Søk i nettsamfunnet

Lei vinter og kulde fant jeg ut at jeg ville ta en tur sydover. Første stopp på reisen var Rimini, et gammelt badested ved Adriaterhavet. Herfra ble det busstur opp til verdens eldste republikk, San Marino, med besøk på Titanofjellet (749 moh) Jeg gikk opp i tårnet på de 2 borgene, men hvor det høyeste naturlige punktet befinner seg er litt uklart, ettersom begge disse borgene er bygget på de 2 høyeste punktene. Det ble en liten runde i souvernirsjappene, og mye rart var å se, både norske troll og et systembolag fant jeg. Hele dette lilleputtlandet er en samling med souvenirsjapper, men fine fjell var det her i alle fall. Mellom borg nr 2 og 3(egentlig bare et tårn) var det mer natur å se, og jeg slanget meg litt der i godværet. Fra San Marino gikk turen vestover med tog til grensebyen Ventimiglia, som ble benyttet som basecamp for Monaco, da jeg regnet med at overnatting inne i fyrstedømmet ikke var for alminnelige lommebøker. Monaco er litt vrien å navigere i, her ligger gatene bare noen få meter fra hverandre, men det kan være flere titalls meter høydeforskjell, skulle hatt et 3d-kart over landet. Etter litt bom-orientering fant jeg til slutt Cemin des Revoires og navigerte meg frem til toppen av en offentlig heis 162 meter over havet og passende med kartet. Ikke akkurat den fineste fjellturen, men jeg fortsatte videre opp nordvestover, først gjennom terrenget til klippen rett opp, ca 530 moh. Her var det høye gjerder rundt noe telefonmaster, så topp-punktet var ikke innen rekkevidde, men jeg var oppe på platået. Deretter traverserte jeg på oversiden av Monaco, opp gjennom terrenget igjen mot Monte Carlo golfklubb og videre oppover en smal vei mot Mont Agel (1148 moh) Her så jeg noen installasjoner på toppen, men fortsatte oppover helt til jeg møtte en polibil. Denne stoppet, de studerte passet mitt vel og lenge, ikke bare bare å ha så mange rare stempel i passet sitt. Deretter var det marsj-ordre ned igjen, litt synd for det var ikke mer enn ca 100 høydemeter igjen til toppen. Militære veier skulle man ikke gå på nei! Det ble en seig nedoverbakke ned til jernbanestasjonen i Monaco, litt knapp tid til toget, derfra videre til Pisa for å fikse et tårn. Pisa er en grei basecamp for Maltas høyeste fjell, ettersom Ryanair har billige flybilletter derfra til Malta. Før avgang ble det en tur til et berømt tårn, som jeg endelig fikk retta opp, flyplassen var i gangavstand fra byen. På Malta ventet en leiebil som tok meg opp til Dingli-klippene på gærne siden av veien. Toppen var fort unnagjort, så jeg tok en liten runde rundt på øya, før jeg tok fergen over til Gozo, der jeg ble et par dager. Gozo er en mye mindre turistifisert øy en Malta og ligger en halvtimes fergetur unna. På Gozo fikk jeg også med meg det høyeste fjellet, Ta' Dbiegi, som ligger litt vest for hovedstaden Victoria, fulgte veien til landsbyen Santa Lucija, gjennom byen og svakt opp mot høyre til veien stoppet på en høyde på ca 176 m. Herfra travers ned over jordbruksland og opp på toppen på 190 moh. Fra toppen fikk jeg en flott utsikt over et stormfullt hav, med en nydelig regnbue over. Helt vest på Gozo ligger Asur-vinduet, en klippe med en ca 20 meter høyt hull i, der man kan svømme eller seile under i godt vær. Jeg tok sjansen og gikk opp på toppen av vinduet, selv om det skulle være farlig. En spenstig plass som må oppleves om man er på Gozo! Deretter gikk turen tilbake til Malta og med Air Malta til Rom. Godt å komme litt på avstand fra Libya, litt mye støy der for tiden. Siste stopp på småstatsturen gikk til Verdens minste stat med Europas laveste nasjonstopp, 78,501 moh. Denne tinden har jeg forsøkt meg på tidligere, da etter akklimatisering på Etna og Vesuv. Denne gangen var akklimatiseringen mer moderat, og jeg nådde toppen, først og fremst fordi jeg hadde bestilt guidet tur i Vatikanhaven, den eneste muligheten for vanlig dødelige til å nå Vatikanstatens høyeste fjell. Det var faktisk noen høydemeter opp hit! Det er 2 viktige ting når det gjelder denne toppen, det ene er å bestille guidet omvisning på http://biglietteriamusei.vatican.va/musei/tickets/do?weblang=en&do , det andre er å møte opp i tide ved inngangen til Vatikanmuseet. Med en forhåndsbestilling i lomma, kan man gå forbi den vanvittig lange køen og komme rett inn. En tur i Vatikanhaven er egentlig en litt eksklusiv opplevelse. Vatikanet har 16000 besøkende per dag. Vandringene i Vatikanhaven foregår de fleste ukedager, og har typisk 20-30 deltagere, det var litt deilig å rusle omkring her, mens det vrimlet i Vatikanmuseet. Vatikanet har 2 topper. Klatregruppa gikk først opp til radiomasten, som er bygget på toppen av et vakttårn. Jeg trodde dette var høyest, men tok feil der. Det ble en travers over til det andre vakttårnet som ligger like ved heliporten. Her er skrevet på muren 78,501, som jeg antar er høyden på stedet, uten at det er finmålt fra min side. Etter denne lange turen var det godt å slappe av i solen og lufte slitne tær i en av Romas store parker.

