punkt. Ettersom vi likevel hadde nådd så langt kunne vi likegodt prøve å spasere de siste metrene opp veien i retning av den grønne kuppelen. Like før vi nådde denne, kom vi til et høyt gjerde og en port, samt et stort skilt hvor det med store bokstaver var skrevet "Restricted area, keep away". Vi fikk øye på en mann innenfor porten, så Lars var ikke mindre freidig at han gikk inn den åpne porten og begynte å snakke med mannen. Men i motsetning til vakten vi hadde møtt tidligere på dagen, var denne karen ikke uniformert og han møtte oss med et stort smil. Vi var velkommen til både å gå videre mot kuppelen, og ta kontakt med de som var inne i bygningen. For der var det visstnok to amerikanere som jobbet og de kunne sikkert både servere oss vann og kaffi, samt ta oss opp i toppen av kuppelen. Men istedetfor å gå inn i bygningen bestemte vi oss først for å sjekke ut området rundt, for å finne det høyeste punktet. Vi fant to aktuelle kandidater, ikke mer enn et steinkast fra hverandre. Vi målte den første til å være 3011 meter og den som lå like inn til kuppelen til å være 3012 meter. På sistnevnte knaus var der også bygget en liten varde. Nå var det ikke lenger noe tvil, vi hadde besteget det høyeste punktet av Jabal Shams. Det var nesten litt uvirkelig å stå der, ettersom vi begge hadde forventet å måtte nøye oss med et lavere toppunkt som ligger utenfor "restricted area". Derfor smakte denne bestigningen særdeles godt! Mens vi lusket rundt på det militære området, var det ingen som tok kontakt med oss. Veldig merkelig, ettersom vi tidligere på dagen hadde fått et bestemt inntrykk av at dette var et vel bevoktet område. Vi åpnet døren for å se om det var noen inne i bygningen, men vi turde ikke å begynne å luske rundt inne i radaren. Vi hverken hørte eller så noen der vi stod litt forfjamset i døra, så vi bestemte oss for å snu i døra. Vi var mer enn nok fornøyd med dagen likevel, over all forventning egentlig. Vi gikk derfor ut av porten og oppsøkte et nordligere punkt på kanten av Jabal Shams med god utsikt over stupet og kuppelen/radaren. Her tok vi oss en lunsj og slappet av i den behagelige temparaturen. Vi ble liggende og nyte solen i bortimot to timer, før vi tok til på returen. Vel nede i bilen, kjørte vi tilbake til Bahla og deretter rett til Ibri før det ble mørkt. Her tok vi inn på et hotell et godt stykke utenfor byen. For å feire dagens uvirkelige bestigning, spiste vi biff og kjøpte oss et par øl. Deretter var vi begge klar for litt søvn, etter noen lange og harde dager med forholdsvis lite søvn. Tilbake til Emiratene og Dubai Neste morgen dro vi inn til sentrum av Ibri for å kjøpe nye sandaler til Lars. Hans gamle sandaler var nemlig begynt å i oppløsning, ifølge Lars pågrunn av mange år med barske turer og store elvekrysninger. Vi fant et par billige sandaler på et lokalt kjøpesenter, sannsynligvis ikke noe av bra kvalitet, men helt sikkert godt nok for de to sandal-toppene i Bahrain og Qatar. Deretter fortsatte vi kjøringen mot grensen. Heldigvis var det omtrent ingen kø på grensen, det gikk svinfort både å komme seg ut av Oman (ingen departure tax) og deretter komme seg inn i UAE (ingen visum gebyr). Lars hadde behov for å veksle penger, så vi stoppet på et stort kjøpesenter ikke langt fra grensen. Der spiste vi også en iransk lunsj. Det gikk raskt tilbake til Dubai på fine motorveier (120 km/t), og vi hadde såpass godt med tid, at vi bestemte oss for å se litt nærmere på Burj Dubai, verdens høyeste skyskraper (828m) midt i sentrum av Dubai. Siden det var lørdag var det mindre trafikk enn normalt, så derfor våget vi oss helt inn i bykjernen med bil. Lars kjørte, mens jeg stod for gps-navigasjon. Men med et 4-5 år gammelt kjørekart på min gps, viste dette seg ganske unyttig, ihvertfall i nærheten av Burj Dubai der det har skjedd store forandringer i veisystemet. Så derfor slo vi etterhvert av gps'en og brukte den nesten 1 km høye skyskraperen å navigere etter. Etter en del plunder kom vi oss helt inn i nabolaget til skyskraperen, og fikk parkert bilen i Dubai Mall (gratis). Billetter til topps av Burj Dubai koster 100 AED (160 NOK), men det var ikke noe ledig før neste dag. Ekpress billetter ble solgt for svimlende 400 AED (640 NOK), men heller ikke disse kunne vi ta, ettersom neste avgang var kl. 20, dvs for sent til å rekke flyet. Så derfor kjørte vi likegodt direkte til flyplassen, slik at vi hadde godt med tid. Men der tok vi feil. Så snart bilen var levert og inspisert, fikk vi beskjed om at vi hadde en skade (steinsprut), og at vi manglet en politirapport. Derfor måtte vi bekoste utskifting av frontruta ble vi fortalt. Ja vel, hvis man skal ringe politiet hver gang man får en steinsprut i trafikken, ja så får politiet hektiske dager. Dette var helt urimelig følte vi, ettersom vi hadde betalt for fullforsikring. Men det hjelper ikke med en fullforsikring, når man ikke har en politirapport å vise til. Heldigvis fant vi frem til et politikontor på flyplassen. Men politimannen som hadde ansvaret for å utstede skaderapporter var visstnok ikke inne. Det tok ihverfall et par timer med mye frem og tilbake mellom Budget og politistasjonen før politirapporten endelig var på plass. Da hadde vi brukt så pass lang tid på dette, at vi nesten mistet flyet vårt til Bahrain. Men det hele endte godt til slutt, slik at vi kunne fortsette å sanke flere nasjonstopper i Bahrain og Qatar. Eksterne Lenker: -Alle bilder fra Oman -GPS-track fra kjøringen Bahla til Jabal Shams Base Camp -GPS-track fra fotturen

Her er ein link til rapport for den turen eg hadde til Mt. Catherine i desember 2011. Eg var samstundes på Mt. Sinai som sikker dei fleste turistar som skal til fjells vitjar. Forskjellen i terreng er ikkje så stor men opplevinga av turen varierte enormt. Mt. Sinai : Sikkert i lag med 300+ andre personar pluss kamelar og beduinar. Mt. Catherine : Aleine i fjellet heile dagen! Sidan eg likar best å gå aleine i fjellet var dette ein enorm forskjell for meg. http://www.zbambus.info/_mountains/_MtStCatherine/MtStCatherine.html -no-

Pico de Aneto er med sine 3404 meter det høyeste fjellet i Pyreneene, fjellkeden som "deler" Frankrike og Spania med det underlige fjellandet Andorra midt inne i. Turmålet ble da også valgt fordi fjellet er det høyeste, ikke nødvendigvis det fineste. Været var det så som så med, men vi tok bussen kl 8 inn til veiens ende i ca. 1900 meters høyde i Valle de Benasque. Vi fikk høre vi var for sent ut og slikt alpe-bla bla bla, men ruslet oppover med holdningen, what comes comes, and what succeeds succeeds. Det var ikke mange andre på vei oppover, noe som overrakset oss siden vi ble fortalt av en som hadde vært på Galdhøpiggen at det trolig ville være flere folk her. Kanskje de hadde startet på fjellhytta Refugio Renclusa, ca. 2150 moh?? Vi passerte i alle fall snart hytta, en riktig forsøplet og heslig hytte før stien ble utydeligere. Spanjolene må elske vardebygging, for det var varder over alt, til høyre, til venstre, i midten og her og der og minst like mange stiantydninger. Vi fulgte det vi syntes virket mest lovende og kom til slutt til Portillon Superior... Et skard,ca. 2850 moh. Her ble Julia igjen med vond fot, mens jeg fortsatt ned mot morenelandskapet på andre siden. Ved brekanten kom tåka, men jeg ville ikke snu nå og trasket innover i tåka med stegjern på. Rundtomkring i tåka hørte jeg stemmer, men noe tydelig tråkk fant jeg ikke. Til slutt dukket et svakt tråkk opp og jeg havnet på en fjellrygg, alt for langt til høyre for det egentlige målet: Collado de Coronas, skulle det vise seg. Tåka lettet og jeg fortsatt bortover mot Collado'n (skard) Her fant jeg tråkket. I stedet for å følge tråkket opp Coronasbreen kløv jeg opp ryggen til høyre (for å slippe å ta på stegjernene jeg akkurat hadde tatt av igjen). Snart var jeg fremme ved den beryktede toppeggen. Noen gikk med tau, andre med lavt tyngdepunkt. Eggen, ca. 15 meter lang, var imidlertid en skuffelse. Bratte fjellsider på begge kanter, ja vel, men ikke loddrett som beskrevet av andre, og ryggen var så full av gode tak at det opplevdes helt uproblematisk å gå her. Sammen med 10-15 andre var jeg på toppen, som var fri for varder, men tilgjengjeld prydet med et digert kors og en påle dekorert med kunstblomster... Med bomturer og slikt tøys ble det til sammen mer enn 1700 høydemetre, noe som merktes svært godt i knærne på vei ned. En flott tur, med en visstnok vanvittig flott utsikt (som jeg bare delvis fikk oppleve på grunn av skyer). Vel nede igjen fikk jeg t skjorte med Aneto 3404 meter preget inn på forsiden.. Kitsch? Tja.-.. Pytt pytt.

På jobb i en bråkete storby som Hanoi er det godt å komme vekk i helgen. Gode kolleger inviterte på båttur i Ha Long bukten, men jeg ville heller en tur opp i høyden. Det var lite tid for planlegging, men jeg fant en pakkeløsning som var forholdsvis kostbar etter vietnamesisk standard, men grei å hoppe på. Turen startet fredag kveld på hotellet i Hanoi, der jeg ble plukket opp og kjørt til toget som fraktet meg opp til Lao Cai i løpet av natten. Ny sjåfør kjørte meg opp til Sapa, der jeg fikk frokost og gikk en runde i byen. Videre med bil oppover til starten på ruta som ligger på ca 1900 moh. Her startet ferden med meg, en guide og 2 bærere. Med målet bare ca 1250 meter høyere opp, virket ikke dette umulig. Hele ruta er bare 8 km. Det var imidlertid ganske mange nedoverbakker på veien opp, så brutto høydemeter er nok adskillig høyere. En smule kronglete er det også, bratt terreng hele veien med stiger på de vanskeligste plassene, uten at man akkurat kan kalle det klatring. På vei oppover holdt vi på å tråkke på en farlig giftslange på 1,5 meter, men det går helst bra. Vi hadde en god lunchpause oppi bakkene, og var fremme ved campen på 2800 moh etter snaue 4 timer. Været var godt, usedvanlig godt til å være her oppe i regntiden, så jeg besluttet å gå for toppen hanske på direkten. Oppe på ca 3000 meter tenkte jeg at det er vel ikke så langt igjen nå, men flere bratte nedoverbakker gjorde at det hele tok tid. 5 timer etter at jeg forlot veien var jeg på toppen. Det er med andre ord fullt mulig for en nogenlunde sprek nordmann å gå denne toppen som en dagstur fra vei, man må bare overbevise de lokale om at man ikke er en typisk feit amerikaner. Standardopplegget er å stoppe i campen og gå på toppen neste morgen, men jeg angrer ikke på at jeg tok den på ettermiddagen og fikk sol på toppen, noe som slettes ikke er noen selvfølge på slike regnskogstopper i regntiden. Bæreren som fulgte meg det siste stykket mot toppen jobbet flittig langs stien med å plukke bambus-skudd. Han hadde stor familie og bar bambusen hjem til sin store familie på 20 personer, en kone, 11 barn i alderen 3 til 27 år og 7 barnebarn. Han tilhørte det sortkledde folket som er den største minoritetsgruppen i Sapa. Litt av bambusen ble servert til det store middagsbordet, og litt havnet i suppen som ble kokt over bål til lunch neste dag. Dagen etter var det en lat morgen siden vi ikke skulle på toppen, og vi gikk rolig nedover. I stedet for å gå raskeste rute til veien, valgte vi den lange ruten som ender i en dal nedenfor Sapa på ca 1200 moh. Her var det veiløs bebyggelse, rismarker som ble pløyd av oksene, badende unger i gjørma og voksne folksom jobbet på markene, fint å se litt landsbygd her og ikke bare denne bråkete byen. Det ble noen km vandring langs noen vanningskanaler før vi var fremme ved veien. Med denne avslutningen på turen regnes runden som en 3-dagerstur, men jeg syntes det var helt OK å ta det på 2 dager. Terrenget her er preget av delvis dyp regnskog, meget bratte skrenter, samt et større onråde der det er bare døde trestammer og lave busker, etter en større skogbrann i 1979 som enda preger området. Den øvre delen er det bambus-skog, med mulighet for å se panda om man er heldig. Bambusen vokser helt opp til toppen der det er et lite snaut parti men rhododendron-busker omkring. I Sapa sto et hotellrom og ventet på meg så jeg fikk meg en dusj, før sjåføren kjørte de svingete veiene ned til Lao Cai i ettermiddagssolen. Etter en kjapp tur over broen for å besøke Kina noen minutter, bar det av gårde til Ga Lao Cai, stasjonen i Lao Cai. Her spiste jeg middag 2 ganger før jeg la meg på nattoget tilbake til Hanoi. Litt hardt å gå rett på jobb etter en sånn reise, men jeg sov faktisk ganske godt både på togene og oppe i høyden. Reisen var bestilt hos http://www.activetravelvietnam.com/ , grei sørvis der. Hele pakkereisen kostet meg i overkant av USD 350, som inkluderte sovekupe t/r, tilbringertjenester i Hanoi og Lao Cai/Sapa, guide og 2 bærere i 2 dager, særdeles god mat og drikke hele veien, hotellrom på dagtid i Sapa, parkavgift og ikke minst flotte opplevelser og en fin natur. Er man flere i følget, blir det betydelig billigere. Har man god tid til å ordne alt selv, kan man få det hele mye rimeligere.

Rapport med bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/17256/Til+topps+p%C3%A5+Vest-Europas+tak.html Så til slutt, etter å ha måttet droppe alternativ (1) Mont Blanc via en tredagerstravers om Gonella refugi og (2) via Three Monts Traverse fra Aiguille du Midi ble jeg og Øyvind til slutt stående igjen med siste mulighet; Mont Blanc via Goûter ridge (normalruta). På kvelden den 25. juli tok vi tramwayen fra Saint-Gervais-les-Bains og opp til Le Nid d`Aigle. Vi følte at det var et eller annet som ikke stemte siden vi ikke så spor av folkemengden som skulle til Mont Blanc i St.-Gervais. I ettertid ser jeg at de fleste tar heisen opp fra Les Houches fremfor å starte i St-Gervais som vi gjorde. Turen opp med tramwayen tar en snau time. Vel framme fulgte vi stien opp mot Refuge de la Tête Rousse. Møtte en del folk som var på vei ned igjen, kjedelig for enkelte som hørte togfløyta gikk av like før de var framme på stasjonen. Vi gikk ganske raskt oppover og møtte etter hvert på nysnøen som gjorde stien temmelig glatt, på kanten til at det var bedre å gå med stegjern her. På hytta hadde vi håpet at det skulle være mulig å fylle på camelbakene, men der tok vi feil. Ingen kraner å finne så vi kjøpte en 5 literskanne til 15 euro, var jo verd det fremfor å smelte snø med brenneren syntes vi. På flaten like bak hytta la vi oss til rette i våre to bivuakker sammen med en mengde andre telt. Plutselig gikk det av et enormt snøskred i nordflanken på Aiguille de Bionnassay. Det er det største skredet jeg noensinne har sett! En påminnelse om at skredfaren nok hadde vært stor om vi skulle gått traversen fra Col du Midi. Etter litt kveldsmat la vi oss til å sove og klokka ble stilt til 01.00, blir nok ikke mye søvn dette... Da klokka ringte var det både stjerner og måne på himmelen. Perfekt vær! Ingen lys var å se i bakken opp mot Goûter-hytta, skulle vi bli de første startende da? Vi fikk på oss stegjern, sele, isøks og sekk og la i vei oppover. Idet vi startet kom en armada av andre hodelykter etter oss, vi lot dem gå foran og i starten, men etter hvert ble vi utålmodige og sprang forbi i tilfelle de utløste noen steiner på oss. Etter noen hundre meter måtte vi over den beryktede Grand Colouir, en objektiv farlig renne der det stadig vekk kommer steinsprang ovenfra. Det finnes ikke tall på hvor mange dødsulykker som har forekommet her... Heldigvis var vi heldige med at det var temmelig kaldt og en del snø i renna, så vi følte oss ikke særlig utrygge. Jeg gruet meg heller til turen ned denne skråningen på vei tilbake da folkemengdene lenger oppe kunne finne på å løse ut stein... Etter å ha krysset renna går resten av ruta opp langs en rygg. Flere partier bød på tildels eksponerte klyvepassasjer, men her var det montert vaiere man kunne hekte seg innpå om man ville. 700 høydemeter lenger oppe var vi omsider framme ved Aiguille du Midi, og her fikk vi konstatert at vi IKKE var første lag på vei mot toppen. Foran oss så vi et fakkeltog av hodelykter på vei opp mot Dôme du Goûter, et spesielt syn! Gåstaven min begynte å fuske etter at jeg hadde tatt den sammen, så jeg valgte til slutt å legge den igjen ved Goûter-hytta. Øyvind var solidarisk og lånte bort den ene staven sin til meg, noe knærne mine satte pris på! Nå var det egentlig bare å gå i jevn fart oppover. Vi valgte å ikke ta på tauet, men oss om det... Oppe på Dôme du Goûter fikk vi øye på majesteten selv; Mont Blanc! Nå kriblet det etter å komme til topps. Dessverre kom det inn flere skysystemer etter hvert som det begynte å lysne, og vips hadde Mont Blanc tatt på seg hatten. Irriterende å ikke få se den sagnomsuste utsikten på vei opp langs Bosses ridge. Bakken opp fra Vallot-bivuakken føltes endeløs i den tåka som var. Enkelte partier var så bratte og smale at isøks hadde vært kjekt. Bena føltes blytunge ut, vannet frøs og vinden var isnende kald. Viktig å dekke til ansiktet for å unngå frostskader! Vi gikk og gikk og omsider, etter 5t 15min fra Tête Rousse nådde vi toppen kl. 07.00. Herlig! Planen var å få med seg den italienske nasjonstoppen på Mont Blanc de Courmayeur, men grunnet tunge bein og kjipt vær droppet vi det og gikk heller ned igjen. Det gikk fort ned til Vallot-bivuakken og vi så mange slitne fjes på vei opp. Jeg tok en tur på toalettet på Vallot-bivuakken, og det er det verste stedet jeg har gjort fra meg på! Dritt, søppel og dopapir florerte overalt. Dog stod det et skilt utenfor at dette toalettet er det ingen som har ansvar for å rengjøre... Vi fortsatte ned mot Gôuter-hytta, og nå var været noe bedre. Fikk fin utsikt herfra! I bakken ned mot Tête Rousse gikk vi bare så fort vi kunne ned for å unngå armadaen som kom etter oss. Stor forsiktighet ble vist samtidig som at effektiviteten var høy. Da jeg til slutt skulle krysse Grand Colouir kom det fra intet tre steiner rasende ned som prosjektiler ovenfra. Jeg skvatt til, stoppet, så opp og sprang over. Puh, det gikk bra! Kan tenke meg at det er skummelt her i varme seinsomre. Sommeren 2003 var faktisk Mont Blanc så og si ubestigelig fra alle kanter på grunn av enorm rasfare i Grand Colouir og uforserlige bresprekker langs de andre rutene. Vi tok over en times pause ved bivuakken, nå hadde vi brukt 8t 30min etter at vi startet i natt. Så spiste vi og drakk litt før vi orket å pakke sammen utstyret og rusle ned igjen til tramwayen. Sov som en stein på togturen ned til bilen, vel vitende om at denne alpeturen hadde blitt en stor suksess! Turdata (innmarsj): 1t 40min 775 hm Turdata (toppdagen): 10t 25min (8t 30min t/r Tête Rousse) 2000 hm

Akklimatisering Jeg deltok på en gruppetur med Jarle Trå til Elbrus, dette som akklimatisering til russiske temperaturer og språk, samt høyde. Turer til Elbrus er beskrevet flere ganger før på dette forum, så jeg kommer ikke med noen lengre utredning om den turen. Dagboken finnes her: http://jarle.objo.net/default.aspx?id=343 Toppstøtet Startet dagen i Terskol klokken 04, en filleby ved foten av Elbrus. Herfra buss noen timer til flyplassen Mineralnye Vody med sine kronglete innsjekkingsrutiner, fly til Moskva, bytte av flyplass i Moskva, farvel med Elbrus-gjengen og videre med fly til Minsk der forhåndsbestilt visum ble hentet. Fant så en sjåfør som påtok seg å bringe meg mot toppen, og alt gikk bra. Toppen ble inntatt med stegjern, isøks og norsk nisselue, til den fotograferende sjåførens store interesse. Da hadde jeg brukt 14,5 timer fra Terskol, som kanskje ikke var den best egnede basecamp for denne svimlende toppen. Tok så en byvandring i Munsk før jeg reiste hjem neste morgen. Minsk var en fin by, med mye flott arkitektur for den som interesserer seg for slikt. Ikke særlig mye turister å se her, ikke stedet der man treffer naboen!

Da setter jeg snart kursen for Elbrus og forhåpentligvis mange fine opplevelser. Er det av interesse så blir det en blogg fra turen. Oppdateres i den grad det er praktisk mulig. http://www.gamme.no/blogg/default.asp?fkBloggId=113

25.september tok Lene og jeg en avstikker fra vinturen i Moseldalen og fikk i løpet av 24 timer besøkt hovedstaden Luxembourg, Vianden og et slott i byen samt landets høyeste topp - Buurgplaatz på 559 moh som ligger i Ardennene helt nord i landet. Med kun et bilkart i målestokk 1:300.000 lå spenningsmomentet i om vi klarte å finne "fjellet" og en farbar vei til toppen. Det bød ikke på problemer. Vi fant en tom parkeringsplass i sørhellingen av toppen, og siden turen opp så kurant ut fant vi det ikke nødvendig å skifte til medbragt turantrekk, men spaserte opp til toppen i løpet av 15-20 sekunder. Litt skuffende kort tur selvfølgelig, men utsikten var fin vestover, selv om noe granskog og det høye tårnet på toppen sperret utsikten i de andre himmelretningene. Vi hadde en fin 4-timers fottur fra Cochem til Beilstein i Moseldalen et par dager senere som gikk gjennom druemarkene, og både langs Moselelven, i dalsiden og oppe på platået. Men Ardennene fant vi ikke særlig interessant for fotturer.

