Søk i nettsamfunnet

Dette er et prosjekt jeg har nevnt på forumet tidligere. Gårdsdagen var satt av til turen, men værmeldinga ville vært en god unnskyldning for å utsette. Jeg valgte å prøve. Det viste seg å bli tyngre, våtere, ta lengre tid og etterhvert være vondere enn jeg trodde på forhånd. Tett, ulendt skog tar tid når alt er glatt og sleipt og tåke stedvis er tett. Grus veier blir også tunge når de er våte. Og etterhvert begynte ene kneet å gjøre vondt i motbakker til fots, etterhvert det meste av tida. Såpass vondt at jeg seriøst vurderte å gi meg på vei mot siste toppen. Da gikk det sakte! Planen var å sykle helt hjem igjen slik at det ble en rundtur, men jeg valgte fornuftig nok å bli henta når jeg kom ned til riksveien. Gikk glipp av 15km asfalt sykling i pøsregn og med vondt kne. Har aldri vært så sliten og har vel aldri heller ikke presset smerteterskelen så mye. Var ute i 13,5 timer. Den halve timen skyldes slurvete orientering.. I dag er det restitusjon. Veide ca 3kg mindre nå enn for noen dager siden. Mat og drikke skal lempes innpå i store mengder. Rute: Hurdal Verk - Rognlisaga - Snultra - Nordliskampen Snultra - Fjellsjøkampen (sykkeltrilling over)- Fjellsjøen - Svartungen - Korpehaugen - Toppåsen - Svartungen Flårudsætra (Totenåsstien) - Brennelvhytta - Hagatjennhaugen - Helgedalen - Lushaugen Skrukkelia - Hekkentjern - Rognhaugen - Øyangen - Marifjell - Øyangen - Rustad Primærfaktor på toppene 50m. Var spent på forhånd hvordan det ville fungere med inntak av mat og drikke underveis. Synes det gikk greit, følte ikke at jeg gikk tom. Brukte kjeks, hjemmelagde energibarer, brødskiver med nugatti, marsipan, litt potetgull og på slutten fyrsttekake og cola. Drikke tidligere var saft og vann.

Mange gikk Josten på langs i pinsen, men mitt pinseturopplegg var å komme til topps på de 5(6) kommunetoppene på og ved Jostedalsbreen. Alle de 5 turene ble gått alene Førde – Grovabreen 1636 moh Balestrand – Sunnfjordbjørnen 1615 moh, gikk på truger Sogndal – Grensevarden 1740 moh Stryn – Lodalskåpa 2083 moh Gloppen og Jølster – Snønipa 1827 moh Det var godt med en øl etterpå, mer er ikke å si etter nærmere 7000 høydemeter opp og ned.

Trøndelag er full av myr, og jeg oppsøkte dette eldorado for vadefugler, først og fremst for å besøke Kråkfjellet og Rensfjellet, kommunetopper i Klæbu og Melhus. Lang og krokete vei førte meg opp til demningen ved Samsjøen. Strekningen Samsjøen-Kråkfjellet - Reinsfjellet - Samsjøen er nesten 2 mil i luftlinje totalt, så det ble en lang tur med mye svupp-svupp. Masse fugler type Rødstilk, Småspove, Rugde, Heilo, Ryper etc. På vei opp til Reinsfjellet så jeg Rein, på toppen fikk jeg regn, og på vei ned en haglskur jeg nesten ikke har sett maken til. Alt som var av klær måtte på for å beskytte meg ot kulde, fuktighet og slag fra digre hagl som kom i kraftige kastevinder. Nesetippen var skikkelig øm etter skuren, ettersom skuren fikk inn noen treffere her. Multeblomstene som sto i full blomst så temmelig puslete ut, så her kan det nok bli dårlig innhøsting seinere i sommer. Vedlegger en plakat fra Klæbu tindeklubb observert på Kråkfjellet. Noen medlemmer her inne?

