Gå til innhold
  • Bli medlem

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'kommunetopp'.

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinteraktiviteter
    • Kano, kajakk eller packraft
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Barn på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon og elektronikk
    • Kniv, sag og øks
    • Kano, kajakk og packraft
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Finn resultater i...

Finn resultater som inneholder...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Min blogg 📰


MSN


Skype


Interests


Sted

  1. Finnmarks høyeste punkt / fjell er verdt et besøk, ikke bare for fylkestoppsamlere. Vi ankom tettstedet Øksfjord et par timer før ferja gikk over til Sirineset ved innløpet til Tverrfjorden. Parkerte inne på Sletta og la i veg den siste biten inn Tverrfjorden på ski i skooterløype. Krysset Tverrvannet og gikk oppover elveløpet i Tverrdalen med full opppakning til en overnatting oppunder breen. Greit å gå på ski oppover her. Har var det ingen spor etter andre. Ved vannet 580 forlot vi Tverrdalen og gikk bratt opp til venstre. Fikk opp teltet på 700 moh i 8-9 tiden på kvelden, ca 100 høydemeter under breen. Været var ikke det aller beste men man fikk håpe på morgendagen. Neste morgen 04:15. Sol og vindstille Det var bare å komme i gang. På med stegjerna for å gå opp på breen. Utsikt som kunne ta pusten fra de fleste. Renna opp var ikke mer enn 25-30 grader så den ble forsert uten problemer. Fikk snart på skia og breen flatet smått om ut. Var innom punkt 1142 før turen gikk videre til nunatakken 1175. Her fikk vi videre sikt innover breen mot topp-punktet 1204 som lå gjemt i en tåkedott. Desto nærmere vi kom dette punktet, desto mindre tåke ble det, til sola til slutt hadde dunstet den bort. Begge sine GPS'er viste rett punkt for Finnmarks høyeste punkt, men høyden stemte ikke. Kun 1170 til 1180 viste GPS målingene. Hmmmm, kunne breen ha sunket bortimot 30 meter siden høyden ble målt i 1975 ? Ja, ja, klimaendringer her også.. Vi hadde et langt opphold på breen, nøt dagen, utsikten, sola, vindstilla, nista, middagslur, mm før vi atter satte kursen mot 1175-Øksfjordtoppen som den også kalles. Med høyde 1175,375 målt på topp av centerbolten er dette muligens høyeste punkt i Finnmark nå.. Turen ned fra breen og ned til fjorden var et høydepunkt i ideelt skiføre. Steikje for ein dag på Øksfjordbreen i Loppa kommune.. :!:
  2. Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/20522/Vinjakula%2C+Eime-ekspedisjon+og+sm%C3%A5hauger+p%C3%A5+J%C3%A6ren.html Vinjakula i Bjerkreim Våknet til regnbyger, men dette skremte ikke meg og Frigg fra å forsøke oss på Vinjakula. Den lengste fjellturen på dette rogalandsraidet. Kjørte opp fra Byrkjedal til høyeste punkt på veien over mot Maudal. Her var det en stor parkeringsplass og sti mot toppen. Det var også satt opp et skilt om at hunder var forbudt, men jeg antar dette gjaldt terrenget på motsatt side av veien som jeg skulle gå. Uansett så må vel bikkjer få lov til å ferdes i fri utmark? Gikk i greit tempo mot toppen. Se på kartet for hvor ruta gikk. Ruta gikk i et ganske fornuftig terreng uten å tape altfor mye høyde. Møtte én saueflokk på turen, ikke mer. Siste del mot toppen gikk langs en del lettgått berg og helt på slutten før toppvarden må man «klyve» (kan knapt kalles klyving) over et lite sva. Stod på toppen etter 1t 35min. Det var tåke når jeg kom til topps, så fikk ikke nyte den fine utsikten jeg hadde hørt mye bra om. Returnerte etter å ha skrevet meg inn i boka. Gikk temmelig kjapt tilbake mot bilen, og nå begynte faktisk sola å titte fram mellom skyene. Møtte et par-tre turfølger som skulle til toppen. Tok en hodedukkert i et lite tjern før jeg tuslet ned til bilparkeringa. Tross været var dette en fin og overraskende lettgått tur. 2t 45min 710 hm 10 km Hodnafjellet i Rennesøy Kjørte fra gjennom tunnellene fra Stavanger og ut til Rennesøy. Hadde ikke lest noen rutebeskrivelser til Hodnafjellet på forhånd så jeg tok den korteste (som ikke alltid er den beste) ruta via gården Hodne. Siden det stod parkering forbudt ved gården satte jeg bilen ved Askje og syklet det lille stykket bort til Hodne. Herfra gikk jeg til toppen, men det skulle vise seg å være litt vrient å forsere alle ku- og sauejordene... Først måtte vi gjennom to grinder for å komme ut på bondens åker. Forsere denne noen hundre meter før vi hoppet over et steingjerde til sauejordet. Herfra via noen andre grinder og opp til toppen der det var utplassert et par antenner, en varde og en kikkert. Fin utsikt fra toppen! På veien ned gikk jeg en mer direkterute ned og gjennom gårdstunet, glad ingen så meg. I ettertid ser det ut til at normalruta følger stien fra nord (skiltet fra veien). 35 min 165 hm 3 km Signalhaugen i Randaberg Kjørte opp grusveien fra nordvest så langt jeg følte det var forsvarlig. Fant en liten lomme å parkere bilen i og spaserte bort til toppen til venstre for gressjordet. Måtte hoppe over et langsgående gjerde der jeg satte igjen Frigg. Deretter gikk jeg bort til høyeste punkt på Signalhaugen. Her er det et gjerde med en slags grenserøys. Så også de tre boltene som ligger på et svaberg her... Returnerte momentant tilbake til bilen og kjørte ned til fergekaia i Mekjarvik. Turen tok vel en 5-10 minutter og var på rundt 500 meter. Punkt på Eime i Kvitsøy I Mekjarvik møtte jeg «kolla» som ville bli med meg på vår lille ekspedisjon til øya Eime midt ute i Boknafjorden. Vi og Frigg tok ferga ut til Kvitsøy hvor vi fulgte veien videre 200m til vi så noen båthus på høyre side. Her ventet vi en liten stund før vi møtte Edvin (tlf 93831136) som skulle frakte oss ut til Kvitsøy kommune sin høyeste topp på Eime. Dette er forøvrig Norges laveste kommunetopp, dog en av de mest utilgjengelige. Steg ombord i Edvins kjappe 24-fots båt og han kjørte oss i full fart de drøyt 6 km ut til Eime. Turen tok vel rundt et kvarters tid. Undervegs kom en kraftig regnbyge og jeg var derfor glad for å ha skodd meg meg vanntett tøy. Frigg var livredd under hele turen, men så er hun ikke «Båtsmann» heller. Etter hvert fikk vi øye på Eime. Det så mye kortere ut opp til toppen enn det egentlig var. Mellom bølgetoppene hoppet jeg og Kolbjørn i land og fortet oss opp til toppen der det var en påle av et trig punkt. Jeg fant faktisk en klyverute opp til toppen som var litt bustete... Lenger inn i Boknafjorden ble vi vitne til en vakker regnbue bak hurtigbåten som går mellom Rennesøy og Bokn. Fikk tatt de nødvendige bildene før vi returnerte til vannkanten. Edvin fikk et lite sår i baugen idet jeg skulle stige ombord, men det er slikt som skjer... Skal ikke så veldig mye kraftigere sjø til før det nærmest er umulig å komme i land på øya, ingen naturlige havner her. Returen gikk prikkfritt og vi ble faktisk tilbudt å få skyss (for betaling selvsagt) helt til Mekjarvik. Men i og med at jeg hadde lagt igjen en klesbag på Kvitsøy valgte vi å droppe det. Vi takket Edvin for god service som han fikk 500,- totalt, noe vi synes var rimelig. Han sier at han gjerne kjører andre kommunetoppsamlere ut dit i tiden fremover. Mens vi ventet på ferga til Mekjarvik tok vi en tur opp til Kvitsøy kirke som Edvin trodde var høyeste punkt på selve Kvitsøy (noe det neppe er). Mens vi ventet på ferga gikk fjellpraten lett og ledig, og ved en tilfeldighet nevnte Kolbjørn at ifølge økonomisk kartverk var muligens høyeste punkt på Heiahornet 200 meter ifra den største varden. Jeg håpet at dette var en spøk, men etter en sikkerhetssjekk på jobb-pcen hans var det ingen tvil. Det ER et høyere punkt på Heiahornet, kommunetoppen i Strand. Da var det bare å bite i det sure eplet, å sette seg på ferga over til tau og ta en ny tur til Heiahornet neste morgen. Men før det ville jeg raske over to korte kommunetopper på Jæren. Takk for turen Kolbjørn (les hans rapport her: http://peakbook.org/tour/20487/Ekspedisjon+til+Eime.html )! Kjerrberget i Sola Det hadde nå begynt å mørkne, men med GPS gikk det greit å finne fram likevel. Parkerte ved boligfeltet sørvest for toppen og sprang gjennom en hage og opp en gressbakke i pøsende regnvær. Rett vest for toppen gikk det en sti opp. Jeg famlet meg opp i mørket, men det var greit å skjønne hvor toppen var med den rødlysende masta. På toppen var det ei hytte og fin utsikt over Stavanger og omegn by night. Jogget raskt ned igjen til bilen. Turen tok vel rundt 10 minutter og var en drøy kilometer lang. Ullandhaug i Stavanger Fulgte skilting mot Ullandhaug og parkerte på en parkeringsplass noen hundre meter nord for masta. Jogget opp den siste bakken til toppen og på baksida av masta ligger høyeste punkt på den velomtalte steinen. På grunn av sleipt og vått fjell og et ønske om å ikke benytte meg av bolten i steinen ble det et ganske så hardt buldreproblem til Stavangers tak, men etter noen forsøk kom jeg meg opp og kunne juble som en hane. Sprang så ned igjen til bilen, kjøpte en burger på Esso og kjørte til ferga som går ut til Tau. Turen tok ca. 5 minutter og var på rundt 800 meter.