Grauspitz er en lite beskrevet topp, selv om man søker på internasjonale forum for fjellsport. Jeg var spent på denne toppen, høyeste punkt i fyrstedømmet Liechtenstein (2599m), da det var til dels motstridende, men også sparsommelige opplysninger om hvor enkel/vanskelig den var. Alene og i flott vær viste det seg at min variant til topps var en kurant tur, men med et utsatt klyvepunkt. Med leiebil kjørte jeg inn i Østerrike, og på motorveien mellom Bregenz og Innsbruck var det skiltet til Vaduz og landskjennetegnet FL (Fürstentum Liechtenstein). Etter å ha kjørt tvers gjennom byen Feldkirchen, kom jeg inn i dette lille fjellandet, inneklemt mellom Sveits og Østerrike. På turistkontoret fikk jeg en fin oversikt over fjellturer og hytter i landet, og kjørte straks opp bratte bakker, gjennom landsbyen Triesenberg, og videre til Steg. Det tok vel en halv time, og Steg var knapt annet enn et lite hotell og noe spredt bebyggelse. Veien inn til dalen Valünerbach tok av litt tidligere, så jeg måtte noen meter tilbake fra hotellet. Langs et irrgrønt vann gikk veien, og etter en halv kilometer var det en stor parkeringsplass. Antakelig kan man også bestille transport på firehjuling videre, hvis man vil spare atskillige høydemetre og flere kilometer på vei. Min høydemåler viste drøyt 1300 meter på p-plassen. Et alternativ til min rute, som gikk fra Steg, er å fortsette veien helt inn til Malbun på 1600 meter. Herfra kan man bestille tur med taubane opp til 2000 meter, men veien til Grauspitz blir da (horisontalt) atskillig lengre. I nær 30 varmegrader og vindstille brukte jeg 2,5 svette timer opp til en hytte i skaret Bettlerjoch. Hytta, Pfälzerhütte, ligger flott plassert på 2100 meter, og er betjent. Med overnatting og middag ga jeg snaut 30 euro – en fin pris i forhold til betjente hytter i Norge. Vann fikk jeg fylle gratis på hytta, og det anbefaltes ikke å drikke av bekker underveis. Slikt sett elsker jeg Norge! Fra Steg gikk det vei helt til hytta, men med muligheter for å velge også stier underveis. Etter 3 km mot sør passerte jeg Valüna, som var en bondegård. Like etter denne tok det av en sti via Gritsch, som skulle føre til hytta, men denne stien mistet jeg raskt, og returnerte til veien. Underveis var det stadig fin utsikt opp mot Grauspitz, selv om det er andre topper som tar seg bedre ut, og som er mer framtredende. I motbakkene tok det snart av en sti østover og inn i Naaftal, og denne var en fin avveksling til veien. Det hadde også vært en mulighet å gå rett sørover og bratt opp, og kommet inn på ”stien til Grauspitz” – dersom en vil ta toppen på en dag. Dette punktet å ta av stien på, ligger på omtrent 1740 meter, med gps-koordinatene 32 T 544926 5212930. Ingen merking eller skilting her… Etter 7,5 km fra bilen, og 2,5 timer og 800 høydemeter senere, var jeg altså framme på hytta. Før kvelden senket seg tok jeg en liten tur opp på merket sti til Augstenberg, 2359m, og fikk dermed flott utsikt bort på morgendagens mål. Fra toppen så jeg i motsatt retning rett ned i landsbyen Malbun. Topp dag Neste morgen startet jeg kl 7.30, og måtte dessverre gå 200 høydemeter ned igjen, og tilbake (vestover) fra hytta, før jeg kunne ta fatt på oppstigningen. Her fant jeg en utydelig sti, og lagde en liten varde ved koordinatene 32 T 545885 5213092 på 1898 meter. Tråkket gikk sørvestover i ganske hellende terreng, tidvis i steinur, og en flokk steinbukker fulgte oppmerksomt med meg fra stor høyde i snøhellinger oppunder eggen til Naafkopf. Murmeldyrenes skrik varierte: 1 skrik betyr visstnok umiddelbar fare - alle må gjemme seg. Flere skrik betyr fare - pass på. I en forsenkning ved et digert snøfelt så jeg noen i øverste del av feltet, som var i ferd med å komme opp på laveste punkt på eggen, som forbinder Naafkopf og Schwarzhorn. Sistenevnte må man gå over for å komme til Grauspitz. (Eggen fra Naafkopf til dette skaret innebærer garantert mye klatring og flere større rappeller, og er svært forreven.) Jeg er ikke glad i å gå oppover på snø, og valgte heller en gresskledd svært skarp egg, som ledet opp mot tidligere nevnte egg, men nærmere Schwarzhorn. På slutten ble det ganske bratt og løs steinur, men helt uten problemer opp til eggen mellom Schwarzhorn og Naakopf, og så videre lett opp i mer vestlig retning til Schwarzhorn 2570 m. Her var utsikten mot Grauspitz flott, og jeg var spent på hvor bratt det egentlig var ned i skaret mellom de to toppene. Jeg satte igjen sekken, og kløv tidlig ned et bratt og noe løst parti på 3-4 meter, men ikke så utsatt. Det var nok grad 2 her, og kanskje en pluss også. Videre var det grad 1 og fortsatt løst, så vær forsiktig! (Det bratteste punktet øverst kan nok omgås ved å gå ned en bratt renne med gress, og traversere i bratt gresslendt terreng tilbake til eggen igjen. Men dette blir utsatt klyving på gress og løse steiner, og neppe et bedre alternativ, tror jeg.) Eventuelt får en ta med 15-20 meter tau i sekken. Det ble 100 hm nedover, før eggen igjen reiste seg mot Grauspitz. Det var grei fottur opp til toppunktet på 2599 meter, og kun markert med en steinhaug. På de andre toppene omkring var det kors på nær sagt alle. Gps: 32 T 544147 5211186. Jeg skrev meg inn i toppboka, som nummer to i år (24/6 2008). Toppen er ikke mest besøkt, og de lokale vandrerne skriver seg visstnok ikke inn i disse bøkene. Eggen videre i retning Falknis virket tøff, og krever nok taubruk. Jeg rekognoserte ikke denne nærmere, men returnerte de om lag 3 kilometerne (horisontalt) tilbake til Pfälzerhütte. Totalt 5,5 timer. På ettermiddagen tok jeg en tur opp på godt merket og artig sti til Naafkopf også (2570m), og fikk fin utsikt mot Grauspitz også fra øst. Anbefales. 1,5 t meget frisk gange t/r.

Noen bilder fra Piggen i dag. Hunden vår er på toppen for første gang! Bildene er tatt av faren min.

