Søk i nettsamfunnet

Hei! Sitter og grovplanlegger sommerens feriefjelltur. Har med to 11-åringer og i fjor gikk vi vår første hytte til hytte fjelltur på Hardangervidda. Det var en fantastisk opplevelse, men nesten bare betjente hytter blir litt dyrt. Så denne gangen har vi med telt og tester ut selvbetjente hytter. Først tar vi buss fra Oslo til Gjendebu. Så krysser vi av Besseggen på bucketlista. Så båten til Gjendebu tidlig dagen etter og går over til Eidsbugarden. Håper jeg ikke banner i kirka her, men så er det rock og rap og diverse bråk på Vinjerock noen dager. Søndag morgen er det buss til Tyinkrysset der selve turen vår starter. Tenkte å gå til Sulebu og følge første del av Massiv Skarvheimen ruta til Lungsdalshytta. Være der noen dager og sjekke ut seterlivet og Fødalen Deretter Kongshelleren for så å følge Medvind ruta ned Aurlandsdalen Har som sagt med telt og ca 10 dager fra Sulebu så vi har ikke tenkt å stresse. Her er alle hyttene i ruta vår som vi går innom: Sulebu (selvbetjent) - Skarvheim (selvbetjent) - Bjørdalsbu (selvbetjent) - Lungsdalshytta (Betjent) - Kongshelleren (Selvbetjent) - Steinbergdalshytta (Betjent) - Østerbø (Betjent) - gå ned Aurlandsdalen Her er noen bøker fra biblioteket jeg koser meg med nå: Skarvheimen Aurlandsdalen og Skarvheimen Norges beste hytte til hytte-turer Er helt nybegynner på fiske men vurderer å ta med stang. Noen her som har gått denne ruta og har generelle tips/kommentarer?

Forord Det har nå gått noen dager siden turen ble gjennomført, og jeg har fått mulighet til å bearbeide den og legge den noenlunde bak meg. Jeg vil derfor forsøke, med så stor grad av nøyaktighet som mulig (samt en selvutleverende sannferdighet på grensen til det Knausgaardesque) å beskrive de drøyt 30 timene jeg hadde på tur rundt Knutsholet. Når det er sagt kan jeg ikke garantere at enkelte situasjoner kan være over- eller underdrevet i denne fremstillingen, da jeg under store deler av turen var enten A) sliten, B ) dypt konsentrert eller C) redd. Mangelen på mentalt overskudd er også grunnen til at det ble tatt sjokkerende få bilder under denne langturen. Men før jeg går over til reiseskildringen må selvsagt persongalleriet presenteres. Jeg har valgt å anonymisere disse, men for den oppvakte leser bør det være åpenbart at en av dem er meg. Eggen er en mann som konstant er i sin beste alder, men som for tiden kanskje kondisjonsmessig er et stykke bak der vedkommende var i glansdagene, i størst grad grunnet forpliktelser på hjemmebane (fire av dem, for å være helt eksakt). Dette blir dog oppveid av godt over gjennomsnittlige klatreferdigheter og god psyke i fjellet (herunder evnen til å lide). Det går som regel litt tid mellom hver gang Eggen er på tur med den andre hovedrolleinnehaveren i denne to-akteren, men når de først befinner seg sammen i Guds frie natur er det ofte store porsjoner smerte og som regel også en del frykt involvert (sistnevnte kanskje mest for én av dem). Eggen lar seg i liten grad lokke ut på tur for å bestige en obskur krumning på jordflaten i en eller annen gudsforlatt del av landet – nei, han sparer turdagene sine til turer som virkelig betyr noe – det bør helst være langt, hardt og bratt. Eggen går på tur under mottoet «light and fast» og selv om det noen ganger kan virke som om sekken hans er vel «light» har det i skrivende stund fremdeles ikke gått galt. Bakgrunnen for navnet han er gitt i denne fortellingen er hans hang til å alltid gå rett på vanskelighetene. Omgåelsen er også en mann i sin beste alder, og denne alderen ser faktisk ut til å bli bedre og bedre for hvert år som går. Man kan kanskje si at han er i sitt livs form. Omgåelsens sekk er som regel velfylt (men ikke for tung). Hederlige unntak er den gangen han glemte solbrillene sine på en april-bestigning av Holåtindene (med noe varig svekket mørkesyn som utfall) og da han ikke fant vindvottene sine når han dro på Hesthøe i 20 blå (med fingre som begynner å valne så snart sola går ned som resultat). Uansett: han har lært, og stiller alltid beredt. Dette gjelder også research til rutevalg. Omgåelsen leter alltid etter enkleste vei og trives godt i løse grufsrenner (fortinnsvis når han får gå først opp/sist ned). Det er relativt enkelt å se når Omgåelsen ikke trives på tur. Da kan han for eksempel si ting som «Dette liker jeg faen meg ikke!», «Hæ?!? Hvordan kom du deg dit?» eller rett og slett bare «Nei, nå må du hjelpe meg for helvete!». Men Omgåelsen har også innsett at eksponeringsterapi må til, at denne typen aktivitet er viktig for å føle seg trygg i fjellet og at man alltid lærer mest når man går litt utenfor sin egen komfortsone. Og når rollelisten nå er besatt kan jeg begi meg i kast med reiseskildringen! Prolog Akt 1 Så enkelt starter som regel turene til Eggen og Omgåelsen. Og la meg med en gang bare si at jeg har valgt å hoppe over den videre enveiskommunikasjonen per SMS der Omgåelsen har tusen spørsmål og forslag til rutevalg og alt utstyr som må med og blir avspist med en halv setning i retur. Sånn er det bare – tur blir det uansett. Og derfor hadde det seg slik at Eggen og Omgåelsen – etter felles bil- og båttur befant seg i fint, men rolig driv oppover bakkene fra Gjendebu inn i Svartdalen. Ved avmarsj hadde de selvsagt gjennomgått det faste tur-ritualet som innebærer å kjenne på vekten av hverandres sekker, og Eggen måtte motvillig innrømme at Omgåelsens sekk (med tau, Jetboil, gass, kaffe, GPS og litt førstehjelpsutstyr) var markant tyngre enn Eggens. Allikevel følte Omgåelsen at han hadde gode ben oppover lia. Og dessuten hadde han noe enda viktigere: muligheten til å nevne det faktum at sekken hans var tyngre for Eggen resten av turen. Noe han også gjorde. Et stykke forbi bratta valgte de å krysse elven og tråkke seg oppover mot 1590-vannet. Her passerte de noen dansker i telt som selvsagt ble meget imponert over fjeld-apernes vidløftige turplaner. Omgåelsen vurderte en stund å fortelle om sin ekspedisjon til Danmarks høyeste fjell (Møllehøj), men fant ut at sånt kanskje ville oppfattes som nedlatende. Ved 1590-vannet (eller i realiteten et lite stykke overfor) fylte de flaskene sine og spiste et par skiver. Eggen (som på mystisk vis alltid er ferdig med pausene sine først) tuslet utålmodig oppover mot breen. Her gjeldt det for Omgåelsen å tråkke til for å holde følge. Det er nemlig viktig å ikke vise svakhet i de innledende fasene av en slik ekskursjon. Sånt kan nemlig trekkes frem i etterkant av turen. Svakhet burde erfaringsmessig i størst mulig grad spares til slutten av turen, da motparten forhåpentligvis selv er så sliten at han ikke registrerer den. Noen forferdelige morenepartier måtte forseres før de kom opp til breen. Her var det (selvsagt, etter sommerens hetebølge) stort sett blåis, kun oppe i kanten mot Knutseggen var det snø. «Du tok med deg stegjern, ikke sant?», spurte Omgåelsen. Han hadde antatt det da han så isøksen på utsiden av Eggens sekk. «Nei», svarte Eggen stoisk. «Du kan få låne et av mine, da», prøvde Omgåelsen seg – men ble umiddelbart møtt med et blikk som tydelig sa at det var det siste Eggen skulle. Han skulle klare seg med det som var i sin egen sekk, uansett. Omgåelsen fikk sin lille triumf et par minutter senere da Eggen skled på en løs sten og skrapte opp armen sin. Omgåelsen kunne da prompte trekke frem en desinfiserende engangsserviett fra sin lille pakke med førstehjelpsutstyr. Eggen tok litt motvillig i mot, og hevdet resten av turen at det egentlig ikke hadde vært nødvendig å rense såret. De to kumpanene testet deretter isen og fant ut at det var en del friksjon i den og at det var enkelt å tråkke bortover det flate brepartiet mot foten av Burchardts tind. Sekkene ble forlatt på en stor stein. Turen til toppen forløp uten noen som helst form for dramatikk, og de var snart nede igjen. De besiktiget deretter den forestående turen over breen. En utglidning på de brattere partiene med blåis var lite ønskelig og det var en stor tverrgående sprekk like oppunder Knutseggen. Kun midtpartiet litt til høyre for Trillingnålene var dekket av en snøbro. Eggen godtok å binde seg inn, men uten å avsløre for mye kan man fastslå at hans foretrukne innbindingsmetode var nærmere 1918 enn 2018. Så gikk de med forholdsvis stramt tau over breen, Eggen først og Omgåelsen (med stegjern og et godt grep om isøksa for å avverge alle katastrofene han så for seg kunne inntreffe) bak. Nå hadde det passet fint for Omgåelsen om det hadde skjedd et eller annet dramatisk i kategorien «hva-var-det-jeg-sa», men den gang ei. Begge kom seg velberget opp på Knutseggen uten andre mén enn litt tungpustethet. Omgåelsen hadde, som han pleier, god oversikt over hvilke topper som skulle bestiges og hvilken rute man burde benytte seg av for å gjøre det på enklest vis. Han visste selvsagt at Trillingnålene i realiteten var firlinger, og at den sørligste av dem var den som gjaldt. De andre tre kunne omgås. Dette prøvde han på beste vis å kommunisere til sin turkamerat, som dessverre var i fint driv rett over eggen allerede. Forsøkene på å endre felles kurs ble kontant avvist («det er veldig fint her, altså!»), så nå gjaldt det bare å henge på for å ikke tape ansikt/vise svakhet. Å klyve bortover en rotete egg med tung sekk er ikke noe Omgåelsen setter videre pris på, i alle fall ikke når sekken beviselig er tyngre enn den som sitter på ryggen til han som danser seg lekende lett fremover noen meter foran ham. «Når er det egentlig du skal overta tauet?», prøvde han seg. «Nå har jo jeg faktisk drasset det med meg opp over tusen høydemeter, her!». Eggen snudde seg et øyeblikk og repliserte lett: «Jeg kan ta tauet om du leder opp Søre Nål». Sjakk matt. Etter litt diskusjon, veiing av Eggens minimalistiske rack opp mot Omgåelsens tau med et tenkt tillegg for sistnevntes fellesutstyr (formelen for utregningen var ganske rotete, men både gjenstandenes vekt, antall høydemeter de ble båret opp og turens resterende lengde i kilometer var med i likningen) ble de to allikevel enige om at Eggen skulle overta tauet etter at nålene var besteget. Etter å ha karret seg opp og ned over alle de større og mindre utfordringene på Nørdre og Nestnørdre Nål var de fremme ved foten av Søre. Sekkene ble anbrakt i skaret mellom Søre og Midtre (der rapellen var tenkt å komme ned). Eggen begynte å stirre drømmende opp på nordvest-hjørnet av Søre Nål. «Skal vi ikke bare ta opp der borte?», sa han og pekte. «Nei», sa Omgåelsen. «Nei?», spurte Eggen. «Nei», sa Omgåelsen (som selvsagt hadde satt seg inn i at normalveien var i sørvest-sida), «jeg vil bare ha det så normalt som mulig». «Er du helt sikker?», spurte Eggen. «Ja», svarte Omgåelsen. «OK, da», kom det skuffet fra Eggen. De trakk begge i klatreuniform og drasset med seg tauet rundt hjørnet av fjellet. Omgåelsen var litt spent, for dette var faktisk første gang han skulle sikre noen på naturlige sikringer. Men han følte seg trygg på at de grunnleggende kapitlene i «Klatreboka» satt godt. Tauet ble kveilet ut, Eggen bandt seg inn og Omgåelsen fant fram taubremsen sin. Snart var Eggen et par meter opp. Men hvor var standplassen? Dette var ikke helt som i boka, merket han. «Hva med standplass?» prøvde han seg med. «Det er så fint her, setter en god én straks», kom det fra oven. «Javel», svarte Omgåelsen så likegyldig som overhode mulig mens han prøvde å mane vekk bildet han hadde i hodet av å bli trukket ned over kanten av fjellet med Eggen som lodd. Heldigvis holdt Eggen ord og satte en bombe rett etterpå. Eggen kløv kjapt opp hele nåla i en jafs og Omgåelsen kom etter og fikk med seg alle sikringene. Suksess! Men hvor skulle egentlig rappellen tas? Omgåelsen måtte innrømme at her hadde han bare vage minner fra støvete turrapporter. Prøvde et par ganger, men tauet var for kort. På tredje forsøk gikk det greit, og begge kom seg ned på snøfeltet i østsida. En kjapp tur oppom Midtre, og så var det klart for et velfortjent kvarters friminutt i Mordor-landskapet mellom Midtre og Søre. Omgåelsen slukte i seg brødskiver, lefse, sjokolade (den nye gode fra Freia med toffee og helnøtt mhmhmm) og iste. Han var fast bestemt på å ikke gå seg tom. Eggen sto som vanlig og trippet etter å komme i gang lenge før Omgåelsen hadde begynt å pakke ned innholdet i sekken, som nå lå strødd utover en stor stein. Klokka begynte å tikke mot fire, og det var fremdeles langt igjen. Men godt innafor det kvarteret de hadde innvilget seg var de i gang med tusleturen bort på Nørdre Knutsholstinden. Ura ble etter hvert befriende lett å forsere og det tok ikke mange minuttene før de begge sto på toppen. Eggen begynte deretter å klage på at både tauet (som nå lå i hans sekk) og beina var tunge, og hintet til at de kanskje ikke kom helt frem til skaret mellom Vestre og Austre Leirungstind (eller om hele traversen i det hele tatt var mulig) om ikke sekken eller beina hans ble lettere ganske snart. Omgåelsen foreslo så henslengt som overhode mulig at han nok kunne ta tauet igjen (noe han OVERHODE ikke hadde lyst til), men Eggen (som sikkert var redd for at Omgåelsen skulle lukte svakhet) mumlet noe om at det sikkert kom til å gå seg til. De kom etter hvert fram til en minnelig løsning om at Omgåelsen skulle ta Eggens klatresele og kiler i bytte når de kom til Store Knutsholstind. Mot Midtre Knutsholstind ble det igjen mer klyvete, en type terreng som skulle vedvare mer eller mindre hele resten av dagen. Omgåelsen begynte på dette tidspunktet å bli nokså sliten (både fysisk og mentalt). Det er rart hvordan ting som vanligvis er helt uproblematisk kan bli fryktelig slitsomt når det er på slutten av en lang dag i fjellet. Omgåelsen skulle i alle fall få erfare at det å bevege seg lenge i eksponert terreng er noe helt annet enn når nevnte eksponering bare er et kort krydderdryss på en ellers nokså traust fjelltur. Nå begynte han i tillegg å grue seg til de tre rappellene han visste kom. Ekstra irriterende var det å se Eggen danse seg lett fremover 10-15 meter foran ham. Heldigvis ble forskjellene utliknet i motbakkene, noe som gav en viss selvtilfredsstillelse. Omgåelsen har i ettertid problemer med å skille de tre forestående rappellene fra hverandre, men han mener at de opplevdes som gradvis verre etter hvert som turen skred frem. Derfor sier vi at han kom seg greit over Midtre Knutsholstind, videre ned til rappellfestet og at selve rappellen ble gjennomført på en hederlig måte uten altfor høy puls. Eggen ledet an videre fram til foten av Store og opp den første bratta. Når terrenget ble litt mer medgjørlig satte Omgåelsen inn støtet og parkerte Eggen. Viktig å vise seg fram litt innimellom. Den barnslige gleden over å høre at Eggens pust gikk merkbart tyngre enn sin egen var bare bensin på bålet i så måte. På toppen av Store Knutsholstinden ble det en kort pause med påfyll av karbohydrater. Omgåelsen begynte å pakke sekken og gjøre seg klar for nedstigningen mot Vesle. Han hadde så klart fått med seg at Eggen hadde tatt ut klatreselen og kilene sine og lagt dem på bakken ved siden av ham, men valgte å overse dette for å teste Eggen litt. «Tar du sikringsutstyret, eller?», kom det etter en liten stund. «Selvsagt!», svarte Omgåelsen smilende og stappet det ned i sekken. Nok en liten seier i boks. Men hovmod står for fall, sies det. Og det skulle Omgåelsen få erfare bare noen minutter senere. Eggen var som vanlig 20 meter foran nedover og Omgåelsen hadde funnet ut at gule trekanter i kombinasjon med slitne bein og enda mer sliten psyke var en dårlig kombinasjon – i hvert fall når det skal klyves nedover! «Nei, nå må du komme tilbake og hjelpe meg her!», ropte han motvillig ned til sin turkamerat. Eggen returnerte (var det et lite smil om munnen der?) og fikk geleidet sin nervøse venn ned de mest kinkige passasjene. Opplevelsen hadde dessverre satt en støkk i Omgåelsen, som resten av turen var nokså rystet. Allikevel kunne han glede seg over at det nå ikke gjensto lange biten før de var trygt fremme ved dagens endelige mål, skaret mellom Vestre og Austre Leirungstinden. Men to utfordringer gjensto, nedgangen fra Vesle Knutsholstind og Vestre Leirungstind. Jeg vil før jeg går videre med historien bruke et par linjer på å komme Omgåelsen litt i forsvar. Det er ikke det at rappellene gjør ham redd (som i redd for å dø), det er mer det at han føler et nokså sterkt ubehag ved å henge i en tynn snor festet i en steinblokk med mange meters fritt fall under seg. Rasjonelt forstår han selvsagt at faren er minimal, men ubehaget får han ikke gjort så mye med. Og det er nevnte ubehag som førte til at han valgte å gjøre Eggen oppmerksom på at det var fullt mulig å omgå rappellen fra Vesle Knutsholstind i sørsida. Eggen på sin side var lite lysten på å tyne lårene sine med ekstra høydemetre. En kort meningsutveksling fulgte (hvor mange høydemetre var det egentlig snakk om?), men Omgåelsen var nå såpass sliten i hodet at han kapitulerte raskt. Rappell skulle det bli. På toppen av Vesle Knutsholstind ble det ganske kjapt klart at de fleste nok omgår dette punktet, for her fant de ikke en eneste rappellslynge. Men Eggen lokaliserte kjapt en passende stein, og etter å ha knuffet litt på den sa han seg fornøyd. Omgåelsen måtte innrømme for seg selv at det å rappellere fra noe ingen andre hadde rappellert fra før bare øket ubehaget hans, en følelse som kun ble marginalt bedre av at Eggen viste seg som en sann gentleman og satte utfor først. Etter å ha dobbel- og trippelsjekket at rappellbremsen satt riktig vei og at klemknuten fungerte som den skulle kom Omgåelsen etter. Han overlevde uten større om og men. Nå gjensto bare en kort spasertur over en liten knaus og opp bakken mot Vestre Leirungstinden. Men nå kom også dagens kanskje største ukjente element – hvordan var nedgangen fra Vestre? Informasjon om denne hadde vært vanskelig å innhente, og Eggen begynte å forberede Omgåelsen på at det kanskje var flere rappeller ned. Dette likte sistnevnte dårlig. Han var farlig nær bristepunktet nå, i alle fall tenkte han det selv akkurat da. Fra toppen av Vestre var det litt bratt klyving nedover. Eggen fant rappellfestet greit og gjorde seg klar, slang tauet over kanten og lente seg ut over henget. «Tauet ligger på bunnen – det blir bare en rappell», kom det kjapt. Gleden i Omgåelsens ansikt var helt umulig å mistolke. Nå var det snart gjort! Om Omgåelsen hadde vært glad over å finne ut at de bare var en rappell unna sikkerheten, var han direkte euforisk når han sto med fast grunn under seg og tauet hengende slapt over seg. Derfor var han i særdeles godt humør når de kløv seg ned den siste biten, over Midtre Leirungstind og ned i skaret. Der nede var det to relativt slitne karer som la seg langflate ned med hver sin sekk under hodet. Ikke et ord ble vekslet på en god stund. Omgåelsen satte etter hvert i gang med å koke vann til middagen, henholdsvis kebabgryte og chili con carne. Sjelden har frysetørket mat smakt så godt. De ble sittende å diskutere morgendagen litt. Eggen virket noe tvilende til om han orket Skarvflytindene, og om de ikke gikk fort nok til å rekke båten fra Gjendebu måtte det bli retur ut Leirungsdalen. Den hadde begge gått før, og det fristet ikke nevneverdig til gjentakelse for noen av dem. Det ble til at de bestemte seg for å vente med å ta en avgjørelse til morgenen etter. Etter nok en lang stund i stillhet begynte våre to venner å rigge seg til for natten. Omgåelsen fant en liten flekk med ikke altfor mange oppstikkende steiner og dekket de mest kritiske partiene med mose. Her blåste han opp Exped-underlaget sitt og la ut dunposen. Eggen la seg i ly for vinden bak en stor stein med et tynt, oppblåsbart liggeunderlag og en jervenduk. Og så ble det stille igjen. Omgåelsen ble liggende en lang stund å kikke på skodda som drev opp over kanten fra breen. Det var trolsk her. De var langt fra folk nå. Natten ble urolig. Eggens liggeunderlag hadde problemer med å holde på luften (noe som bryter skarpt med skikk og bruk hva oppblåsbare liggeunderlag angår), og han frøs under jervenduken. Omgåelsen hadde vondt i kroppen og slet med å finne en behagelig liggestilling, på tross av state-of-the-art liggeunderlag og sovepose. Etter litt på-og-av-søvn fant han i firedraget ut at han skulle prøve å trekke lua ned over øynene for å se om det gjorde det lettere å sovne. Etter dette husket han ingenting før en finger pirket ham i sida gjentatte ganger og en lavmælt men bestemt stemme sa «Hei, du må stå opp»…

