Søk i nettsamfunnet

Turrapport fra sommerens store fjelleventyr! .........................

Turtagrø Trass i usikre værmeldinger tok Fjellsportgruppa i Storebrand sjansen på at turværet ble greit. De fleste tok fri på fredag og reiste opp torsdag ettermiddag / kveld. Da vi kom til Turtagø var det varmt, men vindfullt. Vi ble 9 stykker, fra 31 til 69 år. Utpå kvelden tok det til å regne kraftig. Hvordan skulle dette gå? Ganske bra, faktisk. Dyrehaugsryggen Fredags morgen kom med sol og skyer som skrenset de høyeste toppene. Glade fordelte vi oss i to biler og kjørte opp anleggsveien nederst i Ringsdalen. Nattens voldsomme regn hadde fått Ringselvi til å svulme så mye at kraftverkets slukt ikke klarte å ta den unna. Dermed måtte vi kjøre ned til bilbrua og starte 60 høydemeter lavere. Så var det å traske i vei opp forbi Nedre og Øvre Dyrehaug. Noen små regnbyger kom truende nær, men ellers ble ikke turen spenndene før vi kom opp på Nordre Dyrehaugstind. Eggen var passe smal og luftig slik at alle kom mer eller mindre greit til Store Dyrehaugstind. Etter en fotosessjon, mens skyene prøvde å kjøle ned øra, tok vi til å lirke oss videre mot Søre Dyrehaugstind. Ingen ville være dårligere enn noen annen, så alle gikk videre på sitt vis, noen litt nede i siden der det gikk og andre danset på eggen. Sjokoladen smakte godt på den fine flata på Søre Dyrehaugstind. Returen gikk på omtrent samme vis, men i motsatt rekkefølge. Eggen tok 5 timer tur retur. Deretter var det å trave ned for å rekke øl og middag. Det lå faktisk ganske mye snøfonner nedover, noe som var morro og sparte endel knær. Det begynte å regne igjen og holdt på nesten hele natta. Vi rakk middagen med hårfin margin og gruppen ble enda en person til. Store Soleibotntind På morgenen gjemte fortsatt toppene seg i tåkeslør, men vi fikk noen kjappe glimt og så at det var kommet snø over ca 1850 moh. Dermed måtte vi finne på noe enkelt. Løsningen ble en hviledag på Store Soleibotntind. Det ble 7 med på denne turen og vi parkerte ved Tverrelvi som renner ut fra Soleibotn. Grusryggen oppover var lettgått og udramatisk, men da vi kom opp på snøen ble det veldig glatt. På ca 1900 moh fikk vi også besøk av skyene. De kom og gikk slik at vi måtte passe på for å få tatt bilder av de flotte nabotoppene. Lunsjen på toppen smakte uansett godt. Nedover igjen gikk det smått til å begynne med siden det var så glatt. Etter snøen var passert gikk det lettere. Noen fine snørenner ble også utsatt for helkjøring. Nesten nede ved bilene var det noen tuer med mode blåbær som ble fortært. Lovskar Det hadde regnet og kommet nysnø på toppene også denne natten. Fire av oss tenkte det måtte gå greit opp på Midtmaradalstindane via Lovskar. Vi kom avgårde relativt tidlig og raste opp mot hytta på Bandet. Det tok i underkant av 2 ½ t. Vi traff noen som hadde prøvd på Storen og gitt opp. Det gikk enkelt over Midtmaradalsbreen, men opp snørenna til Lovskar ble det vanskelig. Snøen lå bare halvveis opp. Der hvor snøen manglet var det vått og mye ekle løse steiner. Etter litt forsiktighet kom vi opp på Midtmaradalsryggen og spiste lunsj. Vi fikk besøk av to drevne tinderanglere som kom fra Turtagrø og skulle videre ned til Utladalen. Planen vår var å prøve Nordre Midtmaradalstind. Vi gikk nordover på ryggen og fikk utsikt til pinaklene. Ettersom vi kom høyere ble det våtere og glattere. Det fornuftige valget var å snu, dermed fikk tindene stå for seg selv idag, mens vi returnerte tilbake til sivilisasjonen.

Store Skagastølstind, 2.405m (Helge og Coni, 24.01.2007) For en som meg som er glad i spisse tinder er Hurrungane det mest spennende område i Jotunheimen. Storen og naboene hans er imponerende tinder på sommeren, men de er enda mer fascinerende vinters tid. Det norske vinterlyset skaper praktfulle farger som pynter de bratte toppene enda finere. Etter noen sommerbestigninger vokste ideen i meg å prøve Storen på vinteren. Da var jeg nok ganske heldig at jeg møtte Helge på 4000 toppen Zinalrothorn i Sveits. Han hadde nemlig også planer om å klatre på Norges tredje høyeste topp i den kalde årstiden. Skal man lykkes med et slikt ”prosjekt”, må alt klaffe. Ikke minst været. Jeg har sjekket været på Turtagrø hver dag på noen uker. Og det har nesten ikke skjedd en dag med fint vær. Siste mandag sjekket jeg værmeldingen på nettet, snakket med værtelefonen og oppdaget et værvindu på onsdag. Det var meldt solskinn hele dagen over hele Jotunheimen. Jeg ringte Helge og kvelden etter (tirsdag) satte vi i bilen i retning Skjolden. Turen begynte med flaks. Vi rakk fergen fra Lærdal 2 minutter før avgang. Men bare en time senere kom det første tilbakeslag. Da vi satt opp teltet i Fortun snødde det tett. Dårlige utsikter. Vekkerklokken ringte 3:30, ikke en gang 4 timer etter vi har langt oss. Det var tøft å stå opp. Vi, eller bilen vår, klarte den første utfordringen, veien opp til Turtagrø. Kl 5.00 var vi i gang. Først gjaldt det å finne en vei opp til Tindeklubb hytta. Grunnet snørasfaren under samme hytta valgte vi å gå en alternativ rute. Vi gikk opp skråningene mot Dyrhaugstind for å traversere til NTK hytta. Månen glitret med sitt fravær, men natten var så klar at man kunne ane toppene rundt omkring. Først og fremst Storen. Det var faktisk utrolig fint å gå i mørket. Klokken har passert halv åtte når vi sto under bratthenget opp til breen. Dette henget er en typisk raskandidat. Vi kunne ikke gå den før dagslyset ga oss muligheten til å bedømme skråningen. Det viste seg heldigvis at snøkonsistensen var veldig kompakt og tryg. Vi krysset skråningen oppover, en og en. Så var det bare å spasere over breen før vi nådde bandet. På bandet var solen i ferd med å slå skikkelig gjennom. Fargene på toppene var så utrolig at vi begynte nærmest å juble. Dyrhaugstindene var oransje, Jostedalsbreen farget rosa. Og så Storen. Den var hvit, helt hvit. Et uvanlig syn for oss som kjenner Hurrungane fra sommertiden. Vi var for late til å grave fram inngangen til hytta og forberedte oss til toppetappen ute. Det blåste ikke en millimeter/sekund, så tingene vi ikke trengte på toppen lot vi bare ligge foran hytta. Etter å ha skiftet skistøvler med fjellsko gikk vi til verks. Først opp snøskråningene. Forholdene var forbausende bra. Det var litegran slit å lage spor men det kunne ha vært mye verre. Allerede kl halv tolv var vi på begynnelsen av det første svapartiet. På sommeren tenker man ikke så mye på tau på det stedet. Men på den dagen var det annerledes. Storen var helt snøhvit, men snøen var ikke tykk nok overalt slik at vi måtte etterlate noen skrapspor på svaene. Det var litt ekkelt av og til. Det viste seg at veien til innsteget var litt mer krevende enn forventet. Men vi var optimistisk allikevel. Solen skinte som bare det. Og selv om det var kaldt i lufta, skapte solen påskefølelser. Og det var så fint. Spesielt utsikten til Riings- og Austabotntindene. Selv om vi kom fort oppover, gikk klokken. Vi nådde innsteget av Andrews renna kl ett. Klokken 2 skulle vi stå på toppen, i hvert fall etter planen. Men den isete og skumle Andrews renna gjorde om på tidsplanen vår. Heldigvis var Helge i storform. Han ledet de to fulle taulengdene opp til varden. Grunnet is og snø var det helt umulig å bruke noen av takene. Hele klatringen var basert på stegjernskraping og isøkser. Sikringen foregikk på friends av alle størrelser. Og Helge måtte ta i bruk hele racket for begge av taulengdene. Kl 15:30 kom det store øyeblikket. Helge kom opp renna, måket seg opp de siste ti meter til topps og hentet meg etter. Målet var nådd. En drøm har blitt realitet. Og stemningen kunne ikke vært bedre. Fortsatt var det ingen sky på himmelen. Lyset fikk farger igjen, praktfull kveldsstemning. Men det var altfor lite tid for å nyte øyeblikket. Det gjaldt bare å komme seg ned så fort som mulig. Vi gikk ned til helikopter slyngen. Eller til det stedet hvor vi tenkte den skulle befinne seg. Men etter fem minutters graving ga vi opp og la en gigant slynge rundt en blokk og fyrte oss ned. Akkurat i solnedgangen. Nok en rappell, noen traverser og skumle nedover klatring partier og vi var tilbake i snøflanken. Vi rakk det akkurat. Men nå ble det mørkt. Ingen problem, nå var vi i sikkerhet. Vi løp ned til bandet, pakket sekkene våre og kjørte ned til Turtagrø. Denne gangen med månen over oss. Klokken halv ti på kvelden var vi tilbake på Turtagrø. Dønn sliten, fysisk og psykisk, men så fornøyd. Så utrolig fornøyd.

Sol og 10-15c oppe over 2000m i oktober, går det ann? Dumhøe, Skardstinden og Nåla Forrige helg så været for godt ut til å være sant, så jeg bestemte meg for å dra til Jotunheimen. Etter å ha deltatt på kveldsmiddag ute på byen her i Trondheim fredag, dro jeg hjem å pakka sekken. En 2 timer lang 'powernap' var nok, jeg kjørte sørover kl 02.45! Kl 07.00 var jeg framme ved Geitsætre (1000moh) i Leirdalen, her var veien stengt videre opp til Leirvassbu, noe som overasket meg da det ikke var ett fnugg av snø. Var i gang med å gå en halvtime senere, temperaturen lå rundt 0c nede i dalen, men steg fort mens jeg gikk oppover. Da jeg fikk sola i ansiktet på rundt 1600m var temperaturen oppe i 5c. Er ganske vant til at temperaturen detter nedover når jeg går oppover i fjellet, spesielt så seint på høsten, så jeg storkoste meg iført kun t-sjorte på overkroppen! Først på 2000m lå det litt nysnø fra snøværet tidligere, nesten alt var smeltet bort. Besteg Dumhøe som ikke var så mye til bestigning, men fin utsikt og profil av både Skardstinden og Galdhøpiggen herfra. Kløyv så opp til Vestre og tilslutt selve Skardstinden. Gikk helt greit å gå usikra opp her da det var helt tørt opp klyve/klatretrinnene. Storslagen utsikt fra toppen, spesielt la jeg merke til hvor liten å ubetydelig Store Smørstabbtinden blir iforhold til Hurrungane i bakgrunnen! Turen ned og opp på Nåle gikk fint, her var det endel is, spesielt i skyggen av Nåle. Men videre ned renna fra Nåla ble ei utfordring uten sikring. Har var det nesten bare nysnø på glatt is. Hadde nok ikke vært noe problem ned her på tørt sommerføre, men jeg brukte nesten 1 time på 100 høydemetre! Vel nede gikk turen videre øst til Søraustre Skardstinden. Herfra så jeg to klatrere på vei ned fra Nåle. Tenkte meg egentlig