Etter en drøy uke i en liten landsby på Toscanakysten med strandbesøk og storbyutflukter begynte det å krible i turbeina. Et raskt besøk på det lokale turistkontoret ga magert utbytte, men jeg fikk i det minste en turguide som dekket hele kysten fra Livorno og sørover. Turbeskrivelsene var gode, men nøyaktig plassering på oversiktskartet manglet - dette skulle etter hvert vise seg å føre til komplikasjoner. Det var bare en tur i nærheten av der jeg befant meg, så jeg valgte å satse på den. Den skulle passere Mt. Pelato på "hele" 370 moh, men jeg antok at det skulle være mulig å ta seg opp på toppen der det skulle befinne seg et branntårn - mao utsikt. Reisefølget disponerte bil og tilbød seg å bringe meg til turstart ved motorveiavkjøringen til landsbyen "vår". På veikartet var det inntegnet bare en motorveiavkjøring i nærheten, så vi dro dit. Jeg skulle starte midt inne i turbeskrivelsen, og starten så tilforlatelig ut - ei lita elv lå der den skulle og veien jeg startet på stemte med beskrivelsen. Men turutrustningen var så som så; Ingen gps, ikke noe topokart og selvfølgelig ikke snurten av et kompass. Fjellskoene befant seg i Trondheim så det ble joggesko, shorts og maten i en plastpose - hadde knapt nok våget meg opp i nærmarka hjemme med dette utstyret. Men så er jo toppen der på 429 meter! Jeg fulgte en traktorvei innover en dal og koste meg i sola, lite med bebyggelse, men en ensom bondegård oppe på en åsrygg var typisk italiensk med noen få vinranker nede ved veien. Jeg møtte en traktor med tømmerlass og fant etter hvert ut at det ble hugget oppe i åsryggen og sendt nedover i ei plastrenne som dundret og braket skikkelig. Området var merket privat så jeg våget ikke gå bort for å forevige opptrinnet. Det hadde regnet kraftig de siste dagene og vanndammene var store langs veien og elven ble krysset et par ganger på vanlig vis på utlagte steiner - business as usual. Noen firfisler pilte over veien og jeg tok fram kameraet for å få et bilde, men mens jeg fiklet med objektivdekslet kom en skarpt grønnfarget slange krypende ut i veien. Den ble visst like overrasket som meg og pilte tilbake i buskaset før jeg rakk å ta bilde av den. Vet ikke om det er giftige slanger der nede, men jeg regnet med at den ikke ville angripe uprovosert. Etter hvert begynte jeg å ane uråd, det drøyde lenger enn jeg hadde regnet med å nå fram til en kryssende ridevei som var nevnt i turbeskrivelsen. Men etter hvert dukket ridestien opp, uten at det var til stor hjelp når det gjaldt å velge riktig retning videre. Jeg valgte selvfølgelig feil. Men etter noen hundre meter møtte jeg et eldre par som kom i motsatt retning. Det var ikke helt enkelt å kommunisere på norsk og italiensk, men jeg forsto etterhvert at de mente at Mt. Pelato var lenger sør enn der jeg var. Alternativet var selvfølgelig å returnere den veien jeg var kommet, men det fristet ikke å gå en gang til nede i dalen uten utsikt så jeg valgte å fortsette for om mulig å komme til en hovedvei eller landsby slik at jeg kunne finne ut hvor jeg var. Etter hvert innså jeg at det måtte være langt dit, så jeg snudde og møtte igjen det italienske paret og fortalte dem at jeg var på vei "al mare". Jeg kunne selvfølgelig ikke dy meg, men tok en annen vei enn tilbake da jeg kom til veikrysset - jeg ville opp i høyden! Etter diverse høydemeter dukket det en landsby frem oppe på åstoppen; Castellaccio. Transport ble rekvirert og jeg satte meg på en liten restaurant mens jeg ventet. Utsikten var upåklagelig, og det viste seg senere at det gikk en sti nedover mot hovedveien direkte fra denne landsbyen. Jeg tangerte den neste vandreruten lenger nord Men, til tross for at turen ikke hadde ført meg til det planlagte målet, bestemte jeg meg for å forsøke neste dag igjen. Vi fant ut hvor den rette motorveiavkjøringen lå, men jeg fikk ikke noe tilbud om skyss opp dit. Så neste formiddag gikk jeg de ca. 2 km opp til motorveien og over brua til den andre sida hvor turbeskrivelsen stemte presis. Jeg gikk i en tunnell av trær så det gjorde ikke noe om sola skinte mens mørke skyer truet nordøstover. Jeg hadde allerede tjent nok høydemeter til at jeg gjennom en åpning i vegetasjonen så rett ned på den hvide stranda i Vada. Etter hvert dukket det opp noen merkelige spor i stien, det så ut som om noen hadde rotet rundt i den sammentråkkede jorda med en stor kjepp. Etter hvert konkluderte jeg med at det måtte være spor etter villsvin som hadde rotet rundt etter mat. Etter hvert passerte jeg en lysning hvor det lå et jaktskur og husket at det var advart mot å gå her i villsvinjakta i oktober. Men juni måtte vel være langt nok unna oktober til at jeg ikke risikerte å bli skutt Stien ble etter hvert brattere, og joggesko var ikke akkurat perfekt for å klive oppover en bratt sti nesten uten spor av grus, men bare hardtåkket jord med dype renner etter det nylige troperegnet. Plutselig var jeg oppe ved foten av Mt. Pelato og så at det var bratt nok til å få litt fjellfølelse. Jeg gjøv til verket og prøvde å gå rett opp, men innså fort at fottøyet ikke tillot dette - traversering måtte til. Nesten oppe kom jeg inn på stien og dukket opp på toppen til lyden av arbeidere som drev og reparerte/monterte et digert antenneanlegg på toppen. Det var nesten like stor nedtur som å komme opp på Snøhetta og møte dieselaggregatet der Selv om branntårnet og selve toppen var utilgjengelig, var den en fin ås nordover med utsikt i alle retninger unntatt ned mot min landsby. Og det første jeg så, var landsbyen Castellaccio fra dagen før - det var langt nok bort dit til at jeg slettes ikke angret på at jeg ikke prøvde å finne veien opp til toppen dagen før. Det ble en del fotografering før turen ned igjen og en rask matbit ved foten av "Fjellet". Ned mot motorveien fulgte jeg anleggsveien og hadde en trivelig tur. Og vel nede møtte jeg rideveien igjen - jeg kunne ha fulgt den helt hit, men angret ikke på at det ble to turdager i stedet for en. Var tilbake til leiligheten i god tid for lunsj og kunne begynne å planlegge hjemreise dagen etter. Denne ble litt langvarig, med siste fly tilbake til Trondheim, men med belønning i form av noen trivelige nattbilder fra Sylan. Nå skal det bli godt med en tur i marka eller på fjellet her hjemme igjen