  3. Med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/20523/Flere+rogalandstopper.html Ny tur til Heiahornet i Strand Våknet til øsende pøsende regnvær, ikke veldig motiverende å gjenta en tur som jeg i utgangspunktet trodde jeg hadde gjort ( http://peakbook.org/tour/20363/Heiahorn+og+Bynuten.html ). Fant ut i ettertid at det finnes et høyere punkt på Heiahornet, 200 meter øst for den største varden på 774-punktet, derfor måtte jeg ta en ny tur opp. Parkerte som sist ved den store parkeringsplassen ved Fureneset og jogget rundt byggeplassen ved demningen og inn i lysløypa. Derfra videre på merket sti langs vestryggen til toppen på 774-punktet. Stod på toppen etter 35 minutter med relativt kjapt tempo. Fortsatte bortetter ryggen østover og etter litt vurdering fant jeg Heiahornet sitt høyeste punkt på ca. 776 moh. Ingen varde eller stein var plassert her heller, jeg bygde en varde! Tåka kom og gikk, men av og til fikk jeg litt utsikt. På returen valgte jeg en litt lenger rute for variasjonens skyld. Den gikk på litt dårligere sti sørøstover til skaret mot Botnafjellet, deretter ned i Småsildalen og bort til lysløypa. Jogget store deler av veien og jeg var virkelig gjennomvåt da vi omsider nådde bilen. Godt å få på seg tørt tøy før vi kjørte tilbake mot småtoppene ute på Jæren. 1t 40min 525 hm 8 km Tinghaug i Klepp Parkerte ved et skilt like nordøst for toppen. Her var det info om Tinghaug og diverse andre historiske plasser. Tinghaug er det høyeste punktet på Låg-Jæren og ble trolig benyttet som tingstad på Midt-Jæren i gamle dager. Fulgte en traktorvei til toppen hvor vi hadde et vidt utsyn over Jæren og ut mot Nordsjøen. Turen tok rundt 5 minutter t/r og var rundt 500 meter lang. Brusaknuden og Brusaknuden sørskråning i Time og Hå Det vanligste er nok å starte fra nordsida (skiltet fra veien), men jeg parkerte ved Brusali gård og syklet med bikkja oppover grusveien i nordlig retning. Den ene girvaieren røk undervegs, litt surt... Bort til toppen var det rødmerket sti, stor varde og fin utsikt fra toppen som var kommunetopp i Time. Hå sin høyeste ligger på kommunegrensa langs grenserøysa sør for hovedtoppen. Rotet litt nedi sørskråningen til jeg regnet toppen som besteget. På tur ned igjen traff jeg på bonden som jeg slo av en hyggelig prat med. Så gikk turen videre mot dagens siste kommunetopp, Store Skykula. 45min 4 km Store Skykula i Eigersund Store Skykula er litt spesiell i og med at toppområdet er militær sone. Det går asfaltvei helt til toppen selv om det ikke på noe kart er tegnet inn noen vei... Parkerte ved Skineldvatnet selv om det var åpen bom videre. Ville ikke risikere å bli anmeldt for ulovlig kjøring... Frigg fikk slappe av mens jeg tok sykkelen fatt de drøyt 400 høydemeterne opp til toppen. Møtte flere biler på vei ned, så jeg var glad jeg ikke kjørte bil. Brukte 25 minutter opp der det var utplassert en stor radar på det høyeste punktet. Tror det er ganske sterk stråling fra denne radaren, for når jeg skulle bort til den fikk jeg en vond smerte inne i magen, i tillegg sluknet GPSen! Kjapt opp og kjapt ned. Tok også turen bort til diverse andre toppkuler, blant annet varden som ligger noen hundre meter vest for radaren. Skrev meg inn i boka før jeg rullet lett ned igjen til bilen. Spiste deilig sodd og joikakaker til middag på primusen før jeg kjørte til Egersund på jakt etter internett. 45 min 405 hm 11 km
  4. Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13535/Kupert+tur+til+G%C3%A1ranascohkka.html Pappa og jeg stod opp til overskya vær på en rasteplass mellom Oksevatn og Haukberget. Dagens mål var Sør-Varangers høyeste fjell – Gáranasčohkka som ligger ute på Bugøyneset. Her var mesteparten av snøen smeltet, så vi bestemte oss for å ta fjellskoene fatt og ta med oss truger i tilfelle det var mer snø lenger ute på halvøya. Allerede etter noen meter kom det første lille snøfeltet som måtte passeres, men det var så kort at vi lot trugene henge på sekken. Jeg hadde prestert å legge gamasjene igjen i bilen, noe jeg fikk svi for. Da vi kom litt innover i heiene fikk vi se toppen, den var godt synlig da det er utplassert en slags radar like ved toppen. Så da var det bare å gå slalom mellom noen vann og bortover mot toppen. Fortsatt langt igjen. Plutselig så vi en havørn oppe på himmelen som ble jaget av en måke, et artig syn! Jeg konkluderte med at det var såpass lite snø i terrenget at trugene kunne legges igjen. Pappa valgte å ha dem med litt lenger. La inn et punkt på GPSen for å huske hvor de lå, har driti meg ut på det tidligere at jeg ikke finner igjen ting jeg legger igjen. Terrenget videre var kupert, temmelig mye opp og ned. Og på grunn av en del snøflekker måtte vi ofte ta noen kjipe omveier for å unngå snøen som var ganske så råtten flere steder. Passerte elva nord for vann 139 greit, og herfra bar det oppover mot toppen langs noen strømlinjer. Virker som det lå mindre snø i vesthellingene enn i østhellingene. Like før toppen fant jeg en svær stein med et dypt hakk som nærmest delte den i to. Den måtte jeg bare opp på. Faktisk litt teknisk kaminklatring opp sprekken, men jeg kom meg opp. Her oppe blåste det en del, og vi så at en byge fra nordvest var i ankomst. Vi skyndet oss videre til toppen og returnerte like fort. Fikk le av steinen jeg buldret på og ventet til bygen hadde passert før vi gikk videre. Så ventet den drøye marsjen tilbake mot bilen. Glemte dessverre å skru på klokka, så aner ikke hvor mange høydemeter det ble totalt. Men jeg er sikker på at det var temmelig mange, garantert firesifret. Etter turen kjørte vi til Kirkenes der vi koste oss i boblebadet på Barentsbadet med påfølgende besøk hos byens kinarestaurant. Deretter tok vi en sightseeing innom Grense Jakobselv før vi kjørte nærmest hele natten rundt Varangerfjorden til Vardø. På kvelden var det blitt minusgrader, snø og sterk vind, noe som gjorde kjøreforholdene noe utfordrende. Men vi kom fram og parkerte bilen i le av en eldre bygning i Vardø. 6t 20min 19 km
  5. Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13538/Midthaugen.html Overnattet utenfor en rasteplass et par kilometer mot Karasjok fra Tana bru. Her var det toalett som var kjekt å benytte til dopausene. Været i dag var bedre enn gårsdagens, men før vi kunne legge ut på en ny tur måtte vi skaffe oss et nytt dekk på Tana bru. Pappa var heldig og skaffet seg et billig dekk hos brukthandleren til drøye hundrelappen, og med Superdekk på Shell sin service fikk vi satt inn en felg slik at den var klar til bruk! Godt å slippe dette hodebryet lenger. Jeg hadde slitt ut mine skihansker og fikk tak i nye på G-sport, da gjenstod det kun å handle før vi kjørte i retning Berlevåg og Båtsfjord. Været var litt mer skyet lenger øst, men det kom seg etter hvert her og. Parkerte langs hovedveien ved munningen av dalen Basávži. Herfra kunne vi følge et scooterspor inn dalen et stykke, og heldigvis gikk det et spor opp gjennom bjørkeskogen til Moalanjunis. Det sparte oss for en del krungling i råtten snø gjennom tett bjørkeskog! Oppe på vidda var snøen fin og fast, og landskapet inn mot toppen var temmelig flatt og lettgått. Synet tilbake mot Tanafjorden og Stangenestind var spesielt flott. Etter en rast smurte vi litt universalklister under skiene og strøk innover vidda mot Midthaugen, også kalt Govdoaivi. Bortsett fra et par artige elvesøkk vi passerte var terrenget ganske ensformig. Etter hvert som vi nærmet oss toppen ble været riktig så fint og humøret steg i takt med skyforvitringen. Passerte et reinsgjerde like før toppen, eller hvor var nå denne toppen? På kartet er det ikke markert noe bestemt punkt, og her oppe så jo alt flatt ut. Men vi visste at den var innafor 500-koten, så etter hvert fant vi det vi antar må være høyeste punkt på 35W 7803669 568355 og ca. 510 moh. Utrolig flott her oppe, med god utsikt mot andre kjente topper som Skipskjølen og Hanglefjellet. Returen gikk overraskende kjapt med fin glid og slak helning flere steder. Kun siste bakken ned mot dalen ble litt utfordrende. Her var det skarp ploging i slushy snø, men med de rette bevegelsene klarte vi den biffen også. Nå var det bare grei staking tilbake mot bilen. På kvelden tok vi en sightseeing ut til Båtsfjord (en av de finere tettstedene her oppe) der vi spiste nok en saftig hamburgermiddag på gatekjøkkenet «Første stopp». Deretter dro vi ut til Berlevåg i håp om å få se midnattsola som for første gang i år kan ses på disse breddegrader. Vi hadde øyekontakt med sola helt til 23.20, da forsvant den bak en svak sky. Vi prøvde desperat å springe opp på Kjølnesaksla i håp om å se den derfra, men den gang ei. Uansett en vakker opplevelse! Kjørte deretter tilbake til rasteplassen ved Tana bru der vi overnattet i bilen. På radioen meldte de om godvær resten av helga, så vi så fram til en varm og solfylt avslutning på Finnmarksraidet. 6t 20min 745 hm 32 km
  6. Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16114/Gisen.html Kjørte fra E6en og opp Steinådalen (bompenger per SMS kr. 50,-) til Telttjønna der det var greit å parkere. Sola stekte og kleggen og bremsene var veldig interessert i både meg og Øyvind. På grunn av disse plageåndene holdt vi et høyt tempo for å komme raskt opp i høyden, der ville de mest sannsynlig gjøre retrett. Fulgte en sti forbi ei hytte, hilste på eierne som smilte blidt til oss. Etter tjønna gikk vi på måfå oppover i fjellsida. Litt myrete i starten, men tørrere lenger oppe. Siste partiet bød på en del blankskurte berg og litt klyving for den som vil. Dette området var i grunn veldig idyllisk, spesielt rundt tjønna. Om dette området hadde ligget nærmere Drammen skulle Øyvind tatt med skau-naboen sin hit. Pausen på toppen ble i korteste laget på grunn av en noe sur trekk fra sørøst. Men utsikten var flott selv om det hadde skyet over en del. Vi så Kvigtind, Jetnamsklumpen, Tunnsjøen, Heilhornet og Lomsdal-Visten! Ned igjen sklei vi på noen snøfonner som sparte knærne våre en del. Da vi kom ned til kleggen igjen ble det non-stop vandring helt fram til bilen. En flott tur i Børgefjells ytterkant! 8,5 km 3t 30min 770 hm
