Søk i nettsamfunnet

Fredag: Vi var ein gjeng på 6 frå NTNUI Ski og Fjellsport, som skulle på bretur. Eller som vi sa på turmøtet: "Blir det fint vær, så kan vi vel lure oss opp på ein topp eller to"... Ved avreise Trondheim på fredag var vermeldinga for Sognefjellet veldig lovande for laurdag formiddag, men kl 14 skulle det skye til. Difor vart det fatta vedtak om "alpin start", og vekkerklokka vart stilt til 0500 etter middag og litt småprat om ruteval. Laurdag: Det var ein kald trekk i min ende av teltet alt før vekkarklokka kima, og eg var glad for at det var på tide å stå opp og komme seg igang. Og lykke! Rett nok var det kaldt å gå ut for å pisse i stilongsen, men himmelen var skyfri og månen kasta skuggar! Frukost, pakking og slikt vart overstått, slik at vi var klar for avmarsj litt over 6. Første utfordring Alt ved parkeringa på Krossbu møtte vi dagens første utfordring. Brua låg demontert for vinteren, og steinane i elva hadde kragar av is! Det siste ein ønskjer ein kald septembermorgon er å bløyte sko og sokkar før turen er igang, men over måtte vi og over kom vi tilslutt. Med ein stadig lysare himmel over oss, dukka meir og meir av kvite Hurrung-fjell opp etter som vi vann høgde opp mot Leirbrean/Bøverbrean. Eit vakkert syn i morgonsola! Oppe ved breen slo vi raskt fast at det såg greit ut å gå utan tau. Litt oppe på breen, i konversasjon over kartet, vart vi og einige om dagens rute: Travers av dei Søre Smørstabbtindan, med ein avstikkar på Gravdalstinden, det heile avrunda med ein familie Bjørnar om veret tillet det. Som sagt, så gjort: lett trav over breflata, med fotopausar etterkvart som sol og tindar dukka opp. Sørvestre Smørstabbtinden Omlag kl 9 nådde vi toppen av denne lette, men flotte toppen. Forholda var perfekte på breen, og like flotte på toppane og ryggane; Tørr nysnø på tørr stein. Ingen lumsk is som lura i ura her nei! Toppfoto vart teke med sjølvutløysar, og vi fortsette ned i skaret mot Søraustre for ein rask rast. Her var det ly, sol og eit og anna lemen. Sjokolade og varm toddy gjekk ned på høgkant, før vi fortsette over skaret, og opp langs den imponerande vindgryta under "vesle Gravdalstinden" Gravdalstinden Vi kom opp på ryggen mellom Gravdalstinden og Søraustre Smørstabbtind. Og følgde ryggen bort til vesle. Her tok vi ned på breen, og stakkatogjekk oss opp snøbratta ganske nære ryggen. Vidare var det grei skuring til topps, og fleire toppfoto. Utsikta fra Gravdalstinden er imponerande! Det syntes tydeligvis og eit ravnpar som sat på toppvarden då vi kom. Under oss stupa det bratt ned på breen og vidare ned i Gravdalen, der isen låg langs land. Falketind kneisa i det fjerne, allereie med ei linseforma sky som ein kalott over seg. Søraustryggen Vi gjekk så tilbake samme vegen som vi kom, og fortsette over Søraustre Smørstabbtindan. Lett opp til 2033, og så vidare. Her vil den observante bibellesar dog oppdage at ein liten gul trekant har teke residens. Denne vart i forskjellige stilar forsert av halve turfølgjet før fjerdemann oppdaga ein stor og laus stein. Han venta diskret til det var klar bane, og så for steinen flygande ned mot breen. Etter denne vesle vekkaren tok vi på hjelmen, og vi kunne fortsetje meir eller mindre udramatisk ut ryggen. Men i aust kraup skyene nærare og nærare. Storebjørn Vi kom greit ned på breflata igjen, og bestemte oss for å prøve på Storebjørn sjølv om himmelen tetna til, og vinden auka litt på. Den vanlege vegen opp til like under "tutten" som stikk opp på ryggen, no på god veg inn i skyene. Her skal eg innrømme at eg hadde mest lyst å snu, sidan eg ikkje er kjempefan av toppar og uver, men vi enda opp med å sele oss opp i tau og all slag krimskrams og kom greit til topps. Her var det jo overraskande nok lite å sjå, så vi kom oss like raskt ned igjen. Ned igjen på breflata til Smørstabbreen tok vi ut ein kompasskurs litt vest for Kalven og labba i veg inn i grauten. Vi tilbakela omlag to kilometer inne i han, før vi endelig kom ut under skylaget nede ved nordvestfoten. Herifrå og ned til innsteget var det berre å spasere, og vi fekk eit lite stykke følge av to lemen som må ha hatt ein striare tur enn oss. Etter kursen å dømme må dei ha komme fra Sørvestre Smørstabbtindan eller der omkring, og hadde kurs ned mellom brevatna under Leirbrean. Vi kan vel ikkje seie oss noko anna enn nøgde med så god uttnytting av finveret. Det var berre Storebjørn av toppane vi ikkje besøkte i sol. Dette burde og illustrere kor raskt veret skiftar i fjellet, det er jo ikkje så langt frå austraste av dei søre smørstbbtindane og over til Storebjørn...

