Søk i nettsamfunnet

"Det er ikke spørsmål en gang!" Utbruddet kommer spontant når jeg spør om de ønsker å dra tilbake til Lomsdalen igjen. Her er det noen bilder fra en avslappende og flott tur til denne dalen som ligger så utilgjengelig til her sør i Nordland. Mange kaller det "Det gjemte landet", og det kan nok mye godt stemme. Nettopp disse bratte skrentene og dype fjordene har gjort det vanskelig å bosette seg her inne, og gårdsbrukene ble fraflyttet rett før og etter krigen. I lang tid var det snakk om å demme ned dalføret, men fornuften gjorde vel at det ble vern. Eller det var ikke økonomisk drivverdig å bygge det ut, men området er eid av det lokale kraftselskapet - men nå altså vernet som nasjonalpark. Det er meldt et flott maivær med sol og kalde netter. Det er startet en skysstjeneste inn fjorden slik at man kan få skyss innover. Børja er det desidert enkleste startstedet for ferdsel inn i Nasjonalparken. Det er fredag og klokken er 17 og jeg vet at det er lite med teltplasser mellom startstedet og Strompdalen. Vi tar en rådslagning på oppstarten og bestemmer oss for å gå innover, selv om ungene har hatt en lang dag på skolen. Ved broa over Tettingselva ved oppstarten av turen. Vi får en fin vandring innover, selv om sekkene er tunge. Vi har som vanlig ikke spart på noe og på menyen står bacalao og rundstykker når vi kommer fram. Tørsten slukkes i Sæterdalen. Det er veldig kupert innover og en god del steinur som må forseres. Helt utrolig at folk har bodd og livnært seg her inne gjennom mange hundre år. I Strompdalen blir vi møtt av noen lokale rein som beiter på innmarka. I tidligere tider var dette en stor gård, men nå gror markene igjen så bra det kommer til nytte. Svea 4 parkert utenfor skogskoia Dag nummer 2: Noen vet å slappe av! Rett bortenfor hytta kan man se over til Lomsdalen, men først må man ned til elva og fossen som kommer ned til høyre i dette bildet, og så må man forsere en del ur før man er inne i selve dalføret. Vi kommer til elva som kommer fra Breivatnan - den fossen er stor Alltid godt med en kald dusj her, men best i solskinn som i dag. IMG_1379.mp4 Vi bruker dagene til å fiske og vandre litt i området. Dalføret har lite besøk og vi er de første som besøker Lomsdalskoia i år. Grunnen til at jeg vet det er at ingen har kostet opp etter musefesten som har vært der. Det er en krakk med hengslet lokk med matlager inni, og her har musa gravd seg rett i gjennom 1" bord og hatt fest.. jeje Prøving av mors sekk.. Vi får en liten ørret i tjønna. Far sjøl har kastet hele kvelden uten napp, men når mor kommer biter den på første kastet! På morningen på mandagen kl 0700 - fantastisk morgenstund Klare for avmarsj - sekkene skal på og vi skal gå ut. IMG_1420.mp4 Vi bruker bare 3.5 timer ned til sjøen, og dette syns vi er akseptabelt.Det blir mye vind og bårer på hjemturen. Friskt over fjorden. Ikke siste gangen vi drar innover hit nei!

