Søk i nettsamfunnet
Viser resultater for emneknaggene 'julekalender 2018'.
Fant 18 resultater
-
Julen er for meg tiden for tilbakeblikk og ettertanke. Tilbakeblikk på året som har gått, og ettertanke over hva vi har gjort. Vårt år har dessverre ikke vært preget av noen overvekt av turer. Vi har pusset opp kjøkken og det har tatt fryktelig mye tid. Likevel har vi benyttet sjansene til å stikke av, i årets fineste dager. Vi har syklet på Hurums landeveier på jakt etter flotte badeplasser; og funnet dem! Vi har tatt bussen ytterst til Tofte, badet på Skjæra og dykket etter skatter og smådyr. Vi har svalt oss i hengekøyene i kjølige skygger. På årets varmeste dag, da temperaturene oversteg 34 grader, padlet vi til Oscarsborg og fikk årets fineste tur sammen. Men like så flott som sist sommer var for oss badefolket, like flott var vinteren for skifolket. Og tidenes drømmevinter skulle by på mange flotte turer i år. Den flotteste turen hadde jeg i Nordmarka lørdag 10. mars. Jeg var ikke så vond å be da min bror spurte om jeg ville hive meg rundt og bli med på langtur i Nordmarka. Jeg har faktisk aldri vært der før, og så det også som en fin anledning til både å få litt husmorferie og tilbringe tid med en bror og svigerinne jeg ikke ser altfor ofte. Så jeg tilbragte kvelden før hos dem, overnattet og dagen etterpå var det tidlig opp for å spise og pakke før vi dro til Sognsvann, hvor vi skulle ta skibussen til Mylla. Ved Sognsvann var det mange busser, 3 av dem skulle til Mylla! Stappet med mennesker med skiklær, noen hadde med seg hund som satt på fanget og stemningen var løssluppen og glad, full av vinteryre mennesker som gledet seg til markatur! Jeg var noe betenkt over overveken av spreke kilometerjegere i ny og flott outfit, dyre felleski og Bula-luer, men lot det passere. Av og til kan det kanskje være greit å jage kilometere? Hompetitten, hompetatten går ruta til Mylla. Været er litt overskyet og grått, men yr har lovet oss sol i dag, så vi blir glads når vi ser sola bryte gjennom skydekket enkelte steder. Den lyser så flott på de snødekte graner og jeg synger inni meg...- "jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski, nå lyser det så fagert i heien!" Vel fremme på Mylla myldrer skimenneskene ut av bussen, vi finner frem ski og spenner dem på oss. Og så er det bare å gli innover i skogen. De aller fleste tar strake veien innover. Men min bror Espen vil at vi skal gå en annen vei, hvor vi visstnok skal få kjempeflott utsikt på toppen. Så vi går opp. Og opp. Og opp. Det er perfekt for mine nye flotte felleski, de griper tak i den glatte sneen og holder fast. Jeg kan bare la ski og staver gjøre jobben, finne et traust tempo og nyte omgivelsene. Og omgivelsene, de er flotte. Grenene henger snøtunge over løypa og rammer oss inn der vi skrider gjennom det flotte, skimrende landskapet. Jo høyere vi kommer, jo flottere blir sneen. Jo større blir sneflakene som glitrer så blidt mot meg, jo dypere bøyer trærne seg, jo lysere smiler skogen mot meg. Sne.... Finnes det noe så uskyldsrent som sne..? Det er hvitt.. Det er rent.... Det er urørt.... Det glitrer, trollbinder, fanger meg i sin uendelighet. Så vakkert at en spire av lykke fødes langt inn i sjelen...så vakkert at du ønsker ikke annet enn å gå i dette nydelige vinterlandskapet for evig og alltid. De høye trærne er tynget ned av snø, frost og kulde. De ser ut som høye kjegler, som høye vismenn som for alltid er stivnet i frostens dødsgrep. Og vi går der, i en oppoverbakke som det ikke er noen ende på. Solen vinner over tåken og strålene bryter seg gjennom og skyver tåken til side. Solstrålene smyger seg mellom de høye vismenntrærne og søker snøkrystallene som reflekterer strålene i retning oss og får det til å glitre og lyse så skjønt overalt. Hvilken fart vi holder. Denne skjønnheten trollbinder oss og vi må stoppe og ta bilder, hele tiden. Jeg tenker litt på om vi kommer til å rekke hjem i dag med denne farten, men pytt... Nå er fokuset på å nyte. Omsider kommer vi til toppen. Der ligger det et nedlagt alpinanlegg. Den beryktede utsikten er dessverre tåkelagt og vi må bare gjette oss til hvordan den navngjetne utsikten kan se ut. Men de frostdekte trærne vitner om en usett skjønnhet, og vi glir rolig gjennom den kalde skjønnheten. Og så starter nedoverbakkene!! Det starter så slakt og i urørte skiløyper kan vi nyte de tidligere nevnte vinterskjønnheter, men så må vi begynne å konsentrere oss om å ikke treffe trær og folk. Skjønt folk er det ikke noe problem å unngå. De spreke bussfraktede skimennesker har valgt andre løyper og vi har nykjørte løyper helt for oss selv. Det er bare å ploge, nyte fart og spenning, og tidvis sakte, tidvis fort, runder vi svinger og furutrær og plutselig er vi nede på et digert vann! Her går løypa tvers over vannet og her er det plutselig litt mere folk. Vi passerer en blid eldre herre med en ivrig golden retriever, og plutselig har vi passert selve vannet og er på vei oppover igjen. Opp opp. Og ned ned. En lang lang slak men fartfylt bakke! Og så er vi ved et nytt vann og her får endelig min bror sin etterlengtede vaffel! Det er tjukt av ski som vokser opp av den glitrende snøen utenfor den lille og rødmalte vaffelhytta, også kalt Sandvikshytta. Men vi får omsider kjøpt en vaffel og en kakao og omkranset av blide mennesker på den lille terrassen nyter vi maten. En dame varmer sin stakkars boxer i en Jerven Fjellduk, og vi damene får tatt en tur på det nødvendige. Det blir ikke lange pausen før vi igjen setter kursen sørover, tvers over Katnosadammen. Vi virkelig jager kilometre og finner tempoet samtstemt over vannet. Når vi vel har krysset vannet, bærer det oppover igjen, og nå begynner man å kjenne slitet i kropp og sinn. Vi er vel halvveis, og bakkene jobber med oss, opp og opp og ned og ned. Etter en god stund kan vi seile ned til Kikutstua. Her bestemmer vi oss for å ta en god pause igjen. Men det er mye folk, og vi må stille oss i kø for å få oss en legendarisk vaffel med brunost. Med fire par øyne fiksert på ledige stoler, finner vi faktisk en varm krok innerst i stua hvor vi kan sitte uforstyrret for alle passerende pausehungrige turmennesker, og den behørig nevnte vaffel med brunost kan inntas med den aller største andektighet og nytelse. Vi er slitne og slappe, men freden sitter godt i kroppen og vi koser oss der vi sitter og prater blidt om turen. Vaffel med brunost smaker bedre enn ribbe på julaften! Etter etegildet kan vi forberede oss på den siste innspurten. Nå venter en lang tur tvers over Bjørnsjøen og deretter er det bare slake bakker og stadig mer mennesker ned mot Sognsvann. Min svigerinne leder an. Jeg finner ro i å følge hennes rolige men stødige og faste rytme. Når man er sliten, er det alltid hjelp i å henge seg på noen andre. Og nå får jeg god drahjelp! I disse rolige rytmer tar jeg meg i å dagdrømme og konsentrere meg vekk. Jeg rømmer inn i meg selv, og destruktive tanker snus til noe positivt. Tanker som tidligere var så opptatt av rettferdighet og hevngjerrighet byttes ut med tanker og refleksjoner over hvem er det jeg vil være? Hvem vil jeg vise omverdenen at jeg er, hva vil jeg lære mine barn? Og fremfor alt, hvordan har jeg det best med meg selv? Jo, jeg har det best hvis jeg kan tilgi, hvis jeg kan vise mennesker storsinn og åpenhet selv om de kanskje ikke helt har fortjent det. Hvis jeg kan være den som gjør deres tilværelse mer meningsfylt, vil mitt liv også føles meningsfylt, og jeg vil få fred med meg selv. Og så sovner trollene i Nordmarka. Trollene som er tynget av sne, trollene som er tynget av vonde tanker og slitne tårer. Trollene kan få fred, de kan sove og drømme, og andre, vakre vesener kan få komme til sin rett. Og ned de lange slake bakkene mot Sognsvann puster jeg lettet ut over min nyvunne livskunnskap og visdom som nå skal settes ut i verden. Jeg skal tilgi min mor de dumme ukvemsord som ble sagt i sinne for noen år siden, jeg skal åpne mitt hjerte og gi henne og mine barn rom for deres verden igjen. Jeg skal sette min egen egoismes stolthet til side, vise mitt storsinn og glede meg over en mormors glede over sine små barnebarn. Jeg gleder meg. Jeg forundres over naturens evne til å gi et menneske evnen til ettertanke, og jeg takker moder jord for en vidunderlig tur og ny innsikt. Og jeg ønsker dere alle en riktig god jul, og hva enn du sliter med av vonde tanker, så er det å tilgi kanskje den største frelsen av alt. GOD JUL!
-
Hei og hopp folkens. Jeg har valgt å klippe sammen en videosnutt fra en fisketur for tre gamle kompiser i området mellom Alta og Hammerfest i Finnmark. Området ble valgt ut fra at det var et utall av vann å velge mellom for dagsutflukter fra camp. En sekvens i filmen viser utvalget av vann innen meget overkommelige dagsturer. Beklageligvis sprakk tidsskjemaet mitt med solid margin pga av at vi røyk på overtid på jobben hele forrige uke for å komme i mål med et prosjekt. 15-timersdager på jobb er ikke helt forenelig med videoredigering på kveldstid Det er derfor 2 ting som mangler. Det ene er justering av lydnivå på klipp/musikk og det andre er voiceover/fortellerstemme. Jeg eksporterer likevel filmen til kalenderluken, men vil oppdatere linken med en ferdig utgave så fort julen bringer tid til å ferdigstille filmprosjektet. Håper likevel det skal være mulig å finne inspirasjon eller turglede for noen av dere i det foreløpige resultatet. God jul!
-
Årets turhøydepunkt skulle bli en tur opp på hardangervidda. Når jeg så på kalenderen så fant jeg ut av at jeg faktisk hadde tid til en to ukers tur denne ganga, så da bestemte jeg meg for at det ville jeg prøve å få til. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å starte på Tinnhølen, men der skulle Monsen gå forbi samme dag som jeg hadde tenkt å legge ut på tur. I mitt hode betydde det at jeg ikke kom til å finne noen plass og parkere bilen, så derfor bestemte jeg meg for å ta turen inn fra Røldal og Valldalen i steden. Blir nå en tyngre inngangsport, men da visste jeg at det skulle bli greit å få parkert bilen. Sekken ble pakket 33 kg tung var den da jeg slang den på ryggen tidlig på morrgenen 13. juli. Fikk en negativ overraskelse så og si i det jeg fikk på meg sekken. Den normale inngangen (snarveien) hadde fra dette året blitt sperra noe som gjorde at jeg måtte gå en omvei opp mot middalsbu. På en så lang tur som jeg hadde planlagt så er nå ikke disse ekstra kiometerne noe å snakke om, men hadde liksom bare ikke planlagt dem i hode. Men nok om det. Nå har det seg sånn at dette året har jeg ikke fått gått så mye på tur som jeg pleier og formen med sekk på ryggen var deretter. Men jeg klarte nå å karre meg fram meter for meter i solsteiken, ikke en sky på himmelen, og heller ikke et vindpust var det denne dagen. Målet for dagen var å komme meg opp til Vassdalen, men med varmen som var så var jeg ganske så ferdig da jeg kom opp til holmavatnet at jeg valgte å sette opp teltet. Det gikk 5 liter med vann fra middalsbu til holmavatnet, så varmen var ikke min beste venn denne dagen. Fikk slengt ut noen sluker i holmavatnet men ble ikke fisk som forventet, det er jo tross alt nesten ikke fisk i vannet, men om en ikke prøver blir det aldri noe. Den perfekte turbil som gikk av med pensjon tidlig i høst Bråkafoss Teltplassen ved holmavatnet. 14. juli Våknet tidlig på morraen og fikk pakket teltet sammen før tåka kom krabbende opp fra dalen. Kort labbetur i dag, bare opp til vassdalen. så det var unnagjort på et par timer ca. fant meg en fin teltplass, satt opp teltet og pakket ut soveposen. Nå skulle fiskestanga testes litt mere aktivt her oppe. Testa flere vann i håp om å kanskje komme til et vann som ikke så mange har vært ved tidligere, men det ble mye resultatløs fisking. så når kvelden kom valgte jeg å gå ned til fotkjølo og slenge ut en spinner der, her vet jeg det er bitevillig fisk, og 3 kast senere var første ørreten på kroken, var ikke store tassen så jeg satt den ut igjen. På neste kast var det en ny prikkepetter på spinneren, denne var det litt bedre størrelse på. Nå var i hvertfall første kjenning på plass og turen hadde kommet ordentlig i gang. jeg ser liksom på turen fra valldalen opp til holmavatnet bare som en transportetappe som må bli gjennomført for å komme dit jeg ønsker. På vei inn til et vann langt oppe i høyden 15. juli Nydelig morgen nok en gang, sekken var pakket ca kl 10 og jeg begynte å gå retning Litlos, kan jo ikke gå forbi den hytta uten å få tatt en kald en, og den smakte veldig godt i varmen. Når den var konsumert var det bare å hive på seg sekken igjen, tengte meg inn til Grønndalen, men satte opp teltet ved invaldspytten. Nok en varm dag dette, så denne dagen ble det et godt forfriskende bad. var ikke spesielt varmt i vannet men det gjorde godt. Siden det var så varmt så ble jeg loiggende som ei strandrotte en liten time på utsiden av teltet og denne dagen. Fikk fiska i et par tre forskjellige vann her og det ble fisk, ikke noe å rope hurra for, men fin kondis var det på dem, og smakte godt gjorde de og. Da fiske var over for dagen satt jeg og så på kartet for å finne ut av hva jeg skulle finne på til dagen etter. Den orginale planen min var å gå mot hårteigen, men værmeldingen så ikke spesielt hyggelig ut og da fristet akkurat den delen lite, vurderte om jeg skulle ta en fridag er ved grønndalen og. Men jeg endte opp med at jeg ville gå til grotflott. Da jeg hadde tatt den avgjørelsen var det bare å skli ned i soveposen og gjøre seg klar for en god labbetur dagen etter. Morgenutsikt 16. juli Jeg gikk fra ingvaldspytten inn i grøndalen for så å gå mot stien mellom Litlos og Hadlaskard. Derifra så tok jeg egentlig bare en rett strek mot grotflott og gikk inn mot flautenuten. Ingen store problemer med navigeringen så syns egentlig at kilometerne ble tilbakelagt greit, nå var jo sekken blitt litt lettere samtidig som kroppen kanskje begynte å bli litt mere vant til å gå med sekk. Jeg hadde faktisk bare hatt en enkel helgetur dette året med sekk før denne turen, så sier seg selv at opptreninga kanskje ikke stod helt i stil til målet. Heldigvis er jeg eller i ganske så god form, så redda meg inn litt der. Men det er noe annet å være i god form, og det å være vant til å gå med storsekk. Fant meg en grei teltplass her på grotflott platået og tok det ganske med ro denne dagen, fisket litt og bare nøyt fjellet. Ble fiskemiddag på kvelden. Her fikk jeg mye fisk mellom 300 og 400g, men de smaker nå godt og gjør seg bra i steikepanna. Solnedgangen var av det finere slaget denne kvelden. Flautenuten 17. Juli Hviledag. Det var en mye gråere værtype denne dagen. Men etter frokost så heiv jeg på meg fiskevesten og tok med meg begge stengene mine, en flue og en slukstang. Jeg testa nesten enhver pytt her på platået men var ikke mye fisk som ville bite, etter endel timer så kom første regnskuren og første fisken beit, men også denne av det mindre slaget, så rett og slett ut som om det skulle bli en sånn tur hvor det var veldig vanskelig å få noe over 500g. Men de mindre fiskene smaker like godt, de er bare ikke like morsomme. Regnet økte på og jeg gikk tilbake til teltet og sov så og si vekk resten av dagen. Neste dag var planen og ta seg opp til Dimedalshøydene. 18. juli En grå morgen men det var heldigvis oppholds, så var egentlig en veldig fin dag å gå. ikke like varmt som det hadde vært de siste dagene. Selve turen gikk egentlig ganske så greit og jeg fant en fin plass oppe i høyden ved et vann hvor jeg hadde kortest mulig vei til de fleste vann her oppe. Her hadde jeg og tenkt å ta en ekstra dag, er så mange vann her som kan huse fin fisk så jeg ville ha muligheten til å finne noen av dem. Var godt med fisk i det vannet jeg satt opp teltet så matfisk var det ingen problemer med. I skumringa så jeg noe jeg aldri hadde sett før, en fjellrev, ganske morsomt egentlig. Største overraskelsen var vel egentlig hvor liten den var. 19. juli Denne dagen skulle vies masse fiske, men fisken var ikke helt i det humøret denne dagen så ble bare et par småpinner i løpet av hele dagen, så det var ganske nedtur. Men en kan jo ikke treffe på bettet hver gang en ønsker. Kom meg opp på en topp denne dagen og fikk ringt hjem og beroliget hun som bor der med at alt var fint med meg. Fikk også inn ei ny værmelding, og den så ikke dum ut. Teltplassen på dimedalshøydene 20. juli Flyttet camp litt denne dagen, var ikke lange labbeturen, men det var noen høydemeter ned. Så jeg slo vel opp teltet denne dagen i 12 tida. så med andre mye tid til å fiske, og det gjorde jeg. Fisk ble det og, faktisk den største på turen så langt, og den ble tatt på en liten mygg. Var blitt så lei av og slenge sluk ut i vannet uten og få napp, så fant jeg fram fluestanga og monterte ei mygg kasta pent ut og satt meg ned for bare å se på landskapet rundt meg. Etter kanskje en 4-5 min så kom en fin ørret og ville ha den lille saken jeg hadde lagd hjemme i stua. Fisken veide 550g, sånn som denne turen hadde vært så ble jo den et fint beist. Ble fisket endel resten av kvelden men fikk ikke noe større enn den jeg hadde fått på flua. Kaffe på tur er viktig Rund og finTjukk og fin 21. juli Ny dag ny vandring. Nå ville jeg sørover. Planen min var å gå sørover for å komme ned til kvenna og følge denne tilbake til Litlos. Denne dagen labbet jeg inn i helt ukjent terreng for min del, men kom til det vannet jeg hadde sett for meg hjemme kanskje skulle kunne huse fin fisk. Vannet var dypt og fint med noen litt grunnere områder. Alt tilsa at dette skulle være plassen. Eneste var at vinden hadde virkelig tatt seg opp endel nå, men teltet jeg hadde med på denne turen skal tåle ganske så mye (Helsport reinsfjell 2 pro). Monterte på litt våksne sluker og begynte deljinga med sluk, kaste sveive, kaste sveive, kaste sveive. Ikke et napp fikk jeg de første timene, ikke noe tegn til fisk så jeg, men jeg kunne nå se på steinene i vannkanten at det var fiskemat her, så mulighetene bør være der. Så kom hugget jeg hadde venta på, det føltes som noen virkelig røska til det de kunne på stanga, jeg var i himmelen i hele 5 sekunder så var den borte, og ikke et napp til fikk jeg her. Men vannet skal besøkes igjen, ingen tvil om det. 22. juli Denne dagen gikk turen ned til Kvenna. La meg til litt ovenfor øvsta krokavennet ved 1145. Her ble det fisk på første kast, en fin fin fisk på 450g og den gikk direkte i steikepanna. Her ble det mye fisk i løpet av dagen, største på 500g, men den var lang og tynn. så om en bare skal ha fisk er absolutt dette en fin plass. Hadde i utgangspunktet tenkt å bli her en dag til, men fant ut at jeg hadde lyst å ta turen til Litlos for litt luksus. Om en ser nøye etter så er det tre reinsdyr der 23. juli Pakka sekken tidlig på morraen og tok turen til litlos og var vel framme før 12 og fikk sikra meg ei seng. Denne dagen var tiltenkt litt komfort, så ble 3 retters middag og endel av de brune kalde gode. Det ble en ganske sen kveld. Utsikten på Litlos er det ingenting feil med 24. juli Våknet tidlig og begnyte å gå mot Vassdalen, dette var en grå dag og det var meldt enda gråere vær dagen etter. Så med tanke på at det var sånn vær som var meldt så begynte min tur å gå mot slutten, og etterhvert som jeg gikk denne dagen så ble jeg mer og mer motivert til å gå helt til bilen noe jeg også gjorde. Frista lite å bare sitte i et telt for å vente på at en dag bare skulle gå, så da fikk jeg da heller bare ta den turen helt ned til bilen. Alt i alt hadde jeg en veldig fin tur med gode temperaturer og et vær en bare kan drømme om. var to dager med regn ellers så var det så og si ikke ei dråpe. Uvant var det og å bli skikkelig sliten pga varme. Glad jeg var smart nok til å drikke masse vann. Og denne kommende sesongen kommer jeg til å få gått endel mere med sekk før langturen 2019 skal gjennomføres.
-
Har laget en liste med tips for å få en vellykket vintertur. Det ligger også mye triks inne på bloggen min på tur1.net. Tror gode rutiner og disse tipsene kam hjelpe mange til å få fine opplevelser på vinteren. Bekledning: Fotposer gjerne med isolerende såler. Campsko med tørre sokker Ullsåler i skiskoa Ulltøy fra topp til tå, samt et tykk og god dunjakke til rast og til bruk inni teltet. Gode gamasjer En god meget tykk rastejakke gjerne i dun er gull verdt, den må gå uten på det du har på deg fra før. Mat: Pølser på termos. Da kan du spise noe varmt mens du fyrer opp bål/smelter snø. Bruker en stor pinsett for å ta de ut. Snacks som ikke fryser. Ren sjokolade, ikke Snickers som blir knallhard. Test i fryseren før tur. Tips for å unngå fryse: Nalgeneflaske med varmtvann i soveposen. Er du en riktig frysepinn er 2 stk enda bedre, gjerne en av de med OR parkas. Legg den en inni soveposen en halvtime før du kryper inn i posen. Varmeposer både til hender og bein, spesielt godt i campskoa etter en lang kald dag. Utstyr: Et bra liggeunderlag, gjerne med reinskinn på toppen, eller et skumunderlag, veldig kjekt om det oppblåsbare lekker også. Pulkpose til teltet og artic bedding gjør at du slår raskere leir. Legge dunjakka rundt beina på soveposen. Putt enden på soveposen inni sekken for ekstra varme, hvis sekken er stor nok. Putte mykt tøy i lomma på exped underlaget, som mange ikke vet at finnes. Instalys, og en god hodelykt som kan dimmes langt ned. Snøspade uten T-håndtak som kan brukes med votter på. Rutiner: Ha en god pakkeliste, greit å få med det viktigste på vinterturer. Ikke vær nydusjet før du går ut i kulda. Rist ut soveposen så fort du har slått leir, da blåser den seg helt opp og blir varmest. God og varm før du legger deg i soveposen nytissa. Nattflaske for tissing. Bruk snøplugger, og stram teltet med alle bardunene, slik at du ikke må opp på natta. Bruke ski og staver som teltplugger i snøen. Arbeidsgrop i forteltet (kuldegrop). Fylle vannflasker ved innos/utos der er det lengere åpent. Spare drivstoff på å slippe å smelte snø. Med Nalgeneflaske i posen slipper du å smelte snø til frokostkaffen. Små Nalgeneflasker er fine og varme skoa med om morgenen. Varm opp batteribanken og telefonen før du lader. Smelt snø på kvelden, og ikke bruk tid på det om morgenen hvis fremdrift er viktig på turen. Brenner/bål/Sikkerhet: MSR XGK er minst skummel med tanke på kullos. I marka, er et bra bål, og nok ved et bra tips, en selvstående gapahuk er også digg. Ha med en ferdig oppdelt vedkubbe, og parafinposer til å starte bålet med. Glem alt dillet som gjør seg bra på bilder, å få i gang bålet eller brenneren raskt er veldig viktig for trivselen på turen. Øv gjerne i hagen, eller ikke langt unna transportmuligheter om det ikke går etter planen. Nerdetips: Ha marken/magotten i posen slik at den ikke dør. Edit: la til bilder, noe ikke ikke var mulig i natt.
-
På forsommeren fant jeg ut at jeg måtte ha meg en tur nordover. Forrige tur nord for Sør-Norge var Sylene for elleve år siden, så det var på tide. Kikket på flere turområder, og falt ned på Rago. som det er mange fine bilder fra - dramatisk og vakker natur. Da langtidsvarselet så bra ut ble togbilletter bestilt: Oslo - Trondheim og Trondheim - Fauske, og tilbake, for en åtte dagers tur. Endelig var avreisedagen der, dro med morgentoget til Trondheim, der ble det lang byvandring i knallvær, og både lunsj og middag, før jeg gikk på nattoget mot Bodø. Ankom Fauske på morgenen, så en 20 minutters busstur til utløpet av Nordfjorden, hvor jeg hoppet av. Etter noen hundre meter gjennom en dårlig opplyst tunell, tok jeg en enkel frokost nede ved fjorden. Så var jeg igang! Mot Rago: Kilometrene langs veien gikk greit unna, og det var lite trafikk. Tok stien oppover Sanddalen i retning Litlverivannet, bra stigning på den stien. Etterhvert kom kleggen som gikk etter leggene, så det var bare å holde beina i gang. Kommet noen høydemeter opp, utsikt mot Nordfjorden, hvor jeg hadde kommet fra: Grei sti, litt kronglete enkelte steder. Litlverivannet i det fjerne: Framme ved Litlverivannet etter en ikke veldig lang dagsmarsj: Før turen hadde jeg lurt på muligheten for å finne teltplass med utsikt mot fossen, det hadde vært virkelig ideelt, men svaene nedover mot Litverivannet var ikke flate nok. Isteden ble det teltplass på en slags hylle, med utsikt mot dalen, elva og elvemeandrene. Det var liggeplass nok for en person, men ikke så mye mer. Lå to netter i telt ved fossen. Gikk videre østover, fant enda bedre utsikt mot fossen en drøy kilometer fra brua over fossen. Mener å huske at det er mulig med leirplass her, men det er et stykke til friskt vann: Ragotoppen i det fjerne. Hadde opprinnelig planer om å dra opp dit, kanskje ta et slag innover i Sverige, men siden det var meldt grått og regn dagen etter, fant jeg det får bli til en annen gang. Istedet slo jeg opp teltet på en fin plass ved et av de nedre Sølvskarvannene, ble der i to netter, leste bok og drakk te i regnet. Lettgått sti i retning Storskogvannet til venstre. Fine teltplasser ved vannet til høyre i bildet. Det var enkelte bratte partier på vei mot Storskogvannet, hvor jeg måtte bruke hendende, ellers grei sti. Klart vann i Storskogvannet: Så endel telt ved Storskogvannet - ikke rart så fint som det er her. Utløpet av Storskogvannet: Gikk nå videre vestover. Småbratt en drøy kilometer fra utløpet av Storskogvannet, og storslått utsikt: Tok av fra stien, fant en høytligende teltplass med utsikt mot fossen, kanskje fem hundre meter nord for Heligholet: Neste dag: tur ned til elva, til Tjønnmoa. Tok et forfriskende bad i elva, ved sandbanken som kan sees på de tidligere bildene av elva og dalen. Soltørket kroppen etterpå, herlig! Bratt sandbanke som elva har gravd ut: Dagen etterpå ble det ikke så mye av, hadde god tid til toget som skulle gå om noen dager, og det var skikkelig varmt, viste seg da jeg var tilbake i sivilisasjonen at det hadde vært en av de varmeste dagene i sommer. Slanget meg i skyggen av noen store furutrær ved leiren, og leste bok. Neste dag var siste dag på tur. Etter å ha gått gjennom Nordskaret har jeg kommet ned til elva. Det var helt klart vann, småfisk svømte rundt, det var stille og fredelig, satt lenge her: Idyll: Hengebrua ved Melloforsen: Skuer tilbake mot fjellene: Endte fotturen nede ved Lakshola. Oppsummert: brukte en uke på en tur som kunne vært gjort unna på to dager. Er en av de minst aktive fotturene jeg har hatt, men ingen grunn til å være misfornøyd, for det var en skikkelig bra tur! Tok nattoget fra Fauske, flott å suse gjennom Nordlandsnaturen en lys sommernatt.
