Søk i nettsamfunnet

Etter en vinter med rasfare og uvær fikk jeg endelig årets første Lyngentopp. Med en turkamerat som samler på toppene på Lyngenhalvøya ble det et litt utradisjonelt valg med Nallancohkka. Nallancohkka er ganske langt unna Lyngens mest besøkte topp. Den enkleste måten å komme seg på Nallancohkka på er å gå via Steindalsbreen og gå den i snøbakker fra vest, denne turen blir noen kilometer lengre i tillegg til at Steindalsbreen krever bruk av breutstur på en såpass snøfattig vinter som i år. Her er et eksempel fra i fjor. http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/her-blir-klatreren-reddet-opp-av-bresprekken-3241421.html Anmarsjen er på ca 7 kilometer i slakt terreng opp den fantastiske Steindalen med utsikt mot Lyngenklassikere som Steindalstindene, Gaskascohkka og Sfinxen, før det blir brattere opp mot renna . Renna starter på ca 700 moh, og ender opp litt øst for toppen på ca 1260 moh. P.g.a en del is i starten av renna satt vi igjen skiene ved innsteget, men renna var bred og ikke brattere en 35 grader i starten, så det ville absolutt vært mulig å gått deler av renna med ski på beina på den gode snøen som var under turen vår. Etterhvert blir renna smalere og brattere, den siste biten var ca 50 grader før vi kom opp på den i Lyngenmålestokk brede ryggen. Fra toppen av Nallancohkka er det fantastisk utsikt mot Steindalstindene, Imagaisi, Kveita, Nallagaisi, Gaskascohkka osv. Vi gikk turen i fantastisk vær, noen varmegrader i sola og meget gode snøforhold. Turkameraten min som har en del flere Lyngentopper av meg gikk renna uten stegjern.. Flere Bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2011/03/nallancohkka-1328-moh-2/

Jeg har bodd i Tromsø noen år nå, men jeg må innrømme at jeg har vært alt for lite i Lyngsalpene, eller Lyngen som det sies på kortversjonen. Jeg har hatt noen småturer både høst og vår, men en skikkelig fottur med flere overnattinger hadde jeg ikke hatt fram til nå. Lyngen forbindes jo med rette kanskje mest for bratte fjell og heftige skinedkjøringer, og ikke fullt så mye for fotturmulighetene. Men det finnes mange flotte fotturmuligheter der man kan bruke en hel helg eller mer. Mange åpne hytter finnes det også for de som foretrekker tak over hodet framfor telt. Liker man topper er jo toppturmulighetene tilnærmet ubegrensa i Lyngsalpene. Jeg vil tro mange av Jotunheim-ranglerne her inne på forumet hadde storkost seg i Lyngen (såfremt ikke 2000-metere er det eneste målet da)... Turen vi hadde denne helga gikk fra ferjekaia på Svensby, 1 time og 10 min busskjøring og ferjetur fra Tromsø. Etter en liten gåtur oppover lia fredag kvel slo vi opp telta våre ved Trollvatnet, rett under Isskardtindane. Lørdag våkna vi til skyfri himmel. Vi gikk innover Stortinddalen opp til skardet mot Russedalen. Øverst i skardet la vi fra oss sekkene og hadde planer om å komme oss opp på nordtoppen av Skáidevárri. Det var bratt og stort sett bare store steinblokker oppover fjellsida. Snøen lå på ca 800-900 meter, og isen gjorde det glatt. Bare tre av seks kom opp til eggen, de andre snudde før vi kom så langt. Eggen var bratt, isete og glatt, så vi ga opp å komme til toppen da det gjensto ca 20 høydemeter. Jeg vil tro at mange folk med mer tinderangling-erfaring enn meg kanskje hadde fortsatt det siste stykket, men det gjorde altså ikke vi. Utsikten var flott fra eggen også. Vel nede igjen gikk vi ned Russedalen og Fastdalen til Fastdalshytta, ei åpen hytte eid av et grendelag. Her tilbrakte vi kvelden og natta før vi la avgårde igjen på søndag. Søndag var været mer overskya men fortsatt greit. Skydekket var litt lavt og dekket toppen av de fleste fjella i området. Dette letta litt utover dagen. Vi fulgte fjellsida øst for Fastdalstinden sørover, et veldig lettgått terreng. Ved Rottenvikvatnet la vi fra oss sekkene og begynte stigningen på rundt 700 høydemeter opp mot Fastdalstinen (1275). Snøen lå her på rundt 1000 meter. Det var forholdsvis mye snø oppe på denne toppen, og jeg vil ikke tro det er så alt for lenge før den første toppturentusiasten vil kjøre noen svinger med skia nedover dette fjellet. Oppe på toppen fikk vi nokså bra utsikt selv om skydekket ennå ikke hadde letta fullt så mye som vi hadde håpa på. Turen videre ned til Lyngseidet fortsatte i lettgått terreng.