hei hei. jeg og min samboer skal ned til Luster uke 22. ( månedskifte mai/juni ) også har vi den helga fri, så vi har lyst opp til Jotunheimen, når vi alikevell er så nærme. men så er det jo veldig mye snø i stort sett hele norge for øyeblikket, så lurer på hvordan snøforholda er på den delen på den tiden? jeg lurer også på hvor det er best og dra til jotunheimen fra da Luster. så tar veldig gjerne imot tips til rute

Turrapport fra sommerens store fjelleventyr! .........................

Var nettopp en fantastisk tur i Jotunheimen. Utrolig flott natur, og fortsatt et sted hvor en kan komme seg vekk og være alene i naturen. Jeg og en kompis valgte å gå Knutshøe, som er kjent som Besseggen's tøffe lillebror. En glimrende tur med fantastisk natur og utsikt i alle retninger. Lettgått tur med unntak av et par partier hvor en må bruke hendene, men dette er kun 2 steder som en lett passerer. Ellers er hele området rundt Knutsøe helt utrolig, og en trenger absolutt ikke bestige en kjent topp eller noe for å kose seg der. Vi så også en stor flokk med reinsdyr da vi var der. Tamrein da, men fortsatt veldig kjekt. Anbefaler alle å ta en tur til Jotunheimen, da jeg vil påstå at det er noe av det flotteste vi har av norsk natur.

Har noen av dere gått alternativet øst fra Rauddalsbandet fra Leirvassbu til Olabsbu? I Til Fots i Norge står det at det finnes bratt snøfonn ved Rauddalsbandet, og at det finnes et slakere vei øst fra bandet. Vi syntes det var veldig skummelt å måtte gå over den bratte delen, og vil gjøre samme tur neste år men unngå dette. Vet noen om alternativet følger den blåmerkete vinterstien på kartene, eller har noen kanskje en gpx fil som viser alternativet? Alternativet er ikke merket, og vi vil gjerne vete presist hvor stien er.