For en del år siden satte jeg meg et mål, jeg skulle stå på toppen av Mont Blanc det året jeg fylte 40 år, og for to år siden gjorde jeg et forsøk. Da måtte vi snu på ca 4362 meter, drøye 400 høydemeter fra toppen pga meget sterk vind. Da vi snudde, var vi alle enige om at det skulle gjøres et nytt forsøk om ikke alt for lenge. To år senere, nærmere bestemt torsdag 13 august kl 0950, tok vi flyet til Genève igjen og var fremme i Chamonix på ettermiddagen. Vi tok en rask tur opp til Aiguelle du Midi for å “sparke i gang” kroppen i forhold til høyden, egentlig en alt for kort akklimatisering, men det var det vi hadde tid til. Etter en god natts søvn (viktig, for den neste natten ville det antagelig bli svært lite søvn) ble det en rolig dag i Chamonix før vi møtte guidene ved heisen opp til Aguille du Midi. De tok umiddelbart en sjekk av våre sekker og sa bare “too heavy”, så her var det bare å tømme sekken og legge tilside en god del av det ekstra tøyet vi hadde pakket med oss. Vi trodde virkelig vi hadde vært strenge med oss selv, men den gang ei. Etter hvert bar det av gårde opp til Aguille de Midi (3775 moh), på med breutstyr og tau og ut på den smale ryggen ned på breen. Fra første skritt får man følelsen av hvor mektige disse høye fjellene er, de ruver mot deg og tar pusten fra deg ikke bare på grunn av høyden, de er fantastisk flotte å se på. På vei ned den smale ryggen var de første skrittene litt nølende, det er ganske luftig og man møter folk på vei opp. Men ganske raskt følte jeg meg trygg og så meg rundt, ned til Chamonix nesten 3000 m lengre ned og bort på fjellene vi skulle opp neste dag. Så var det en kort tur over breen bort til Cosmiques hut (3616 moh) hvor vi skulle ha en meget kort natt. Det er en flott hytte som er utgangspunktet for de fleste som går The Three Monts Route til Mont Blanc (en del ligger i telt nede på breen). Lørdag kl 0200 var det på med breutstyr og hodelykt og klar for tur. Et fantastisk vær, akkurat slik værmeldingen sa, stjerneklart og omtrent vindstille. Vi så en lang rekke av lys foran oss på vei oppover mot platået rett til høyre for Mont Blanc du Tacul (4120 moh). Vi gikk ned på breen og til laveste punkt på vei til toppen, Col du Midi (3532 moh), så startet det tunge arbeidet. Rolig fart, oppover og oppover. Vi hadde startet omtrent sist av de som skulle av gårde rundt kl 0200, men guidene våre ville helst litt lengre frem i køen, så det ble litt forsering i feltet på vei oppover. Kanskje litt unødvendig, men vi måtte jo bare henge med. Etter utallige svinger oppover den relativt bratte bakken passerte vi en artig breformasjon, hvor breen hang utover. Et punkt hvor våre guider ville ha oss raskt forbi, for denne vil før eller siden brekke og da bør man ikke være der. Litt etter var vi opp første av tre tunge partier, og gikk ned til Col Maudit før vi skulle ta fatt på turens mest krevende og risikable parti. Etter en kort pause (guidene ville fortsatt komme seg foran flest mulig), startet vi på den bratte stigningen opp til Col du mont Maudit (4345 moh). Det gikk fra bratt til brattere og vi gikk sikksakk oppover og oppover. Etter en drøy times tid ble det full stopp, vi var kommet til “brattbakken”, 50-60 meter med 50 grader helling og mer eller mindre is hele veien. Her var det kø, og vi skjønte nå hvorfor guidene ville ha oss lengst mulig frem i køen. Det raste stadig små isklumper og noen traff hjelmene våre. Guidene våre holdt seg unna “massen” til det var vår tur. Da var det bare å starte klatringen oppover, først over en liten sprekk og så oppover langs et tau som var satt ut. Men det raste stadig isklumper, og det likte ikke guidene spesielt godt, så etter kun noen få meter oppover klatret vi ut til siden og rett oppover på siden av alle de andre. Fordelen var at vi ikke risikerte at noe kom i hodet på oss og skapte farlige situasjoner. Det var ikke spesielt vanskelig, isøksen og stegjernene satt godt i isen og vi var ganske raskt oppe. Når man kommer over kanten ser man rett opp på Mont Blanc, vi kunne skimte toppen i mørket og så at de første nærmet seg toppen. Et fantastisk vakkert syn. Relativt raskt gikk vi videre til Col de la Brenva (4303 moh). Vi stoppet så den rødglødende solen komme opp, først en lang rød stripe og en stor tumulus-sky et stykke unna, så sakte men sikkert steg solen opp. Nok et utrolig vakkert syn. Det var fortsatt 500 høydemeter igjen, og jeg begynte å bli ganske sliten. Må innrømme at jeg gru-geldet meg litt til den siste etappen opp, for det ville bli tungt samtidig som jeg nå var sikker på at vi ville nå toppen denne gangen. Første del av siste stigningen er ganske bratt, opp til Mur de la Côte, så er det litt slakere opp de siste drøye 300 høydemeterne. Så endelig, kl 0730 var vi oppe. Sliten, men veldig godt fornøyd. Og hvilken fantastiske dag (morgen) å komme opp på Mont Blanc. Bedre kan det ikke være. Omtrent vindstille, knallblå himmel og temperatur rundt 0 (kanskje en minusgrad eller to). Noen spratt champisen, men det fristet ikke meg. Jeg var rett og slett for sliten, men en cola, det var virkelig godt. Vi var på toppen kanskje en halv time, så startet turen ned. Vi skulle gå videre til Goûter, og første del var ned dit vi snudde for to år siden, Vallot Shelter (4362 moh). Det er en lang smal rygg, men under slike forhold som vi hadde opplevde jeg den som en bred og god. Litt luftig de få gangene vi måtte ut på siden for å slippe andre som var på vei opp forbi. Turen videre nedover til Goûter hut (3817 moh) gikk veldig greit, og der var det på tide med en lengre pause, samt at breutstyret ble tatt av. Nå skulle vi 600 m bratt ned, egentlig ikke noe annerledes enn å gå ned bratte fjellsider i Norge. Forskjellen var at her var det vaiere å holde seg i og guider som fortsatt ville ha oss i tau. Siste parti av denne nedstigningen skal man krysse en renne som kan være skummel, her raser det ofte stein. Det raste flere ganger mens vi var på vei ned. Selve kryssningspunktet er på 40-50 meter, og rask gange samtidig som man ser og hører godt etter er nødvendig. Vi kom greit over og det var “bare” 900 høydemeter igjen nedover. Jeg fikk det skikkelig i bena den siste timen, ble utrolig stiv, så bremsemusklene var tydeligvis for dårlig trent. Men så var vi endelig nede, ca 11 ½ time etter at vi startet. En fantastisk tur, et minne for livet. Er det noen som tenker på å ta denne turen eller andre turer i området og trenger guide, så har jeg noen som kan anbefales.

En venninne og meg selv besteg Elbrus i begynnelsen av juli i år. Det finnes mange og gode turbeskrivelser fra området, så jeg nøyer meg med å poste noen utvalgte bilder fra turen. I motsetning til hva jeg fryktet og trodde før vi dro ned (etter å ha sett utallige bilder av brakker, gamle skianlegg og beltebiler), så sitter jeg igjen med en utrolig naturopplevelse fra ett fantastisk fint område! Selv om toppen er ganske befolket (men også her ble jeg positivt overrasket, færre "turister" enn fryktet), så er området rundt utrolig fint! Noe jeg håper bildene viser.. Motivasjonen for nye, høyere fjell er på topp (og da gjerne litt mindre besøkte)! Edit: bildene ble såklart i feil rekkefølge, jeg husker aldri at forhåndsvisningen er motsatt av hvordan innlegget faktisk blir (burde kanskje vært gjort noe med).

En utvidelse av pinsen med en dag og en rimelig flyrute til Thessaloniki gjorde dette at denne pinsen ble feiret i Hellas. Vi hadde bestilt hotell på Halkidiki-siden av Egeer-havet, så det ble en tidlig morgentur med leiebil gjennom byen, forbi Katerini og opp til den lille byen Litochoro under Olympus-fjellet. Herfra er det snaue 2 mil på bakkete og krokete veier. Tror dette er eneste gangen at jeg har blitt småkvalm av å kjøre bil selv, selv om tempoet var moderat. Fra parkeringen (Ca 1050 m) opp til Refugio A(ca 2050 m), en stor fjellhytte der mange overnatter. Jeg tok denne fjellturen som en dagstur og det går egentlig greit om man er vant med lange motbakker. Total er det over 2000 høydemeter opp og ned til toppen, om man tar med noen få nedoverbakker opp til hytta, samt nedklyvingen fra Skala. Mye folk ute og gikk, og jeg spurte meg frem da jeg ikke hadde noe ordentlig kart. Fin sti hele veien opp til Skala på 2866 moh. Herfra blir det litt mer kronglete terreng videre. Først klyver man ned endel meter fra Skala, litt bortover ryggen og lang klyving opp til fortoppen. Her var det litt skummelt pga mye folk, bratt terreng med svaberg og løs stein, men det går helst greit. Fra fortoppen er det litt bratt ned, her kan man holde seg i en wire, ned til en luftig kløft. Siste stykkemytikast opp er helt greit. På ingen måte vanskelig å ta seg frem her, men folk med utpreget høydeskrekk stopper nok gjerne på Skala. Klyveruten mellom Skala og Mytikas er godt merket med bolter på utsatte steder for vinterklatring. Endel går tydeligvis her vinterstid også, mye striper etter stegjern oppetter. På vei oppetter passerte jeg et par bratte snøfonner og var litt engstelig for at tilsvarende fonner kunne stoppe meg på de mer bratte partiene øverst, men her var det helt bart og tørt. Det kom også folk opp en mere direkte rute fra Refugio A. Dette var en organisert tur der alle hadde hjelm, men ingen hadde klatreutstyr det jeg kunne se. Muligens er denne ruten kjappere, men ikke så godt egnet for de store horder med tanke på fare fpr steinsprang. 3,5 timer fra bilen og opp, 3 kvarter på toppen, 2,5 timer ned + 2 timers kjøring hver vei mellom Halkidiki og P-plassen. Resten av den lille ferien ble tilbragt med damene mine på stranden, god samvittighet for å dra seg litt etter en slik dagstur. Dagens reisetips: IKKE lei bil av National eller Alamo i Thessaloniki. De har ikke bilutlevering på flyplassen. Vi ble møtt av en fyr som kom en halv time etter avtalt tid, han kjørte oss til kontoret som var flere kilometer unna og vi ble sittende fast lenge i kø tilbake igjen i bygater vi ikke hadde tenkt å besøke. Det ble en litt gretten start på ferien, men ellers var det flott i Syden.