-
I årets julekalender vil jeg fremme "nærturen". Klimaproblematikken er såpass komplisert at jeg velger å stole på konsensus blant forskerne, så kan andre gjør andre valg. Men som en konsekvens av mitt valg, har vi kvittet oss med bilen. Vi bruker sykkel, buss og tog så mye vi kan (selv om vi er medlemmer av Trondeim bilkollektiv og kan booke oss en bil hvis vi må). Som en konsekvens av dette, sitter det rimelig langt inne å kjøre til Dovre, Trollheimen eller lignende. I stedet bruker vi rutetabeller og kart (spesielt Openstreetmap som har bedre informasjon om stier i vårt nærområde enn statens kartverk) og laget turer utifra det. Dermed har dagsturene blitt mye i nærområdet, deravr "nærturer". Utifra det har vi oppdaget mange skjulte perler innimellom bebyggelsen her i Trondheim. Men bedre halvdel som gikk 50 mil i oktober og november på denne måten kan rapportere om mange fine steder som jeg ennå ikke har fått med meg. Riktignokk må en tolerere både blokker og boligfelt og asfalt innimellom, men opplevelsen er fine. En annen positiv effekt er at en ikke trenger å ende opp der man startet. Så dermed blir oippfordringen: la bilen stå og bruk buss og tog og kart og finn dine lokale perler. Som Henry Thoreau skrev i "Walking": ... Dessuten er 22. desember bursdagen min.... Se mer i bloggen min. Og så noen bilder (kanskje til inspirasjon):
-
Isak’s luke | Julekalenderen 2018 - 20. desember
Isak Knutsen publiserte et emne i Generelt om friluftsliv
Heisann folkens! Nå nærmer det seg jul, det er 20. desember og i dag er det jeg som er ansvarlig for dagens kalenderluke;) Jeg tenkte at jeg ville dele litt tekst og video fra mine aller første teltovernattinger som 13. åring som nesten ingen har sett før. I tillegg skriver jeg noen ord om hvorfor jeg startet å blogge og om hva naturen har lært meg. Da jeg var 12 år gammel pakket jeg sekken helt selv og la ut på min aller første teltovernatting. Det var midt i desember og derfor mørkt altfor tidlig. Jeg hadde lite erfaring med å være på telttur og pakket sekken med masse unødvendig saker og ting. Jeg gikk seks kilometer fra huset mitt og inn i Gjerstad-skogen på Tromøya utenfor Arendal. Teltet var satt opp da klokken var halv tre og etter dette visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg sto og ventet noen timer på en fjellknaus langs et vann til klokken var seks. Det var helt mørk, jeg var litt kald, så jeg bestemte meg for å legge meg inn i soveposen i teltet noen meter unna. Jeg ble trøtt og sovnet uvanlig tidlig. Da jeg våknet neste morgen hadde jeg klart det, en natt alene i naturen! Mestringsfølelsen var stor, men jeg følte at det var mye å lære. Hva gjør man egentlig på tur, annet enn å sove i et telt? Hvordan mat spiser man? Hva slags utstyr bør man ha? Slike spørsmål spant rundt i hodet mitt, jeg ville lære mer og sove ute flere ganger! Her er en eksklusiv video med noen klipp fra de aller første teltovernattingene mine (inspirert av Monsen:) Etter dette ble friluftsliv en interesse som begynte å ta større og større plass i livet mitt. Det begynte med 10 netter i året, så 30, så 50 og i år ble det nærmere 90! Allerede nå som 16 åring har jeg vært i store deler av Norge og opplevd utrolig mye ute i villmarka. Like før jeg fylte 14 år startet jeg en egen nettside (blogg) hvor jeg skrev om turene jeg var på. En av grunnene til dette var for å samle alle opplevelser ute i naturen en plass hvor de var lett tilgjengelige. Den største grunnen til at jeg startet å blogge derimot, var fordi jeg ville at andre, da særlig unge med nesa ned i Ipaden skulle bli inspirert. Jeg ville inspirere andre barn til å komme seg ut i naturen for å oppleve naturen, og hva den har å by på. Naturen har vært veldig viktig for meg, da jeg har både lært mye fra den og om den. Jeg tror det å være frilufts-interessert og tilbringe tid ute har tidligere blitt sett på som noe litt ukult blant unge. Gjennom bloggen min ville jeg prøve å gjøre denne interessen «kul» å drive med. Det er faktisk ikke bare gjennom en skjerm man kan ha det gøy med venner! Et år etter jeg startet å blogge var jeg helt «bitt av basillen». Jeg ville utvide horisonten innenfor friluftslivet, og startet dermed å planlegge en lengre tur, en mye lengre tur. Da jeg gikk i 7. klasse på barneskolen bestemte jeg meg, jeg ville gå Norge på langs. Jeg var 13 år og satt hjemme og planla rute gjennom Norge! Det skal sies at store deler av rute jeg lagde for 3 år siden ble brukt i år da ekspedisjonen startet. Den gangen fortalte mamma, pappa og vennene mine om planen min om å gå Norge på langs om tre år, sommeren når jeg ble 16 år. I år startet denne ekspedisjonen (snakk om langsiktig planlegging hehe) som vil bli delt opp i etapper på grunn av skolegangen som jeg ikke vil at turen skal gå utover. Turkompisen som er med meg på reisen gjennom Norges villmark heter Simon og er en skikkelig tøffing. Det skal sies at det ikke er enkelt å finne en kompis som blir meg deg på en flere hundre døgns reise gjennom villmarka! Simon er helt rå! Omtrent et år før ekspedisjonen startet fikk jeg en mail fra TV 2 som førte til at turen tok en litt annen retning. Produksjonsselskapet Novemberfilm skulle nemlig produsere en serie fra turen vår gjennom Norge, beregnet for unge. Jeg visste at dette ville føre til endringer i tidskjemaet, men måtte bare gripe denne muligheten da serien står for akkurat det samme som jeg vil formidle gjennom bloggen. Sekkene våre ble tyngre da de ble fylt med kamerautstyr, 4 kilo ekstra! Enkelte dager var det fristende å kaste all denne «unødvendige» vekta, som egentlig var utrolig verdifull. Vi filmet hver eneste dag på tur og sto igjen med vanvittige mengder materiale som skulle klippes sammen til en serie for hovedsakelig barn. For dere som ikke har sett traileren kan dere ta en titt her: Nå som jeg ser tilbake helt fra den aller første overnattingen ute i det fri er jeg veldig fornøyd med alt friluftslivet har gitt meg. Gjennom serien på TV 2 håper jeg at enda flere (særlig unge) vil gi denne interessen en sjanse. Her på forumet vet jeg at det er mange voksne brukere som jeg håper introduserer barna sine for den flotte naturen slik jeg også ble introdusert som liten gutt. Og hvis barna deres først skal se på skjerm, sett på «Villmark uten voksne» da vel;) God jul!
-
Juletur på sørvestlandet. Før jeg startet min blogg (Johnsens turlogg) noterte jeg mine turer i noen små notisbøker. Disse går tilbake til tidlig 90 tall. Altså nesten 30 år. Og med mulighet til å sjekke hvor jeg gikk og hva jeg opplevde, er det riktig kjekt å sjekke hvilke turer jeg normalt går i julehelgen. Desember for noen, er is og snø, ski og frost. For meg er det oftest regn og 10 grader.... Det hender at landskapet er dekket av litt snø, at det er noen få kuldegrader, og da som oftest sammen med sol og fint vær. Det gir skikkelig fine dager og flotte forhold. Nesten like ofte er det vind og regn som dominerer. Det gir også mineverdige turer – av og til. Vind ute langs kusten kan være skikkelig storm. Da holder jeg meg som regel hjemme, eller finner en skog å gå tur i. Gjennom 30 år eller mer, har jeg selvsagt opplevd det meste når det gjelder vær. Gjennom mange turer. Nå kan det stilles spørsmål rundt det å gå de samme turene i så mange år. Årsaken ligger først og fremst på uvilje mot å gå på snø og is. Jeg har aldri tatt unødige sjanser på tur. Å gå alene – som jeg ofte gjør – betyr å gå forsiktig. Som omtrent alle andre turgåere, har jeg hatt mine opplevelser med glatte steiner og fall, eller ubehagelige overraskelser hvor alt ser helt greit ut. Alle som er så heldige å kunne gå tur i terrenget, etter fylte 70, vet også at balansen ikke er hva den en gang var, men hos meg har den aldri vært det. Det blir med andre ord, ofte tur langs sjøen når det ligger snø og is andre plasser. For nordmenn som ikke er oppvokst på flate Jæren – og det er jo de fleste – må landskapet være «eksotisk».Havet i vest og fjell så vidt synlig i nord og øst. Det er enkelte plasser mulig å se langt utover, omtrent som på høyfjellet eller vidda. Juleturen frem for noen er fra Reve havn til Friluftshuset på Orre. Her har jeg tråkket mange julehelger. Det passer greit å ta turen mellom en god frokost og en julemiddag. Dette er ingen lang tur, og krever ikke lang kjøring. Det tar bare 10 små minutter å komme seg ned til Reve havn, hvor jeg normalt starter turen. Den går først over noen marker før det bærer ut i sanden. Her mellom Reve havn og Revestranden, er det ofte folk i sjøen – på surfebrett. Sandstranden byr på valgmuligheter. Det er mulig å gå oppe i kulene, blant marehalmen. Eller nede på flate stranden- Nede kan det være bløt tung sand eller også rullestein. Oppe i sanddynene går det opp og ned – en meter elle to i høyden. Begge deler kan være tungt nok etter et par timer. Midtveis går stien rundt selve revet. Her står det fortsatt en bunker fra krigen, og litt inne i landet fra revet var det et par stykker ble hengt for strandrøveri. De hang antakelig en stund for de ble kalt «spekemennene på Reve». Det passer bra med en liten pause Ved Friluftshuset. Det er oppe på søndagene, men i julen, møter jeg stengte dører. Tilbaketuren går som regel oppe i dynene. Jeg velger oftest å gå helt ute i vannkanten på vei sørover. Sand og vann i stede for snø og is, er for min del valget i julehelgen. Og det har jeg holdt på med i noen år.... Utenom julehelgen går turen som oftest fra Hå gamle prestegård til Hå gamle kirkegård. Det er en tur helt uten sand og strand. Turen følger den gamle ferdselsveien og går litt inne i landet. Ett stykke fra selve sjøkanten. Denne turen er omtrent 8-9 kilometer en vei. Begge veier tar opp mot tre timer og er en skikkelig tur, selv om det ikke akkurat er mange bakker. Denne turen går forbi en del steder, med sin egen historie. Både prestegården og kirkegården er nevnt, men i tillegg går stien forbi Obrestad havn med rester av vikinghuser, og med sin egen historie fra krigen. Litt lenger borte ligger Kommedelen med hulvei og god utsikt. Her blåser det – alltid.... Stien går også forbi Reimebukta. Også her er det lett å se gamle tarelaer, hvor det ble tatt opp tare for å tørke og senere brenne. En grei ekstrainntekt i gamledager. Les hele artikkelen
-
Jeg har etter hvert erfart at ting sjelden går som planlagt når jeg skal på tur, slik gikk det også på turen jeg tenkte jeg kunne dele som kalenderbidrag: Fra hjemplassen min går det en gammel ferdselsvei over fjellet. Den er på ca 1 mil og jeg, voffen, gullklumpen og gullhøna la ivei en kveld i slutten av mai. Havskodda lå på toppene når vi kom til startpunktet, men ettersom vi skulle gå på sti, ikke særlig mange høydemeter og hadde med utstyr til overnatting la vi ivei likevel. Plana var å gå 3,5km til et vann hvor vi skulle slå leir. Slik ble det ikke… Stien fant vi aldri… Da vi begynte å se fylkesvegen (noe vi ikke skulle) fant jeg ut at vi går til elva og følger den oppover til vannet. Selv om ikke skodda ligger tett, gjør det at toppene mangler noe med orienteringssansen likevel fant jeg ut… Å følge elva oppover var ulendt og betydelig tyngre enn å gå på sti, men gullene var kjempeflinke, ingen klaging! Vi kom omsider fram til vannet i 11tia, men da ikke der jeg hadde planlagt. Det var ingen muligheter til å slå leir der, så vi måtte videre. Vi klatret oss litt opp og fant omsider en plass midt i lia hvor vi fikk hengt opp hengekøyene. Tarpene måtte også opp, for havskodda gjorde det så rått i lufta at det føltes som det regna. Vi hadde gått 4,5km, siste i bratt og ulendt terreng, så nå var vi slitne og trøtte. Gullklumpen sovna før maten var klar, men jeg, voffen og gullhøna koste oss med karbis og kakao før vi krøyp til køys. Selv om det var grått og rått, var det herlig. Jeg ba en liten bønn om at skodda måtte lette i løpet av natta og sovna til lyden av snorkinga til gullklumpen, ugle, gjøk, traner, ryper og orrfugl. Dagen etter våkna jeg til strålende solskinn 🙂 Vi hadde det ikke travelt, så gullene fikk sove til de våkna av seg selv. Jeg sto opp, hadde en kosestund med voffen, hengte ting til tørk i sola og koka meg kaffe, før gullene våkna. Vi kosa oss lenge med frokost før vi pakka sammen og la ivei videre. Tranene som bråka om natta fløy opp foran oss, bestandig et herlig syn. Da vi kom fram dit jeg hadde tenkt å slå leir, stoppa vi for en fiskepause. Det nappa som bare det, men bare 2 måtte bøte med livet. Siden jeg på ingen måte er noen fisker, måtte gullene fikse dette selv og det var ikke noe problem 🙂 Typisk familiebilde av oss; voffen nesten borte bak busken, jeg borte bak voffen og underlaget til fotoapparatet i bilde Stien var fortsatt ikke å se, men det gikk greit, ei stund… Et lite stykke er det bratt ned mot vannet. Der det i følge kartet skulle gå sti, var alt vi kunne se steinrøys, så jeg fant ut at vi måtte opp og over den. Det var for så vidt greit det, bortsett fra at det var så innmari med krattskog der!! Voffen gikk på feil side, vi snubla, sekkene hengte seg fast, for ikke å snakke om fiskestengene!!! Å det var som sagt bratt. Jeg er redd jeg lærte barna et og annet ord de ikke skal kunne på den strekningen der… Det ble en lang matpause når vi kom oss ut av djevelskapen, sola varma godt og vi fikk igjen humøret. På andre siden av dette vannet, Haravatnet, slo vi leir. Ved det øverste vannet, Huskallen, fiska vi. Merka på gullene etter hvert at de begynte bli slitne, det sier jeg ikke noe på, det ble en lengre og hardere etappe enn jeg hadde regna med. Jeg var jo blitt forsikra om at det var sti å følge! Men fine blomster, små tjønner, ‘skumle’ isbro-kryssinger, svaner og en hoggorm gjorde gåingen mer spennende. Å endelig fant vi stien!! En dryg kilometer før vi er nede ligger det en stor stein, Elgstein som den kalles, dit bruker vi gå mange turer. Den ble siste delmål hvor vi skulle lage oss litt kakao, spise resten av sjokoladen og kose oss litt før vi vendte tilbake til sivilisasjonen. Jeg klarte ikke holde følge med gullene da de fikk øye på steinen og man skulle ikke tro disse 2 hadde nesten 1 mil gåing i føttene! Det var første mann opp på steinen, sisten og hopping mellom andre steiner. Bare jeg og voffen måtte hvile. Helt baki der kom vi fra. Det ble ikke noe kakao, bare påfyll av væske og sjokolade, og da gullene var ferdig med herjingen gikk/sprang vi siste biten ned. Kun en liten stopp ved Trekjærringa i bakken 🙂 Jeg var litt spent på hva de ville si når bestemor kom og henta oss. Ville de klage over at de var slitne, at det hadde vært tungt og fælt? Men neida: Vi har sett hoggorm, det er kjempemye snø igjen noen plasser, vi hørte rypa, vi har fått fisk! Så selv om det underveis nok var veldig tungt og fælt, så virker det som det er de gode stundene som sitter igjen. Å mor sjøl har lært mye 😉 God jul 🙂
-
Jeg har jo latt meg trollbinde av vakre Instagrambilder fra perfekte toppturer med sol, pudder og vakre linjer nedover fjellsidene. Når Instagram kom seilende inn fra sidelinja og jeg selv begynte å utforske fjellturer og natur med fokus på klatring, så kom jeg også over toppturer på ski. For meg har ski i fjellet alltid vært trauste skiturer over vidda i Kvikklunsjtempo eller spektakulære nedkjøringer av proffe frikjørere med bøttevis av attitude. Og selv har jeg alltid vært et sted midt mellom traust og skikkelig spinnvill, så det å ha to planker under beina på fjellet var aldri aktuelt. Men det var som sagt før jeg oppdaget toppturer i sosiale medier. For jeg ble helt bergtatt av alle de flotte bildene av myke linjer nedover snødekte fjellsider. Det ser ut som de flyter på hvit fløyel. Samtidig var jo dette helt normale mennesker jo. Til og med mennesker jeg kjenner. Sånne helt normale mennesker med en normal frykt for døden. Jøsses. Er det sant? Er det mulig at sånne som meg også kan? Jeg var rett og slett dypt fascinert over bildene jeg så. Og sånn kan man la seg lure av Instagram. Jeg fikk jo noe å tenke på. Halvveis til hundre og med en gretten nakke og en stiv skulder etter det helvetes snøbrettet jeg lekte med da jeg var ung og kul, så var vel ikke en skikarriere det lureste? Ikke hadde jeg vært i en alpinbakke på over 15 år heller, og jeg var livredd etter de stygge fallene. Nei jeg hadde ikke mye tro på dette. Men med venner som jobber i alpinanlegg så var det faktisk ikke snakk om ikke å tørre å stå på ski, selv om jeg kun har hatt slalåmski på beina en håndfull ganger i tenårene. 30 år siden sist jeg hadde planker under labbene der altså. Så med et par arvet twintip-ski, nyervervede barneskistøvler med rosa blomster på, og en islagt bakke etter en natt med regn, så ble jeg mer eller mindre dytta ut på ski. Himmel og hav. Galskap. Men som jeg koste meg, selv om plogemusklene skrek etter kun få minutter. Ski var jo bare så mye bedre enn snøbrett. Så det ble et par turer i barneløypa i bakken, før jeg fikk leid meg et par toppturski og sammen med @Denali bar det til Slettfjell i Hemsedal. Turen opp gikk lekende lett. Toppturski var jo bare helt magisk. Både feller og hælløfter var jo noe jeg knapt ante eksisterte før denne turen. Hele veien opp storkoste jeg meg. Dette var hjem. Endelig. Min første snukaffe! Men så var det ned da. Snøen var absolutt ikke som hvit fløyel der det veksla mellom skare og tung snø. Og dette var jo mye brattere enn barneløypa i Uvdal. Shit. Men jeg kom meg ned sakte men sikkert og alt annet enn vakkert. Det finnes en video av dette som jeg såvidt så en gang og heftig har prøvd å fortrenger i ettertid. Det ble så et år med drodling på om jeg skulle ta dette videre eller ei. Det krever ikke bare skiegenskaper, men også vite en del om fjell og snøskred, kjøpe kostbart utstyr og ha tid og bekjente å reise til fjells med. Så jeg la det hele litt på is. Jeg hadde ikke alle disse parameterne på plass. Men jeg fortsatte å leke meg i barnebakken på mine gamle arvede twintip og jeg fortsatte å sikle over toppturbilder. Drømmen var der fortsatt men jeg stresset ikke så mye med den. Bedre å heller tenke tanken om at jeg får holde alle dører oppe for engang å kanskje oppleve drømmen. Men for et år siden så øynet jeg håp om å kjøpe meg egne ski da jeg snubla over et tilbud som faktisk var både godt og sant. Ting falt på plass og vips satt jeg der med et par brukte ski til en god pris, en heftig hjerteklapp og et noe lavere julegavebudsjett enn normalt. De perfekte skiene til meg kom bare rekende på en fjøl, og jeg kunne bare ikke la de gli avgårde Første tur ble en av årets mange turer til Gaustatoppen med @Terka. Han har heldigvis all den erfaringen jeg mangler, og generøst deler dette med meg. Det er en stor trygghet å gå med en med så mye erfaring. Vi kom litt sent i gang og møtte mange på vei ned. Alle med salige glis om munnen mens de lo og jublet nedover. Flere på veien sa til oss «gled dere». For dette var vel den dagen det var fløyelsmyk pudder og perfekte forhold. Men siden jeg var uvant med dette, så kom vi bare halvveis før vi snudde. Og jeg fant fort ut av det å kjøre i pudder faktisk ikke var så lett. Jeg så absolutt ikke ut som noe instavennlig ned bakken gitt. Det var blytungt for uvante bein og jeg ble bare hengende bakpå skia til lårene skrek og leggene verket. Sinna som fy blir jeg også, fordi jeg stiller alt for høye krav til meg selv. Jeg ville jo kjøre som de jeg så på vei ned, selv om jeg vet jeg faktisk må lære meg å krabbe før jeg kan gå. Tålmodig? Nope! Det flere turer til Gaustatoppen denne vinteren, og jeg lærer også at fjell og snøforhold er vanskelig å forutse. Jeg lærer meg brutalt hva kartongsnø og betongsnø er og at pudder gjerne blåser vekk før man får glede av denne. Jeg bruker også mye tid på å lese og høre på andre forelese om snøskred. Men jeg har fortsatt for liten erfaring på snødekte fjellsider til at denne informasjonen gir meg trygghet. Den gir meg heller mer utslag i en frykt, siden all snakk om snøskred gjerne begynner med en real dose skremselspropaganda. Såpass voldsomme at jeg innimellom denne vinteren har mareritt. Akkurat det der sa Instagram aldri noe om... Etter en hel vinter med trening skal endelig den beryktede vårsnøen testes ut og jeg er klar, men det blir med kun en vårtur. Og denne vårturen veksler mellom å være et helvete men også den jeg har best minner fra når jeg ser tilbake på turåret 2018. Den troner helt klart øverst på turlista. Turens mål er Ulvanosa i Kvinnherad. Vi starter opp ved skisenteret i Tveitedalen og går på ski innover på hardpakka skispor før skiene må av og beina ta fatt. Snøen ligger kun i flekker i lavlandet og å gå på ski her er helt uaktuelt. Men turen opp er fin gjennom skogen. Og vips er vi over tregrensa. Vi var litt sent ute, så varmen fra sola var på hell og med en lufttemperatur på seks kalde, så frøys alt som var begynt å nærme seg for slush til is. Så det hele begynte så vidt å skare seg til og samtidig syntes jeg det begynte å bli bratt, så jeg ble livredd. Livredd for skred, livredd for nedfarten, livredd for å traversere. Det var bare rett og slett kjipt å være der da og snørr og tårer renner. Men Terka fikk roet meg og forklart mer om snøen og forholdene vi hadde rundt oss og vi traska videre og vi kunne nyte en helt fantastisk tur på vei opp til toppen av Ulvanosa. Der oppe på toppen stod vi midt mellom havet og Folgefonna og jeg var overlykkelig. Dette var jo belønningen jeg har jobbet mot. Denne utsikten. Det var helt magisk. Sola stod fortsatt på, men kuldegradene begynte å ta mer og mer over på veien ned. På det varmeste hadde sola stekt bra på snøen og satt i gang en smelteprosess, men ikke mer enn at kun et tynt lag oppå hadde smeltet for så å fryse fort til is. Så når vi skulle ned igjen, så var hele fjellet glasert. Det virket som det var et tynt og hardt glasslag oppå hele fjellsiden. Jeg hadde ikke sjans enkelte steder. Klarte ikke å sette nok stålkant til at jeg var komfortabel, så et par steder var det kun en ting å gjøre og det var å ta av skia og gå ned. Snøen var hard som betong. Men betongsnø får man ikke se på Instagram så jeg fikk en brutal lærdom der. Men vi kom oss ned til skogkanten uten for mye knall og fall. Og turen ned igjen var like kos som turen opp, selv om skia satt på sekken og ikke beina. Det hele ga meg en veldig god turopplevelse fordi jeg fikk med meg alle elementer jeg ønsker. Jeg fikk ny læring, jeg fikk oppleve naturen og alle dens påfunn, jeg fikk testa psyken og bruke kroppen, og jeg fikk gå i godt selskap. Og svingene mine? De er fortsatt ingen ting å legge ut på Instagram. Men en vakker dag nailer jeg det perfekte Instabilde. In the mean time - fake it til you make it!