Hei! Her følger en turrapport fra Lomsdal-Visten august 2013. Rapporten ligger også i sin helhet på www.dorgerundt.com, og der kommer det også en liten filmsnutt etter hvert. Fjols til fjells: Lavvu i Lomsdal-Visten Lomsdal-Visten er landskapet der du angrer på at du ikke planla bedre, men angrer enda mer på at du ikke stoppet mer underveis - i ren ærefrykt. «Har ni varit vid Elgviddvatnet?! Ja, dit måste man ju bara åka, åtminstone en gong i livet», sa den første stemmen vi hadde hørt på to uker...utenom hverandres. Da vi ankom Storbørja og Lomsdalselvas utløp, etter å ha krysset den nedre delen av Lomsdal-Visten nasjonalpark, møtte vi nemlig to turkamerater, en svenske og en trønder, som har trasket traktene i en halv mannsalder. Jovisst, vi hadde vært ved Elgviddvatnet, i nydelig vær og mutters alene på fjellet. Men som man ofte gjør, uansett hvor vakre omgivelser man går i, trodde vi at det beste fortsatt lå foran oss, og stoppet ikke mer enn et par timer der. Det var tydeligvis et feilgrep. Eller kanskje det var et riktig grep, for det er jo nok en unnskyldning til å legge nye turer til det vi - uten forbehold - vil kalle noe av det vakreste Norge har å by på av natur. Vi har fortsatt mye ugjort i Lomsdal-Visten. Veien til helvete er brolagt med tunge sekker Solnedgang i Stavassdalen Planen vår, kokt sammen i løpet av vårparten, var å følge samme prosedyre som vi har gjort i mange år på rad; spare litt mer enn et par ærlig fortjente ferieuker, pakke sekken og komme oss så langt unna folk som det er mulig. Etter et overmodig – men tross alt vellykket - prosjekt for et par år siden, der vi gikk fra Gällivare i Nord-Sverige til like utenfor Bodø, tenkte vi at «i år skal vi ikke gå så hardt, og få mer tid til å kose oss, fiske og sånt». Og mens vårdagene rant unna, ble vi enige om at «jo, lavvuen må vi ha med, det er jo så kos», og ditto med rundbrenneren, vadebukser, brennevin, kilovis med kamerautstyr, fiskestenger og så videre. Enhver luksus vi kunne komme på ble ført opp på pakklista. Lite visste vi om at vi skulle til gramjegerens rike! Kvitfjellet sett fra Neversletta Vi landet i Mosjøen, tok buss til Trofors, og satte av gårde. Sekkene ga sikkert bagasjemannskapene på flyplassen hekseskudd, og sikret oss en beinhard start på turen. Etter tips fra lokalkjente bestemte vi oss for å gå opp Stavassdalen til Neversletta, runde Kvitfjellet og gå inn Mosskarddalen. Terrenget var så langt relativt lett (med unntak av 100 meter nesten rett opp på grensen til nasjonalparken), men klam luft, mygg, steikende sol og tung bør gjorde at etappene i starten ble ganske korte. Rapadalen i miniformat Mosskarddalen var den første strekningen som lå innenfor nasjonalparkgrensene, og den brakte umiddelbart tankene til Rapadalen i Sarek, Sverige, som vi var innom to år tidligere. I noe mindre format, riktignok, men med de samme bratte, grønne fjellsidene og den grunne, snirklende elva i bunnen. Et ordentlig eventyrlandskap. Åpningen inn til Mosskarddalen markeres dessuten av et ganske spektakulært vann, Litlskardvatnet, som ligger i en bratt skål, omhegnet av spisse fjelltopper. En elgku med kalv kom seg kjapt på trygg avstand, og det var det eneste tegnet til landlevende liv vi så, før mange dager senere. Enden av regnbuen Leir ved Litlskardvatnet Innover i Mosskarddalen skjønner man etter hvert at elva egentlig blir til underveis i dalen, og for hver bekk vi passerte, krympet elva inn. Helt innerst kom vi til turens første virkelig bratte stigning, og fulgte restene av elva opp på rundt 800 moh. Oppe på platået ligger Mosskardvatnan, en serie med vann hvor det vestligste ligger klemt inn mot fjellene, akkurat som Litlskardvatnet. Der fant vi en bitteliten grønn flekk, antagelig den eneste opplagte leirplassen i flere kilometers