Hei, Denne toppen, som er høyest i Karibien, lar seg fint kombinere med "sydentur". Flere norske reiseoperatører arrangerer charterturer til Den Dominikanske Republikk. Turen er omlag 46 kilometer lang med omlag 2400 høydemeter. Jeg legger ved noen bilder, en mer utførlig rapport kan leses på: http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/3000mtn/duarte.html Hilsen Petter

Det er noe helt spesielt med nasjonstopper. Det er liksom ikke bare nok et kryss i boka, men ofte et drøss av nye opplevelser som følger med på kjøpet, og ikke minst, et møte med fremmede kulturer. Det å nå toppen blir bare en liten og nesten ubetydelig del av den totale opplevelsen, og veien til målet er ofte mye mer interessant en selve målet. Så også med Jebel Toubkal i Atlasfjellene i Marokko. Jeg har hatt hundrevis av flygninger til utlandet de senere år, men aldri på et charterfly. Den rekorden var nå på tide å bryte, om noe motvillig. Men prisen tur/retur Agadir til bare 1450 kr var en drømmepris jeg ikke kunne la gå upåaktet hen. Jeg prøvde også å rekruttere noen reisepartnere (bl.a. via Fjellforum) men en ukes forvarsel ble nok litt i minste laget. Så det ble til at jeg reiste alene, som så mange ganger før. Her følger beretningen om min lille uke i Marokko og Atlasfjellene: Dag 1 / 29.mars (Oslo - Agadir) Jeg har nå alltid syns at sydenturister er et underlig folkeslag, men utifra statistikker å dømme er det vel heller jeg som er avviket fra normalen. Det var derfor med litt spenning i luften jeg gikk ombord i charterflyet Oslo-Agadir. Ville jeg føle meg fremmed blant erfarne sydenfarere? Ville de se på meg som en novise, en som aldri har vært i syden før, og som nå mutters alene var ute etter en ukes fyllefest på stranden? Ville de klappe i hendene når vi landet? Ja her var det en rekke sosiale skikker og normer å stifte bekjentskap med. På flyet havner jeg ved siden av en overvektig kvinne i slutten av 20-årene. Hun skal sikkert ned og ha seg med en ung marokkaner, tenker jeg. Vi har heller lite å snakke om, så jeg faller raskt i søvn. ”Prepare for landing”, støyer det gjennom høytaleranlegget på flyet. Jeg våkner umiddelbart, og banner nesten høylydt over at vi har passert Atlasfjellene, uten at jeg fikk sett noe fra min glimrende seteposisjon på flyet. Det er ingen applaus eller øredøvende jubel, idet vi lander på den lille flyplassen i Agadir. Egentlig forløp hele flyturen seg som en helt ordinær ruteflygning. Vinterbleke og stressede nordmenn stormer ut av flyet og igjennom passkontrollen. Visum utstedes på flyplassen, og er en enkel formalia for oss europeere. Ute av terminalbygget følger jeg strømmen av nordmenn i retning Apollo sine busser. Jeg blir først avvist av den søte kvinnelige reiselederen ettersom jeg bare har en reise av typen kun-fly, så jeg blar opp 100 dirham for å komme med. Bussen stopper ved flere hoteller, og jeg velger litt tilfeldig å hoppe av ved ett av dem. Jeg tar frem Lonely Planet og prøver å finne frem til et billig sted. Det tar meg over en time å gjøre meg kjent i de navnløse gatene, og finne et ledig og billig hotell i bydelen Nouveau Talborjt. Ikke akkurat behagelig i den trykkende varmen, med 20 kg på ryggen og med flere irriterende selgere/svindlere diltende hakk i hæl. Men slik er livet som backpacker uten trygghet i form av et reservert hotellrom. Man blir rimelig eksponert for kommisjons-haier i en sådan stund. Best å bare overse dem. Etter å ha sjekket inn usett på det skitne og illeluktende rommet på Hotel Canaria (80 dirham), kjøper jeg en bussbillett med CTM til Marrakech (90 dirham), slik at jeg er sikret et sete til neste dag. Deretter bærer det rett ned til sandstranden for å dyppe stortåa i det iskalde havet. Kvelden i Agadir tilbringes ikke sammen med berusede charterturister, men heller på en lokal kafeteria blant fotballelskende muslimer med en felles interesse, engelsk fotball på tv. Her drikkes det te i store mengder, samt en og annen øl. Dag 2 / 30.mars (Agadir - Marrakech) Den nye busstasjonen i Agadir er nesten tom for både busser og mennesker. Har taxisjåføren brakt meg til feil sted? Neida, bussen kommer, og jeg stiger ombord. Av ren tilfeldighet havner jeg i nabosetet til den eneste utlendingen ombord i bussen. I løpet av den 4-5 timer lange bussreisen til Marrakech, passerer vi både fjell og tørre stepper. For mange millioner år siden var dette landskapet faktisk en del av Nord-Amerika. Men platen rev seg løs, og i sin drift østover støtte det på Afrika. Den voldsomme kollisjonen mellom to plater dannet det vi i dag ser av Atlasfjellene. Bussturen var lærerik på mange måter. Jeg får bl.a. mange tips fra den fastboende engelskmannen, som nå er på vei til Casablanca. Jeg hopper imidlertid av i Marrakech, nesten litt skremt av alle turisthistoriene han forteller om dette stedet. Ute av buss-stasjonen møter jeg på de sedvanlige taxiene som skal ha ti ganger høyere pris enn vanlig taksameter. Best å bare ta til fots til jeg kommer til et område hvor jeg har et mye bedre forhandlingsgrunnlag. Det ender opp med at jeg likegodt rusler hele veien til bydelen Medina (40 minutt inklusiv drikkepauser). Her ligger severdighetene og billighotellene som perler på en snor. Heldigvis får jeg rom på det første hotellet jeg oppsøker. Svetten renner i strie strømmer mens jeg sjekker inn på Hotel de Foucauld (250 dirham). Resepsjonisten ser underlig på meg, og lurer sikkert på om jeg er syk. En dusj er det første jeg trenger før jeg rusler en tur til Djemaa el-Fna, en gigantisk plass midt i hjertet av Marrakech med eksotiske markeder og et yrende folkeliv. Selv om jeg har sett mye av tilsvarende markeder i Asia, er det ingenting som kan måle seg med dette. Settingen er også helt unik med de snøkledde Atlasfjellene ruvende i horisonten. Dette må bare oppleves! Dag 3 / 31.mars (Marrakech - Imlil) Jeg står opp tidlig for å komme meg til landsbyen Imlil i Atlasfjellene. Etter å ha hørt flere skrekkhistorier om andre som har hyret taxier fra 500 til 700 dirham for den 65 km lange strekningen fra Marrakech til Imlil, velger jeg i stedet systemet med felles taxi, dvs som alle andre marokkanere. Men det har sin pris det også, i form av kjedelig ventetid. Først tar jeg en liten taxi (10 dirham) fra hotellet og til Bab er-Rob i Marrakech, hvor alle langdistanse-taxiene holder til. Der stiger jeg ombord i en maxi-taxi (20 dirham) til Asni. Men det går nesten en time til denne blir fylt opp og vi kommer oss av gårde. I Asni skal jeg liksom bytte til en annen maxitaxi, men blir i stedet utsatt for svindel (dog av en snillere art). En hyggelig mann forteller meg at den røde maxitaxien ikke kommer før om ca en halvtime, og jeg følger ham til en kafé for å vente og spise litt mat. Det går ikke lange stunden før han tar frem smykker etc for salg, og han blir etter hvert svært pågående. Flere av hans venner dukker også opp for å selge meg smykker og dårlige kart over Atlasfjellene. Her sitter jeg altså ganske bundet midt i et lite måltid, med disse idiotene rundt meg. For et mas. Det ender opp med at jeg kjøper et smykke, prutet ned fra 500 til 100 dirham. Tydelig misfornøyd med handelen, og innforstått med at det ikke er mer penger å hente fra denne kjipe nordmannen, sender han meg rett bort til en gammel Mercedes stasjonsvogn. Den røde maxitaxien var tydeligvis en bløff, og bare ett påskudd for å holde meg tilbake en halvtime i Asni for å kjøpe smykker. Mercedesen derimot går til Imlil så snart den er fylt opp. Jeg betaler 20 dirham og det tar ikke lang tid før den er overfull. Jeg deler ukomfortabelt baksetet med 4 muslimske kvinner, hvilket ville vært meget uanstendig i en del andre muslimske land. Men enda verre er det at 3 stk sitter i passasjersetet og 2 stk i førersetet. Føreren sitter altså oppå en passasjer. Alt har sin pris som nevnt. Det tar ikke lange stunden før vi ankommer Imlil. Til en samlet pris av 50 dirham fra hotellet mitt i Marrakech og helt til Imlil, har jeg gjort en glimrende handel. Men så har det også gått med minst 3 timer, mer enn dobbelt så lang tid som en direkte taxi. Men jeg hadde aldri noen planer om å starte vandringen før neste dag uansett, så jeg hadde egentlig massevis av tid på å komme meg til Imlil. Jeg sjekker inn på Hotel Aksoual (80 dirham) og nyter resten av ettermiddagen og kvelden i landsbyen, som for tiden har skikkelig vårstemning i luften, med vakre fargerike planter og fruktblomstrende trær. Jeg provianter også noe mat og snacks for de påfølgende dager i fjellet. Dag 4 / 1.april (Imlil – Toubkal Refuge) Jeg står opp tidlig for å komme i gang med den 10 kilometer lange vandringen fra Imlil (1740m) til Toubkal Refuge (3210m). Mens jeg gladelig gjør opp for meg etter frokost, er det litt verre med 4 israelere på samme hotell. De insisterer at frokosten kun skal koste 5 dirham og ikke 25 dirham (som jeg har betalt, og som også står oppført i prislisten). Jeg er godt kjent med denne problemstillingen fra tidligere reiser i India og Nepal. Israelske