2 uker, 18 breer og 1 svømmetur = Lyngen på langs til fots. Etter det turdeltagerne erfarer er dette historiens første gjennomførte fottur igjennom Lyngsalpene. Les og se bilder fra turen på ifriluft.net En fottur i Tromsø amt ville være en meget lønnende avveksling, ikke minst for dem, som har sett nok av Jotunheimen og andre fjelltrakter i det sydlige Norge, og som føler seg sjenert av den stadig voksende mengde av turister og den alt for store sivilisasjonen som har trengt frem selv til de mest avsidesliggende strøk. Josef Caspari 1896

Midtre Balggesvarri, østre topp 1427 og Østre Balggesvarri 1406 har ikke navn på kartet og med 11 kilometers anmarsj før man i det hele tatt ser toppene er dette neppe så veldig mange som gidder å ta seg bryet med et besøk. Av Dissse toppene er det 1427 som ser ut som turens høydepunkt på kartet og fra nabotoppene ser denne toppen fryktinngytende ut. En av de 124 1k toppene jeg har vært mest bekymret for i Lyngsalpene.PÅ 70 tallet fikk 1427 kallenavnet Klokketårnene pga sitt utseende fra nabotoppene. Starten er den samme som til Lyngenklassikeren Daltinden som er av de mest besøkte skifjellene i Lyngsalpene. Starten av turen fra Furuflaten har drøye 5 kilometers marsj inn Lyngsdalen før man kommer seg inn til den 3 kilometer store sletten før Dalbotn. Heldigvis har man mye fint å hvile øynene på inn mot Dalbotn, Etter 8 kilometer på tur er man på drøye 200 moh før man endelig kan begynne å ta litt høyde, Fra Dalbotn fulgte vi elvedalen som kommer ned fra Balggesvahjiehkki, etterhvert kom vi inn på isbreen som vi fulgte forbi punkt 804 der vi etter ca 11 kilometer endelig så dagens 2 turmål og skiftet kurs rett inn mot den navneløse breen mellom de navneløse toppene i dette området som neppe har hatt alt for mange besøkende. Etter ca 5 kilometer og drøye 800 nye høydemeter fra Dalbotn var vi endelig for å starte den artige delen av turen. Vi fulgte en bratt renne på ca 50 grader i retning av det laveste av klokketårnene, like under det laveste tårnet traverserte vi inn mot skardet mellom tårnene i et bratt snøfelt. Fra skardet fikk vi se ruten mot toppen, som så lettere ut en fryktet. Vi hadde bare sett dette beistet av en topp på avstand tidigere og hadde med oss klatreutstyr. Fra skardet var det en luftig travers mellom tårnene før vi gikk en bratt snøbakke opp mot toppen. Det var et lite opptak på halvannen meter like under toppen som gikk greit med isøks og stegjern. På toppen ble vi overrasket av en stor varde og herlig utsikt mot bl.a Nallangaisi, Guhkkesgaisis nordvegg, Jiehkkevarri, Balggesvarri sin høyeste topp, Nallancohkka, Gaskacohkka og Steindalstindene. Returen gikk etter samme ruten ned til innslaget til renna der vi prøvde å holde høyde mot skardet mellom 1406 og 1386. Vi var nede på ca 1050 moh før vi startet stigningen opp mot skardet som ligger på ca 1230 moh. De første ca 130 høydemeterne kom vi oss greit opp med skiene på, 35 graders bakke ca. Den siste biten mot skardet ble brattere- ca 45 grader, det var også litt problematisk å finne en plass vi kunne komme oss opp i skardet pga skavler som hang utfor kanten. Med få valgmuligheter for oppstigning fikk vi oss litt trøbbel med å komme oss opp til skardet med litt klyving på stein/is/snø de siste meterne. Fra skardet var det en enkel skitur på ca 175 høydemeter og en knapp kilometer til den vardeløse toppen. Utsikten fra toppen var som på den første toppen fantastisk. Nedkjøringen med utsikt mot Nallangaisi var nesten verdt turen alene. Nede i skardet klatret jeg og Eivind oss ned det bratte partiet på noen meter, mens Torvind var litt mer kreativ og kom fra til at han bare skulle droppe de 3-4 meterne ned fra skavelen og ned i den 50 grader bratte bakken:) Resten av returen fulgte samme ruten som opp, og med solstek i sporene våre fra turen opp gikk returen på 14 kilometer unna på drøye halvannen time. Vi brukte ca 9 timer på turen på drøye 30 kilometer og 1800 høydemeter. Stegjern og isøks er et minimum for folk som blir fristet av å gå 30 kilometer for å gå 2 topper uten navn:) Flere bilder