Hello there all, Intro At first my apologies that my topic is in English. I thought about making it in Norwegian language, though it would end up being a rather bad translated story i'm afraid. I'm a fit guy in my twenties that likes nature, being outside and making hikes and bike tours like probably the most of you out here!. The reason I'm posting here, is because i'm wondering if some of you perhaps could give (and love to) share some tips of a hike plan i've made up for the summer in your special country. I've already made some hikes in my life, but those were just day hikes and this will be my first hike that will be multiple days in a row (out in nature). However, i'm quite convinced it will suit me perfect. Global Plan I'm planning to make a +/- 7 day hike through national park Jotunheimen in the summer (end July/beginning of August) with probably 1 or 2 other folks. I'm going for camping in the wild every night without any use of the DNT huts and I will be dependent of my own food supply that I will have to take with me for those days. I've already read and watched quite alot about Jotunheimen, what to pack for such a hike and the differences in nature and heights there. I made made a route with google maps and openmaps to see if there already trails there and it seems like a good route. But i'm still a bit unsure about my time schedule of 7 days considering the length of the route + differences in height in the area. My route (simple google maps picture) will be in : In openmaps program I already found that there are trails enough following this routes and the total length is about 80km (without taking in the differences in heights ) + the search for tent spots also aren't calculated and I will probably wander into areas like skogadalen and storutladalen as well. My questions? I'm not sure about the starting point yet (from Ovre Ardal camping ---> Gjendesheim (camping maurvangen eventually), or the other way around. And whether the time schedule of 7 days walking (6 nights in the area) is enough, or too much days for this route? However, like most of you will notice, the route also doesn't consist North Jotunheimen with Galdhoppigen and Glittertind for example, and i'm not sure yet if it will be a big miss or not. Perhaps if 7 days for this route seems to long and I could easily add climbing Galdhoppigen in my time schedule, I would do it as well! Any tips, suggestions about my route/time schedule and your experiences are more then appreciated! Thanks for reading and helps!

Jeg tenker å dra på flere helgeturer fra Oslo til Jotunheimen fra rundt februar og utover, og vil gjerne ha mer erfaring fra mer krevende turer. I vinter tar jeg toppturkurs og isklatrekurs, og skal på en lengre skitur i Breheimen i februar-tiden. Men jeg har problemer med å finne krevende turer som kan involvere litt bruk av stegjern og isøkser i området. Har også fjellski. Så jeg lurte på om noen visste om turer av dette kaliberet i området og som ville brainstorme litt. Gjerne foreslå alt, eller gi en pekepinn på hvor jeg kan lese om det, så kan man se hva som passer best til erfaringsnivået. For øvrig, hvis noen har lyst til å lage en liten helgeturgjeng, dele bensinkostnader og slikt og kjøre opp så er det også en mulighet. Jeg har ikke så mye erfaring med uteklatring med egne sikringer, men har veldig lyst til å stille opp som turkamerat hvis noen mer erfarne vil ut på tur og synes det er greit å være på led og være mentor i en stund. Tenker jeg skal ut på tur en helg i måneden.

Vi er tre karer som vurderer ruten fra Gjendebu til Langedalstjernet via Svartdalspiggene i midten av juni. Noen som har gått denne ruten og som har noen tips før vi går ut? Vi slår leir ved Langedalstjernet før vi ender turen i Fondsbu

Endelig ble det skikkelig Jotunheimtur igjen. Etter mye dårlig vær og mye snakk om snøskredfare dro vi avgårde til fjells. Noe overnatting på Spiterstulen med vin og øl på kvelden ble det ikke da Spiterstulen var overfylt av folk som hadde vært med på Galdhøpiggrennet. Litt færre folk på vår vei innover fjellet. Dette blir mer en stemningsrapport og informasjon om hvordan forholdene er der inne blant tindene nå. Som man ser på bildene er det da greit med snø selv om det kanskje er noe mindre enn i fjor på samme tid. Ser da ut som det var bra med snø på breene. Ruta vår gikk som vanlig inn langs Hellstuguåe og opp Veoskaret. Det var varmt og lett å gå innover dalen...dog litt mer snø opp selve Veoskaret...som alltid er beinhardt å forsere...det vet vi vel alle som har gått der noen ganger.. Videre gikk vi over breen og opp på ryggen til Austre Memurutind. Vi satt fra oss skiene ikke lagt fra toppen og greit opp på toppen. Videre hadde vi tenkt å klyve ryggen ned mot Ø2 (topp 21.1 i boka 2151 moh), men det så ikke særlig trivelig ut med den nysnøen som var der, slik at vi gikk heller bratt ned nedenfor og øst for Austre Memurutind på breen der. Vi returnerte så videre til Memuruskardet der Odd Arne og Roar ventet mens jeg kløv opp på Store Memurutinden (Østtoppen 2367 moh). Et par plasser likte jeg meg ikke da jeg måtte krysse en bratt snøflanke...og brukte to isøkser flittig...Brukte 50 minutter tur/retur Memuruskardet. Det å gå ryggen videre mot Midttoppen og Vesttoppen var uaktuelt. Synes nå ryggen så spenstig ut med den snøen som var der denne dagen....MEN...en dag vil jeg gå hele ryggen på tørt sommerføre... Turen tilbake gikk som en drøm og fra toppen på Store Memurutinden og ned til Spiterstulen brukte vi ca 1,5 time. Vi suste avgårde ned Veoskardet og ned til Spiterstulen...herlig!

Rapporten fra åres pinsetur i Jotunheimen kommer litt sent. Det har seg nemlig slik at skrivekløen er forholdsvis avhengig av mengden dagslys og uteaktivitet; dvs. tilnærmet omvendt proporsjonal. God lesning, for den som er interessert!

Teltovernattinga alene på toppen av Glittertind midt i september ble ikke helt behagelig, og hadde potensial i seg til å bli et regelrett mareritt… Sammenfallende avspaseringsdag og drømmevær i Jotunheimen måtte utnyttes 14.september, så søndag 13ende la jeg i vei på sykkel innover mot Glitterheim med 16kg på ryggen. Tyngdepunktet på sykkelen var markert forskjøvet, og den ekstra vekta sørget for at det ble godt og varmt i solsteika innover grusveien. Veotind tok seg flott ut, som forventet, men dagens mål var faktisk Glittertindoksle – øst. Vurdert ut fra profil og spenning ved å nå denne toppen, er ikke oksla noe å skryte av, men jeg regnet med noen fine bilder av Glittertind derfra, og av Trollsteineggen. Like viktig; toppen er nr 34 på Røynes liste (med pf30) og manglet sammen med 12 andre på kompletteringen av de 50 høyeste i Norge. Dette er mitt nye definerte mål etter at fylkestoppene er i boks etter sommeren. Klokka var alt 14 da jeg startet på stigningene opp fra Glitterheim, men jeg hadde god tid, siden planen var å overnatte i høyden – helst så nær toppen som mulig. Sekken gjorde også sitt til å holde tempoet nede, samt det faktum at jeg hadde hatt noe influensaliknende saker fredag og lørdag. Sikkert lurt ikke å overanstrenge seg da, tenkte mannen som skulle labbe i solsteika med 16 kg på ryggen opp 1000 høydemeter… Jeg møtte en god del fornøyde folk på vei nedover, og noen spurte litt overrasket om hva mitt mål var med slik en diger sekk, før de hoppet elegant videre. Etter 2,5t var jeg oppe på eggen (2280m) og satte fra meg sekken. Den korte brepassasjen ned til Oksle var avsmeltet og så helt grei ut. Med stavene sjekket jeg de første meterne litt ekstra med tanke på mulig bregleppe, men alt var solid og fast skare og is. Etter et kvarters tid sto jeg på 2260 m, turens egentlige mål, med flott utsikt opp en tiliset nordvegg på Glittertind og nydelig profil av Trollsteineggen. I telt på toppen av Glittertind Tilbake ved sekken startet de siste brattene på snø opp mot Glittertind, som hadde flott profil fra denne vinkelen – minnet om Kebnekaise i Sverige i sommer! Stegjerna forble i sekken, for det var greit å gå. En liten plastpinne markerte høyeste punktet, men uten spade var ikke dette egnet teltplass (på grunn av hellingen). Selv med spade hadde det nok vært et stort arbeid å planere en plass i isen her. Jeg husker imidlertid fra et besøk i påska 1993 at noen hadde gravd ut en diger sittegrop ved toppunktet, så tidligere på året er nok dette lettere. Etter litt fotografering tuslet jeg videre på jakt etter en naturlig plan flate. Etter 400 meter vestover fant jeg en, på 2445 moh, og bare 10-15 meter fra nordstupet. Mens jeg satte opp teltet og sollyset ble rødere og mørkere, merket jeg noen kastevinder som i blant røsket godt i teltet – og jammen reiv den plutselig opp pluggene. Heldigvis holdt jeg i teltet da, for ellers hadde det blåst utfor nordstupet! Håpløst med plugger her – barduner måtte tydeligvis til! Jeg hadde bare to barduner, og den ene ble lagt rundt en liten varde av stein – for øvrig beviset på at jeg ikke befant meg helt utpå skavlen – mens de andre steinene måtte hentes. Alt av størrelse var frosset fast, så jeg nøyde meg med kun to mindre steiner som sørget for barduneringa i fotenden. Ikke mye å skryte av om det skulle blåse skikkelig opp, men jeg visste at værmeldinga var god for neste dag. Sola forsvant bak et fjernt teppe av skyer i vest, og det ble straks kaldt, så jeg krøp likegodt inn i soveposen for kvelden allerede klokka 20.00. Tre ting var ikke som det skulle være; jeg hadde en migrene i anmarsj, og fikk heller ikke varmen i kroppen nedi vintersoveposen – lett feber?! Like ille var det at jeg hadde glemt å fylle opp den ekstra vannflaska, og hadde bare en snau halvliter igjen. Man føler seg aldri så tørst som når man vet at det er lite vann igjen! Dundrende hodepine som delvis gikk over i kvalme, sammen med lett feber, kombinert med kastevinder nå og da som blåste teltveggene omtrent sammen, ga lite nattesøvn og meget god grunn til bekymring. Hvis en av de to bardunene ble slitt av og røk, måtte jeg ut i mørket tross migrenen… Bare tanke på dette gjorde meg enda kvalmere. Og tenk om feberen skulle øke? Jeg hadde tre febernedsettende til i beredskap, og måtte i så fall hive innpå disse før jeg la i vei nedover – men først når det ble lyst utpå morgenkvisten. I blant hadde jeg også følelsen av at teltet flyttet på seg i mørket, og at det helte nedover mot stupet i nord. Vinden blåste akkurat i denne retningen. Bare innbilninger, tenkte jeg, men måtte arbeide litt med å holde de plagsomme tankene unna. Det ble lite søvn, men etter hvert fikk jeg da varmen i kroppen, og da hodepinen også forsvant var det nesten bare deilig å ligge i soveposen på Norges nest høyeste fjell. Nesten, ja. Hadde det ikke vært for tørsten. Jeg stappet litt snø inn i drikkeflaska, og la denne nedi soveposen. Etter en time eller to ble det en skvett som kunne drikkes – du verden hvor godt den smakte! Nydelig morgen Om natta ble lang og med lite søvn, ble morgenen fantastisk! Å ligge i soveposen og kikke ut - og ned - på et skyfritt Jotunheimen badet i sol, gjorde inntrykk. At formen atter var utmerket, gjorde morgenen perfekt. Alt kl 08.00 forlot jeg toppen, og noterte meg den sjeldenheten å starte dagen med 400 meter nedoverbakke for å bestige en ny totusenmetring! Jeg spiste litt snø og is på veien for å døyve tørsten, og plukket snart Glitterrundhøi. Denne beskjedne toppen gjør ikke mye av seg der den ligger med den ruvende Glittertinden bak. Tre ulike toppvarder var det på denne svakt kuppelformede steinhaugen, og den som på gps-en var markert, virket slett ikke høyest. Ergo ble alle vardene besøkt for sikkerhets skyld, men ikke med sekken på ryggen! Videre gikk veien mot Ryggehøi, og jeg vurderte fram og tilbake om jeg skulle sette fra meg sekken, gå til topps og tilbake igjen, for så å rusle turiststien til Glitterheim, eller om jeg skulle ta med meg sekken til topps, og fortsette ned til Glitterheim. Underveis i mine funderinger passerte jeg like vest for Steinbukampen, og var egentlig glad for at denne ikke var på 2k-lista. Jammen blir det mye ur i Jotunheimen, ja. Vestryggen på Ryggehøi ble forsert med sekk til slutt. Lite spennende denne ryggen, men med flott utsikt mot Veotinder, Memurutinden og Leirhø. Særlig interessant for meg var Veotindene, som omtrent står først på programmet for neste tur i heimen. Toppen smalnet av mot slutten, og kl 11.10 sto jeg ved varden og knipset. Østryggen var noe mer interessant, og jeg benyttet muligheten til å følge kanten av stupet mot sør et stykke. En blir ikke så grasiøs i bevegelsene med tung ryggsekk, men moro var det å klyve litt helt på kanten her, før jeg skrådde nordøst og ned mot et lettgått snøfelt. Det er fristende å skrå nordøstover for tidlig mot Glitterheim, men jeg holdt meg midt på østryggen helt ned til Ryggjehøhaugan (1656m). Jeg kom ned på turiststien et par hundre meter sør for Glitterheim, for her var det diverse klopper og planker over Steinbuelva som var kjekke å få med seg. Klokka ett var jeg ved turisthytta, og satte meg straks på sykkelen tilbake til bilen. Det ble tre nye kryss på lista mi, min høyeste overnatting i Norge, og en svært minnerik tur i penværet, med psykologiske ned- og oppturer! Det jeg kunne tenke meg kommentarer om, er: Hva gjør du om du får skikkelig feber alene i fjellet, uten mobildekning? Erfaringer? Opplevelser?