-
Ein fjellfant blir til Undertegna er vokst opp ytterst i Hardangerfjorden. Eigentleg så var sjøen ei like stor påverknad som fjell og skog, men etter å flytta derifrå så var det fjell og bratte gleder som fekk fokus. Aktivitetar på/i vatn har og gitt fine opplevelsar, men det er ei anna historie. ________________ Småfantar Når ein veks om med naturen rett utenfor utgangsdøra så blei skogen og fjellsida ein lekeplass. Eit utall hytter bygd av greiner og bregner som tak. Bondegårder av konglekyr. Små ekspedisjoner av småfantar. utan foreldre i nærleiken. Aking på skogsveier, og eit jorde som "skisenter". Naturen rundt heimen var lekeplassen. Ei av historiene mor mi trekk fram er når hu må gå på leit eitter barna som har tatt avgårde på på tur på eigenhånd. Hu avtaler med naboen at han skal flagge dersom barna kjem heim at før henne, og begir seg oppover lia i fotspora til barna. På veg opp mot 400 moh går ho i snø opp til knea, og no ser ho at naboen flaggar, nesten alle barna som har gått på tur har gått ned att på ei anna side av toppen og blitt kjøyrt heim. Eg derimot som bare var fem år og fekk beskjed av dei andre barna (som var to år eldre) om å snu når snøen vart djup, og tassar ned at på "rett side" åleine. Ansvarlige barn. I oppveksten så snakka me aldri om topptur, klatring, vinterturar, osv.. me gjekk ettermiddagsturar og søndagsturar, og på ski i påska med appelsin og kvikk-lunch. Naturen var der i bakgrunnen, ei ramme rundt liv og oppvekst som eg egentlig ikkje reflekterte over, den hadde jo alltid vore der rundt meg. ________________ Ei fjellpspire begynner å gro Som attenåring flytta eg sørover for å studere. Der var det fjellsportgruppe, og folk som var friluftsinterreserte. Det blei jevnlig fjellturar, Åsnes fjellski blei bytta ut med Tua Cirque, og eg begynte å klatre. Forskjellen var eigentleg at det som meir eller mindre hadde vært kvardagen blei no definert som "friluftsliv" og spesifikke aktivitetar blei tatt ein del lengre en før. Klatringa blei hovedfokus ei stund, og det blei nokre førstebeistiningar på meg. Første sommaren heimat etter eg starta å klatre blei kjøreturen gjort med augene klistra oppetter fjellsidene, eg såg heimkomunen min på ein heilt anna måte en når eg vaks opp. Her var det jo eit hav med muligheter som eg ikkje hadde benytta meg av! Bekleding er eit anna interressant tema som har utvikla seg mykje. Dongeribukse og gamasjar eller gummistøvlar, tjukk ullgenser, bommulsanorakk og vadmelsbukse, var normalen. Langt frå det presset det er i dag om å ha rett bekleding. Eg huskar eg vegra meg stort mot å gå over til plaststøvler og klossar under bindingane på telememarkskia. (Men det var og ei stor åpenbaring når eg gjekk over på nytt utstyr. no kunne det svingast bra både i laus og på hard snø!) Etter kvart kjøpte eg meg Helly Hansen AdventureTech (eller navn deromkring) skallklær. Dette må ha vært verdens raskaste bekledning! Falt du i skibakken eller is akselererte du opp i fart fram til du møtte ei fysisk hindring. Telemarksvingane satt greit etterkvart, og følte eg mestra bratt fjell. Men nokre samtalar med bestefar min som spurte kva slags svingteknikkar eg nytta meg av, og spørsmål frå ein onkel av far min om eg kunne ta han med oppe eit bratt fjell hadde lyst å prøve seg på, det har gjort meg ganske så ydmyk i forhold til kva andre andre folk kan ha av erfaring og kompetanse rundt fjell. Bestefar min gjekk i fjellet så lenge han kunne, til fots og på ski, det var bare ikkje naturlig for han å fortelle om det (Andre har etterkvart fortalt meg om turane hans). Og onkel til far min hadde eit like stort rack med klatreutstyr som eg hadde, han klatra ikkje men brukte det til å hente ut sauer som hadde gått seg skårfast i fjellet. Dei hadde mange fleire år med erfaring frå bratt fjell en eg antagelig noken gong kjem til å ha. ________________ Fjellfanten tar form Jobb med fast inntekt gav nye muligheter for friluftsliv og bratte gleder. Frå -98 og ti år framover var det skikjøring som var hovedfokus. Frå november til og med juni blei det jakta på snø, i snitt ein fjerdedel av året var med ski under beina. Hemsedal var base på vinteren, Jotunheimen og spesiellt Hurrungane var heimebane på våren, og Stryn sommarkisenter var fast utgangspunkt for turer når sommarskisesongen der var på topp. Ein tok gladeleg mange timar i bil på jakt etter snø, og det blei veker og månader forskjellige stader i alpane. Ei interresant betraktning er at eg har nær ingen bilder frå denne tida. Mobiltelefon var telefon, og kamera var heller ikkje noko me prioriterte å dra med oss, turen og opplevelsen stod i fokus. ________________ Fjellfanten i dag - kvardagen Etter kvart krever jobb og kvardagsliv sitt. Meir ansvar på jobb gir mindre rom for lengre perioder på tur, og det er no fokus på barna og nærturer i helger og kvardag. Men suget etter fjellet er der, og det må få meir plass. Fanten karrar seg etterkvar opp fjellsida igjen, og innfører lystbetonte bratte aktiviteter for borna - med eit håp om at dei også skal få kjenne på samme gleda og suget etter fjellet. Det er mange uforløyste draumar om turer der inne. Kanskje blir nokre av dei til verkelegheit etterkvart, og kanskje vinn kvardagen. Eg forstår forelda mine bedre no og deira valg. Balansen mellom draumar, opplevelsar, og kvardagsliv er kanskje det vanskeligaste. Kvardagen er fundamentet i livet, men når muligheten byr seg og du har overskudd til det - dra på tur.
-
Seks dager på fjelltur i Nord-Korea
TarjeiSkrede publiserte et emne i Ekspedisjoner og utenlandsturer
“Hey, would you be interested in doing a camping hiking tour in North Korea?” Nord-Korea. Det er ikke en telttur som er det første som slår en når en hører navnet på det lukkede landet på den andre siden av kloden. Istedet er det de lite hyggelige nyhetene om atomvåpen-trusler, arbeidsleire og en personlighetskult uten like blant annet som når oss her hjemme. Med nyhetene om den amerikanske studenten Otto Warmbier friskt i minne er det ikke uten grunn at en blir littegrann skeptisk til å besøke Nord-Korea. Warmbier ble som kjent arrestert etter sigende for å ha stjelt en propagandaposter fra hotellet han bodde på. Han døde ikke lenge etter å ha blitt sluppet fri av Nord-Korea. Hva som egentlig skjedde er det nok vanskelig å få vite. Jeg sa ja til å bli med på turen. Hva annet kunne jeg egentlig gjøre? Det virket som en opplevelse av de sjeldne. Roger Shepherd, som nå jobber som turguide i Sør-Korea, har etter flere års reiser i Nord-Korea fått såpass mye tillit at han har fått lov til å lede en gruppe med turister på telttur i høyfjellsområdet rundt Paektusan nord i landet. I Nord-Korea har han reist rundt for å fotografere fjellene og da spesielt de som befinner seg på Baekdu Daegan i nord, en god del av hans arbeider kan sees på følgende side: http://www.onekoreaphotography.com/. Shepherd, opprinnelig fra New Zealand, er også forfatteren bak guideboken til Baekdu Daegan ruten som jeg gikk høsten 2014. Ruten som hadde blitt lagt opp, skulle starte med å klatre opp til toppen av Paektusan, med et besøk til Chonji innsjøen som ligger nede i krateret til fjellet (Paektusan er en gammel vulkan), for deretter å klatre ned fra fjellet og i en seks dager gå gjennom et noenlunde uberørt område i høylandet nedenfor fjellet. Underveis skulle vi besøke hemmelige leire som partisanene ledet av Kim Il Sung brukte under den japanske okkupasjonen av landet, nesten på lik linje med Milorg-hyttene som man finner i Nordmarka utenfor Oslo (og andre steder i landet). Turen skulle gå over seks dager, med overnatting i telt fem netter. Hjemmelaget kart over området vi gikk i, laget av Roger Shepherd, hentet fra Hike Korea sin hjemmeside. På fjellturen vil vi bli ledet av lokale guider gjennom landskapet, skogene, fjellene og fjellryggene som vi vil passere over. En følgebil vil møte oss ved teltplassen på slutten dagen. I følgebilen fraktes mat til middag og frokost, samt vann, i tillegg til en del ekstra utstyr. I Pyongyang ble det bare med den første kvelden, allerede dagen etter ankomst satt vi på et fly til Samjiyon, en provins i den nordlige delen av Nord-Korea nær grensen til Kina. I Samjiyon finner man Paektusan, det høyeste fjellet i Korea med sine 2750moh. Paektusan er det hellige fjellet til koreanerne, og det er også herfra den store fjellryggen som strekker seg gjennom Korea-halvøyen begynner fra, Baektu Daegan. Å returnere hit betyr en tilbakekomst til en fjellkjede som betyr mye for meg. Foruten meg var det en annen nordmann med på turen, Jo. Og så var det to fra Australia, begge kvinner, Paula og Sinead. To australske damer og to norske menn altså, ledet av en mann fra New Zealand, en noe merkelig sammensetning egentlig. Highland Trekking Expedition of North Korea På den første dagen sto Paektusan på planen. Fra hotellet vårt i Samjiyong ble vi kjørt på en humpete grusvei til en liten parkeringsplass ved foten av fjellet, fra hvor vi klatret opp til toppen. Skyene lå tett over fjellet når vi startet, men når vi kom opp hadde det midlertidig lettet så vi fikk tatt toppen med det gamle krateret i betraktning. Jeg kan ikke gjøre annet enn å si meg enig at Paektusan er et utrolig nydelig fjell, som jeg hadde blitt lovet. Fargenyansene i fjellsidene rundt vannet er vanskelig å beskrive. Vi gikk også ned til Chonji innsjøen som ligger i bunnen av kalderaen til den gamle vulkanen, klatringen ned og opp igjen gikk på en trapp som inneholder noe sånt som 261 trappetrinn. Etter å ha klatret opp fra innsjøen igjen tok vi fart på nedstigningen fra fjellet. Nede gikk vi et lite stykke før vi kom til den første teltplassen på turen, nede i et uttørket elveleie, hvor vi slo opp teltene våre og fikk servert middagen (ris og nudler). Den andre dagen lå himmelen klarere over oss, og vi startet dagens etappe med et besøk til Paektusan-fossen. Ikke en stor foss, men den betyr mye for koreanerne da vannet som renner i den stammer fra Paektusan, som jo er et hellig fjell. Etter besøket gikk vi over et grønt, frodig og rullende landskap. Underveis klatret vi opp til toppen av Soyeonjibong, på 2114moh. Toppen ligger omtrent midt ute i det alpine høyfjellslandskapet nedenfor Paektusan og med ingen andre topper rett ved siden av, får man en super 360 graders utsikt i alle retninger fra toppen. Nedenfor toppen bega vi oss inn i litt lavere terreng, gjennom en nydelig skog med lerketrær. Hvor vi gikk på en sti hvor gresset nådde oss til livet. Turen ble avsluttet med et besøk i Soyeonjibong secret camp, hvor vi får en omvisning i leiren av en lokal kvinnelig guide. Litt nedenfor den hemmelige leiren slo vi opp teltene for den andre kvelden, hvor vi spiste middag, fyrte opp et leirbål og hvor de lokale guidene sang for oss. Neste morgen våknet vi til regnvær og det regnet konstant hele dagen. Det var heldigvis en kortere tur, hovedsaklig gjennom en skog. Men vi hadde fått tillatelse til å klatre opp til toppen av Ganbaeksan (2162moh) for å kunne få litt mer ut av dagen. Turen opp var våt og sur, men samtidig en tøff og mystisk vandring gjennom et trollsk landskap. Hvordan utsikten ville ha vært, kunne vi bare gjette oss til, jeg var likevel fornøyd med turen opp. Før Ganbaeksan besøkte vi også den hemmelige leiren som ligger nedenfor fjellet. Vi slo opp teltene i enden av dalen bortenfor Ganbaeksan. Neste morgen var like trist og regnfull. Vi bestemte oss for å håpe på at neste dag ble bedre. Fra teltplassen skulle vi egentlig denne dagen ha klatret opp på et pass på fjellryggen ovenfor og utforsket ryggen på hver sin side av passet. Idag ville vi ikke fått sett noe som helst. Det ble en rolig dag ved campen, men om kvelden lettet det litt og vi fikk oss en liten tur til en annen del av disse skjulte leirene i nærheten. Gamblingen vår med været slo frukter og neste dag ble en fin tur, men vi ble da nødt til å gå lengre enn først planlagt for denne dagen. Fra teltplassen klatret vi opp til det lille passet, og så gikk vi opp til toppen av Beondaebong. Utsikten var over all forventning. Nedenfor lå enden av dalen som vi hadde tilbrakt to netter i teltet i, lengre bak lå Paektusan. Fra toppen fortsatte fjellryggen videre, dette er nevnte Baektu Daegan, og den vil gå videre over tidligere nevnte topp Ganbaeksan. En gang i fremtiden vil det kanskje være mulig for den vanlige fjellvandreren å gå hele veien fra Paektusan i Nord-Korea til Cheonwangbong i Sør-Korea, men nå vil det være en større ekspedisjon som krever mye penger, tid, tillatelser og anstrengelser. Etterpå krysser vi passet og går opp til Seonosan. Den sørlige delen av fjellet består av noen klippeformasjoner, men her oppe gikk vi ovenfor dem. Fra en av småtoppene som pekte var det en flott utsikt over landskapet nedenfor og vi kunne se Amrok-elven, som danner en naturlig grense mellom Nord Korea og Kina bukte seg gjennom dalen nedenfor. Ned fra fjellryggen var det en bratt og gjørmete sti, hadde vi gått ned dagen før hadde stien vært ekstrem sleip og forrædersk. Nede kom vi til Seonosan secret camp, som ligger godt skjult under klippene til fjellet. Reisen av dagen var ikke like spennende. Fra den hemmelige leiren fulgte vi en humpete skogsbilvei som i starten går langs Amrok elven ved grensen til Kina. Underveis besøkte vi Gomsan secret camp, og helt til slutt ankom vi den siste av teltplassene på turen. Som lå ikke så langt unna den mest kjente av de hemmelige leirene, Paektusan. På den siste dagen regnet det igjen, så vi hadde nok maks flaks med tanke på været (hvis det først skulle regne). Vi gjorde ikke stort mer enn å besøke nevnte hemmelige leir, som også er den største og mest kjente av disse campene og også den som turistene vanligvis besøker. Over de skjulte hyttene og bivuakkene troner Jongilbong, kalt opp etter Kim Jong Il, som etter sigende skal være født i en av hyttene vi får se her. En kan for øvrig si mye rart om minnesmerkene og monumentene her, men flotte er dem. Når besøket var slutt var også fjellturen vår over. Våte, men fornøyde, satte vi oss i bussen igjen og kjørte tilbake til det merkelige hotellet vårt i Samjiyon. Underveis stoppet vi i den lille landsbyen Rimyongsu som er kjent for en flott foss. Det blir en slags feiring av fullført fjelltur på hotellet. Varmtvannet på hotellet slås ikke på før klokken ni om kvelden. Neste dag fløy vi tilbake til Pyongyang for tre dager med sightseeing der. Hvordan var så opplevelsen min av å gå på telttur i Nord-Korea? Naturmessig var det en veldig fin tur. Landskapet er et flott alpint høyfjellslandskap, og på turen gikk vi gjennom frodige rullende enger, opp på fjelltopper med panoramautsikt, gjennom trivelig skog med lerketrær og grønne rygger med vennlige kanter. Det er område som er velegnet for hiking. Paektusan i seg selv er et fjell som ser fint ut, men litt ordinært ut når man står rett nedenfor det. Men når man kommer opp til kanten av krateret åpenbarer det seg et skikkelig tøft fjell, og fra lengre avstand er det et nydelig fjell. Å gå fritt rundt kan man jo som kjent ikke gjøre i Nord-Korea. Inne på hotellene vi overnattet i kunne vi få gå fritt, men skulle vi bevege oss utenfor var vi nødt til å ha med oss guider. Så også når vi var på fjelltur, så vi hadde med oss to guider fra Pyongyang som fulgte oss under hele oppholdet, samt to lokale guider fra Samjiyon for å vise vei underveis på turen. Dette kan nok føles som noe begrensende på opplevelsen, men er bare noe man må lære seg å forholde seg til. Og det gjorde seg nok mest merkbart på den ene dagen vi befant oss avgrenset til teltleiren vår. Gitt at det er militære i området som ikke nødvendigvis var klar over at vi var i området, kunne vi heller ikke gå for langt unna resten av gruppen. I tillegg til guidene var det også med to sjåfører og en hjelpemann, ett ganske så stort team igrunn for bare fem gjester. Men på den andre siden, så ble forholdet og stemningen mellom oss og guidene godt. De møtene vi hadde med Nord-Koreanere var stort sett korte møter som viste et folkeslag som var smilende og nysgjerrige på oss, spesielt de vi møtte på turen. I Pyongyang var de litt mer avmålte og nervøse på hvordan de skulle forholde seg til oss. For å komme tilbake til historien om Warmbier, så var det heller ikke det jeg var mest bekymret for med å bli med på denne turen for. Så lenge man holder seg innenfor de rammene man har, så vil det gå bra, altså ikke gjøre noe man vet de vil reagere på. Det jeg mest var bekymret for, var hvis noe skulle skje under turen. Hva var prosedyren hvis noe gikk galt, om man brakk beinet, ble veldig syk eller ble bitt av en slange feks. Det sies jo at helsetilbudet i landet er svært begrenset. Roger Shepherd ga et svar som ihvertfall sa at dette var noe han hadde tenkt på, og det skal visstnok være et Røde Kors sykehus for utlendinger i Pyongyang. En annerledes fjelltur som jeg var veldig glad for å ha fått vært med på. Jeg er godt igang med å skrive om turen på bloggen min og vil der skrive mer utfyllende om fjellturen. En finner en oversikt over turen her: https://tarjeinskrede.blogspot.com/2018/08/north-korea-dprk-paektusan-highland.html (alternativt: https://tarjeinskrede.blogspot.com/search/label/North-Korea). Ps. Jeg har grunnet tid valgt å bare skrive om langturene mine på min engelske blogg, for bare å lenke til innleggene der fra min norske blogg. Fotogalleri fra fjellturen finnes her: https://photos.app.goo.gl/KQutLQT3fGr3xCJv8 Fotogalleri fra resten av turen finnes her: https://photos.app.goo.gl/fviMpTonvwygseSr5 Ps. På den første dagen ble vi fulgt av et team fra Associated Press (AP), som lagde en sak for både aviser og tv om fjellturen. Saken de lagde kan blant annet leses på deres egne sider her: https://apnews.com/4040e7e7b13a41efbe70fdc10e4b6a60 -- Frister det å gjøre det samme? Roger Shepherd, via firmaet sitt Hike Korea, planlegger flere turer og de neste vil bli arrangert neste år. Sjekk ut www.hikekorea.com for mer informasjon. -
20 Juli 2018 Så endelig var vi klare for en lengre ekspedisjon inn i det samme området som vi hadde vært tidligere, og planen var klar, vi skulle gå "hjem" til Simskardet på andre siden av fjellet, der vi hadde en bil stående. Vi hadde mat og utstyr for å klare oss en hel uke, så som sist var sekken min ganske stor og tung! Litt regn ved starten her. Turen starter på nesten 1000 meter, så det er helt flatt innover mot norsk side av grensen. Vi holder fint driv bortover det flate landskapet. Nytt av året er at svenskene har merket løypen med kors innover, en jobb som ikke var fullført da vi var der. Dette vil bli en godkjent løype inn til Børgefjell også i ferdselsforbudstiden. Det så noe merkelig at løypen stoppet rett i vannkanten, men de har nok en plan om å merke videre senere eller kanskje det bare er en vinterløype. Vi finner nøyaktig samme teltplass som sist og får en flott kveldsstund. Vindstille og varmt og uten innsekt. Samme teltoppsett som 4 år tidligere - lett og anvendelig under de fleste sommerforhold. 21 Juli 2018 Sekkene straks pakket og vi er klare for en nye dag - nå er målet å komme inn til vestsiden av Jetnamsvatnet (altså innerenden av dette lange vatnet). Når man ser de påfølgende bildene kan man se hvordan det sakte trekker over med mer skyer - det er tydelig at det er kraftige byger på gang.. Vi stopper og tar på regntrekkene på sekkene - det er ingen tegn til torden men skyene er ganske svarte, så vi har det bakhodet (selv om det kanskje ikke ser slik ut på bildet under). Det er så varmt og lummert at vi går bare i shorts og T-skjorte, men snart kommer regnet, etterfulgt av et voldsomt skrall! Jeg har heldigvis med en tarp som vi kan benytte til å strekke over en stein som henger litt ut over i terrenget. (Det frister nemlig ikke å sette opp en enstangslavvo under sånne forhold!) Vi kryper under steinen og er der et kvarters tid mens det verste regnet øser ned. Når det verste regnet gir seg gjør vi oss klare for å gå videre, da jeg plutselig oppdager at håret til jenta står rett til værs! Huff - her er det bare å søke ly igjen. Det smeller, glimter og braker rundt oss, og vi føler oss ikke særlig høye i hatten der vi sitter under denne steinen. (Dessverre har jente fått skrekken for lyn etter denne hendelsen, men jeg vet ikke om jeg kunne gjort det på en annen måte heller.) Vi har nå kommet halvveis langs vatnet, og klokken er bare ett, men vi bestemmer oss allikevel for å avbryte turen her. Nå skal vi heller bare bade, fiske og kose oss her ved dette flotte fjellvannet. I bakhodet har vi nemlig at det er varslet samme typen bygevær de neste dagene. Bygevær, og disse høyereliggende traktene av Børgefjell er ikke til å spøke med. Det før nevnte enstangslavvoen er ikke noen høydare som bopel under slike forhold heller. Det ville føles som å bo under en lynavleder... På kvelden går ungene en tur i høyden halvveis opp til Jetnamsklumpen. 22 Juli 2018 Det blir en helt annen ro over turen når vi nå ikke har dette målet langt i det fjerne. Leiren er ryddet og vi er klare for en ny dag på tur her i denne flotte nasjonalparken, denne gangen på retur der vi kom i fra. Her var det vi søkte ly - nå er det andre forhold! Vi får en flott vandring langs med vatnet. Vi treffer et par som kan fortelle at det er en flott teltplass på odden midt i vatnet. Om man ser på kartet kan man se at vannet er delt på midten og det er en meter forskjell på høyden på indre del og ytre del. Her er det både dyp kulp for fisking og badeplass. Godt å slukke tørsten og fukte håret når heten er på det verste. Her er vi etablert på denne odden, en flott teltplass med godt fiske og fint å bade. Vi får mye fisk. Det virker som den spiser på det meste vi slenger til den - om det er spinner, mark eller sluk. Vi mister også noen kroker, så alt er som det skal være.. I varmen er dette oppsettet veldig bra.. 23.07.2019 Skyene henger godt nedi Store Børgefjell, og vi er vel glade for at vi ikke gikk over fjellplatået. Vi må nok ta med et annet telt til den ekspedisjonen. Vi får en flott vandring ut av nasjonalparken, men vi kommer tilbake! Men det skal ikke bli 4 år til neste gang! -
La det være sagt med en gang, jeg kan ikke fordra vinter! Jeg er av typen som går med stillongs fra oktober til april, helt uavhengig av hvordan temperatur det er, vinter er vinter og stillongs-tid. Sove ute i telt når det er kuldegrader? ja det kan du jo tro var fælt aktuelt. Friluftsesongen for meg har alltid startet når jeg kommer dit jeg skal med fjellstøvler og sluttet når det ikke lenger er mulig. Så rota jeg meg bort i dette forumet da, uten at det gjorde de helt store forskjellen i begynnelsen. Helt til jeg ble med på treff for første gang i oktober i fjor, helt på tampen av sesongen for meg. Og traff jo så mange trivelige folk! Eneste feilen er at alle ser ut til å digge vinter!! Så satt vi på chatten en kveld rett over nyttår og diskuterte helgeplaner, “kom hit å bli med på ski” For meg som ikke akkurat er impulsiv før jeg har tenkt meg om så var det et noe uvanlig innfall. Ikke hadde jeg hatt ski på bena på flere år og de gamle skia jeg hadde var trygt plassert på hytta i Nore & Uvdal, men joda, med lånte (langrenn) ski havna jeg nå i Åsmarka den helga. Konkluderte jo fort med at skulle man gå på ski måtte man nok til pers og kjøpe fjellski. Neste forumtreff var allerede under planlegging, Grotli og Strynefjellet i februar var plassen. Men tenkte kanskje det var greit å prøve ei natt ute før det, bare sånn i tilfelle det virkelig _virkelig_ ikke skulle være noe for meg å sove ute på den årstiden så er det jo greit å oppdage det med bare et par timers kjøretur hjem. Høyst usikker på om teltet kunne duge til vinterbruk også, så var vel best å kjøpe et man hadde troa på. Så med nye fjellski, en parisbrett jeg aldri hadde prøvd og et brukt Helsport telt ble det testhelg i Ringsakerfjellet. Fjellski, parisbrett og telt og 13-14 minusgrader, joda overlevde med god margin. Ikke verre avskrekket enn at jeg vel trodde det skulle gå greit med noen turer til. Fra første vintertur (og sånn ca. første gang jeg noensinne har gått med pulk) i Ringsakerfjellet, det er jo fryktelig flott .. bare synd snø er så kaldt, nye ski, ny pulk, lånt brenner, lånt reinskinn, litt ved vi aldri brukte... fin helg. Grotlitur nærmet seg med stormskritt, fulgte nitidig med på yr.no, kaldt! Sjelden jeg har grua meg så mye til en tur. Ikke ble det bedre temperaturutsikter heller, men er jo fælt å feige ut, så dro jo av gårde … -26 i teltet, det er litt i overkant for et sommermenneske, men stjerneklart og fint vær, godt selskap og litt mer lånt utstyr så gikk da den helga greit også. Trivelige folk, fine steder og masse god hjelp. Verdt å holde ut sprettkaldt for det ... Sannelig ble det ikke et forumtreff i påsken også, riktignok ikke sånn helt offisielt men vi var nå ganske mange forumere samlet på samme plass oppe i Øyerfjellene et sted i alle fall. Tenkte med meg selv at “nå er det helt i slutten av mars, temperaturene må jo begynne å bli bedre” … så feil kan man ta! Sprettkaldt var det, men veldig greit å være på tur med noen som ikke har kvaler med å fyre i telt da. Går for øvrig finfint å ha med seg to soveposer, fôret jervenduk og dyne på telttur når man drar på en tungt lasta pulk (men .. vintersovepose kom på lista over nødvendige innkjøp i løpet av turen) Påsketur i Øyerfjellet, reint trivelig ... Så, får vel bare gratulere noen fjellforumere med å være så trivelig selskap at de klarer å omvende et selverklært sommermenneske til telttur vinterstid (ser det ut til å bli beinkaldt _hver_ gang). Ikke verst! Så da er man vel klar for en ny vintersesong, satse på at noen holder liv i meg denne vinteren også for det der med fyring i telt sitter langt inne … så sitter man her da, med ski, pulk, telt som tåler vinterstorm, bensinbrenner, sovepose for håpløst kalde temperaturer, tykk dunjakke .. og ingen snø ..