Landet på Flesland godt utpå ettermiddagen denne nest siste søndagen i oktober. Web kameraet på Ulrikken viste tett tåke før avreise mot Bergen, men nå var det i ferd med å klarne opp. Etter litt bal med å få ut leiebilen kunne jeg sette kurs mot Askøy. Tok av mot Florvåg og Erdal og tok vestover på øya på veg 217 til Steinrusta. Her gikk der sti rett sydover mot Kolbeinsvarden - 217 moh. Merket at harde fjellsko ikke var rette fottøyet her som tusenvis av fururøtter krysset stien. Ganske sleipt var det etter en del tidligere regn. Hadde litt problemer med å følge en femåring innover som spratt avgårde på egnet fottøy, gummistøvler. Kolbeinsvarden var en positiv opplevelse. Ryddig toppunkt, flott varde, et par benker og ei dreieskive med en hel del bergenstopper avsatt. En klar femmer for denne Askøys kommunetopp.! Klokken var nå 18 00 og sola sank snart i Nordsjøen. Før jeg var tilbake til bilen var det allerede halvskumt. Ferden gikk videre til Sotra og Øygarden. Kommunetoppen Kolbeinsvarden - 231 moh på Askøy Kommunetoppen i Øygarden kommune, Blomøyknuten er ikke av de høyeste med sine 74 moh. Heller ikke langt fra vegen. Kun 277 m i luftline da jeg parkerte nede ved riksvegen. Måtte snike meg gjennom et tun og stod snart på toppen. Klokka var nå 8 om kvelden, mørkt, men stjerneklart og halvmåne oppe. Vindstille og egentlig god utsikt fra denne knatten. Selve toppen var ikke all verdens. En jernstake markerte topp punktet, en gammel tyskerbunker holdt fortsatt stand, samt et betongtak med mobilmast. Har sett det værre så terningen stanset på en svak toer. Kommunetoppen i Øygarden, Blomøyknuten, 74 moh. Turen gikk så tilbake til Fjell kommune og en pitstopp på den lokale Texacoen. Fant vegen inn til Fjell festning og fulgte denne til en sti tok bratt opp mot Liatårnet - 341 moh. Med 1000 lux i hodelykta, stjerneklart og månelyst gikk det greit oppover. Stod på toppen halv elleve denne søndagskvelden. Ingen estetisk nytelse akkuratt her oppe. Om det var en varde eller en røys som var rasket sammen skal være usagt. Toppboka var plassert i et hull nede i varden, men her ytterst på kysten er vel ikke snøen noe problem. En toer får det bli. Utsikten var god. Vår tredje største by lyste godt opp i nattemørket inne på fastlandet. Kommunetoppen i Fjell, Liatårnet, 341 moh. Så var det en snau time ned igjen til bilen, durte videre nedover Sotra til Sund kommune og parkerte i 24 tiden ved skolebygget. En gjørmesti førte innover myrene og vått var det nesten helt til topps på Førdesveten 248 moh. Godt ikke dette været som hadde passert herjet nå. Like oppunder toppen stod minnesmerket over Catalinaen som i 1947 durte inn i fjellet i tett tåke. 13 omkom, to overlevde mirakuløst. Varden på toppen var flott, men her oppe var det også mye rusk og rask så det holder med en treer. Hadde litt nattmat på bord og benk. Klokka var nå passert ett på natta og det smakte med kaffe og brødskiver før nedturen. Var nede bortimot 02:30 og tok fatt på bilturen mot Bergen og Gullfjellet. Minnesmerket oppunder toppen på Førdesveten: Kommunetoppen i Sund, Førdesveten - 284 moh: Noe av rasket på Førdesveten: Kjørte inn på fastlandet og gjennom Bergen med en pitstopp og en promillekontroll og var oppe i Bjørndalen 03:30 på natta. Kasta oppblåsbara og en liten dunpose ned i sekken og tråkka i veg opp mot Redningshytten. Var oppe på 3/4 time og slengte meg i gresset for et par timers søvn. Gikk videre før det lysnet og følgte storvardene opp mot toppen. Det var vel denne ruta Jon Tvedt likte og det kan jeg forstå. En flott rute oppover mot Gullfjellet, 987 moh, Bergens høyeste. Fint terreng og en feiende fin utsikt. Var det ikke Folgefonna som glitret der nede i syd ?. Kom til topps litt etter soloppgang. Nydelig vær med et par kuldegrader. Selve toppen var ikke det store. En masse stålstenger markerte fareområde mot nord. Hva slags tøys og tull er dette. Folk som går på toppene må da kunne bedømme dette selv, eller holde seg hjemme. Mer enn en toer blir det ikke for dette virvaret. Turen ned igjen var flott og jeg lå lenge og slumret i solskinnet i gresset. Merkelig var det at jeg bare observerte to personer hele dagen over Redningshytten. Bergenserene kjenner tydligvis ikke sin besøkelsestid. Nede på parkeringsplassen igjen, 342 moh. Fornøyd med dette kommunetoktet. Nå var det å komme seg på hotellet og få med seg seminaret de to neste dagene. Kjempekjedelig i forhold til å gå på kommunetopper. Kommunetoppen i Bergen, Gullfjellet - 987 moh Flere stenger på Gullfjellet:

Topptur gjennom Eidsvoll, Østre Toten, Hurdal, Nannestad, Lunner og Nittedal. Onsdag 24. - lørdag 27. sept Disse fire toppene ligger mer eller mindre på rekke. Derfor virket det logisk å ta alle på samme tur. Jeg regna med å bruke tre eller fire dager. I sekken hadde jeg sovepose, liggeunderlag, tremannsteltet, øks, primus, rikelig med mat, og refleksvest i tilfelle skyteglade elgjegere. Jeg ville også prøve å gå en langtur med langstøvler, for å se hvordan det fungerer. Kart: Jeg fikk en god start på onsdag da jeg gikk av bussen for tidlig, men rota meg opp på Skreikampen nordfra. Dette var før jeg "kom inn på kartet", så jeg måtte jukse litt og bruke Norgeskart-appen på mobilen. Det er nok fin utsikt en dag uten tåke, men den får jeg oppleve en annen gang. Etter å ha gått 17 km første dagen, men gjort unna en mindre del av ruta enn jeg hadde tenkt, skjønte jeg at det kom til å bli hardt å rekke denne turen på tre dager. Men jeg hadde noe jeg hadde lyst å rekke, så jeg satte meg mål om å være på Harestua innen kl. 12.00 på lørdag. Jeg ender ofte opp med å gå langt når jeg går alene uansett. Høsten er ei finfin tid, særlig når morgensola treffer det gule. Åsene her er kuttet i småbiter av skogsbilveier, så det ble en del km på disse, da var det godt å ha joggesko. På skogsbilveien er det heller ingen utfordring å gå om natta. Teltet mitt ble søkkvått etter regnvær første natta, men siden det var mørkt og stjerneklart de neste nettene la jeg bare meg i posen under ei gran. Jeg endte opp med å gå 31 km på torsdag. Fredagsetappen var nok det lengste jeg har gått i løpet av en dag, med 48 km etter 17 timers gange. Fem timers søvn før sjarmøretappen over Blekketjernshøgda og Paradiskollen til Harestua var hardt, men jeg var der en time før min egen tidsfrist. Dårlig planlagt selvutløserbilde Dette området har mange topper på 600-700 meter, hvor man kan se langt på klare dager. Jeg vil nok dra tilbake til noen av de områdene jeg hastet gjennom, for å kose meg. Forøvrig så jeg ikke en eneste elg disse dagene, noe jeg syntes var rart. Særlig Snellingen og Fjellsjøkampen var fint. Det jeg lærte: - Bestem deg på forhånd om du skal på kosetur eller ekstremtur, og pakk sekken deretter. Hvis jeg hadde visst at det skulle bli en sånn tur hadde jeg hvertfall sløyfet øks og tremannstelt. - Langstøvler funker helt greit, med gode ullsokker i. - Alltid ha kart - Det er slett ikke dumt å stå opp før sola - Kalde bønner er grei mat Jeg begynte å pusle med kommunetopper i vinter, og det er vanskelig å slutte. Nå har jeg bare fire topper igjen før jeg er ferdig med Akershus sine kommunetopper.