Det ble ikke særlig mye søvn denne natta i bilen på Spiterstulen på grunn av noen bråkete ungdommer som festet. Men om natta var det klarvær og jeg stod opp klokken 03.00. Det var minusgrader ute og jeg vandret i tussmørket oppover Visdalen med hodelykt. Sommerbrua lenger oppe over Hellstuguåi stod ikke oppe, men i stedet for å gå ned til helårsbruene klarte jeg å krysse elva på noen isglasserte steiner. På vei opp mot Hellstuguhøe ble det så lyst at jeg klarte meg uten hodelykt. Frosten hadde gjort steinene faste og jeg merket ikke en eneste løs stein opp til Hellstuguhøe. Jeg fikk en fantastisk soloppgang på vei mot Nordre Hellstugutind! Det var så godt som ingen skyer på himmelen, lyset var babyrosa og utsikten mot Hurrungane og videre mot Midtre Hellstugutind fikk hjertet til å hamre godt over terskel! Jeg er heldig som får oppleve noe så vakkert tenkte jeg mens jeg vandret over nordtoppene på vei mot Midtre Hellstugutind. Skal man følge ryggen hele veien bort til Midtre Hellstugutind må man over 1-2 nokså luftige passasjer. Det er mest spennende å gjøre det, men om man ønsker kan man omgå disse stedene ned i vestflanken. Etter litt småklyving på isete steiner var jeg oppe på Midtre Hellstugutinden. Her følte jeg meg virkelig på ”taket”! Utsikten måtte bare nytes ved varden som fascinerende nok er plassert på nærmest et overheng ut mot Hellstugubreen. Langt bak i horisonten rundt Hemsedalsfjellet så jeg en mørk skyfront nærme seg. I følge yr.no skulle ikke snøværet starte før kl. 13.00 så jeg stresset ikke. Videre var det lett og greit ned på sadelen mot Store Hellstugutind. Etter Store Hellstugutind N-2 måtte jeg ned i et nytt skar før jeg klyveklatret opp på Store Hellstugutind N-1. Jeg kom for mye til venstre i hammeren og fikk litt saftigere utfordringer enn hva man får på høyre siden. Partiet opp mot Store Hellstugutind var den delen av turen jeg var mest bekymret for. Den første hammeren gikk greit, og var egentlig lettere enn partiet opp mot N-1. Deretter fulgte jeg ryggen opp til andre hammer som jeg aldri i livet ville prøvd på usikret. Hammeren var isglassert og et frossent tau hang ned fra et rappellfeste over. Jeg trakk ned mot høyre og klyveklatret opp noen hyller før jeg enkelt kunne klyve til toppen av hammeren. Hammeren var ikke helt slutt her oppe, og jeg måtte klatre litt til for å komme på toppen. Likte meg ikke her, og holdt svakt i det isete tauet i tilfelle glissade. Siste stykket opp til toppen gikk greit sett bort i fra en kort hammer som jeg klatret, eller man kan omgå den til høyre. Endelig stod jeg på toppen av selveste Store Hellstugutinden. Toppen så mange jeg kjenner har skrytt av. Jeg forstår dem veldig godt, for herfra kan man jo nesten se til verdens ende. Skyene begynte å trekke inn fra sør, og himmelen var ikke like krystallklar som tidligere. Men dagens crux var unnagjort så snøvær var ikke like farlig nå. På vei ned fra Store Hellstugutind var det merket med røde piler og bokstavene ”SH”. Dette synes jeg som mange andre ikke noe om! Etter Nestsøre Hellstugutinden måtte jeg klyve et par steder for å komme meg ned til sadelen mot Søre Hellstugutind. Jeg holdt tempoet oppe, og håpet jeg ville nå Hinnotefjellet før snøværet dundret i gang. Det gjorde jeg dessverre ikke. Rett etter Søre Hellstugutind begynte det å blåse og snø tett i tett. Utsikten fra Hinnotefjellet var ikke akkurat turens beste minne nei. Jeg var usikker på hvilken vei jeg skulle velge tilbake, valget stod mellom retur om Semelholet og Søre Hellstugutind. Jeg tok førstnevnte. Ned til Semelholet måtte jeg forsere og omgå en del ekle sva for å komme meg helt ned til Semelbreatjønne. Opp til 1799-skaret var det også en del sva, men heldigvis var dem fri for glatt lav så friksjonen var god. Nå var været skikkelig surt, og etter en nistepause i Uradalen ble det rask gangen ned til Visdalen og Spiterstulen. Litt før Spiterstulen møtte jeg på et hyggelig ektepar som måtte snu på Hellstuguhøe. De hadde sett sporene mine, men på grunn av snøværet fortsatte de ikke. Så dem angret på at de ikke stod opp litt tidligere. Turdata: 10t 45min 2455 høydemeter 32,5 km 11 topper > 2000 moh.

Er ganske fersk her inne, men tenkte jeg måtte prøve meg på en turrapport Yr meldte nydelig vær i Jotunheimen og jeg og pappa kjørte derfor fra Sogndal søndags morgen for å sanke noen topper. Dagens turmål var vi ikke helt sikre på, så vi tenkte vi skulle se an hvor skyene sprakk opp først. Da vi kjørte oppover mot Turtagrø lå skyene som vanlig fortsatt ganske lavt. Vi bestemte oss derfor rimelig kjapt for å kjøre litt videre, trolig til Leirdalen. Vi så at skydekket var omtrent like lavt overalt, men satset på en tur til Skardstind uansett. Det skulle seinere vise seg å være et særdeles godt valg Vi begynte å gå fra Geitsætre klokken 10.00. Etter 2t +/- tok vi en rask lunch siden det nå var noen timer siden frokosten ble inntatt hjemme i Sogndal. Fram til nå hadde ikke sola vist seg i noen større grad, men da vi gikk opp mot Dumhøeplatået brøyt skylaget seg nesten helt opp. Og da fikk vi øye på Skardstinden! Fra denne vinkelen så den virkelig mektig ut, spesielt med Nåle nede til høyre. Jeg kjente jeg ble skikkelig gira på litt klyving, men fra denne vinkelen så det nesten for krevende ut! Men før vi tok til på selve Skardstinden skulle vi bortom Dumhøe, før vi gikk bort til Vestre Skardstinden. Fra Vestre klatret vi den første hammeren, før vi rundet de tre neste i flanken til høyre som beskrevet i "Norges Fjelltopper over 2000 meter". Det var her det vanskeligste klyvepunktet var, men her var det ikke veldig luftig så det gikk rimelig greit. Videre bortover flanken var det veldig løst, og tidvis vått. Etterhvert kom vi til en bratt snøflekk. Vi hadde ikke med stegjern og bare en isøks i tilfelle vi skulle få bruk for den. Vi fant raskt ut at vi ikke greide å krysse snøflekken, og gikk derfor rett oppover i stedet. Vi skrådde opp en liten hammer til høyre, men denne var veldig grei å klatre med unntak av litt is her og der. Fra denne var det enkelt opp til toppen. På toppen stoppet vi litt, nøt utsikten i kombinasjon med finværet, og tok noen bilder. Planen var og fortsette videre ned til Nåle, men vi var litt usikre på hvor krevende dette var. Fra Dumhøeplatået hadde vi sett at det lå et tynt lag nysnø der, men det viste seg å bli problemfritt. Oppstigningen til Nåle gikk veldig greit(men det var litt isete akkurat her). Samme gjorde nedstigningen. Dette var dagens 4. 2K topp og vi var godt fornøyde Returen bort til Dumhøeplatået gikk nedenfor snøfonna i flanken, og videre samme rute som vi følgde opp. Når alt det bratte var unnagjort tok vi noen kjappe brødskiver før vi løp ned igjen til bilen ved Geitsætre. Grunnen til løpinga var at pappa på død og liv skulle rekke 2. omgang av adeccoligakampen Notodden - Sogndal. Pappa er vel et stort hakk mer fotballinteressert enn meg, men jeg måtte jo bare henge meg på. Fra Dumhøe brukte vi 1t og 20min. På turen samlet brukte vi 7t og 20min inkl. pauser. Alt i alt var det en nydelig tur i herlig vær. Legger ved noen bilder og:

Toppsuget ble for stort da værmeldingen for tirsdagen var god. Tok meg fri fra jobb uten lønn... I utgangspunktet skulle vi til Gjendebu for å gå på en del av Knutsholstindene. Det er ikke all verden man rekker når fergen går inn kl 07.45 og tilbake kl 16.00. Skuffelsen var rimelig stor da "Busken" ringte og kunne fortelle at det IKKE gikk noen ferge på morgenen helt inn til Gjendebu.... Hva nå....Knutsholstinder var utelukket og "reserveløsning" ble hentet fram. Odd Arne manglet Besshøe på sin liste,- og "Busken" manglet 10- metringen mellom Søre Surtningsue og Sørtoppen....og jeg manglet Søre Surtningssue og den sikre 10-metringen. Derfor tuslet Odd Arne mot Besshøe, og "Busken" og jeg gikk raskt mot Søre Surtningsue. Været var bra og stemningen var god tross alt! Flott når solen skinner og det er tørt og fint! Vi måtte stå på for å rekke tilbake til fergen som gikk fra Memurubu kl 16.40. Denne dagen var det desverre ikke tid til pauser... En artig topp denne Søre Surtningssue. Mye grei og artig klyving når vi begynte på selve ryggen. Vi sto på toppen etter 2t15 minutter og holdt tidsplanen. Men,- det var nå det spenstige partiet startet. Det er faktisk veldig spenstig og luftig ned hammeren og langs den knivskarpe eggen. Det var tørt og fint, men her er det ikke rom for feil altså. Her er det rimelig luftig! Jeg var i tvil da jeg så den skarpe eggen og vurderte å gå ned i flanken, men "Busken" var på vei.... Vi brukte alle fire og kom oss fram til det vanskeligste punktet. Her ordnet "Busken" en lang slynge som vi slang rundt en steinblokk. Vi måtte ut på høyre siden her og en litt skummel steinblokk stolte vi ikke helt på... Med slyngen inne i den ene hånden og den andre i grep på blokka kom vi ned på ei hylle. Ahh...herlig!! Nå var det grei klyving på resten av eggen før vi kom på "sikker" grunn! Denne passasjen her fortjener virkelig en "knall gul" trekant! Ved våte forhold går jeg ikke her... Vi måtte skynde oss videre og var oppom de to kandidattoppene. Den ene er iallefall en sikker 10-metring! Vi gikk i flanken like ved Sørtoppen og hastet videre mot steinbua rett under selve Surtningssue. Denne er nå nyrestaurert og med to sengeplasser! Ei topp bu høyt til fjells. Litt nysnø lå på stortoppen idag og det er vel ikke så lenge før vi er tilbake med ski på beina... Vi hadde hatt med oss for lite vann og "Busken" var tørst...tørstere enn meg! Det fantes ikke vann overhodet!! Noen plasser var det skitten snø som det rant noen skitne dråper fra, men vi fikk ikke fylt opp flaska før vi var nede ved Memurubu! Ganske utrolig! Vi kunne nok ha gått nedom Hesttjønne, men stien gikk mye høyere opp vi var usikre på om vi ville rekke fergen. Det gjorde vi heldigvis! Turen tok 6 timer og vi var nede med vel et kvarters margin! En rask tur over en flott topp med flott vær! Dette trengte vi nå

Kvart på 3, etter 2-3 timers søvn bråker vekkerklokka. Noe motvillig drar vi oss opp av senga og får pakket bilen. Ute er det en god porsjon minusgrader og tett snødrev, for øvrig veldig mørkt. Fristende vær å legge ut på topptur i Mange timer senere, i Lom, oppdager vi at kartet er gjenglemt. Forsøk på å få tak i kart tidlig en lørdagsmorgen i Lom er fånyttes. Litt forsinket parkerer vi ved Coop'n i Lom, trasker over noen jorder, roter oss opp litt tett skog og finner tilslutt traktorveien vi hadde planlagt å benytte, som snor seg opp fjellsiden. Det er lettskyet, med litt snødrev i lufta - ikke akkurat dette været vi har kjørt 4,5 timer for. Ovenfor traktorveien må vi slite oss opp hundre bratte metre med mye løssnø før det flater ut og skogen tynnes. Vi trasker litt på måfå i retning det vi tror må være Lomseggen. På ca. 1300 moh tar vi en rast. Det er i grunnen ganske kaldt. Sur vind blåser og kuldegradene er garantert for mange til å telles på fingrene. Mens vi sitter der skjer dagens under. I løpet av 5, ja maks. 5 minutter forsvinner alle skyene. Det er omtrent som om det sa poff! Bort var de, med unntak av noen rester i dalene. Det er klart dette gjør mye med motivasjonen. Vi fortsetter jevnt og trutt, men sakte oppover mot Storrivilen. 1700 høydemeter skiller dalbunnen nede vec rv15 og toppen på 2068 moh, en ganske frisk oppoverbakke. Utsikten får oss imidlertid raskt til å glemme slitne ben. Storrivilen er et fjell som ikke er så mye å se til, men heller et fjell å se utover fra. En nydelig utsikt. Fra Hestbrepigger - Lodalskåpe - Tafjordfjell - Romsdalstinder - Dovrefjell - Rondane - Jotunheimen. Mest spennende er kanskje utskten utover Lomseggen med Vågåvatnet malerisk plassert under Rondane-skyline. Ved varden var det faktisk vindstille en stund, og vi kunne nyte utsikten til pigger og tinder i heimen til en varm kopp tomatsuppe. Kos! For å gjøre en lang historie kort. Julia ventet på meg rundt Moldulhøe, mens jeg tasket mot Hesthøe, en drøy tur. Vinden blåste opp fra nord, og snøen drev og la seg 20 cm. dyp. Denne tørre snøen var så slitsom å vasse i at jeg gikk helt tom. På vei opp mot Moldulhøe mens sola la seg var det ikke så morsomt å gå på ski. Sånn går det når viljen er større enn kreftene og man ikke klarer å hindre dehydrering. (Du vet hva jeg mener Kim - Dovrefjell mai 04). Blåtimen etter solnedgang var likevel uforglemmelig. Mørkt ble det raskt og innen vi var nede ved bilen hadde det vært mørkt flere timer og mang en bygdafest var nok godt i gang.

Det kan meldes om glimrende forhold rundt Glitterheim en uke før påske Topptur i Jotunheimen (DNT-tur) fikk fem av syv dager med sol, og dermed glimrende forhold for å sanke 2000-metere. 11 ble det alt i alt. Bilder sier som kjent mer enn mange ord... Mch. Gunnar

Tung start Jeg har en stund tygget på en tur til Trollsteinshømassivet nord for Glittertind. For en gangs skyld hadde jeg i år fri hele påsken, og hadde tenkt å ta turen tidlig i uka. Men så tråkket jeg skikkelig over med høyre ankel fredag før påsken, så jeg måtte pent drøye noen dager. Påskeværet var stadig like bra som værmeldingen lovte, så på påskeaften (lørdag) fór jeg endelig av sted kl. 0230 som vanlig. Jeg hadde snakket med Spiterstulen dagen før, og de sa at det fantes parkeringsmuligheter langs vegen inn Visdalen. Jeg fant en slik ved brua over Gokra, og satset på å gå derfra opp den bratte skogslia til Gokkeroksle. Jeg parkerte der kl. 0650, og det første jeg hørte når jeg åpnet bildøra, var ei ringdue som sang oppi furuskogen. Så var våren også kommet hit opp (760 moh)… Og det fikk jeg til gangs merke opp lia. Det var 3 cm skare, og en meter med sukkerløs snø under. Denne bar intet, så jeg sank djupt nedi. Skia kunne ikke skyves innunder skaren, for da fikk jeg ikke tuppene opp igjen. Et stempelliknende ganglag var løsningen, og jeg måtte prøve å holde skituppa noenlunde oppå skaren. Når da bakskia sank 40-60 cm nedi, så sto jo skia dobbelt så bratt som terrenget. Dette var anstrengende, for lia er jammenmeg bratt nok som den er! Videre ligger noen gransnar tette som piazawa-koster langs lia, og sjølsagt går skogen ekstra høgt her i den varmekjære vesthellinga… Jeg brukte nesten 2 timer bare for å nå snaufjellet her! Rypeland Endelig nådde jeg så snaua, og der ble forholdene umiddelbart perfekte! Litt lite snø ytterst på Gokkeroksle, men dette rettet seg snart. Og jeg vasset i ryper, både li- og fjellrype. De fløy omkring meg over alt, og det kaklet og skarret over alle hauger. Jeg så nok 50 ryper på de første 1,5 km oppover snaua. Og sola skant, det var direkte varmt, og fullstendig klapp vindstille. Herliiig! Jeg så nå oppover den digre høyderyggen som Gokkeroksle danner, og 7 km der framme lyste dagens første mål under himmelen, Trollsteinshø N/2201. Ryggen er drøy, men jeg brakk den opp med et par små pauser. Det lå et perlet vannlag oppå snøen, og sola bakte mens jeg sakte vant høyde. Det må ha vært 15 varmegrader, så man ble jo litt tørst innimellom… Vannlaget ble ikke borte før oppunder 1800 moh. Sør for meg glinset viddene mot Smuigjelsholet, og bakenfor reiste Glittertind seg stolt og diger i sola. Stemmer Omsider dukket en liten hvit varde opp mot horisonten, og dagens første topp, Trollsteinshø N/2201, var nådd. Jeg gildret opp mobilen i stavhempa, og tok et bilde med selvutløser, av meg selv stående oppå varden. Dette for å erte opp fjellkamerater som måtte befinne seg hjemme i finværet… Det var tid for en matbit. Sittende ved varden hører jeg plutselig stemmer, men ingen er å se. Et par minutter senere høres de igjen, og enda noe senere kommer to jenter gående opp mot toppen fra sør. Det viste seg å være Oslodamer på påsketur, og de hadde gjort en imponerende runde, med 23 kilos sekker, og ligget i telt halve Jotunheimen rundt. Nå kom de fra siste leir ved Grotbreahesten/2018 innunder Glittertind. De skulle gå ned igjen til bilen ved Solegga nord for Kvitingskjølen, og så hjem. Tøffe damer dette! Toppimellom Etter rasten dro jeg videre øst til Trollsteinshø Ø/2090. Denne var merkelig nok nesten snøbar, så jeg gikk på bena de siste flate 400 metrene mot varden øst på ryggen. Denne ryggen har også en jamnhøg ”Lion King-aktig” topp i vestenden, som stuper tvert 300 hm ned i Finnhalsen - se bilde. Men det er nok under 10 m PF mellom disse, så jeg tviler på at dette er to selvstendige topper. Flott utsikt SØ mot Stornubben og Nautgardstind her oppe. Derfra gikk ruta tilbake på fint føre, i sørøstsida på N/2201 ut til S/2161. Der var det både harespor og haremøkk! Obligatorisk landskapsfotografering, og på’n igjen vestover mot Gråhøe/2154. Fra denne skulle jeg nå til Svartholshøe/2067. For å unngå bratta, måtte jeg da først noe videre vestover, for så å snu og slippe meg ned på bandet i Svartholsglupen/1854. Derfra oppover igjen i snøfattig stenur til toppen. Mens jeg står og myser 50 hm under toppen, kommer en diger kongeørn seilende ut fra himmelranda, ror med langsomme tunge vingeslag over hue på meg, og seiler nordlig tvers over Svartholsglupen i retning toppene jeg kom fra. Himmel så lettvint! Hadde man bare hatt vinger… Fra Svartholshøe/2067 gjenstår nå kun dagens sjette og siste totusenmetring - Trollsteinsrundhø/2170. Et noe misvisende navn synes jeg, idet denne sukkertoppen er adskillig spissere enn alle de andre jeg hadde vært på til da. Herfra er max utsikt inn i Grotbrean og nordstupene på Glittertind. Praktfullt! Også her var det dyrepor ved varden, røyskatt denne gangen! Helikoptertrafikk Det lakket nå mot kveld, men jeg hadde jo ikke akkurat stresset heller. Stående der oppe på Trollsteinsrundhøe/2170, hører jeg fjerne stemmer i retning Glittertind / Austre Glittertindoksle. Det er klokkestilt, og brebotnene fungerer som de reneste paraboler, og kaster lyden langt. Men jeg kan ikke se noen. Nesten hele dagen hadde jeg observert helikoptre i skytteltrafikk over breen rundt Glittertind / Austre Glittertindoksle. Både røde og hvite sådane, sannsynligvis både ambulanse og politi. ”Hmmm - øvelse kan hende, de skal nok overnatte her oppe.”, tenker jeg. Men det viste seg å være mer reelt enn som så. Senere leser jeg i avisene at en person hadde falt 17 m ned i en bresprekk deroppe! Sola nærmer seg nå horisonten over Hestbrepiggene, og i motsatt retning hildrer Rondane lyserødt i avdagslyset mot øst. Tung start - og enda verre avslutning Så gjenstår kun nedfarten hjemover til bilen, 8 km og 1400 hm fall. Av med fellene, og på perfekt føre med 10 cm sukkersnø på fast underlag, suser jeg i solnedgangen over ubrutte snøflater uten en sten, ut langs hele Smiugjelsoksle nordvestover mot Visdalen. Planen var å gå ned lia fra enden av Smiugjelsoksle, langs Smiugjela. Dette for å få kortere skaustrekning ned igjen, enn ved å følge traseen jeg basket med under oppstigningen mot Gokkeroksle. Jeg visste at lia var brattere her, men det viste seg også å være pinntett bjørkekratt, og lenger nede like tett furuskau, med småskrenter og stenur i søkkløs djupsnø. Jeg måtte av med skia idet jeg nådde bjørka. Med disse på sekken, begynte jeg å gå på bena utover i djupsnøen. Etter dagens varme i solhellinga, gikk jeg rett til bunns, ofte til oppå magen. Stavene ble jo da altfor lange, så jeg måtte holde i disse omtrent midt nedpå. Med skia fastbundet på sekken, stakk disse ned til legghøyde, og pløyde derfor djupt i snøen bak meg, både fordi landskapet var styggbratt, og fordi jeg sjøl gikk med snø til skrevs. Samtidig satt jo skituppa fast i enhver fordømt kvist over hue meg. En gang tok jeg faktisk salto utover en liten pynt, fordi jeg gikk tvers gjennom kantskavla i djupsnøen, samtidig som sekk/ski slo nedi og løftet meg bakfra! Fra landingshølet kom jeg nesten ikke opp att, to rykk med benet, og det var som å sitte faststøpt i glass… Søkkvåt av både kramsnø og svette, sto jeg til skrevs i snøen i mørket nedi furuskauen, og stirret opp på to bleke stjerner, som blunket stumt gjennom et høl i grentaket loddrett over hue på meg… Vágt kunne jeg ane Smiugjela klukke under isen i juvet et sted til høyre for meg. Ellers stappmørkt og totalt stille… Da spurte jeg høgt meg sjøl: ”Hva i helsike er det du driver med!? Du kan da ikke være helt vettug…” Så også nedatt gjennom skauen brukte jeg nær 2 timer ned til vegen - på skarve 800 meter og 400 hm! Endelig nede kjørte jeg på spik holke i vegen de snaue 2 kilometrene nordover til bilen på … 30 sekunder! (virket i hvert fall slik). Det gikk så det hvinte om øra! Jeg var ved bilen igjen etter 14 timer, hvorav 3,5 - 4 timer var brukt i skauen! Seks totusenmetringer var unngjort, ca. 24 km og 2100 hm. Og da var det godt å ha tørt tøy i bilen! Men ble jeg lei av strevet? NOPE! Det er som med militæret - etterpå er det bare moro!

Valgets kvaler Lars, Arve og Gaute dro til Turtagrø fredag 06.05.05, med håp om å gå St. Ringstind/2124 på lørdag, mens Roger og jeg gikk i Hestbrepiggene sammen med Morten og Julia (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=2858). Vi dro derfor etter til Turtagrø lørdag kveld, og kjørte i flott vindstille vær over Sognefjellet. Lørdagen ble ingen værmessig suksess for de tre førstnevnte, og de gikk en tur inn Ringsdalen, og videre et stykke opp i Midtre Ringstind/2025. Ved ankomst hadde Lars laget middag til oss alle. Nam nam. Vi glemte vel i iveren å takke ham da, så det gjøres herved. La det gjerne bli en vane, Lars! Værmeldinga var ikke god, med påstand om plaskregn i Luster fra kl. 0500 lørdag morra, og tilsvarende uvær i høgfjellet. Vi tenkte derfor å dra østover å gå Loftet/2170 i stedet, for å komme over kjølen og unna uværet i vest. Men vi så fortsatt sola på Tutragrø kl. 0800, og det var stadig klarvær vestover også. Vi lå derfor litt på været, før vi bestemte oss for å gamble på Dyrhaugsryggen. Vi kom derfor noe sent igang, gikk fra Turtagrø ved 9-tida. Av den grunn lå vel allerede da vår opprinnelige plan om å gå Dyrhaugsryggen ut til Søre Dyrhaugstind/2072 noe tynt an. Værmeldingsbom En fjerdel oppe på ryggen, grodde det til og lett nedbør i form av bløt snø gjorde trøya perlende våt. Det var likevel nesten varmt, så man svettet en del oppover bratta. En stund etterpå ser vi brått sola gjennom skydekket, før hele ladden soper vekk, og det blir påskevær! Jippi! Lettlynte jabber vi videre den stygglange mota oppover ryggen. Mye mer er vel ikke å si om oppstigningen, annet enn at det var varmt, og vi drakk en del. Med noen småpauser innimellom, nådde vi endelig stupkanten oppunder fortoppen, hvor sjølve Dyrhaugsryggen åpenbarer seg over Skardstølbreen og bandet over til Midtmaradalen. Langt i sørøst kneiser Stølsnostind/2074 stolt mot horisonten. Oppe på vardetoppen kan også hele Ringsdalen nytes, og tversover denne den imponerende tinderekka med Lauvnostind/1970, Soleibotntind/2083, St. Ringstind/2124 og verstingen St. Austanbotntind/2204. Herfra kunne vi se at noen freaks hadde kjørt ned stupsida fra Lauvnostinden og ned i Ringsdalen! Lite folk og spor å se på Ringstind, trolig grunnet den stygge værmeldinga. Med harahjerte på egga På vardetoppen før fortoppen tok vi på stegjern og fant fram isøksene, for å gå til St. Dyrhaugstind/2147 litt lenger sørut langs eggen. Det hadde gått folk utover der før oss, sannsynligvis dagen før, og sporene snirklet seg på solsiden av egga langs de østvendte og overhengende snøskavlene bortetter skarpryggen. Arve hadde nok ikke festet et av stegjernene ordentlig, for dette løsnet etter få skritt. Lars og jeg går derfor forbi ham og Roger, mens Arve fikser stegjernet. Vi to går videre en snau meter nedenfor gamlesporet, men stopper og venter på de andre 20 m lenger fremme. Arve og Roger følger deretter gamlesporet fram. Da de er midt i det lille søkket etter vardetoppen, høres brått et tungt bristende drønn, og hele toppskavla kloss på deres venstre side slipper ut, og forvinner i skyggedjupet ned i avgrunnen ut mot Skagadalen 400 m under oss! Gutta står tilbake i gufset, med harahjerte, men på fast grunn nede i hellinga i motsatt retning, en snau meter fra stupkanten. Heldigvis både høres og oppleves dette verre enn det egentlig er, og særlig når det skjer kloss innpå en stakkar. Det er lite å gå på her oppe. Til høyre stupbratt snøflanke, til venstre eggkanten et sted under toppskavlene. Man skal bare ikke trå for nær skavlekanten! Bunnlinja for fast grunn varierer jo, og skavlebredden med den. I dette tilfellet gikk gamlesporet et hakk for langt ut. Riktignok 70 cm innpå fast grunn, men man bør holde slik avstand at skavlene ikke løsnes... Retrett Vi gikk alle tilbake til vardetoppen for å snakke om hva vi skulle gjøre videre. Arve og Roger skvatt jo såpass at de droppet videre ferd mot Store, og det samme gjorde Gaute. Jeg har vært på Store før, men ikke Lars, så vi to ble enige om å gjøre et nytt framstøt, mens de andre klargjorde ski og sekker for nedkjøringa. Lars og jeg gikk til nedunder fortoppen, og beskuet derfra snøflanken over til den lille ryggen som fører opp til Store. Flanken huset enormt med snø nå, evig mer enn på samme tid i fjor. Da vi gikk forbi skavlebruddet, merket jeg meg at bunnsnøen var meget grovkornet og sukret. Jeg vet videre at under den stupbratte snøflanken som nå lå foran oss, så ligger en del sva. Dette borger ikke akkurat for godt snøfeste. Samtidig så vi at ovenfor flanken, de siste 10 nesten vertikale metrene mot egga, der hang kjempemessige snøberg, samt også vestvendte skavledannelser helt øverst. Ikke bare var henget snøtungt i seg selv altså, men særs ”topptungt” også… I tillegg hadde henget vært soleksponert lenge nå, i det varme værlaget. Vi ble da litt i stuss på om vi skulle fortsette. Fra der vi stod hadde dog noen tatt i veg på ski! Først ut på flanken, så videre ut renna ned i Ringsdalen. Lars mente at forutsatt at man kjenner utgangen på renna, så var ikke dette så gæernt. Mulig det, med hans kjørekompetanse, men for en gammel bortovertraver som meg, framstår ikke dette som en opsjon - men som sjølmord! Etter litt vurdering att og fram, ble vi enige om at våre stiplende tråkk over den tunge snøflanken kunne fungere som en bruddpåvisning i den sukrede bunnsnøen, så vi fant det klart forsvarlig å snu. Synd for Lars som ikke har vært på Store ennå, men visse sjanser er bare ikke verdt å ta… Betaling Da vi kom tilbake til vardetoppen, hadde de andre tre dratt. Vi klargjorde vårt utstyr, og Lars skjøt nordover og ned ryggen. Sjøl var jeg litt sulten, og tok ei brødskive i sola mens jeg søg inn den vakre fjellrekka over Ringsdalen. Et par fjellportretter ble fotografert, før også jeg tok fatt på nedturen. Med 10 cm fin løssnø oppå såla, gikk dette over all forventning. Jeg syntes jeg kjørte sving på sving i det uendelige… Jeg er ikke akkurat noen råne til å kjøre da, men syntes selv jeg faktisk fikk litt flyt underveis, søkte til og med lengre svinger og større fart innimellom. Kuult jo! Med et par innlagte mysepauser, og uten et eneste tryn (!), kom jeg meg helskinnet og fornøyd til dals. God betaling for svettingen opp dette! Vel nede gjensto ørlite pakking, før vi tok østover Sognefjellet mot Bøverdalen. Der oppe lå værskillet over Smørstabbene. Østafor disse var det meste borte i blygrått uvær, og nedover Bøverdalen hang søkkvåt nysnø i bjørka nesten helt ned mot barskogen. Tjukke snøéler sopte langs dalen, vinden rev i skogen, og like over denne forsvant alt i skylaget. Så mye for Loftet denne dagen, så mye for værmeldinga… For på østlandet hadde det regnet, snødd og blåst hele dagen. Så for en gangs skyld traff vi med valget av oppholdsted og turmål. Og de mektige Hurrungane gir stadig mersmak, så vi kommer nok igjen, og igjen, og igjen… Takk til slutt til Turtagrø for et godt opphold i annekset.

Forholdsvis impulsivt bestemte vi oss for en tur til Ringstindane på Søndag. Agnar fra Førde var impulsiv også, og blei med på kort varsel. Målet var egentlig å bestige Austre og Midtre Ringstinden, evt. med Store i tillegg. Sein start Etter lange turer den siste tiden på godt over 30 km og mer enn 2000 høydemeter var jeg nok litt for overlegen ovenfor Ringstindane som byr på kortere avstander og færre høydemeter. For å tekkes været som skulle bedre utover dagen bestemte vi oss derfor for en sen start. Klokka få minutter over 11, i lettskyet til dels grått vær subbet vi innover på fellebelagte ski. Bortsett fra et par veldig korte passasjer kunne vi faktisk gå på ski hele veien fra ca. 1000 moh den 05.06! Det første varselet Vi var ikke mer enn kommet inn i Ringsdalen, der den nydelig profilen på Midtre Ringstinden lyste imot oss, da det første varselet om at ting kanskje ikke var helt ideelle kom. I brattbreen under Midtre Ringstinden lå et digert ras, sikkert 200-300 meter bredt og flere hundre meter langt. Og ut over veggen hang store skavler. Morgenfriske og eplekjekke spøkte vi med at vi nok måtte springe fort på ski, en og en i det område der. Hundre ras senere var tonen nok en litt annen. Den vanlige traséen Vi fulgte den vanlige traseen inn Ringsdalen og bratt opp i venstre fjellside nesten innerst i botnen. Blåiskanten hang truende fra den høyre av Ringsbreene, mens den ellers temmelig oppsprukne breen som sklir ned fra Store Ringstinden var omtrent "druknet" i snø. På ski går de fleste på skrå opp et bratt snøfelt og kommer inn på ei hylleformasjon over et svabelte. Men så mye snø som var nå kunne man nok gått opp "fossen" helt innerst i dalen også. På vei opp fonna passerte vi flere rasspor og stedvis var det gravet ut halvmeterdype rasrenner. Snøfeltet begynte dessuten å sige i bratt og åpenbarte en god sprekk. Men vi var fortsatt ved godt humør og da skyene begynte å sprekke var alt egentlig bare fryd. Vi satte oss på knausen ovenfor det nevnte snøfeltet og gravde litt ned i nisteposen da et voldsomt brak med ett kunne høres. Dette var ingenting mot alle de smårasene vi hadde sett og hørt fra Lauvnosryggen så langt. Øynene søkte raskt dit lyden kom fra, opp mot Dyrhaugsryggen. Som en våryr foss av snø buldret et digert "slush"-snøskred ned fjellsiden. Steiner hoppet som kanonkuler på avveie med, over og under skredet. I et hundre meter bredt belte var med ett skisporene våre begravet. Hvor mye kunne det være snakk om, 20 minutter?? Helt alene med eventyret Vi kom snart inn på breen og glemte uhyret som hadde hurret og showet for oss akkurat. Breflata var jevn og urørt og sola skinte fra klare himmelen. Austre og Midtre Ringstind ruvet der oppe og skituren opp til Ringsskard var av de virkelig trivelige. I ringsskard ble Julia igjen mens jeg og Agnar ruslet videre mot Austre. Vi rundet bort mot sørøstryggen og passerte nok en del rastunger på vår vei. Etter mye sit og svette kom vi oss til toppen. Det ble litt nervøs klyving med myke skisko på fjellknauser og mye "svømming" i et hav av råtten snø, hvor det øverste laget hele tiden hadde umettelig lyst på å seile. Jeg likte meg ikke under disse forholdene og innbilte meg hele tiden en utglidning eller et felles ras med snøen ned på de fremspringende klippene nedenfor. Men vi kom opp til et fantastisk rundskue. Store Austanbotntinden og Midtmaradalstinden var de mektigste synene. Storen fra denne kanten er etter hvert litt oppbrukt på netthinna. Du ser jo det samme fra Austanbotntindane, Soleibotntindane, Ringstindane og til en viss grad Dyrhaugstindane. Tiden gikk fort Klokka hadde rundet mange ganger. Dels på grunn av svært slitsom løssnø-jabbing, dels på grunn av min elendige form. At starten var sein gjorde det hele ikke noe bedre. Det var allerede 6 blitt når vi var nede i Ringsskard. Litt engstelige rundet vi over rasfeltet innunder Midtre Ringstinden og bort til Gravdalsskard. Fra skavelen over hadde det rast i løpet av våren, og snøblokker opp til 3 meter høye lå strødd nede på snøflata. Vi prøvde å holde litt avstand til det hele, men følte oss unektelig litt utsatte der vi gikk og tittet engstelige opp til venstre. Midtre Ringstinden min overtinde Opp mot Midtre Ringstinden gikk vi i fotefaret til et løssnøskred for å ikke synke så langt nedi, men sliten vart jeg lell. Etter et par bratt avssatser kastet jeg inn håndkleet og sa at jeg snur. Det var litt surt, men det var masse svømmende sørpesnø som skvulpet mellom bratt skrenter og steile knauser. Jeg følte meg rett og slett ikke helt komfortabel. Litt for mye sol på hode hadde gjort meg litt ør. Dessuten ventet Julia der nede, og det frøs raskt på nedover breen. Hun ville nok ikke trives med skare og is ned i bratthenget. Mang en unnskyldning, men kort oppsummert - Midtre Ringstinden var min overtind i dag. Men ikke for alltid Skremmende åpenbaringer De som er kjente med normalveien på ski til Ringsbreen om våren vet at man drar seg fra en bratt snøfonn og ut på ei hylle før man befinner seg like ovenfor en serie bratte sva som brekker av i stup. Her hadde vi sittet og spist litt niste mens det hurret og raste i fjellsiden litt bortenfor, men vi trodde at denne plassen var trygg siden det er nokså flatt et godt stykke på oppsiden. Det var Julia som oppdaget raset og pekte: Hele dette området var nå "vasket" av et normt skred. Sannsynligheten for å bli feid utfor stupkanten hvis man hadde sittet der til feil tidspunkt anser jeg ikke som ubetydelig. Klart man blir litt ettertenksom. Og liksom for å understreke det hele sender Dyrhaugsryggen i samme øyeblikk et voldsomt skred ned fjellsiden litt lenger nord, det største vi ser denne dagen. Det dundrer ned fjellsiden. På avstand ser det hele så langsomt ut, som et hvitt laken som brer seg ned fjellsiden med et langt slør på slep. Det gikk bra, men Det gikk bra, vi kom oss ned uten en skramme, men jeg var litt tankefull etterpå. Det var nok kanskje å utfordre skjebnen litt vel mye, selv om de færreste av disse rasene hadde noen dødelig kraft, så var det også noen som - om man hadde vært på galt sted til gal tid - kunne fått virkelig kjedelige konsekvenser. Jeg blei rett og slett litt psyka ut av hele turen jeg. At Midtre Ringstinden seiret var også en liten nedtur, men bare en svært liten en. Jeg har snudd mang en gang i fjellet før jeg, og kommer sikkert til å snu mange ganger til. Men en ting er sikkert - hadde f.eks. raset som feide over normalruta og utfor stupet gått tidligere, før vi kom så langt, hadde jeg nok aldri gått opp der...

En kamerat som jeg ikke hadde vært på tur med på flere år, foreslo før helga en tur til Jotunheimen. Der hadde jeg ikke vært på sommerføre på flere år, så det passet fint. Han hadde ikke vært på Mjølkedalstind. Jeg hadde vært der kun en eneste gang tidligere for 27 år siden. Den gang rekognoserte jeg nedover syd-østryggen til jeg kom til et punkt hvor jeg så at en lett kunne ta seg bort til en renne som så grei ut videre nedover. Så vi bestemte oss for en oppstigning langs denne ruta. Thommesen har vel også en beskrivelse av ruta. Etter en god frokost på Fondsbu lørdag morgen, la vi i vei langs turistruta mot Olavsbu. Fra høyeste punktet ovenfor Sjogholet (merk navnet) fulgte vi ryggen med flere småtopper innover mot tinden. I nordvesthellingene var steinene dekket av rim og var glatte etter nattens kuldegrader. Høyt oppe i tinden åpenbarte renna seg opp mot venstre. Morsom klyving, men mye løs småstein, så vi holdt oss nær hverandre for ikke å bli truffet av stein som hadde opparbeidet seg stor fart. Da vi kom til stedet jeg kjente igjen fra 27 år tilbake, tok vi ut på eggen til venstre og videre greit til topps. En gruppe på seks mannfolk som vi hadde vekslet ord med på ryggen nedenfor tinden, hadde vi fortalt om renna. Men de hadde gått feil, og nå så vi dem plutselig på et utspring nordøst for toppen. Vi tenkte at de nå ville fortsette mot normalruta opp fra Olavsbu. Men mens vi satt og spiste, kom de en etter en opp på toppen fra syd-øst. De hadde traversert et stykke mot venstre, men ikke helt bort til renna, før de tok seg opp. Så her er det tydeligvis flere oppstigningsmuligheter. Bare en av dem hadde psyket ut nede i fjellsiden og satt igjen der. Slingsby og Vigdal kom jo opp fra denne siden under førstegangsbestigningen, og de hadde måttet bruke tauet på noen vanskelige passasjer. Men nå var jo Slingsby en type som gjerne oppsøkte vanskelighetene. Utsikten fra toppen denne dagen med sol og klar himmel var formidabel. Vi kunne konstatere at Mjølkedalstind er en av de ytterst få topper hvorfra du kan se alle de tre store innsjøene (Tyin, Bygdin og Gjende) i Jotunheimen. Etter en solid spisepause fortsatte vi nedover nord-vestryggen til nedenfor det noe bratte partiet. Her tok vi til venstre og ned til det største vannet i det som heter Øvre Mjølkedalen. Nydelige lyngsletter å rusle langs vannet. Det var varmt nok til å gå i bar overkropp, og med klunkingen av småbølger mot steinene inne ved stranden, var det rene høysommerstemningen. I syd-østenden av vannet kom vi inn på turistruta mellom Skogadalsbøen og Gjendebu/Fondsbu og fulgte denne tilbake til Fondsbu. Kameraten min hadde en slik moderne duppeditt (GPS) hvor en kan lese av alt mellom himmel og jord, fra bestemors fødselsdag til hvor snøen falt i fjor. Han kunne konstatere at vi hadde gått 27.03 kilometer, vært ute i 9 timer, ett minutt og 32 sekunder hvorav 59 minutter og 7 sekunder hadde vært spisepause og fotopauser (den kunne merkelig nok ikke skille mellom disse typer pause). Søndag hadde det skyet over og meteogrammet på Fondsbu viste at regnet som på lørdag kveld var lovet å komme kl 1500 på søndag, nå var flyttet fram til kl 0900. Men vi hadde tenkt oss på Falketind via pionerruta som vi ikke hadde stiftet bekjentskap med tidligere. Så vi bestemte oss til å gå til regnet kom. Kommet opp på Snøggeken, så ruta veldig bratt ut. Vi visste hvor den tok opp, for det hadde stått en beskrivelse i forrige turistforeningsårbok. Jeg hadde tidligere gått opp denne veggen via en klatrerute flere hundre meter nærmere Falketind, men fra breen syntes ikke klyveruta noe enklere ut. Breen blir skikkelig bratt det siste stykket opp mot innsteget. Snøen var ganske hard så det var dumt av oss ikke å ha tatt med stegjern. Ett kort parti var det så lite snø over isen at fjellstøvlene festet ikke. Vi måtte hugge isøksa fast i isen og dra oss opp ved hjelp av denne. Det begynte nå å regne, så vi bestemte oss for bare å gå opp til innsteget for å rekognosere. Herfra kunne vi se rundt 30 meter oppover ruta. Det hadde vært morsomt å se fortsettelsen så vi la igjen sekker og tau og begynte å klyve oppover. Som så ofte før, en rekognosering blir til gjennomføring, så til slutt var vi kommet helt opp. Det var ikke aktuelt å fortsette til Falketind som var innhyllet i regn og tåke. Selv om det er grei toerklyving, måtte vi være forsiktige under nedstigningen og passe på å ha gode tak for hendene, for hyllene til bena var til dels glatte og upålitelige av regnet. Men dette er en morsom rute under tørre forhold og selv om den er bratt er det veldig gode tak. Jeg ser ikke bort fra at dette kanskje etter hvert blir normalveien til Falketind, iallfall for folk med fjellerfaring. Etterord. Det er blitt voldsomt med folk i Jotunheimen. På Fondsbu lå folk i hele peisestua natt til lørdag. I følge Solbjørg (vertinna) hadde det vært fullt kjør hele uka. På lørdag hadde vi inntrykk av at det hadde vært folkevandring til Falketind. Det ser ut til at alle, fra barn til oldemødre nå skal opp på toppene. Jotunheimen er vakker, men gudskjelov har vi andre fjell i Norge som er minst like vakker og hvor en kan gå i ensomhet.

Etter en liten oppvarmings og rekognosering på breen fredag, satte seks glade vandrere kursen mot Svellnosbreen lørdag morgen. Vi nådde brefallet som første gruppe ca kl 10.45. Klesskift, og det bar ut i breen. Vi tok oss lett bort til "stuegulvet" som er et flatt parti rett inder der formasjonene i Eventyrisen starter. Her ble det en liten stopp i sola, med litt mat og sjokolade. Med friskt mot la vi avgårde innover i isen. Planen ble til litt etter hvert. Vi hadde fablet om å ta oss gjennom eventyrisen og opp på flata. Den ideen fikk raskt skudd for baugen da vi ikke fant noen løsning fra der vi startet. Vel inne i en stor sprekk var det stopp. Da hadde vi allerede forsert et noe vanskelig punkt. Eneste mulighet var å ta seg videre mot høyere. Etter litt klyving over noen kanter og gjennom noen fantastiske passejer åpnet isen seg og det var forholdsvis enkelt å ta seg ut av isformasjonene og helt til høyre på breen. Derfra gikk turen oppover på oversiden av selve brefallet. Etter et mislykket forsøk på å ta seg tilbake rett over selve eventyrisen (brefallet), ble vi nødt til å gå helt opp på flaten av breen. Sola skinte og det var helt fantastisk utsikt innover breen. Tverråtindene reiste seg majestetisk i vest, rett frem lå Svellnosbrehesten badet i solskinn. Bakenfor skimtet vi Ymelstind. Vi fortsatte mot Tverråtindene da vi fikk merke hvor fort været endrer seg i Jotunheimen i september. i løpet av 10 minutter skiftet været radikalt. Fra sol og vindstille vær til tåke, snø og kuling i kastene. Kompasskurs ble raskt tatt ut mot Solskinnstoppen på vestsiden av brefallet. Snøfokket gjorde at det var vanskelig å se sprekkformasjonene på flaten. Dette førte til et gjennomtråkk, men med strmme tau gikk det fint. Vi nådde solskinnstoppen og tok oss ned snøbakken langs denne. Tok så videre mot høyre etter toppen og ned på fast fjell. Noen skumle langsgående sprekker var det under Solskinnstoppen. Ikke fallsprekker, men brede nok til å trå foten fast i. Vel nede var det av med utstyr og koste ned mot Spiterstulen etter en fantastisk septemberdag på breen. Nedover dalen var det nesten julestemning, med snøfall. Vi nådde teltet ca 18.30. Da ventet en velfortjent øl på Spiterstulen. Stian Skal få lagt ut noen bilder senere...

På veg til opninga av Fuglesteg på søndag, vart det ein liten kveldstur til Ringsdalen laurdag. Hadde tenkt å ta ein tur på stien innover dalen, men pga mykje overvatten på demninga gjekk vi heller opp på første høgda på sørsida av dalen. Det er fortsatt mykje snø med skiføre i Ringsbotten, men det er veldig stor forskjell frå sørvendte og nordvendte hellingar. Bart det meste av Dyrhaugsryggen, men veldig mykje snø oppover Fanaråken. På søndag bar det så opp til det nyrestaurerte steinhuset på Fuglesteg, 630 moh. Eit imponerande arbeid har vorte gjort på vel eit år, for å sette huset i stand. Utruleg kvar folk fann på å busette seg for nokre hundre år sidan, og her budde det folk fram til 1968. 7 av 8 søsken av den siste familien hadde teke turen, i lag med mellom 5- og 600 andre. Så det var reine folkevandringa oppover frå Fortun. Frå Fuglesteg går det sti opp til Berdalsbandet, og i løpet av sommaren skal det merkast rute over til Turtagrø. Huset har 23 sengeplassar og vert ei vanleg ubetjent hytte.