omkrets, med en 360 graders utsikt man kan bli religiøs av. Turlivet var herlig, og brukbare fiskefangster ble til både sushi og fiskesuppe. Leirplass ved Mosskardvatnan Noen kilometer nedenfor lå Elgviddvatnet badet i sol, og vi følte oss tvunget til å ta tidlig lunsj, prøve fiskelykken og nyte været. Ruta, som vi fant på nettet og bare omtrentlig fulgte, gikk nå hele veien rundt vannet for å følge elva som renner videre på motsatt side. Det fant vi ikke ut før dagen etter. Med det som føltes som livet som innsats, klatret vi ned fra vannet på feil side, og ble så paffe av den flotte fossen som faller sikkert femti meter rett ned, at vi kastet bort enda litt mer tid på foto, bading og posttraumatisk stress etter nedstigningen. På vei ned mot Elgviddvatnet Sti for viderekomne Det er forresten to typer feil man kan gjøre i Lomsdal-Visten: Det ene er å ikke stoppe ofte nok for å ta inn det mektige landskapet. Det andre: Å undervurdere hvor mektig utfordrende landskapet er. Ting går med andre ord ikke som planlagt når man setter sine bein der. Iallfall gjorde det ikke det for oss. Vi hadde jo fortsatt ikke møtt svensken, og reflektert over hvilket paradis vi nettopp hadde besøkt. Vi presset bare på videre. Nå som vi var nede i vassdraget som ender opp i Lomsdalselva, tenkte vi at rutevalget ville bli greit. Bare å følge elva. Kjempelett. Med store strabaser klarte vi å bakse oss ned til Grunnvatnet, men der sa det bom stopp. På vår side av elva møttes vann og fjell i nitti graders vinkel. Bare en ting å gjøre: vade over. Det gikk ganske greit for oss, vannstanden var lav, og vi hadde vadebukser i sekken. Men det er likevel fristende å rette en advarende pekefinger mot andre som skal samme veien: med så glatte, vegetasjonsfrie fjell som det er i de traktene, kan en helt vanlig regnskyll få vannstanden til å stige forbausende mye! Om du har tenkt å vade tørrskodd, må du enten stole på flaksen, vente, eller belage deg på å utsette hele vadingen til lengre ned - hvis det går. Veien videre mot Nedre Grunnvatn var omtrent akkurat like strabasiøs, men nå var vi i et fandenivoldsk humør, og stoppet bare der for å drikke litt. Vi SKULLE ned til Lomsdalen samme dag. Før vi fortsatte, sendte vi noen vennlige tanker til Turistforeningen, som tydeligvis har avstått fra røde t-er i dette området. Redningsmannskapene ville fått hendene fulle – dette er stier man går på egen risiko. To mil, vannrett regnvær og noen nestenulykker senere, satte vi opp lavvuen ved vannkanten øverst i Lomsdalselva. Fiske Joda, det er fisk her. Vi fikk en del, men det var fjellvannene som bød på brukbare størrelser, mens elvene var fulle av småtterier. I de nedre delene av Lomsdalselva går det både sjøørret og laks, og vi fikk se noen imponerende eksemplarer av sistnevnte leke seg i elvemunningen. Storhølen, rett over Storbørja Lomsdalselva var på mange måter målet for turen, der vi skulle slappe av og hadde håp om å oppleve sjeldent god fiskelykke. Sånn sett skuffet Lomsdalen litt, men det kan ha vært vår uflaks. Storhølen, en kjempedyp og smaragdgrønn kulp noen kilometer over utløpet, var vel verdt besøket, men akkurat som med landskapet, lå de aller største perlene bak - eller over - oss, ved Elgviddvatnet. Lasse fisker i Lomsdalselva/Henriksdalselva Beregn god tid Hvis du har tenkt deg inn i Lomsdal-Visten selv, er det et par tips i denne turrapporten som det er verdt å merke seg: Stiene er vanskelige, været uforutsigbart, og landskapet helt fantastisk. Alle tre er grunner til å beregne ekstra god tid. Som oppsummering kan vi også slå fast at lavvu er uegnet til bruk i Lomsdal-Visten, men velegnet til å imponere andre turgåere med. Kanskje grunn nok i seg selv til å ta den med neste gang også. Storbørja - fjordarm fra Velfjorden, og vendepunkt for turen «Det