Etter litt ny info i forbindelse med rapporten fra min bomtur til Store Lenangstinden i påska fant jeg og Bjørn(annen turkamerat enn sist) ut at vi skulle prøve på nytt, denne gangen i en renne jeg ikke viste at fantes ved mitt forrige forsøk...Tusen tak Ivaaar:) Vi hadde sett på bilder at det var mulig å bytte renne noen flere ganger for å komme oss opp på eggen nærmest mulig toppen, da eggen er luftig så det holder. Såpass luftig at mitt forrige forsøk på Store Lenangstinden ble avbrutt bare med å se på eggen... Bjørn kom med et forslag om å forsøke Store Lenangstinden natt til Lørdag på torsdagskvelden etter at jeg hadde vært på Høglikka, da hadde jeg lagt planer om en liten topp i Nordreisa i forbindelse med en jobbtur i Nord Troms på fredagen, men jeg kunne ikke la sjansen til en tur til Store Lenangstinden gå ifra meg. Så da satset jeg på å kunne gjennomføre en tur på ettermiddagen, rekke hjem å sove en liten time før fotballtrening og direkte avreise til Lyngen med sisteferga. I alt stresset klarte jeg å glemme goretexbuksa mi, noe jeg oppdaget når vi skulle starte å gå… fikk lånt meg en ny bukse kl 00.45!Tusen takk, Torunn! Buksa ble hentet på Lyngseidet. Vi begge var trøtte, så vi tok oss en times powernap i bilen før vi kjørte til Koppangen igjen. Vi startet å gå ca 03.30, vi hadde valgt å gå om natt for å slippe rasnerver i den bratte sør/sørvest vendte renna. Anmarsjen opp Koppangsbreen og Strupbreen tok ca 3,5 timer før vi tok oss en lunsj og skiftepause før vi startet å gå hovedrenna oppover mot eggen. Hovedrenna var bred og oversiktelig, på godt skiføre ville den vært mulig å kjøre ned på ski. På ca 1530 meter byttet vi ut hovedrenna som var +/- 40 grader med en mye smalere renne som gikk ut til venstre på ca 50 grader, når den renna var brukt opp på 1565 moh måtte vi ta en liten rapell ned i en litt smalere og enda brattere renne som gikk helt opp på eggen. Snøen i rennene var god, bortimot null rasfare. Når vi kom på eggen var konklusjonen at det var et smart trekk av oss å prøve å komme på eggen nærmest mulig toppen, beundrer Petter som har gått den eggen på vinterlige forhold! Vi brukte ca 3 timer fra lunsjen til vi var på toppen og rundt 3 timer på nedturen inkludert en god matpause når vi kom til skiene våre. En perfekt tur, med manglende utsikt som eneste minus. Flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2010/04/store-lenangstinden-1625-moh-3/

Store Durmålstinden er en av de “ukjente” 1500 meterstoppene på Lyngenhalvøya, med så godt som ingen treff på Google utenom noen topplister. Store Durmålstinden var ett overraskende bra skifjell, med 400 høydemeter i en renne på 30-35 grader+ opp mot ryggen og ett bratt heng på ca 200 moh innerst i Rissmålskardet. Startstedet ved Leirbukta noen km fra Holmbukta ligger ca 1 time og 15 minutters kjøretur unna Tromsø. Fant ingen egnede parkeringsplasser, men siden vi startet turen litt etter 0300 fant vi ut at vi neppe var til sjenanse for andre trafikkanter om vi parkerte i vegkanten. Fra startstedet ser man ruten mot Rissmålskardet, vi gikk omtrent rett opp mot Rissmålskardet, med noen svinger for å holde en liten elvedal opp mot Måsevatnet 255, et vann som forøvrig levde opp til navnet sitt da det var stor måseaktivitet der når vi gikk forbi. De første 300 høydemeterne var i slakt terreng, men det ble brattere de neste 300 meterne opp mot Rissmålskardet. Fra 6-800 moh var det slakt igjen mens vi gikk inn Rissmålskardet, fra 800 moh til 1000 moh gikk vi opp ett bratt heng på ca 35 grader, når vi kom opp henget traverserte vi inn mot renna som går opp til eggen mellom >1480 og Store Durmålstinden, også dette i potensielt skredterreng. Omtrent samtlige av de siste 600 høydemeterne opp mot eggen var 30 grader eller brattere. Renna vi fulgte til eggen var bred i starten, men den ble smalere og brattere jo lengre opp vi kom, ca 20 moh fra eggen satt vi ifra oss skiene da det begynte å bli bratt og liten plass til å svinge. Det lå enm rad med store steiner som stakk opp mitt i renna like før eggen, vi gikk opp på venstresiden av disse og gikk rundt på baksiden. Fra eggen kledde vi på oss stegjern og isøks før vi begynte å klyve oss oppover eggen mot punkt 1567, vi fulgte den ganske smale eggen i ca 100 moh, før vi kom opp på det store flate topplatået på ca 1520 moh. Det var et luftig punkt på eggen like før vi kom inn på topplatået, ellers var eggen grei. Vi hadde desverre litt tåke rundt toppen, så vi hadde litt begrenset utsikt mot mange av “de ukjente” fjellene i området, og jeg som hadde lyst til å ta litt bilder av nabotoppene for å planlegge ruter ble litt skuffet over akkurat det. Ellers var det en meget fin tur til et spennende og ukjent fjell på Lyngenhalvøya. Skiføret var også meget bra, så vi begge var strålende fornøyd med turen til Store Durmålstinden. Flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2010/05/store-durmlstinden-1567-moh/

