Søk i nettsamfunnet

Dag 1: Etter en svipp hjemom fra klatrekurset var jeg ikke sen om å returnere til fjellet når været var meldt bra. Jeg skulle egentlig ta Hellstugutraversen, men siden det ble en sen avreise og veien mellom Randsverk og Tessand var stengt skiftet jeg planer. Sekken ble byttet ut med en større og litt mer utstyr samt overnattingsting ble puttet oppi. Så etter en god natt i bilen på Bergenuss syklet jeg de 7 km til Glitterheim. Om natta hadde det vært stjerneklart, men nå var det en del skyer på toppene. Som tinderangler er jeg alltid evig optimist, det lønte seg siden været ble mye bedre utover dagen. Sykkelen ble parkert på Glitterheim og jeg la i vei den noe kjedelige etappen inn til Veodalsbotnen. Jeg trakk etter hvert opp fra dalen mot pkt 1810 mellom Styggehøe og Nordre Veotind. Det var til dels bratt ur, men intet problem. Opp mot Nordre Veotind fulgte jeg noen snøfonner til jeg var oppe på ryggen. Her sperret en bratt hammer veien videre. Den kan muligens omgås, men det gikk greit å klyve den. Knall gul trekant fortjener den i alle fall! Så fortsatte jeg ned i et skar før jeg kløv opp på sørtoppen på Nordre Veotind. Herfra så Store Veotind mektig ut, et mørkt og stort nordstup som klatres sjelden. Jeg anslo den vestre Styggehøbrean for trygg og krysset denne bort til der jeg kunne gå opp på Nordre Styggehøbreatinden. Nå skjedde det endringer i været. Skyene sank i høyde og de høyeste toppene svevde over skylaget. Etter hvert fantes ikke en eneste sky. Bort til Store Veotind måtte en liten bit av Styggehøbrean passeres. Så lenge man holder like ovenfor bregleppa på høyre hånd skulle dette være trygt. Det var fantastisk å stå på denne toppen. Fabelaktig utsikt til alle kanter. Vinden var fraværende og jeg hadde ikke opplevd en så varm dag tidligere i sommerferien (med unntak av junihøytrykket). Shorts og baris var rette antrekk i dag! Etter en kjapp lur på toppen kløv jeg ned på sadelen mot Søre Veotind. Jeg var spent på hvordan veien videre ville bli til denne tinden. Jeg hadde med stegjern og isøks i tilfelle breen var isete. Det viste seg at jeg kunne følge ura på høyre siden av breen et godt stykke. Helt øverst trakk jeg opp på breen og fulgte den ca. 20-30 meter før klyvinga til Søre Veotind startet. Først måtte jeg klyve meg til venstre for å komme ut på en markert hylle. Idet jeg gjorde det hørte jeg noen skremmende ras ned mot Veobrean, og hele fjellet småristet. Rett over meg stod et overheng, og jeg rasket på i tilfelle noe fjell skulle løses ut og treffe meg. Hylla var svapreget med litt rennende vann. Når jeg kom meg over på venstre siden av hylla var resten av veien til toppen lett og grei. Jeg prøvde å ringe hjem, men merkelig nok fantes ikke telefondekning her. Så jeg spaserte bort til Austre Memurutind. Undervegs kløv jeg opp en rød hammer som er en forhenværende kandidattopp. Etter litt trasking i snø og ur stod jeg på dagens høyeste topp. Utsikten var også her fantastisk og jeg fortjente en pause i solsteken. Utsikten mot resten av Memurutindane er veldig spesiell for meg. Mitt første Jotunraid gikk over disse toppene i 2005, den dagen var det ikke en sky å se hele dagen. Den gang føltes Jotunheimen som et sted der toppene i horisonten aldri tok slutt. Et fantastisk godt minne! Etter en fin mimrestund kløv jeg ned til Memurutind Ø-2 før jeg tok meg nordover til den nye 10-metringen bare kalt ”Grushaugen”. Dette var dagens siste topp, og nå gjenstod en lang avslutningsetappe gjennom den vakre Memurudalen. Partiet ned til stien fra Surtningssue er forresten ikke mye å skryte av. Kun masse morenerygger, gjørme og slipte steiner fra Austre Memurubrean. Videre var det idyllisk med grønt gress og en jevnlig brusing fra den frådende Muru. Til slutt ankom jeg Memurubu og fikk servert deilig Moussaka til middag. Her var det flere hyggelige gjester å snakke med. Dag 2: Etter en natt på snorkesal tok jeg avskjed med Memurubu og tok sikte mot Glitterheim igjen. Selvsagt gikk jeg ikke letteste veien til Glitterheim (les DNT-stien), jeg tok varianten over Surtningssue og Blåbreahøene. Vannflaskene ble fylt i Hesttjønne før jeg ganget opp til Søre Surtningssue. Veien opp hit bød på småklyving og en litt luftig egg før toppen. Her var det tåke og kjøligere enn gårsdagen. Bort til Surtningssue Sørtopp (som jeg for øvrig var på i 2005) måtte jeg først over en nokså luftig egg som minner om Hestbreeggen eller eggen ut til Sørvestre Styggehøbreatinden. Cruxet var en kort hammer som jeg hoppet ned fra. Da gjaldt det å lande stabilt, ingen sjangling her! Etter eggen gikk det greit over noen småtopper før Surtningssue Sørtopp og hovedtoppen på Surtningssue. På grunn av tåka var dette ikke noen blivendes sted, så jeg gikk ufortrødent videre. På Blåbreahøene fikk jeg litt sikt, og etter hvert forsvant tåka på alle toppene. Det jeg grugledet meg mest til var sageggen mellom Sørvestre og Søraustre Styggehøbreatinden. Så jeg giret meg opp til den! Rett før Sørvestre måtte jeg over en kort egg/bro for å komme meg til toppvarden. Ikke veldig luftig siden det ikke gikk rett ned på høyre side. Men nå startet alvoret. Det startet med en bratt hammer jeg måtte klatre ned. Uten sekk ville det ikke vært noe problem tør jeg påstå, men med grisetung sekk overlesset med diverse utstyr ble det nokså spennende. Det som var vanskelig med sekk var at man måtte slippe seg ned på en del småhyller. Det var ingen bøttetak å holde seg i, så det var ekkelt å slippe seg bakover med sekk, og framlengs kunne sekken henge igjen i forrige hylle. Eneste forsvarlige mulighet for å komme meg videre var å slippe sekken ned på neste hylle før jeg kløv meg ned uten sekk. Jeg kom meg endelig ned fra denne hammeren og fulgte eggen et kort stykke før jeg nok en gang måtte ned en litt kortere hammer. Her slapp jeg sekken ned og håpet den ikke rullet videre (må ikke gå i Bjørn-Even-fella). Det gikk greit og jeg kom lett etter uten sekk. Nå sperret en vanskeligere hammer veien videre så jeg tok meg noen meter ned flanken på høyre side før jeg traversete bortover og kløv meg opp på Søraustre Styggehøbreatind. Endelig kunne jeg senke skuldrene og puste ut! Jeg stakk innom kandidaten (?) pkt-2142 sørøst for toppen før jeg passerte pkt-2067 på vei ned mot Styggehøbreans tunge. Her så jeg noen reinsdyr og fulgte sporene deres ned breen. Nå var det bare det kjedelige igjen. Ura ned til Veodalen fra pkt-1810 føltes ut som et rent helvete, og når jeg til slutt kom ned på gresslettene langs Veo gikk turen til Glitterheim relativt raskt. Etter en rask titt på værmeldingen inne på hytta syklet jeg de 7 km til bilen. Burgeren i Lom smaker utrolig nok fortsatt godt, og rånerne bråker like mye når jeg skal sove… Turdata: Dag1: 10t 30min 38 km (7km sykkel) 1565 høydemeter 8 topper > 2000 moh. Dag 2: 10t 15min 32 km (7km sykkel) 2115 høydemeter 10 topper > 2000 moh.