Fra fine toppturer i Jotunheimen i juli til Italia og campingferie ved Garda-sjøen. 35 grader i skyggen, latmannsliv, pizza og bading. Men også her lokker fjellene. Nord for Garda ligger øst-Alpene og venter. Kjente navn som Texel-gruppen, Dolomitene og Brenta, mindre kjente navn som Adamello, Presanella og Ortler. Ved ren tilfeldighet ble det ikke en av de første områdene: jeg hadde ikke noen kart over Dolomitene og beskrivelser av toppturer i Adamello og Presanella var glemt hjemme. Det ble altså rundt Ortler: Stelvio Nasjonalpark på ca. 30 x 30 km med ca. 130 topper over 3000 meter. Utgangspunktet var dagsturer fra Garda. Det vil si å stå opp om 05.00 , kjøre i timevis over gode og dårlige veier, for deretter å begynne turen. Målet var å se området fra alle kanter som kunne nåes innen tre timers kjøring. Ikke for vanskelige topper heller. Jeg gikk alene. Bedre å nå en litt lettere topp enn å måtte snu. Disse begrensningene gjorde at de tre mest interessante turene i området ikke var realistiske. Til det høyeste fjellet Ortler (3905) er det både en drøy tur og brepassering rett før toppen. Til områdets absolutt vakreste fjell, Königsspitze (3851), er det enten brepassering eller en lang omvei via tre andre lavere topper: for mye for en dagstur for meg i hvert fall. Den tredje turen var dessverre heller kke aktuell: en tredagerstur over ikke mindre enn 13 topper over 3500 meter langs hele sydvestkammen med overnatting i bivacco / hytte. Turene kort fortalt: Zufrittsspitze (3439) og Weissbrunnerspitze (3253) Utgangspunkt er Lago Fontana Bianca (1900) innerst i Ultendal helt i øst av nasjonalparken. Enkel tur over god sti opp til Grünsee og Canzianihytta med flott utsikt særlig mot Hintere Eggenspitze. Lett videre oppover til stiskille med fin rasteplass. Merking videre av og til mindre bra. Brattere stykke mellom hammer og sne opp til snekam som er øverste del av bre på nordsiden. Over denne og opp renne i sydveggen (fast tau siste brattere bit) til toppen. Fin utsikt men dessverre surt vær (+ 1 grad) og litt for mye vind og skyer . Ned igjen til brekammen. Videre over kammen mot Weissbrunner. Første 'tårn' passert sydøst. De neste stort sett over kammen selv. Klatring til minst II+, ett stykke nedover på 6-8 meter var nok sikkert grad III (men dette stykket kunne selvsagt omgås i sydøst med temmelig mye høydetap). Ned fra Weissbrunner via antageligvis normalruten til toppen: en ikke for bratt helling som ender opp i et lite skar mellom fortoppen og hovedtoppen av Weissbrunnerspitze. Godværet kom selvsagt først da jeg var nesten nede ved Grünsee igjen. Köllkuppe (3330, I. Veneziaspitze (3386), II. V.Sp. (3371) en III.V.sp. (3356) Utgangspunkt parkering ved Malga Mare i sydøst. Flott utsikt oppover mot den snedekkede Palon de la Mare (3703) med mektige breer. Videre oppover fin sti til Lago Lungo: en grønn perle i sten-ødemarken. Ideelt for en pick-nick. Videre opp til de bittesmå sjøene Le Pozze og nordvestover opp til Hohenferner joch var fint terreng. Fra Le Pozze var det slutt på stien, men veien var lett å finne. Opp på nordvestkammen mot Köllkuppe. Av og til litt leting etter beste vei, men forholdsvis enkelt til toppen. Kammen videre til I. Veneziaspitze vanskeligere. Diverse plundrete passasjer. Fra I. videre til II og III Veneziaspitze greit. Monte Vioz (3545) Utgangspunkt Pejo Terme på sydsiden. Allerede når man kommer kjørende inn dalen ser man mer enn 2500 meter rett opp mot dagens mål. Monte Vioz: et fjell som m.h.t. vanskelighetsgrad og fasiliteter kan sammenlignes med Galdhøpiggen. Startpunkt på 2380 via kabelbane og stolheis, utmerket sti til toppen og en betjent hytte på 3535 moh med god mat og kaffe. Kan gåes med barn med forsiktighet. Stien er god nok men det er av og til temmelig bratt nedover ved siden av. Uflaks med været igjen. Fra ca. 3000 moh endte jeg i skyene. Stien var lett nok å følge, så det var bare å streve videre. Ble på toppen en time i vind og lett sne for å få sett (og fotografert) litt av utsikten i de sjeldne øyeblikkene med hull i skydekket. Deretter temmelig forfrossen ned til lunch i fjellhytta. Pizzo Tresero (3594) og Punta Pedranzini (3599) Utgangspunkt Rifugio Berni rett under Passo Gavia i vest med særlig imponerende utsikt mot den bratte vestveggen av Corno dei Tre Signori. Også dagens mål er synlige. Den fine kammen fra Pizzo Tresero til Punta San Matteo. Som vanlig fin sti opp til breen på ca. 3100 moh. Herfra kommer jeg meg opp på kammen. Mye klyving bortover og opp til en bivacco som ligger som et ørnerede på den smale kammen. Herfra blir det noen korte stykker med klatring. Jeg hadde funnet informasjon om at det første vanskelige stykket kunnen unngås nede i nordvestsiden. Etter å ha våget livet en stund på løs grus og med dårlige tak for hendene bestemte jeg meg for å snu. Dette var alt for farlig. Tilbake ved bivacco'et tok jeg sjansen på et forsøk på kammen selv. Det viste seg å være et godt valg. Det var noen stykker II+, men etter ganske kort tid var jeg forbi det vanskelige stykket. Resten var greit til toppen. Fra toppen utsikt mot Bernina og Disgrazia i nord, hele kammen østover via San Matteo og Vioz til Monte Cevedale og selvsagt mot en masse lavere fjell i vest. Videre til Pedranzini var litt lett klyving. På toppen piggtråd og skytestillinger fra første