-
Høsttur med klubben i oktober, med eller uten overnatting. Det ble i hvert fall skikkelig høstvær og fabelaktige lysshow underveis. Her et bilde fra returen. Det var valgfritt med overnatting på Guvåghytta eller ikke, men ingen gadd dra allerede fredag. Så her møtes vi på selve Guvåg hele gjengen, for å ta turen innover Hellfjorden. (Kart kommer lenger ned i innlegget.) Vedkommende som eier den nærmeste kajakken har her kjørt i møte med maten sin, som kommer med i annen bil. Maten lå nemlig igjen hjemme – og siden det var et samarbeidsprosjekt var det plutselig to stykker som manglet maten… Nuvel, vi skal ikke gni det mer inn enn som så, det ble jo en fin tur. Vi ble faktisk en liten gjeng på tur i dag. Eirik, Alexia, Leif Hermann og Berit i tillegg til meg, underveis dukket det opp enda en kar til – per motor faktisk. Her har vi akkurat begynt å padle innover Hellfjorden. Her er det ingen veier, så man har den som regel ganske for seg selv, det er også noen holmer å snirkle imellom innover. En vakker fjord, særlig i høstskrud synes jeg. Vi fikk særdeles vekslende vær, som jo hører høsten til. Men vind ble vi høvelig skånet for, det var mest små byger med nedbør som traff oss et par ganger. Det tåler vi fint når vi er godt kledd – og når sola kommer fram som her, så er jo nedbøren allerede (nesten i hvert fall) glemt. Seriøst fint! Vi er for øvrig på jakt etter en 10 på skjæret-post innerst i fjorden. Her har vi Pikstauren som troner høyest, med Bornan til venstre. Nå nærmer vi oss posten, snart blir det pause inne i fjorden. Det må til på dagstur. Det var ganske stor flo, så vi kom oss et lite stykke oppover elva, men sjøen hadde såvidt begynt å falle så vi kom oss ikke riktig så langt som jeg hadde håpet. Her var det bare å snu. Baugene peker nå nedover og utover igjen – på tide å jakte på en pauseplass. Ikke den aller beste ilandstigningsplassen, men her var det le for det skitsure lille vinddraget, så vi gikk i land her likevel. Motorbåt til høyre, var en kar Alexia hadde med seg. Han fant oss etter hvert. Ups, en eling – med ekte hagl. Da hadde vi hatt det også, og det var vel rimelig jackpot. Her er trackinga fra turen. Leif og Berit holdt varmen i Jervenduken de også. Humøret på topp, tross litt bygevær. Vi har jo klær. Etter påfyll av mat og varme drikker tok vi fatt på returen igjen. Også nå hadde vi god tid og tok oss tid til litt utforsking – noen øvet også på litt teknikk. Skyene ble stadig mer dekorative lenger fram. Rett og slett vakkert! Det er nesten så man må slippe åra, bare ligge her og se. Guvåghytta er jo også en 10 på skjæret-post, så vi måtte innom der for de som ikke hadde samlet den ennå. Planen var å dra hit etterpå, noen til fots og noen per kajakk, for overnatting til dagen etter og mer padling. Utsikt fra hytta, mot Hadseløya. Videre til Guvåg. Alexia tok bilen og føttene fatt til hytta, mens Leif og Berit dro hjem, Eirik og jeg padlet tilbake til hytta. Men der var det så mye haloi og folk at vi padlet i retur og dro hjem vi også. Vi bor så nært at vi kan heller dra tilbake en gang det er mindre folk og roligere der. Knall tur! Fikk ikke helt til å smelle det inn på forumet, bildene ble litt små. Men nå må jeg av gårde, så det må bare være sånn, om noen vil se bildene større så er de klikkbare i bloggen. http://padlemia.blogspot.com/2018/12/hellfjorden-hsttur-med-klubben.html
-
Kalenderluke 23: Desemberpadling langs Hjeltefjorden
Marius Engelsen publiserte et emne i Turrapporter
Jeg ble utfordret til å komme med ett bidrag til julekalenderen, og da gjør jeg selvfølgelig det. Takk for tilliten Jeg har laget en video fra en dagstur jeg hadde med kajakken tidligere i desember. I denne videoen får dere se soloppgang, blåtimen, sjøfugl, undervannsfilming og padling gjennom is! Turen ble litt over 2 mil lang og begynner på Steinseide, ved Hanøy på vestsiden av Askøy. Det er her jeg bor, og for å komme til sjøen ruller jeg kajakken 100 meter ned til en betongflytebrygge. Luksus! Området på vestsiden av Askøy går langs Hjeltefjorden, med Davangervågen som mitt utgangspunkt. Det er mange holmer, skjær og sund å padle gjennom, lite bebyggelse langs sjøen, bra med dyre- og fugleliv, og flere store fuglereservat. Ett fantastisk område, virkelig nydelig! Denne dagen begynner jeg tidlig om morgenen før solen har stått opp, og det er så godt som vindstille. Temperaturen er kanskje ett par minusgrader, det er ikke en lyd ute og solen har så vidt begynt å lyse opp horisonten. Jeg har pakket med telt, sovepose, liggeunderlag og litt mat. Greit å kunne ta seg en liten strekk i løpet av dagen vel 😉 Så mye mer er ikke nødvendig å si, jeg lar videoen ta seg av resten. Finn fram kaffekoppen og sett av 8 minutter til å se videoen 😊 Når dere ser denne filmen bør dere sørge for at videokvaliteten i youtube står på maks, og se gjerne på en større skjerm enn på smarttelefonen for å kunne se sjøfuglene bedre. Er ikke særlig mye zoom på ett GoPro med vidvinkel linse, og noen ganger kan fuglene være ett stykke unna 😉 Husk lyd! God jul, håper dere liker videoen. I morgen har jeg bursdag! 😊
-
2018 er snart omme og det er på tide å gjøre opptelling med året som har gått. Det har vært et flott turår for min del med mange fine turer til ulike kanter av landet! Januar Mange skiturer i lokale skiløypene og til Neveltoppen og Godlidalshytta med gode venner som kommer innom på skiferie. Februar Det laver ned. Skiløypene snør igjen nesten like fort som de blir kjørt opp. Mer skibesøk og det blir enda en tur til Neveltoppen pluss en telttur i Ringsakerfjellet for å teste nye telt og utstyr før årets første forumtur i slutten av måneden. Den går til Grotli og Heillstugguvatnet. En kald, men flott opplevelse! Mars Eldstesønn vil på telttur men yngstesønn synes ikke det høres noe stas ut i det hele tatt. Det er heldigvis løsbart – man kan jo telte i hagen. Kjempestas og stor suksess å få sove ute helt alene! Påsken kommer med strålende sol hver eneste dag men beinkalde netter. Første halvdel tilbringes med ungene og det blir en tur til Godlidalshytta. Deretter byttes turfølget ut og kursen settes mot Øyerfjellet. En natt i telt, og så to netter på DNT-hytter - Lyngbua og Djupslia. Fullmåne, stjerneklart, godt turfølge, og no h…s. gnagsår. Det ble rett hjem og kjøp av nye skisko, og «noe varmere soveopplegg» settes på planen for innskaffelse til vinteren 18/19! April Våren er i anmarsj og det blir mest trimturer langs veiene hjemme, et par skiturer i nærfjellet og noen turer opp hoppbakken. Mai Høsten 2017 fikk jeg en utfordring. «Bli med på vårskitur til Storebjørn» var beskjeden og jeg klarte å svare «JAH!». Pga ustabilt vær på yr i dagene i forkant endte vi i stedet opp i Sunndalsøra (det er visst bratt der også…). Det ble en natt på trivelige Kårvatn før resten av turfølget kom etter, og vi fant oss en teltplass med utsikt rett mot Innerdalstårnet. Heldigvis ikke målet for den bratte turen – den skulle gå mot Dronningkrona. Det ble riktignok ikke helt til topps på meg. Motet sviktet underveis og beina ble både skjelvne og sluttet å lystre helt til slutt, men lysten til å utfordre mer var født. Det er jo så mye morsommere å få vært med på tur heller enn å sitte igjen hjemme fordi det virker så skummelt. Kjapt sceneskifte, og det som nå har blitt en fin Fjellforumtradisjon – Kanotur på Hurum. Langhelg og lange fine varme dager med padling og bading og glade unger. HERLIG! Månedens siste tur gikk til Blefjell og nytt forumtreff. Dagstur oppom Storeble og innom Sigridsbu. (Vi ble ekskludert fra lettpakkerklubben alle mann..) Juni Kanotur med Barnas turlag til Fjorda. Kajakkåre viser seg å være en utmerket ting å ha når man er alene voksen til å padle i en stor tung kano i motvind og skal ordnes med til senere kantoturer! Mer bading, og masse knott! De er ikke satt på lista over nye venner som er anskaffet i løpet av året. Turbesøk med kommunetopprunde over Ringsakerfjellet og så tid for Rondaståk, med en svipptur innom Muen når vi uansett var på vei forbi. Sikkert fin utsikt derfra, men det må nok oppleves en gang senere for vi gikk i snøføyk og tåke. Juli Tidenes road trip til Vestlandet sammen med @Heriks hvor @Tessatroll ventet med skumle planer om mer bratt (dog uten ski). 2 overnattinger på vei over – Øvre Heimdalsvatn på Valdresflye og Aursjoen før straka veien over Gamle Strynefjellsvei og videre ned til Ørsta. En natt under åpen himmel på Klovetinden med en vanvittig utsikt utover mot Hareidlandet, etter en stund dekket i havtåke. Jeg er svak for både solnedganger og soloppganger, og fikk med meg begge deler derfra før jeg som sistemann sovnet. Videre den uka gikk turen innom Skårasalen, Lyngstøylsvatnet, Trollstigen og Trollveggen. August Sommerferie med ungene. Hyttetur på Værskei, vandretur inn til Reinsjøbua (åpen bu)i Gausdal Vestfjell. Tur innom Øvre Heimdalsvatn igjen men der ble vi etter en natt invadert av en hel bråta med storfe som syntes vi var veldig morsomme, og med varslet uvær i vente bestemte vi oss heller for å rømme til Syden (aka Horten) og sandstrand. Lave skuldre og late, rolige dager der vi fant på akkurat det vi fikk lyst til! Nøyaktig slik en sommerferie skal være! September Høst=familietreff med forumet. Årets tur gikk til Gjevilvatnet. Camping på sandstrand er kult men medfører en del ekstra sand med hjem. Over alt! Vi fikk endelig tatt i bruk lavvoen som tidligere bare har vært brukt hjemme i hagen. (Her var jeg altfor opptatt med alt mulig rart til å ta brukbare bilder, så har fått låne noen av de fantastiske bildene @Heriks tok. ) I slutten av september var det lagt inn en helg med ei venninne i Rondane og en litt mer utfordrende topptur for meg som ikke er så glad i høyder. Helga ble tilbrakt på Rondvassbu og første topptur gikk til Veslesmeden. Det var litt mer snø enn vi hadde planlagt men ikke verre enn at det gikk helt fint å gå, og temperaturene var snille. Vinden var det litt verre med, og opp mot toppen var det full storm i kastene og flere ganger var det bare å sette seg ned på huk og vente på at det skulle stilne igjen. Ikke drømmevær, men ikke verre enn at det i grunnen gikk overraskende greit. Rett før toppen falt imidlertid rullegardina helt ned og det var bare å sette seg ned og prøve å huske hvordan man pustet. Men med god tålmodighet og støtte fra verdens beste turfølge kom vi oss opp og følelsen av seier var enorm. Søndag var det heldigvis langt bedre vær og turen gikk opp til Storronden. Mengdetrening hjelper tydelig, for selv om turen var tung nok i lengde var den veldig langt fra så skummel som jeg regnet med! Mest slitsom, og veldig veldig flott å komme på toppen! Oktober Turpause, med unntak av joggeturer i mørket etter jobb (gir særdeles uspennende bilder..) November Hyttetur med @Heriks til Skjellbreidhytta i Fåberg Vestfjell. Yr lovet sol, noe vi ikke så noe til før vi kom oss i bilen og av gårde på hjemveien utpå søndagen, men det ble noen fine rusleturer oppom Prestkjerringa, Myssmørhelje og Gammelhans. Desember Endelig skiføre! 2017 ble rekordtidlig med to skiturer allerede i oktober. I år har både tid og føre satt en stopper for noe særlig til skiturer, men endelig har begge deler kommet seg litt. Foreløpig kun blitt rusleturer oppe ved Nordseter, men satser på at jeg rekker å få inn en liten overnattingstur til DNT-hytte i Romjula. I går ble imidlertid årets trimmål nådd og km nr 1000 gått - alt heretter blir bare ren bonus! Jeg opprettet bruker på forumet her våren 2015 med den plan å finne ut av hvilket telt jeg skulle kjøpe for at jeg og ungene kunne komme oss ut på noen få teltnetter i sommerferiene framover. Lite visste jeg da om alle turene som bare lå og ventet, og utstyret jeg skulle ende opp med å anskaffe – for turliv hele året. Jeg har fått tak i teltet jeg søkte da, men også så veldig mye mer. Gleder meg til 2019 og er spent på hva slags turer som venter fremover.