Å få gått resten av Smørstabbtindtraversen som vi i juli i fjor avbrøt i Bjørnskardet delvis på grunn av mye nysnø, var en av turene jeg virkelig så frem til i år. Det var behagelig kjølig og lettskyet pent vær da Tor Erik og jegg krysset broa like ovenfor punktet hvor Storbreagrove flyter nede i Leirdalen. Saksa krafset begge sine klør mot himmelen høyt over oss mens snøen for øvrig dekket det meste av landskapet over 1400 moh. Til Geite Lettgått sti fører inn til Storbrean. Området er overraskende rikt på flora og mange fargerike blomster i all sin beskjedne prakt ble passert på vei innover. Dessuten var det mange merker og diverse instrumenter å se som brukes av forskerne som jobber her inne hver sommer. Etter hvert kom vi inn på fast fin sommersnø og dro litt mer mot venstre enn stien og kom inn på den venstre bretunga på Storbrean. Vi ruslet oppover breen som med unntak av noen få kuler var helt snødekket og tok etter hvert opp i snøflanken ovenfor breen med rak kurs mot Geite. Bakken opp mot Geite er bratt og en del steder hvor vi måtte fra snø til steiner eller omvendt bød på en del utfordringer i form av uønskede gjennomtråkk ned i dype hull. Varmen kom sigende på og med tunge sekker fulle av foto- og klatreutstyr ble det en del svetting og pesing opp mot den slanke, høyreiste varden på Geite. Geite til Saksa Fra toppen er det en nydelig utsikt mot Stetinden. Leirvatnet var helt isdekt og det var generelt mye snø i sentrale deler av Jotunheimen. Storebjørn var fortsatt så og si uten antydninger til åpne sprekker, og det i hele Bjørnebreens lengde ned til dalen. Etter en kort pause på Geite fortsatte vi. Noen korte, bratte klyvepunkter måtte forseres før vi var nede på den forholdsvis horisontale forbindelseseggen mot Saksa. Første utfordring var en hammer i raudfjell som vi forserte via letteste vei litt ut til venstre. Vi var begge enige om at vanskelighetene her lå et sted mellom 2 og 3, trolig nærmere 2 og føltes heller ikke spesielt vanskelig siden det var mindre luftig og med et rødt fjell med betongfeste for støvler og rikelig med gode tak for hender. Videre vasset vi i halvråtten snø opp til den gamle Saksa Ø-1 på 2064 moh i Røynes liste. Som sist gang jeg var der klarte jeg ikke å finne noen primærfaktor over 4-5 meter på denne. Det er mulig snøen ligger svært dypt her, men 30m som i Røyne er det aldri, og da er det uansett snakk om permanent is, så denne kan man glemme. Det går i praksis ikke ned fra Røynes Saksa Ø-1. Da var det mer spennende med neste topp, "min egen" Saksa Ø-1 som jeg i fjor målte til hhv. 10 og 11 meter. Toppen er siste punkt før man tar fatt på selve oppstigningen mot Saksa fra øst og ligger på ca. 2100 moh. 9 meter ble resultatet denne gangen og det er meget fristende å stryke den fra alle lister (eller vil du laservatre den Torgeir?). Herfra var smalnet ryggen mer og mer av og med den storslåtte utsikten var det riktig så trivelig å rusle her. Første utfordring, et punkt på 4-5 meter hvor eggen smalner av til en knivsegg med overhengende stup like ut på nordsiden og bratte bratte sva på venstre side, valgte vi å sikre "just in case", selv om det egentlig var rimelig lettgått på det tørre varme fjellet. Fortsettelsen gikk opp en kort, slak urdekt hammer over et litt slakere strekk som for anledningen hadde ei snøfonn på og opp en ny liten, lettgått og litt luftig svahammer inntil vi stod innved den nesten loddrette østveggen på Saksa. Vi gikk litt ut til høyre og inn i skyggen hvor det meste ennå var vått og fuktig. En del løs grus oppe på steiner her i fjellsiden langt over Storbreen gjorde meg litt engstelig og vi hadde snart på tauet. Et meget enkelt drag førte opp fjellsiden og til slutt ut til høyre litt ovenfor skaret mellom de to Saksa-toppene. Klatringen var igjen mellom 2 og 3 vil jeg anslå, men for anledningen kan man godt plusse på en del for vått overrislet fjell som gjorde det vanskelig å få føttene til å bli stående der man satte dem. Luftig var det dessuten. Skaret mellom Saksa-toppene var fylt av en tykk snøfonn enna og hist og her lå det litt snø som var skyldig i den våte, sleipe klatringen. Sikkert enda finere her på sensommeren når det er helt tørt? På Saksa var det imidlertid trivelig og varmt. Litt sær avstikker til Bjørnskardet Etter å ha spist litt niste og betraktet to taulag som beveget seg fra Bjørnskard og ned på Bjørnebreen med kurs mot Storebjørn satte vi igjen sekkene og tok med oss tauet og litt sikringsutstyr nedover sørvestryggen i retning Bjørneskardet. Den første biten, drøyt 1/3 var fin, litt luftig, spasertur på tørt fjell. Det lå en del snø, men ut mot stupet i sør var det hele tiden en passe bred passasje med tørt, bart fjell. Vi kom snart til den første rappellen og firte oss raskt ned til denne og fortsette bort til neste kant. Denne virket å forsvinne over i et loddrett stup og vi var meget spente da vi firte oss ned. Fordelen var uansett at vi hadde topptau å gå opp igjen på. Også denne hammeren var grei og vi kunne snart konstatere Bjørnskardet for nådd. På Veslebjørn satt det en større gruppe mennesker med god utsikt mot oss og de lurte sikkert når de så oss klatre oppover igjen samme vei? Den første hammeren bød på flott 3'er klatring i tørt solvarmt punkt med et bratt opptak øverst som heller mot 4'er. På toppen av den øverste hylla lå en 100 kg steinblokk som bare bad om å bli tatt tak i. Heldigvis hadde vi undersøkt denne på vei ned og lot den klokelig bli liggende, men den var STYGG!!!. Etter at jeg som siste mann kom opp var det bare en ting å gjøre: "La den store stygge sten fallet utenfor stupet". Den andre taulengden (strengt tatt ikke en taulengde en gang) var langt lettere og på det tørre fine underlaget var sikring knapt nødvendig. Nesten 2 timer etter at vi ankom Saksa var fortsatt bare på Saksa og hadde ennå langt igjen. Ned fra Saksa, over 2077 og Kniven Været var nå strålende, men disig. Stor fordampning fra dalene ga etter hvert disig luft og en del høyreiste skyer med torden og bygeværspotensiale. Leirbreen var nesten helt uten blåis fremme i dagen og taulagene til Storebjørn hadde en helt uproblematisk oppstigningen i den fine sommersnøen. Vi kløv over nordtoppen på Saksa som etter målinger med slingringsmonn i tiltaltes favør ikke har enn primærfaktor på mer enn 8 meter. Nedover nordryggen på Saksa var det bratt, med mange avsatser, men fjellet var heldigvis fast og fint og det meste av snøen var borte på ryggen selv om denne var nordvendt. Vi kom oss derfor fint ned ryggen uten sikring. Flere rappellslynger vitnet derimot om andre, trolig under verre forhold, hadde rappellert ned her. Videre opp på topp 2077 moh (må finne et eller annet navn å bruke på denne i boka, blir for dumt å bruke topp 2077) var det spasertur. Nordvestryggen derimot var overraskende bratt. Vi studerte den ikke veldig nøye, men ved første øyekast luktet det rappell av denne. (Noen som har gått rett opp nordvestryggen?). Vi tok oss i stedet meget bratt ned på breen og rundet tilbake inn i skaret mot Kniven. Dagslyset begynte nå å få et umiskjennelig kvelddskjær og Tor Erik sørget for å holde koken oppe. At jeg ikke var fremme med kameraet en eneste gang mellom Saksa og Kniven i dette finværet sier vel en del? Opp til Kniven fra sørøst gikk greit, men det er skikkelig klyving opp en nesten loddrett skrent på ca. 3 meter. Fra Kniven kunne vi skue mot dagens siste mål, Støre Smørstabbtinden, som fra sørøst ser skrekkelig bratt og utinntagelig ut, men først mått vi komme oss ned fra Kniven. Hvor beste rute gikk hadde vi ikke peiling på, så vi begynte noenlunde rett ned fra toppen. Som fra Saksa var det bratte avsatser nedover, men til forskjell fra denne var det ispedd en del virkelig truende løsgods og godt overrislede sva. Vi fikk sneket oss ned uten taubruk, men satt med en følelse av at dette ikke var ideelle veivalg. Er det noen som vet om man skal gå et godt stykke ned mot vest før man svinger tilbake mot ryggen igjen for å få enkleste trasé på nordvestryggen til Kniven? Store Smørstabbtinden fra sørøst - klatring i griseløst fjell Et par minutter fra laveste punkt mot Kniven reiser den første av to markerte hamre seg mot Store Smørstabbtinden. Vi gikk en håndfull meter til venstre og et par meter opp før vi laget standplass. Tor Erik ledet opp den første hammeren med hjerte i halsen blant løse løse steinblokker. Jeg ville anslå vanskelighetene til i 2-3+, men risikomessig er det bare å plusse på for til dels råttent fjell med mye løst, også store blokker. Tordenskrall over Utledalen fikk oss til å stå på litt ekstra for å komme videre. En eventuell tordenbyge på toppen var ikke akkurat det vi ønsket oss. Etter noen få meter med lettgått terreng reiste den neste hammeren seg. Bratt og mørk der den var sminket i tykke lag med sort skropelav, for øvrig en vekst som farer ganske hardt med veik lavlandshud. Både hender og underarmer var etter hvert ganske såre. Taulengden var muligens litt lenger enn den første, rundt 30 meter. Det ble bratt et stykke oppi der. Med tærne på steiner som gynget under vekta og maaange meter luft under hælene, samtidig som hendene var på febrilsk jakt etter steiner som ikke rocket med når man ristet i de, ble dette litt spennende. Men det går jo som regel bra, også denne gangen, og den siste halvparten opp til toppen var trivelig klyving i kveldssola. Retur på Storbreen, uforsvarlig? Etter en kort , deilig, pause i vindstille på toppen, var det stormkjøkkenet og soveposen som var neste mål, helst med minimal knebelastning. Et kort bratt belte, ca. 50 høydemeter på nordvestryggen til Store Smørstabbtinden kunne oppvise mitt favoritt-terreng. Bratt og løst, sva og steinur. Overforsiktig karret jeg meg gjennom dette beltet og snart var vi nede. Akkurat denne passasjen gjør at Store Smørstabbtinden, for øvrig en nydelig topp, faller noen plasser på min favorittliste. Kanskje bedre å tusle opp på våren med ski når all den løse dritten er fastfrossen og nedpakket? Planen, etter diverse studier på oppturen var å følge Storbreen i nordkanten og tre av i Storbreahøes sørflanke like før det siste oppsprukne brefallet. Planen var dessuten å gå innbundet i tau med dertil tilhørende sikringsutstyr for anledningen. I starten fulgte vi en snørygg ut på breen hvor sprekker verken var å se, lukte eller høre, så taustasen ble liggende i sekken enda en stund. Videre kom vi nede på en horisontal breflata hvor tvilen kom svakt snikende, men tauet ble fortsatt liggende og snart var vi i kanten innunder Storebreafjellets steile sørflanker. Her hadde det i løpet av vineteren rast ned så mye snø at det som måtte være av sprekker sikkert lå 10 meter med snø under oss. Slik fortsatte det til vi skled av breen nesten helt nede. Via ei snørenne til venstre for breen kom vi oss helt ned til dalen og krysset Storbreagrove på den snødekte brefronten. Vi kunne faktisk gå på snøen nesten hele veien ned til bilen og var nede 1 time og 45 minutter etter Store Smørstabbtinden, og det enda vi brukte masse tid ned bratta fra toppen. 13,5 timer tok turen, hvorav svært mye var tid som gikk til sikring og taubruk. Avstikkeren til Bjørneskardet tok mellom 1-2 timer, men det er vel omtrent vet vi ville ha brukt ekstra om vi hadde gått Storbreatinden og Storebreahøe tilbake, så man kan vel si at med den formen vi var i er 13-14 timer den tiden det ville tatt oss å gott Storbreen rundt på alle fjellryggene. Jeg har slengt på en del spørsmål i løpet av teksten. Dersom noen har noen innspill i forhold til disse er jeg kjempetaknemmelig. Litt før 23 var vi i posen og med Leira som tordnet i bakgrunnen ble det en god natts søvn før vi neste morgen svettet oss gjennom "Skardstindtraversen" fra Illåbandet og over til Dumhøplatået. En flott og spennende tur med en kort kort taulengdes sikring og hele 7(!!!) rappeller. En flott hovedtopp ble det og hele 5 "timetringer" (Søraustre Skardstinden, Nåla, Vestre Skardstinden, samt to topper på Dumhøplatået). Men det mest fascinerende med denne turen var kanskje pinakkelen innunder Skardstindnåla. på ei nål omtrent 1 meter i diameter øverst balaneserer et hode i form av en steinblokk på 2-2,5 meter i diameter. Tor Erik prøvde seg, men psyket ut før det siste opptaket. Når vi så den fra vest etterpå så den jo helt syk(!) ut! Som om den kunne tippe når som helst. Bladet i Molladalen ser jo ut som en sjarmøretappe til sammenligning. Dagen etter det igjen var jeg alt annet en klar for tur. Bakkene ned fra Dumhøplatået var en riktig "knekiller", men sammen med Erik Aaseth, Kim og Line Dahlen ble det likevel en fin Urdadalstindtur. Erik kommer forhåpentligvis med en fyldig turrapport fra den.