Sfinxen er krevende, både i form av lang innmarsj på rundt 10 km, (8km i luftlinje fra startstedet med gps) bratt og luftig. Sfinxen er plassert midt mellom Lakselvdalen og Steindalen, så uansett hvilken side du velger å gå fra er det lang innmarsj. For å unngå den litt skumle Steindalsbreen valgte vi å gå fra Lakselvdalen via Ellendalen. Kjøreturen til Slettmo ved Djupen i Lakselvdalen tar ca 1 time fra Tromsø. Første avkjørsel til høyre etter brua som går over Ellenelva, der er det også plass til å parkere. Den første halve kilometeren går etter god vei til ett lite grustak, før en traktorvei på halvannen km bringer deg videre. Det skal være sti opp Ellendalen, men p.g.a snø var den vanskelig å finne. Siden det er litt korte dager valgte vi å etablere en liten basecamp i Ellendalen for å få litt kortere vei inn til Sfinxen. Vi begynte å gå i 10 minusgrader kl 01.00 og vi gikk ca 3 km inn Ellendalen på rundt en time før vi slo opp teltet. Grunnen til at vi slo opp teltet litt før planen var at Ellendalen viste seg vanskelig å navigere i midt på natta. Var noe over 5 km til Sfinxen i luftlinje fra teltet. Dag 2 startet med ca 7 slumringer på telefonen før vi pakket med oss de nødvendige tingene for å bestige Sfinxen: Stegjern og Isøks. Pratet med en som hadde vært der på sommeren, han sa at tau ikke var nødvendig. Men hvis jeg mot formodning skal dit igjen om vinteren så blir det med tau! Vi fulgte Ellenelva opp stortsett hele Ellendalen, altså laveste punkt nesten helt opp til skaret mellom Imagaisi og Sfinxen, på slutten gikk vi litt på skrå opp i siden mot Imagaisi. Hele veien opp Ellendalen til skaret på 1055 moh var grei, bortsett fra distansen da. Fra skaret gikk vi litt på høyresiden av ryggen i starten, før vi fulgte eggen til toppen. Var noen partier der det var veldig vanskelig å komme seg opp. På de to bratteste partiene var det nesten ingenting snø, så vi måtte bruke en snøskavel på siden av ryggen for å få feste til isøksa, mens vi prøvde å sparke oss fast etter beste evne med stegjernene. Var noen ganger moralen var litt lav! Men vi valgte å fortsette, og vi kom oss både opp og ned velberget ved å være utrolig nøye med at vi satt godt fast med en fot og isøksa for hvert skritt vi tok. På toppen var det en liten varde og fantastisk utsikt mot Nallangaisi, Ellendaltinden, Imbodentinden, Steindalsbreen m.m For flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2009/12/sfinxen-1280-moh-3/

Endelig fikk jeg sett Lyngens imponerende østside fra båt. De to toppene var en navneløs topp mellom Austre og Vestre Vaggasblåisen på 1175 moh. Denne toppen er i Lyngenmålestokk "enkel", mens den andre toppen var Norde Vaggastinden på 1092 moh, denne toppen så på avstand vanskelig ut og det er neppe så alt for mange som har vært på denne. Fra Koppangen hadde vi bestilt oss båtskyss og båtturen langs Lyngens østside var fantastisk! Med det grønne vannet i Strupen etter brevannet fra Lyngens største isbree: Strupbreen og den vanvittige østveggen på Støvelen som stuper 800 moh rett ned i havet som to av høydepunktene. Etter ca 20 minutter ble vi satt på land i Vakkasnjarga, her er det neppe så alt for mye menneskelig kvalitet og de første ca 200 høydemeterne gikk i tett skog før det etterhvert flatet litt ut og vi kunne følge dyretråkk videre inn mot Austre Vaggasblåisen. Austre Vaggasblåisen viste seg å være en overraskende snill isbre, med bare en synlig sprekk, så vi krysset breen uten bruk av tau. Den siste biten opp mot skardet som skiller Austre og Vestre Vaggasblåisen hadde en ca 40 grader bratt snøbakke før vi var oppe mellom isbreene. Fra skardet var det en enkel spasertur i steinur mot toppen av denne navneløse toppen på 1175 moh. Fra toppen er det fantastisk utsik mot de fleste spisse tindene på den nordlige delen av Lyngenhalvøya. Fra topp nr 1 måtte vi gå ned til Austre Vaggasblåisen på ca 650 moh før stigningen startet igjen. Den bratte snøbakken egnet seg bra som akebakke med goretexbuksa mi. Opp mot skardet mellom Nordre og Store Vaggastinden var det en ca like bratt snøbakke før den siste biten gikk i usedvanlig løs stein/grus. I skardet ble klatreselene tatt på og vi startet på den luftige eggen på ca 350 meter og ca 165 høydemeter. Etter ca 100 meter møtte vi turens crux, der vi måtte ta i bruk tau noen høydemeter. Det skal sies at ingen av oss lider av noe særlig høydeskrekk , så det er vel enkelte steder andre også ville foretrukket bruk av tau... Etter at tauet ble tatt igjen var det grei klyving den siste biten mot toppen av Norde Vaggastinden, som til vår skuffelse hadde en liten varde. Sannsynligvis noe som er etter Engelske geologer på 70-tallet? Turen var på ca 11 kilometer og ca 1600 høydemeter. Vi brukte ca 7 timer på noe som må være tett mot årets tur. Flere bilder og turbeskrivelse http://kugo.no/2011/07/massiv-mellom-vaggasblaisene-1175-moh/

Lyngsalpene i knallvær - en drøm

Turen gikk fra 23.03.13 - 25.03.13 Starta turen fra Pellestova i strålende solskinn klokka 09:00 på lørdags morgen i preppa skispor retning Djupslia. Planen var å komme seg innover mot Lyngen. Dagen gikk rolig for seg og med ski som i tillegg var en smule bakglatte og en pakning som veide en del gikk dagen rolig for seg. Mye opp og ned da sporet gikk over topper og nedover. Trolløypa som det heter følgte jeg før jeg svingte av til Djupslia hvor det også er en DNT hytte med samme navn. Følgte skisporet så langt det gikk, men det endte like etter Djupslia. Deretter følgte jeg ett scooterspor som hadde riktig kurs i terrenget. Dette delte seg også ettervært samt at det blåste opp litt. Kompasskurs videre ble tatt ut og gikk rett på Skjellbua. Ankom Skjellbua ved 17:00 hvor en real porsonspakning for min del aldri før har gått så fort nedpå. Var tydeligvis sulten og tørst ved ankomst der. Mine navigasjonsferdigheter holdt godt mål og gikk rett på hytta med kompasskursen. Ble ca. 26km første dagen. Fyrte opp og fikk noe varme der inne selv om det aldri ble helt varmt og var noe gulvkaldt så var det fullstendig overlevbart og hadde en god natts søvn hvor det bar tidlig til køys. Dagen etterpå bar det videre mot Bulona hvor planen var å ta en hviledag. Skia ble spent på ved 09:00 og ferden bar først mot Lyngbua før kompasskurs mot Bulona ble tatt ut. Lurte på om jeg hadde "surra" litt da jeg nærmet meg, men man ser jo ikke nødvendigvis det som er rett forran seg. Sto på en liten topp på øversiden av Bulonhytta oppdaga jeg så kjørte rett ned i strålende solskinn. Dagen ble brukt til fotpleie, lading av batterier til mobil og batteripakke og restitusjon. Ble bare rundt 8km den dagen . Men helt OK når man har gått langt første dagen. Flere vannblemmer ble "poppa" og gnagsårplaster ble påsatt. Testet også på denne turen ett solcellepanel som ladet opp en batteripakke. Telefon ble også ladet opp på denne. Kjøpte den på tilbud fra USA. Kosta under 200kr før frakt. Angret ikke på kjøpet nå da den fungerte utmerket Dagens lunsj og middag ble Biff Stroganoff med medbrakt kalvekjøtt, bacon og rømme . Pils til maten. En ble nytt i solveggen Dagen etterpå våknet jeg med litt snø i lufta. Kompasskurs for dagen var tatt ut kvelden i forveien for tur mot Kaldholsætra. På veien nedover påtraff Tore som er en sprekk mann på 75år. Han var ute på tur og fortsatte selv opp mot Lyngen mens jeg fortsatte videre mot Kaldhol hvor jeg stoppa opp, tok meg en kaffe og lunsj før jeg fortsatte videre mot Hornsjø. Ned mot veien før Lyngåa var det skuterspor så den etappen gikk utrolig fort. Nesten for fort til tider da det var like før jeg tok en bjørk flere ganger. Ble mye tråkk i løssnø og seig tråkking oppover mot Hornsjø. Det gikk trått og sakte, men kom frem ditt i løpet av dagen. På veien fyrte jeg opp primusen for å få vann slik at jeg i det minste skulle få i meg nok væske på turen. Det ble gjort i ett scooterspor og med snøspaden til å ha primusen på. Enkelt og meget greit. Sakte men sikkert nærmet jeg meg Hornsjø. Passerte noen jaktposter underveis og gikk oppover mot Hornsjø på en brøyta veg. Etter dette bar det videre i preppa spor. Kamera ble helt glemt bort da fokus ble på å komme seg til Pellestova. Hatt noen flotte dager i fjellet med noen lange dagsetapper også. Kroppen får nå hvile og restitusjon før jeg spenner på meg ski igjen . Kan godt være noe jeg har glemt, men får heller da oppdatere Siden vi har fått "ny" kode så endrer jeg å lager ett galleri [gallery] [photo==https://dl.dropbox.com/u/13069697/Øyerfjellet påsken 2013/CIMG0538.JPG]Start på turen. Tatt like nedenfor Pellestova på myrene[/photo] [photo=https://dl.dropbox.com/u/13069697/Øyerfjellet påsken 2013/CIMG0541.JPG]Nærmer seg Djupslia, men ikke helt der enda[/photo] [photo=https://dl.dropbox.com/u/13069697/Øyerfjellet påsken 2013/CIMG0547.JPG]Målet kan skimtes. Skjelbua er like ved[/photo] [photo=https://dl.dropbox.com/u/13069697/Øyerfjellet påsken 2013/CIMG0545.JPG]Enda ikke ankommet skjellbua, men naturen er flott[/photo] [photo=https://dl.dropbox.com/u/13069697/Øyerfjellet påsken 2013/CIMG0549.JPG]Real ned på høykant[/photo] [photo=https://dl.dropbox.com/u/13069697/Øyerfjellet påsken 2013/CIMG0552.JPG]Ruteplanlegging. Man "vet" at det blir jo "litt" bedre med alkohol [/photo] [photo=https://dl.dropbox.com/u/13069697/Øyerfjellet påsken 2013/CIMG0554.JPG]Ferden går videre. Farvel skjelbua[/photo] [photo=https://dl.dropbox.com/u/13069697/Øyerfjellet påsken 2013/CIMG0556.JPG]Store flater og flotte omgivelser[/photo] [photo=https://dl.dropbox.com/u/13069697/Øyerfjellet påsken 2013/CIMG0562.JPG]Bulonhytta. En fin og gratis hytte i Øyerfjellet[/photo] [photo=https://dl.dropbox.com/u/13069697/Øyerfjellet påsken 2013/CIMG0559.JPG]Opplading og test av solcellepanel[/photo] [photo=https://dl.dropbox.com/u/13069697/Øyerfjellet påsken 2013/CIMG0571.JPG]Dagens lunsj og middag, biff stroganoff m/traktkantarall[/photo] [photo=https://dl.dropbox.com/u/13069697/Øyerfjellet påsken 2013/CIMG0575.JPG]Litt sterkt i kaffen til kvelds. Litt må man unne seg på tur[/photo] [photo=https://dl.dropbox.com/u/13069697/Øyerfjellet påsken 2013/CIMG0572.JPG]Vakker solnedgang på Bulona[/photo] [photo=https://dl.dropbox.com/u/13069697/Øyerfjellet påsken 2013/CIMG0613.JPG]Slik kan man også fyre opp en primus. Snøspade[/photo] [photo=https://dl.dropbox.com/u/13069697/Øyerfjellet påsken 2013/CIMG0608.JPG]Flott natur [/photo] [photo=https://dl.dropbox.com/u/13069697/Øyerfjellet påsken 2013/CIMG0603.JPG]Flotte omgivelser og en god tur[/photo] [photo=https://dl.dropbox.com/u/13069697/Øyerfjellet påsken 2013/CIMG0619.JPG]Endelig er Hornsjø atter nær[/photo] [photo=https://dl.dropbox.com/u/13069697/Øyerfjellet påsken 2013/CIMG0610.JPG]Man går ett enslig spor innover[/photo] [/gallery]

Piggtinden er kanskje fylkets mest majestetiske topp og samtidig en av de vanskligste toppene. Piggtinden ble førstegangsbesteget i 1920, og første vinterbestigningen var så sent som i 1971. Piggtinden er kanskje mest kjent for Petter Wessel Zappfe sin beretning om sine 4 forsøk på å nå Piggtinden i “Fire korstog til Piggtind” fra Barske Glæder. Vi gikk vestryggen hele veien til toppen. Startstedet mellom Fjellås og Heimdal i Lakselvdalen ligger en liten times kjøretur unna Tromsø, parkering finnes ved brua som går over Storelva. Den første kilometeren går etter god skogsvei inn mot noen reingjerder på venstresiden av Storelva, etter reingjerdene blir skogsveien gradevis sti de ca 4 kilometerne opp mot ryggen mot Piggtinden. Over noen myrer er det vanskelig å se stien, men der er den merket med vegstikker. Med såpass god sti som det er inn mot ryggen er det en effektiv anmarsj til Piggtinden. I starten av ryggen på ca 600 moh er den ganske bred og det er slitasje i terrenget man kan følge oppover, likevel er det en del småklyving i starten. Litt løs stein og grus må man nesten også regne med. De første par hundre høydemeterne er det en del gress og grus, men lengre opp er det stortsett bare stein og noen partier med bart berg, noe som gjør at man helst bør besøke Piggtinden i tørt vær, men Piggtinden er vel ikke akkuat noe man gjør i lavt skydekke og regn uansett…. Vestryggen var egentlig forholdsvis grei å gå opp til ca 1300 moh, litt klyving og noen partier på svaberg var de “eneste” utfordringene på turen til 1300 moh. Ryggen ble smalere hele veien, og spesielt nordsiden var luftig, men ryggen var såpass bred at vi konkluderte med at det hadde vært greit å gått så langt. Fra den “siste” fortoppen ble det en noen luftige partier på eggen der det var langt og bratt ned både på nord og sørsiden, og det var et såpass stort hakk i eggen at vi tok en rapell på ca 2.5 meter ned på eggen igjen, der var det en bolt i fjellet som vi brukte som feste i tillegg til ei kile. Akkurat på det punktet var eggen veldig luftig, så det fristet ikke noe særlig å klatre ned…. Videre oppover måtte vi ut av eggen en gang for å traversere oss rundt ett luftig parti, ellers fulgte vi ryggen slavisk opp mot skardet mellom toppen på >1440 og hovedtoppen der klatringen startet. Før vi kunne starte klatringen måtte vi vente ut tåka, så det ble en god pause og noen besøk på yr.no for å sjekke siste nytt på værfronten. Når tåka endelig lettet fikk vi en liten “wow-opplevelse” da den gjennstående biten til toppen så bratt ut… Vi begynte å sjekk noen forskjellige altarnativer for klatringen videre opp, 3 altarnativer ble fort til 1 og vi gikk for renna i midten. Noe som nok er normalveien da vi litt lengre opp fant hugde spor i fjellet. Vi kunne klyve opp ca 10 meter fra renna som blir brukt ved vinterbesøk fra Piggtindskardet. Der laget vi en standplass før Bjørn klatret videre opp. Klatringen som kunne vært unnagjort med ett 30 meterstau med riktig rutevalg er grad 4-5, vi startet på venstresiden av renna og måtte krysse renna på slutten av taulengden. Renna var helt fri for noen form for tak, så der hadde noen hyggelige klatrere med stor hammer hugd spor i fjellet. Etter vi kom på høyresiden av renna var det bare klyving videre i renna til toppen. Renna var overfylt av rapellfester i forskjellige varrianter etter mange besøk tidligere. Topplatået var i overkant av 100 meter langt og relativt flatt, østtoppen som skal være tilgjengelig uten klatring fra Piggtindskardet ble ikke besøkt da det ikke fristet noe særlig å klatre ned fra vesttoppen på den smale eggen som var snødekt i særdeles bratt terreng mot nordog en skavel som hang utfor kanten på sørsiden…. På nedturen var 30 meter tau litt i underkant, så vi måtte dele rapellen inn i to etapper, første etappen gikk ut mot skardet på nordveggen der vi fant en hylle som vi kunne lage ny standplass fra. Første rapellen var fra en stor stein med ca 10 slynger som lå igjen, mens andre rapellen var i en bolt og ei kile. Rapell nr2 førte oss ned i skardet mellom >1440 og Piggtinden med ca 1,5 meters margin… Resten av returen fulgte samme veien som vi gikk opp langs eggen. På slutten var det noen slitne bein etter 14 timer på tur.... Flere bilder: http://kugo.no/2010/08/piggtinden-1505-moh-3/