verdenskrig. Kan ikke ha vært morsomt å ligge der om vinteren. Hadde ikke energi til å gå videre over kammen. Til Cima Dosegu (3560) så helt greit ut. Opp til Punta San Matteo (3678) så fra avstand farlig ut. Det så ut som et stort stykke av en sneskavl (som må forseres) hadde rast ut. Tilbale på Tresero traff jeg på en del italienere som hadde gått ruten oppover over den øverste delen av breen og fortalte at det ikke var noen sprekker der. : Det var til og med normalt å gå der alene eller i gruppe uten tau. Denne veien tok jeg tilbake. Først ned en bratt og løs ur ned til breen. Resten var greit. Et stykke med steiner på is var litt skummelt. Tok masse pauser for å nyte den flotte utsikten mot kammen opp til San Matteo. Så greit ut opp til den andre toppen (av fire). Videre vanskelig å vurdere på avstand. Hintere Schöntaufspitze (3325), Innere Pederspitze (3305) og Plattenspitze (3422) Utgangspunkt er Solda helt på nordsiden. Når man kjører veien innover dalen ser man rett opp i siden mot Ortler. Fra Solda går det en kabelbane opp til Schaubachhytta på 2610 moh. Med en gang man kommer ut av banen har man et fantastisk syn mot nordveggen av Königsspitze med stupbratte breer. Utrolig hvor liten jeg følte meg. Selv hade jeg atskillig mindre tøffe mål for dagen. Først via lett vei langs en utrolig skjemmende ny kabelbane (ikke i bruk enda) opp til Madritschjoch. Herfra lett sti til toppen av Hintere Schöntaufspitze En fin tur for barn til et flott utsiktpunkt mot Königsspitze, Monte Zebru, Ortler og den grønne fine Martelldalen. På den andre siden av dalen kunne jeg se Zufrittspitze og Veneziaspitzen fra andre turer. Videre rett ned nordryggen så litt for bratt ut, så jeg gikk et stykke tilbake og deretter ned og under toppen til Schöntaufjoch. Over kammen var ikke for vanskelig. Opp til Innere Pederspitze var greit. Derimot var det tøft å komme seg ned nordryggen fra Innere Pederspitze. Underveis to hammere. Særlig den nederste var vanskelig å komme seg rundt. På veien nedover brukte jeg vestsiden, tilbakeveien klatret jeg via østsiden som virket litt mindre farlig. Opp til Plattenspitze var greit men slitsomt pga masse løs småsten. Tilbake samme vei til Innere Pederspitze. Herfra rett sydover ned i dalen under Madritschjoch og derfra via stien opp til joch og ned til Schaubachhytta. High-lights : Motorveien til Brennerpasset gjør at store deler av øst-alpene blir tilgjengelige for dagsturer selv med utgangspunkt ved Gardasjøen. Store høydeforskjeller (Lago di Garda 65 moh til Monte Vioz 3645 var den største), gåing stadig på stor høyde (2500 - 3700) og lange kjøreturer (opp til 6 timer per dag) gir en viss begrensning likevel. Stort sett synes jeg selv at turer på ca. 8 timer var nok. Ellers var jeg ikke alt for hyggelig selskap for familien dagen etter. Drikkevann finner man vanligvis opp til ca. 3000 moh. Unntak Monte Vioz der det var 'tørt' hele veien. Har drukket vannet både i dette området og i Aosta uten problemer. De fleste toppene jeg fikk med meg er forholdsvis lette hvis man tar en topp av gangen. Det blir kun vanskeligere hvis man vil følge kammene mellom toppene. Disse har ofte grad II til II+ klatring. Noen stykker grad III. Veneziaspitzen (I-III), Pizzo Tresero og Punta Pedranzini kan kun nås via kam eller over bre. Hyttene befinner seg stort sett rundt området på ca. 2000-2500 moh i dalene eller ved pass. Unntak er Rifugio Mantova d. Vioz på 3535 rett under Monte Vioz. Turister fra utenfor Syd-Tirol treffer man nesten ikke. Kun på Monte Vioz (lett og høyt) traff jeg noen Tsjekkere. Ellers er det lokalfolk som på sydsiden kun snakker italiensk og på nordsiden kun tysk. Egen konklusjon: Et flott område med turer i all kategorier fra vandringer rundt sjøer, passoverganger, lette vandretopper, vanskeligere topper og kammer og breer. Jeg håper det blir mulighet til å komme tilbake. Med 12 av de ca. 130 toppene er det så utrolig mange fine toppturer igjen. Om enda flere år kan jeg kanskje gå i dalene med barnebarn og se opp mot topper jeg har vært på ......... med minner og lengsel. Kjell-Erik

Også seinhøstes kan det være fint i Italia, og på Sicilia lå fortsatt tempen på godt over 20 grader i starten av November. Det ble en tur opp til Etna, der vi akklimatiserte med en overnatting på hotell Corsaro som ligger på ca. 2000 meter syd for Etna. På vei opp mot hotellet var himmelen rødlig over deler av vulkanen, her var utbrudd ! Vi fulgte en vei oppover til ca. 2900 meter. Denne var brøytet, og enden turister passerte i noen bråkete 4hjulstrekk-busser. Herfra gikk vi til fots over snødekt mark oppover mot toppene. Det er flere topper på Etna, sydøst-krateret var det mest livlige, her gikk vi ikke opp, men fant veien opp til det høyeste krateret som lå mot nord som også var temmelig livlig. Like før toppen måtte vi dukke gjennom en svovelsky, måtte holde pusten noen meter forbi det verste. Høyden på Etna er litt varierende, de fleste tallene ligger mellom 3320 og 3350 meter. 3345 gikk igjen, lurer på om dette er offisiell høyde nå, men dette er et fjell i bevegelse, så høyden varierer litt fra år til år ! Vi var de første den dagen på toppen av Etna denne dagen, 2 dager etter var vi på toppen av Vesuv, ikke særlig livlig vulkan der, men et spennende krater som ligger over 300 høydemeter lavere enn kraterkanten. Også på Vesuv var det snø, i alle fall nok til noen snøballer. Siste fjelltopp på vår Italiatur var "Vatican hill", det høyeste punktet i Vatikanstaten. Byråkratiet satte en stopper her. Paven slapp oss ikke inn i haven... Hilsen Snilen med datter på tur i Italia

Med et vanvittig tidlig morgenfly fra Gardermoen var vi i Geneve allerede klokken 10 om morgenen lørdag 10.juli. Med et ekstensivt søk på forskjellige værmeldinger hadde vi på forhånd funnet ut at vi burde dra sørover. Nord for alpene og i Gran Paradiso, hvor vi opprinnelig hadde tenkt å gå fottur, var værutsiktene for dårlige. Kart over Parco Alpi Maritime og Parc National du Mercantour ble kjøpt inn i Chamonix, og med en ny Renault Laguna leiebil og italienske motorveier gikk det rimelig kjapt ned Aostadalen, forbi Torino og Cuneo og ned til Terme di Valdieri hvor vi parkerte bilen. På et informasjonskontor for nasjonalparken fikk vi reservert plass i Refugio Remondino, og etter drøyt to timers gange i kraftig stigning var vi oppe ved hytten på 2430 moh ca kl. 21 hvor de ventet oss med middag. Ikke akkurat imponerende tempo på Lene og meg oppover – Rolf var nok i litt bedre form. Om det var høyden, reisingen eller dårlig form som gjorde utslaget vet jeg ikke, men beina ble stive, og tungpustet ble vi. Hytta var populær for klatrere og de som skulle bestige Cima Argentera (3297 moh); det høyeste fjellet i Alpi Maritime/Alpes Maritimes. Videre gikk turen over til den franske siden og Refuge de la Cougourde (2090 moh). Vi passerte Col du Mercantour på 2611 moh som ble turens høyeste punkt – og dagsetappen var med knapt 8 timer turens tyngste. Ypperlig mat i Refuge de la Cougourde også, og flott turterreng rundt hytta som lå akkurat under skoggrensen. Skoggrensen går forøvrig her i 2100 – 2300 meters høyde. På mandag bar det over Pas des Ladres og Col de Fenestre til Refugio Soria Ellena (1840 moh) i Italia. Vertskapet var virkelig glade for å ha oss som gjester siden det ikke var så mange på hytta. På turen fikk vi se steinbukker som ikke enset oss på 30-40 meters avstand, og rundt hytta var det en stor flokk med gemser om kvelden. Neste dag var det en lengre etappe igjen som tok oss over passene Col di Fenestrelle (2402 moh) og Colle del Chiapous frem til Refugio Morelli Buzzi (2400 moh). Også en populær hytte blant klatrere med fjellvegger for storveggsklatring like ved hytta. På onsdag gikk vi ned igjen til bilen i Terme di Valdieri. Vi kjørte tilbake på de samme motorveiene, opp Aosta-dalen og videre oppover Val di Cogne. Greit å ligge på et 3-stjerners hotell, spise en bedre middag og få av seg fjellklærne for en stund. Nå var det Gran Paradiso som vi ønsket en topptur til. Turistkontoret i Cogne var imidlertid lite til hjelp for det. Men ellers var Cogne en fantastisk flott dal som hadde fortjent mer enn et så kort besøk. På torsdag morgen kjørte vi til turistkontoret i Villeneuve nede i Aostadalen, hvor en svært hjelpsom dame til slutt klarte å booke oss inn på hyttene i Gran Paradiso. Mange av hyttene var fulle. Etter å ha kjørt opp Val di Rhêmes og en kort ettermiddagstur i varmen var vi oppe på Refugio Benevolo (2285 moh). Etter en enda senere ettermiddagstur ble det første fjellet besteget, en topp på 3020 moh øst for hytta. Fredag gikk vi ned til bilen igjen, og kjørte ned Val di Rhêmes og opp Val Savaranche til Pont. Dagens ettermiddagstur gikk til Refugio Vittorio Emanuele (2732 moh) hvor vi fikk tre madrasser ved siden av hverandre innerst på loftet. Hytta var full, og ordet ”koselig” var ikke beskrivende for hverken hytta, vertskapet, gjestene eller den stemningen folk var i. Her var det Gran Paradiso sin høyeste topp på lørdagsmorgen som var målet, og adrenalinet fløt fritt. Vel. Vi stod opp slik at vi fikk frokost 04 vi også. Og etter at Lene uten stegjern hadde returnert ved brekanten på 3100 moh gikk Rolf og jeg i høyt tempo opp til toppområdet på litt over 4000 moh hvor vi stilte oss i kø for å prøve å komme frem til den hvite madonnastatuen som står ved toppvarden. Men etter at vi hadde irritert oss over frekke franskmenn og illsinte italienske damer en stund og fryktet overhenget mot sør fra toppeggen, fant vi at vi aksepterte Gran Paradiso som besteget selv om vi kun fikk gitt et slengkyss til den hvite madonnaen på 20 meters hold. Oppe på toppeggen gikk folk i kø med stegjern mens de var innbundet i tau, og jeg syntes i det hele det var risikofylt å oppholde seg der. Turen opp til toppeggen var imidlertid flott med utsikt mot Monte Bianco og Grand Combin sammen med topper og brefall i Gran Paradiso. Vi gikk med stegjern og isøks og var innbundet i tau, men det var ingen klatremessige passasjer før vi snudde på toppeggen. Formutviklingen på alpeturen hadde også vært formidabel. Opp til Gran Paradiso hadde vi et tempo på 340 høydemeter i timen fra 3400 moh til 4000 moh, og passerte andre taulag i godt driv. Ganske bra etter kun en ukes akklimatisering. Selv er jeg treg til å høydeakklimatisere meg, men turen i Alpi Maritime må ha hatt en viss akklimatiseringseffekt, selv om jeg vanligvis er skeptisk til at sovehøyder under 2500 moh hjelper noe særlig. Turen ned til Refugio Vittorio Emanuele og videre ned til Pont gikk i bra tempo, og siste natten ble tilbragt på hotell i Courmayeur med en utsøkt 5-retters middag. På søndagen var vi turister før et kveldsfly tok oss sent tilbake til Gardermoen igjen. Kort oppsummert var den delen vi så av Alpi Maritime et område med daler, fjellpass, rikt dyreliv og knapt med et eneste flatt område. Enten gikk man oppover eller nedover. Fint område å besøke med lite folk. Dessuten er det kjekt å kunne gå i kortbukse, selv om det i år på toppen av passene var større snøfelter vi måtte passere, sikkert pga en snørik vinter og kjølig vår og forsommer. Gran Paradiso bærer navnet med rette. Et flott naturområde med ville dyr, brede grønne daler, spisse topper og mange isbreer. Toppen på 4061 moh kan man gå på for å ha gjort det, men ellers byr Gran Paradiso på mye mer. Håper jeg kommer tilbake en gang. En drøy ukes tur inklusive flybilletter, leiebil og ellers alt nødvendig kom på knapt 8000 kr, men da levde vi ikke akkurat på sparebudsjett heller. Takk for info her på fjellforumet om Gran Paradiso og hytter i Italia.

To uker i Syd-Tirol i september Hvorfor Syd/Tirol i september? Mye roligere fordi feriene er forbi og som regel mer stabilt vær uten torden. Ulempen er at allerede rundt 20 september stenger de første hyttene. Stelvio Nasjonalpark / Ortler-området i de Italienske østalpene. For dem som ikke kjenner området en kort generell beskrivelse. Området ligger mellom Bolzano og Merano i øst og Bormio i vest. I nord er det avgrenset av Val Venosta / Vinschgau og i syd av Val di Sole. Den letteste ankomstruten nordfra er vel Brenner-motorveien. For en runde rundt hele området må man over tre pass: Stelvio, Gavia og Tonale. Stelvio i nordvest er høyest, 2757, og meget kjent blant motorsyklister og syklister. Jeg har ikke telt hvor mange det var, men det virker som bilene var i mindretall. Det er en skikkelig utfordring å sykle opp fra f.eks. Prato allo Stelvio på ca. 900 meter og helt opp til passet. Ikke mindre enn 48 nummererte (så vet man hvor langt det er igjen) hårnålsvinger opp til passet og 36 på Bormio-siden. Alle tre passene er også fine utgangspunkter for turer. Inn i området går det tre daler fra nord til nordøst, to fra vest og to fra syd. For å krysse området til fots fra øst til vest eller nord til syd, er det relativt få muligheter (pass) som ofte innebærer brepassering. Det er gode overnattingsmuligheter i alle dalene og selv helt op til over 3000 m. Generelt prisnivå er ca. 45 euro for halvpensjon med plass på rom (”lager” litt billigere). Mulighetene for fjellfolk, vandrere og alpinister, er enorme. Det er ca. 130 topper over 3000 meter i alle slags kategorier. Høyeste fjell er Ortler (3905), men etter min mening er Gran Zebru / Königsspitze (3851) det absolutt flotteste. Det tredje høyeste, Monte Cevedale, har en atskillig lettere adgang enn de to andre via en bre. Ellers er det mange mange fjell som kan karakteriseres som greie. Ofte med gode stier et godt stykke oppover, f.eks. til et pass, og merking videre til toppen. I og med at området ligger syd for hovedkammen av Alpene, er det som regel mindre utsatt for nord-föhn og varmere. En siste ting å ta hensyn til er at sånn omtrent diagonalt fra nordvest til sydøst går språk – og kulturgrensen. I nordøst er det m.a.o. tysk (østerrisk) og i syd og vest italiensk. Kart over området har både Kompass og Tabacco (1:25.000). Martelldalen 3-5 september. De første dagene hadde jeg planlagt i Martelltal i nordøst. Jeg hadde vært oppe på noen topper rundt denne dalen før og visste at det var mer enn nok av nye muligheter. Hintere Rotspitze (3347) og Hintere Schranspitze (3357) 3. september var værmeldingen OK. Sent på middagen var værforandring ventet, men det burde være nok godvær for en skikkelig topptur. Utgangspunktet var Gasthof Schönblick (ca. 2070): et sted med god mat men totalt uten sjarme. Ellers kan man bo i Enzian hytten ret ved siden av eller en del høyere i Zufall hytta. Jeg fulgte veien videre et par hundre meter til stien, merket nummer 12 retning Sallen-joch, begynte. Den var grei nok, men ved et stiskille var jeg litt for rask (er også dårlig angitt) og tok feil sti. Man må der gå til høyre. Oppdaget feilen heldigvis raskt og kom meg opp gjennom skogen til den riktige stien igjen. Stien kommer opp til en hengedal med en liten bro over en bekk. Herfra går det temmelig bratt og slitsomt ca. 500 hm oppover. Deretter litt slakere over litt ur opp til passet på 2965. Første målet mitt i dag var (Hintere) Rotspitze. Fra passet følger man den ca. 1,5 km lange ryggen litt opp og ned sydvestover mot toppen. Til å begynne med er det helt greit. Kun på det siste stykket horosontalt før den siste stigningen er det et et par litt vanskeligere punkter som lettest kan passeres på høyre (nordvest) siden. Etter presis 4 timer er (Hintere) Rotspitze (3347) nådd. Nok energi til en topp til. Kammen videre vestover mot neste topp ser grei ut og viser seg å være det også. Tre kvarter senere står jeg på toppen av Hintere Schranspitze (3357). Under meg ligger Careser-breen. Etter kartet burde dette være en gigantisk bre, men en temmelig stor del er smeltet vekk. Synd å se hvor fort dette går. Fra den andre enden av den lange toppen ser jeg rett ned på Schranbreen vertikalt under meg. Ingen brukbar vei ned der. Videre bortover ser jeg de tre Venezia-toppene og Köllkuppe ligge på rekke og rad. Disse har jeg vært på tidligere. Her er muligheter for en skikkelig fin, og enkel, travers av seks topper på over 3000 på en dag. Riktignok med brepassering hvis man vil ta en runde. Det begynner å skye til temmelig fort nå. Ikke ovenfra, men sånne skumle skyer som kommer lynraskt opp fra dalene. Det er visst på tide å snu. Jeg vurderer en annen rute tilbake med en travers til Vordere Rotspitze. Ser brukbart ut, men jeg kan ikke se hele kammen og det ville være ille hvis jeg måtte snu halvveis med værforandring på gang. En annen gang kanskje. Tilbake finner jeg en litt kjappere rute. I stedet for å følge kammen helt tilbake til Sallentjoch, går jeg det siste stykket under kammen langs Gramsenbreen. Det sparer meg litt berg og dalbane over noen hauger. Ser lengseltfullt opp mot Innere Gramsenspitze, men bestemmer meg for å være fornuftig i dag. Kommer inn på stien litt under Sallentjoch og skynder meg litt tilbake. Så vidt kommet meg innenfor døren før det begynner å regne og deretter ..... SNE. Og det var begynnelsen på et angrep fra en skikkelig nordföhn. De neste to dagene var sure (vind) og kalde. Heldigvis ble det meste av sneen hengende lenger nordover. Lyfispitze (3352) 4 september var det spådd sne helt ned til 1500 meter. Heldigvis var det ikke kommet så mye enda, så jeg regnet med at en lett tur med merking burde være mulig. Jeg satset på Lyfispitze på den motsatte siden av dalen: skrått overfor Rotspitze. I begynnelsen følger man en vei med merking 6/8 til Lyfialm. Der er det en servering som ser koselig ut. Verten ser meg komme forbi og lurer på hva målet er. Jeg blir advart mot is oppover mot toppen. Rett bak Lyfialm begynner sti nummer 10. Den går i fine svinger oppover gjennom skogen til den kommer ut på en alm med et hus og et stiskille. Videre over nummer 10. Høyere ble det stadig vanskeligere å finne markeringene p.g.a. sneen. Heldigvis var ruten ganske logisk. Ruten går mot NV et stykke overfor en liten innsjø på 2970 rett under et bratt parti. Her er det eneste stykket undervies med litt løs ur. Etter dette stykket dreier ruten til høyre (nordøst) og går oppover hellingen til sydryggen som følges greit til topps (3 timer15 min.). Heldigvis er det kun sne og nesten ingen is. Utsikt er det dessverre nesten ikke. Ser kun det neste toppunktet (3343) som er navnløst. Nok av sjanser for kreative navngivere i Alpnene. Jeg blir på toppen en god stund og håper stadig på en mulighet for et par bilder, men skyene og sneen ødelegger moroa. Kaldt er det også: under 0. I kjapt tempo ned til Lyfialm for en velfortjent lunsj. Forøvrig garantert en flott og meget enkel tur i godvær. Vordere Rotspitze (3033) og Kalfanwand (3061) For 5 september er værmeldingen enda dårligere. Det kan bli stormkast og enda mere sne. Jeg satser på forsøk på en kort tur til Vordere Rotspitze. Kun ca. 3 km og visstnok fin sti (no 31). Dette stemmer heldigvis også. Underveis er det et par kraftige vindkast, men det går bra. Rett under toppen er det et stykke med faste tau. Vanligvis (tørt vær) fullstendig overflødig, men på en dag med is sikkert greit. Toppen er nådd etter 2 timer og 10 min. Og jeg er nede igjen etter 3.45. Hva skal jeg da gjøre resten av dagen? I hvert fall ikke sitte i den kjedelige pensjonen. Jeg bestemmer meg for en tur på den andre siden av dalen: Kalfanwand. Det er ikke akkurat så smart m.h.t. høydemetere, men vel m.h.t. sikkerhet. Også til denne toppen er det nemlig en fin, forholdsvis kort, enkel og merket sti nummer 39. Igjen er problemene kun kulden og sneen. Ruten er igjen veldig grei. Toppen, nådd etter 2.10, er en del an ev kam som går videre opp til Aus. Pedersp. (3408). Jeg tar en tur ned i skaret for å sjekke PF. Måler denne til ca. 40 meter. Det er et pass videre oppover som muligens har en høyere PF, men med glattheten i dag blir det ikke noen ville klatringer videre. Ned igjen for å pakke for neste etappe.

Årets Alpetur var lagt til første halvdel av april, noe som skulle vise seg å være et svært vellykka trekk. På en tur for to år siden var også de høyeste toppene i Monte Rosa-massivet på grensa mellom Sveits og Italia målet. Vi ble da kraftig innesnødd på Schönbielhutte de første dagene, slik at vi måtte ”nøye” oss med heisbaserte dagsturer til Breithorn og Castor fra Zermatt. Da brikkene falt på plass for en ny tur i år, fant vi ut at Zermatt var et greit utgangspunkt, da vi ville ha god nytte av logistikkmessige erfaringer fra sist. Vi hadde dessuten mye ugjort i Monte Rosa. Med billige Norwegian-billetter Gardermoen-Geneve og ca. 4 timer i tog er reisa grei. Første og siste natt var bestilt på Zermatt Jugendherberge, noe som vi hadde gode erfaringer med fra sist. Overnatting, middag og frokost av bra kvalitet til under 400 Nkr pr. pers/natt. Værklaff Etter en stabil og tørr vinter, var været litt mer skiftende den siste perioden før vi dro. Langtidsvarselet tyda imidlertid bra, og det skulle bare forsterke seg. Det hadde klarna opp den dagen vi ankom Zermatt og kort fortalt viste det seg og bli lettskya eller klart vær under hele turen, med unntak av en dag. Den var forresten ikke så verst den heller…. Monte Rosa Hütte Vi valgte og legge de første dagene til Neue Monte Rosa Hütte (2883 m.o.h.). Hytta er verdt besøk i seg selv, og selv med bortimot full hytte, var flyten i aktivitetene svært god. Et teknologisk og arkitektonisk kunststykke etter min oppfatning. De er selvforsynt med strøm, og har også innlagt vann (ikke drikkevann). Hytta er veldig populær, men online-reservasjon gjør det enkelt å følge med på belegget og eventuelle avbestillinger. Dag 1 og 2; akklimatisering Ut i fra snøforhold (lite snø under 2000 meter utenom preparerte traseer) valgte vi å gå til hytta fra gondolbanens toppstasjon på Kleine Matterhorn (3883 m.o.h). Derifra rant vi i preparerte traseer, før vi tok ned untere Theodulgletscher, til den møter den relativt flate Gornergletscher på om lag 2400 m.o.h. Herifra går det i slak stigning inn breen, og opp en bratt kneik til hytta. Neste dag gikk vi en tur til Jägerhorn (3970 m.o.h). Overraskende krevende toppegg gjorde at vi ikke nådde helt til topps Dag 3 Drømmen om Dufourspitze Det er et eller annet tiltrekkende med denne toppen, enten det er navnet, høyden (4634) eller den alpine karakteren. Gjerne er det vel en kombinasjon av disse. Etter at jeg begynte å gjøre meg kjent med Alpene, har det vokst seg drøm om å besøke toppen av dette fjellet. Under klar stjernehimmel starta vi fra hytta kl. 05.30. Det var en stor opplevelse å følge overgangen fra natt til dag mens vi sakte vant høydemetere. I denne perioden brukte så godt som alle ruta via Silbersattel (skaret mot Nordend). Herifra var det drøye 100 høydemetere på faste tau opp is-/snø-/klipperenne til toppen. Klar luft, lite vind og fin temperatur gjorde dagen til en stor opplevelse. For min del merka jeg høyden godt utover dagen, slik at returen blei noe tyngre enn 1700 meter unnabakke skulle tilsi. Men vi rakk da middagen. Dag 4 Hviledag Vi bevilga oss en hviledag på hytta, etter en lang tur dagen før. Dag 5 Til Italia Alpin start igjen. Vi gikk opp Grenzgletscher under Liskamms mektige østvegg. Ved Lisjoch (4250) møtte vi “horder” av italienere på søndagstur i tynnlufta. Vi nøyde oss med en avstikker til Ludwigshöhe (4341) før vi rant ned til hytta Capanna Gnifetti (3647) på italiensk side av Monte Rosa. Dag 6 Toppsamling Nydelig vær og vi tok oss en runde på Piramide Vincent (4215) – Vindstille på toppen, Corno Nero (4321) – Spiss, morsom topp og Parrotspitze (4432) – Flott snøkam. Det var mandag, og mindre, men fortsatt en del trafikk på toppene. Deretter tok vi ei ny natt på Gnifetti. Hytta har en helt annen karakter en Monte Rosa Hütte, men var absolutt verdt et besøk. God service. Dag 7 Skiftende vær Etter en vindfull natt satte vi kursen mot Sveits igjen, samme vei som vi hadde kommet. Skikkelige vindkast opp brefallet i retning Lisjoch, som vi ankom i tett skodde. Det var ikke langt mellom solgløtta, så vi fikk oss en tur oppom Signalkuppe (4554), med europas høyest beliggende overnattingsted. Tiltagende tåke, og mye vind gjorde at vi droppa Zumsteinspitze (4563) denne gangen. Deretter lang nedkjøring ned Grenzgletscher til Monte Rosa Hütte. Først denne dagen kjente jeg god effekt av akklimatiseringa. Dag 8 Omvei til Zermatt Klart vær og kaldt. Vind på toppene. Nedkjøringa fra Gornergletscher til Furi var bortimot snøfri, og den snøfrie stien fra breen fram til Rotenboden frista heller ikke. Derfor gikk vi østover om Cima di Jazzi (3803), før vi returnerte ned Findelgletscher til heisstasjonen Gant. Derifra i gondol opp til Blauherd, og langs preparerte traseer nesten ned til sentrum av Zermatt. Ei lang nedkjøring på om lag 2500 høydemeter. Deretter blei det dusj, middag og overnatting på ungdomsherberget, før returen hjem neste dag. En tur som absolutt gav mersmak

Hei, Sist lørdag, 19/4, tok vi en kjapp tur til Alpene for å gå på ski til toppen av Gran Paradiso, det høyeste fjellet i Italia som ligger helt inne i landet (ikke på en grense). Vi dro fra Bergen til Geneve på fredag, gikk opp til alpehytta Vittorio Emanuele samme dag. Toppen ble besteget i nydelig vær på lørdagen. Retur tidlig søndag og tilbake til like flott vær i Bergen før klokken 12 på søndagen. Legger ved noen bilder fra turen som sier mer enn "fattige" ord. Petter PS: En mer utførlig rapport og flere bilder på: http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/4000mtn/paradiso.html DS