opp på Ymmelstinden og Storjuvtinden med det samme jeg var i denne teigen, men det var såpass seint at jeg måtte ned før sola tok kvelden. Nede ved enden av Nørdre Illåbreen så jeg forsatt de to klatrerne oppe der, tenkte at det skulle bli bra mørkt før de kom seg ned. Senere ser jeg en artikkel på Fjuken at de to klatrerne måtte hentes ut av helikopter da den ene av de hadde falt å knekt begge anklene. Store og Søre Soleibotntindane Dagen derpå gikk turen til Hurrungane og opp på Store Soleibotntindane. Tok akkurat 3 timer å gå fra parkeringa ved Tverrelvi (1220m) til topps. Etter litt mat gikk turen videre ut på Søre Soleibotntindane, noe som ga mersmak. Her var det mye klyving og en luftig egg, spesielt over og ut på toppen helt mot Ringstinden. Her traff jeg på to til og vi joina lag da vi tenkte å prøve oss på traversen fra Store Solei. til Lauvnostinden uten sikring. Har hadde det nok også gått fint på en tørr og fin sommerdag, men vi endte opp med å snu halveis mellom Store og Nørdre Solei. Har var det kun snø og skummelt glatt is å klyve i, så det var vel sånn passe uforsvarlig å fortsette! Så det ble slått retrett. Opp på Store Solei. for tredje gang denne dagen og ned til bilen igjen. Både på Skardstinden og Soleibotntinden var det t-sjorte vær, stasjonen på Fannaråki viste 11.0c på lørdagen. Minnet mer om en topptur midt på sommeren, uten at dn behøvde solkrem! Snart sol, fra Raudhamran. Klikk på bildene for å forstørre! Utsikt fra Dumhøe, Skardstinden til høyre. Mektig skue fra Skardstinden Store Smørstabbtinden og Kniven med Skarstøltindane i bakgrunnen. Nåle sett fra Søraustre Skardstinden. Klatrere på tur ned fra Nåle. Nørdre Illåbreen og Nørdre Bukkehøe Overnattet i Ringsbotn, under stjernene og Ringstindene! Lang eksponering av Midtre Ringstinden Store Soleibotntinden Sola står opp ved Austanbotstindane Austanbotstindane sett fra ryggen opp mot Soleibotntindane. Flott fjell! Utsikt fra Store Soleibotntindane

En rolig og deilig tur i Hurrungane. Til tross for hundrevis av folk dagen før, var vi denne dagen nesten helt alene! Ikke værst Vi koste oss med masse cola og pauser. Vi utnyttet hele dagen og syns vi fortente en dag uten et konstant jag mot neste toppvarde, selv om jeg nesten svetta litt opp en av motbakkene.. og han gamle Håvard slet litt med krampene sine bak i spora mine

Heisann Som mange andre drømmer jeg om å gå Store Skagastølstind... Er det noen her som har erfaring med Storen? Er rett og slett interessert i å høre dine erfaringer! Jeg er mye på tur, og de siste årene har det blitt noen høye tinder også. Hva kreves egentlig av form og klatring? Jeg har klatret litt innendørs, og har også litt erfaring med toppturer som inkluderer klyving og sikring. Tenker at hvis jeg skulle gjennomført turen nå, at guide utvilsomt hadde vært nødvendig... Takker for alle innspill

Fjellsportgruppa til Storebrand er 10 år og for å feire dette hadde vi planlagt en tur til Store Austabotntind. Mye reklame hadde ført til at det var 31 turglade på vei til Hurrungane. På vei oppover kvelden før var det hissige regnbyger og endel tåke, men gode prognoser fra meteorologene ga optimisme og forventningsfull stemning. Over halvparten hadde valgt overnatting i telt/lavvo på Berdalsbandet, mens de resterende foretrakk å ligge innendørs på en hytte ved Ringane eller på Turtagrø Hotel. Lørdag morgen kom med rim og tåkedotter rundt toppene, men solen jobbet hardt med å fjerne begge deler. Avtalen var avgang 08:00 fra Berdalsbandet. Turfeberen var stor, for 08:05 var alle i gang oppover mot Vestre Austabotntind. Siden vi var så mange delte vi oss i tre naturlige grupper avhengig av farten oppover. Èn valgte å snu litt oppe i bakkene. Det gikk lett oppover og etter en hvil på vesttoppen var det å vurdere om man ville videre. Her begynner det å bli luftig, så de som syntes nok er nok og at dagen er flott som den er valgte å ta en lengre hvil på Vesttoppen i sola for så å gå ned igjen. Fortroppen “fløy” videre over til den vanskelige og berømmelige snøfonna for å sette sikringer og gjøre klar tau. Slikt tar lengre tid, så noen ivrige taulag fra Turtagrø begynte å ta oss igjen. Guidene for noen av disse taulagene ble sure over at det var mange som ønsket å få en flott opplevelse på den fine dagen. De hastet avsted og lagde kluss både for seg selv og oss. Det går ann å være høflig selv om man er på toppen “hver dag”. Oppe på Austabotntindens pukler ble det nesten reneste folkestrømmen som over Besseggen. På toppen ble det masse jubel og bilder. Hele 20 av oss klarte å komme seg helt opp. En spennende, luftig og utfordrende opplevelse. Fire av de mest ivrige prøvde å gå ut til sørtoppen, men ga opp på grunn av at det var veldig bratt og mye løse steiner. Tåka prøvde også iherdig å komme tilbake, men holdt seg stort sett unna vår rute. Nedturen krevde også fullt fokus, så man kan ikke slappe av før man er nede. Når vi kom ned ble det øl, vin, champagne eller dram i party-lavvoen, alt etter smak og behag. Store mengder god sjokoladekake fikk raskt bein å gå på. En flott 10 års markering av det Fjellsportgruppa står for.

