Søk i nettsamfunnet

Første gangen jeg møtte andre fjellforumere var på et forumtreff på Dovrefjell Mars 2013. Etter denne turen har jeg fått noen veldig flotte turkamerater som jeg fremdeles er på tur sammen med den dag i dag. Det startet med at jeg ble plukket opp i Trondheim stasjon før vi satte snuten mot Dovrefjell. Når vi kom dit vi skulle gå fra var det en annen en som kom med sørgående tog fra Oslo som jeg skulle hente på Kongsvoll stasjon. Det ble avtalt at de andre skulle gå i forveien og vi skulle forsøke å nå igjen de andre på vei inn til Reinheim. Vi kom oss i gang i skumringen, men det ble fort mørkt og kaldt, og kreftene holdt på å ebbe ut. Vi besluttet da å slå telt og legge oss i soveposene halvveis inn til Reinheim. Det ble en kald natt med rundt 20-25 minusgrader. Om morgenen pakket vi sekken og gikk siste stykke inn mot Reinheim hvor vi møtte de andre. Foto: @Kjell Iver For meg personlig er Dovrefjell mitt hjertebarn. Ikke bare fordi mitt første møte med de andre fjellforumerene var på dovrefjell, men til tross for at jeg vokste opp i gudbrandsdalen var jeg aldri på Dovrefjell før i voksen alder. Bare kjørt over med tog eller bil. Når man da kjører over dovrefjell så mange ganger ser man all den flotte naturen så langt øyet kan se. I tillegg har mine studier vært i Trondheim, og det har derfor også blitt endel togturer med dovrebanen. Det er litt vemodig her jeg nå sitter på dovrebanen over Dovrefjell når det er den 23. desember og vet at jeg ikke kan komme meg ut på tur før neste forumtreff som også skjer på Dovrefjell 22. til 24. januar 2016. Etter turen til Dovrefjell har det blitt flere turer, og jeg har blitt kjent med enda flere fjellforumere, noe som kan anbefales sterkt for nye og gamle medlemmer. De jeg har møtt gjennom Fjellforum har jeg så og si hatt utelukkende fine turer sammen med. Mange sitter inne med mye forskjellig kunnskap, og ikke minst røverhistorier. Det har blitt mye latter og flere timer med trasking i fjellet sammen med de andre fjellforumerne noe som har gitt meg veldig mye tilbake. Jeg håper også at flere ser verdien det er i å møte andre mennesker på denne måten. Om ikke nødvendigvis på fjellforum, men i fjellet uansett. En opplevelse jeg husker godt var i Rondane (naboen til Dovrefjell nasjonalpark) Der gikk jeg og en til ned på baksiden av Rondeslottet. Et par hundre meter før vi nådde elva som gikk lengre nede, var det tre personer som hadde slått leir og ropte til oss: "Kaffe?!". Hva i all verden er det som får folk til å ta av skyggelappene så fort man kommer til fjells? Jeg opplever mennesker som mer trivelige og bryr seg om andre enn det er ellers i samfunnet. I Oslo har det også vært noen pågangsdrivere til å ha treff i bynære strøk som jeg gjerne skulle ha vært med på. Jeg håper det lar seg gjøre for meg i tiden fremover å kunne ta del i disse treffene, men jeg håper også andre fra andre landsdeler starter opp med noe sånt, for her er mulighetene mange. Jeg håper flere kan se verdien av å møte andre mennesker på et slikt møtested som fjellforum og i fjellet. Det er virkelig hyggelig å være sammen med fjellforumere likevel om du har neglesprett eller er søkkvåt. Vi er der for hverandre og der hvor noen har behov for veiledning, trår andre til. Jeg håper også dette kan appellere til småbarnsforeldre som tror at det blir mye styr med å ha med de minste på tur, men jeg vet allerede at det er flere som forsøker å få til noe sånt. Å møte andre på fjellturer tror jeg kan gi veldig mye tilbake til alle parter, uten at man har noen spesifikke forveninger. Fjellforumturene har gitt meg minner for livet, og jeg ser frem til flere!

Denne turen gikk for ganske nøyaktig tre år siden, desember 2012. Jeg hadde gått mye på ski i marka, men hadde veldig begrenset erfaring med skiturer på fjellet. Det var jeg og min samboer som hadde planlagt turen, og vi hadde lagt en veldig ambisiøs plan. Slik var planlagt rute: Dag 1: Ankomme Finse stasjon med toget klokka 13:00, deretter gå til Demmevasshytta via vestsiden av Hardangerjøkulen (ca 16 km) Dag 2: Være på Demmevasshytta, evt gå til Rembesdalseter Dag 3 og 4: Her hadde vi ikke noe spikra, men hadde Hallingskeid (ca 20 km fra Demmevasshytta) som et alternativ (og derfra eventuelt gå tilbake til Finse på nordsiden av jernbanen (ca 22 km), eller bare ta toget fra Hallingskeid). Et annet alternativ vi så for oss var å følge ruta til turstien fra Rembesdalseter tilbake til Finse på vestsiden av Ramnabergnuten. Toget vårt gikk fra Finse klokka 14:00 på dag 4. Her er en røff skisse av ruta og muligheter vi så for oss: Ingen av oss hadde fjellski, så vi gikk på vanlige langrennski. Ellers hadde vi med oss én spade, normal vinterutrustning, DNTs turkart over Finse (1:50 000) og mat for de fire dagene. Vi følte oss ganske sikre på kart og kompass, og tenkte at det var store kjennetegn på turen. Vi hadde begge to tursekker, og ingen pulk. Klar til avgang fra Finse dag 1, på vei mot Demmevasshytta Vi startet i nydelig vær, dyp puddersnø og rundt -20 grader. På første halvdel av Finsevatnet gikk det ganske greit, her hadde noen gått med ski og pulk før oss. Men da pulksporet forsvant skjønte vi at det her blir tungt, langrennskiene gikk dypt ned i snøen og sekkene sørget for at balansen var en utfordring. Det ble ganske mye frustrasjon opp bakkene fra Finsevatnet mot kanten av Hardangerjøkulen. Da vi endelig kom opp på breen var det blitt mørkt, og vi begynte å innse at det kommer til å bli veldig vanskelig å nå Demmevasshytta denne kvelden. På kartet vi hadde var det merket av en nødbu som heter Ramneredet på østsiden av Ramnabergnuten, og vi begynte å speide etter denne. Etter vært ble vi helt klare over at Demmevasshytta var det bare å glemme, men vi så heller ingen tegn til Ramneredet selv om vi så hele østsiden av Ramnabergnuten (det var helt mørkt, dog stjerneklart så vi hadde litt sikt). Klokka var nå rundt 20-21, og jeg foreslo forsiktig at vi bør kanskje tenke på å grave oss ned (min svært beskjedne erfaring fra å sove i snuhule var fra første året på VGS, som begynte å bli noen år siden da). Dette var ganske uaktuelt for min samboer, og hun var klar til å finne Ramneredet. Etter en stund til uten noe tegn til Ramneredet og begge begynte å bli ganske utslitte og kalde, gikk hun med på snøhuleforslaget. Så da gravde vi på tur med den ene spaden vi hadde, der den ene gravde snø ut av hula mens den andre skuffa det videre ut med hendene. Etter hvert knakk skaftet på spaden, så vi hadde bare bladet igjen og følte at situasjonen var litt håpløs. Men etter hvert fikk vi en ganske romslig snøhule, og vi fikk til slutt varmet opp Real Turmat og sovnet kjapt i soveposene våre. Jeg vet ikke helt nøyaktig hvor vi gravde oss ned, men et sted på kanten av breen: Da vi våknet dagen etter var det overskyet, og fortsatt veldig kaldt. Planen nå var å komme seg til Demmevasshytta. Fra der vi sov og til Demmevasshytta var det flatt eller nedover (bortsett fra siste kneika opp til hytta), men terrenget var brattere en til nå så det var litt krevende til tider i den dype snøen, men etter litt kaving nådde vi ned til Nedre Demmevatnet. Vi viste at hytta nå var like rundt fjellknausen, men vi skjønte ikke helt hvordan vi skulle komme oss rundt. Alternativ 1 var å gå opp på breen fra vannet, men breen hadde store og dype sprekker, så dette så utrygt ut; Alternativ 2 var å klatre opp fjellsiden sør-vest for vannet og følge høyden rundt til hytta. Vi gikk for alternativ 2, festet skia til sekken og begynte å sparke spor oppover i relativt løs snø. Vi kom ganske langt opp, men det ble brattere og vi anså at snøen ikke var hard nok, og vi ville heller ikke ta risikoen på å falle ned om vi skulle miste balansen med sekk og ski, så vi gikk ned igjen. Det gjensto da et forsøk på alternativ 1, breen. Her gikk vi i sikksakk mellom sprekkene, og etter noen nervepirrende minutter kom vi oss til fjellsiden der vi kunne klyve opp ganske greit og omsider komme frem til hytta. Jeg har seinere lest om andre som har kommet til hytta og beskrevet det som å gå inn i et museum, og akkurat den følelsen fikk vi også når vi gikk inn stua, og utsikten var virkelig fantastisk. Kvelden ble brukt til å tilberede en fiskemiddag vi hadde med oss, og til å bare slappe av. Vi bestemte oss ganske kjapt for å skrinlegge videre skiturer, og heller ta en fridag på Demmevasshytta og samme rute tilbake på siste dagen. Neste dag var det strålende sol igjen (men fortsatt bitkaldt). Vi gikk opp til Luranuten (toppen bak Demmevasshytta), bakte boller (vi kjøpte en 1-2-3 bollepose som lå der, og hytta har gassovn) og nøt av den utrolige utsikten. På kvelden leste vi i heftet som forteller historien om Demmevasshytta, der det blant annet står om katastrofene som oppsto da Rembedalskåka brast (brearmen som man kan se fra hytta, den samme vi gikk på siste biten istedenfor å klatre opp fjellsiden) og historien om de tre skigåerne som døde på vei over Hardangerjøkulen til Demmevasshytta etter å ha kommet i skikkelig uvær. Denne hytta har sjarm og en spennende historie bak seg (den originale Demmevasshytta var en anleggsbrakke for arbeidere som lagde tunell i fjellet som skulle regulere vannstanden i Nedre Demmevatnet, for å forhindre katastrofer der breearmen brast (fenomenet er kalt jøkulhlaup)). Utsikten fra hytta mot Simadalen Utsikt mot Rembedalskåka Hytta. Legg merke til stålvaierne på hver side som er slått over taket. Bollene står til heving Toget gikk fra Finse klokka 14:00 den siste dagen, vi tok derfor ingen sjanser og dro fra Demmevasshytta klokka 05:00. Det blåste opp denne natta, og vi våknet flere ganger av dunking mot taket, det var vinden som hadde fått stålvaierne som er dratt over over taket til å vibrere. Vi fulgte samme rute ned igjen til brearmen, men det var enda skumlere denne gangen da vi ikke hadde verdens sterkeste hodelykter til å geleide oss mellom bresprekkene. Det blåste og snødde en del, men ikke slik at det var vanskelig å gå, men det var dårlig sikt, vanskelig å kommunisere og sporene våre fra to dager tidligere var borte. Turen gikk greit helt til vi kom til breen der vi hadde sovet i snøhule, da ble alt hvitt, og vi forsøkte å gå på kompasskurs. Denne brearmen skråner nedover fra selve Hardangerjøkulen, så vi visste at vi bare skulle holde høyden og gå litt nedover, og i hvert fall ikke gå oppover. Etter at vi har gått en stund begynner vi å bli veldig usikre begge to, det har ikke vært noen referansepunkter på lenge og alt er bare hvitt. Ettersom vi må stå inntil hverandre og nærmest rope for å snakke sammen, så blir det til at vi kommuniserer ganske dårlig og vi blir begge litt fortvilte når vi innser at vi ikke aner hvor vi er. Plutselig ser vi noe svart i det fjærne, og det ser ut til at det er nedenfor oss, og etter å ha studert kartet nøye blir vi ganske sikre på hvor vi er. Vi har faktisk gått et stykke oppover på breen (og ikke flatt/nedover slik vi trodde). Derfra og inn letter været og da vi til slutt ankommer Finse (i god tid før toget) er det blå himmel og sol igjen. Forresten, vi så aldri noe til Ramneredet, nødhytta vi så etter første kvelden. Noen som har vært i den før? Alt i alt en veldig opplevelsesrik tur, og vi sitter igjen med mange inntrykk og erfaringer. Før vi dro fra Finse på dag 1 snakket vi med resepsjonisten på stasjonen, og det var samme fyren som satt der når vi kom tilbake. Han bød oss på pepperkaker og kaffe mens vi ventet på toget, noe som var utrolig deilig (Nedre Demmavatnet tømte seg selv i 2014 (ingen skader denne gangen), så ruta vi tok over breen siste biten til hytta er ikke anbefalt lenger: http://stories.statkraft.no/Arkiv/2014/sterke-krefter-i-sving/ )

