Søk i nettsamfunnet

Med folk og bikkjer. Skitur hjem på lørdag i strålende vær. Søndags morgen var det tåke, yr og trist vær i lavlandet. Men tur måtte det bli. Søndagsturen kunne gjerne være enkel. Med sol og sommer i noen dager var vel snø og vinter så godt som borte fra de laveste områdene? Bynuten var hvit av nysnø, det kunne jeg se da vi kjørte forbi på vei fra fjellet. Da gjenstår høgjæren eller Li. Jeg valgte en tur i åpent terreng på høgjæren. Det ble en litt fuktig start, med yr på bilruta. Oppover mot parkeringsplassen sank temperaturen og krøp nesten ned mot null. Det var bare et par grader da jeg stoppet. Den første signingen opp mot litla synesvarden går i en nordhelning. Her var det snø. En overraskelse for meg. Nå var det ikke mye snø og den lå i fenner. Over første bakken var det barmark og tørt – for det meste. I høyden var tåka tett. Det var ikke mye utsikt fra Synesvarden. Gått i grått, og litt fuktighet. Nedover mot Holmavatn fikk jeg trekken i ryggen, og kunne åpne opp jakken. Det ble trivelig et stykke. Jeg måtte helt ned mot Holmavatn før jeg traff på andre. Jeg gikk og fablet om at dette ville bli en ensom tur. Jeg har truffet folk i snøkav, i sterk vind – opp mot stiv kuling og i regn og vind kombinert med lav temperatur. Var det tåke som skulle til for at folk holdt seg hjemme? Tåke er ikke nok til å holde folk vekk fra sin søndagstur. Nedover mot Steinkjerringå gikk jeg forbi en del folk. Helt ute ved statuen var det fullt med mennesker. Og det luktet primus og stekt pølse lang vei. Det var tydelig at noen hadde med både mat og utstyr. Jeg fant aldri helt ut av hvor alle folkene hadde kommet fra. Jeg tok en kjapp pause og snudde på hælen for turen tilbake mot Holmavatn. Og fikk igjen trekken bakfra. Noe som gå en fin tur nedover. Det kom folk imot. Mange brukte høgjæren som tursted denne dagen, selv om det var litt surt med trekken imot og litt yr i lufta. Oppover mot Synesvarden kom det en kar springende. Slike folk kan jo ta motet fra oss gamlinger. At noen har kondis til å springe opp bakkene, er litt uforståelig. Selv får jeg hjertet i halsen og puster som bare det med å gå fort i de samme bakkene. En liten trøst er det selvsagt at karen ikke hadde sekk og sprang med lette sko og klær. Likevel er det imponerende. Opp siste bakken mot Synesvarden kjente jeg igjen lukta av stekte pølser og primus. Det var ikke de samme folka som nede ved Steinkjerringa, - jeg spurte… Og her fikk jeg dagens ubehagelige overraskelse. Det var to hunder med i følget. En av disse – en border collier – bjeffet mot meg, knurret og viste tenner. Jeg kom jo noe brått på. Hunden var i bånd og eieren dro hunden inn til seg. Og så var jeg så pass overmodig at jeg strakk hånden ned mot hunden som oppfattet dette som et angrep og beit tak i armen. Jeg kan egentlig ikke skylde på verken hund eller eier, men må ta skylda selv. Jeg burde ha kunnet «lese» bikkja bedre enn det jeg gjorde. Ingen stor skade, men adrenalininnholdet i blodet steg merkbart. Resten av turen gikk med til å tenke gjennom situasjonen, så dum skal jeg ikke være en gang til… Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

På ukjente stier langs sjøen. Overkomandoen (dvs bestyrerinnen) meldte tidlig at det ville bli en familietur på søndag. Hun har i det siste daglig gått turer i nærområdet, og var nå klar for en lengre utfordring. Jeg foreslo å ta kontakt med svoger og svigerinne for å høre om flere ville være med. Svaret var at de godt kunne tenke seg en tur, og om ikke en tur langs kysten nede i Hellvik ville passe. Det var et tur terreng jeg aldri har vært i nærheten v å vurdere, men sikker kjekt. En tur langs sjøen kan da vanskelig bli like utfordrende som den vi hadde på Stord?. Ikke like utfordrende, men heller ingen spasertur uten høydeforskjell og bratte kneiker. Hiv inn et par tauer og noen stiger, så blir det sa avgjort ingen A4 tur. Men dette visste vi ikke noe om før start. Som gikk fra en parkeringsplass litt innenfor Hellvik stasjon. Første kilometeren var fin. Gammel kjørevei, med stabbestein og grus. Det varte ikke lenge før det bar ut i terrenget og det ble å gå på skrå over bratte svaberg, opp og ned haug og hammer for å komme fra strand til strand. Det var gamle grunnmurer og brygger bortover, men lite skikkelig sti. Den krøllet seg gjennom skogen slik at det omtrent var mulig å håndhilse på de som kom etter. Det kom folk etter. Rett etter vi gikk inn i terrenget så vi spor av folk og nede i første viken traff vi på folk. Fra Klepp. Og disse holdt vi følge med, eller de holdt følge med oss resten av turen. Turen gikk fra bukt til bukt og strand til strand. Flere plasser var det lagt godt til rette for båtfolket. Både med brygger og toalett. Og siden dette var midt i fellesferien, var båtfolket på plass. Vi hilste pent på en del, på vår vei langs sjøen. Nå innbød ikke temperaturen til badeliv, men sol og lite vind gjorde at det likevel ble en fin dag. Egentlig kortbuksevær, men stien var så pass overgrodd inne i skogen at det passet best med langbukser. Svette ble vi uansett. Bakkene var ikke lange, men ofte bratte. Det gikk opp og ned og opp og ned. Det tar litt på å gå slik. Før turen fant vi ut at den var på 9 kilometer, og at den var beregnet til 4 timer. Det blir bare så vidt over 2 kilometer i timen. Det virket som et labert tempo. Vi går da normalt fortere? Vi trengte tiden. Det sier noe om hvor «tungt» terrenget egentlig er. Men kjekt. Så avgjort ikke ensformig. Jeg var aldri sikker på hva som dukket opp. Ble det en bratt eller grei bakke? Må det klatring til, eller er det tau eller stige? Eller er det planker i myra og helt flatt? Vi fikk alt dette servert på et fat. Og hele tiden kunne vi høre båter ute på sjøen. Litt uvanlig akkurat det. Turen ble avsluttet med et par kilometer gjennom skogsterreng. Fortsatt i selskap med den andre gjengen fra Klepp. Selvsagt fant vi både felles kjente og felles interesser. En kjekk gjeng å ha følge med Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden