Søk i nettsamfunnet

Jeg planlegger påskeskitur nå i påska 2018. To alternativer skiller seg ut og det er følgende (begge langs kvisteløyper): 1) Leirvassbu - Skogadalsbøen - Krossbu - Leirvassbu (med kryssing av Smørstabbrean) 2) Leirvassbu - Glitterheim - Gjendebu - Leirvassbu (via Styggehøbreskardet) Tur 1: Hvilken retning anbefales? Turen gås med fjellski. Ser av kartet at turen fra Leirvassbu opp til Smørstabbrean via Sandelvbrean er bratt og at denne kanskje med fordel gås opp, for så å få en lang slak nedkjøring mot Krossbu. Fin retning også siden en da får morgensol opp Snadelvbrean og ettermiddagssol ned Smørstabbrean? Motsatt vei kan en kanskje risikere å komme i skyggen ned mot Leirvassbu? Tur 2: Her er det ønskelig å ta etappen Glitterheim - Gjendebu via Surtningssue og ryggen Blåbreahøene mellom Surtningssue og Styggehøbreskardet. Er turen ned fra Surtningssue for bratt for middels ferdigheter på fjellski? Bør en vurdere å snu turen og gå opp her og så ned til Glitterheim? Ser av enkelte høydeprofiler at det er opp mot 30 grader på det bratteste ned fra Surtningssue til Memurudalen. Er det tilrådelig å vurdere å gå fra Surtningssue ned mot- og krysse Memurudalen mot nordsiden av Reinstiden og gå mellom denne og vestre Memurubrean, og videre ned mot Hinnotetjønne og så inn på forhåpentlig kvistet løype mellom Memurubu og Storådalen (retning Leirvassbu). Eller bør en bare følge kvitingen ned Memurudalen og så ta av mot vest ved kvistekrysset? Hvillken av turene er mest spektakulær? Jeg har god kjennskap til området rundt Krossbu og Smørstabbtindene som er helt magiske hvor de rammer inn Smørstabbrean/Leirbrean. Området nord for Memurubu har jeg bare sett fra lang avstand, men har hørt mye om dette massivet blant tinderanglere. Ser av bilder at Smørstabb-området sannsynligvis er vakrere, mens Surtningssuemassivet er mer brutalt fjell? Tur 1 om Smørstabbbrean kan kanskje toppes med topptur opp på Storebjørn, men da bør kanskje isøks være med i sekken om en vurderer å gå opp fra Smørstabbbrean og opp den bratte snørenna som kommer opp mellom Bjørnungen og Storebjørn? Burde en vurdere å ha med stegjern og evt egnet skotøy her? På tur 2 etappen Glitterheim Gjendebu via Hinnotetjønna har jeg estimert til 10 timers tur. Er dette overkommelig? Og hvor mye ekstra tid kommer en til å bruke om en prøver seg opp på Surtningssue?

Fra parkeringen på Leirvassbu tok Bjørn og jeg beina fatt i retning Gjendebu. Etter nedre Høgvagltjønn (1400m) tok vi av på stien mot Olavsbu, men tok så til venstre langs sydsiden av Langvatnet. To karer fisket på vannet med robåt - det så riktig så idyllisk ut. Vi regnet med at de holdt til på den vesle hytta som ligger utpå tunga som stikker ut i vannet - den vi nettopp hadde passert. Det var grått i været, men humøret var på topp. Endelig skulle vi få tatt denne toppen! I 2006 satt vi nemlig sammen med Langbein Rise og Rødtopp på en steinhylle like under toppen (på vestsiden under toppen) og hutret i gråværet. Svartmosen var sleip og vi hadde ikke tatt med taustumpen (også kalt 5-meter'n). Stemningen for å fortsette var da altså ikke like ivrig i teamet. Blondies febrilske argumentasjon om at det bare var å klyve litt sånn...og litt mot høyre...og vips! så var vi oppe...ble avbrutt av et utbrudd fra Rødtopp: "Oooops! Et regndrypp! Hun hadde til og med fanget det i hånden og så fornøyd på det. Retur-argumentet var uomtvistelig, og det bar til Olavsbu... Men ei denne gangen, nei! Nå skulle vi til topps. En kort stund gikk vi i kanten på breen under Skarddalstinden - men vi snodde oss raskt opp på nordryggen av eggje i ura. Husk - det var juli måned - men mot toppen hang istappene og nysnøen lå mellom steinene. Litt morsom småklyving og så sto vi ved toppvarden. Dette var virkelig en flott egg - vi fulgte den videre ned mot øst og svingte så tilbake mot Langvatnet - og så tråkket vi tilbake til Leirvassbu. Dagen etter gikk vi opp på: Store Rauddalseggje Se turbilder fra begge turene på www.mitandi.com Klem - Christin

Planen var å hive nedpå litt av middagen på Leirvassbu og så legge i vei, men etter at vi slapp inn i matsalen kl. 19 varte og rakk det før noe skjedde. Vi ble enige om at Julia skulle ta med en tallerken på rommet og så var det bare å få på seg ski og sekk og dure i vei. Først over Leirvatnet. Følte meg i grunnen litt beglodd idet jeg visste at det satt folk ved hvert et vindu i matsalen med utsikt til denne tullbukken som stakk av fra middagen. Leirvatnet var delikat dekorert med overvann, og alle steder det ikke var overvann, var det undervann under snøen. Eneste farbare vei var i skisporte mot Høgvaglen. Her lå løypa som en fast svull og skjermet mot både over- og undervann. Farten var bra i starten, deretter gradvis avtakende etter hvert som strikkmotoren nærmest seg slutten av opptrekket, innen jeg til sist måtte henge på stava for å puste. Dagen hadde vært grå, men kveldinga nydelig - likevel typisk: Over Smørstabben kladdet det fælt med noe Cumulusvanndamp-solskjermegreier. Hvis ikke noen snart flyttet på de - var det bare å glemme solnedgangen. Ski av i skaret. Stabbet med stavene som god låravlastningshjelp opp snøkammen til den første enkle klyvehammeren, videre opp den øvre vesle snøkammen og så til cruxet: En 5-6 meter, litt luftig og ganske bratt hammer før det etter hvert flater ut. På skikkelig nedsnødd vinterføre er isøks og ofte også stegjern en stor fordel. Jeg har snudd her ved hammeren en gang tidligere på vinterføre uten. Nå var imidlertid det aller meste av snøen borte på det bratteste, og selv med klønete skisko gikk det greit med litt forsiktighet. Toppen inntas. Den jomfruelige snøen som vinden delikat har dreid til i underfundige mønstre gir et snev av pionérfølelse. Det får ikke hjelpe at tusenvis av menneskføtter har stått på Kirkens topp tidligere. I kveld er det ikke spor etter noen av dem på toppen (hvis man ser bort fra den ynkelige varden bestående av en håndfull småstein). Rusler litt bort mot "baktoppen" ut mot Kyrkjeglupen, et fremsrping med et par meter i p.f. Frister ikke å prøve noe ned her, ser imidlertid etterpå at enkleste vei trolig hadde vært å runde ca. 10 meter ned i vestflanken rundt toppkjeglen. Jeg blir lenge på toppen. Hadde visst litt bedre tid enn jeg trodde. Sola sklir ned mot Cumuluskladdene, som heldiggvis har trukket seg noe sammen og tilbake. På Leirvassbu forteller verten at i fjor sommer var Telemarkbataljonen her til fjells, og de hadde med en farget feltprest. I grupper på ca. 30 tok han dem med på toppen og holdt messe for dem. En skikkelig kirke med andre ord. Kanskje noen ble frelst? Fjellfrelst? Til å være en såpass "inneklemt" topp, har Kyrkja en interessant utsikt. Prikken over i'en er selvsagt den vidåpne Gravdalen med Styggedals- og Skagastølsryggen som bakteppe. Nedkjøringen på begynnende gjennomslagsskare er ikke noe å skrive om, så vi setter punktum her.

Legger ved noen bilder fra første helg i oktober, mye vær og lys i Jotunheimen. Start og slutt ved Geitsætre i Leirdalen, sykkel inn til Leirvassbu, og så traversen fra sør til nord. En del snø fra 1500m ga noe krevende forhold, ellers meget bra vær og lite vind. Totaltid 14 timer T/R Geitsætre.

Det var i fjor sommer at jeg fant ut at Kyrkja kunne være en fin fjelltopp å bestige. Noen måneder senere satt jeg på bunnen av Kyrkja i småregn og tåke. Lenger kom jeg ikke. Det var lite aktuelt å gjøre noe forsøk. I helgen som var, var det meldt godt vær i området rundt Leirvassbu, og jeg, kone og hund fant det for godt å kjøre nedover til Jotunheimen. Det var Midtre Tverrbottinden som var målet. Ut fra boken til Per-Arne Andersen, På tur - Leirvassbu, skulle det være en grei tur. Men med en hund som er med på fjelltur for første gang, og en kone uten verdens beste balanse, så kom vi ikke lenger enn til Leirholet. Men en flott familietur ble det. Kyrkja ble et mål for dagen etter, mens kone og hund skulle bruke dagen rundt Leirvassbu. En tidlig start ble det ikke, men jeg kom meg avgårde med godt mot. En klar og blå himmel, sol, mild bris og en sekk med nødvendig og unødvendig utstyr. Et videokamera i lommen og et kamera rundt nakken. Det tok selvsagt ikke lang tid før det ble noen stopp for nettopp å ta bilder. Tenkte i utgangspunktet å komme meg opp på Kyrkjeoksle først, for å ta bilder mot Kyrkja, men det ble med tanken. Fulgte naturlig veivalg frem til bunnen av Kyrkja og brukte ca. 2 timer i...hm...mitt vanlige tempo. Kikket opp mot Kyrkja og kunne se noen prikker her og der, som bevegde seg både oppover og nedover steinura. Litt stresset var jeg, av flere årsaker. For det første har jeg et snev av høydeskrekk. Jeg har gått til Galdhøpiggen fra både Spiterstulen og Juvasshytta, så det er ikke noe som gir seg utslag av at jeg beveger meg i høyden. Det er mer de luftige partiene som jeg vet eksisterer nær toppen. For det andre, så følte jeg at jeg var litt sent ut, og ville ikke være sistemann til å ta fatt på oppstigningen, og så stå nær toppen helt alene for ikke å ta sjansen på å gå videre. Jeg så noen gå oppover en snørenne som er nederst. Andre gikk ved siden av. Jeg valgte snørenna, og fant ut, halveis opp, at dette ikke var så lurt. Mye krefter gikk med. Etterhvert valgte jeg å gå til venstre for denne. Det gikk bedre å gå på steinene. Litt forsiktig måtte jeg være, så kameraet rundt nakken ikke skulle få seg en ufrivillig kræsj i stein. Det har dessverre skjedd før. Jeg hadde opprinnelig to par foran meg som jeg prøvde å holde følge med. Men etterhvert forsvant de ut av syne. Når jeg kikket meg bak en gang i blant, kunne jeg ikke se noen som kom etter meg. Stress...stress. Ellers var turen frem til det første luftige partiet helt grei. Rett før jeg kom dit, så kom det et dusin mennesker nedover. Jeg hadde sett dem på toppen gjennom telelinsen litt tidligere. Ikke alle av dem så ut som de var så utrolig fjellvante, men det vet man aldri. I det vi passerte hverandre, tenkte jeg at hvis alle hadde vært på toppen, så måtte jeg klare det også. Fremme ved det første luftige partiet var jeg muttters alene. De jeg passerte var borte fra synsfeltet og de jeg visste var foran meg, var sikkert på toppen. Dette var jo ikke bra. Jeg kikket fremover og så bare en vegg av stein. Det var to lysere partier. Det ene til venstre og det andre til høyre. Jeg gikk litt frem og tilbake for å se om det var naturlig å komme opp begge veiene, eller om ett var mer naturlig enn det andre. Etterhvert fant jeg ut at opptigning på venstre side var mest naturlig. Jeg kikket oppover i 5 minutter. Det så ikke direkte vanskelig ut. Spørsmålet var vel om det var like enkelt å komme seg ned igjen. Det gikk i hvertfall greit å klatre opp det første luftige partiet. Kamera og videokamera var på dette tidspunktet pakket godt ned i sekken. Rett etter dette partiet var det en varde, og jeg bet meg merke i hvilken side av varden jeg hadde kommet opp på. Der møtte jeg det ene av de to parene jeg hadde prøvd å henge meg på. De var allerede på vei ned. Det andre paret kunne jeg se på toppen. De var også på vei ned, men de klarte ikke helt å finne riktig vei frem til det andre og siste luftige partiet. Etterhvert klarte de å finne ut av det, samtidig som jeg kom meg til bunnen av dette. Vi stod og kikket på hverandre med noen meters høydeforskjell. Jeg spurte om det var flere på toppen, men det var det ikke. Jeg spurte om det var enkelt å komme seg til toppen etter at jeg hadde kommet meg opp det luftige partiet, og det var det. Jeg stod der og tvilte litt og lot dem komme ned først. Det så litt ekkelt ut. Jeg stod der helt til de forsvant fra synsfeltet. Nå stod jeg der alene. Til å begynne med så dette luftige partiet svært vanskelig ut. Etterhvert så det enklere ut. Problemet for mitt vedkommende var at det var luftig. Og at jeg fremdeles ikke helt kunne se toppen av Kyrkja. Etter ti minutter fant jeg ut at jeg sikkert kunne komme meg opp men ikke nødvendigvis ned. Det var jo et dilemma. Jeg satte fra meg sekken og tok meg en velfortjent pause. Klarte ikke helt å nyte utsikten før jeg visste hva jeg skulle gjøre. Jeg gikk mot det nederste luftige partiet for å ta noen bilder. Da kom en av de som nettopp hadde kommet ned fra toppen oppover igjen. Han hadde glemt av en sekk en eller annen plass. Han brukte ikke mange sekunder på å komme seg opp det nederste luftige partiet.For å være ærlig så tenkte jeg tanken, "500 kroner for å følge meg til toppen". Men det var bare en tanke som kom og gikk. Uansett, før jeg fikk tatt et blunk, så hadde han funnet sekken, og noen sekunder senere hadde han allerede kommet seg ned det første luftige partiet. Jeg satt en halvtimes tid i håp om at det skulle dukke opp flere som skulle til toppen. Jeg hadde nesten gitt opp. Sekken var på ryggen og jeg var i ferd med å manne meg opp til å gå ned det første luftige partiet og godta nederlaget, når det dukket opp et nytt par i horisonten. Jeg nærmest sprang mot det øverste luftige partiet. Som om jeg var på vei opp. Barnslig? De var kjappe til bens og vi nådde det øverste luftige partiet samtidig. Jeg kom meg greit opp. Etterpå lot jeg dem passere og sa som sant var at jeg hadde høydeskrekk og valgte og følge dem videre til topps. Ingen høydeskrekk når jeg satt på varden og ingen foreløpige tanker om nedstigningen. Jeg bare nytet den fantastiske utsikten. Samtidig var det en veldig god følelse av å ha nådd toppen. For mitt vedkommende er det en helt annen følelse enn å komme seg opp på Galdhøpiggen. Etterhvert kom det flere til toppen. Nedover igjen gikk jeg mellom de to jeg hadde fulgt til topps. Jeg var ikke høy i hatten. Jeg følte at jeg ikke klarte å finne de rette grepene, at jeg ikke klarte å plassere føttene riktig og at jeg ikke helt klarte å bestemme meg for å gå ned med ryggsekken vendt mot fjellet eller ut mot "intet". Og jeg følte at den liksom kom i veien for meg hele tiden. Jeg kom meg omsider ned det øverste luftige partiet. Det som virket som en evighet var nok ikke så lenge i virkeligheten. Det som var mest oppsiktsvekkene var at jeg heller ikke var særlig høy i hatten når jeg kom meg ned det nedeste luftige partiet heller. Det var vanskeligere enn jeg trodde. Nå skal det sies at jeg ikke klarte å observere noen av de andre med særlige problemer med å komme seg ned. Og det er ikke få som bestiger Kyrkja og faktisk må ned igjen. Så jeg tror nok det meste ligger i psyken. Men det er i hvertfall min opplevelse. Jeg var utrolig stolt etter å ha kommet meg ned de luftige partiene. Og selvsagt for å ha vært på Kyrkja. Akkurat der og da sa jeg til meg selv, "aldri mer", og i hvertfall ikke å vandre over luftige fjellpartier. Men jeg ser ikke bort fra at det blir en tur til Kyrkja også ved en senere anledning. Jeg tok flere bilder og laget en liten video av turen. Jeg har prøvd å få med de luftige partiene. Men jeg skal innrømme at jeg var litt for stresset til å bruke mye tid på det. Ellers var det et fantastisk opphold på Leirvassbu. Min kone hadde kjøpt inn champagne for å feire toppturen med. Om noen uker er jeg nedover igjen og da er det Besseggen som står for tur. YouTube video fra turen til Kyrkja fra Leirvassbu: Bilder er lagt ved. Både fra utsikten før Kyrkja er nådd, oppover mot toppen og selve utsikten.

Værmeldingen så lovende ut da vi ankom Leirvassbu dagen før denne turen. Etter tre rolige dager på Bjørn-Evens hytte var det på tide med en lang og spennende tur. Det hadde sluttet å regne noen timer før vi la i vei fra Leirvassbu mot Olavsbu. På Høgvaglen fikk vi se morgensola bre seg over Gjendealpene et stykke unna. Skydekket var nokså skiftende, men stort sett pent vær med enkelte dotter rundt tindene. Etter å ha fylt opp vannflaskene ga vi på opp mot Skarddalstinden (2100), dagens første topp. Vi først nå at det lå snø på de høyeste toppene, blant annet Visbretind, Bukkehøe, Hellstugutind og Knutsholstind. På ryggen videre mot Skarddalseggje lå det mye våt og glatt navlelav, så vi måtte trå varsomt. Det tjuknet litt til nå, men med enkelte åpnenbaringer. Vi angret på at vi ikke hadde med en kikkert slik at vi kunne titte etter sekken til Bjørn-Even i Rauddalseggjes nordflanke. Nå bratnet det til! Vi visste at det var lett klatring opp mot Skarddalseggje (2159) og var nokså spente på hvordan det ville bli. Sondre følte at opptaket i starten var ekkelt på grunn av fraværet av bøttetak og glatt fjell. Bjørn-Even syntes at det heller var verre lenger oppe. Vi prøvde å følge ryggen hele veien, og etter det første opptaket var det stort sett enkel klatring, klyving og en luftig egg. Vi fortsatte ganske umiddelbart å fortsette ned østryggen mot Skarddalen på grunn av tjukk tåke ved toppvarden. Planen var nå å gå videre over Rauddalseggjes to topper før vi sjekket inn på Olavsbu. Men Bjørn-Even begynte å kjenne smerter i venstre kne etter bakkene ned fra Skarddalseggje. Vi tok en pause og diskuterte situasjonen. Det endte opp med at han ville fullføre planen, tøft gjort! Vi passerte Skarddalselva på en snøbro like nedenfor utoset og tok fatt på bakkene opp mot Austre Rauddalseggje (1936). På vei oppover støttet vi på noen reinsdyr som aldeles ikke hadde tenkt til å angripe oss, de bare løp sin vei. Planen var å forsøke oss på den lite beskrevne ruta mellom Austre og Midtre Rauddalseggje (2016). Det eneste vi visste var at det skulle være en smal egg og klatring grad 2-3. Den beskrivelsen stemmer på en prikk! Først var det litt klyving før vi måtte over en knivskarp egg som helte nedover med et lite hakk i bunnen (utsatt der!). Så kløv vi opp på en pinakkel med et skråsva på den ene siden. Det er høyt ned på alle kanter, men ikke vanskelig. Etter pinakkelen krabbet vi oss over en egg som er ca. 1/2 meter bred og 10-15 meter lang før klatringen opp til Midtre Rauddalseggje tok til. Det var stort sett klatring mellom store blokker. Grad 2-3 er nok ganske rimelig å sette her. Øverst er det nok mest utsatt. Vi fant tre slynger, så det har garantert vært noen her før oss i nyere tid. Etter å ha pustet ut og pulsen sank til under terskel fortsatte vi ned til skaret mot Store Rauddalseggje (2168). Bjørn-Even likte ikke klyvingen ned her. Ikke at det var skummelt, bare slitsomt og irriterende grunnet mye hopping blant blokker som sliter på knærne. Vi fikk en telefon fra Gråbein på Fjellforum som lurte på om vi skulle ta en tur sammen neste dag. Det kunne vi dessverre ikke siden vi da var på Olavsbu, men gjerne en gang senere! Sekkene ble satt igjen i skaret mens vi trasket opp til toppen. Utsikten herfra var fenomenal! Bjørn-Even lurte på om vi skulle rive ned toppvarden som hevn for at fjellet ”tok” sekken, men vi lot det være. Vi tittet ut på kanten mot vesthammeren og Bjørn-Even fortalte hvor langt han gikk og pekte på svaet der sekken ramlet utfor. Ingen sekk var å se nede på breen foreløpig, men vi var likevel optimister. Ned til Skarddalen kunne vi skli ned mange snøfonner, så det ble en billig tur ned. Vi beregnet sånn omtrent hvor sekken kunne ligge og kløv oss oppover svaene til ingenmannsland under Rauddalseggje. Utrolig nok fikk Sondre øye på noe rødt til høyre for oss. Det var lua til Bjørn-Even! Sekken lå like ved, og en knust matboks lå også i nærheten. Hurra! Men sekken hadde åpnet seg i fallet så fjellstøvlene og den gule Norrønna Falketind-jakka var borte vekk. Likevel virket både mobilen og MP3-spilleren etter å ha falt fra 2100 til 1800 moh! Noen gråe skyer var å skimte ved Austre Rauddalstinden så vi var ikke sene med å komme oss videre. Vi passerte breen under Rauddalseggje, og helt øverst lå det jaggu meg flere store, dype og åpne sprekker! Tre stykker måtte vi hoppe over, og vi følte oss ikke veldig trygge. Nede i sprekken hørtes en dyster rumling av vann, det var akkurat som om breen hvisket ”kom ned til meg”. På Olavsbu møtte vi de samme hyttevaktene som var det da Bjørn-Even kom ned fra Rauddalseggje med klatresko 18. juli. De var glad for at han fortsatt var ved friskt mot! Neste dag hadde vi planer om Rauddalstindane og Høgvagltindane, men da været stort sett var grått og trist ble det hviledag (les: transportetappe Olavsbu-Leirvassbu). Den kvelden spiste vi en bedre middag (elggryte!) på Leirvassbu. Turdata: 12 timer 2450 høydemeter 25 km 4 topper > 2000 moh.

Hei, Drar for å sanke mine første 200m topper alene førstkommende helg og er litt usikker og spent. Jeg er ingen erfaren fjellvandrer men er godt trent. Har GPS og kart og ruter som skal følges lastet ned fra Peakbook. Utgangspunkt er Leirvassbu og ser for meg to turer jeg skal ta: Dag1: Kyrkja med rundtur om Visbretinden med avslutning mot Kyrkjeglupen. Dag2: Tverrbottindene (med mulig forlengelse til Tverrbytthornet). Noen som har tips/erfaringer og dele med meg fra aktuelt område evnt. solotur? Jeg har som sagt aldri gått solotur i fjellet, men jeg har gått Besseggen fra Memurubu i sesong og gått til bandet fra Gjendesheim utenom sesong. Det blir spennende å se hvordan det blir å være Viggo venneløs på tur

Denne turen startet som mange andre turer: Bak rattet ut i fra Trondheim i de små morgentimer. Bensinfylling på Berkåk og kaffe på Dombås. Det er viktig med faste rutiner, og disse rutinene begynner etter hvert å være ganske viktige (spesielt det med kaffekoppen). Værmeldingen var utrygg, og nedbøren som berørte bilruten da jeg passerte Sel skapte litt skepsis. Etter noen timers kjøring så ruller bilen inn på tunet ved Leirvassbu. Blir som vanlig møtt med et smil, hvor jeg sjekker den siste værmeldingen før avmarsj. Det store spørsmålet jeg lurte på var om det var tordenbyger i vente siden det var meldt å være en okludert front der i dag. Været: Det var meldt en noe ustabil værtype med en okludert front som kunne inneholde tordenbyger. Men man vinner ikke i Las Vegas uten å satse, og jeg vant denne gangen også. Det var til tider blå himmel, og jeg dro på meg en liten solbrenthet i løpet av dagen. Lørdag 12. juli 2008: Sekken var pakket for sommerturer, men med lue, hansker, ullfrothe over og under og et ekstra par med sokker. Isøksen fulgte selvsagt med. Toppvalget denne dagen var preget av den usikre værtypen, hvor jeg ikke plukket ut fjell jeg ville vært nervøs for å gå i regnvær. Den første toppen når jeg etter to timers lett gange. Står på toppen av Midtre Høgvagltinden (2066 moh), og ser til min egen forundring at jeg står på et av de få fjellene som ikke er innkapslet i nedbør. Uansett hvor jeg snur meg ser jeg nedbør i det fjerne. For min del så angrer jeg på at jeg ikke tok med solbriller eller solkrem. Etter en liten telefonsamtale med Mayhassen så tusler bort til det som kanskje er sekundærtoppen til Høgvagltinden. Med min høyst usikre målemetode på GPS så viser den en høydeforskjell på akkurat 10 