backpackere har et svært dårlig rennomé, og flere hoteller og gjestehus i bl.a. India nekter nå å ta imot unge Israelere. Og det er ikke ufortjent, ei heller noe slag av rasistiske undertoner i dette. I Annapurna Circuit for eksempel nekter den hasjrøykende ungdommen å betale for annet enn Dal-Bhat (middag), og krever gratis overnatting. Snyltende gratispassasjerer har jeg lite til overs for, spesielt ikke når vertskapet er fattige folk i et fattig land, som jo Nepal og Marokko er. Min sleng kommentar ”Agree price before you eat, and not after”, faller i heller dårlig jord blant israelerne, med mørke suspekte blikk over skulderen om en mulig nazi tilhørighet. Det ender heldigvis med det, uten at jeg trenger å redegjøre for mitt politiske ståsted, at jeg faktisk er mye mer Israel vennlig enn de venstrevridde journalistene i Akersgata, som betingelsesløst støtter palestinernes sak. Jeg går gjennom gaten i Imlil (1740m) inntil jeg kommer til en bred esel-sti i enden av landsbyen. Denne fortsetter oppover dalen og etter hvert bratt opp i fjellsiden på høyre hånd. Rett før landsbyen Aroumd (1960m), kommer stien inn på bilveien igjen. Fra Imlil kunne man egentlig bare fulgt grusveien helt til Aroumd, men dette alternativet er litt lenger til fots. Fra Aroumd fortsetter jeg langs veien en halv kilometer, før en sti tar meg ut i et steinete og tørt elveleie. Så krysses elven, og stien fortsetter opp langs fjellsiden på venstre hånd. Etter hvert krysser man elven igjen rett før den lille landsbyen Sidi Chamharouch (2310m). Her er man ca halvveis, så jeg setter meg ned og kjøper en cola. Jeg kommer også i snakk med et ungt par fra London. På samme måte som meg er de selvstendige, uten guide og bærehjelp, mens de fleste andre ser ut til å være i guidete grupper. Esler går i skytteltrafikk med turistenes bagasje. Jeg antar at bortimot 100 stk er på vei oppover dalen, men en del av dem er heldigvis kun på dagstur fra Imlil. Så jeg bekymrer meg ikke altfor mye om manglende reservasjon på hytten. Stien fortsetter bratt opp fjellsiden til høyre for landsbyen. Så blir det mindre bratt innover dalen. Når 3000m passeres, fortsetter stien delvis på snø. Jeg ankommer hytten etter 4 timer og 15 minutter fra Imlil. Det er egentlig 3 hytter her, men kun 2 av dem tilbyr overnatting. Den nederste er en helt ny privateid hytte, og jeg blir så imponert over standarden at jeg likegodt sjekker inn her (80 dirham). Rett bakenfor ligger Toubkal Refuge, drevet av den franske fjellforeningen, med 80 sengeplasser og omtrent på samme størrelse som den nederste hytten. Det betyr at den totale sengekapasiteten er på ca 150. Mer enn nok på denne tiden av året, men sannsynligvis ikke alltid tilstrekkelig i høysesongen (Mai-Sep). Så da bør man nok reservere plass et par dager i forveien. Jeg blir sittende noen timer utenfor hytten i den varme solen, for å tørke svette klær og sko. Solen forsvinner bak fjellet i firetiden, og det blir raskt kjølig både ute og inne. Heldigvis har jeg en varm dunvest som gjør nytten. Andre benker seg inne i den store stuen med pledd over seg. I syvtiden blir det servert middag, nasjonalretten Tajines (50 dirham), til de ca 20 gjestene på hytten. I den andre hytten (Toubkal Refuge) ser det ut til å være litt flere gjester. Resten av kvelden byr på sosialisering med vertskap og gjester, før de fleste går til ro i nitiden. Dag 5 / 2.april (Jebel Toubkal – Marrakech) Hele hytten vekkes til frokost litt før kl 06:30. Selv spiser jeg et brød fra i går, før jeg pakker og gjør meg klar. Stegjerna tar jeg på meg rett utenfor hytta, og deretter beveger jeg meg opp bratthenget bakenfor hytten. Det er en god sti i snøen så stegjern er strengt tatt ikke nødvendig denne dagen. Men jeg beholder dem likevel på for å ha bedre feste i den harde snøen. Etter bratthenget fortsetter man inn i et lite dalføre med behagelig stigning. Etter hvert ser jeg et markant skar i det fjerne (Tizi n’Toubkal), og stien har retning mot dette. Jeg passerer flere andre på vei til skaret, og når jeg ankommer dette i ca 3940m høyde, har jeg bare 2 stk foran meg. Her tar jeg av stegjerna og svinger til venstre oppover den brede nordøst-ryggen av Jebel Toubkal. Denne ryggen er ganske slakk, og jeg følger stien delvis på snø og delvis på grus og stein. Vinden tiltar i styrke, og jeg er glad jeg er godt kledd i den iskalde vinden. Etter drøye 2 timer fra hytten ankommer jeg den lett synlige pyramide figuren på toppen av Jebel Toubkal (4167m). London-paret fra i går er der også, så vi tar bilder av hverandre og nyter utsikten i alle retninger. Himmelen er helt blå, men syns-rekkevidden er begrenset av dis og støv fra Sahara ørkenen. London-paret ser ut til å fryse, og forlater toppen etter få minutter, og da har jeg hele toppen for meg selv. Det tar 20 minutt før jeg selv starter returen. Vel nede i skaret bestemmer jeg meg for å traversere bort til nabotoppen. Det tar meg en liten halvtime ekstra, og fra laveste punkt i skaret måler jeg nabotoppen til 70m i primærfaktor. Etter en halvtimes matpause forlater jeg nabotoppen og begynner nedstigningen. Jeg treffer flere andre på sin vei oppover, og jeg estimerer at bortimot 40 personer forsøker seg på toppen denne dagen. Langt flere enn jeg hadde drømt om i mine villeste fantasier. Etter det jeg hadde hørt fra andre, skulle jeg liksom ha fjellet nesten helt for meg selv på denne tiden av året. Det er derfor tydelig at turismen i Atlasfjellene har økt betraktelig de senere år. Dessuten er det en del ski entusiaster her også, og de har gode forhold til mange toppturer i området. To av dem jeg snakket med hadde besteget 5 topper på 2 dager. Vel nede igjen i hytta får jeg meg en lunsj og forfriskninger. Aller helst har jeg lyst til å tilbringe en natt til oppe i fjellet, med en påfølgende topptur til en av de andre 4000-meterne som omkranser hytten i alle retninger. Men vel vitende om at jeg er nødt til å skaffe meg en bussbillett tilbake til Agadir senest fredag, velger jeg å gå rett ned igjen. Jeg tar ingen sjanser på å miste flyet fra Agadir, på grunn av fulle busser i Marrakech. Men til gjengjeld får jeg en dag ekstra i Marrakech, og det trenger jeg for å oppleve mer av byen. Det tar meg 2.5 timer å gå de 10 km tilbake til Imlil, og jeg er ganske sliten i beina etter en lang dag. Ettersom jeg sparte masse penger på billig transport opp til Imlil, velger jeg nå å bare ta en egen taxi ned igjen. Jeg får fikset en til 300 dirham, en helt akseptabel pris. Sjåføren, en hyggelig berber, gjør bilturen til en morsom opplevelse, til tross for hans begrensede ordforråd på engelsk. Kvelden tilbringes på den spennende markedsplassen i Marrakech, med nypresset appelsin juice i store mengder, samt et dusin velsmakende og saftige grillspyd. Dag 6 / 3.april (Marrakech) Jeg står tidlig opp for å dra innom CTM-kontoret, og skaffe meg en bussbillett til Agadir påfølgende morgen. Resten av dagen benyttes til sightseeing i Marrakech. Dag 7 / 4.april (Marrakech – Agadir) Buss fra Marrakech til Agadir (som ble benyttet til å skrive denne turrapporten med en Sony Ericson P1i). En hel ettermiddag og kveld tilbringes i Agadir, før jeg drar tilbake til Oslo påfølgende dag. NOEN TIPS: Økonomi Hele turen kostet meg ca 4000 kr alt inkludert, dvs bortimot en tiendedel av hva for eksempel Kilimanjaro ville kostet. Mye på grunn av billige restplasser på fly til Marokko. Sjekk Apollo sine restplasser til Agadir. For tiden er det ingen nasjonalparkavgift, men det ryktes at dette vil komme om ikke så lenge. Enkel overnatting får man til rundt 100 dirham i Marokko. Noe dyrere i Marrakech. 100 Marokkanske dirham er ca 70 NOK. Sesong Jeg anbefaler at man reiser i uken(e) etter påske da det fremdeles er levelige temperaturer der nede, og flotte vårlige farger. Dessuten finnes det mange billige restplasser på denne tiden av året. Sommer anbefales ikke på grunn av den trykkende heten. Høst er et godt alternativ, mens vinter ofte kan bli litt håpløst uten ski eller truger. Utgangspunkt Å fly rett til Marrakech innebærer minst logistikk, men Agadir og Casablanca er også glimrende utgangspunkt, hvis man kommer over billigere fly til disse stedene. I alle tilfeller må man innom Marrakech, om ikke annet for å se denne praktfulle byen. Det går en snarvei direkte fra Agadir til Asni/Imlil, men denne må over et høyt pass (Tizi n’Test), og er dårlig dekket av kollektive reisemidler. Så også her anbefales det at man først drar til Marrakech, med mindre man har egen eller leid bil. Passet kan ofte være stengt i den kaldere årstid pga snø. Utstyr Stegjern er normalt nødvendig, og det gjelder alle sesonger utenom sommer. Isøks er normalt ikke nødvendig. Ta med varme og vindtette klær, det kan bli isende kaldt hele året igjennom. Ski og/eller truger er ofte nødvendig fra november til april. LINKER TIL EKSTERNE BILDER http://picasaweb.google.no/lyngve/0324AgadirMorocco http://picasaweb.google.no/lyngve/0325MarrakechMorocco http://picasaweb.google.no/lyngve/0326AtlasMountains

Med forrige dags tur (se turrapport fra Alpspitze) friskt i minne og ikke minst i beina, var planen for i dag å rekognosere med tanke på Jubileumseggen fra Zugspitze. Altså ingen lang og tung tur i dag. Vi kjørte noen kilometer til Eibsee, som ligger på rundt 1000 m. Herfra går det både tog (tannhjulsbane) og taubane til toppen av Zugspitze. Det vil si toget går opp til Bahnhof Zugspitzplatt på 2550m, og herfra går det en taubane opp til toppen (som er inkludert i billetten, men det visste ikke vi denne dagen.) Siden toget var billigst, falt valget på dette. Vi fant også ut at man måtte betale en liten p-avgift i Eibsee. Det måtte vi ikke ved parkeringa på Alpspitz-banen, og siden togbillettene ikke var dyrere derfra, kunne vi like gjerne spart oss kjøringa til Eibsee. Togturen gikk forbi stasjon Riffelriss, hvor jeg også hadde en tur i kikkerten. Herfra gikk det i tunnel et kvarters tid, før vi var framme på 2500 m. Herfra gikk en taubane til topps, men for å spare de pengene ville vi heller gå. (Visste ikke at denne taubanen var inkludert i billetten!) Det ble først et kvarter baksing i løs og bratt grus, før det ble noe bedre; klippe med wire og trinn på enkelte steder. Under tørre forhold og i fint vær opplevde vi dette som ganske unødvendig. (Ruta er merket 1 på vedlagt kartskisse.) Med taubanen i skytteltrafikk over oss kom vi opp på en artig egg nær toppen, med imponerende utsikt ned til Østerrike. Utsikten opp til toppen var ganske uvant; et digert anlegg er bygd her, med alle rettigheter bokstavelig talt. Snart avløste metalltrapper klippe, og vi entret et støyende, folksomt og matluktende toppalass. 45 minutter totalt opp denne veien. Kø på toppen Om stemningen var uvant på denne toppen, var utsikten fenomenal. Vi søkte snart etter selve toppunktet, og etter kø, trapper, korridorer og mer kø fant vi det. Store skilt med advarsel om at vi beveget oss ut i farlig terreng omkranset stålporten, og utenfor gjerdet gikk guttene i køen opp stigen mot selve toppen. Det tok sin tid, for mange uøvede hender og føtter var nok preget av den store utsikten, selv om klyvingen på rundt 10 høydemeter var svært så grei, og wire og trinn gjorde det hele såre enkelt. Etterpå var det min tur, og jeg tok med kameraet, for nå skulle det også rekognoseres bortover mot Jubileumseggen, som vi tenkte å gå neste dag. Det så såre greit ut så langt jeg kunne se… Schnefernerkopf – en stille søster Vi ruslet snart nedover mot togstasjonen igjen og nøt det gode været. Gradvis ble det mer stille også, ettersom vi fjernet oss fra hordene på toppen. Vi søkte litt utover eggen som løp vestover mot Zugspitzeck, men her var det løst, bratt og uforutsigelig – neppe noe å prøve på uten tau. Vel nede i den løs grusen svingte vi rett vestover ved en bygning, og kom snart inn på breen – eller restene av breen i bassenget sørøst for Zugspitze. Breen var svært møkkete og søppel lå overalt. Her var det tydelig stor alpinaktivitet vinterstid. Oppe i Schneefernerscharte på 2699m var det flott utsikt ned til Østerrike – og pussig hvor steilt, løst og loddrett det egentlig var nedover. (Ruta merket 2 på kartet lagt ved.) Snart var vi på eggen opp mot Schneefernerkopf, som gjerne kalles Zugspitzes stille søster. Helt alene gikk vi opp langs wire og enkelte trappetrinn, greitt opp til toppen på 2874m. Vi nøt utsikten og litt mat, før jeg selvsagt måtte søke litt videre bortover eggen mot sør. Det var nesten som et under at den ”grushaugen” vi sto på kunne danne en så loddrett klippe på nær 2000 meter ned mot Østerrike. Søreggen var først bred, men ble så – typisk for området – brått smal og forreven, og min lille utflukt stoppet før den egentlig hadde begynt. Et merkelig terreng! Vi returnerte og småløp snart nedover breen til stasjonen, en snau time fra toppen og ned til denne. Nå var det om å gjøre å samle krefter til morgendagens store ryggtravers; Jubileumseggen fra Zugspitze og østover.