e jammen en ræspektabel tur dokker har gådd», sa trønderen vi møtte ved Storbørja. Joda, vi har vært borti verre, men det var noen slitsomme etapper. Med en dag eller to til overs, hadde vi nok tatt turen over til Vistenfjorden også. Men den får være en gulrot som gjør at vi drar tilbake. Svensken hadde rett: «åtminstone en gong i livet»! Kjekt å vite De nærmeste flyplassene er Mosjøen og Brønnøysund Det går buss til Trofors, Tosbotn og Hommelstø fra begge steder, men få avganger i helgene. Fra Hommelstø må man ta seg videre med båt. Fra Tosbotn og Trofors kan man gå til fots. Noen kommer seg også inn Vistenfjorden med båt. Minimal til ingen mobildekning i store deler av Lomsdal-Visten Uforutsigbart vær Turrapport uten formateringsproblemer, samt oppfølgingsinnlegg og en kommende filmsnutt, finnes på www.dorgerundt.com

Hei! Vil bare kort dele litt av mine turerfaringer fra min beskjedne Lomsdal-Visten tur med likesinnede. Kort oppsummert var det en fantastisk tur med strålende vær (bortsett fra første dagen hvor tåka lå tett - se bilde). Jeg starta på Tosbotn og fikk traska opp de vel 300 meterne før morroa virkelig kunne begynne, - disse meterne var drøye med en sekk på rundt 25 kg, inklusiv altfor mye mat, men den som venter på noe godt... Første overnatting ble ved Bjønnstokkvatna, rimelig langt oppe i høyden. Jeg fant aldri stien som var markert på kartet, og jeg tror at jeg enten gikk altfor høyt eller for lavt, - mest sannsynlig det første. Uansett, utsikten var fantastisk! Jeg fortsatte videre mot Breivatnet hvor jeg fant et bra teltsted litt utpå kvelden. Forsøkte å fiske litt men denne kvelden var det ikke antydning til napp, og det eneste jeg lyktes med var å redusere vekten på sekken min med hundre gram i form av tapte sluk. Morning etterpå derimot ble det helt andre boller/fisk! Jeg fikk tre nydelige ørret som gjorde magen og psyken godt Etter et par døgn ved Breivatnet gikk jeg samme vei (vel iallfall nesten, denne gangen gikk jeg enda høyere over Bjønnstokkvatnet men fant heller ikke denne gangen stien, så hvis noen kjennere ikke kan hjelpe vil dette nok bli en av mine uforløste mysterium i mitt liv) tilbake igjen til Tosbotn og fikk slengt med med bussen inn til Brønnøysund. Her ble det hotell, dusj, mat og øl, før ferden gikk videre neste dag med Widerøe til Oslo. Takk Lomsdal-Visten for denne gang! Jeg kommer tilbake.

Her kommer en turrapport helt uten bilder - jeg hadde med meg et kamera med tomt batteri og bruker alltid en steinalder-mobil uten kamera på tur. Batteriet holder i all evighet og den duger fint til å sende en sms eller to hvis det skulle være dekning. Jeg fikk planleggingshjelp her inne, og holdt meg i grove trekk til ruteforslaget fra Kjell Iver: For øvrig hadde jeg kjøpt boka om Lomsdal-Visten en gang i våres og leste litt i den rundt påsketider, men researchen var temmelig begrenset. Fredag: Kom fra Simsskaret i Børgefjell, og startet vel ikke å gå før ca 1630 eller noe sånt. Det var tungt opp bakkene til Bjørnstokkvatnet, men humøret var på topp nå som jeg endelig kom meg på alene-tur. Det var dessuten antydning til sol og mye bedre vær enn jeg hadde hatt sist uke. Jeg fortsatte opp til Breivatnan, delvis på men like mye utenom stien. Fint å gå. Campet mellom Øvre og midtre Breivatnet, og fikk plutselig veldig dårlig tid med å få opp teltet da en skikkelig regnbyge kom dundrende. Det holdt så vidt. Lørdag: Fortsatte nordover mot Strompdalen. Mistet raskt stien, men det gikk nå fint likevel. Tviler på at jeg fant den smarteste veien ned til Strompdalen, det var styggbratt og lite oversiktig. Kom ned uten problemer likevel, og fant noen multer på vei til koia. Nam-nam! Jeg kikket inn i den hyggelige koia, men ganske fint vær gjorde lunch inne lite fristende. Nede i dalen var det mye innsekter, så jeg fortsatte opp til et av de første Lomstjerna før jeg tok en veldig sen lunch. Rett etter det logget jeg en geocache som hadde ligget urørt siden den ble lagt ut et år før, og slo leir ikke lenge etter det igjen. Deretter ruslet jeg oppover for å se på resten av dalen. Søndag: Jeg la meg lørdag med en klar plan om å krysse opp til Nedre Breivatnet og så følge østsiden av vannet rundt til elva som går opp mot Breidvasstind. Søndag våknet jeg til lavt skydekke, det lå et eller annet sted rundt 4-500 meter så vidt jeg kunne bedømme. Funderte veldig på om jeg skulle justere planen, men endte opp med å bestemme meg for å gå opp til Nedre Breivatnet og så heller vurdere nærmere der. Vel oppe var skydekket på vei nedover, elva så lite fristende ut å krysse og bekkene jeg måtte krysse om jeg skulle følge den østlige kanten av vannet så også ganske voldsomme ut. Det ble en lang lunch og mye fundering, men så dro skyene seg litt oppover, det kom glimt av sol og jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk på å følge opprinnelig plan. Overraskende nok fant jeg også en sti, så det gikk mye raskere og lettere å ta meg fram enn forventet (jada, hadde jeg lest boka så hadde jeg visst om denne stien, men det hadde jeg altså ikke). Bekkene var også greie å krysse, sola kom mer og mer fram og da jeg slo leir et par hundre meter over Nedre Breivatnet var alt bare idyll. Mandag: Nå bar det virkelig ut i villmarken. Jeg skulle gå mellom Breidvasstind og Lauvvasstind til Elgviddvatnet. Det var mye snø, og jeg endte opp mye høyere i Breidvasstind enn jeg hadde tenkt. Hadde jeg sett mot toppen i stedet for å se etter en rute videre, så hadde jeg definitivt gått oppom, for jeg var nære. Det oppdaget jeg ikke før litt etterpå. Mye snø, skavler, smeltebekker og kløfter gjorde turen ned til Elgviddvatnet temmelig omstendelig. Jeg hadde tenkt meg ned neste dag, og ville komme meg lengst mulig denne kvelden. Bestemte meg derfor for å forsøke å gå sørover langs vestsiden av vannet til bekken som kommer sørfra, altså i retning Øvre Jordbruvann. Det var lettere sagt enn gjort, for det var bratt og mye snø, og jeg hadde lite lyst til å havne i vannet. Det ble mye klyving før jeg omsider fikk slått leir. Tirsdag: Lavt skydekke igjen og en relativt lang etappe ned til veien. Det største usikkerhetsmomentet var når bussen gikk. Jeg hadde sendt en melding med spørsmål og det dagen før, og den gikk gjennom i et øyeblikk med dekning oppe i Breivasstind. Ingen dekning etter det, og dermed heller ingen svar. Jeg satset på å holde tempoet så høyt som mulig og håpet jeg fikk svar i løpet av dagen. Ting tok litt tid fram til Øvre Jordbruvatnet, men langs vannene holdt jeg meg i høyden og hadde enkel navigasjon og rimelig lettgått terreng. Jeg bestemte meg for å ikke følge elva fra Nedre Jordbruvatnet ned i dalen, men heller følge ryggen ned i dalen mye nærmere veien. Jeg mistenkte at det var lettere å gå i høyden. På toppen av ryggen fikk jeg endelig dekning. Det var et par timer til bussen gikk, så her måtte farten holdes høy. Ikke vet jeg hvordan dalen var, men den ryggen var i alle fall ikke lettgått. Det ble veldig mye kryssing fram og tilbake og et stykke nedover kom jeg til en skikkelig kløft. Jeg bestemte meg for å gå ned til elva i stedet, i håp om å finne en sti eller et tråkk. Det ble veldig, veldig vått, for det hadde regnet ikke så lenge i forveien og jeg måtte trenge meg fram mellom busker og trær. Nede ved elva var det slett ikke noen sti, og jeg fulgte dyretråkk så godt jeg kunne og tvilte sterkt på om jeg kom til å nå bussen. Etter et godt stykke kom jeg heldigvis inn på en sti, satte opp farten ytterligere og var ved veien 5 minutter før bussen kom. Puh! Og dermed er jeg ferdig med min første turrapport på fjellforum!