Så var det klart for fortsettelsen av Østfoldtraversen 1 som ble tatt i høst sammen med pappa og Carl F https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=14341. Carl F måtte gjøre skolearbeid denne dagen og kunne dessverre ikke delta på andre halvdel av kommunetoppraidet i Østfold Fylke. Halden – Geiteryggen (256) Kjørte inn en grusvei til Ør inne i Haldens dype skoger. Ringte på gården for å spørre om det var greit at vi parkerte på deres eiendom. Greit for dem, men bedre for oss var jo at vi kunne kjøre 1 km lenger innover grusveien mot Geiteryggen! Der bommen stengte for videre ferdsel brukte vi syklene til å komme oss et stykke innover veien før vi gikk noen hundre meter til fots inn mot toppen. Området var omgitt av tett granskog, men akkurat på toppunktet var det noe mer åpen skog med et lite utkikkstårn godt plassert. Så var det bare å reise tilbake til bilen for å erobre neste kommunekolle. Aremark – Høgestang (275) Selv hadde jeg lyst til å sykle direkte mot Høgestang fra Geiteryggen, men nesten 3 mil på grusvei i ett ville være noe langt for vorsteren vår Frigg. Vi kjørte derfor bilen til bommen ved Lille Remne hvor vi syklet sørover og parkerte litt nord for Stangebråtan. Her kavet vi oss gjennom skogen og kom innpå stien som førte oss over Lundene til Høgestang. Det var en fin åsrygg stien lå på, og vi fikk faktisk litt utsikt østover innover i ”Söta bror” sitt rike. Marker/Rakkestad – Linnekleppen (325) Denne toppen skulle vise seg å bli dagens høydepunkt. På soverommet mitt har jeg hengende et postkort fra Gaustatoppen hvor det står at man kan se helt til Linnekleppen, 175 km i luftlinje! Fra Søgård kunne vi kjøre helt inn til der veien slutter på kartet ovenfor Kroktjernmosen. Innover her kom det en kraftig regnbyge. Heldigvis varte skuren ikke lenge, så vi slapp å vente lenge i bilen før vi la i vei opp mot Linnekleppen. Den stien som står avtegnet på kartet er så godt som gjengrodd, så vi fulgte heller en kjerrevei som sluttet litt sør for selve toppen. Linnekleppen innfridde forventningene våre. Fra branntårnet som er plassert der oppe hadde man et vidt syn over det meste av Østlandet samt en del i Sverige. Jeg så ikke Gaustatoppen, men Jonsknuten (904) på Kongsberg kunne skimtes langt baki horisonten. Vi møtte en svært hyggelig brannvakt/skogvokter i tårnet som viste oss rundt og fortalte at han hadde møtt flere kommunetoppsamlere, senest Ole-Petter fra Fjellforum/www.wwv.no dagen før! På nedturen prøvde vi å følge den noe gjengrodde stien ned lia, og det ble mer bushing enn stitrasking kan man si. Nå tok vi en avstikker til Töcksfors i Sverige for å spise lunsj og litt ”Harryhandel” før vi satte kursen mot Eidsberg kommunes tak. Eidsberg – Nordre Stange Varde (289) Fra Holo stod det åpen bom, og vi fikk kjøre bil helt inn til den neste bommen ved Langevann. Fra her syklet vi sørvestover til endeveien før vi tok bena fatt gjennom skogen mot toppen. Ved en myr fulgte vi en utegnet traktorvei som IKKE gikk til toppen. Derimot bare forbi toppen. Vi gikk i fella og måtte småklyve noen skrenter for å komme tilbake til den blåmerkede stien som førte fram til toppen. Her stod det et utsiktstårn vi kunne stige opp i, og her var det nesten like fin utsikt som på Linnekleppen, bare litt dumt at det ikke var sol. Trøgstad – Viktjernsåsen (330) Ved Møllebakk gikk det vei opp til masten på toppen. Den var riktignok stengt med bom så vi måtte sykle opp de 160 høydemetrene til toppen. Høyeste punkt er markert på toppen som pkt 332 så vi bushet oss på GPS-navigasjonene direkte fra veien. Her lå det en bok man kunne skrive seg inn i! På returen fulgte vi en sti som gikk forbi idylliske 318-tjernet til masten. Med sykler gikk det svært raskt ned til bilen. På vei hjem sendte Morten (Helgesen) meg en SMS om at det likevel ble tur til Smørstabbtindane mandag-tirsdag. Så det ble litt småstress denne kvelden med pakking, og i tillegg skulle kjøre til Valdres klokken 7 fra Asker neste morgen. (-:

Turinteressen tok en ny vending her forleden da jeg kom over denne siden på Internett: http://www.wwv.no Nå er det mer å finne på når Jotunheimtoppene ikke er så lett tilgjengelige! Jeg hadde jo en rekke kommune- og fylkestopper fra før - uten å ha tenkt noe særlig mer over det. Så det ble en "flying start", og først var det om å gjøre å komplettere lista i Valdres. Så de tre siste helgene har det blitt småturer sør i Valdres: Nord-Aurdal/Djuptjernkampen, Sør-Aurdal/Ørneflag, Etnedal/Spåtind, og sist - i går - til et punkt sør for Blåkampen - som er høyest i Vestre Slidre. (Vang/Vestre Kalvehøgda og Østre Slidre/Rasletind hadde jeg jo selvsagt besøkt før.) Isglasur, knall og fall 4.november opprant med nydelig vær, og jeg byttet ut dagens plan om en lang joggetur med tur til Blåkampen Sør, som jeg kaller dette punktet med dobbeltvarden, som er høyest i Vestre Slidre kommune. Det var en drøy time å kjøre fra Sør-Aurdal. E-16 til Fagernes, videre til Ulnes, der jeg tok av mot Vaset. Jeg måtte bare stoppe ved veibommen på Vaset for å ta bilde av Jotunheimen. Snøkledte ville fjell - mange av dem har jeg vært på sommerstid - reiste seg flott i horisonten. Knutholstinds karakteristiske pyramide ruvet i midten. Jeg la 40 kr i myntinnkastet, og kjørte videre. Ettersom jeg nærmet meg Storfjorden fant jeg avkjøringen mot Jaslangen. Utsikten var flott over vannet, og jeg trodde først det var Gråkampen jeg så – og tok bilde. Det var en del snø på toppen så det ut til, men etterpå skjønte jeg at det var Skogshorn jeg hadde sett og avbildet. Jeg tok av mot Bukone, over en bro, og snart svingte veien sørover langs Svenskefjorden. Her gikk det en vei opp mot høyre (vest) – det måtte være til Halvorstølen. Den så grei ut, og jeg kjørte opp dit. Bak stølen fortsatte veien litt til, og det var ingen bom og kjørbar vei, så jeg kjørte en snau halv kilometer til en liten hytte. Her parkerte jeg, la inn GPS-koordinatene (04 87 930 øst – 67 59 150 nord – 940 moh) og fant straks stien oppover lia vestover. Det var bratt og ganske glatt flere steder – men jeg liker bratter, for da går det fort oppover. Stien var grei å følge helt opp på snaufjellet. Etter rundt tre kvarter hard gange var jeg oppe på drøyt 1300 meter, på det som måtte være Bukonefjellet. Her var det lett terreng i retning Gråkampen, men toppen var ikke synlig. I brattene mot slutten lå det noe snø, og steinene var tidvis svært glatte. Stavene var gode å ha, og etter 1t 15 min på tur sto jeg ved toppvarden på 1595 meter. Her var sittegrop og bok å skrive seg inn i. Dobbeltvarden på fjellet i bakgrunnen var lett synlig – det var dit jeg skulle. De sleipe og glatte steinene var ikke fullt så medgjørlige når jeg nå måtte gå noe nedover. Etter 4-5 nesten-uhell måtte jeg pent sette ned farten. Vinden økte noe, og det så ut til å skye til så smått i de øvre luftlagene. Oppover igjen ble det ikke snakk om stor fart lenger – men heller smidig tyngdeoverføring fra stein til stein, mens stavene ble brukt som de reneste krykker. Likevel var jeg framme ved mitt mål en snau halv time etter forrige topp. Her var kommunegrensebolt og to store varder, ja. Ingen toppbok. Jeg sjekket GPS-en: 1649 meter, 04 83 621 øst – 67 60 0220 nord. Fotostativet ble tatt fram – det var jo en merketopp: Endelig var alle kommunetoppene i Valdres besøkt. De fire siste på tre helger. Oppland komplett blir vel neste mål? Nedover var det slitsomt: Isglasuren var forræderisk, og på vei opp mot Gråkampen gikk jeg skikkelig overende, og ødela nesten den ene staven. Snart kom jeg over noen dyregraver, og så bar det ned fra Gråkampen. Et par nesten-uhell også her, men i grassbakkene ned mot Bukonefjellet gikk det an å småjogge. Jeg skrådde nedover mot sørøst, og fant snart stien igjen. Selv her nede på 1200 meter var det isete steiner iblant – og pang, så lå jeg langflat igjen. Kneet hadde fått en smell, men ellers hadde det gått bra. Nede ved bilen igjen etter snaut 3 timer på tur, 2:57 for å være nøyaktig.