Steindalsnosi er en fin nedkjøringstopp som er veldig lett tilgjengelig fra Sognefjellsveien. Dette ble min eneste topptur under årets High Camp på Turtagrø. Se bilder og les mer på ifriluft.net Turhilsen

Hei, Jeg ser det er et par turbeskrivelser fra Stølsmaradalstind her, men har ikke helt blitt klok på om det er behov for stegjern eller isøks eller tau og sikringer for å komme seg dit. Hva med å gå videre til Midtre Ringstind? Og vet noen hvordan snøforholdene er der nå? Tusen takk

Flere bilder og kart: http://peakbook.org/500fjell/tour/94487/Hurrungane+2K-maraton.html Forord Hurrungane – tindesportens vugge og Norges høyeste alpine fjellområde. Rett og slett en plass som får folk flest til å grøsse på ryggen samtidig som det er noe forlokkende ved det. Gjennom mine 23 år som fjellfant har jeg hatt stor respekt for denne plassen. Her har jeg hatt mange fantastiske opplevelser og fått oppfylt mange drømmer, men jeg har også opplevd situasjoner som jeg helst ikke skulle havnet i. For eksempel da jeg gikk feil ned fra Store Midtmaradalstinden på årets kaldeste og mørkeste dag og var på kanten til å legge meg ned i snøen og gi opp livet, eller da jeg sklei utfor et stup i en isflanke ned fra Midtre Ringstind og slapp unna med kun to brudd i ankelen... Ser man på ulykkesstatistikken for den norske fjellheimen ligger dette området høyt oppe på listen over ulykker og nesten-ulykker. Likevel kommer man tilbake, for disse fjellene er så mektige og vakre at slike som meg ikke klarer å ligge unna. Slik har det vært helt siden den unge engelskmannen William C. Slingsby førstebesteg Store Skagastølstinden i 1876. Dragningen til fjellet skal ikke undervurderes. For de som ikke forstår referer jeg til filosofen Zapffe; «...tindesporten er meningsløs som selve livet, derfor kan dens trolldom aldri dø». Som dere forstår klarer jeg ikke å ligge unna Hurrungane. Det er sikkert flere enn meg som har sett på kartet over de 23 fjelltoppene (primærfaktor > 30 m) som ruver over 2000 moh i dette området. Vanligvis bruker man rundt 8-9 dager på å bestige alle. For noen år siden pratet min turkamerat Øyvind Mathiassen om muligheten for å bestige alle toppene på én dag. Den gangen bare ristet jeg på hodet og turte ikke en gang å vurdere det eller tegne opp en mulig rute. Idéen blusset opp i fjor da fjellguiden og kondisjonsfenomenet Nils Nielsen nevnte det samme for meg, men heller ikke han var sikker på om det var mulig å klare det på under et døgn. For moro skyld begynte jeg å se litt nærmere på kartet. Jeg regner meg selv for å være godt kjent i området og så på ulike alternativer for å linke ryggtraversene slik at man kan gjøre det mest mulig effektivt. Planleggingen ballet på seg og etter flere måneder trodde jeg at jeg hadde funnet det beste ruta, og jeg estimerte turen til å gå på rundt 22 timer om absolutt alt gikk på skinner. Det påfølgende året ble stadig brukt til å visualisere turen mentalt og tenke på hva man skal ha med seg og hvilket tidsrom jeg skulle gjøre et forsøk. Jeg turte ikke fortelle så mange om turplanene da jeg selv ikke var helt sikker på om det kunne gå. I tillegg ønsket jeg ikke at folk gikk rundt og var bekymret, for slikt påvirker meg også. Planen begynte å bli spikret og brikkene falt smått om senn på plass. Oppkjøringen på våren bestod av noe mer løpe- og klyvetrening enn normalt for å venne kroppen til å bruke de mest relevante musklene. Deltok på noen motbakkeløp og sprang halve distansen på ultraløpet Hornindal rundt. Grunnen til at jeg ikke sprang full distanse var frykten for at jeg ikke ville restituere meg fullt mot Hurrunganeturen, i tillegg til at jeg hadde slitt med et høyrekne tidligere på sommeren. Da kneskaden meldte seg for første gang var jeg helt knust og var redd for at årets store mål ville gå i vasken. Heldigvis gikk smertene over etter en uke med rehabtrening og hvile. Uka før selve Hurrunganeturen kjørte jeg på med fire lange rekognoseringsturer som gikk gjennom hele løypa i deler. På denne måten ble jeg 100 % kjent med hva som ventet meg undervegs, og dette hjalp utrolig mye både fysisk og ikke minst psykisk. Forholdene i fjellet var utmerket, selv om jeg gjerne skulle hatt litt mer snø til noen av de lange utforbakkene. Etter den siste rekognoseringsturen hadde jeg to hviledager som jeg benyttet til karbo-loading, få opp væskebalansen, lett sykling, pakking av sekk og rett og slett GLEDE seg masse! Formen virket god! Været så ut til å bli utmerket og nesten i overkant varmt med et kanonhøytrykk som lå over Skandinavia. Jeg hadde satt av en uke av ferien til alternative dager å gjøre dette på, men med dette været var det bare å velge og vrake. Planen ble til slutt å starte 21. juli rundt kl. 08.00. Utstyr, antrekk og mat: Antrekket jeg stilte i var så enkelt som t-skjorte, tights og alpine terrengjoggesko med vibramsåle (Dynafit Feline Ghost). Passet på å smøre meg godt meg compeed/vaselin på forhånd. I sekken (Berghaus Freeflow 30+6L) hadde jeg med meg en lett vindjakke, supertrøye, buff, lue, hansker, camelbak (3L) inkl vann med elektrolytter/magnesium (energidrikk på slutten), en halvliterflaske med vanlig vann, en liten rompetaske til avstikkere (med i den: GPS, mobil/kamera, liten vannflaske), alpinsele (Camp Alps 95), stegjern (Camp XLC 490), isøks (Camp Corsa Nanotech), et lite kilesett, karabiner, skrukarabiner, taubrems, cordelette, 30 meter randotau (Tendon 7,9 mm Alpine ST), sportsteip, elastisk bind, plaster, dopapir, smertestillende