Etter noen kjedelige topper pga rasfare var det endelig tilbake til Lyngenhalvøya, denne gangen var det Daltinden sin tur. Daltinden er riktignok ikke det mest spennende Lyngenfjellet, men det er i ett fantastisk område... Daltinden er kjent som en av de bedre skifjellene på Lyngenhalvøya. Det er noen flate kilometer i starten der du går inn Lyngsdalen, men den innmarsjen betaler seg i form av ca 1300 høydemeter kjøring. Daltinden er en kanon topptur på ski fra sent på høsten til sent på våren, og med et klokt rutevalg er Daltinden ett forholdsvis rassikkert fjell Flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2010/03/daltinden1533/

Vi var tilsammen 4 stk som skulle gå fra Teigekrysset ved Goppollen og inn mot Lyngen og overnatte på lyngbua som DNT har. Turen ble litt annerledes enn planlagt. Når vi etter hvert fikk startet var det relativt fint vær, og lite vind. Etter å ha gått bare 10 min ca, begynte vinden å øke betraktelig. Den økte jevnt opp til ca 15-17 m/s, og vi hadde heldigvis vinden i ryggen hele veien innover så alpint/ski-briller var godt å ha! Først gikk vi samme løype som jeg gikk tidligere i uka opp mellom Høgtind og Herratind, før kursen gikk i retning mot Jogrimshøgda. Etter å ha sett topografien med egne øyne, valgte vi å gå ned på sør-siden av Jogrimshøgda, forbi Tittersætra og følge Jogrimslia ned mot Skjelbua hvor vi skulle spise før vi gikk videre inn mot Lyngen. Skjelbua er en åpen bu som eies og styres av Øyer fjellstyre og er åpen for alle som ønsker å sove i eller gå innom på tur. Det er gratis å sove eller gå innom for en rast. Det er vedovn, og primus med gass som fritt kan brukes, i tillegg består den av tre senger. Etter å ha passert Tittersætra begynte vi å bli sultne, og fortsatte mot Skjelbua. Da vi endelig kom frem til skjelbua, måtte vi grave oss inn til døra. Vi hadde også med spade! Det er også spade der som kan brukes, men den stod i skålen like ved, og vi måtte grave oss inn der også. Når vi kom inn i bua, dro vi frem termosene, for å fylle opp i Real Turmaten som vi også tok med. I tillegg ble det en kopp kakao før vi skulle ut igjen. Mens vi satt inne i bua hadde vinden økt i styrke. Himmelen var imidlertid blå, det var ingen nedbør, men vinden var så kraftig at den dro opp snøkorn slik at det ble en hvit vegg på ca 5 meter, uansett hvor man så. I en slik vind var det ikke lenger noe poeng å fortsette, og vi valgte da å fyre opp i hytta og bli der over natta. Når vi gikk inn mot skjelbua var det kun snøkorn som ble dratt opp i knehøyde, og dere kan tenke dere hvor mye sterkere vinden ble når snøkornene ikke lenger var i knehøyde, men mellom ca 5 meter opp i lufta. Så var det å starte med snøsmelting og begynne å falle på plass i hytta. Vi var riktignok fire stk i en hytte med tre senger, så det ble litt trangt den kvelden. Jeg hadde riktignok god plass. Jeg dro opp Jervenduken min, og hang den opp på veggen, og ned på senga, slik at jeg slapp å få en rå vegg inn mot soveposen. På kvelden måtte også cognacen frem, men også mozellen var med på turen Og ute foran døra var det en god del snø, men det var en såpass stor vegg med snø rundt dørpartiet, slik at vi ikke var særlig bekymret for å snø inne. Døra er forresten todelt. Jeg tok desverre ingen bilder på turen inn til skjelbua, noe som igrunn var litt dumt, da jeg skulle tatt bilde av den høye veggen med snø som gjorde at vi måtte holde oss på Skjelbua. Jeg gjorde dette imidlertid på vei tilbake til bilen. Dagen derpå for Skjelbua i perfekte værforhold! Her er bilde av lyngkampen (vi skulle nesten til foten av fjellet). På vei tilbake mot Teigekrysset og bilen, valgte vi en litt annen rute. Vi valgte å gå opp ei li som kalles Skjæla, og i motvind på 5-6 m/s var det perfekt å gå tilbake på, hvor vi passerte Jogrimshøgda på innsiden. Når vi passerte Høgtind på vei tilbake, så vi det hadde gått noen mindre skred ganske så nylig. Nå var det bare nedoverbakke til bilen igjen, og jeg avsluttet med det beste bildet på hele turen! Helt perfekt!

Heisan, som tidligere antydet her på fjellforum, har jeg nå mer kunnskap/kjennskap til Store Lenangstind i Lyngsalpene, men dessverre fortsatt ikke toppen. Gjorde et meget tappert forsøk den 1-2 august, men besluttet å snu omlag 100 meter under toppen pga. UVÆR (snøstorm) pluss turkompis som jeg ikke kjente særlig godt, han fløy direkte fra San Diego til Tromsø og overgangen må ha vært BRUTAL !! Nå kjenner jeg fjellet og oppgaven blir kun å finne GODT (i det minst BEDRE!!) vær, det hadde vært supert å se noe til fjellet, men dette er kanskje ren ønsketenkning? Mer utførlig beskrivelse av den delen som nå er kjent finnes på: http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/1000mtn.html#slt Ny tur må berammes i 2006, evt. interesserte kan ta kontakt. Petter ps: Det finnes mer vellykkede rapporter om Kebnekaise, Zugspitze og Grossglockner (Sverige, Tyskland og Østerrikes høyeste) dersom man følger lenke fra rapporten om Store Lenangstinden.. ds

Hei😀 Jeg leter etter en god skalljakke på Finn, og står foreløpig mellom Norrøna Lyngen dri3 og Norrøna Trollveggen dri3 (selges ubrukt). Jeg trenger en jakke som kan brukes til det meste av friluftsliv i alle sesonger, både toppturer på ski, fjellturer med plutselige kraftige regnbyger og sterk vind, hytte-til-hytte skiturer i høyfjellet, og mindre turer i lavlandet. Viktigst for meg er vanntetthet, vindtetthet og en god pusteevne. Lyngen er en topptur-jakke, mens Trollveggen er spesialisert for klatring. Jeg har holdt litt på med utendørs klatring, men ikke i så stor grad at jeg tenker dette skal gå utover egenskapene til den typen fjellsport jeg vanligvis holder på med. Det som trekker opp med Trollveggen er at den er ifølge Norrønas nettsider veldig slitesterk. Jeg hadde tidligere en 10 år gammel Falketind som revnet opp i sømmene ved glidelåsene. Riktignok var den litt eldre, men tenker at det er greit med en jakke som tåler litt røff bruk, f.eks klyving. Jeg savner også mer info om membranen dri3. Jeg finner lite informasjon om denne membranen, og Norrøna selger ikke lenger Lyngen og Trollveggen i dri3. Hvordan er denne membranen? Begge modellene jeg har funnet skal ha en vannsøyle på 20 000 mm. Alt i alt lurer jeg på hva dere tenker om hvilken jakke som passer best behovet mitt. Blir Trollveggen som en klatrerjakke upassende for aktiv friluftsliv når det ikke er klatring? Jeg vurderer også å vente på at det legges ut en Falketind som skal være mer allsidig. Eller om Gore Tex er bedre, og at jeg heller bør finne en variant med Gore Tex? Takk for svar:)