meter fra toppen til skaret. (Det finnes kanskje noen på forumet som vil avkrefte/bekrefte dette). Turen fortsetter ned til mellom Øvre og Nedre Høgvagltjønnen hvor jeg lett går opp til Langvasshøe (2030 moh). Fortsetter videre mot Visbreatinden (2234 moh), med sine to sekundærtopper på 2050 moh og 2020 moh som skulle vise seg å bli dagens høydepunkter. Et formidabelt stup på toppen, og en morsom og litt bratt nedklyving fra Visbreatinden til de to sekundærtoppene krydret turen. Brukte en del lengre tid enn hva jeg hadde forventet på denne nedfarten, men det skyldtes en del stein og ur, samt noe glatt fjell. Returen tilbake til Leirvassbu gjennom Kyrkjeglupen gikk like sakte som den alltids gjør, med noen teltere både her og der. Slår selv opp teltet og går tidlig til køys etter en god teltmiddag og en dusj på Leirvassbu. Kort: 5 nye 2K topper og 23,5 km. Søndag 13.juli 2008: Det var litt vanskelig å bestemme seg for hvor turen skulle gå i dag. Det stod mellom Urdadalsryggen eller Bakarste Skagsnebb og Skagsnebb. Valget falt på Urdadalsryggen. Den enkle grunnen til det er at Bakarste Skagsnebb og Skagsnebb kan man også lett nå på vinteren, den kan man ikke med Urdadalsryggen. Jeg gikk fra Leirvassbu med samme oppakning som den foregående dagen. Brukte litt over en time til foten av fjellet hvor jeg gikk vestflanken til toppen. Brukte rundt to og en halv time til toppen fra Leirvassbu. Frem til nå hadde den eneste utfordringen vært å ikke skli på løs grus og steiner som var plassert på sva. Tok på toppvarden, og så noen truende regnbyger i det fjerne. Med dette ’in mente’ og med en utfordrende egg foran meg så måtte jeg gå så raskt som jeg bare turte. Det ble noen kjappe bildestopper på noen få strategiske plasser, men jeg ville skynde meg slik at jeg skulle slippe å klatre det vanskelige punktet på vått fjell. Regnet kom aldri denne dagen, men med truende skyer så anså jeg det som en relevant fare. Turen over Urdadalsryggen gikk greit, og det er sjelden mer morsomt å sanke topper enn på nettopp denne måten. Returnerte via Semelholstjønna, og var tilbake på Leirvassbu etter 6 timer og 40 minutter. Kan anbefales som en fin og grei dagstur, og med en kopp kaffe på Leirvassbu i etterkant så sjansen til å nyte turen fullt ut. Kort: 5 nye 2K topper og 18,9 km.

19.-22. mars var vi på husmorferieskitur i Jotunheimen. Runda Leivassbu - Skogadalsbøen - Olavsbu - Leirvassbu. Fin runde på oval helg, og vi fekk både grått ver, solformørkelse og flott ver. Denne helga var starten på "betjent"-sesongen så vi møtte reine hytter, blide vertskap og god mat overalt vi kom. Stikkaløyper er veldig greit på heilt grå dagar, og av og til treng ein ikkje meir spenning eller navigeringsjobb enn at det er greit med etablerte ruter. Rikeleg med snø i fjellet. Eg kan verte betre til å smørje ski, det var vel lærdommen. Meir om turen på bloggen: http://www.lenesintur.blogspot.no/2015/03/skogadalsben-olavsbu-leirvassbu.html

Jeg hadde to uker planlagt i Jotunheimen: 11 – 23 august. Etter tre år på rad med lite bra vær hadde jeg ikke så store forventningene, men håpe gjør man jo alltid. Det har vært skrevet så mye om alle toppene at jeg begrenser mitt innlegg til korte beskrivelser av det som jeg selv synes var påfallende. 11. august er kort fortalt. Etter 16 timers kjøring fra Nederland og 1 times søvn på båten strandet første forsøk på Storjuvtinden i tåken. Uten GPS kom jeg ikke lenger enn til ved siden av breen. Ante ikke hvor veien opp til Illåbreabandet skulle finnes. 12. august litt bedre. Fra Leirvassbu til Spiterstulen med en avstikker til Nordre Semelholstind. Gikk opp fra øst fra enden av vannet. Lite sikt og vått. Mellom ca. 1800 og 1900 var det mye hyller og tildels løst og utrivelig glatt. Sikkert mye lettere med pent vær, men nå ble det mye leting etter en sikker rute. 13 august var det kaldt og surt. Fra Spiterstulen til Gjendebu via Store og Nestsøre Hellstugutind. Opp til bandet gikk greit, men pga glatthet omgikk jeg de siste 30 meterne til Nestsøre og de siste 45 meterne til Store begge via østsiden. Føltes atskillig sikrere. Av og til litt utsikt, men sjelden lenger enn til nabotoppene. 14 august fra Gjendebu oppover dalen mot Fondsbu til litt etter gjerdet. Der var det greit å komme seg over elven. Gikk opp på østsiden av elven mot Langedalen. Der var det et lite tråkk. Temmelig slitsomt oppover. Innerst i dalen var det greit opp til Søre Svartdalspiggen og videre ned til bandet og opp til Langedalstinden. Vurderte Mesmogtinden, men likte ikke blandingen av vått fjell og lite sikt. Derfor tilbake og langs den morsomme kammen bort til Midtre Svartdalspiggen. I stedet for å gå samme ruten tilbake gikk jeg rett ned til Langedalen. Ganske bratt, men greit nok. Nå bedret endelig været seg og det ble tid til å nyte ettermiddagssolen nedover dalen. Veldig fint terreng på vestsiden av elven. 