tabletter, liten kniv, hodelykt, i-pod m/høretelefoner. Mat som gikk med: 8 muslibars à la Jarle Austbø, 3 maxim energibarer, 1 maxim gel, 1 new energy sjokolade, 1 gullbrød, 4 pakker med 5-pack rullede smurte lilefsa, en halv Big One pizza, en real turmat (Pasta Bologna), to bananer og litt potetgull (salt og pepper). Av væske regner jeg med det gikk med totalt 11 liter (hvorav 3L tynt blandet maxim energidrikk, 0,7L Battery, 0,5L Cola og resten vann blandet med tabletter av elektrolytter/magnesium). Ruta jeg hadde laget startet fra bommen i Helgedalen. Første topp – Gjertvasstinden og siste topp – Søre Austanbotntinden. Tida startet i Helgedalen og sluttet på siste topp. Reelt sett så sluttet turen når jeg var vel nede ved bilen på Berdalsbandet, men tida ned dit var ikke så nøye. Hurrungane 2K-maraton Kl. 05.50 ringte vekkerklokka på hybelen i Sogndal. Jeg hadde sovet altfor lite på grunn av tropevarmen som regjerte for fullt. Fikk i meg en god frokost bestående av havregrøt med honning og et par skiver med brunost og blåbærsyltetøy. Kjørte opp til Turtagrø der jeg møtte Daniel som var min service provider for turen. Hans oppgave var å hente sykkelen etter at jeg hadde syklet til Styggedalsdammen, møte meg på Nørdre Dyrhaugstinden med litt ekstra mat, drikke og klær, i tillegg til å følge meg på sjarmøretappen til Austanbotntindane (vet jo aldri hvilken tilstand jeg ville være i dag...). Sammen kjørte vi inn til bommen i Helgedalen. Her møtte vi til vår store overraskelse Ole-Petter fra Peakbook som hadde hørt rykter om turplanene. Han ville mer enn gjerne være vitne til rekordforsøket og hjelpe til med det som eventuelt skulle trengs. Da fikk Daniel med seg en trivelig assistent! Det var fullstendig surrealistisk at dagen endelig var kommet. Alt lå perfekt til rette, og nå var det bare opp til meg å prestere. Et helt år har jeg løpt denne turen inne i hodet, og takket være det føltes turen ikke så lang som det den faktisk er. Samtidig tenkte jeg mye på at jeg måtte ta vare på meg selv. Store deler av turen går i eksponert terreng usikret, og et feilsteg kan være fatalt. Mange har bedt meg være forsiktig, og det har jeg lovet å være. Tiden startet kl. 08.36 fra Helgedalen idet jeg syklet oppover mot Styggedalsdammen. Det siste jeg hørte før jeg gikk inn i min egen lille boble var at Ole-Petter sa; «jeg misunner deg som har anlegg for å gjøre noe sånn som dette her...!». Jeg bare håpet han ville ha rett i at jeg virkelig hadde anlegg til å gjennomføre dette som jeg slettes ikke var sikker på om ville være gjennomførbart... Bena føltes litt tunge i starten på sykkeletappen, men det kom seg etter hvert. Glemte helt å ta på høretelefonene med musikk, men det var i grunn deilig å slippe, får heller ta de på når nattens mulm og mørke legger seg over fjella. På høyeste punkt like før Styggedalsdammen parkerte jeg sykkelen og fortsatte til fots 30 minutter etter start. Tok sikte på ryggen opp til punkt 1838. Noe halvgrov ur oppover dit og var veldig obs på å ikke tråkke over i og med at jeg hadde såpass lette sko med lite ankelstøtte. Tok en skikkelig hodedukkert og slurpet i meg ferskt vann fra bekken ut fra Styggedalen. Siste sikre påfyllingsmulighet på en god stund. Styggedalsmassivet var innhyllet i en stor tåkesky. I grunn litt overraskende da værmeldingen var 100 % sikker på godvær, men det gjorde meg i grunn lite da det bare var deilig med litt skygge og en sval bris fra øst. Ankom Gjertvassbreens innsteg etter snaut 1,5 timer fra start. Her tok jeg turens første matpause og gaflet i meg tre lefser og en muslibar. Vurderte snøen som såpass myk at jeg ventet med å ta på stegjern. Gode forhold oppover breen. Var såpass kjølig her at jeg faktisk måtte på med vindjakke en liten stund. Omgikk de største bresprekkene greit og hadde god hjelp av sporene til folk som hadde trasket opp her tidligere på morgenen. Et parti var det ganske hardt, men det gikk akkurat greit nok med støtte fra isøksa. Nådde skaret etter en halvtime fra innsteget. Her var det av med sekken og på med stegjern og rompetaska som alltid var med på avstikkerene (med GPS, mobil/kamera og litt vann). Løpeskoene mine var ikke akkurat så veldig stegjernsvennlige, men etter å ha surra litt sportsteip i tillegg gikk det på et vis... Opp til Gjertvasstinden fulgte jeg samme rute som på rekognoseringsturen tre dager tidligere. Opp mot venstre fra skaret, og deretter til høyre over en bregleppe til et nytt snøfelt. Videre opp et kort parti med klippe før det siste snø-/isfeltet til topps (se rapport fra rekognoseringsturene for mer detaljert info). Merket at det allerede på tre dager hadde smeltet drastisk i tropevarmen som har vært og som er. Bregleppene var blitt større og snøbroene tynnere. Ankom toppen av Gjertvasstinden etter 2t 18min fra start. En halvtime foran skjema! Kjapt ned igjen til skaret, fikk av meg stegjerna og begynte på oppstigningen til Store Styggedalstinden. Fulgte østryggen direkte fremfor å begi meg ut på isflanken på høyre hånd med mine mjuke sko. Grei klyving opp her med noen få hårete opptak. Dagens andre matpause på toppen av Store Styggedalstinden østtoppen, 2t 42min fra start. Tåken hadde lettet og jeg ble vitne til den fantastiske utstikten som faktisk er her oppe. Man føler virkelig at man er på toppen av verden, som en konge. Alt annet føles så lavt ut. Så et taulag borte på vesttoppen. Da denne ikke har primærfaktor over 30 meter gadd jeg heller ikke ta meg bryet å stikke oppom