En del av sommerferien 2011 ble tilbragt ved Gardasjøen nord i Italia. Denne ligger på 65 moh, og er til dels omkranset av høye fjell. Det høyeste er Monte Baldo, som er en fjellrygg som strekker seg nord-sør langs nesten hele østsida av den om lag 5 mil lange innsjøen. Vi bestemte oss raskt for at vi måtte til topps på denne, og gikk til innkjøp av kart. Vi hadde leiebil under oppholdet, og kjørte opp til ca 1600 moh på østsida av fjellryggen. Her parkerte vi og fant en veldig bra sti oppover gjennom skogen. Dessverre var det en del dis og tåke, men det la egentlig ingen stor demper på opplevelsen. Da vi nærma oss toppryggen løste tåka seg opp, og litt etterpå oppdaget vi Gardasjøen nesten 2200 meter under oss. Det var egentlig litt rart å tenke på at det var så langt ned, siden det ikke virket så langt. Nå var det ikke noe stup rett ned i innsjøen heller, så utsikten fra t.d. Trolltindane i Romsdalen gir en mye kraftigere høydefølelse. Første toppen vi kom til var Monte Maggiore på 2200 moh. Her var det godt og varmt, og vi kosa oss med medbragt rullekake og anna pjask. Her hadde vi utsikt nordover mot neste topp som er høyeste punktet på hele fjellryggen på 2218 moh. Vi bestemte oss derimot for å gå sørover, og gikk over Punta Sascaga på 2136 moh og videre mot Vetta Delle Buse på 2152 moh. Her kom vi inn på en veldig artig og godt tilrettelagt sti, og vi tror denne strekker seg langs hele fjellryggen. Stien var uthogd gjennom klippesmug og utgravd på tvers av renner, og det var spennende å gå her! Denne siste toppen var særdeles grønn og frodig, og det krydde med fargerike blomster overalt. Ganske ulikt våre egne fjellområder her i Norge!

Akkurat tilbake fra en tur til Italia og det var ingen badeferie. Etter de obligatoriske timene i Venezia salet vi opp og dro nordåver til Lago di Ledro. Ikke på sykkel, men med bil. Både rundt Gardasjøen og rundt Ledro er det stort sett turisme som preger byer og steder så det tok ikke lang tid før trangen til en god naturopplevelse meldte seg. Naturen her er fantastisk med høye spisse fjell som nesten roper på et par fjellstøvler, men i år hadde disse blitt igjen hjemme. Løsningen ble sykkel. Det er mange som leier ut sykler, men ikke mange som har kvalitet. Vi fant en ved campingplassen i Molina. Nesten helt nye sykler til €20,- pr stk. for en dag. Vi, jeg og min sønn, hadde tenkt oss over Tramalzo-passet og da vi fortalte dette til dama i sykkelbutikken fikk hun et bekymret uttrykk i ansiktet og gjentok flere ganger at vi måtte være forsiktige med syklene. Dette gjorde oss bare mer gira og vi fikk høre et rundturen fra butikken, over Tramalzo og tilbake var ca. 50km. For å spare litt tid så tok vi syklene i bilen og kjørte de første 15 kilometerne ut til starten av bakken opp til toppen. Så ble det ca. to timer med oppoverbakke og hårnålsvinger på god asfaltert vei. Gjennom frodig skog og opp til et fantastisk kulturlandskap med beitende kyr og seterdrift. Et lite stopp for å fylle på vann og mat før vi satte kursen mot den egentlige toppen på ca. 1650m. Denne veien ble bygget under den første verdenskrigen og har bare vert utsatt for sporadisk vedlikehold siden, og det bærer den tydelig preg av. Den er så smal, svinget og steinet at fjellsko eller solid offroad sykkel nok er det eneste som kan anbefales her. Over toppen gikk det utfor så det både suste og ristet. På den ene siden en rett fjellskjæring og på den andre siden bratte stup ned i kløfter og gjel som du knapt finner maken til. Noen steder skal denne veien ha en stigning på ca.14%. Vi er her like syd for der isen dekket nordområdene i siste istid og fjellene her har akkurat gått klar av isens gnuring og sliping så de står noen steder spisse som spyd opp mot himmelen. Havner du utfor veien på feil side her så stuper du "rett inn i aftensangen". Sikringen er den samme som da veien ble bygget og det vil si det samme som ingenting. Det ble en utforkjøring jeg sent kommer til å glemme. Først gjennom et fantastisk fjellandskap og så videre ned gjennom et frodig skogsterreng med løvskog og senere bartrær som gran og pinje. Jeg husker ikke om vi brukte to eller tre timer ned, men om turen opp var tung og varm så var i alle fall nedturen en kraftanstrengelse som det står respekt av. Det var umulig å sitte på setet så armer og bein fikk gjennomgå så det holdt. Vi møtte faktisk også noen som syklet motsatt vei, men det får bli i mitt neste liv. Det var tydelig lettelse å se i ansiktet til dama i sykkelbutikken da vi kom tilbake og aldri har vel en kald pils smakt bedre. Dette er en sykkeltur jeg trykt kan anbefale hvis noen skulle ta turen til disse områdene en eller annen gang. Ps. Jeg presterte det kunststykke å legge igjen kamera med bilder i leiebilen som ble levert inn på flyplassen i Venezia en uke senere, så det kan ta litt tid før jeg kan legge ut bilder. Inn til da finnes det mange fine bilder og filmer på nettet. Senere dro vi nordover til Val di Fiemme hvor jeg syklet en annen fantastisk tur. Ja, jeg syklet opp til Alpe di Pampeago og videre, en åtte timers sykkeltur som jeg kan skrive litt om når eller hvis jeg får hjem bildene fra turen. For de som ikke er så oppdaterte når det gjelder sykkel så er Passo di Pampeago en klatreetappe fra Giro d'italia med en stigning på nesten 10%. I løpet av 7.7km stiger veien 765 høydemeter, og det var ca. 30 varmegrader. (For spesielt interesserte: Jeg syklet en rute som gikk fra Cavalese, til Tesero, Alpe di Pampeago, Obereggen, Passo di Costalunga, Moena, Predazzo og tilbake til Cavalese.)