En lei forkjølelse hadde barrikadert seg i kroppen og ville ikke ut, men en slike værmelding som var i slutten av forrige uke kan man ikke la være å handle etter, så lenge man greier å stable kroppen på beina. Med svært moderate turplaner i bagasjen dro jeg med fullpakket bil til fjells tidlig torsdags morgen. I Lom møtte jeg Coni og sammen kjørte vi til Spiterstulen. 27.09.07 - et Breventyr! Spiterstulen var fylt opp med leirskoleelever som denne dagen skulle få en drømmedag til Galdhøpiggen. Håper virkelig at alle koste seg og at dem ikke gikk og ergret seg over slitne bein, såre føtter, manglende mobildekning, fravær av MSN e.l. Naturen hadde i alle fall lagt alt til rette, med melisglasur på toppene, fyr i dallyngen, nesten vindstille og sol fra skyfri himmel. Vi lot leirskoleelevene få ha Galdhøpiggen i fred og ruslet alene opp mot Svellnosbreen hvis nedre brefall også er kjent under navnet Eventyrisen, et fullt fortjent navn. I sommer har jeg i "yrkes" embed besøkt en god del av Jotunheimens brefronter, og ingen av dem er i nærheten av Eventyrisen hva spennende formasjoner angår. Legg på litt nydrysset hvitpudder og beinhard blåis etter en streng natts frost. Vi brukte 2-3 timer i brefallet, lette opp et par formasjoner og jeg knipset noen bilder mens vi rett og slett storkoste oss. Videre hadde vi ikke noen store planer. Coni ville på Midtre Tverråtinden. Jeg innså etter hvert under heftige hosteanfall og lunger som vrengte seg etter mer luft at dette ikke var dagen for fysiske utskeielser for mitt vedkommende. Jeg satt på Solskinnstoppen i strålende sol mens Coni tok en avstikker opp på Midtre Tverråtinden. Deretter tok vi på tauet, ruslet opp på fjellet rett sør for Svellnose, bare sånn for å få førstehåndskjennskap til en vanlig oppgang fra Svellnosbrean når man vil kombinere denne med Galdhøpiggen. Turen ble avsluttet med en overraskende flott avstikker ut fjellryggen over brefallet. Her kunne alt av tårn og skulpturer betraktes i fugleperspektiv. 28.09.07 - Tverrbytnede, en bortgjemt idyll Kvelden i forveien reiste vi til Leirdalen og slo opp teltet og etter å ha våknet til nok en strålende dag var vi på ny klare for tur. Som den begrensende faktor fikk jeg gjennomslag for en kort tur, og valget falt på en liten og variert rundtur med Leirvassbu som utgangspunkt. Vi gikk gjennom Kyrkjeglupen, snublet nærmest i Lemen rett som det var, før vi rundt Tverrbytthornet og entret Tverrbytnede. Coni syntes dette var vel langt for lite, og det er ganske drøyt når man tenker på at i luftlinje er det bare noen solide steinkast unna Leirvassbu. Tverrbytnede er en bortgjemt botten utenfor allfarvei. Et dypgrønt brevann er selve juvelen her inne. For øvrig er denne "blindveien" omgitt av bratte fjell og mindre breer i en halvsirkelformasjon. Tverrbytthornet, Tverrbottinder og Bukkeholstinder. Ved et islagt vann, under en lettpenslet stripehimmel, med en varmende sol i ansiktet koste vi oss med verdens beste pause. Følte meg ganske glad og fornøyd der og da ja! Turen fortsatte opp via morenerygg inn i bassenget under Midtre Bukkeholstinden og videre på snøfonner opp og bort til venstre mot bandet der Søre Illåbrean hviler på motsatt side. Østryggen opp til Midtre Tverrbottinden var