15 august så brukbar ut om morgenen så optimistisk ville jeg satse på Store Knutsholstind. Jeg hadde lest at det var vanskelig å finne vardingen nederst, men det problemet er jo fullstendig løst. Det gikk kjempefint oppover til ca. 1950 via rene stien. Men så forverret været seg ganske kraftig. Snø: mye snø. Vardene forsvant stadig mer og det ble glatt og ukoselig. Litt over 2000 meter er det et lite stykke der man må opp via en slags renne. Sikkert lett under fine forhold, men ikke nå. Plundret mye før jeg endelig fant en omvei langs nordsiden. Senere gikk det greit, men det ble kaldere og stadig mer vind. På toppen orket jeg ikke engang ta et bilde av varden (som var alt jeg kunne se). Vinden og sne / hagl virket som den rene sandstrålingen av ansiktet, så det ble full fart nedover igjen. Litt for fort. Uten synlige varder og med fotspor som var forsvunnet i nysneen, rotet jeg meg (selvsagt) bort fra ruten. Havnet for langt mot syd og måtte opp igjen. Fant etterhvert en annen vardet rute og traff der på et par karer som akkurat hadde bestemt seg for å snu pg.a. dårlig skotøy og kulde. Sikkert et lett og fint fjell på en godværsdag, men ikke i dag. 16 august trengtes som hviledag. Ruslet over til Fondsbu og synes det var mer enn nok. 17 august igjen lave skyer og litt regn. Tok ruten langs Kvitevatnet opp til skaret og videre opp til Langeskavltinden. Rotet litt i tåken der oppe, men ellers var det en ganske begivenhetsløs tur. 18 august fra Fondsbu til Olavsbu via Mjølkedalstinden. Jeg hadde ikke forventet at det første stykket opp til selve kammen skulle være så bratt. Der var jeg glad det var bra vardet. Det sparte mye letetid og var absolutt prima med så dårlig vær. Snødde (selvsagt) på toppen så utsikt var det ikke. På nedturen lettet det av og til nok til et par bilder. 19 august til Sjogholstind via sydryggen. Greit opp fra vannet på vestsiden skrått opp til den lille knatten på enden av ryggen. Det vanskelige partiet ser man jo greit nok: et ca. 75 m høyt og smalt stykke. Igjen var det tvil. Lete etter ruten opp fra østsiden eller klatre opp? Valgte å klatre opp langs siden via smale hyller og riss. Kanskje det hadde vært lettere å følge kammen direkte? Dette var nok klatring II+. Rart å plutselig komme opp og se den store brede ryggen for seg som deretter smalnet til ved toppen. Fikk akkurat tatt et par bilder før skyene trakk opp og jeg igjen sto i tåken. Nedover var mye enklere. Vardene ved begynnelsen til rennen ned langs østsiden er jo godt synlige ovenfra. Atskillig verre tipper jeg å finne begynnelsen nedenfra. Jeg må heller ikke glemme og fortelle hvor koselig det var på Olavsbu. Det er utrolig hvordan det så naturlig og kjapt oppstår ekte kontakt og hyggelig prat på en slik liten og isolert liggende hytte. Mye av æren for det gir jeg også Hege og Trond som i en perfekt kombinasjon av hyttevakt og hyttevert gjorde en kjempejobb! 20 august var det igjen tid til en hviledag med tur ned til en etterlengtet dusj på Gjendebu. Det var vanskelig å vende seg til de bråkete gruppene ‘doing Jotunheimen in two days’ (dvs Bukkelægret og Besseggen). 21 august var det endelig penvær og derfor tid for en langtur igjen: fra Gjendebu til Spiterstulen via Semeltinden. For en herlig lettgått topp og hvilken utrolig utsikt fra toppen! Stakk bortom sørtoppen, men å kalle det en topp er vel egentlig en fornærmelse mot skikkelige fjell. Rundet tilbake til nordryggen litt for lavt og kom bort i litt for løst og bratt terreng. 22 august trengte ben og føtter ro, så det ble ingen avstikker fra veien til Leirvassbu. 23 august kun en kosetur fra veien og opp til Rasletind i godværet. Dette var en sommer der jeg igjen ble konfrontert med hvor enormt viktig værforholdene er for vanskelighetsgraden ved en toppbestigning. Mye lave skyer, regn og snø sørget for at det ble glatt, kaldt, ekstra slitsomt og også vanskelig å finne rutene. Egentlig var det bare en fordel (borsett fra noen nye topper) med alt dette slitet: etter to uker var 4 kilo ‘vinterflesk’ forsvunnet. Og til slutt er det en ting jeg lurer stadig mer på. Har de ikke hatt nok fine sommere nordpå nå? Kunne vi ikke få i hvert fall litt bedre sommere også i sør-Norge?

Nok en forsinket turrapport fra juli i år. Dagen før dette hadde vi gått Skarddalseggje, og nå trasket vi samme vei via Langvatnet fra Leirvassbu. Vel oppe på Rauddalsbandet tuslet vi opp på ryggen mot Skarddalstinden, men gikk så ned på andre siden i Skarddalen. Passerte mellom vann 1501 og Skarddalsvatnet og skrådde - ivrige som vi var - opp langs høyre side av breen på nordsiden av ryggen. Her var det bratt, men heldigvis ikke for hardt, så vi kom oss opp på ryggen med hjelp av isøksene. Da vi kom opp så vi at det ville vært mye lettere å gå opp på venstre side. Dog - været var strålende - og humøret kunne ikke vært bedre. Tenk så stor forskjell fra dagen før da det var møkkavær på Skarddalsegje! Kjempeflaks på en ellers våt og kald sommer... På toppen ble det brått slutt på Blondies lufte/sole/foto-seanse da vi hørte stemmer fra ura nedenfor. Og opp dukket to blide karer - Ola Kjøli og Svein Arild Aarø. Ola hade bare 9 stk 2000-metere igjen, og vi hadde en full gjennomgnag av alle topper vi kunne se rundt oss 360grader rundt. Kjempehyggelig å møte slike "skikkelige" fjellkarer. Etter å ha fått litt nøtter i seg jogget de nedover igjen i retning Olavsbu, mens vi fortsatte foto-safarien vår. Returen gikk nå ned på VÅR høyre side av breen - det var bare å hoppe nedover i snøen. Ned til vann 1501 og opp snøen på venstre side opp hvor utsikten mot Hurrungane var helt formidabel. Så til Leirvassbu. Blondie ville riktignok til Olavsbu, men da sa Bamse Brakar: Vi har jo ingen topper igjen å gå i dette området! Derimot har vi Skagsnebb... Så neste dag tuslet vi opp mot Skagsnebb i full kuling og snø. Fant ut at det ville være mye bedre foto-forhold i go-vær, så vi snudde og kjørte heeeelt til Søgne på sørlandet. Se alle bildene fra turen på www.mitandi.com Snipp, snapp.... Christin ps - det snakkes visst om denne turen her også: https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldPid=81143#81143

Lenge siden jeg har bidratt med en rapport her inne nå, men jeg syntes at vinterfjellet, som nå endelig er på plass, fortjener litt omtale. En enorm glede går gjennom meg når jeg kaver bortetter skarpe egger i dyp pudder, livet er bra Ikke dumt er det da heller at jeg er så heldig å komme inn til Leirvassbu, til rykende fersk morgenkaffe og et alltid like hyggelig vertskap. De pusser opp der inne nå, og jeg fikk en liten omvisning. Jeg tror det blir bra, med nyoppussa dusjavdeling og kjøkkenkrok for teltere blir dette stedet enda bedre for meg personlig. De har også et bra tilbud til ungdommen fremover, noe 500fjell & co vil bli glade for, de tilbyr nemlig 25% rabatt på overnatting og mat for ungdom t.o.m 25år. Jeg får bare nok en gang takke for gjestfriheten der oppe (Atomsilda som ikke helt så vitsen med turen til Askogvoll for en snau uke siden kan jo kommentere om han ville vært med meg her ) Håper det er flere som kommer seg ut og nyter vinterfjellet nå, selv er jeg straks på vei nordover igjen

Hei, Jeg har lyst til å gå Gjendesheim-Glitterheim-Spiterstulen-Leirvassbu-Gjendebu-Memurubu og så ta båten tilbake til Gjendesheim (da jeg har gått Besseggen flere ganger tidligere), eventuelt starte på Memurubu og gå andre veien. Men er det det noen her som vet hvilken vei som lønner seg å gå? Jeg har vært på de fleste av disse hyttene, men bortsett fra Besseggen så har jeg alltid bare gått toppturer ut fra hyttene, ikke mellom hyttene og derfor usikker på hvilken rekkefølge det lønner seg å gå rundturen.