Folk snakker så fint om hvordan de fant veien og kom frem i tide og aldri kunne tenke seg å rope på helikopter. Vel, de går glipp av turopplevelser av et mer opprinnelig og naturlig slag enn hva vi får fra oppgåtte stier med merking for hver meter. Bare tenk på hvor mange som må ha rotet seg bort for å komme til Norge. Jeg vil gjerne slå et slag for vimseturer hvor du legger bak deg alt maset om å passe klokka og nå et mål og den perfekte turen. En god vismsetur gir rik anledning til filosofiske betrakninger rundt livet, døden og redningstjenesten. Zen-meditasjon er for pyser. Hva er lyden av en kompassnål i fri dressur? Vi vet at vi blir våte og kalde hver gang vi krysser en elv og gir blaffen i at den ikke er den samme som for en time siden. Lager en gråtende turgåer lyd i skogen? Svar: Ikke nok til å bli servert kakao og vafler med bringebærsyltetøy under et skilt i myggfri sone hvor det med store, vennlige bokstaver står: Du Er Her. Så, noen tips for gode metoder for å komme seg langt ut på viddene. For Grønnskollinger Bystier I nærheten av våre byer er det gjerne tett med stier, tømmerveier og gamle ferdselsårer. Disse har det med å komme og gå på få år. Enkelte observatører hevder å ha sett stier i forsvinne fra ett minutt til ett annet, men dette er foreløpig ikke dokumentert. Dersom du våger seg inn i Sonen mellom by og land med et håp om å komme seg fra A til B, så er sannsynligheten stor for at du vil tilbringe minst tre timer innen hundre kvadratmeter og når frem til C. Folk med litt fartstid holder seg til veier anlagt i forrige århundre, aller helst kongeveier. GPS Et fantastisk instrument. Så ufeilbarlig at du bare trenger å vite hva en av/på-knapp er. Men det siste leddet i systemet er det rotete veikrysset i hjernen hvor «navigasjon» og «teknologi» møtes. Nybegynnere stoler blindt på teknologien. De som har gått en tur før og lest manualen veit at navigasjon funker som før med litt ekstra krydder som radiobølger, datamaskiner og atomur i bane. Og skjønner selvsagt begge relativitetsteoriene. Tåke Tåke gjør ikke forskjell på folk - villsken blir du uansett. Ta en vandring i tåkehavet, kjenn på kulden og fuktigheten og filosofer over hvor kom jeg fra for fem minutter siden. Der nybegynnere går runde på runde, vil erfarne turfolk finne en fin leirplass og ta en riktig lang lunsj. Eventuelt vite retningen på en prikk, jf første tips for viderekommende. Målestokker Ta en bunke kart i 1:50.000 og 1:100.000. Stokk godt og legg ut på tur. Er du heldig, kommer du frem til målet fire timer tidligere enn planlagt og i fantastisk form. Inngåtte støvler Stol på retningssansen Alle skikkelige turgåere vet hvor nord er, uansett vær, føre og promille. Medfødte instinkter finslipt på tur etter tur til alle årstider. Kart, kompass, himmelhvelvingen, maurtuer og GPS er for folk som aldri har vært ute av sofaen. Eller for de som gått seg langt inn i en gnagende følelse av at noe er riv, rav, ruskende galt. Skaff deg fiender i Kartverket og DNT Da får du stier som forlengst har grodd igjen, myrer som har blitt til beverparadis og merking som er akkurat nok til å lokke deg langt ut på tynn is eller dyp myr. Når alle kart og veibeskrivelser er i mot deg, får du rik anledning til å lete etter troll. Rambo Dette krever planlegging og du skal være sta for ikke å rope på mamma etter et par døgn. - terreng med myr og blandingsskog - helst tre-fire dager etter at solen har gjort sitt beste for å tørke opp etter siste regnskyll - legg igjen netting og tryllemidler hjemme - kummerlig overnatting - hjemmelaget bivak av et par søppelsekker er perfekt - glem underlag - sekk og fottøy på tverke - Ole Lukkøye er opptatt på annet hold når alt fra nakken til lilletåa verker - gå til det er godt og mørkt og du ikke orker annet enn å stupe i posen - skap et monster - siden «sovepose», «telt» og «liggeunderlag» ikke er med; god plass til alt som er tungt og kantete - vær kreativ! Etter tre-fire døgn vil landegrenser, gjerder og større vann bli som smør i solveggen. Poeng for hver hallis og våkedrøm. Bonuspoeng hvis du husker dem. Til sist - uansett hva som får deg ut på bærtur eller på viddene - feil vei gir minner!

Når man er 4 år, så er julenissen en veldig viktig ting når det er jul. Og dei som har vært snill, dei får pakke med han! Men for at julenissen skal vite kva lillemann ønsker seg, så er det vel viktig at han får et brev med ønskene hans? Dermed så planlegger mor og lillemann en liten jakt på julenissen. Og det må være mørkt ute, for et er da julenissen er ute for at ingen skal sjå han. Og det må være natt før julaften, sånn at han rekker å få ønskene. Planen er å lage grøt til han, pluss litt dessert, og så gjemme seg i gapahukteltet, være musestille, og håpe han dukker opp.... Været er elendig for tiden, det regner og blåser, stakkars julenissen må jo bli våt der ute? Så drar til gapahuken på setra Kolda, for der kan han spise og ha det godt og varmt. Og så ligg Kolda 2km langt inn i skogen også, langt ifra folk, slik at han kanskje tør å lande der. Det gjelder å gjere det ganske så koselig til han, så et juletre er vel på sin plass? Lillemann er ivrig på å pynte treet, alle kulene skal på. Korleis få julekulene høgt nok opp på treet? Ingen problem, klatre oppå bordet! Skal han ha kulene på toppen, så finn han ei løysing Glitter er også viktig, og lillemann hjelper mor med å henge dei opp over heile gapahuken. Ikkje heilt ferdig enda lillemann? Ekstra mange kuler på toppen, et heilt lass vart det! Men så blir det riktig så koselig også da. Det henger glitter og lys her, pent pyntet juletre, og når mor og lillemann har nisseluer på, så må vel julenissen skjønne at her er det litt jul? Fått fyr på bålet, for julenissen skal få litt mat også, han jobber så hardt at han kanskje glemmer å spise? Sambo hjelper til med å varme grøten, og der det er bål, der er lillemann også. Gapahuken er no ferdig pyntet, grøten er varm, bålet brenner godt, og julen har inntatt Kolda. Litt regn og vind, men du hører ingen biler her langt uti skogen, ser ingen lys, og alt er fredelig og koselig her. Lillemann koser seg, og syns at no er det fint nok til at julenissen like seg her. Viktig at det er nisser på skåla til julenissen, og så må han få veldig masse grøt, for han er sikkert kjempe sulten! Tenk han skal reise så langt! Rekke alle ungene må være utrulig slitsomt. Så lillemann lesser nedpå skåla, være sikker på at det er nok. Og så er det ei skål til lillemann også, for han er jo mini-nisse idag. Da er alt lagt klart for mat til julenissen: grøt med kanel og sukker, og viktig, masse smør! Dessert er julekaker, er ikkje sikker kva sort han liker, så legger på forskjellige. Og så er det en liten pakke, for julenissen må også få julegave. Lillemann har plukket det ut sjøl, han valgte noe han syns er veldig godt, nemlig en sjokolade nisse! Og så et julekort, med lillemann sine ønsker til jul. Mor måtte hjelpe til med å skrive det, for som han sa sjøl, er jo berre 4 år og kan ikkje skrive enda. Mor forsikra han med at julenissen skjønner når han skreiv navnet sitt sjøl. Smake litt på grøten sin, før skal gjemme seg. Mmmmmm... smakte veldig godt! Litt utenfor gapahuken har mor satt opp gapahukteltet og skal ha fronten litt lukket og kikke forsiktig ut. Der skal mor og lillemann gjemme seg, for da ser ikkje julenissen dei. Og så må dei være musestille! Mor og lillemann sitter i gapahukteltet og kikker rett inn i gapahuken. Det ser riktig så koselig ut, og lillemann er veldig spent. Det er jo juletre der, glitter hengende over alt, henger julelys, er ei lampe så julenissen kan sjå, bål og mat. Så hører lillemann noe hard banking!! Kven er det som er der? Han kikker spent ut... Dette her er nervepirrende for en liten Lillemann kviskrer høgt til mor, "Sjå, det er julenissen! Han kjem!" Ansiktet hans lyser opp, og han måtte virkelig ta seg hardt sammen for å ikkje hoppe opp og ned! Dette her vart så spennende!! Julenissen lister seg forsiktig bort til gapahuken, kikker seg litt nervøst rundt. Kanskje han er redd for at noen skal sjå han? Lillemann seier ikkje et eineste ord de han sitter, han held pusten. Kjem julenissen til å gå inn tru? Lillemann sitter heilt stille, så stille som han kan for å ikkje skremme julenissen. Og så er han så spent sjøl at mor må sjekke om han puster. Julenissen gikk faktisk inn! Og han spiser grøt! Lillemann stråler som ei sol! Mor er sikker på at om nissen hadde kikket hitover, så hadde han sett et smil som hadde lyst "Sjå, han spiser grøten! Det er julenissen der, han kom!" Lillemann er så fornøgd og glad, at han har problemer med å holde seg stille nok, og sitte stille. Tenkt at han kom! Lillemann og mor hører at julenissen smatter og småprater der borte. Koser seg med grøten. Lillemann strekker seg litt ut for å sjå kva det han gjer no, for julenissen begynte å gå rundt der inne. Finner han pakken sin tru, og kortet? "Mamma, julenissen fann pakken sin, og no spiser han julekaker...." lillemann kviskrer. Dette her er sååå spennende! Litt skummelt også, det er tross alt julenissen som er der. Tenk at julenissen er her! Kva er det han gjer no tru? Lillemann drar i mor, for dette her er så spennende at lillemann nesten ikkje holder ut! Mor også lurer på kva han gjer på, mystisk. Lillemann er så opptatt at han helt har glemt sin egen grøt. Mor måtte ta vekk skåla sånn at lillemann ikkje hoppet oppi den i rein glede. "Mamma, eg ser skjegget til julenissen! Sjå kor stort det er!" Lillemann jobber hardt med å ta seg sammen for å ikkje snakke høgt, veldig vanskelig det når det er så spennende! Dermed så lister julenissen seg ut av gapahuken. Han holdt på ei stund der inne, småprata med seg sjøl, spiste og så dreiv han på med et eller annet der inne også. Julenissen forsvant i mørkret, men ropte "Ho ho ho"og sa "God jul!" Lillemann begynte å svare, men kom så på at han skulle være stille jo! Og dermed så held han seg fort for munnen. Tenk om julenissen hadde hørt han! Lillemann satt heilt stille i påvente på om julenissen hadde hørt han. Men han kom ikkje, heldigvis. Mor sjekket at det var klar bane, og var heilt sikker på at julenissen var vekk. Dermed så var lillemann rask med å komme seg inn i gapahuken! Han setter skåla sin med grøt på bordet ilag med julenissen sin. "Sjå mamma, han har spist masse!" Lillemann peker. men han kunne ikkje heilt huske det kortet der og den nisseskoen der? Lillemann måtte sjekke ut kva det der var for noe, dette hadde ikkje han lagt der, og kven sin det er? Glemte julenissen den tru? Mor sier at ho skal lese kortet, så kanskje finner ut av det. Men det er jo til lillemann! Gleden vart stor inni gapahuken, julenissen hadde laga kort og godteri til han! En fornøgd gut som åpnet opp og smakte på sjokoladen han har fått. Tenk at julenissen vart så glad Trur julefølelsen er sikret hos lillemann no. Da er det tid for litt julekos for resten også, ikkje berre julenissen. Varm kakao, julekaker og grøt, en heilt perfekt kveld ute på julenissejakt. Sambo kjem tilbake etter vært hos onkel, og lillemann forteller ivrig om julenissen, og stapper i han også ei julekake. Måtte jo vise han bilder av julenissen for at han skulle tru lillemann. Stakkars som ikkje fekk sett julenissen! Lillemann er fremdeles oppglødd, og prater i vei. Det er en utrulig glad gutt som surrer rundt no, at julenissen faktisk kom! Han syns fremdeles at det er heilt magisk alt sammen! Lillemann tar en stille stund ved bålet, hans måte å roe seg ned på. Kva han tenker på, det kan mor berre tippe, men han er i konsentrasjon der har roter rundt med pinnen. Litt Askeladd må han få tid til i all spenningen som har vært. Det er en glad lillemann, og like fornøgd mor som no tar juleferie Så ifra mor og lillemann, nok en gang ute på tur, en riktig god jul alle sammen, og godt nyttår! Måtte julefreden senke seg, og det nye året gi masse glede og eventyr <3 GOD JUL!

Jul kommer ganske snart nå...Hva skulle jeg skrive om i Julekalender??? Når jeg spørre Nordmenn om de reiste i Frankrike får jeg ofte som svar: "Ja, jeg er kjent med Paris", eller "ja, jeg er kjent med Nice området/den Franske Rivieraen" eller "ja, jeg er kjent med de Franske Alpene". Så kan jeg tenke meg kanskje å lage flere innlegger hvor du skal oppdage andre deler av Frankrike, så får du kanskje lyst til å komme der? Først kan vi kikke litt på fylket hvor jeg kommer fra, "La Champagne". Jeg lover dere at det blir også litt Julestemning på slutten av innlegget (ingen nisse smiley?) Er du litt lei å gå på bratte fjell bakker men vil du likevel ha utsikt er det det perfekte stedet til å komme. Da jeg var barn klaget jeg ganske mye at det var så kjedelig med å gå i så flatt terreng mellom sukkerbetmarker og kornmarker. Jada, vi lager ikke bare Champagne i Champagne men også sukker fra de store hvite sukkerbetene (egentlig har jeg ingen bilde til disse 3m høye åsene av beter når de høstes/plukkes og tørkes ute!). Selvfølgelig får du se også vingård! Hvis du kommer om høsten blir det fine høstfarger (alt som er oransje/rød er vingård): Og sikkert kan du besøke Champagne-kjellerne og se mer flasker enn du har aldri sett, og mer flasker enn du kan drikke i hele livet ditt: Hvis du trenger litt fersk luft etter Champagne smaking kan jeg forslå deg til å gå en tur i "Montagne de Reims" = Reims fjell...Vær så snill... ikke forvent noe som Jotunheimen selv om det kalles fjell... Høyeste punktet i området er +286 m !! Her kan du se rare trær (da blir du enda mindre sikker om du kanskje drukket for mye) som kalles "Faux de Verzy". Det er ikke så mye skog som i Oslo hvor jeg kommer fra, men eventyr kan du jo tenke på når du ser dem! Eller kan du ta deg en rolig tur langs Marne elven: Hva er det som skjer når elven går opp? Så får vi større innsjøene på markene (mellom 0 og 5 ganger i året i 1-2 uker, mest i vintersesong)!! Disse flommene er helt normale, der er ingen hus/ingen viktig vei som er bygget i flom-områdene og dette bringer naturell gjødsel til markene: Ser du plantene på venstre av bildet som vokser som baller på trær? Dette er misteltein. Det er egentlig en parasitt på trær men det er også en stor tradisjon rundt denne parasitten... Miraculix i Asterix tegneserie skjærer misteltein for å lage de magiske styrkedråpene. Men hvorfor skriver jeg om misteltein akkurat nå? Fordi man skal gi hverandre en klem under misteltein for nyttår (noen gjør det også til Jul) for å ønske seg et langt liv og lykke! Det gjør vi i familien min: først må vi finne et tre hvor misteltein er ikke alt for høy (sjelden). Så misteltein henger på døra: Til Jul får vi Julekaker, krydderkaker og kvede godteri (de siste er ikke typiske franske, det er en tradisjon i familien) som faren min lager og som holder seg godt hele året etterpå. Flere på Fjellforum kan bekrefte at det er en god energikilde på tur! Jeg skal avslutte mitt Juleinlegg med et Juletre! Vi får ikke lov til å velge Juletreet i skogen og å skjære det selv men likevel er det veldig fint med Julepynting og ekte lyser: God Jul! Joyeux Noël!!