denne i dag. Fortsatte fra østtoppen bortetter ryggen. Først ned i et hakk og opp et litt kinkig opptak. Deretter ganske grei marsjing videre. Rundet vesttoppen i sørflanken og kom innpå ryggen videre mot Sentraltinden. Ryggen ut dit er rimelig grei de fleste plasser, men det blir litt brattere opp til sistnevnte topp. Passerte taulaget som kastet noen overraskende blikk bort på meg. Blikkene og kommentarene jeg fikk fra folk jeg møtte i dag fungerte forøvrig som en stor humørfaktor og motivasjon for meg. Opp til Sentraltinden forserte jeg greit de passasjene som er litt utsatte. I starten holder man en del på høyre side av ryggen og i helt siste del holder man på venstre side. I alle fall løste jeg det slikt. Nådde Sentraltinden 3t 16min fra start. Fortsatte ned ryggen i retning Vetle Skagastølstinden. Midtvegs ned mot skaret la jeg fra meg sekken, tok en liten matpause og la i vei ut mot Maradalsryggen, kanskje dagens kjipeste avstikker i og med at man begynner å gå nedover. Fulgte en tydelig skråflanke i vestsiden av Sentraltinden. Holdt et stykke nede i denne flanken før jeg etter hvert kunne dreie inn på ryggen like ved den ene lille «taggen» før toppen «Sør for Sentraltinden». Mye løs ur og grus her, så vær litt obs. Taggen kom jeg opp på ved å slenge meg inn i en kamin på venstre side. Sør for Sentraltinden klatret jeg opp på ute på høyre side. Deretter måtte jeg klyve litt ned igjen til jeg kom til hammeren oppunder Nørdre Maradalstinden som på grunn av sine 30 meter i primærfaktor måtte med. Rundet hammeren via snøflanker i vestsiden og kom opp i skaret mellom Nørdre og S1. Brukte en drøy halvtime fra sekken ved Sentraltinden og ut til Nørdre. Tilbake gikk det også greit nok og brukte sånn cirka samme tid. Nok en matpause ble fortært, og ikke minst vann. Ble jammen tørst på turen ut på Maradalsryggen. Videre klyvde jeg ned i skaret mot Vetle Skagastølstinden ved å omgå den bratteste hammeren via en kamin på høyre side. Gikk et lite stykke opp i bakken mot Vetle før jeg nok en gang satte fra meg sekken og ruslet langsmed galleriene i Vetles sørflanke bort til Mohns skar og videre langs med Slingsbyruta til toppen av Store Skagastølstinden. I jevnt tempo brukte jeg 16 minutter fra sekken og til toppen av Storen, totalt 4t 53min fra start. Her var jeg ikke alene og jeg fikk en del artige kommentarer. Det var til og med et par damer som spurte om de kunne få ta et fellesbilde med meg på da de syntes det var så stort antiklimaks å se meg komme opp i tights og joggesko. Ja, jeg hadde vel stusset litt selv om jeg var i deres klær... Ble fôret med nøttemiks og greier før jeg så på klokken at jeg måtte reise videre. På vei ned igjen til skaret la jeg merke til et redningshelikopter som flakset over Skagastølsryggen. Håper det ikke har skjedd noe alvorlig. Det var i alle fall borte innen jeg var kommet så langt. Ringte Daniel og sa at det i alle fall ikke var meg det var noe galt med. Han og Ole-Petter hadde hentet sykkelen min og var nå på god vei opp mot Nørdre Dyrhaugstinden. Kjente av og til noen ekle smerter i høyre kne og etter hvert i venstre også. Pokker! Skal det være knærne som stanser meg i dag? Har opplevd at slike smerter bare plutselig forsvinner, så jeg krysset fingrene for at det ville være tilfelle i dag også.Ved å gjøre noen alternative bevegeler i ny og ne hjalp dette over tid og senere på turen kjente jeg i mindre grad til smertene. Fikk på meg sekken igjen og trasket over Vetle og ut Skagastølsryggen mot Nørdre. Ned Halls Hammer tok jeg en rappell som holdt greit ved hjelp av et 30 meters tau. Videre ut til Midtre passerte jeg et taulag på tre hvorav blant andre Aleksander Gamme var deltaker. Slo av en kort og trivelig prat før vi ønsket hverandre god tur videre. Grei klyving ned til Berges stol. Ned mot V-skar klyvde jeg meg ned 5 meter til et rappellfeste. Tok først en rappell ned til en hylle midtvegs i veggen. For tre dager siden hamret jeg en bombekile i en sprekk her som jeg hadde håpet å bruke i dag også, men selvfølgelig hadde noen klart å få den ut og tatt den med seg siden den gang... Heldigvis hadde jeg med en tilsvarende kile og karabiner, så jeg satte et nytt feste før jeg tok siste rappell ned i skaret. Var litt for rask i svingene da jeg skulle fire ned tauet og det viste seg at jeg hadde glemt å knyte opp den ene stoppknuta på tauet. Pokker, knuta satte seg fast i karabineren og ville ikke rikke seg lenger! Siden jeg uansett ikke skulle bruke tauet noe mer på turen var det ikke så fryktelig farlig sånn sett, men utrolig irriterende og urutinert av meg. Ropte opp til Team Gamme og spurte så pent jeg kunne om de ville ta med tauet og eventuelt kilen med seg og levere det på Turtagrø. Det var helt i orden, og jeg er evig takknemlig for deres hjelp. Tusen takk! Fortsatte ut ryggen til Nørdre der jeg tok en matpause og en telefon til Daniel slik at de visste at jeg var i rute. Hadde til nå brukt ganske nøyaktig 6 timer fra start i Helgedalen og lå hele 3 timer foran estimert tidsskjema! Dette var en stor lettelse og jeg kunne slippe skuldrene dypt ned og bare nyte dagen og den fantastiske utsikten man bare får fra tindene her oppe i Hurrungane. Det er nesten til å få en tåre i øyekroken av. Ned fra Nørdre valgte jeg å følge normalruta fremfor å følge de sporadiske snøfeltene som jeg og Rasmus gikk langs for tre dager siden. Grunnen var at snøen var temmelig råtten, og steinene mellom feltene var utrolig løse. Ønsket ikke å risikere noe nå, så