  7. Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16115/Jetnamsklumpen.html Kom fra E6 ved Namsskogan og kjørte via Røyrvik inn i Sverige og nordover mot Stekenjokk. Parkerte langs ved en Røde Kors hytte der Jetnamsälven møter hovedveien. Tydelig at en del bobilturister har campet her da det lå møkk under de fleste steinene i skråningen nedafor. Overnattet i bilen her med god utsikt mot neste dags mål. Dessverre ble vi overrasket av tåke på toppene da vi våknet! Ifølge yr.no skulle det være delvis skyet i dag, men skylaget var for lavt. Etter å ha lest rapporten til Ole-Petter fant vi en sti som følger platået innover en kilometer nordøst for elva. Der ryggen opp mot pkt 1111 begynner forsvant stien. Vi fulgte ryggen opp forbi pkt 1111 og skrånet etter hvert nordvestover ut i hallet ovenfor Jetnamsvatnet. Hele veien var det muligheter for vannpåfylling. Jetnamsklumpen hadde fortsatt ikke tatt av hatten da vi kom til foten av fjellet. Vi angrep toppen fra nordøst. I øvre parti måtte vi forsere en klyveparti rundt grad 2+. Steinene var litt glatte på grunn av den fuktige tåka, så vi gledet oss ikke veldig til returen. Vel framme ved varden prøvde vi å vente og se om det kom noe utsikt, men det ga vi opp etter hvert. Returen gikk fint for seg, Børgefjell er jammen et paradis! Her skulle man hatt med seg telt og fiskestang. Eneste problemet er all myggen. Skled ned en fonn øst for ryggen ved pkt 1111. Fikk øye på to nysgjerrige reinsdyr på vei tilbake mot bilen. De kom sakte men sikkert nærmere oss og lurte fælt på hva vi drev med. Artig! Tross tåka ble dette en minneverdig tur til Nord-Trøndelags høyeste topp! 8t 15min 27 km 1150 hm
  8. Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16329/To+av+de+syv.html Overnattet i bilen ved parkeringa for Botnkrona og Grytfoten, nærmere bestemt ved el-kraftstasjonen nær Elvåsen. På forhånd var det meldt om uvær og torden denne dagen så overraskelsen var stor da jeg måtte stå opp for tidlig på grunn av smellhete i bilen. Ute skinte sola på alle de syv søstre som stod der i all sin prakt! På å spare energi til de neste turdagene og på grunn av ei lårhøne i venstre ben droppet jeg å raide over alle de syv søstre, men begrenset meg til Botnkrona (høyeste i Alstahaug kommune) og Grytfoten. Møtte et par som hadde tenkt seg opp til Grytfoten, og jeg var spent på når jeg skulle møte på dem siden jeg skulle ta Botnkrona først. Ønsket dem god tur. Var merket god sti oppover mot Botnkrona. Først på traktorvei før en sti oppover til Fjellsåsdammen som dessverre var drikkevannkilde. Skulle gjerne tatt en dukkert der i denne varmen! Herfra og opp til Grytfotvatnet bød på enkelte bratte partier der det var hengt ut tau. Av prinsipp benytter jeg meg aldri av ferdig utlagte tau i norsk utmark. Bena mine føltes ganske tunge ut i dag også, glad jeg ikke skulle over alle de syv søstre. Telte høydemeterne på klokka og kikket bort på Dønnmannen som referanse for hvor høyt jeg var kommet. Tok meg en lengre pause på toppen av Botnkrona etter drøyt to timers gange der jeg fikk servert en storslått utsikt. Videre bort til Grytfoten gikk greit for seg. Først litt tilbake på den bratte stien nordøst for Botnkrona før den rundet ned til høyre og snart steg opp mot Grytfoten. Jeg var den første som skrev meg inn i boka i dag, så tydelig at paret jeg møtte ved parkeringsplassen ikke hadde nådd toppen enda. Ned den mer direkte stien fra Grytfoten mot Elvåsen var fin å følge. Blankskurte sva som joggeskoene mine stortrivdes å følge. Møtte mannen i paret like før vannet på 323, og han beredte om at kona hadde gått i forvegen. Merkelig at jeg ikke hadde sett henne da... Vi tok en hyggelig prat om fjell og kommunetopper før vi ønsket hverandre god tur videre. Det første jeg gjorde etter å ha kommet ned til bilen var å dra ned til Sandnessjøen og internettkaféen Lilletorget for å sjekke yr.no. Meteorologen spådde godvær for Nord-Norge og drittvær for Sør-Norge. «Du fåkkje meir moro enn dårlig vær sørpå», sa en nordlending til meg. Akkurat nå var jeg fullstendig enig. 4t 30min 1210 hm 11,5 km
  9. Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16390/B%C3%A5tskyss+til+Vard%C3%B8yfjellet.html Etter tips fra andre kommunetoppsamlere kontaktet jeg Thomas (902 66 867) som tilbød meg båtskyss ut til Vardøya. Møtte ham på snuplassen ytterst på Øksningan og vi kjørte ut med en gammel fiskerbåt mot øya. På grunn av lavvann var det godt å ha med en kjentmann for å unngå å gå på grunn gjennom denne labyrinten av øyer. Ved Vardøya hoppet jeg av og tuslet opp til toppen imens Thomas surret rundt i båten. Fin utsikt fra toppen, men det beste var alle de modne moltene her oppe. Første gang jeg har opplevd modne molter på denne turen. Blåste friskt her oppe. Etter kort tid var jeg tilbake igjen, og Thomas håpet at jeg ikke hadde stresset av at han ventet. Praten gikk lett på vei tilbake mot bilen. Han mente at jeg var den femte eller sjette kommunetoppsamleren han hadde kjørt ut til øya. Ga han 300,- for jobben og ønsket han fortsatt god sommer før jeg satte kursen mot Dønnamannen.
  10. Fra Øksfjord i Finnmark går det ferje til Tverrfjord og Nuvsvåg. Skyene lå tungt, men værvarselet var utmerket for neste dag. Vi ville ligge i telt, og fant en stor drømmeplass for campingfolk like ved veien, etter Nuvsvåg. Sandbakken står det på kartet. Like før dette, men etter broa, er det en stor fin grønn gressflate på sjøsiden av veien, med bålplasser og elva (utmerket drikkevann) like ved. Samtidig starter ruta til topps fra veien her! Gps-koordinater for leirstedet vårt: 34W 0541627 7792782 høyde 5 meter. 22.juli opprant med tunge skyer som var i opplett, så vi stresset ikke med å komme oss av gårde. Da sola så vidt begynte å skinne i gjennom kl 10, pakket vi sakene i en sekk. Lars-Petter (14) skulle slippe å bære noe nå (var på Kebnekaise to dager tidligere), men seler, isøkser, isskruer, tauklemmer, tau og slynger tok vi med. Vi var bare to, og skulle opp et brefall, så her gjaldt det å kunne hjelpe seg selv hvis en av oss ramla i en bresprekk! Omgivelsene var fantastiske, og ettersom skyene forsvant, dukket det opp spir og tårn i reineste Trolltind-stil. Jeg løp løpsk med fotoapparatet, for på turen skulle jeg bare ta med mobil(kameraet) for å spare vekt. En lang myrlendt dal gikk rett sørover fra campingplassen vår. Vi fulgte vestsiden av elva, og fant snart spor og tråkk etter folk. Ikke snakk om tydelig sti annet enn her og der, men lettgått terreng. Det er ganske vått, men med gode fjellstøvler som tåler litt vann går kilometerne unna innover her, og det er flatt og fint, og ikke noe buskas. (En horde fluer fulgte oss, men slapp taket i stigningene i slutten av dalen. Har forresten i ettertid hørt at litt eddikkvann smurt på hud og klær virker avskrekkende på slitsomme fluer. Er det noen som har erfaringer med dette?) Lars-Petter oppdaget plutselig at han hadde mistet solbrillene sine. Litt seinere var mobiltelefonen hans også borte – var dette et dårlig varsel? En stor flokk reinsdyr løp forskremt unna, før vi tok fatt på den grove steinura til høyre (vest) for elva. Så fulgte et flatt parti på noen hundre meter, før morenesand og løs stein overtok for all vegetasjon. Vi tok oss opp en ny bratte, og brefallene åpnet seg i all sin prakt for oss, mens steile klippevegger, tårn og spir reiste seg truende overalt. Brefallet i midten var uaktuelt; altfor bratt og svært oppsprukket. Brefallet til høyre (i vest) ga kortest vei til toppen, men så svært bratt ut i øvre kant. Brefallet rett fram var i forlengelsen av dalen (sørover), og var ikke så bratt, med en ganske sprekkfri overflate. Så vidt jeg hadde skjønt av sparsomme turbeskrivelser var dette en god vei til toppen. Vi valgte denne, men krysset først elva på en stor snøflekk til høyre (i vest). Ved brekanten på 530 moh tok vi på stegjern og tau, og hadde alt annet utstyr også parat i tilfelle uhell. Vi hadde brukt 3 timer hit, og tok en god lunsj i sola. Det var jevn fin stigning, og utmerkete forhold for stegjern. Breen svingte svakt i sørvestlig retning, og vi holdt oss noenlunde midt på i øvre delen, da det var mange sprekker på begge sidene. Spektakulære spir og tårn på begge sider, og tett innpå et loddrett brefall i øst. Etter hvert bløtere snø, og vi gikk over noen sprekker med stramt tau, og kom opp på flata på rundt 1050 moh, mens vi svingte mer og mer vestover. Flott utsikt helt ned til Øksfjord! Siden vi sank nedi opptil 25 cm var det ganske tungt å gå i slik kram snø. På 1200 moh var det ikke lenger lett å se hvor toppen egentlig var, så vi holdt oss til gps-en og toppunktet markert på denne. Var framme her etter 5,5 timer totalt. Ganske bra utsikt, men med en så stor flate/kuppel blir det noe begrenset. Nordishavet i nord, og skarpe tinderekker i sørvest. Noen truende skyer dukket opp, men vi tok oss god tid på toppen, og ringte hjem! Etter å ha feiret med en boks svensk fanta, tok vi samme vei tilbake. Forsiktig ned breen, og så kom det noen regnbyger, så vi måtte ta det ekstremt rolig den siste bratte steinura. Vi fant aldri verken solbriller eller mobilen til junior, men nye horder med fluer slo følge den siste timen i dalen. Vi gikk nå mer direkte over myrene, da vi alt var noe våte på beina, så det gikk fort tilbake. Vi var ved teltet etter nesten 10 timer på tur, og det var deilig bare å legge seg ned i soveposene og slappe av. Ferga gikk ikke tilbake før neste morgen uansett…