-
En flott 2018 sesong i skog og fjell er over. I adventstiden sniker tankene om nye turer seg frem. Jeg sitter gjerne noen kvelder med regneark i Excel og lager pakkelister for de kommende turene. Målet var egentlig å bli en lettpakker. Men jeg har erkjent at jeg vektlegger andre egenskaper enn bare vekt og lange vandringer. For meg betyr økt komfort, pakkvennlighet, god smak, at ting fungerer som ønsket, etc mye for at turene skal være vellykket. Så helt enkelt bærer jeg konsekvensene av disse tilleggskravene. I tillegg liker jeg ikke å glemme noe hjemme. Med tiden har utstyret blitt lettere. Det er også blitt mer utstyr i skapet enn tidligere. Dette gjør at man kan variere utstyret etter vær, type tur, mat, antall deltakere, etc. Med lettere sekk kan jeg pakke mere av det som er kos for min del. Det vil si nødvendig fiskeutstyr og god mat. Mulig mine problemstillinger og tanker rundt dette er rimelig nerdete, men da er jeg godt forberedt til neste tur. I neste omgang kommer kartene frem for å finne de nye turmålene. Jeg har tidligere skrevet om jakten på det perfekte soloteltet. Nå tenkte jeg å skrive litt om det som er i sekken min og mine preferanser. Jeg unngår en del detaljer, men spør hvis du lurer på noe. Tar det meste på overordnet nivå. Tips er selvfølgelig både velkomne og ønskelig. Ønsker å presisere at dette er mine valg. Hva som er riktig for andre kan styres av helt andre behov og ønsker. Mat og fiskeutstyr er holdt utenfor. Mat og fiskeutstyr på langtur kan bli en oppfølger en gang. Det er også greit å presisere at vi snakker om barmarksesongen hvis noen savner ski, feller, spade og annet vinterutstyr. Bekledning Denne posten deler jeg i to. Hva jeg har på kroppen og hva som ligger i sekken. I utgangspunktet ligger mest mulig i sekken. Går jeg med sekk kommer varmen fort innenfra. I tillegg styrer værmeldingen om jeg kan legge igjen noe hjemme. På kroppen har jeg som regel Fjellreven Abisko Long bukse, belte, teknisk skjorte, teknisk truse, ullsokker og fjellsko (Scarpa pt). Dette regner jeg ikke inn i totalvekt på sekken. I sekken ligger klærne i en vanntett STS pakkpose eller i schnozzlbagen: Ullundertøy (ullboxer, 1 par ullsokker, ullongs, t-skjorte og genser), dunjakke og en tynn Tierra fleecejakke. Når det gjelder ull på sommeren så bruker jeg Devold Breeze. Tynt og behagelig i sommervarmen. I topplokket finner du caps, tynne ullhansker, Ullbuff fra Fjellreven og en tynn ullue. Skallklærne (Norrøna Bitihorn jakke og bukse) og vindjakke (Arcetryx-Squamish) er lett tilgjengelig i et ytre rom i sekken. Hvis det er behov kommer shorts og et par lette badesko i tillegg. Badeskoene brukes både som leirsko, ved bading og vading av elver. De har samme vekt som et par Crocs, men har mye bedre pakkvennlighet. Hvis ordentlig ruskvær, så kan jeg ta med sterkere skallklær. Da øker vekten med noen hundre gram. Det kan synes mye med tre jakker (vindjakke, skalljakke og dunjakke). Men det er et oppsett som fungerer for min del. På noen av de lengre turene kan jeg ha med et ekstra par sokker og en ekstra truse. Det er ikke nødvendig, men det kjennes bedre 😊 Vekt på klær i sekken er ca 2,1 kilo. Kjøkken Dette er en post som også kan deles i 2, men det handler mer om min organisering og hvordan det ligger i sekken. Koking av mat: Her er gassbrenner, gass, vindskydd, kjeler, panne, tallerken og beskyttelsestrekk. Etterhvert har det samlet seg noe utstyr, så jeg kan variere hva jeg tar med utfra hvilken mat som skal lages. I det enkleste oppsettet så tar jeg med en BRS 3000T gassbrenner, en titankjele (Toaks eller Snowpeak), en liten gassboks og gassboksstøtte. Ca vekt: 300 gram. Brenneren kan erstattes av en Vargo woodstove eller en rødspritbrenner. De to siste alternativene bruker jeg nesten utelukkende på dagsturer bare for kosen sin del. Er det snakk om langtur, vi er flere på tur eller det blir mer avansert matlaging, så blir det med kjeler og panne fra Trangia (nonstick), Vargo gripetak, tallerken og en stor gassboks. Da skiftes gjerne brenneren ut til en MSR Windpro eller en MSR pocket rocket. Mine kjeler er i størrelsen fra 0,5 dl til 1,5 liter. Det har stort sett holdt til både solovandringer og familiebruk. Her blir totalvekten fort ett kilo (inkl gass). Det kan også lages noen oppsett i mellom disse «ytterlighetene». Men for min del er det et lite poeng at gassboks, brenner, kjeler og tilbehør pakkes i en kompakt enhet. Kjøkkenveske Alt annet kjøkkentilbehør samler jeg i en Eagle Creek toalettveske (44 gr.). Noe av dette kan vel gå under mat, men nerden i meg sier at organisering styrer hvor «ting hører hjemme». I denne vesken kan det ligge titanbestikk, ispinne, salt, pepper, hvitløkskrydder, MSR piezotenner, fyrstikker, stormstikker, poser til fisk, sukker, oppvaskmiddel, ½ oppvasksvamp, Evernew titankopp (300 ml), Toaks dramglass, liten flaske olje, te, stekespade, øse, pølseklype, sjokolade, rosiner, BRS 3000T, etc. Ved langtur er vekta på ca 600 gram. Igjen er innhold og vekt avhengig av type mat som skal lages. Noe av innholdet er kjøpt eller fått, mens andre deler er «skatter» funnet i dagligvarebutikker, takeaway-restauranter, fly etc. BRS gassbrenneren ligger stort sett i denne vesken på alle turer. Den er genial som medbrakt brenner når vi tar dagsturer fra basecamp. Snyltekopp og drikkeflaske er organisert i denne delen, men de ligger i sekken. Snyltekoppen er lett tilgjengelig i en lomme på hoftebeltet. Her kan det kuttes vekt, men samtidig ligger mye av gleden og kosen på turen i mat og fisking. Har også en del dingser, som det er dobbelt av, men å ha med både piezotenner og fyrstikker kjennes tryggere. Som en siste sikkerhet har jeg med stormstikkene. Snyltekoppen er også egentlig unødvendig, men den er kjekk å ha når man stopper ved bekker og vann under vandring for å drikke. Å file på sparing av gram her kjennes unødvendig. For min del så gir dette en ryddig organisering. Skulle man ønske seg en liten oppgradering, så vil en lett toppbrenner med bredere brennerhode stå høyt på ønskelisten. Bo og Bære Mine telt veier mellom 1,1 kg (Hilleberg Enan) og ca 5 kilo (Svalbard High Camp). På sommerturer der vi bor i solotelt, velger jeg først og fremst et modifisert Hilleberg Unna. Skal jeg bare vandre så tar jeg med Enan. Blir et av barna med, så deler vi plass i Nallo GT2 eller Reinsfjell SL2. Les gjerne også denne: Jakten på det perfekte soloteltet. Jeg sover utrolig godt på et Exped Synmat UL. Til tross for at jeg er 190 cm, så ligger jeg på versjonen som er 180 lang. Jeg er sideligger, så det holder i massevis. Er det varmt blir det med en lett sovepose fra Mammut, er det litt kaldere så blir WM Ultralite med. I tillegg har jeg gjerne med en ekstra sitterull som jeg bruker ute og i forteltet. Denne veier ca 200 gram. Har også brukt en variant som veier 80 gram, men den samler mye rusk og rask. Sekk er vanskelig. På tur med lite utstyr så bærer jeg alt i Bergans Helium. Er barna med, og jeg må bære ekstra mat eller telt, så blir storsekken Gregory Palisade 88 brukt. Den kan også brukes på langturer når det er med mye mat, vadere og vadesko. Til de fleste turene bruker jeg en sekk i mellomstørrelse (Gregory Conteur 65 liter). Den var vanskelig å venne seg til når du skulle pakke. Nå er jeg nærmest blitt avhengig av hvordan man kan organisere utstyret i sekken her. Ulempen er at den er litt «tung» og at den mangler frontåpning. Den veier 2 kilo med to ekstra sidelommer og en sitteplate i lommen til drikkeposen. Jeg har også et lett regntrekk som ligger i en sidelomme. På langturer tar jeg gjerne med en ekstra Green Hermit sekk på 118 gram. Her ligger soveposen eller ekstra klær under vandring. Sekken er super på dagsturer hvor vi utgår fra basen og tar med oss mat, primus og litt ekstra klær. Sitteplaten legges i ryggen for litt bedre bærekomfort. Skulle man legge litt ekstra på denne posten for ekstra kos og komfort, så blir det med en liten stol, tarp eller staver. Dette oppsettet gir fleksibilitet etter turens mål og værforhold. I tillegg er vi fem i familien med ulike behov. For oss gir det større fleksibilitet med 1-3 mannstelt enn et stort familietelt. Vi kan sikkert finne lettere løsninger både på sekk og telt, men dette utstyret fungerer godt nok for min del. Etter å ha lest boken «Fjäderlätt vandring» og om systemet 3-4-3 (sekk, liggesystem og telt skal veie under 3 kilo), så har jeg valgt å ikke vektlegge 3 kilo som mål. Mulig jeg hadde fått noen kilo lettere sekk, men jeg tar heller konsekvensene og bærer litt tyngre. Jeg er fornøyd med det utstyret jeg har nå, og en «oppgradering» til mer spesialisert utstyr fra nisjeaktører vil koste mer enn det jeg opplever at jeg får tilbake. Diverse og elektronikk Her finner vi litt av hvert. Her er det med kniv, repsett (til telt, klær og liggeunderlag), myggspray, bok, notatbok, Zpacks pengebok (kort og førerkort), mobil i vanntett pose, powerbank med ledning, myggnett, solbriller, kompass, kart/kartmappe, lommelykt, hodelykt, tau, karabinkrok, sølvtape, strikk/hårstrikk, radio, etc. Stort sett alt av det minste utstyret er organisert i ulike pakkposer. Her vurderes alt innhold før hver tur, f.eks: Lys blir ikke med på sommeren Hårstrikk/strikk kan brukes til mye, f.eks feste barduner, feste rundt fiskestengene, reserve til jentene … Myggspray er stort sett bare med i juli Radio er kun med på korte turer for kos Kartmappe er kun med ved variabelt vær. Alternativt brukes helst kart i plast. Kniv: Jeg bruker helst de to knivene som er avbildet. Hunter er velkjent, men den er bare med på tur under tregrensen. Jeg har valgt en Böker Plus Urban Trapper Grand som hovedkniv. Den ligger hele tiden i lomma, og er både lett og tilgjengelig. På denne varianten er bladet litt lengre (9,7 cm) enn på andre kniver i samme vektklasse. For min del gir lengre blad økt anvendelighet. Kniven blir som oftest brukt til matlaging, gjøre opp fisk, enkel spikking, etc. På dagsturer i skogen kan også øksen være med om vi skal tenne bål. Hvis noe skal oppgraderes her så må det bli med en liten multitool. Har ved enkelte anledninger savnet både tang og skrujern. Har også testet å lese bok på telefonen. Mulig det blir en varig løsning. Toalettsaker og førstehjelp. Dette utstyret er fordelt i tre vesker/poser: Toalettsaker: Tannkost, tannkrem, deo, såpe, fuktighetskrem, solkrem, qtips, neglklipper, tannpirker, lepsyl. Alt ligger i en veske fra Granite Gear (Air ZippDitty 0,6 l.). Vekt ca 240 gram. I tillegg er det med en liten klut som håndduk eller et større turhåndkle hvis man går i «siviliserte» områder. Vekten på hånddukene veier mellom 20-140 gr. Toalett: Dopapir, fyrstikker, antibac i en Zpacks pose (inntil 140 gram). Førstehjelp (ca 100 gram): pinsett, hodepinetabletter, zyrtec, gnagsårplaster, branngele, tape, plaster, Bacimycin, sykit, voltaren, imodium, kompress, etc . Alt i en liten veske fra Zpacks. Her kan man sikkert redusere litt vekt, men jeg verdsetter et bad etter en lang og som regel varm tur. Badet i etterkant blir mye bedre når man kan bruke litt såpe og deo. Førstehjelpskrinet er sjelden i anvendelse, men vi hadde en hendelse en gang. Da var det godt å ha utstyret i orden. Organisering av sekken Kort om min organisering av sekken. Nederst ligger sovepose, liggeunderlag, toalettsaker og håndduk. Brukes sjeldent under vandringen. Over soveposen og inn mot ryggen ligger telt og plugger. Teltstengene står i sidelommen på sekken sammen med fiskestengene. I den andre sidelommen ligger vannflasken og ev regntrekk. Turkjøkken, veske med kjøkkenutstyr og mat pakkes langs ryggen. Klær stuffes i front av dette. Fiskeutstyr ligger øverst og er lettest tilgjengelig. Bokser og tilbehør til fiske er samlet i en midjeveske (Norrøna Bitihorn). I topplokket ligger førstehjelputstyr, repsett, votter, lue, myggnett, myggolje, caps, en lett tilgjengelig sjokolade og litt nøtter, etc. Dunjakke, vindjakke og skallklær ligger i frontlommen med kart og eventuelt ekstra kniv. Her ligger også dopapir. Ekstra sitteunderlag festes utenpå sekken. Er det med vadere og vadesko, så ligger vaderne i sekken og vadeskoene festes sammen med ekstra liggeunderlag. Vekt Som lettest er sekken (uten mat og fiskeutstyr) mellom 7 og 8 kilo. På turer med tyngre telt, sekk, etc så kan vekta bli mellom 10 og 12 kilo. I høst hadde vi en tur med familien hvor vi valgte å ta med både et vintertelt og Nallo 2gt (pga av været). Er grunnutrustningen såpass lett, så var det heller ikke noe problem å bære med seg disse teltene. På årets langtur veide sekken i underkant av 11 kilo før den ble lastet med mat og fiskeutstyr. Helt klart godkjent for min del. For min del er en lettere sekk og utstyr veien for å ta med bedre mat og det fiskeutstyret man har lyst til å ha med. Lettvekter ble jeg ikke, men det er klart at sekken og innholdet har blitt lettere med årene. I den spede begynnelse veide nok sekken rundt 30 kilo. Med erfaring, kunnskap og inspirasjon fra andre, så er vekta blitt redusert. Å redusere på vekt trenger ikke koste alle verden. Eksempelvis er følgende utstyr lett nok for min del og kan anskaffes billig/gratis: Turbestikk fra en Thai restaurant (take away). Lett og rimelig holdbart Dramglass i plast (var med en liten snapsflaske med Asbach) vi kjøpte på flyplassen Bruker Imsdal vannflaske i stedet for Nalgene eller flasker i aluminum Kjelelokket mitt er laget av alu.folie. Legger en liten sten oppå i vind. Mange småflasker kan brukes som alternativer til å ta med større volum av noe, for eksempel bruker jeg en liten flaske som det har vært øyedråper på til å ha med litt sunlight. Et annet alternativ til å ha med sukker er å bruke de små flaskene man får kjøpr i dagligvarebutikker med f.eks ingefærshot. Ta med porsjonspakninger av sukker, pepper og salt fra Burger King, en Cafe eller lignende. Kjøper småflasker med olivienolje på Ica i Sverige Og det billigste trikset er å legge igjen det du ikke bruker hjemme Jeg har ikke noe mål om å redusere mer på vekta, men målet er heller bruke mer tid på å fiske, vandre og lage god mat ute. Ønsker dere en riktig god jul, og et godt turår i 2019. Jofa19
.thumb.JPG.3620a08d511210cad9ceb11b6b132100.JPG)
.thumb.png.67ea3183f116c3089f1bfa0badf7c2aa.png)
.jpg.3e3c9a7fcaab1c85c151b0740b7b365d.jpg)