tok det heller piano ned den vanlige ruta. Fikk dog en surfetur på et snøfelt like før 1584-vannet. Deretter fulgte jeg stien ned mot Tindeklubhytta et stykke før jeg tok sikte på nok et snøfelt på venstre siden ned mot bekken fra Skagastølsvatnet. Her fylte jeg opp camelbaken og spiste en sjokolade før jeg begynte på dagens nest lengste stigning opp til Nørdre Dyrhaugstinden. Fulgte en smart variant opp noen flanker rett opp fra nordsida på Skagastølsvatnet til jeg var oppe på Dyrhaugsryggen. Oppe på ryggen skrådde jeg diagonalt til jeg kom på høyre siden av de største snøfeltene. Nå var det bare å holde et jevnt sig opp til Nørdre der Daniel og Ole-Petter ventet på meg. Ble heiet opp de siste meterne til Nørdre mens Ole-Petter filmet ivrig fra mobilen sin. Jeg var glad for at formen fortsatt virket bra. Det er nok takket være at jeg har vært god på «spisetjænest» undervegs, og nå var det tid for en halvtimes lunsjpause og småskravling. Skiftet til nye sokker og t-skjorte, spiste en real turmat, litt potetgull, en banan og drakk en battery energidrikk. Masserte lårene og forberedte dem på mer hardkjør. Pausen gjorde underverker og jeg følte meg som et nytt menneske da jeg forlot mine kamerater kl. 17.00, 8t 24min etter start. Nå ventet en gøyal ryggtravers hele veien over til Store Midtmaradalstinden. Grei skuring forbi Store Dyrhaugstinden, bort til Søre Dyrhaugstinden og videre til Nestnørdre Midtmaradalstinden. Brukte en snau time fra Nørdre Dyrhaugstinden til sistnevnte der jeg tok en kjapp matbit. Nå ventet den delen av turen jeg kanskje «fryktet» mest. På rekognoseringsturen ut til Store Midtmaradalstinden hadde vi regn og superglatt fjell, og jeg husker at jeg ikke likte meg i det hele tatt da. Heldigvis var det stikk motsatt i dag med tørt fjell og supergod friksjon. Likevel skulle det bli spennende å se hvordan utfordringene ble denne gangen. Første stykke ned fra Nestnørdre gikk fint. Et kort parti med sva ble forsert uten problemer. Lenger nede før «pinaklene» kom det ytterligere noen passasjer med sva som var noe mer krevende og utsatt. Husket «betaen» fra forrige tur i blinde, så jeg forserte dette uten problemer i dag på tørt føre. Pinaklene ble forsert langs en «berg-og-dalbane-sti» på høyre side. Et par punkter er litt hårete med noe ekkel nedklyving. Nok en gang sparte jeg mye tid ved å slippe å spekulere i rutevalget. Dermed brukte jeg ikke mer enn rundt en 20-30 minutter ned til Lovskar fra toppen. Fra Lovskar omgår man en liten topp ut i høyre siden før man kommer ned i et nytt hakk. Her la jeg fra meg sekken og startet på ferden opp til Store Midtmaradalstinden. En av de lengre avstikkerne på turen. Fulgte ryggen stort sett hele veien helt til det for alvor bratnet til (umulig å ikke skjønne hvor dette er hen). Om man følger ryggen videre kommer man til det som også her kalles Halls Hammer. Det er en grunn til at fjellbestigeren Carl Hall snudde der, og det gjør de fleste andre den dag i dag. I stedet omgår man hele ryggen ned i flanken på høyre side lang små gressete hyllesystemer. På denne omgåelsen må man forsere tre åpenbare «crux». Det første er det vanskeligste som er et buldreopptak rundt grad 3-4. Greit å klatre opp, men det er noe helt annet ned igjen da man ikke har noen spesielt gode tak for hendene, og under deg er det mange hundre meter med fri luft. Med andre ord, ingen rom for feil. På returen løste jeg det ved å legge igjen en 240-slynge rundt en tydelig nabb for å ha noe å holde seg i som back-up. Deretter fulgte et par andre utfordringer, men disse er langt fra like eksponerte som den første. Videre skrår man etter hvert opp mot ryggen igjen via en noe løs renna. Ryggen følges deretter slavisk til toppen (noen steder kan omgås ut til høyre). Nådde toppen av Store Midtmaradalstinden kl. 19.05, 10t 29min fra start. Spiste et gullbrød på toppen, luftet føttene og koste meg med kveldssola som malte fjellet i sterkere farger for hvert minutt som gikk. Ned igjen til sekken brukte jeg rundt en halvtime. Tok også her en liten matpause mens jeg pratet i telefonen med min tante som fylte 50 år i dag. Deretter klyvde jeg meg ned langs en bratt renneformasjon til Stølsmaradalsbreen. Renna går skrått ned mot høyre sett fra skaret jeg la igjen sekken ved, nedenfor et bratt snøfelt. Trasket over breen og opp til sørsiden av Austre Ringstind. Nå var det klart for toppsanking i Ringstind-massivet. La fra meg sekken nok en gang og klyvde meg opp svaene til Austre. Brukte rundt et kvarter fra bunn til topp og det samme ned igjen. Stod på toppen kl. 20.26, 11t 50min fra start. Har aldri funnet noen «perfekt» vei opp dit, så går litt forskjellig fra gang til gang. Vel nede igjen ringte mine foreldre (som ikke hadde hørt et kvekk om denne turen på forhånd) og lurte på om jeg var på tur, noe jeg bekreftet. Beroliget dem med at jeg snart var framme og ønsket dem god natt. Neste var harepustoppen Stølsmaradalstinden. På forhånd hadde jeg vurdert å klyve opp nordryggen fra Vikingskar, men etter rekognoseringsturen jeg og Endre hadde for noen dager siden slo vi det fra oss da denne ruta var både hårete, begrodd, fuktig og løs. Det var mye smartere å klyve opp snøflanken som går rett opp fra øst. Sent på sesongen kan det være kinkig å gå denne veien på grunn av en stor bregleppe lengst nede, men i dag var det fortsatt noe igjen av snøbrua på venstre side. Først en transportetappe over breen bort til innsteget på «renna» og derfra gikk det jevnt og trutt oppover med isøksa parat for hånd. Snøen hadde fin konsistens, så det gikk forholdsvis effektivt. Stod på toppen kl. 21.27, 12t 51min fra start. Returen gikk kjapt og fint med lett og kontrollert snøsurfing tilbake til sekken. En kjapp matbit før ferden gikk i retning Midtre Ringstind. Krysset over Vikingskar og greit ned på vestsiden der jeg fulgte snøflanker nordover et stykke. Hadde også her på forhånd vurdert sørryggen, men fant også ut på rekognoseringsturen at den hadde noen ekle crux med løse blokker som jeg ikke ville utfordre meg på under en slik langtur. I vestsida på Midtre la jeg fra meg sekken og tuslet opp normalruta som ikke byr på noen særlige vanskeligheter annet enn litt løs ur. Litt klyving i øvre parti, ellers greit. Stod på toppen i nydelig solnedgang kl. 22.18, 13t 42min fra start. Nok en matbit da jeg var nede ved sekken. Mørket kom sigende på og da var det deilig å kunne lytte til litt motivasjonsmusikk på øret fra I-poden. Opp mot Store Ringstind gikk det greit å omgå de største bresprekkene. La fra meg sekken på den lille «flata» like før siste brattbakken, rundt 1970 moh. Herfra fulgte jeg østryggen til toppen greit. Hastet litt med å komme meg over på vestsida av Store Ringstind før hodelykta måtte fram, da visste jeg at de verste passasjene var over. Stod på Store Ringstind kl. 23.20, 14t 44min fra start. Tok en kjapp telefon til Daniel og ba ham gjøre seg klar for finaleetappen opp til Austanbotntindane. Sklei meg ned til sekken via snøflanker. Herfra og videre er det sikkert mange som er spente på hvor jeg har gått. Etter mange studier av diverse bilder og flyfoto har jeg «oppdaget» et hyllegalleri som går tvers over i sørveggen på Store Ringstind. Det nås ved å klyve ned renna sør for flata på 1970 moh der det tidlig på våren ligger en snøflanke, mens nå senere på sommeren kun er en fossende bekk der jeg forøvrig kunne fylle vann. Litt kinkig klyving helt øverst, vær obs på løse blokker. Lenger nede løser det seg opp før man kommer ned på galleriet som følges helt bort til snøflanken vest for Store Ringstind. Brukte ikke mer enn et drøyt kvarter fra toppen til jeg var på snøflanken i vestsida. Kall gjerne ruta «Kvambekks chaussé» om det er ok! En fin måte å linke ruta mellom Ringstindene og Soleibotntindene om man ønsker å gå for eksempel «Ringsdalen rundt» eller lignende. I vestsida tok jeg meg en god matpause med blant annet nok en battery. Nå måtte også hodelykta fram da det begynte å bli relativt mørkt. Sakte, men sikkert begynte det å gå opp for meg at jeg ikke var langt unna å klare målet mitt med å fullføre under 24 timer. Stresset derfor ikke så mye på slutten og passet heller på å ikke tråkke feil. Kom meg inn på Soleibotnryggen. Grei klyving over sørtoppen og bort til stortoppen. Bommet litt i inngangen til skaret mot Store, men hentet meg relativt kjapt inn igjen. På Store var det av med sekken og bare motivere seg for en avstikker ut til Nørdre Soleibotntinden. Noenlunde grei klyving ned til skaret, med blant annet forsering av et bratt snøfelt. Fra skaret holder man litt ut til venstre og klyver seg opp til ryggen som følges opp til toppen. Noen luftige plasser på slutten, men gode tak. Brukte 10-15 minutter hver vei t/r Nørdre. Var tilbake på Store Soleibotntinden kl. 01.00, 16t 24min fra start. Nå var det på tide å få fram gel'en som har ligget urørt i sekken en stund. Konsentrerte karbohydrater så det holder, og nok til å få meg til å føles som et hyperaktivt barn som nettopp har spist seg full på godterier i en bursdag! Ned fra Store Soleibotntinden mente jeg å huske at det fantes en vardet «sti». Jeg husket visst ikke helt riktig. Jo, vardet var det, men de var jo såpass sporadiske at det var en utfordring å få øye på dem, spesielt i mørket. I tillegg var det nesten like greit å gå ute i terrenget enkelte plasser. Ikke mye sti å skryte av, med unntak av få steder. Bakken ned til Berdalsvatnet føltes lenger enn forventet. Det tok tid i denne ura i mørket, men jeg hadde heldigvis ikke dårlig tid. Fikk etter hvert øye på lykta til Daniel borte på Austanbotnryggen. Han fikk bare legge seg ned og vente på meg... Brukte rundt 40 minutter fra toppen og ned til Berdalsvatnet hvor jeg tok en siste vannpåfylling og en liten lefsebit før jeg giret meg opp til dagens siste motbakke og finaleetappe til Austanbotntindane. Først i noe løs ur og litt sikksakk opp til selve ryggen. Hadde nytte av å kjenne ruta opp her på forhånd. Kom meg opp til Daniel som lå og druntet i mørket, for det var Ole-Petter som hadde lykta. De rakte ut en cola til meg som smakte utmerket, i tillegg hadde de med nye joggesko og sokker til meg, noe føttene satte meeeget stor pris på! Føltes ut som hele fotsålen var en eneste stor vannblemme nå... Hastet ikke noe videre nå. Jeg lot Ole-Petter ta føringen og gå i front oppover ryggen til Vestre. Tok en liten pause her før vi fortsatte. Ole-Petter sa at han ikke ønsket å ta turen ut til Søre, men heller vente på oss. Derfor satte jeg opp tempoet noe opp i klyvinga opp til Store slik at han ikke trengte å vente så lenge, men han hang på hakk i hæl likevel, med staver, og Daniel uten lykt! La fra oss sekkene midtvegs ut til hovedtoppen. Kom oss opp på Store Austanbotntinden kl. 03.14, 18t 38min fra start, og Ole-Petter filmet ivrig i mørket. Husker ikke helt alt jeg sa her og nå... Trasket tilbake til skaret mot V0-toppen, og herfra ned på sørryggen via omgåelser via hyller og gallerier øst for denne ryggens bratteste del. