Søk i nettsamfunnet

For en vinterdag på lørdag. Gjennom ukene i november og desember med varmegrader og regn tenkte jeg: Nok en drivhuseffekt-vinter å slite seg gjennom. Og så oppstår det endelig en god, gammeldags skihelg med 10-15 deilige kuldegrader med Marka som et eneste sammenhengende julekort. Lørdag la jeg veien til Romeriksåsen. Løypa nordover århanemyrene mellom Kirkebyvangen og Hakkim er av de vakreste i Marka. Da føremeldingen tilsa at løypa fra Glitre ikke var kjørt opp, gikk jeg inn fra Ask i Gjerdrum og om Bekkestua. Ved Årstadvangen hadde preppemaskinen stoppet, så jeg var takknemlig for at et par-tre skiløpere hadde tråkket spor videre. Med dagens markaski-utstyr går det ikke fort under slike forhold når stavene gå helt til bunns. Fra Grøsakervangen kom jeg inn på preppeløype igjen. Oppe på åsen nord om Kirkebyvangen var det ikke en mørk flekk å se på skogen, gran og furu var totalt tildekket med snø. Og med den bleke januarsola, sto fotomotivene i kø. Et enslig skispor i djupsnøen og senere et trugespor krysset preppeløypa. Det var nok naturfotografer som var ute. Ellers var det elg-, hare- og storfuglsporene som dominerte den ellers så uberørte snøflate. Dette er av de ensomste trakter i Marka. Nedkjøringen fra Engelstadvangen retning Sjonken er av de tøffeste jeg vet om i Marka. Her ville selv Hermann Maier fått problemer hvis han ikke satte bremsene på fra start. Tilbaketuren valgte jeg å gå over Vardåsen mot Bekkestua som også er en nydelig løype over myrdrag med kritthvite furuer (bratt oppstigning på nordsiden). De lange myrdragene fra Årstadvangen og sydover inviterer til staking og dobbeltak, her forsvinner kilometrene fort. Måtte vi få mange slike skidager utover vinteren. Oddvar

Hei! Bislingen har lenge vært et sted jeg har hatt lyst til å ta turen til ettersom jeg har gått på ski, syklet, trasket og padlet med kano fra Mylla gjennom Nordmarka. Siden denne turen ikke hadde så mye å by på gjør jeg den særdeles kort. Jeg fulgte blåstien rett opp til Bislingen fjellstue. Denne etappen gikk tålig greit, stien var som forventet litt våt og leirete etter mye regn den siste perioden. Vel oppe kunne jeg endelig ta en titt fjellstua. Det var et begredelig syn, alle vinduer var knust og gardinene blafret ut. Etter og ha tatt to rosinboller på toppen tok var planen å følge blåstien videre. Allerede etter noen få hundre meter så begynte tullet. Noen smarte hoder har valgt å kombinere rød- og blåsti. Dette innebær selvfølgelig at traseene gikk over myr og fandens oldemor. Som om ikke det var nok så har en eller annen noldus kjørt med ATV i myra, helt sikkert for å lage gode spor ifm blåstien! Etter en liten halvtime valgte jeg derfor å ta en shortcut i håp om å komme meg ut av myra, det hjalp litt, okke som det var vått, vått og atter vått. Etter hvert kom jeg meg inn på blåstien igjen, synet som møtte meg bare noen meter spankulering var enda mer begredelig enn fjellstua og myrstien til sammen. Her har en eller annen skogseier valgt å hogge alle trær han har kom over. Maskinene som har kuttet og hentet tømmeret har av en eller annen grunn valgt å bruke blåstien som vei oppover. Det betydde i korte trekk at blåstien, i tillegg til at den var våt og gjørmete som...! i tillegg var full av småkvister. Å tråkke en liten times tid i dette føret gikk heller dårlig, jeg klarte mesterstykket å tråkke over et par ganger og pelsen ble spyddet av småkvistene som stakk opp over alt. Med dette i minne anbefaler jeg på det sterkeste å finne en annen dagstur. Makan til hærværk av marka skal man lete lenge etter. Vedlagt har du sporloggen fra turen.

http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Mener-hugst-i-skogen-odelegger-utsikten-7858473.html Interessant artikkel. Er det fornuftig å drive en så intensiv skogsdrift i nærmeste naturområde for over én million mennesker? Tviler på at verdien av trevirke som tas ut kan måle seg med den verdien området har som tur- og friluftslivområde.

I går kveld brukte jeg skøyteskiene til en litt lengre tur for første gang siden 1995. Forrige gang de var i bruk var 1.mai 1995 på tur opp til Folaskardsnuten mener jeg å huske. Nå var jeg inne i Kanada nord i Finnemarka (Drammensmarka) og gikk drøyt to mil mellom kl. 19 og ca 20.30 før det mørknet. Snøen må ha vært ganske bløt på dagtid, men om kvelden fryser det på og det var skareføre og ganske hardt når jeg gikk. Jeg satt knapt nok spor i snøen og fikk opp et ganske bra tempo. Jeg har ikke gått så fort på ski siden siste jeg brukte skøyteskiene. Så hvis det er noen som vil nyte relativt milde vårkvelder med fuglekvitter i full fart gjennom skogen er det tiden for det nå Vinterstemningen er selvfølgelig borte. Bekkene har begynt å gå opp, og snøen forsvinner ganske fort på dagtid nå.

Turglade folk som bor i Oslo-området, burde ta seg en tur på Gyrihaugen når høstfargene er på sitt flotteste. Før hadde vi en årfast tur dit på denne tiden. Etter et opphold på tre-fire år, var lysten blitt for stor til å la være å dra på en av disse nydelige høstdagene vi har hatt i det siste. Oppstigningen bør foretas gjennom Mørkgonga, Oslomarkas mest spekatulære sted ifølge H. O. Christoffersen som tradisjonelt var Oslomarkas største kjenner. Tilbaketuren kan en ta via Skaret, hvor den eldgamle ferdselsvei mellom Kristiania og Ringerike stiger ned ved et brudd i stupene.

http://peakbook.org/tour/22110/S%C3%B8ndagstrim+i+marka.html Nok en dag med hyggelige markatopper! Furuåsen Kjørte først til kirken nord for Furuåsen i Oppegård. Parkerte her og fulgte lysløypa innover. Det viste seg på returen at det var mye bedre å følge stien med skilting mot "Oldtidsveien" fremfor lysløypa som var gjørmete med mye kratt. Det går faktisk sti helt til toppen av Furuåsen fra stiskillet som er tegnet på kartet like nord for toppen. Fra stiskillet tar man litt til venstre og går i luftlinje mot toppen sørover. Fant stien først under returen. På toppen var det ikke noe utsikt, kun et falleferdig branntårn. Jogget kjapt tilbake. 22 min. Mjærskaukollen Var et stykke å kjøre videre til neste topp som var Mjærskaukollen i Follomarka. Parkerte ved et infoskilt langs veien like sør for avkjørselen til Mjærskau gård (den veien er privat). Møtte ei fortvila dame som hadde kjørt seg vill og lurte på om jeg visste veien til Oslo. Prøvde å forklare henne at hun da måtte kjøre opp til Ytre Enebakk og svinge til venstre der, håper hun fant fram. Jogga opp mot gården og tok til venstre på en traktorvei. Tok til høyre i første veiskille etter noen hundre meter. Deretter skal man ta til venstre ut på en sti når man kommer til et åpent hogstfelt, men det skjønte ikke jeg så jeg forvilla meg uti hogstfeltet og måtte bushe meg tilbake på rett kjøl. Hadde som mål å jogge hele veien opp, og det gjorde jeg med unntak av noen kikk på kartet. Stien videre kommer etterhvert innpå en blåmerka sti som går helt til toppen. Her stod det et branntårn, men uten stige opp. Antakelig fordi det var så skrøpelig.. Like øst for tårnet var det litt utsikt og her satt en familie og grillet pølser på bål. Jogget kjapt ned igjen samme veien. 30 min. Puttåsen Siste topp for dagen ble Puttåsen i Østmarka. Hadde håpet at det gikk an å kjøre veien inn til Lut, men det gikk visst ikke. Dessuten var det ikke flere ledige parkeringsplasser igjen ved bommen. Dermed endret jeg planen og kjørte til parkeringsplassen i nærheten av lysløypa ved Lindebergåsen. Bommet litt på stivalget fram som gikk langs skiløypa mellom Fagerholt og Grønlia. Etter litt knoting kom jeg innpå den blåmerka stien fra Lut til Grønlia. Fra Grønlia var det fin sti helt opp til Puttåsen. Dette er heller ingen utsiktstopp. Stien går så og si over toppunktet som ikke er helt lett å finne (mange jevnhøye tuer). Saumfarte området en liten stund før jeg jogget ned til Grønlia og stien herfra direkte ned til lysløypa og bilen. 48 min.

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/19822/V%C3%A5t+og+gj%C3%B8rmete+tur+i+marka.html Kom meg litt sent av gårde fra Asker og begynte ikke på turen fra Mylla i Nordmarka før klokka 14.15. Planen var å delvis sykle og jogge oppom Ballangrudkollen, Helgehaugen, Grasdalskollen og Svaraberget. Frigg var med som følgesvenn. Etter en våt sommer var det ganske så gjørmete i marka, og dette kombinert med kraftige regnbyger og en sliten bikkje fikk meg til å redusere planen ned til kun to topper. Første var Ballangrudkollen. Syklet først på god grusvei fra bilen og deretter inn på en traktorvei som også gikk an å sykle. I enden av traktorveien spaserte jeg de resterende 200 meterne med sykkelskoa. Gikk en sti som var skiltet opp til toppen. Ingen stor utsikt herfra, kun en stygg mast og nedhogde trær. Deretter syklet vi videre til like vest for Olumsætra. Undervegs måtte vi over en ferist som var elektrisk, Frigg skvatt til da jeg var litt uoppmerksom og fikk henne til å gå bort til ferista. Bedre å gå gjennom grinda. Deretter på en sti gjennom et sauejorde og på grusvei til der det går en traktorvei nordvest for Helgehaugen. Det kom en kraftig regnskur etter at jeg hadde passert sauejordet, så jeg og Frigg søkte ly under et tre for 10 minutter. Parkerte sykkelen og skiftet til joggesko. Jogget hele veien opp til Helgehaugen med unntak av et par bringebær-stopp. Traktorveien var utrolig gjørmete og det var der og da jeg bestemte meg for å ta Grasdalskollen og Svaraberget en annen gang. Traktorveien går ikke helt til toppen så jeg måtte gå litt ut i terrenget det siste stykket, kjekt med GPS. På toppen var det en varde og et skilt. Fin utsikt mot sørøst. Tilbake til sykkelen omtrent samme vei, men litt mer mot venstre. Det var hipp som happ hvor du gikk i grunn. Returen på sykkel gikk fint, men Frigg begynte å bli litt sliten allerede, ikke i sitt livs form nei. Hyggelig med et gjensyn med Nordmarka!

Nok en fantastisk skihelg. Dvs lørdag var det tåke og regnyr som gjorde snøoverflaten våt og ga vanskelige smøreforhold. Skigleden blir ikke den samme under slike forhodd. Jeg gikk og forbannet Co2-en og drivhuseffekten som vi hadde stelt istand med vår livsstil. Men så sank temperaturen utover lørdagskvelden og tørrsnøen begynte å lave ned. Søndag morgen var eventyrtilstandene i Marka gjenopprettet. For nå er vinteren på sitt vakreste i skogen. Sørli skole ved Nittedal stasjon er et sted vi ofte legger turen fra. Løypene innover Fløyta, Holmetjern og over Glotjernshøydene er en av mine favorittløyper bortsett fra at en må følge en skogsbilvei et lite stykke. Nå var det stedvis som å gå i en tunnell av snø hvor snøtunge trær bøyde seg utover løypa fra begge sider. Da kona for tiden sliter med et vondt kne og dessverre ikke kan være med, tenkte jeg å ta en litt lengre tur. Stålmyrene på løypa fra Stryken til byen var det planen å gjeste. Men da jeg kom ned på traseen for Holmenkollmarsjen ovenfor Langvann, viste det seg at ingen løype var kjørt opp videre i den retningen. På markaskiutstyr var det uaktuelt å begynne å brøyte spor i djupsnøen. Det ble da å følge den litt kjedelige Holmenkollmarsjen til Kikut. Her myldret det som vanlig med folk, og solbærtoddy-køen gikk langt utover tunet. Bort fra folkehavet og videre mot Sandungen. Tok stående lunsj inne i Puttedalen før de lange stigningene opp mot platået ved Hakklokroktjern. Løypene innover her og forbi Sandungskroktjern står også på min liste over favorittløyper. De mange skiløpere i motsatt retning tydet på at det var folk fra skibussen til Mylla. Den burde ikke gå helt opp til Bislingen. Det gjør skituren tilbake til byen litt for bekvem med flere kilometer nedkjøring i starten. I gamle dager, dvs på syttitallet, måtte vi ta toget til Grua og krysse Bislingenmassivet som start på turen. Ettersom jeg startet litt sent, tenkte det var best å snu ved Sandungen for å rekke tilbake før det ble mørkt. Og det ble det. Under nedkjøringene fra Glotjernshøydene var det kommet til den tiden da elgen begynner å røre på seg, så jeg ventet at den sto og sperret løypa bak hver sving. Samtidig var det ikke noe morsomt å bremse på så fine nedkjøringer. Det gikk bra. Takk til værgudene eller hvem det måtte være for nok en skjønn skisøndag. Oddvar

Så fikk en troen på vinteren tilbake. Snakk om skiføre i marka og det midt i mars hvor det vanligvis drypper av trærne og det glipper i sørhellingene på grunn av våt snø. Nå var det full vinter med rundt 10 flotte kuldegrader. Etter at en i helg etter helg har måttet kjøre helt til Mylla for å få brukbart med snø under skiene, var det nå blitt drømmeforhold med silkemyke løyper i det meste av marka. Lørdag i sol fra skyfri himmel og søndag med lett snødryss som ga meg den deilige følelsen av tidlig januar. Fikk gått løyper som jeg hadde gitt opp for denne vinteren. Fra idylliske Stålmyra på hovedløypa mellom Stryken og Kikut går det et nydelig spor mot nordvest over Lille Daltjuven, Manntjern og Daltjuvmana med fin utsikt. Her hadde det på lørdag gått to skiløpere foran oss og i den dype nysnøen tråkket spor som vi benyttet oss av. Over Daltjuvmana er en inne på traseen til det tradisjonsrike Vidarløpet som nå er en saga blott. Det gikk i graven med så mange andre populære turrenn gjennom de triste, nærmest snøfrie vintrene rundt 1990. En hel generasjon skiløpere gikk tapt med disse vintrene ble det hevdet. Søndag holdt vi oss lengre syd i områdene Trehørningen/Gørja/Movann. Jeg har aldri sett så mange skiløpere på Gørja. Det var som om folk skulle ta igjen for det de hadde gått glipp av tidligere i vinter. Ved Auretjern kom plutselig Vegard Ullvang susende forbi, slepende med et kobbel av barn i tau etter seg. Selv i bratte motbakker gikk det i en fart som var det tungt å holde tritt med. Det er tydelig at denne karen ikke har lagt treningen på hylla.

Hei! Mulig feil sted å spørre, men prøver meg uansett! Jeg er med og arrangerer et utdrikningslag som skal foregå i marka. Vi tenker å leie en hytte i oslomarka en plass, og arrangere morsomheter og/eller prøvelser som hele utdrikningslaget kan delta i. Noen som har noen spennende forslag til aktiviteter? En "voksen" vri på natursti eller noe liknende i marka? Dette skal skje tidlig i august, så vi satser på nogenlunde varmt vær! alle forslag mottas med takk!