  11. La meg si det med en gang; i slikt fint vær burde man ta seg god tid i et så flott fjellområde. Jeg ville ha med meg toppen på veien hjem fra toktet i Nord-Norge, og hadde bare ettermiddagen på meg. Fin trim ble det, og artig tur, men litt stress som sagt. Kjørte fra Mo i Rana på E12 i retning Sverige, og fulgte så skilting mot Akersvannet. Ingen bompenger her heller. Utrolig; har kjørt rundt 400 mil i nord nå – og ikke EN bom! Veien rundt vannet var både lang og av ymse kvalitet. Særlig liten følte jeg meg i min lille Yaris, da store anleggsmaskiner og hjullastere dukket opp ved demningen. Hadde jeg kanskje ikke lov til å kjøre her? Jeg hadde ikke sett noe forbudsskilt. De smilte overbærende ned til meg, og lurte vel på hva den søringen skulle her inne med en så liten loppe av en bil? Etter nær en time etter avkjøringa fra E12, passerte jeg Kjennsvasshytta, og ble mer oppmerksom. Ganske riktig, 1,5 km etter hytta var det skilt mot Oksskolten. Her er gps for dette punktet, hvor det var greit å parkere: 33 W 468109 7326714 høyde 525 meter. Jeg møtte straks noen svensker som kunne fortelle at brearmen nå bare var blåis – som forventet! Jeg kunne da krysse denne lett på egen hånd, uten sikringsutstyr, men tok med meg stegjerna i sekken, og la i vei kl 15.25 i jevnt hardt tempo. Med så mange turer bak meg de siste to ukene følte jeg virkelig at jeg hadde noe krutt å svi av i beina. Spennende om det var mulig å nå toppen på under 3 timer… Etter en snau halvtime var jeg oppe ved det lille vannet på 835 moh før brearmen, og toppen kom til syne – skyfri – men det blåste jammen friskt! Tok bilde og fylte vannflaska, før jeg hastet videre. Sørover breen, som var blank stålis, holdt det med stavene som støtte, men farten måtte senkes betraktelig. Så ned i noen sprekker underveis, der noen var fylt med asurblått vann – vakkert! Passet på ikke å krysse like ovenfor sprekker og hull, i tilfelle jeg skulle komme til å gli, men gikk alltid i nedkant. På andre siden av brearmen kl 16.30 var det bare å kjøre på i sørlig retning oppover i steinrøysa, samtidig som jeg merket meg noen digre snøflekker med tanke på returen. Kom etter hvert opp på den brede og fine nordvestryggen. Her dukket det opp tråkk, som jeg prøvde å følge, da steinene sannsynligvis ligger mer i ro her. Fikk flott utsikt mot breen i vest, og den var fortsatt snøhvit og skinnende. Passerte en markert varde ved stien på gps 33 W 469274 7322250 på høyde 1513 m. Klokka var blitt 17.50, og jeg begynte å tvile på om jeg klarte toppen innen 3 timer. Oppe på den brede toppryggen slo vinden imot meg så jeg nesten kom ut av balanse. På med vindjakka! Kl 18.29 var jeg framme ved varden, og tok meg tid til å nyte utsikten fra Nord-Norges høyeste fjell. Veien evt videre til Okshornet virket alt annet enn enkel. Spiste litt og plundret med å finne egnet sted til kamera med selvutløseren i den sterke vinden. Noe veldig flott portrettbilde ble det neppe, men den 17.ende fylkestoppen var i alle fall i boks! Nå står bare Trøndelagsfylkene igjen… Tok samme vei ned igjen, og nedgangen fra den brede eggen er merket med en varde på gps 33 W 469512 7321889 høyde 1798 m. Kjekt å ha om det skulle være tåkete, for begynner en nedover på feil plass her, kommer en etter hvert bort i trøbbel, og må nok gå opp igjen. Jeg fulgte snart snøflater nedover, og kunne holde stor fart. Også ned mot breen fant jeg igjen en stor snørenne jeg hadde observert på vei opp. Det gikk faderlig fort, men stavene ga god balanse, og det var stort sett ikke så bratt/hardt at man kunne gli ut heller. Litt glissade ble det likevel – moro! Nede ved brearmen igjen etter en drøy time fra toppen – over breen – og løp så stien tilbake til bilen. Kl 20.21 var jeg nede, etter 4 timer og 56 minutter, og dyktig svett.
  12. En ny helg og nye muligheter. Gode muligheter å bruke tiden på fjellturer når værmeldingen ser upåklagelig ut. Tok med bikkja, og dro fra Asker i 09.00-tiden lørdag. Dette ble en strålende dag, med sterke opplevelser og god trening! I skrivende stund er jeg fortsatt stappmett etter 320 grams hamburgeren på Nes i Ådal. Skreikampen (698 moh, Eidsvoll): Tok av ved skilt mot ”Skreikampen” i Sandvika på vestsiden av Mjøsa. Mjøsa var knallblå med hvite bølgetopper som herjet på overflaten. Parkerte bilen noen hundre meter før Øverbygda der et nytt skilt mot Skreikampen var plassert. Jogget oppover gjennom skogen, og møtte på noen andre turgåere. Det var fin sti til topps, men dessverre var denne glassert av is store deler, så det ble litt Bambi-tendenser noen steder. Ved toppvarden var det utrolig utsikt over Mjøsa, Skreifjella, Finnskogen, Hedemarksvidda og mot Sjusjøområdet. Dette måtte rett og slett nytes! Skrev meg inn i boka før jeg sprang ned til bilen igjen. Brukte ca. 45 minutter. Torsæterkampen (841, Østre Toten): Kjørte inn en grisete vei der nattefrosten nettopp hadde smeltet. Parkerte ved Torssætra og valgte den bratteste stien til topps. Den var merket med blåe lapper som var hengt på trærne. Etter som jeg tok høydemeter ble det mer og mer snø! Denne snøen var svært irriterende og slukte kreftene ut av bena. Skummelt var det når bena gikk gjennom snøen og i et hull mellom røttene/steinene. Ingen hadde brøytet stien før meg heller. Til slutt fikk jeg slitt meg til toppen hvor en stygg mast var plassert. Ikke spesielt god utsikt heller grunnet mye trær. Men jeg fant et utsiktspunkt mot stupet lenger nordøst. Ned igjen gikk det fortere enn opp, og snøen var faktisk deilig siden den dempet fotstøtene. Buksebena var ganske våte når vi nådde bilen etter en drøy time. Lauvhøgda (722, Vestre Toten): Idiotisk som jeg var fulgte jeg bil-GPSen slavisk mot neste utgangspunkt. Den førte meg på ville veier! Den ville nemlig at jeg skulle følge skogsveien som kommer til Skjellerud fra vest. Jeg oppdaget feilen da jeg kom til et skilt i skogen der det stod ”Eksplosiver, adgang forbudt for uvedkommende”. Til sist fikk jeg rotet meg tilbake på rett vei. Parkerte der det på kartet er tegnet en sti øst for Lauvhøgda. Opp hit var det skikkelig isete, så vidt jeg kom opp! Glad var jeg for at jeg skiftet til vinterdekk kvelden før… Fulgte stien som kom inn på anleggsveien sør for Lauvhøgda og sprang den veien til toppunktet. Her var det et flott utkikkstårn med panoramautsikt over Totenområdet. På Spåtind var det kritthvitt med snø, en kontrast til hvordan det var for noen uker siden da jeg avla den en visitt. Deretter gikk vi samme vei tilbake til bilen. Brukte rundt halvtimen. Vesle (+ Store) Skjellingshovde (860, Søndre Land): Ved Fluberg bru betalte jeg 50,- i bompenger og kjørte den isete veien innover skogsområdet mellom Begnadalen og Randsfjorden. Satte bilen sørøst for Store Skjellingshovde (856 moh) ved et P-skilt. Det er kun Vesle Skjellingshovde som er en kommunetopp, men jeg ville oppom Store Skjellingshovde også siden jeg hadde lest i ”Kremen av Topper 3” at den hadde et branntårn på toppen. Dessuten er det bare den som har nevneverdig utsikt av disse to. Det var grei sti til toppen, og utsikten var uforglemmelig. Forstår godt at den er med i ”Kremen av Topper”-serien! Spesielt artig var det å se Vikerfjell og Vassfar-toppene fra denne kanten, og ettermiddagslyset var helt på topp med tanke på klokkeslett, årstid og omgivelser. Nå måtte jeg vandre et lite stykke for å komme til neste topp, Vesle Skjellingshovde. Gjennom skog, dal, myr og snø bar det for å komme hit. Jeg gikk direkte fra Store Skjellingshovde mot Hovdeskaret, og angrep toppen fra sørøst. På toppen var det en varde og trig. punkt, men mindre utsikt enn fra Store som jeg skimtet langt der borte med det lille branntårnet. I grunn rart at Vesle Skjellingshovde er fire meter høyere enn Store!? Returen gikk ned til veien ved Buvatnet, og denne fulgte jeg drøye 2 km før jeg skar opp til Skjellingen. Her fikk jeg en fantastisk solnedgang mot vest, dessverre ble ikke bildene i nærheten av hvordan dette synet var i virkeligheten. Etter det sprang jeg ned til bilen, skiftet tøy, ga bikkja mat før vi brummet hjem i nattemørket via en burger på Nes i Ådal. Slike flotte turer gjør godt for kropp og sjel! Turdata (totalt): 4t 10min aktivitet 22 km 1280 høydemeter
  13. Så var det tid for kommunetoppen i Røyrvik og også fylkestoppen i Nord-Trøndelag. Basecamp ble etablert ved rødekors-bua ved fjellveien inne i Sverige. Her kan man til nød overnatte på 2 bårer om man føler for det. Meget varmt inne i bua. På grunn av varmen og fortsatt masse sne i fjellet ville jeg starte tidlig neste morgen, og forsøkte derfor å ta en tidlig kveld. Det gikk ikke, det var for varmt i teltet. Ved 23-tiden gikk solen ned bakom Jetnamsklumpen, men kom frem igjen på den andre siden før den gikk helt ned. Jeg våknet tidlig. Klokken 04 kom solen på teltet igjen, og nytteløst å sove. Så det var bare å komme seg av gårde. Side-elven som kommer inn ved røde kors-bua var diger og broen var borte, så jeg valgte å kjøre litt til innover fjellet så jeg slapp å vade her. Nær utløpet av Jetnamsvannet kom en ny side-elv inn og føttene fikk seg en vask. Jeg gikk til enden av vannet og derfra ganske rett opp lia,inn på en flate, så klyving opp bratt steinrøys til toppen. Fantastisk utsikt til resten av Børgefjell som fortsatt har vinter. Jeg gikk ned på Nordland-siden av Klumpen, her var noen artige snøfonner man bare kunne danse seg ned gjennom. Så var det over grensen tl Sverige igjen. masse reinsdyr, tipper jeg så ca 1000 stk i mange større flokker til sammen bare på noen få km. Mange bare sto og solte seg ute på noen snøfelt, så de var enkle å få øye på. En flott tur på en fin dag. Litt sliten etter lite søvn, 8 timer baksing i steinrøys,snø og store og små elvekryssinger, men ikke verre enn at jeg orker å skrive turrapport. Bildene får si resten.
  14. På Valles kommunepresentasjon står det at Ljomsnuten er den høgaste toppen på Valle Austhei: http://tomter.no/kommune.php?newsid=1068&pageid=4 Men dette er bare sludder og vås. Lenger nord mot grensa til Bykle ligg eitpar toppar på austheia som er godt over 1300 meter, Kaldeskarsnutane og Reindalsfjellet- http://peakbook.org/map/59.361584215047/7.4776657637707/13/fjelltopper.html Det er 3. juledag i stormenes tid. 3-4 forespørsler om turfølge til Ljomsnuten har blitt negative. Er folk blitt vindleie ? Då er det vel bare å dure i veg aleine. Like godt det så kan ein sjølv sette grenser på kor langt opp ein vil drive det. Etter ein god time i bil frå Evje er eg på parkeringsplassen på Brokke, 450 moh, i austlia ovanfor Valle sentrum. Etter ca 4 km bratte oppoverbakker på scooterløype er eg over hyttefeltet i Stavdalen og rusler oppover til toppen av skardet på ca 1050-1060 meter. Ein god medvind gjør turen opp skardet svært lett. Verre blir det når eg nå svinger sydover heia mot Ljomsnuten. Toppen av denne ryggen er mest heilt fri for snø som he blåse bort. Noen snøbyger kjem horisontalt inn frå vest, så då er det bare å krøke seg ned bakom storstein som det heldigvis er ein del av her. Får på meg dunjakka og vindutstyr, og fortsetter med sprangvis framrykking mellom snøbygane. Følger jernpålane som er borra ned i fjellet. Merka løype til basestasjonen oppunder toppen. Dei siste 500 meterane mot toppen er som glassert av vind og tidligare mildver. Parkerer skia og tek resten med stegjern. Mot toppen aukar vinden kraftig på og dei siste 50 meterane må eg åle meg fram på alle fire for å ikkje bli kasta ned att. Godt å sette seg opp etter varden å kjenne ein bli pressa inn med stor kraft mot solid norsk stein. Tør ikkje å gå ut på sida for å skrive i boka som sikkert låg i den fine postkassa på nordsida av varden. Rekna med å bli kasta mest bort til Telemark dersom eg våga på det. Etter eit kort opphold var det å krype nedatt eit stykke. Beholdt stegjerna på til eg var nede i skardet på 1060. Godt med litt mat og et par painkillers. Fin rennetur i halvrus ned att ti bilen. I morgon skal endeleg kniven inn i armen... Summa summarum ein flott tur til Ljomsnuten som ikkje er høgaste på Valle Austhei... Motiv frå Stavdalen. Ljomsnuten bakom heia der borte til venstre. Svært som vinden tok her på snauheia... Alt slags ver her oppe. Reflektoren oppunder toppen laga svært mykje LJOM Amundsen settes igjen oppunder den glasserte toppen. Godt stegjerna låg i sekken... Foto av toppvarden tatt i ålestilling: Mot Telemark og Fyresdal. Det blei heller lita tid til å nyte utsikten i dag. Dag frå Evje trekker ned fra Ljomsnuten fortere enn sin egen skygge..... Tilbake under tregrensa som her i skardet går mest opp i 950 moh. Og pinadø er det grana som er tøffast- Men noe serlegt til tømmer blir det vel ikkje...
  15. Tok en tur til Blåfjellet opp for Geiranger, kommunetopp i Stranda kommune. Jeg gikk opp til Grinddalssetra kvelden før og teltet et lite stykke opp for setra. Turen gikk inn Grinddalen og opp langs bekken innerst, deretter til topps. Jeg må si leg likte teltplassen spesielt godt. 1500 høydemeter opp fra vei!
  16. Kjørte til hytta mi i fjella nord for Åmotsdal i Seljord mandag 28. juli. Det var lenge siden siste hyttebesøk så det var deilig å være her igjen. Etter en deilig kyllingmiddag og en god natts søvn kjørte vi (meg, pappa og Bjørn-Even+Frigg&Maja) noen timer til Berdalen like sør for Hovden i Setesdal. Herfra skulle vi spasere en lang marsj til Sæbyggjenuten som er rangert som Aust-Agders høyeste fjell ifølge www.wwv.no. Faren min var her for tre år siden, og han forberedte seg på en lang tur. Det første stykket gikk på en god DNT-sti til Berdalsbu, på veien måtte vi koke hodet et par ganger i Berdøla, det gjorde godt på en slik varm dag. Vel framme ved Berdalsbu tok vi sikte på elva opp mot Slækjeskardet. Egentlig trenger en ikke gå oppom Berdalsbu, man kan ta av stien ved Krenkjarsmo og følge elva opp dalen. Vi tok en pust i bakken litt før Slækjeskardet og nøt utsikten vestover mot blant annet Vatndalsvatnets gigantiske demning. Etter Slækjeskardet gikk det ned til Ytre Gjuvvatnet hvor det var avtegnet et naust på kartet. I virkeligheten var dette en stein der det var bygget steiner til vegger. Ved dårlig vær kunne man søke ly her! Før midtre Gjuvvatn tok vi en herlig dukkert i elva som var fin og dyp. Temperaturen lå rundt 17c! Nå angret Bjørn-Even på at han ikke hadde klipt håret! Da vi skulle til å gå videre etter en matbit kom jeg på at jeg hadde lagt igjen rullebåndet til Maja (hund, boxer), jeg fant det aldri igjen selv om jeg fulgte GPS-tracken til punkt og prikke på tilbaketuren. Me fortsatte videre opp dalen til vann 1235 og fulgte ryggen mellom de to vannene opp til en snøfonn før toppen. Siste stykket gikk i ur. Bare for moroskyld klatret jeg og B-E østveggen til topps, en tre meter høy fjellvegg. Flott utsikt fra toppen, spesielt mot vest, og Gaustatoppen reiste seg opp i nordøst. Turen tilbake gikk så å si likt som turen fram, tok et nytt bad nå også. Stien fra Berdalsbu virket nå fryktelig lang! Det ble nattmat på hytta denne kvelden, Jegergryte og ris stod på menyen. Virkelig en flott tur i øde terreng dette her, vi møtte forresten på tre reinsdyr. Sæbyggjenuten: 8t 30min 30 km 1125 høydemetre Neste dag tok vi en kosetur opp til store Gryvlund, rett før toppen kom en tordenbyge oss i møte. Vi telte sekundene mellom lynet og smellet (kornmo), rett før toppen slo lynet ned momentant som smellet dundret inn i ørene våre. Vi la oss flate og søkte ly nede i lia under toppen! Etter en lang regnskur var bygen passert, opp til toppen ville vi ungdommene prøve oss på litt klyving/klatring til topps. Slik krydrer gjør en tur mer fargerik! Etter et bad i Øvre Gryvletjønn trakk vi ned til hytta, pakket sakene og dro hjem til Asker. Men på veien hjem måtte jeg ta en tur innom en topp jeg har hørt er skikkelig fin, jeg har dessuten anbefalt turen på denne tråden https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=12478&highlight= (Bindingsnuten 767 moh) uten å selv ha vært der, så det skulle være på tide! Fra Åsan gård tok vi først feil av stien og havnet inne i skauen langt mot vest. Vi bushet mot øst og traff på traktorveien som gikk BRATT opp til Myrstaul. Herfra på merket sti opp i et skar mellom Torsnut og Bindingsnuten, som dro mot venstre til toppunktet. Toppen var virkelig fin, med stup rett ned mot Nutheim og inn i Flatdalen. Nordover kunne en skimte Brattefjell (1540) og Vindegga (1517). Ned igjen fant vi riktig vei til bilen, takk til grunneieren som lot oss parkere på innkjørselen sin! Værmeldingen låter bra for torsdag, vi drar derfor opp til Jotunheimen for et fjellraid! :D
  17. Dette området er beskrevet under tråden frem fra glemselen her på dette forum, så inspirert av dette, samt ønsket om å levere en turrapport fra den siste kommunetoppen i Sør-Norge som enda ikke var beskrevet på www.wwv.no ga meg et ekstra spark til å få denne turen begått. Turmålet var Gunvordalsbreen 1604 moh, kommunetopp i Leikanger kommune. Kartstudier og andre studier viste meg at det er flere ruter opp, både fra Sogndalsdalen og fra Fjærlandsfjorden, men jeg valgte den lange ruten sydfra som ikke krever båttransport eller klyving i bratt terreng midt under snesmeltingen. Føret på tur i denne høyden var verken eller, men været var såpass strålende, så jeg kom meg av gårde på tur til fots, det er jo sommer! En kjøretur opp Grindsdalen til litt ovenfor Myklebru var en prøvelse både for sjåfør og bil. Det hadde nok vært best med en firehjulstrekker med høy bakkeklaring, men jeg kom da opp med tohjulstrukne Blåmann. Siden jeg ikke visste noe om forholdene på veien, var jeg innstilt på å gå nesten fra fjorden, så det var en positiv overraskelse å komme så langt opp gjennom skogen. Videre var det sti opp til Stavsete, der jeg la ut broen over elven for sesongen. Jeg var tydeligvis førstemann oppover her til fots i år. Turen videre fra Stavsete gikk på en liten sti som var delvis dekket av sne. Jeg gikk opp ryggen til Skarholten, en fin rygg og en fin topp, derfra noe mer småkupert bortover ryggen til toppen av Gunvordalsbreen som er et fast punkt med varde og trig. punkt. Jeg kunne med fordel ha tatt med ski på denne turen, siden skiføret startet rett ovenfor Stavsete. Til fots fant jeg en del tørre og fine ryggpartier å gå på, så det var ingen katastrofe å gå fottur her oppe i begynnelsen av juni. Snøfonnene som måtte forseres var stort sett faste og fine, så jeg fikk ikke bruk for trugene jeg hadde med i sekken om det skulle bli helt pillråttent. Det var en flott dag å være på tur her i vest, og etter en liten pause da jeg kom ned igjen, ble det kjøretur til Gaular og en ettermiddagstur på Geitebotsfjellet. Sovnet fort den kvelden
  18. Denne helgen brukte jeg til å bestige noen topper på Østlandet. Mens det var meldt om uvær i Jotunheimen skulle det bli oppholdsvær rundt Oslo. Gir et kort referat fra hver topp: Lørdag: Skaugumsåsen (350) ad en ny variant: Etter å ha spist frokost startet jeg med å måke gårdsplassen for snø mens jeg undret på hva dagen skulle brukes til. Hmmm... stegjernene må jeg få prøvd ut tenkte jeg, mens jeg skuet opp på Skaugumsåsen som ses godt fra tomten min. Utforskertrangen var stor etter å ha fulgt med på "Gud" sin debatt "Oppdageren som svant hen", så jeg ville prøve en ny vei til toppen av Skaugumsåsen. Jeg syklet til NaKuHel ved Semsvannet og småjogget med stegjern og isøks i sekken opp til "bassenget" og opp i ura i sørsiden. Etter hvert skjærte jeg ut til høyre fra stien under stupene til jeg fant en bratt renne. Renna ble brattere og etter hvert måtte en hammer klatres, og det var deilig å kjenne adrenalinet idet jeg kostet på oppover. Til slutt kom jeg opp på stien som jeg fulgte videre mot toppen. Utsikten ble nytt noen minutter før jeg prøvde en annen variant på returen. Den gikk ned en dal på høyresiden av hovedstupet, og for å komme ned i dalen kløyv jeg ned en bratt snøflanke med vilje for å få testet ut mine nye Petzl Vasak Stegjern. Så ankom jeg NaKuHel og syklet hjem for å spise lunsj. Myrehogget (707), Øvre Eikers tak: Dagen var enda ung så jeg pakket ski og saker inn i bilen inkludert begge bikkjene, og dro til Rakkestadsetra i Holtefjell nordvest for Hokksund. Veien dit var ikke brøytet etter siste snøfall så det ble litt rallykjøring oppover skogsveiene til skiløypa startet. Deretter spente jeg på meg racingskia og feide av sted innover den scooterpreparerte løypa som rundet Sæteråsen på nordsiden og gikk inn i en virkelig "Mørdarbakke". Etter en stund kom jeg til Sandtjern og skjærte ut av hovedløypa. Fulgte sommerstien opp til toppen der det var en enorm utsikt! Lyset var litt for svakt for de beste bildene, men i virkeligheten hadde jeg et fabelaktig skue! Samme rute tilbake. Turdata: 2 timer, 15,5 km og 500 høydemtre. Anbefales!!! Løypekart: http://www.ovre-eiker.kommune.no/getfile.aspx/document/epcx_id/2381/epdd_id/1972 PS: Vær forsiktig ned Mørdarbakken. For der gikk jeg på snørra minst tre ganger. Seteråsen (396, kommunetopp i Svelvik): Neste stopp ble Svelviks høyeste topp. Starten ble noe sein, altså 18:45 og det begynte å bli mørkt. Selv om jeg ikke hadde med lykt forsøkte jeg meg. Jeg parkerte litt nord for Ebbestad på en plass der jeg ikke brydde meg om at det stod parkering forbudt. Spente på meg trugene og fulgte en ubrøytet traktorvei til Hellumvannet. Etter det mistet jeg stien og gikk på GPS/kompass-kurs til Damvann. Kom etter hvert innpå en skiløype rett vest for sistnevnte vann som jeg fulgte til der stien mot Seteråsen tar av. Jeg så ingen sti, men fulgte rygg og var trygg. Kom innpå et åpent hogstområde som førte meg nesten til topps der et utsiktstårn ga med muligheten til å se Oslo/Buskerud/Vestfold by night. Opp hit hadde jeg brukt en hel time, og svart ble svartere. Men nede i øst ved Ebbestadvannet så jeg en lysløype. Jeg småløp østover ned bakkene, krysset en skiløype og kom til slutt innpå en brøytet traktorvei jeg fulgte helt tilbake til bilen. Turdata: 1t 30min, 6 km og 325 høydemetre. Så var det bare å kjøre hjem, spise og sove. Søndag: Blekketjernshøgda (613, kommunetopp i Nittedal): Ble mindre søvn denne natten da klokka ble stilt en time tilbake, men det hindret ikke meg, onkel og pappa i å kjøre til Hakkim i Romeriksåsen før ferdsel opp veien stengte kl. 12.30. Denne dagen var også flott, og vi fulgte noen hundekjørerløyper over på veier og over vann helt til litt før Nedre Blekketjern. Halvor foretrakk å tusle nede i løypene mens jeg og pappa bushet oss opp skogen til Blekketjernshøgda. Utsikten var fin, men ikke konge og det var vanskelig å vite hvor det høyeste punktet var. Det var ikke særlig lett å komme seg gjennom skogen på vei ned. Etter mye banning kvistepisk i fjeset tok jeg av skiene og vasset ned til løypene der Halvor ventet. Før vi var tilbake ved Hakkim måtte vi nyte påskesola i 20 minutter ved Lauvtangen, herlig! Turdata: 13 km, 2t 20min og 270 høydemetre. Marifjell (717, kommunetopp i Nannestad): Kjørte til Hornsjøkrysset i Nordåsen ved Maura og fulgte en preparert løype av høy standard til Kjønstadsætra. Det var ubeskrivelig deilig å lange innover så flotte løyper så jeg benyttet sjansen til å kjøre noen korte intervaller. Etter sætra måtte vi forsere noen bakker nord for Klofjell, og etter hvert stod vi på toppen av Marifjell, preparert løype helt til topps!!! Utsikten var flott nordover, men sørover mot Gardermoen og Nannestad ble gjemt bak noen grantrær. På toppen lå det en eldre hytte med en gjestebok vi skrev oss inn i. Turen tilbake gikk raskt for seg med raskt føre i jevne utforbakker. Turdata: 18,5 km, 2t og 455 høydemetre. Kolle sør for Hasleråsen (313, kommunetopp i Ullensaker): Vi kjørte opp en brøytet vei nord for Kopperud gård helt til enden. Spente på oss trugene og labbet i vei over en hogstområde og inn i den mørke skogen på andre siden. Her lå den ei lita kolle som skulle forestille en kommunetopp. Kanskje den latterligste jeg noensinne har vært på, men den telles. Brukte omtrent et kvarter på denne. Takker vær- og føregudene for en flott week-end, og jeg ønsker alle en GOD PÅSKE!
  19. Så var det tid for skitur igjen! Denne gangen sto Omnsfjellet et stykke vest for Orkanger for tur. Jeg kjørte et stykke langs RV714, og tok deretter til venstre inn en sidevei som ifølge skiltingen ville ende i Kyrksæterøra. Langs denne veien var det måket frem en liten parkeringsplass litt etter høyeste punkt. Det var en kald dag i Trøndelag, og ganske tåkete, men da jeg nådde toppen åpenbarte det seg en aldeles nydelig utsikt. Det var lyseblå himmel over meg, men et hav av tåke under meg i alle retninger. Sikten var meget god i dag, og jeg kunne skimte havet i nordvest, Skarvan, Fongen og Sylene i det fjerne øst og fjelltopper langt oppe i Nord-Trøndelag i nordøst. I sør var det Trollheimen som dominerte. Jeg kunne imidlertid skimte noen veldig spisse fjelltopper i det fjerne sørvest som jeg lurer på om kan ha vært noen av fjellene sørvest og vest for Sunndalsøra, som f.eks Skjorta som det nylig har vært lagt ut en turrapport fra her på Forum. Er ikke den veldig spiss? Skiføret var slett ikke gærnt, det heller. Litt tungt å tråkke løype opp, men herlig å kjøre ned igjen. Ellers kunne jeg kose meg med dyrelivet, jeg så flere flokker med ryper, samt en hare som hoppet av gårde i snøen. Årets hittil flotteste tur, uten tvil!
  20. Raudbergnuten – kommunetopp i Ål Fikk minimalt med søvn denne natten, og kjørte i skumringen fra Asker kl. 06.30. Det var stille på veiene, og jeg satset på at UP hadde avspasert denne formiddagen. Tok en powernap på Bromma hvor jeg ble vitne til nydelig morgensol på åsene over Hallingdal. Ingen av de jeg spurte på forhånd hadde anledning til å forsøke seg på Åls tak denne helgen, men den gode værmeldingen tvang meg til å dra uansett. Forsøkte å parkere utenfor Bjøberg fjellstue, men det syntes ikke eieren noe om og jeg ble henvist til en plass lenger ned mot elva (passet meg faktisk bra). Været var utrolig bra, akkurat som spådd og det var herlig å følge scootersporet innover mot Bjordalsbu. Passerte et skilt ved brua der det stod «Brettbomser» eller noe slikt, er ikke den typen men tok sjansen på å fortsette likevel. Tok på fellene da bakkene tok til, og nå angret jeg på at jeg enda ikke hadde fått ut fingeren og kjøpt meg slike hælløftere som mange randokjørere bruker. Ved krysset mot Iungdalshytta måtte jeg forlate det faste scootersporet og brøyte videre i halvdyp snø. Jeg trodde først at toppen var massivet oppe ved Hestebottfjellet, men det viste seg at det var lenger enn som så... Holdt et bra tempo innover, jeg ville helst komme tilbake før det ble mørkt. Passerte en hytte nordøst for pkt 1579, litt beroligende å vite at det finnes nødhavner om været skulle endre seg på mirakuløst vis. Jeg har begynt å fått et nært forhold til Skarvheimen. Terrenget her er ganske annerledes enn feks Jotunheimen og Nordfjord. Kuperte heier og «skarv» så langt øyet kan se, disse hvitkledde kollene fascinerer meg like mye i dag som forrige helg på Hardangerjøkulen. Etter mye svette og slit nådde jeg toppen etter tre timer, 12 km og snaut 1000 høydemeter. Nå gjorde det godt med en skikkelig rast i «solveggen» med orkesterskue mot Hallingskarvet. I sør ruvet Gaustatoppen i det fjerne, og i nord lokket Jotunheimen og ikke minst Hurrungane som aldri før. En skikkelig gromtopp denne Raudbergnuten, også kalt Raudebergskarvet! Etter å ha kost meg skikkelig med utsikten var det vemodig å tenke på at jeg nå må ned i dalen igjen. Men returen svingte det skikkelig av! Snølaget var blitt fastere, og det smørmyke pudderet oppå gjorde utforbakkene til en opplevelse av de sjeldnere. Farten var kanskje ikke den råeste, men jeg kunne nesten stå kontinuerlig hele veien ned igjen mens distansen gjorde seg selv. Kun et par småbakker, og så var jeg nede igjen, diiiiggg! Nå bar det ned til den hippe alpinlandsbyen Hemsedal for å hive i seg en burger og chips før jeg kjørte til Sanderstølen Høyfjellshotell der jeg overnattet...i bilen på parkeringsplassen. Turdata: 5t 15min 24 km 1100 høydemeter Nystølvarden – kommunetopp i Gol Natta var stjerneklar og rimelig kald, hele bilen var nedfrosset innvendig da jeg våknet. Men dessverre var det blitt helt overskyet! Dog lå skylaget over toppene, så utsikten fikk jeg, det er det viktigste. Spente på meg langrennsskia fremfor fjellski og langet innover de velpreparerte løypene mot Nystølvarden, Gol sin høyeste topp. Presterte å ta feil i et kryss og fly noen «unødvendige» motbakker etter Hølstølen. Her skal du gå til HØYRE, ikke venstre (var ikke skiltet her). Måtte renne tilbake, og etter hvert kom jeg på rett kjøl igjen. Nå kom jeg opp i Nystølsfjellmassivet, over tregrensa. Så at det var blå himmel i nord, grensa gikk omtrent ved Bygdin tror jeg. Den som hadde vært i Jotunheimen i dag... Omsider nådde jeg toppvarden, det siste stykket måtte jeg gå utenom skitraseen. Feiret med sjokolade (originalt!) og sang for meg selv, jeg blir jo 19 år i dag, og hva er vel ikke bedre enn en ny topp på samvittigheten på sin egen bursdag? Utsikten herfra innfridde så absolutt til forventningene, panorama til alle kanter ble jeg servert. Kommunetopper er faktisk ikke så verst, Mayhassen (jada, jeg vet det finnes topper som i Ullensaker etc.). Etter noen minutter tok jeg på meg sekken og suste tilbake til Sanderstølen, moro å gå under slike forhold. På kjøreturen hjem fant jeg ut at jeg skulle «leke» Petter Solberg i den bråe svingen mot Aurdal sør for Åbjør. Hogg inn brekket, og.. hvor ble det av kontrollen???.. så stod bilen med fronten ut i snøen. Og jeg som har spilt på mye WRC på Playstation. Heldigvis finnes det hjelpsomme sjåfører der ute med tau og dro bilen opp igjen, hjertelig takk, dette blir siste gang jeg leker Solberg tror jeg. Turdata: 2t 45min 25km 600 høydemeter
  21. Fredag 21. mai Kjørte fra Treungen og oppover langs vestsida av Nisser. Tok inn til Dale og bomvegen inn til Grytevannet. Målet var Føreheinutane-, høyeste topp i Nissedal og Sveinsheii, høyeste topp i Kviteseid Kommune. Nå er nok ikke dette korteste vegen til disse toppene men jeg ville ha med meg Dyrevassheia-1008 med god sikt innover Fyresdal kommune. Det var en av disse flotte sommerdagene med bare noen spredte skyer innimellom. Tordeneværet i innlandet dagen før hadde rensket godt opp i lufta. Bikkja var i storslag, var 7 år i dag og lang fjelltur i vente. Masse orrfugl lettet i skauen oppover og ble avløst av ryper som lå og trykket oppover mot Dyrvassheia. En storslagen utsiktspause ble det på Dyrevassheia før vi sneiet bortom Mosnetten-968 og la i veg nedover svaberga til Lytingsskardet. Så 200 høydemetere opp igjen til top of Nissedal-Føreheinutane-1032 før 1040 ble "besteget". Fra Nissedals høyeste ses den mektige Roan bakom Hestekvævnuten. Har gått på tur med toppgruppa i Fyresdal IL og de mener Roan er kommunetoppen i Fyresdal selv om den er nesten 100 meter lavere enn Napuren. Roan med sin primærfaktor på 798 meter er nok mye mer mektig, men den holder vel ikke som kommunetopp. Så bar det nedover noen hundre høydemeter igjen mot Sveinshei. Lette en god stund før jeg fant et va over Varevassåa. Ved utløpet av Langedal fant jeg et rolig parti i denne flomstore elva som bare gikk til navelen. Pytt, pytt, med over 20 varmegrader tørker man fort i sola. Jobba oss opp Langedalen til Sveinsheii Sør-1098. Kalibrerte høydemåleren på GPS'en og sjekka skardybda mot Sveinsheii. Vedkommende som har lagt inn pf på fjelltopper.no http://fjelltopper.no/index.php?module=index.peak&id=5573 kan ta det med ro. GPS'en viste 102 m. Turen videre mot Sveinsheii var en sammenhengende berg og dalbane. Det var vel 5 daler som krysset på tvers. Hver av dem på 30-40 høydemetere. Tungt å krysse i råtesnø. Utsikten fra Sveinsheii-1141, Kviteseids høyeste var også av bra kaliber. Gaustatoppen reiste seg tydelig. Tok en letter tur ned av Sveinsheii, ned mot vest til Svanestøyl og videre ned Venekvæven. Fulgte elva nedover og fant vaet. Så var det samme vegen heimatt med untak av Føreheinutane. Det gikk mye vann med i varmen. Skulle fylle flaska i en bekk og dermed jumpet det helsikkes kameraet ut av futterallet og ned i bekken. Ikke mer bilder på denne turen nei. Dyrevassheia fikk et nytt besøk før vi etter 10 timer på tur var godt slitne nede ved Grytevannet igjen. GPS'en viste 36 km mellom punktene så bortimot fire mil ble det vel. 1550 høydemetere. To kommunetopper. Rakk siste trekkferje over Fjonesundet og satte kursen for Fagerliheii-910 moh. Tok med liggeunderlag og sovepose opp de flotte svaberga og ovenattet oppe på Fagerliheii. En kort tur opp og rakk solnedgangen. Det ble en flott kort, lys og varm sommernatt. Forbannet kameraet som fortsatt var i undervannsmodus. Tok turen neste dag opp på Knarren-747, høyeste i Nome. Kort og fin tur i vakkert sommervær.
  22. Så igjen, etter to tidligere bomturer.. http://tinderanglerne.blogspot.com/2010/01/en-god-gammeldags-skitur.html https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=19586 ..på vei mot Lauvkollen (704), Modums kommunetopp skulle vi prøve oss igjen. Sikre kilder sa at den visstnok ikke var ubestigelig, så det var fortsatt von i eit hengande snøre. Det var meg, Øyvind og Erling som møtte opp på «On the run» i Hokksund og satte kursen mot Rognåsen, nord i Finnemarka. Det var så vidt vi kom oss opp med den gamle Passat 97-modellen min, snøen var supersleip, men vi karret oss opp ved at en av oss satt foran på panseret. Her var det heller ikke mange snumuligheter, så det ville blitt en laaang ryggetur om vi ikke hadde klart bakkene. Fra Rognåsen var det kjørt opp spor til Breiliflaka, toppen som mange tror er den høyeste i Finnemarka og Modum. Men det er Lauvkollen/Brennåsen en kilometer lenger sør som vi tror er Drammensmarkas tak, dog med dårligere utsikt. Det er visstnok ganske omstridt hva som er høyest av Lauvkollen eller Breiliflaka. Nuvel, greit å ha vært oppom begge. Praten går som alltid lett når tre fjellglade karer er i lag, man har hele tiden noe interessant å snakke om. I dag var det tåkete og fuktig snø, noe som ikke ga den store gliden. Heldigvis er det mye raskere å nå toppen fra denne siden enn fra Røine, der vi har startet tidligere i år. Ute i terrenget var snøen kram og fast, selv langrennsskiene fløt greit oppå. Fulgte GPS-navigasjon slavisk helt til vi kom opp på en liten kolle som var toppen (nordlig punkt 32V 6648283 563261) ENDELIG!! Det ble tid til et toppbilde før vi begynte å tenke på returen mot bilen. Vi tok en løype lenger vest som var fin å gå. Mørket falt på akkurat da vi ankom bilen, glade og fornøyde etter drøyt 2 timer og 14 km. Nå skulle det bli fint å trille ned til Vikersund og komme seg hjem til en varm dusj samt middag. MEN, etter en knapp km lyser olje- og batterilampa på bilen, servostyringen svikter og bremseforsterkeren skrur seg av. Amatør som jeg er med biler tenkte jeg at det var for lite olje. Stanset bilen, men olje var det greit med. Deretter fikk jeg ikke start på bilen igjen. Kanskje batteriet er gåent eller noe tenkte vi. POKKER HELLER! Det var jo kanskje det verste stedet noe slikt kunne skje. På en nærmest enveiskjørt, lite fremkommelig skogsbilvei langt inne i Finnemarka. Hvordan i all verden skal en bergingsbil klare å hente oss og deretter snu? Jeg kjente at jeg ble stresset og forbanna. Mobildekningen var dårlig, jeg tenkte på at vi ikke ville få bilen ned igjen, skulle vi trille den ned?? Vil kanskje verkstedregningen bli enorm? Hva om en bergingsbil kommer for å hente oss, men selv ikke kommer seg ned igjen? Alle tanker strømmet gjennom hodet. Ringte først til pappa som mente vi måtte undersøke om det er noe sted en redningsbil kan få snudd, men innerst inne visste alle vi at DET er et stykke unna. Så ringte jeg til NAF-sentralen. Der ble jeg møtt av en hissig dame som gjorde vår situasjon bare verre. Hun fikk oss til å føle at vi hadde dummet oss skikkelig ut i stedet for å roe oss ned. Skal ikke si mer om den samtalen... Heldigvis ble vi etter hvert satt over til en kar i NAF Drammen, og du kan tro jeg ble lettet og glad. Mannen som jeg snakket med bodde tilfeldigvis i Breiliveien, der vi stod fast. Han snakket behersket og optimistisk, alt kom til å gå helt fint, vi skulle bare vente 15-20 minutter. Dagens helt! Nå forsvant den medisinballstore klumpen i halsen på no time. Erling var rastløs og gikk på ski nedover veien for å møte NAF-mannen. Jeg og Øyvind satt inne i bilen og småhutret (glad det ikke var -20 i februar, noe å lære av dette!), men Øyvind fortalte så mange spennende og morsomme historier at jeg sluttet helt å fryse. Så kom redningsmannen ryggende (!) opp til oss. Han hadde rygget 7 km, opp disse bratte bakkene! Virkelig imponerende. Noe som var ekstremt pinlig var at mannen fant ut at vi bare hadde gått tom for diesel... for en amatør jeg er!! Han kjørte oss ned til Vikersund der vi fylte på tanken. Deretter kunne vi reise hjem, glade og lettet over å slippe verkstedregninger eller å forsove oss på jobben neste dag. Tusen takk for en litt vel spennende tur Øyvind og Erling, turer til Lauvkollen byr alltid på dramatikk. Punktum finale!
  23. Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/13530/Store+Haldi+og+Sukkertoppen.html Dagen før plukket jeg pappa opp på flyplassen i Alta. Vi var begge klare for et par uker med kommunetoppsamling i vårt nordligste fylke. For natten la vi oss til på ei gresslette på Møllnes i Kåfjorden. Pappa snorket som vanlig, og jeg ble nødt til å legge meg på et liggeunderlag utenfor bilen. Neste dag var det overskyet. Det var meldt delvis skyet fra formiddagen og tilskyende utover dagen. Uansett var dette OK turvær. Vi parkerte bilen langs veien i Kåfjord og fulgte merket sti mot Halde (Sukkertoppen). Etter drøye 100 meter kunne vi ta på oss skiene og følge noen eldre skispor oppover bjørkeskogen. Det gikk jevnt og trutt oppover til vi var over tregrensa på 350 moh, lavere tregrense her enn i Sør-Norge gitt. Oppå snaufjellet bar det preg av å ha vært en vindfull vinter. Mange steder var det avblåst og snøfrie så vi måtte gå litt sikksakk. Vi fikk etter hvert øye på Halde. Dette er dog ingen kommunetopp, men en artig sukkertopp med et gammelt nordlysobservatorium på toppen. Olaf Devik som forøvrig har jobbet ved NVE (der pappa jobber nå) bodde her sammen med kone og barn og lang tid og observerte nordlyset. Derfor måtte vi ha med denne toppen også. Fraværet av sol gjorde lyset ganske flatt, så det ble litt vanskelig å anslå brattheten opp mot toppen. Vi kom oss greit opp nordøstflanken selv om det var ganske hard snø her. Så oss litt rundt om på toppen og nøt den flotte utsikten utover Altafjorden. Videre mot den høyere Store Haldi så det ut til å være tåke så vi måtte utsikten nå mens det var. Etter hvert fortsatte vi med nevnte topp. Pappa valgte en variant mot sørvest og jeg mot vest. Min var raskest, hehe. Passerte vann 760 og fortsatte inn i dalsøkket som førte opp til vann 835. Her tok jeg en stopp og ventet på pappa. Han hadde tatt en mer sørlig rute og jeg fikk ikke øye på ham før han var på vei ut mot vannet og fikk forsprang. Etter vannet ventet en drøy bakke opp søkket sørøst for toppen, deretter opp på toppryggen og inn i tåkeheimen bort til toppvarden. Null sikt, men stemninga var på topp likevel! Pappa oppdaget at den ene stålkanten på skia mi hadde løsnet og spjæret til siden. Forbanna drit, men de har nå vært med på x antall 2K-topper og en del andre topper gjennom tre sesonger. Mye juling har dem måtte tåle. Jeg vurderte å kjøpe nye ski i Alta, men etter å ha rent litt nedover og det gikk greit fant jeg ut at jeg drøyde innkjøpet til høsten da jeg antakeligvis er mer pengesterk også. Føret var heldigvis ganske raskt og vi staket oss ned til Annasvannet og bort til sporene der vi kom opp. Så en gammel Gamme på en bar flekk på veien, noe som tydet på at vi var i Finnmark. Rennet ned gjennom bjørkeskogen ble en liten utfordring da skaret begynte å briste. Og med diverse skispor som gikk hit og dit ble det ikke så lett. Men med tid og stunder kom vi oss ned. Nå ventet en deilig pizza på Rica Hotell i Alta før vi tok en turisttur til Nordkapp senere på kvelden. Turdata 6t 20min 1615 hm 28 km
  24. Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/13534/Langdryg+tur+til+Duolbag%C3%A1is%C3%A1.html Denne turen hadde vi vært spente på lenge. Jeg visste den kom til å bli lang, antakeligvis over 5 mil, noe som er relativt mye når man går på fjellski. Vi kjørte over Ifjordfjellet og parkerte i svingen nord for Gurroskáidi ved siden av en haug med scootere. Været var overskyet og en laber bris fra nordvest gjorde tilværelsen noe sur. Men vi startet etter hvert med godt mot. Fulgte et skispor nordover dalføret langs med Iešjohka helt opp til Iešjavri (ikke den på Finnmarksvidda). Dette vannet var ganske langdrygt, og rundt stupene ved Beatnatgáisá så vi at en snøbyge herjet. Ikke veldig optimistisk dette altså. Vi gikk stort sett i hver vår boble helt fram til Beatnatjávri hvor vi satte oss inn i vindsekken og rastet. Det positive var at vi var omtrent halvvegs mot toppen og hadde brukt kun drøyt to timer tross motvind og litt kjedelig vær. I dag var klister rette smurningen! Da vi gikk ut av vindsekken en stund etterpå ble vi overrasket over at det var masse reinspor rett utenfor. De må ha trasket rundt mens vi satt inni sekken. Nå begynte også været å bedre seg, skyene sprakk opp litt etter litt, sakte men sikkert! Så fortsatte vi ferden nordøstover og inn i dalen langs med elva Máhtefeailjohka. Snøen var litt råtten enkelte steder så vi siktet oss inn på et lite søkk øst for pkt 560. Det var mer snø her og dermed bar den bedre. Før bakkene måtta pappa ta en «rompeservice» som innebærer å smøre sprekken med vaselin for å unngå gnagsår. Petter Stordalen sverger til potetmel, men jeg tror nok at det ville synes vel godt utenpå det sorte ulltøyet. Så tuslet vi oppover, og rundet pkt 633 i nordsiden. Ned i skaret mot Duolbagáisá fikk vi god medvind (spesielt jeg som gikk uten smurning) og kunne faktisk renne tross den slake helningen. Deretter var det kun en siste bakke opp til toppvarden. Her blåste det frisk bris, så vi tok en kjapp titt på den flotte utsikten før vi returnerte. Turen tilbake gikk stort sett greit. Vi fulgte sporene våre det meste av veien og hadde fin glid og fint vær. De siste kilometerne tenkte egentlig begge bare på å fullføre. Merket at vi begynte å bli ganske gåene i beina. Jeg kjente også en slags «klikking» i venstre hofte. Antakelig en stram sene som vippes over skjelettet. Vi bestemte oss for å ta en rolig dag i morgen. Kjørte videre til Tana bru der vi tok oss en velfortjent burger på Shell`en. Deretter rettet vi nesa mot Kirkenes. Parkerte på en rasteplass mellom Oksevatn og Haukberget, utgangspunkt for neste dags tur til Gáranasčohkka. Vakkert kveldslys da vi kjørte på sørsiden av Varangerfjorden. Takk for en fin dag! Turdata 8t 45min 805 hm 50 km
  25. Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13536/3-dagerstur+p%C3%A5+Varangerhalv%C3%B8ya.html Våknet til surt vær i Vardø, en noe fraflyttet by som bærer preg av etterkrigstiden. Det blåste rett fra Barentshavet med enkelte snøbyger av og til. Spurte pent om å låne garderoben på et av byens hotell der vi kunne skifte klær og få varmen i kroppen. Deretter sa vi farvel til Norges østligste by og kjørte tilbake til Komagvær. Parkerte langs en grusvei nordvest for Komaghalsen. Nå skulle vi ut på en 3-dagerstur til blant annet Norges mest avsidesliggende kommunetopp Skipskjølen. Men i dag skulle vi først over Grythaugen, kommunetopp i Vardø. Det var som forventet ikke veldig mye snø ute ved kysten på Varangerhalvøya, men inne på vidda var det mye mer. Vi startet med å følge en fonn som lå i nordskråningen til Holmfjellet. Pappa trodde det ville ligge snø også oppå selve fjellet, men da vi kom opp dit var det altfor mye barmark til å gå på ski. Så det bar ned i nordskråningen igjen. Det hadde blåst mye i tillegg til at det var minusgrader, derfor var det ganske hard og isete snø. Feller var tingen i dag. Rett nord for Holmfjellet da bakkene opp mot Grythaugen startet tok vi en rast der vi blant annet spiste en grillkylling fra ferskdisken på Knut Bye Kolonial i Vardø, nam! Så bar det videre mot Grythaugen. Hadde lest turrapporten om den vanvittig lange dagsturen til Sea http://wwv.no/norwegian.asp?subpage=7&ReportId=10144&KommuneId=432 der han beskrev terrenget direkte videre mot Grythaugen som lettgått. På kartet ser det særs kupert ut da rasterkartet benytter en ekvidistanse på 10 meter. Det stemte med Sea sin beskrivelse. Fulgte noen fine søkk innover, kun før Cavnnat måtte vi passere noen små elvedaler, ellers var terrenget slakt og fint. Her fikk vi forresten øye på en jerv som sprang oppover en skråning, artig! Første gang jeg har sett dette dyret. Vinden økte noe i siste bakken og sletta opp til toppen. Og her gikk kilometerne veldig tregt, toppen kom liksom aldri nærmere. Endelig var vi framme ved varden, og her fikk vi faktisk et lite glimt av kveldssola mellom skyene i vest. Fellene tok vi nå av og så rant vi på skrå ned mot Uhca Guovdavággi. Var overrasket over hvor mye snø det var her, hadde egentlig forventet at elva var åpen, men den gang ei. Uansett slo vi opp teltet, fikk smeltet snø og etter hvert blundet vi. Dag1 6t 15min 950 hm 22 km Neste dag våknet jeg til at sola skinte utenfor teltet, men det var kun en liten sprekk i himmelen for ellers var det overveiende mye skyer. Heldigvis ligger disse toppene i Øst-Finnmark såpass lavt at det skyene stort sett holder seg over terrenget. Vi lot teltet stå igjen og pakket med oss en lettere sekk for en dagstur til Skipskjølen. Dette ble i grunn en litt vel flat og ensformig tur etter min smak. Litt stilig syn var dog Bjørnskardet, et bratt skar mellom Uhcit Ruitu og Kjøtindan. Vi fant rennende vann i et lite søkk sør for Kjøltindan, så vi bestemte oss for å fylle flaskene her under returen. I hallet mot skaret mellom pkt 599 og 614 var det langdrygt, og med det flate lyset var det vanskelig å bedømme avstandene. Vi så en liten skavl lenger oppi fjellsida som vi bestemte oss for å raste ved, men det viste seg å være mye lenger bort dit enn vi hadde trodd, så vi ga opp til slutt. Med tiden til hjelp kom vi gjennom skaret og bort til toppen på 636 moh. Her var det en stor og diger varde som noen har jobbet lenge med. Utsikten var ikke spesielt spennende, og den hvite himmelen gjorde det ikke særlig bedre. Så etter en sjokoladebit tok vi fatt på returen. Jeg valgte å ta av fellene, mens pappa ville vente en liten stund til. Med fin medvind tror jeg nok at mitt valg var best. Før skaret mellom 599 og 614 hadde vi gått litt for langt øst i forhold til der vi gikk fram. Plutselig, i siste liten så jeg at jeg holdt på å gå utfor en skavl ned i et elvegjel. Fikk heldigvis stoppet meg og gitt signal til pappa. Vanskelig å se kanter og konturer i slikt lys, så vær forsiktig selv i dette normalt ufarlige terrenget. Da fattern fikk dratt av fellene i skaret gikk resten av turen tilbake til teltet relativt kjapt, med litt skøyting og staking på de siste slettene slapp vi å bruke smurning også. Heldigvis hadde ikke teltet blåst vekk i mellomtiden. Koste oss med real turmat samt safarikjeks til dessert før vi tok kvelden. Dag 2 7t 30min 845 hm 45 km Siste dagen var været fortsatt det samme. Overskyet og kjedelig. Pakket sammen teltet relativt kjapt og bestemte oss for en litt annen rute tilbake mot bilen, det angret vi ikke på i ettertid! Den fine skaren ga oss et fint renn ned Skallelvskaret og langs Skallelva (en del snø langs elva) helt til vi var vest for Pettervannet. Her tok vi skia på sekken og gikk til fots like forbi Pettervannet i retning kyllingplassen vår fra dag 1. I bakken ned dit var det mer snø og her kunne vi renne på ski. Videre fulgte vi fonna i nordsida på Holmfjellet helt bort til bilen igjen. Feiret turen med en cowboymiddag hos Påls matopplevelser i Vadsø. Like etterpå punkterte plutselig venstre forhjul. Begge forhjula var jo totalt nedslitt etter flere hundre mil på svingete veier de siste ukene. Skulle nok ha skifta til sommerdekk før jeg dro. Vi kjørte videre med reservedekk til Tana bru der dekkservicen åpnet kl. 08 neste morgen. Dag 3 3t 45min 200 hm 21 km
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.