Her har vært mange flotte høstbilder i det siste. For at mennesker uten altfor mye fjellerfaring ikke få et altfor solskinnsaktig inntrykk av norske fjell bringer jeg her noen bilder fra turer vestpå i sommer. Sånn bare for å kompensere for alle solskinnsbildene. Årets mål var å besøke de kommunetoppene jeg manglet i Hordaland og det klarte jeg, men ikke uten å bli våt og kald iblant. Det ble mye regn og tåke ja. Sikkert flott mange av disse plassene hvis solen titter frem. Dette var dagens bidrag til å inspirere folk til å bruke sommeren til å gå i fjellet. Mere detaljerte turrapporter finnes på www.wwv.no for den som måtte ønske ytterligere turtips til disse kommunetoppene.

På vei til Vestlandet lå noen kommunetopper laglig til for hogg. Jeg dro av gårde med grådurer’n 7. juni på kvelden og humpet innover Golsfjellet i retning Nystølen. Etter noen kilometer med bomvei var veien stengt med en ny bom, så det ble sykling innover mot Nystølen som var startpunktet for toppturen. Nystølvarden(1295 m), høyeste fjell i Gol kommune, ble nådd da det var 3 minutter igjen av 100-årsdagen for unionsoppløsningen. Her var så å si snøfritt, og turen var uproblematisk i joggesko midt på natta. Lyst og fint på fjellet selv om blitzbildet lager det mørkt. Etter noen timers søvn var det tid for å fortsette, og Bjøberg i Hemsedal var utgangspunktet for Ål kommunes høyeste fjell Raudbergnuten(1819 m). En liten sidevei fanget min interesse, bompenger 30 kroner takk. Denne gikk i riktig retning, var det virkelig bygget vei innover fjellet , den sto ikke på kartet ?!? Etter bompassering forsatte veien 300 meter, her var ikke mer vei. Men et hyggelig skilt ønsket her lokalbefolkningen turistene velkommen, etter at man hadde blitt avkrevd bompenger i størrelsesorden 100 kroner kilometeren. Det første stykket opp fra Bjøberg var det lite snø, men etter et par kilometer var det bare å spenne på seg skiene. Fantastisk skitur innover, jeg fulgte skilt retning Iungdalshytta, og dreide av fra denne merkingen ved en ensom hytte beliggende på ca. 1450 m, derfra opp mot Raudbergnuten. Slakt og pent skiterreng, lite som stakk opp av snøen, flott skareføre og ikke småskavler slik det ofte kan være innover slike vidder. En kjempefin utforkjøring ned igjen. Når skaresnøen bærer en voksen mann til st.Hans blir det sein vår, sies det, bare 2 uker igjen til st.Hans nå ! Så var det bare den kjedelige skibæringen igjen ned gjennom bjørkeskogen. Vel nede fra Raudbergnuten var det Høgeloft(1920 m) høyest i Hemsedal kommune som skulle besøkes. Jeg startet ved Eldrevannet, fulgte så en bomvei til fots innover fjellet et stykke, og begynte så å rusle oppetter fjellsiden. Fra ca. 1700 meter kom tåka, som bare ble tettere og tettere. Til slutt var det fullstendig whiteout, og sikten var bare noen få meter. Ikke en kontur å se av landskapet, ikke en stein som stakk opp av snøen. GPS har jeg ikke skaffet meg, men er ganske stødig med kart og kompass, ellers hadde dette gått galt. Jeg kom opp på den ene toppen etter den andre, for å finne ut at dette bare var en fortopp. Kompasskurs i null sikt og tåke er ikke enkelt, men etter en del fomling nådde jeg toppvarden. Hele tiden hadde jeg gruet for nedturen, det er jo ikke noe særlig å sette utfor ukjente fjellsider med null sikt. På toppen møtte jeg tilfeldigvis på et skuterspor, og jeg tok sjansen på at dette var trygt å følge, etter å ha sjekket retningen. Selv skutersporet var vrient å følge i den meget dårlige sikten Jeg kom da fort ned fra fjellet, og ned i siktbart lende, noe som var behagelig etter å ha vært nærmest blind et par timer. Bildet fra toppen lyver nemlig ikke, både jeg og kameraet så så dårlig. Så kan man lure på om det var forsvarlig å gå inn i tåkeheimen ?? Jeg kom ned på nordvestsiden av fjellet og fikk deretter en lang runde rundt tilbake i forholdsvis flatt lende. Snøen var klissen her nede i lavlandet på 1500 meter og noen fart på skiene ble det ikke. En bekk måtte krysses på en snøbru, som heldigvis bar godt. God og sliten var jeg etter 3 kommunetopper på en dag, da var det bare å sette seg i bilen igjen å kjøre over til Vestlandet før kvelden.