Vandring i Atlas fjellene og jakten på min første 4000 meter! Etter å ha lett mye på nett etter en topptur høyere en Galdhøpiggen og med mindre kø gåing enn Kilimanjaro endte valget til slutt på nord Afrikas høyeste fjell Jebel Toubkal som ligger i Atlas fjellene. Da jeg pakket gledet jeg meg stort til å komme bort fra pollen sesongen i Norge.Traske i støvete fjell i Marocco med behagelig temperaturer,et spennende folkeslag og få andre turister. Jeg gikk igjennom en utstyrsliste vi hadde fått der både dun pose og ullundertøy ble anbefalt da det kunne være kaldt om natten. Og jeg som er en veldig frøsen person pakket med meg en ordentlig varm pose. og to ulltrøyer steden for flere t- skjorter . - Dette skulle jeg senere angre mye på! Dag 1 Turen begynte med at vi startet i en liten landsby kalt Imioughlad. Vi går gjennom denne lille landsbyen og oppover mot fjellene. I skyggen sitter flere menn og slapper av og nikker til hilsen i det vi går forbi. Bortsett fra noen små gutter som er ute og gjeter geiter møter vi ingen på veien opp mot vandringens første fjellpass Tizi n`Tacht på 2000 meter. Det er stålende sol og stigningen kjennes godt i varmen, men da vi kommer opp blir vi ganske overasket over å møte en Cola selger under et tre. Vi tar en pause her og handler litt av selgeren. Jeg er overasket over utsikten, på den ene siden titter vi ned på landsbyen, mens på den andre siden er det grønt og frodig og alt annet en det tørre fjellet jeg og allergien min hadde sett for oss… Vi rusler så nedover et stykke og plutselig får vi øye på en piknik med mye god mat som guidene har ordnet i stand. Utrolig luksus og få slikt servert på tur! Etter ca 5 timers gange på en liten grus vei gjennom flere landsbyer ankommer vi Tizi Oussem der vi skal ha vår første overnatting i et beberhus. Vi ankommer støvete og svette og blir veldig positivt overasket over at det finnes dusj her med varmt vann for det hadde vi ikke ventet! Like positivt overasket er vi riktig nok ikke etter å ha funnet et hull i gulvet som toalett. Men rart hvor fort vi ble vandt med det også- . Dag 2 Etter en lang natt i alt for varm sovepose og med mye lyder fra 5 andre som også sov på samme rommet er det deilig å kunne begynne på turen videre. Det er like varmt i dag og guiden forteller meg at det er unormalt at det er så varmt på denne tiden av året og tar av seg boblejakken og knyter den rundt livet… Vi andre går i T-skjorte og har foreløpig ikke en gang tenkt tanken på å dra frem noen dun jakke. Jeg begynner nå å forstå at anbefalingen om at man må ta med en ekstra varm sovepose også kommer fra denne guiden og at en lett sommer pose og eventuelt ullundertøy siste natten hadde holdt i massevis for oss nordmenn! Dagens mål i dag er bare å ta det rolig og vandre mot hytta refuge Azib Tamsoult. På veien dit går vi opp til 3000 meter. Man merker jo riktig nok ikke noe til høyden her, men det er ganske gøy og endelig ha vært høyere enn Galdhøpiggen og dette feires med en fersk presset juice hos en selger som har installert seg langs stien. Det er ikke så mange turister i dette området så vi støtter alle ”kiosker” vi kommer over. Dagens tur går for det meste oppover på stier og vi går gjennom flere små landsbyer der berbere stopper opp for å se på oss før de går videre med dagens gjøremål. Jeg syntes det er ganske spennende og se hvordan de bor i enkle små murhus og at matlaging forgår over åpen ild i et lite mørkt rom farget av sot og at kles vasken må tas i bekker på nedsiden av husene. Mens vi trasker videre er jeg ganske lykkelig over og eie både komfyr, ventilator og vaskemaskin – Vi ankommer hytta ganske tidlig på ettermiddagen og sliter litt med å få tak i en til å åpne. De som passer hytta hadde ikke ventet oss så tidlig. Vi innlosjerer oss på et stort fellesrom før vi krabber opp på hyttas takterrasse. Her sitter vi resten av kvelden og leser spiser middag og snakker med et par fra Tyskland som også er på tur med guide, men som skal gå en litt annen rute enn oss. Dag 3 Etter nok en natt oppå soveposen bærer det videre. I dag blir dagen da vi skal høyere opp og vi får i dag for første gang på turen øye på Jebel Toubkal. Jeg har lenge gruet meg litt til denne etappen fordi jeg har fått høre at den er ganske lang og slitsom. Turen begynner veldig lett med stier i sikk sakk oppover fjellet før vi går ned til byen Imill før vi igjen begynner på turen opp over mot fjellet. Vi har så langt på turen bare møtt 2 andre par på tur. Men denne dagen forandres dette.Etter at vi har kommet ned til Imill og så beveger oss oppover mot fjellet igjen møter vi stadig flere turister og esler som er på vei opp. Stiene her er mye bredere og det er flere kiosker der man kan få kjøpt sjokolade og brus. Noen av kioskene har ordnet seg med noen ”Reodor Felgen” løsninger og fikset det slik at de får vann i en slange fra en foss i nærheten som så vanner og kjøler de ned flaskene. Ganske smart og veldig deilig med noe kaldt og drikke selv om vi nå merker at det blir stadig kjøligere jo lenger opp vi kommer. Jeg syntes turen opp går overraskende greit men merker at etter 8 timers gange at det skal bli godt å komme frem til den siste hytta. Vi ankommer Refuge du Toubkal som har en veldig enkel standard, men som ligger fint til oppe på 3207 meter. Her er det fullt av folk overalt som skal på topptur, så her gjelder det bare å stille seg i kø så man får en seng for natten. Vi havner til slutt på et rom med 8 dobbelt køyesenger. For første gang på turen er det stapp fullt av folk i spisesalen og overalt i hele hytta.Jeg kjenner jeg blir ganske sliten av så mange folk, så etter å ha vinglet litt rundt med i phonen for å få ladet denne så går jeg til sengs. Det tar vel ikke mer en 2 timer så er hele hytta mørk og alle har tatt kvelden. Jeg sliter veldig med å få sove, men for en gangs skyld er soveposen passe varm og jeg slipper å fryse selv om vinduet står på vidt gap på begge sider av rommet. Rommet er helt fullt og det er nok flere enn meg som ligger og venter på at klokka kan bli 03 slik at vi kan stå opp, spise og begynne på oppstigningen. Vi står opp kl 03 og jeg merker at jeg har vondt i hodet og ikke orker noe særlig frokost så jeg setter meg ute med hodelykten på og ser på snøen, stjernene og landskapet rundt meg. Og venter på at de andre skal bli ferdige med å spise. Jeg ser også lysene fra hodelyktene til en annen gruppe snirkle seg oppover fjellsiden – Det er ganske fint og sitte sånn. Da alle er klare begynner vi å gå. På rekke og rad med stegjern, hodelykter og staver begynner vi å gå oppover i snøen. Det er tungt og gå. Etter hvert som vi går kommer sola mer tilsynet og vi kan pakke bort hodelyktene. Det er et magisk lys og akkurat passe temperatur å gå oppover i. Etter en stund blir tempoet litt for høyt for meg da jeg til slutt begynner med å få problemer med å puste rolig. Jeg hiver etter pusten og syntes plutselig at det er kjempe slitsomt å gå.Gruppen deles opp og jeg og en til blir gående bakerst sammen med guiden. Guiden spøker, ler og peker ut retningen jeg skal gå. Alt jeg klarer å tenke på er at jeg får så vondt i hodet av at han prater så fælt. Jeg blir også etter hvert svimmel og er veldig glad for at jeg går med staver for etter at vi tok av oss steg jernene er det en sti vi går på og trår du utenfor kan man fort skli et stykke ned ( ikke skummelt) Men bare tanken på å skli noen meter ned for så å måtte gå de opp igjen er nok til at jeg må ta en pause og konsentrere meg enda mer. Jeg er ganske overasket over at jeg kjenner høyden når jeg ikke er høyere oppe enn 4100 meter. Men jeg kommer meg i hvert fall opp!! Tar det obligatoriske jeg er på toppen bildet og titter litt rundt før jeg i grunnen er klar for å gå ned igjen. Guiden derimot har lyst til å peke og forklare hvor det ene og det andre er og er kjempe fornøyd med at vi er så heldige med å ha toppen helt for oss selv. Vi 3 sitter en liten stund på toppen alene og titter utover landskapet. Det rare er at jeg ikke husker noe av utsikten på toppen alt jeg tenkte på var at jeg hadde vondt i hodet, var svimmel og at solen varmet veldig – Jeg som normalt går turer for utsikt og gjerne sitter en stund på toppen bare for å se, brydde meg plutselig ikke i det hele tatt... (heldigvis var de andre flinke til å ta bilder ) Veien ned gikk fort. Det blir etter hvert utrolig varmt, solen og snøen reflekterer godt og man kjenner det brenner i huden selv med faktor 30. Da vi kommer ned igjen til refuge Toubkal spiser vi lunsj før vi forsetter videre nedover. Jeg merker at formen fortsatt ikke er noe særlig så jeg dropper å spise og konsentrerer meg heller om å drikke det jeg klarer. På turen nedover er jeg som aldri bruker staver veldig glad jeg har disse å støtte meg på. Og sender en varm tanke til turvennen som ga meg stavene. For hadde jeg ikke fått disse hadde jeg nok muligens ikke hatt med noen staver..Jeg henger på stavnene og sliter fortsatt med hodepine og skjønner vel ikke helt selv hva som er galt. Da vi tar en pause lenger ned er det plutselig som om noen slår på ”lyset ” mitt. Hodepinen blir borte og jeg får lyst på både vann og sjokolade. Vi er nå kommer ned på 2800 meter og etter litt snacks er jeg helt fin og får plutselig masse energi, stavene kan pakkes bort og vandringen videre går veldig lett. Resten av turen videre ned til Imill går ned fra fjellet og langs elven i byen til hotellet vi skal sove på. Etter en god dusj, en bedre middag og en natt i en god seng er fjellturen over for denne gangen og jeg gleder meg allerede til neste tur

Dette skal handle om min andre natt alene i skogen. Ei lang og ensom natt, men for å fortelle om den må jeg nesten ta med litt om den første. Jeg var vel 12-13 år eller noe sånt, og løp meg vill under et orienteringsløp. Det var treningsløp en ukedag, og dermed tok det ikke så lang tid fra jeg gikk meg vill til det var mørkt. Det ble mange kalde og livredde timer i tynt treningstøy før jeg til slutt ble funnet skjelvende og gråtende en gang langt utpå natta. Det var haugevis av folk ute og lette etter meg. Skrekken satt i kroppen i flere år, og jeg klarte ikke å dra ut i skogen alene. Jeg likte allikevel å fiske og være ute sammen med kamerater, så jeg var desperat etter å komme over denne redselen. Flaut var det også, og jeg hadde nok problemer med å innrømme at jeg var redd. Det er ikke greit for en ungdom på bygda å innrømme at han er redd i skauen. Så da jeg var omtrent 17 var dette blitt så vanskelig at jeg bestemte meg for å komme over det. Dette måtte fikses, og den eneste medisinen jeg kunne tenke meg var å dra på tur alene. Jeg hadde ikke hørt om psykologer eller eksponeringsterapi, men hadde en slags intuitiv forståelse av at ei natt alene i skogen var det som skulle til. Vettskremt pakket jeg sekken en sommerdag, sa hjemme at jeg skulle på fisketur med en kamerat, og syklet i vei. Jeg måtte så langt at det ikke var mulig å gå hjem i mørket. Etter en halvtime på sykkelen var jeg ved en skummel nok skog, og jeg gikk vel en time innover. Det virket i alle fall sånn den gangen. På forhånd hadde jeg bestemt meg for ikke å ligge noe sted det var sjanse for å komme folk, så jeg fant en bekk og fulgte den til et tørt sted å sette opp teltet. Det var enda lys, men jeg var allerede på gråten. Det var ikke utsikt til noe annet enn skog, og det var lyder over alt. Flere ganger var jeg overbevist om at det kom elg tråkkende langs bekken, men det var bare småfugl som hoppet rundt på bakken. Jeg pustet bare med toppen av lungene, og pulsen gikk sikkert i 200, og enda var det ikke blitt mørkt. Sommerkveldene er lyse i Norge, men mørket kom krypende. Jeg visste ikke hva som var verst, sitte ute og se på de stadig større og mørkere skyggene mellom trærne, eller ligge inni teltet og høre på lydene rundt. Ikke så mange år tidligere hadde det vært ulv på disse traktene, og det var nok den jeg var mest redd for. Og elgen. Den hadde jeg møtt før og blitt skikkelig skremt av. De er store. Jeg aner ikke hvor mange ganger og hvor høyt jeg gråt, og en gang måtte jeg til og med stikke hodet ut av åpningen for å spy. I løpet av natta løsnet det likevel litt, og jeg klarte å få ned pulsen ganske mye. Tror kanskje jeg nådde et punkt hvor jeg ga blaffen i om jeg overlevde eller ikke. Lydene var verst. Bare litt tassing et sted i skogen, og jeg lå i fosterstilling. Til slutt puttet jeg bomull i ørene og trakk lua ned over både øyne og ører. Å ikke høre hjalp faktisk mye, og jeg klarte å roe meg gradvis. Jeg tror ikke jeg sov noe den natta. Husker da jeg tok ned teltet på morgenen og gikk tilbake mot og sykkelen. Roen kom gradvis og da jeg nådde sykkelen husker jeg ikke annet enn glede. Jeg skal ikke si at all skogskrekk var kurert, men den natta var et vendepunkt i forhold til å være ute i skogen alene på dagen. Det var ikke så mye å være redd for lenger.

Da var det vist på tide med Krokfots julekalenderbidrag. Planen var å krote ned nokre gloser etter ein tur i helga men den planen gjekk skeis på grunn av julebordsesongen og ein påfølgjande tungt indisponibel tilstand. Etter å ha dykka litt i turarkivet kom eg oppatt med ein tur frå November 2010. Det året hadde snøen latt vente på seg og utolmoda hopa seg opp. På frilyt.no fant eg ein turartikkel med pudderkøyring på Fanaråki og dimed var det lett å rekruttere eit par til som turfølgje. Værmeldinga var stabil men bikkjekaldt og med fullmåne for helga kom forslaget om overnatting på toppen. Dagen før avreise fant eine turfølgje det forgått å skamfere seg noko med ein kniv så plutseleg var det berre eg og ei veninne att. Værmeldinga lova fortsatt femogtjuge blå, null vind og blå himmel så vi drog likevel. Teltet for anledninga var mitt femten år gamle Helsport sumartelt og snøplugger stogga vi å spikka på vegen... Parkerte på Turtagrø og i eit idiotisk forsøk på å framstå galant enda vist både telt, kjøkkenutstyr, mat, teltpluggar og brensel i og på min sekk (Kvinnfolk: Vær så snill å les dette som eit råd til seinare turar der kavaleren forsøker å ta all vekt for å tøffe seg, berg litt av sjølvrespekta vår ved å ta litt vekt og redd oss frå den audmjukinga vi blindt utsett oss for berre for å imponere dykk...). Snøen frå friflytrapporten mangla innover Helgedalen så det vart skibæring innover og oppover anleggsvegen. Men toppen var kvit så vi rekna med å finne føre etterkvart. Håpe sank derimot når vi byrja å ta høgde og fortsatt ikkje fant noko skiføre. Eit stykke etter at vi forlot anleggsvegen foreslo eg at vi skulle sette att skia til returen da det nok ikkje vart nokon bruk for dei likevel. Som sagt så gjort og eit parhundre høgdemeter seinare nådde vi skiføre. Vi diskuterte litt men klokka gjekk og vi hadde ikkje tid til å hente dei å fortsatt ta toppen. Dermed framover. No vart tempoet noko redusert da eg, i utgangspunktet adskillige vektklassar over turfølgje og i tillegg supplert med ein sekk som lettpakkarmafiaen her på forumet ville hatt mareritt om i mange år framover, til tider vassa i snø til livet mens turfølgje kosa seg oppå skaren. Det var allereie tunge tak og for å gjere ting perfekt kom det også vind, mykje vind. Vi trøysta oss med at yr.no fortsatt hadde litt rett da sikten var grei men ikkje lenge etterpå kom skylaget drivande og i skylaget kom også snø. Kraftig vind, snø, ingen sikt og snart ville også mørkje gjera ting verre. Vi diskuterte og vart einige om å fortsette. For meg var det stort sett ti meter, pustepause, ti meter, pustepause oppover så mørkje kom kjapt. Sumarteltet mitt var no ubrukeleg men nede på Turtagrø hadde vi prata ved ein kar som sa det stod ei ope bu på toppen så vi satsa på overnatting der. Terrenget flata ut til slutt og plutseleg fekk vi auga på eit bygg langt, langt borte i snøføyka. 20 meter seinare stod vi ved hytta. Etter ei inspeksjonsrunde fant vi eit bygg med slåer for døra. Slåane var isa fast men etter ein del ishakking kom vi oss inn i det som viste seg å være matlageret. Dette var ikkje dagen å være storforlangande på standarden så vi var storfornøgde til tross for skøytebane på golvet. Kokkelerte litt mat og gjekk raskt til sengs mens vinden vart verre og verre utanfor. Det vart lite søvn. Det piska og slo, knirka og knaka heile natta gjennom. Eg låg og vurderte forskjellige evakueringscenario når vinden reiste med herberget vår. Midt utpå natta ein gong kom det nokre svært distinkte og karakteristiske bankelydar som om nokon ville inn. Eg er i liten grad av den overtruiske typa men klarte ikkje la vær tenkje på episoda med ein stakkar som fraus ihjel på Fanaråki, godt mogleg i den bua vi låg i, nokre år tidlegare. Tankespinnet mellom øyrane mine gjekk frå dårleg til utriveleg dårleg. Men alle dårlege net har ein ende, så også denne. Fyrste spørsmålet eg fekk om morgon var om eg hadde høyrt bankelyden om natta. Eg kunne bekrefte det og da eg fortalte om han som fraus ihjel var turfølgje svært glad for at ho ikkje kjente til den detaljen tidlegare. Vi ordna oss frokost og beundra utsikta. Det var svært kaldt og kraftig vind ute men eit fantastisk ljos med skyer som dreiv forbi og ga oss trolske syn av fjella rundt. Ljoset på denne årstida er av det finaste ein kan oppleve på tur og dette var vel verdt alt slitet på oppturen. Etter ein del fotografering og pakking la vi i veg nedover att. Spora frå oppturen var forlengst borte men vi hadde grei sikt nedover og sjølv om eg datt gjennom heile vegen er ikkje det noko problem på nedturen. Nede att på Turtagrø viste termometeret i bilen 28 kaldegrader. Det hadde vært ein av dei verre fryseturane mine men samstundes ein av dei finaste om enn litt vel spanande til tider.

Publisert som luke 7 i Fjellforums julekalender 2015 Sensommeren 2013 dro @arnnie1980 og undertegnede på en kort, men innholdsrik tur over Sørøya. Med bare fem dager til rådighet var det begrenset hvor mye vi ville få med oss, men med god hjelp fra en lokal fjellfant la vi opp en perfekt rute som ville gi oss gode fiskevann, topper med utsikt og mektig natur. Sørøya er virkelig alt på en gang. Her har du sjø og hav, bratte fjell, dype daler og uendelig med fiskevann. Selv om Sørøya kanskje først og fremst er kjent for fantastisk havfiske er mulighetene for å lande ørret i fjellet meget gode, med nærmere 1000 vann spredd over landets fjerde største øy. Onsdag 28. august landet vi på Hasvik med sekker på ryggen og pågangsmot i kroppen. Vi var de eneste som ankom Hasvik med fly denne dagen, så det bød ikke på store problemer å finne vår lokale fjellfant i ankomsthallen der han ventet på oss med primusgass og øl. Turen ned til brygga var kort og like etter var vi på vei mot Øyfjorden i båt! Været var litt ruskete, men det skulle ikke stoppe oss, og vær skulle vi få nok av på denne turen. Øyfjorden Innerst i Øyfjorden Innerst i Øyfjorden gikk vi i land og herfra la vi kursen mot Langvatnet, langs et høydedrag ovenfor Offervatnet. Planen var å ta det rolig, nyte naturen og fiske og slappe av hver eneste dag. Været ble mer og mer ruskete etterhvert som vi nærmet oss dagens mål, og da det var på tide å slå opp teltet var det minst stiv kuling og horisontalt regnvær. Det bød på en del utfordringer å få slått opp teltet, tunnelteltet la seg flatt ned på bakken i stedet for å stå oppreist, men etter tilstrekkelig bardunering kunne vi endelig nyte en øl og Real Turmat Kebab i teltet. Det ble noen kast i Langvatnet, men ingenting bet på. Arne sjekker terrenget mens reinsdyr beiter i det fjerne Langvatnet nærmer seg Torsdag våknet vi til vekslende vær og vi kom oss raskt ut etter frokost for å prøve fiskelykken på nytt, men det var fremdeles ingenting som bet på. En eller annen gang i løpet av morgenen klarte jeg å legge fra meg fiskestangen i lyngen og det gikk som det måtte gå, en av oss tråkket på den så tuppen knakk. Stanga ble gaffateipet etter beste evne før vi pakket telt og sekker og dro videre. Leir ved Langvatnet Med litt gaffateip repareres fiskestanga Vi passerte Gjertrudvatnet, men været var nå så dårlig at vi ikke så noe poeng i å fiske her så vi fortsatte videre til Vegvatnet. Her møtte vi to karer med hunder, de hadde hatt en strabasiøs natt, teltet hadde nemlig revnet i vindkastene og de var nå på vei til en gamme for å sy telt og tørke opp. Våre planer var ganske sammenfallende, men vi visste det var to små gammer i samme område, så vi lot dem gå i forveien mens vi prøvde noen kast i Vegvatnet. Det ble med noen få kast, mest for å gi dem et lite forsprang, det var uansett ikke så gøy å fiske i stiv kuling. Ruta vi hadde sett oss ut gikk over Gaska Borggastat. Det ble en tung tur opp med mye vær, haglbyger og enda mer regnbyger, jeg var helt klart i verst form og slet fælt oppover den bratte ruta vi hadde valgt. Gjertrudvatnet Etter litt leting og somling endte vi ved Bjørgebu, ei fin lita bu ved noen navnløse vann. Her var det helt perfekt for oss: en liten Jøtulovn, to køyesenger og en liten kjøkkenbenk og en utedass. Fyringsved var det verre med, men vi klarte å tyne mye ut av de få plankene som lå igjen i vedkurven og utpå kvelden hadde vi 22C innendørs, ute var det bare 4C. Det meste vi hadde av tøy var gjennomvått etter to dager med regn, så det var godt å få tørket opp litt. Kvelden ble tilbragt med fotballkamp på radioen og øl og cognac på bordet. Bjørgebu Fredag våknet vi til tett tåke og generelt guffent vær, så vi brukte god tid på frokost og kaffe. Dagen gikk med på å utforske området oppe rundt Gaska Borggastat. Vi trakk etterhvert nedover mot Mattisvatnet i håp om at det skulle være mer ly for været der, men det var like ruskete der nede. Vi forsøkte noen kast i diverse vann, men fisken ville fremdeles ikke bite, noe som var skuffende og som også betød at maten ville bli ganske kjedelig, vi hadde nemlig regnet med fisk og kun kjøpt tilbehør som ris og couscous til disse dagene. Vi fikk med oss noen topper i løpet av dagen og fikk se mye flott utsikt. Lørdagen våknet vi til bedre vær og ettersom vi skulle plukkes opp dagen etter langs veien over Sluskfjellet var det bare å komme seg videre så fort frokost og kaffe var inntatt. Vi tok oss god tid og fisket oss forbi samtlige små navnløse vann på veien. Her lå vannene som perler på en snor, med små bekker mellom. Ved en bitteliten pytt valgte jeg å stoppe for et kast, mens @arnnie1980 gikk i forveien. Vår lokale fjellfant hadde anbefalt sluker med "store aua" så jeg fant fram en liten sluk med gigantiske øyne, og på første kastet i en pytt på snaue 20x20m hogg det til! "JA Der satt den!" ropte jeg så høyt at @arnnie1980 hørte meg og han kom løpende tilbake med håv og kamera! Endelig ble det fisk, en lekker Sørøya-ørret! Etter noen mer eller mindre vellykkede poseringer med fangsten gikk vi videre, mot Sluskfjellet. Det gjaldt å suge til seg inntrykk, noe som ikke var særlig vanskelig, her var det utrolig pent, vilt og vakkert. Grønt og frodig og små vann overalt. Vi tok noen turer oppom noen topper langs ruta for å få sett mest mulig av naturen, fantastiske kontraster mellom sjø og fjell var synet som møtte oss hver gang. Vi kom oss ned til Korsvatnan og fikk opp teltet. Her var det blåbær i store mengder, og flere spennende fiskeplasser som ble utprøvd utover kvelden, dessverre uten hell. Det ble med den ene fisken, men den var stor nok til å gi begge en nydelig fiskesuppe utpå kvelden. De siste restene av cognacen gikk ned, endelig var det vær så vi kunne sitte utenfor teltet! Søndag tok vi det med stor ro, veien vi skulle plukkes opp ved var bare noen få kilometer unna og avtalen var å forsøke å sende en melding når vi var klare. Etter noen timer i lyngen hvor vi bare nøt naturen og fjellet dukket det opp en bil og Sørøya-eventyret var over. For denne gang. Hit skal vi definitivt tilbake!

Jeg har alltid vært barnslig glad i jula. Jeg liker å skrive kort, jeg liker å bake, jeg liker å planlegge gaver, jeg liker alle selskapelighetene og jeg liker tradisjonene. I alle fall var det sånn lenge, helt til jeg for en del år siden kjente at det ble litt for mye. Det var ikke tid igjen til å nyte jula i det hele tatt, organiseringen tok helt overhånd. Det var på tide å justere litt. Første forsøk var å bruke en ferieuke til juleforberedelser. Det fungerte for så vidt fint, jeg fikk god tid og vi kunne kose oss med pepperkakebaking og alt som skulle skje. Problemet var at jeg i grunnen hadde veldig mye annet jeg ville bruke den ferieuka til, så det kunne ikke bli en varig løsning. Jeg måtte finne på noe annet. Året etter var julaften på en mandag. Det var det lett å drømme om en førjulshelg og ikke minst en julemorgen i skogen. Når mine snille foreldre inviterte til julaften var forutsetningene perfekte. De bor nemlig i skogkanten i Drammen og jeg så for meg å starte og slutte turen hos dem. Jeg måtte være ferdig med alle juleforberedelser før den siste helga, lørdag 22. desember kunne vi dumpe all julebagasjen hos dem og stikke til skogs. Det kom til å bli kjempebra! Jeg foreslo en juletur for Dina, den førskolejente og nesten 6 år. Hun var usikker. «Tenk om nissen ikke finner oss! Han vet jo hvor vi bor, men ikke at vi er på tur.» Vi visste jo ikke en gang selv hvor vi skulle sove, så hvordan skulle vi få gitt nissen beskjed? Og hvis nissen ikke fant oss ble det jo ikke noe godteri i julestrømpa og ingen pakke på morgenen. Den risikoen var hun ikke sikker på at hun var klar til å ta. Vi diskuterte litt fram og tilbake og hun lot seg etter hvert overbevise om nissens navigasjonstalenter. Uten nissebekymringer var hun entusiastisk. Dette kom til å bli så bra! På dette tidspunktet hadde vi bare vært på et par vinterturer, så jeg tenkte mye på hvordan vi skulle gjennomføre turen i praksis. Oppunder jul er det ofte mørkt og kaldt, så det aller viktigste var å holde varmen. Ønskelista til jul var full av turutstyr, men enn så lenge måtte vi klare oss med det vi hadde. Det burde gå likevel, vi fikk kompensere for manglende vinterposer med en kombinasjon av tresesongs- og sommerposer og ellers ta med oss litt ekstra av det meste. Litt uvanlig turutstyr måtte også med: julestrømpene og juletrepynt. Heldigvis skulle vi ikke gå langt og med pulken skulle vi få med oss hele lasset. Det fikk heller være at det ble tungt for meg å gå. Det var en idyllisk vinterverden vi beveget oss inn i. Det var kaldt og det hadde snødd mye. Puddersnøen lå tungt over furutrærne. Det var lite folk ute, selv om det var lørdag. De fleste holdt nok på med juleinnspurten, enten det var kakebaking eller julehandel. Vi ruslet oppover og innover i skogen. Jeg ville til Skimtheia en tur på omtrent en mil. Det gikk ikke alt for fort med oss, og som vanlig var vi senere ute enn vi egentlig hadde planlagt. Det var ikke så farlig, vi var på tur for å finne roen. Vel oppe tok vi av fra skiløypa og bakset oss ut i løssnøen. Her var det skikkelig tungt å ta seg fram, men heldigvis trengte vi ikke å gå langt før vi fant en fin leirplass. Vi ville sove under åpen himmel, med tarpen som beskyttelse for mer snø og bål foran soveplassen. Det var bare å ta fram spaden, men jeg hadde ikke kommet langt før Dina stoppet meg. «Mamma, er det ikke lurere å ha åpningen andre veien?» Hun hadde helt rett, vi fikk festet tarpen bedre den veien og bålplassen ble vel så bra. Det var en del jobb å få alt på plass og mørket kommer fort i desember. Jeg prøvde meg så vidt på vedleting i mørke og løssnø, men innså fort at det ikke kom til å bli noe fornuftig resultat av det. Det fikk bli middag på brenner i stedet, og så fikk vi varme oss i soveposene. Dina hadde ikke en skikkelig vinterpose, så jeg hadde tenkt mye på hvordan vi skulle sove for å være sikre på å holde varmen. Løsningen ble koselig: Vi hadde to voksne sommerposer som kunne kobles sammen. Disse la vi inne i to voksne tresesongsposer, som også ble koblet sammen og utenpå det igjen hadde vi to sammenkoblede ytterposer. Vi fikk dermed en svært varm dobbelpose, jeg kunne lett holde kontrollen på at Dina var varm nok og hun kunne ligge i armkroken hele natten. Det var ordentlig koselig. Neste morgen lekte vi rundt leiren. Jeg tok fram juletrepynten, men klarte ikke å få hengt den opp. Alle trærne var dekket av så mye snø at det ikke var plass til pynt. Vi var enige om at naturens juletrepynt var minst like vakker som den vi hadde med, og hengte i stedet opp julestrømpene i to staver. Så var det tid for en skitur, men en av Dinas staver hadde forsvunnet i løssnøen. Vi lette en stund, men Dina syntes ikke det var noe problem. Ronja Røverdatter går jo også på ski med bare en stav, og hun kunne godt tenke seg å være Ronja. Jeg ble tildelt rollen som Birk Borkason og så la vi ut på eventyr. Vi møtte bare noen få skiløpere. Det passet bra, for i leken var andre mennesker futeknekter vi måtte passe oss for. Fugler var villvetter, men heldigvis var det ikke mange av dem å se heller. Vi kom oss helt til Skimtvarden uten å bli fanget eller angrepet, og der forvandlet vi oss tilbake til Dina og mamma, plukket fram GPSen og gikk på skattejakt. Det var nemlig flere geocacher i nærheten. Litt snacks hadde jeg også med meg, så vi koste oss med utsikten her på Drammensmarkas høyeste punkt. Så ble det julaften. Dina våknet grytidlig og så rett opp på en full julestrømpe som var festet i staven: «Han har vært her!» Det ble stor jubel, Nissen hadde virkelig funnet oss midt i skogen. I Dinas strømpe lå det diverse godteri og en pakke. Papiret ble revet av i rasende fart, og ut kom drømmegaven: en Merida-dukke. Dina var helt overveldet, men jeg nektet å stå opp. Det var fortsatt mørkt og jeg ville sove litt til. I stedet tok hun med seg dukken ned i dobbelposen og lekte og slumret og spiste godteri til dagen kunne begynne. Julefrokosten må være ekstra god, og julegrøt passer godt. Jeg hadde kokt opp grøten kvelden før, slik at den hadde trukket hele natten. Dermed gikk det fort å få den ferdig nå. Jeg tilsatte tørrmelken og ga den et nytt oppkok og så var alt klart til spising. Vi koste oss med grøt og varm solbærtoddy, men Dina ble fort utålmodig. Nå var hun klar for julefeiring! Vi pakket sammen alt utstyret og satte av sted nedover bakkene. Det gikk mye fortere nå, turen som tok tre timer opp klarte vi på én time ned igjen. Det var kaldt, vakkert og stille. Dina jublet høyt i de bratteste bakkene og skravlet engasjert på flatene. «Tror du Nissen kommer i kveld også?» Etter en siste susende bakke tok vi av oss skiene og åpnet døra hos mormor og morfar. Jeg kjente lukten av ribbe og surkål og gledet meg til julemiddagen. Dina hadde ikke tid til å tenke på sånt. Hun ropte inn døra: «Mormor! Morfar! Nissen fant oss!» **** Juleturen har blitt en tradisjon. Vi har minimert kakebakingen og pakking av turutstyr har blitt en fast del av juleforberedelsene. De siste årene har det vært for lite snø til at vi har kunnet gå på ski, men fint har vi hatt det likevel. Fordelen er at vi har kunnet pynte et juletre ved leiren uten at snøen har kommet i veien. Vi har hatt bål, vi har pratet og vi har lekt. Nissen har funnet oss hvert eneste år, og det håper vi han gjør i år også. For selvsagt skal vi ut! GOD JUL!

Adventstida er meint å vere ei ventetid. Nokre av oss har venta endå lenger på november enn desember. Eg har mi eiga pre-adventstid i Tromsø på dei tider, rett før adventslys og julestri, men akkurat etter at julemarsipanen har komme i butikkane. Den beste tida å reise opp på! Mykje klede, mykje spennande lys for ein søring, og mykje liv i havet. Det er nesten slik at det går an å vere bittelitt misunneleg på desse Tromsøværingane som har godbitane rett utanfor dørstokken. Misunning er kanskje ikkje den rette adventskjensla, og om det er noko eg lærer av å reise opp så er det faktisk rausheit. Folka er rause med kvarandre, og med ukjente folk. Alle får ein sjanse. Dei deler på utstyr, deler på erfaringar, deler på opplevinga, tek høgde for at mange på tur betyr å jenke seg. Eg veit ikkje om noko anna friluftlivsmiljø som er så raust som padlemiljøet kring Tromsø. Raust og triveleg. DET er vel noko å fylle adventa med folkens? Turgleda vert større om den vert delt, er ikkje det tanken bak forumet og? Det som hendte i jula var eit mirakel. Mirakel er eit stort ord. Det er ikkje lett å ta innover seg det. I ein kajakk, i ein dertil egna fjord i Troms i november, då kjenner ein på dei store orda. Heilskapleg økosystem, bærekraft, levande natur, mirakel og samspel. God ventetid!

De fleste turene jeg har hatt de siste årene har naturlig nok blitt noe annerledes enn tidligere. Med først èn, så året etter to smårollinger med på lasset kreves en helt annen tilnerming til friluftslivet. Først må endel utstyr på plass, det skal bæres og dras og ungene skal holdes varme og tørre. Den største endringen befinner seg likevel på helt andre plan. Man lærer fort at det beste er å ta det som det kommer, ungenes opplevelse av turen er topp-prioritet. De fleste turer har kun ETT mål: ungene skal ha en udelt positiv inntrykk av å være på tur, og skal etter enhver tur ha lyst til å dra på tur i morgen også! Dette resulterer selvsagt i mange turer der man stopper lenge før man har kommet halvveis, at man går ned til et vann og kaster stein i vatnet i stedet for til den planlagte toppen, eller man ender opp med å ha brukt store deler av turen med å finne noe å balansere på i stedet for å gå den planlagte ruta og å nå bestemmelsesstedet. Vi bestemte oss tidlig for å unngå å gi belønning i form av sjokolade eller rosiner underveis, og tar heller små pauser der det tilbys vann -og kanskje undersøkes en kongle eller de balanserer litt på en stokk, så er de plutselig klar til å gå videre. Men stadig vekk når vi også målet og vel så det, med unger som løper eller klatrer forran med foreldrene slentrende et stykke bak. Som liten ble også jeg dratt med på tur, og ser at utfordringen som voksen er å fremelske de tingene som er grunnen til at jeg dras ut i fjellet, ved sjøen eller til skogen i alle årstider. Noe av det som da stikker seg frem er fellesskap- både med naturen og de man evt. deler turen med, den store roen, og mestring. Jeg prøver å fokusere på dette grunnleggende, og heller droppe tanken på at vi ikke nådde toppen denne gangen, eller at dette var en skikkelig dum plass å stoppe. Å klare å videreformidle dette på en god måte til mine barn er for meg viktig, og jeg håper dette både kan gi dem gode opplevelser og hjelpe dem i vanskelige perioder i livet, slik det har gjort for meg. Noe vi også - som de fleste andre - har fokus på når turskoene snøres, er å ha med noe godt å spise! Da er det "skikkelig" mat som gjelder, det hender vi har med sjokolade eller kjeks i sekken, men oftest glemmer vi faktisk det. Vi koser oss med god mat, og barna er gjerne med på pakkingen. Av alle turer vi har gått sammen med barna er det faktisk den hittill aller lengste turen som sitter mest i, og som de har mest lyst til å gjenta. Jenta på fem år spurte senest for et par uker siden om vi ikke kan gå i Børgefjell fra Norge til Sverige igjen neste sommer. "Og nå er vi så store at vi kan gå eeenda lengre enn sist. Og jeg kan bære maten, så blir det plass til det gule teltet i din og pappas sekker" Herlig. Gleder oss til til flere turer sammen. Henger til slutt på en oppskrift på kanelsnurrer på bål, disse ble godt mottatt av både store og små i høst, en fin "dessert" både sommer og vinter. Oppskrift 2 1/2 kopper mel 1/2 ts salt 2 ts bakepulver 1 kopp melk 5 ss smør Rør sammen deigen. Ha sukker og kanel i en pose. Når du har snurret deigen på pinnen rulles den i sukker og kanel. Jeg foretrekker i grunn å steike denne i panna; en liten klatt smør eller olje i panna, legg på en ikke for tykk "pannekake" av deigen, strø sukker og kanel over og steik over "middels varme". Jeg brukte en blanding av grovt og fint mel. Neste gang skal jeg forsøke å presse noen tynne skiver eple ned i deigen også, tror det vil funke! Ønsker alle Fjellforumere en riktig god jul og et godt nytt år

JULEKALENDER 12. DESEMBER TURRAPPORT FRA KENYA Dette er kanskje en litt uvanlig turrapport, siden den handler om en studietur til Randago, Siaya, Kenya. Du kan lese mer detaljert om hva jeg og medstudenten gjorde på bloggen min (brukernavnet mitt dot com) Forskjellen på det som står på bloggen min og turrapporten blir at jeg vil se mer på naturen og folket vi møtte, og mindre på hva barnehagearbeidet gikk ut på. Jeg vil også selvfølgelig ha med mange bilder, som forhåpentligvis faller i smak. Jeg kan si med en gang at det var en helt fantastisk tur, med mange nye opplevelser Først en liten oversikt over pakklisten min: 1 > Sony Vaio 13" Bærbar PC. 2 > Tenaya Ra, Klatresko*. 3 > Skinnsko. 4 > Mammut, tursko. 5 > Norønna Dri1 Bitihorn Jakke + Fjellreven Greenland No.1 SE Jakke. 6 > 3 skjorter. 7 > 3 skjortser. 8 > 5 t-skjorte. 9 > 2 gensere. 10 > et silkeskjerf + to bukser. 11 > 7 boksere. 12 > En Berganslue og en Helly Hansen Fleecejakke. 13 > Fotostativ. 14 > 6 par sokker. 15 > Skinnbelte. 16 > Myggnetting. 17 > Tre bøker. 18 > To og en halv solkremflasker. 19 > Nakkepute. 20 > Water2Go drikkeflaske. 21 > Førstehjelp. 22 > Hengekøye med tarp og myggnetting. 23 > 500 mm FF objektiv. 24 > Gorillateip. 25 > To flasker Mygga. 26 > Toalettsaker. 27 > Solbriller. 28 > Mus. 29 > Olympus XZ-1. 30 > Harddisk. 31 > Nikon D90. 32 > 10 m tau. 33 > Skissebok. 34 > Kabler til kamera, lader og musikk. 35 > Suprabeam Hodelykt. 36 > Koss Hodetelefoner. 37 > Sackit Bluetooth Høytaler. 38 > Tamron 90 mm FF objektiv. 39 > Nikon SB900 Blitz. 40 > Nikon 50 mm FX objektiv. 41 > Nikon 10 mm FX fisheye objektiv. 42 > Musematte. 43 > Skrivesaker. 44 > Ekstra batteri. 45 > Kortstokk. 46 > Øretelefoner. 47 > Ørepropper. * Etter samtale med studenter som var på samme turen året før, tok jeg ikke med klatreskoene. Oi, oi, oi som jeg kom til å angre på dette... Ingenting spennende å rapportere frem til vi skulle ta fly fra Amsterdam til Nairobi. Nå skal det sies at jeg ikke er så fryktelig verdensvant fra før av, så dette var et vanvittig stort fly for meg. Og innsjekkingskøen var sikkert flere hundre meter lang, det så i alle fall sånn ut. Etter vi kom ombord var det bra med underholdning på underholdningssenteret hvert sete hadde. Turen fra Amsterdam til Nairobi skulle ta rundt 8 timer. Den lengste flyturen jeg noensinne har vært med på. Men etter å ha skrollet meg gjennom hvilke filmer og serier som var tilgjengelig, ble jeg beroligget. Setene var heller ikke så ukomfortable at det var klageverdig. Men jeg fant fort ut at nakkeputen kjøpt på Clas Ohlson var ubrukelig. Ventilen ville ikke være tett og luften sev ut. Som du ser var det ganske stort fly. Og det tok lang tid å fylle opp alle setene, selv etter vi satt lenge ved innsjekkingen og ventet før vi gikk inn. Det var flyvertinner over alt, og det var ingen problemer å finne setet. Noe jeg kan innrømme jeg var bittelitt nervøs for i starten... Vi landet heldigvis trygt i Nairobi. Men vi måtte ta buss fra flyet og til terminalen, og siden det var så mange passasjerer, måtte vi vente en stund på å få plass på en buss. Vi måtte også vente relativt lenge på å få bagasjen vår av samlebandet. Vi fikk omsider alt, og fant oss en drosje som tok oss til der vi skulle overnatte. Vi ville gjerne ha en ekstra dag i Nairobi enn det skolen hadde planlagt, men vi kunne ikke endre flybillettene våre. Løsningen ble å booke et annet fly en dag senere, og heller betale for det selv. Det er ikke så dyrt å reise innenlands i Kenya. Dagen i Nairobi brukte vi stort sett på en rundtur i byen. Det meste turistrettet er ganske dyrt for to fattige studenter. Vi fikk likevel sett litt av hvordan lokalbefolkningen levde. Sjåføren vår var litt tilbakeholden med å ta oss til de lokale markedene, og ville heller at vi skulle holde oss til mer turistvennlige områder. Men vi insisterte og det var ganske interessant! Bildet over viser et ganske gjennomsnitlig permanent marked (det er også de som flytter seg fra sted til sted hver uke), med trange smug og mye blikk. Det var utrolig støyete. Dette er en annen type marked. Her leier de hver sin bod hvor de selger tingene sine fra. Disse var mye mer innpåslitne, siden de bare har råd til å leie boden en viss periode, og mange av de har reist ganske langt for å få solgt varene sine. Jeg gikk derfra uten å kjøpe noe. Eneste jeg fikk med meg var en utrolig ubehagelig følelse av for mye folk over for liten tid. Jeg er dårlig på store folkemengder, spesielt når de er så innpåslitne som det var her. Det som var desidert mest av på alle markeder var klær. De lå strødd overalt. Og det mest overraskende var at det meste var barneklær. Etter hvert forsto vi at det mest sannsynlig er klær donert fra muligens Norge som havner på slike markeder. Vi fant beklagligvis ingen med norsk skrift. Etter en lang og travel dag med altfor innpåslitne kenyanere, var det godt med noe kaldt å drikke! Dagen etter dro vi med småfly til Kisumu, Kenyas nest største by, og den nærmeste der hvor vi skulle bo de neste fem ukene. Det var ganske stor forskjell på dette flyet og det forrige vi tok. Dette flyet kunne bare ta 23 passasjerer, og all bagasjen ble stuet i halen. Det var en del mer turbulens på dette flyet, men siden det fløy mye lavere enn jumbojeten fikk vi se mye mer av landet og geografien. Det var ganske stilig. Infrastrukturen i Kenya er kanskje ikke den beste i verden. Fortau finnes ikke utenfor byene, og folk gikk langs veiene rett som det var. Det var heller ikke noe særlig til trafikkskilt eller regler generelt, som jeg kunne observere. Fartsgrensen lå på rundt hundre, men det ville vise seg senere at de fleste fartsmålere i bilene ikke fungerte. Kenya er ikke overraskende ganske nær toppen når det kommer til antallet døde på grunn av trafikkuhell. Tidligere har Kenya bare vært flatt, men her nært Viktoriasjøen er det mer åser. Og akkurat i dette område er det en haug steiner spredd utover. Husker du at jeg ikke tok med meg klatreskoene mine? Det var omtrent på dette tidspunktet jeg begynte å banne lavt. Det var også mye fattigere her enn i storbyene. Dette er i nærheten av Siaya. Vel fremme i hyttene vi skulle bo på var vi raske med å sette opp en slakkline. Jeg var og er veldig dårlig på dette, men utover ukene ble jeg fort bedre, og det er jo ganske gøy! Det blir fort mørkt rundt ekvator, så vi spiste alltid middag i mørket. Men det gjorde det bare mye koseligere. Og maten var helt fantastisk! Vi hadde våre personlige kokk som lagde frokost, lunsj, snacks og middag til oss hver dag, og som var og handlet inn mat og kunne gjerne ta med seg noe drikkevarer i samme slengen. Jeg begynte å føle at vi var litt vel privligerte her, hvis en sammenligner innsiden og utsiden av område vi bodde på. Når jeg ikke kunne klatre skikkelig på stenene som slang rundt her, måtte jeg klatre på andre ting. Vanntårnet som forsynte oss med vann var et naturlig førstevalg. Det var omtrent ti meter høyt og bevegde seg litt da vi spaserte rundt på det. Ut på tur en ettermiddag før det ble mørkt. Vi hørte mye synging og roping, og snublet plutselig over en liten kirke. Bleke som vi er ble vi fort lagt merke til og invitert inn. Med alle advarslene om å aldri gå alene i bakhodet ble vi litt nervøse. Det viste seg å være ganske harmløst, som det også senere viste seg at det alltid var. De ville bare hilse på og vise oss den flotte kirken de hadde bygget med egne hender av materialer fra nærområdet. Skjønner det godt, og det var en ganske fin, kanskje litt simpel, kirke. Vi hadde vanntårn, med vannpumpe fra grunnvannet. Det hadde ikke de fleste andre, og de måtte gå eller sykle ganske langt hver dag for å hente vann. Barnehagen vi jobbet hos hadde også vanntårn fra samme pumpe, og solgte vannet de ikke brukte, men ganske mange hadde dessverre ikke råd til dette. Ganske mange som bor i Randago har aldri penger, men bytter til seg råvarer alt etter hva folk trenger. Det er litt rart å tenke på at de har vannmangel når dette er daglig to sesonger av året. Hver dag rundt klokken tre, rett etter vi var ferdig på jobb, kom det kraftlige regnskyll. Vi ble gjennomvåte på sekunder. Derfor hadde jeg alltid min trofaste Bitihorn med meg. Noen turer er mer suksessfulle enn andre. Denne turen var litt spesiell. Vi var veldig fascinert av naturen og alle de koselige menneskene som ropte Mzungo! Noe som betyr hviting eller utlending. Alle vi møtte på var skikkelig hyggelige og synes det var helt fantastisk at lille Randago ble besøkt av folk fra Norge. Og ikke minst at en av barnehagene hadde oss som assistenter. Men det var ikke det som var spesielt. Det som var spesielt var at vi gikk oss vill... Vi spurte folk om hvor vi var, og det viste seg at vi ikke var så langt fra hovedveien. Hovedveien har alltid mye folk, og vi kunne helt sikkert få skyss der. Og det fikk vi! Vi betalte en Boda boda til å kjøre oss til Siaya. Der handlet vi mer av de essensielle drikkevarene og tok en Matatu tilbake til hyttene vi bodde i. Alt i alt gikk det fryktelig bra. Men hadde det ikke vært fordi vi hadde noe kontanter på oss hadde vi nok hatt en litt verre situasjon. Vi hadde også våre trofaste Water2Go-flasker, med filter. Så vi hadde heller ikke problemer med å få i oss vann. Når jeg først nevner Boda boda, kan jeg fortelle at det er navnet på disse syklene, og det er gjerne hele familier på de på én gang. Ofte er også sjåføren bare rundt seksten år gammel. En Matatu er en stasjonsvogn med plass til rundt tolv passasjerer, men har vanligvis rundt femogtyve. Det var skuffende nok veldig lite dyreliv rundt der vi bodde. Det skulle bo noen aper i noen trær like ved, og vi hørte de ofte, men de var veldig vanskelig å få øye på. Men jeg fikk tatt noen bilder av noen insekter. Vi besøkte Kit Mikayi. En stor steinformasjon hvor vi kunne klatre halveis opp til toppen, og gjennom en hulegang rundt på andre siden. Det var ganske kult. Husker du klatreskoene jeg lot være å pakke med meg? Det var omtrent på dette tidspunktet jeg bannet mindre lavlyndt. Det var utrolig mye fin natur i dette området. Og mange morsomme steinformasjoner å tafse på. Selv uten klatreskoene klarte jeg å komme meg opp på en del av stenene. Utsikten var også helt fantastisk og vi kunne nesten se helt tilbake til hvor hyttene våre var! Vi kom oss også ut på sjøen. Vi tok båt over til en øy, Ndere. Her gikk vi tur over flere timer, men måtte kutte den kort fordi det skulle komme et forrykende uvær, og båtene var ikke designet til tåle noe særlig bølger. Boda boda begynte etter hvert å bli vår go-to transportmiddel. Det gikk ikke så fort, men vi skulle sjelden langt. Det var billig, og de var over alt. I løpet av oppholdet vårt fikk vi også lov å besøke en av barnehagebarna hjemme. De bodde som folk flest i leirhytter laget av foreldrene, med stråtak som av og til holdt ute regnet. Som du ser på bildet flakker pussen av, og de må hele tiden legge på ny for at veggen skal holde. Av og til må de også rive hele hytten og bygge ny. Det er ganske mye termitter i området og de spiser opp reisverket inne i veggen. På innsiden av leirhytten er det bare et stort rom, delt med en gardin på midten. Det er ikke bare elendighet og fattigdom i Kenya. En av dagene tok vi en utflukt til et rikmannsresort. Her kostet det fort 3-4 000 kroner per natt per person. De serverte dyr mat og var skikkelig staselige. Vi bestilte tre av den billigste kyllingen de hadde og delte denne på tre voksne og to barn. Det skal sies, det var skikkelig fint der. For å komme oss ut på øyen måtte vi ta ferge. Denne var selvfølgelig for sen, og vi måtte vente en time på den. Vi hadde etter hvert blitt vant med at alt var for sent og med all ventingen. På vei hjemmover tok vi også en dag i Nairobi. Her besøkte vi et barnehjem for elefanter og andre foreldreløse dyr. Parken tok inn dyr som hadde mistet flokken sin og som ikke ville ha klart seg på egenhånd. David Shadrack Wildlife Trust. Tusen takk for at du leste rapporten min! Det er bare å stille spørsmål om det er noe du lurer på! Ha en helt fantastisk fin jul alle sammen!!

Denne lille epistel handler om en sensommertur for en del år siden. Denne sommeren hadde jeg som plan om å være mest mulig ute på tur sammen med hunden min. Jeg satt med et kart foran meg og tenkte planer og turer da det slo meg; hva med å gå fra grensen i Sverige, gjennom Femundsmarka, via Alvdal og ende opp i Rondane? Dette måtte være en god plan, det ville jeg gjøre. Som tenkt så gjort. Jeg pakket sekk, ordnet med togbillett til Røros for dagen etter og la meg spent den kvelden. Planen var å starte å gå fra østsiden av Femunden, nordover for så å komme inn i Flensmarka, gå sørvestlig og sneie innom Tufsingdalen. Deretter gikk turen til Tylldal sør for Tynset og over til Alvdal. Turmålet var satt til hytta ved Atnsjøen ved foten av Rondane. Nå er ikke denne historien ment å være en rapport om hvor langt jeg gikk hver dag, ei heller har den bilder da jeg ikke prioriterte å pakke kamera. Nei, denne lille historien skal handle om en hendelse. Når jeg er på tur alene og har med meg hund, så blir det, i alle fall for meg, naturlig å snakke med hunden. Jeg sier f.eks. ting som: "Her var det jaggu meg bratt, Taisa" eller "Nå er det på tide å få seg litt mat. Skal tro om dette er et fint sted å slå leir?". Slik går jeg altså og småpludrer. Godt jeg er alene, har jeg tenkt. Folk som hadde sett eller hørt meg må jo tro at: Han der, han er ikke helt god. Da jeg hadde vært ute å gått alene i nesten tre uker uten å ha snakket med at annet medmenneske, sa jeg til hunden min Taisa, formet som et spørsmål: "Skal vi ta en stopp og spise lunsj?" Nå er jo det en ting at spørsmålet i seg selv er idiotisk, hunden min gaflet jo i seg mat dersom den fikk lov. Men det som var skikkelig idiotisk var min reaksjon da hun stoppet og så på meg. For jeg ble irritert over at hun ikke svarte, det kom ingen replikk tilbake. Bare et litt undrende blikk. Jeg ble nesten litt sint og amper. Der og da innså jeg at jeg måtte finne folk, gjerne på en hytte hvor man kunne få seg en pils eller liknende. Dersom hunden derimot hadde replisert verbalt, burde jeg nok ikke oppsøke folk, muligens oppsøke fagfolk... Som tenkt så gjort. Jeg gikk til nærmeste DNT-hytte, slo opp teltet og sosialiserte samt kommuniserte meg glugg ihjel i samfulle to dager. Så gikk jeg, mettet av inntrykk og folk, videre mot hytta for to uker til med deilig alenetid. På tampen av denne lille julehilsen vil jeg dele med dere andre FFere et lite dikt, som beskriver det som jeg tror får mange av oss her inne å søke ut. Skal hilse fra fjellet av Jon Østeng Hov Skal hilse fra fjellet jeg kommer med bud; det lyste så herlig der inne. På floene vogga myrduna brud, mens viddene lekte så linne. Det let i kvar busk, det var slikt et kor, og sang til mitt øre seg søkte. Og rypa, min elskede, møtte mitt spor, hvor sti langs med bekken seg krøkte. Det glitret i stryket, det blinket i vak, og gleden i brystet mitt bruste. Over aurete botn storfisken rak, mens fjellbrisen vasskorpa kruste. Værhardt sto fjellbjørka, vindvridd og låg, mens nevera trivelig smilte. Og under dens lauvheng med glede jeg såg, at villreinen stille seg kvilte. Skal hilse fra fjellet - det evige land, hvor moskus og jerven har bolig. Min lengsel dit inn er blitt som en brann. Kun der får jeg fred og blir rolig. Kilde: Øyeblikk i naturen, Adresseavisens forlag, 1990,

Mitt år 2015 Nyttårsaften i Oslo velkomsthilsen til det nye året 2015. Fin ski sesong i Kongsberg ikke så mye snø men gode preparete løyper. Tradisjonell i Februar: natt wherigo - geocaching med erfarne veidefolk. Lyst til å vandre i høyfjellet? Reise til Sächsische Schweiz i Tyskland Sandstein fjell varmt vær i Februar. Veldig fordringsfulle stier og avvekslende natur. En tur fra Tsjekkia til Tyskland nær elva Elbe. Mars i Kongsberg ikke noen snø heller. Lange turer alene ellers med foreldere. Hva fungerer gang på gang? Riktig Geocaching! Om du liker å vite mer om området ditt foretar deg med caching. Et område med mye historie ( for eksempel Kongsberg Sølvverk) som gikk en stund i glemmeboka, men finnes nå igjen med hyggelig beskrivelse på et muggent ark i en boks. (husk, Spoiler!) Sommer i April ? Klinkende klart - Spania! En måned og 600 km til foots fra Burgos til Cap Finisterra. Veien er siktemålet, det var innstilling fra første dagen. Tankeutveksling med andre pilegrimer og lærer seg selvrespekt, internalisering av gode forsetter til nyåret … Stempler på veien, viktig for dokumentasjon... senere for å minne. Ankommst på verdens ende (i det minste det til middelalder). Ende av reisen. Tilbake til Norge første Mai: 31.5 grader. Fint gjensyn! ...fra topp til tå lykkelig. Juni og det andre Geocaching: Turorientering. Hvis du ikke vet hvor finnes mye og store blåbær eller kantareller, gå og søk flagger i skogen. Vann temperaturen er 16 grader nedenfor Jonsknuten i et tjern som heter Kongensdammen. Masse gøy i Juli! Lage et bål er ikke tillatt i Tyskland...jeg nytter det hver gang, selv om jeg lenge har bodd i Norge nå. I August står min blomsterbed endelig i flor. Disse blomstene er veldig spesielle. På norsk: Agurkurt urt (Borago officinalis) er en krydder- og medisinplante i rubladfamilien. Viktig for bier. Turorientering svarer seg.. åtte kilo blåbær i August for kake eller krem eller spise eller... September og broren kom med venner til Norge. Planlegging av mange turer avhengig av værvarsel, veldig fleksibel på reise gjennom hele Norge. Vi hadde strålende vær i Urke område i en uke. Etterpå tok vi topp turer i Hemsedal. Meldte meg på Fjellforum i Oktober, lette etter tur venner og har funnet noen. Hele bunten i godt humør og åpenhjertig! Takk! En går med åpne øyne i naturen så en kan se somme fjes av nisse. Ser du en? I November er vandring sammen med nye venner, kjempefint. Kulinariske måneder er November og Desember. Spesielt på turen på Kyststien, Skrim og Nordmarka. Fjellforum og folks gir meg motivasjon til å lære norsk og derfor forstår jeg hvert treff mye mer. Takk for turen!

Julekalender 21 desember Det var en vakker høstdag den 1 september. Endelig skulle jeg på tur igjen igjen, på tur til Govatnet i Eventyrlandet. Jeg skulle egentlig dra i lag med en kompis, men pga diverse omstendigheter så ble ikke han med likevel. Å la være å dra var likevel aldri et tema for meg. Denne turen hadde jeg planlagt og lengtet etter så lenge at det aldri var noe alternativ for meg å vurdere å droppe den engang, enten turkompiser ble med eller ikke. Jeg fikk derfor ingen bærehjelp denne gangen og måtte bære både telt, primus, parafin og kasseroller sjøl. Øl ble derfor droppet og etter å ha proviantert opp satte jeg meg i bilen og kjørte i retning xxx. Regnet piska på bilruta og vindusviskerne gikk for fullt. Den 7-9 timers lange gåturen hjem til fjells lå an til å bli ei blaut og kald affære, i tillegg til den vanlige energitappinga med dertilhørende komplett utmattelse, melkesyre og kramper i lår og leggmuskler og intense smerten i skuldrene. Men hva betyr vel det for en fjellfant som ikke har vært på Govatnet på et år?! MOTIVASJONEN har det så langt aldri vært nå galt med. Men da jeg nærmet meg startstreken så skjedde det som jeg innerst inne hadde ganske så store forhåpninger om at skulle skje akkurat her, det har nemlig skjedd mer enn en gang før. Pessregnet begynte å minke i styrke og noen få kilometer før jeg var framme så begynte det også å klarne opp! Dette er et ikke helt uvanlig fenomen inne i disse trakter. Jeg parkerte bilen, slengte ut ryggsekken og skiftet til turklær. Sekken var røslig, men ikke direkte blytung. Men det skulle nok likevel gjøre vondt nok å bære den hele veien til Govatnet... Jeg startet ut i rolig tempo og kroppen kjentes OK ut, ja jeg hadde ikke gått langt før jeg fikk trua på å komme fram i dag. Målet var å få opp teltet og fiske seg en fiskepinne til middag før mørket satte inn. Etter noen kilometer så tok jeg en pause, fyrte opp et bål for å holde varmen, spiste et par brødskiver og drakk ½ liter Coca Cola. Jeg trasket videre og da skrotten hadde gått seg varm igjen så begynte formen å kjennes direkte bra ut! Det var åpenbart at forrige tur hadde hjulpet drastisk på formen. Jeg gira opp tempoet flere hakk og småsprang faktisk litt til tider! Jeg langet ut og da jeg nærmet meg halvveis så jeg at det røk fra et bål et lite stykke lengre fram. Ved bålet satt det ei dame som bød meg på kaffe. Jeg ble sittende ei stund og ho fortalte at det var en skoleklasse lengre opp som også var på tur. Da tenkte jeg at nå var det bare å peise på for å prøve å ta dem igjen og gå forbi. Jeg fikk etterhvert los på skoleklassen da jeg igjen fikk gått meg varm og jeg hompet avgårde i jervetempo! Pga delegasjonen som hadde gått før meg så var det ikke noe ryper eller andre dyr å se langs stien. Det førte til at all konsentrasjonen ble brukt på å gå så fort jeg klarte i timevis. Etterhvert kom jeg høgere opp i fjellet og fikk videre utsyn. Til slutt så gikk det også opp for meg at skoleklassen nok var for langt forran meg i løypa til at jeg kom til å klare å ta dem igjen. Motivasjonen hadde likevel ført til at jeg hadde gått steikanes fort og lå an til å klare å komme fram før mørkets frambrudd. Etterhvert kom jeg så langt ut i gokk at stien begynte å bli dårlig og nå begynte jeg virkelig å kjenne det. Stien forsvant og jeg måtte kjempe meg gjennom melkesyresugende myrer, kratt og kjerr. Den ene tverrstående moreneryggen etter den andre tappet ut de siste kreftene da jeg gikk opp og ned fra de. Og myrer og kratt i mengder fulgte mellom hver morenerygg. De siste kilometrene inn mot vatnet byr på et usedvanlig tunggått terreng som virkelig tapper ut de siste kreftene av en stakkars skrott. Jeg hadde gått halvveis i koma og tempoet var redusert til sneglefart. Det gjør SÅÅÅÅ vondt å gå det siste stykket! Men da jeg omsider så det forjettede vatnet ligge der borte med ei mystisk gråa på overflata så ble smerte overdøvet av ei intens spenning, kom jeg til å få på storørreten denne gangen? Omsider så kom jeg også fram til teltplassen min i skumringa. Det var intens smerte i skuldrene og jeg gikk rundt som ei gammel kjærring som er dårlig til beins... Men fytti hvor godt det var å endelig være framme og bare stå å skue utover vatnet atter en gang. Det var en fantastisk følelse. Følelsen ble også enda bedre av at jeg ikke trengte å stresse nå. Jeg hadde ikke bestemt meg for hvor lenge jeg skulle være. Kanskje bare noen dager, til storfangsten var berget? Kanskje over ei uke til jeg var tom for parafin? Den følelsen er den ultimate følelsen av frihet for meg. Frigjort fra klokka, kalenderen og sivilisasjonen på ubestemt tid. Jeg stappa i meg litt godteri, vrengte av meg storskoene, fikk på meg tørre lester og crocs og slo opp teltet. Jeg rigget fiskestanga og det var ikke mange kastene som skulle til før jeg dro en ørret som bikka kiloet opp i fjærsteinene. Fisken var av den nydeligste kvalitet og jeg vurderte å spise litt sushi der og da. Det var rukket å bli helt mørkt da jeg krøp inn i teltet, la meg i posen og fyrte opp primusen. Snakk om god timing! Jeg må si jeg var meget godt fornøyd med å omsider være her inne i starten av september. Nå fikk jeg endelig muligheten til å utnytte sommerens siste pust på ei årstid som er skikkelig lavsesong – sommerferien var for lengst over og jakta hadde ikke starta enda. Jeg hadde hele vatnet for meg sjøl og fikk virkelig muligheten til å oppleve den sanne stillheta her inne nå. Da jeg entret drømmeland kakla rypa rett utfor teltdøra. Dagen etterpå våknet jeg opp til en av årets siste sommerdager. Jeg skulle også få oppleve den mest romantiske morran en ørretfisker kan forestille seg. Sola varmet opp teltet og det ble plutselig for varmt i posen, så jeg måtte opp og ut for å slå lens. Jeg skuet utover vatnet som lå blikkstilla på verdens vakreste plass. Noen få, uregelmessige vak åpenbarte seg spredt på vatnet. Jeg kokte opp en god kjele med kaffe og la meg ned i lyngen og bare nøt følelsen av å være her inne. Jeg tok med meg en kaffekjelen opp i skråninga bak teltet og så ned på flere pene ørreter fra 1 til drøye 2 kg som seg sakte langs land og spiste marflo. Noen fisker forsvant ut i dyprenna, mens andre kom sigende opp i ”fjærsteinan”. Jeg bare stod der og drakk den ene koppen kokekaffe etter den andre og nøt dette Guds under som åpenbarte seg for meg på denne nydelig høstmorran. Det var som å kvælle gull i strupen! Jeg bare stod der og nøt øyeblikket, livet og Eventyrlandet. Det falt meg ikke engang inn å skulle renne etter stanga akkurat nå for å prøve å få has på en av fiskene som svømte rett forran nesetippen min. Jeg bare slappa av. Det gikk noen timer før jeg startet fisket denne dagen og jeg fikk heller ikke så mye som et eneste napp. Det var blikkstilla over hele vatnet hele dagen og forholdene lå ikke akkurat til rette for slukfiske. Noen russefluer og døgnfluer var å se, men det var ikke nok til å initialisere noen regelmessig vakaktivitet. Marfloa var nok for altoppslukende. Andre halvpart av fisken som jeg fikk kvelden i forveien sørget for middagen utpå kveldinga. Jeg prøvde også å fiske litt etter mørkets frambrudd, men det ble med forsøket. Fisken hadde tatt kveld. Dagen etterpå fisket jeg uten suksess hele dagen. Først utpå kveldinga skjedde det noe og det var ei liiiita gråa på vatnet da en pen fisk høgg til! Jeg hadde ikke med håv på denne turen og jeg stod på en kinkig plass mtp landing av fisken så jeg måtte slite den ut skikkelig før jeg til slutt klarte å få satt inn det dødelige nakketaket på en flott ørret på 1,2 kg. Dette var med helsa som innsats! Det var bratt ned til vannkanten og jeg var nær ved å gå på trynet uti vatnet på de algegrodde, sleipe og runde steinene. Nytt kast og ny fisk! Denne var vel ca 0,8 kg. Akkurat denne plassen har jeg aldri før fått fisk på. Jeg fisket meg et langt stykke langs land, men nå var alt plutselig dødt igjen. Denne avstikkeren var likevel ikke bortkastet! Jeg kom over den mest velfylte moltemyra jeg har sett i år! Jeg lå langflat i myra og jafset i meg molte som om jeg var en bjørn. Da jeg kom tilbake til den nyoppdagede goplassen så var det skikkelig skjømt og da hogg det i enda en 1,2 kilos. Raskt etterfulgt av en på 0,6 kg. Fisken på 0,6 var proppfull av rogn, alle de andre fiskene på turen var enten gjeldsfisk eller kvilere. Dette var også punktum for kvelden. Jeg prøvde litt til, men det var slutt og nå var det bare å finne veien tilbake til teltet før det ble bekmørkt i den overskyete høstkvelden. Den påfølgende fiskedagen var heller ikke akkurat noe å skrive heimatt om. Resultatet var mye frisk luft og en fersk kilosfisk til middag. Dagen etterpå derimot! Det var rett og slett surt da jeg våknet. En bris fra nordvest og kaldt regn var ikke akkurat så veeeeldig fristende å dra seg ut av soveposen i så jeg ble liggende leeeenge i påsan å bare trøkke som ei redd rype. Utpå formiddagen fikk jeg likevel kokt meg både en dugelig porsjon havregraut og hodepinen ble jagd vekk av ½ kaffekanne. Jeg hyrte meg og kom meg opp og ut. Været var surt, men det var da slett ikke så ille at en sugen fisker ikke frister lykken i timesvis. Dette skulle virkelig vise seg å bli turen der alle gamle godplasser sviktet, men nye plasser skulle vise sin fortreffelighet! Fisken går virkelig i absolutt HELE vatnet. Det er antakeligvis ikke snakk om at noen plasser er bedre eller dårligere enn andre her, det gjelder snarere å finne fisken! Jeg blir stadig overrasket. Jeg kom til en ny plass der jeg aldri før har slengt uti sluken og vips først DA hogg han i! GULLFISKEN. En usedvanlig flott og velproporsjonert ørret med fantastisk flotte farger. Bildet får fram fargene høvelig greit, men den var rett og slett et magisk skue å se til med sine egne øyne der og da. Buken glinset i gull og det var et blåskjær i hodet, langs sidelinja og opp mot ryggen. Gullfisken ga seg ikke uten en seig kamp. Også her var det særs ekle landingsforhold uten håv. Men når jeg først får satt i et nakketak så berger jeg som oftest fangsten. Gullfisken var en hviler på 1,5 kg, den hadde en dyp rød kjøttfarge og et tjukt isterlag rundt innvollene. Men historien om denne minneverdige dagen stopper ikke med Gullfisken. Ei stund etterpå befant jeg meg på enda en helt ny godplass der jeg fortsatt hadde til gode å få fisk, da det skjedde noe som fikk Gullfisken til å blekne! Lett iskaldt yr fra nordvest, noen få plussgrader og så godt som vindstilla er tilnærmet fullstendig forferdelige og umulige forhold for fjellfiske. Men plutselig og uten forvarsel vil storingen likevel! Stanga var ikke langt ifra å forsvinne ut av nævvan mine da det plutselig hogg til så hardt at jeg nesten mistet balansen! Her var det heller ikke snakk om å vinne noen meter med snøre! Det var langt ute det hogg til og jeg hadde litt lite snøre på spolen også, men fisken bare raste utover med utras så heftige at de fleste fiske(porno)filmer blekner! Jeg var helt skjelven og fiskefeberen kokte som aldri før. Snella var nært ved å tømmes og jeg strammet inn bremsa så hardt som jeg turte og stanga stod i helspenn. Jeg lykkes også å snelle inn noen meter før det neste utraset kom! Men bekymringene tårnet seg opp i form av kvasse og spisse steiner som stakk opp av vannflata der ute. Fisken raste skrått utover, jeg hadde ikke sjans til å holde den igjen, og så slipte den snøret rett av mot en av steinene laaaaangt der ute. Jeg hadde ikke engang hatt den nært nok land til å anslå ca vekt, men at vi her snakket om en som nok hadde passert 4 kilo. Jeg tuslet resignert tilbake til teltet. Det ble en mørk kveld, til og med nordlyset uteble i den krystallklare høstnatta. Det var nysnø på fjelltoppene neste morran. Vinteren var ubønnhørlig på vei, men regnværet var over og en lett bris gjorde forholdene for slukfiske noe bedre sammenlignet med dagen i forveien, det var dog kaldt og helt ”feil” vindretning. Det bringer ro i sjela å bare være på fjellet og eksistere mens man observerer forandringa i årstidene. Angrepslysten var det derimot ingenting galt med! Nå gjalt det bare å få i seg frokosten og morrakaffen og springe tilbake til goplassen. Jeg fisket ei god stund før det skjedde noe, men jeg fikk etterhvert en på 1,9 og en på 2 kg. Rett utfor stuedøra fikk jeg enda en rundt kiloen og alle var røde og fine i kjøttet. Etter 6 netter hadde jeg etterhvert lite parafin igjen og fisketilbehøret var spist opp. Jeg skjønte at tida mi på tur nærmet seg sluten for denne gangen og at sommersesongen 2015 var over nesten før den rakk å starte, men jeg hadde da berget noen flotte ørreter. Nå var det på tide å returnere heimatt og gjøre seg klar for jakta som startet om noen få dager. Jeg hadde sett godt med ryper denne sommeren så jeg hadde store forventninger til jakta også! Jeg drøya morrakaffen i det lengste før jeg pakka ned teltet. Kokekaffen så ut som råolje og smakte som gull. Jeg bare satt i stillhet og nøt kaffen mens jeg gruet meg til å pakke ned teltet og til å traske hele den lange turen heimatt. Hjemturen herifra har den merkelige effekten at den føles betydelig lengre enn turen opp! Vanligvis er det jo motsatt?! Noen dager etterpå ble det likevel nye glis da de første rypene fant veien ned i sekken! Det er alltid nye opplevelser å se fram til for en veidemann, uansett årstid!

Denne hendelsen skjedde for 7 år siden. Den gangen var jeg veldig aktiv med kajakkpadling, men etter denne historien har det blitt mindre havkajakk. Om det var/er et bevisst valg eller ikke er jeg litt usikker på, men jeg fikk da kjenne på kroppen at det å være alene langt til havs kan være en stor utfordring. Man er ganske så prisgitt elementene og at marginene er på rett side. Heldigvis for meg var de det denne gangen. Det finnes av forståelige grunner ikke bilder fra denne turen da speilrefleksen min forsvant i ulykken. 23 Juli 2007 Planene for tur var å legge ut kajakken på Horn og padle nordover mot Tjøtta og Dønna - Herøy. Varselet var bra, men en nordlig bris var meldt dagen etterpå. For å få en oversikt over hvordan området ser ut legger jeg ut et bilde tatt på en helt annen tur. Som man ser er det veldig åpent og det blir fort en del sjø når vinden får blåse over en viss tid. Jeg har første pause i fjæresteinene på nordsiden av Hamnøya. En dryg økt på 2 mil før jeg tok pause. Jeg fortsatte så forbi Mindlandet og fant meg en holme med en noenlunde fin slette som jeg slo opp teltet på for natta. Det var en kald nordavind hele natta - og det var med spenning jeg sjekket værvarselet på mobilen på morningen. Det var meldt nordlig frisk bris og jeg var veldig spent på forholdene. Jeg forsøkte å padle nordover i mot Herøy i le av holmene, men valgte til slutt å snu og legge sjøen i hekken. Valget var nå å padle sørover i mot Igerøya og Vega og ta ferja hjem igjen derifra. Jeg holder god fart, men det er ikke til å unngå at jeg stadig må støtte opp når sjøen kommer inn på hekken. Plutselig er det som en kjempehånd tar tak i kajakken og svinger den over til styrbord, samtidig som en sjø velter inn over bakdekket og opp mot ryggen min. Jeg er ikke kjapp nok til å støtte opp, og før jeg vet ordet av det er jeg i vannet. Åresnora! Jeg som alltid bruker åresnor, men ikke denne dagen! - nå reker kajakken ut av min rekkevidde i løpet av noen få sekunder. Jeg har ikke sjans til å få tak den uten å slippe åren - men da er jeg uansett "fortapt" i den forstand at jeg vil trenger åre for å komme meg til land. Reserveåre bruker jeg ikke. Nå er gode råd dyre. Sjøen slå over hodet mitt - og jeg finner meg en slags posisjon med hodet i mot været - og kroppen utstrakt - med årene som en stabilisator tvers over magen. Jeg har selvsagt redningsvest, men de største hvite skumskavlene slår over hodet mitt. Jeg ser meg rundt - ser et skjær under en kilometers vei mot øst - men usannsynlig langt å svømme i disse forholdene på tvers av elementene. Jeg har dobbel sett med ullklær men ellers vanlige fjellklær på meg. Vanntemperaturen er ca 14° - det samme som lufttemperauren. Jeg rekker å tenke en del de minuttene jeg ligger i sjøen der. Det er faktisk ganske behagelig. Jeg fryser ikke - og kjenner at fjellklærne kombinert med ullsettet isolerer vannet og varmer det opp. Dette er ikke min siste time - tenker jeg.. Rundt halsen har jeg hengende en telefon som er pakket inn i vanntett beholder - noe lignende som dette: Spenningen er stor når jeg løfter opp det vanntette hylsteret - ligger telefonen med tastaturet og mikrofonen mot blåsiden eller mot den blanke siden - flaks! Heldigvis ligger telefonen rett vei. Jeg ville ikke hatt mulighet til å åpnet plasten og snudd den i den posisjonen jeg lå i der - med hodet delvis nede i vannet, og med sjø som skvulpet alle plasser. Jeg får slått på telefonen - og det første som slår meg er å ringe hjem. @LillM tar telefonen og er roligheten selv. Hun skal ringe politiet. Jeg anslår distansen til Igerøya for 4000 meter, noe som viser seg å stemme veldig godt. Jeg ringer Politiet selv - og de har varslet redningsskøyta som ligger i Sandnessjøen. Jeg snakker med de - og blir stadig brutt når sjøen slår over meg. Jeg begynner å bruke de små grå. Kjenner jeg ikke noen der inne på Vega - som kunne være til hjelp. Jeg ringer hjem - og nevner en person som jeg kjenner som hun kunne ringe til. Og så slår det meg - jeg har jo GPS'en hengende rundt halsen! GPS har jo vært påslått hele tiden også - så den viser nøyaktig hvor jeg er. Jeg ringer Politiet og oppgir posisjonen nøyaktig. Etter noen få minutter får jeg telefon hjemmefra om at hun har fått tak i vedkommende. Han var tilfeldigvis hjemme og en kjenning av han var ned havna med en fiskerbåt. Flaks.... Jeg får ringt opp vedkommende og de er da på vei ut for å se etter meg. Det blir lange minutter i sjøen der - mens de kjører mot posisjonen min. For meg var det nesten surrealistisk å se den båten komme i mot meg - og snakke med han i telefonen - og de kunne ikke se meg. Enda jeg hadde på rød redningsvest var de helt klin oppi meg før de kunne se meg. Jeg kunne bare dirigere de slik at de kom rett. Jeg fikk karret meg om bord - og får kansellert eventuelle redningsoppdrag. Det var godt å få fast grunn under føttene (etter at vi berget kajakken) når vi kom i land på Igerøya. Jeg bestiller noen kostbare edle dråper fra polet som blir levert på adressene til de to som hentet meg på min utsatte plass 4 km nord for Igerøy Epilog Jeg slo på GPS'en midtveis ved Mindlandet - og resten av turen. Det er på grunnlag av sporloggen at jeg kunne se avstandene etc så godt i etterkant. Man kan se av sporloggen når GPS'en var under vann eller ikke. Fakta fra GPSloggen - til ettertanke: Jeg lå i vannet i 47 minutter. Da drev jeg 430 meter. Det er ca 0,3 knop, mens kajakken drev 1,6 km på nesten en time. Det er nesten en knop. De forskjellige punktene er merket i kartet med et strek. Jeg slo ikke av GPS før jeg var inne på land.

Et år er gått og jeg er som alltid takknemlig for det gamle. Jeg har samlet et knippe bilder fra våre turer rundt om i Hurum, og vil gjerne vise frem det vi har å by på. Dette er kun et lite utvalg - vi har så mye mer! Kom til Hurum! Værsågod. Nyt 4 minutter av flotte Hurum akkompagnert av Johann Sebastian Bach - Air.