målet, og Coni strålte når han så en tilsynelatende kvass snøkam høyt der oppe. Vi tok på sele, tau, stegjern og la i vei. I etter tid viste det seg at utstyret knapt var nødvendig. Turen var temmelig grei, en smule bratt helt øverst (pga. Conis trang til å oppsøke litt mer enn minste motstands vei), men så fin! Sånn en flott tur i morsomme omgivelser. Når vi stakk hodet over snøkammen tittet vi inn i en varde 30 cm unna. Ikke fordi dette nødvendigvis var øyeste punkt, men fordi vardebyggekåte personer hadde overøst topplatået med en serie større og mindre varder. (Nei det ble ingen varderiving på undertegnede i dag). Returen gikk over nabotoppen i sør og ut vestryggen. 29.09.07 - Familien kom, og så kom gråværet Hadde egentlig bare planlagt tur 2 dager, men værmeldinger kunne tyde på at været skulle holde seg litt lenger. Ordnet det derfor slik at Julia og Linn Thersese kom over på fredag kveld, for å ta en tur på lørdagen, og tur ble det. Linn Therese syntes kanskje teltnatta i Leirdalen var kald, men sov seg tappert gjennom. Med den nye dagen, var også godværsfølelsen borte. Riktignok var det sol og blå himmel, men en ilter og isnende vind kjølte voldsomt. På Leirvatnet dannet det seg skumtopper og innen vi nådde Langvatnet var det helt tydelig at det kom en truende front fra sør. Den hadde allerede "spist opp" Knutsholstinden. Vi snudde, men rakk ikke helt tilbake til Leirvassbu før vi ble spist vi med, men det var også en tur som hadde sine øyeblikk. Linn Therese strålte dessuten av glede da hun kunne spasere over skaresnøen som lå flekkvis og spredt over landskapet. Lemen - merkelige kamikazevesener I Leirdalen er det utvilsom Lemenår i år. Dem piler hit og piler dit, spretter opp fra hull og forsvinner i hull. Greit nok det, men litt mer uforståelig er tilsynelatende meningsløse vandringer. Noen som har gått på isbre her? Hva er det man gjerne finner der? Lemen, lemen, lemen, lemen, lemen og kanskje et reinsdyr. På toppen av Tverrbottinden var snøflata perforert av små lemenspor - så man skulle tro det var tusenvis av dem. Hva skal de dit å gjøre? Det samme innover på breflata ved Søre Illåbrean. Ved fronten på Svellnosbrean gikk et lemenrikt spor rett inn i breisen. Sporet gikk innover på snøen og rett ut på steile, blanke blåisen. På Tverrbottinden gikk sporene omtrent utenfor skavlkanten mot øststupet. Ingen høydeskrekk her nei! Er dem så dumme? Ser liksom for meg et lemen på full fart inn i brefallet, plutselig kommer det ut på isen. Ops! Skli. Og vips nedi en kald, våt, dyp, mørk sprekk. Men det er kanskje ikke så farlig om man blir fuglemat eller brefyll? Utsiktene er sikkert ganske dystre lell når man er høyfjellslemen i et lemenår. Kommer et par bilder etter hvert.

NRK.NO-oppslagene om lemenår i år, fikk meg sporenstreks over på Fjellforums trygge sider. For overskriften, skrevet med fete typer, fikk en pingledame som meg til å begynne å få angst. Angst for det farlige lemendyret som visstnok skal ta over fjell og hei til sommeren. Store tenner har de også. Så spørsmålene mine er: Hvor farlige er lemen for oss mennesker? Sprekker de når de blir sinte, eller går de i strupen på oss? Finnes det spray mot dem - à la myggspray? Kan de danne store flokker som går til angrep?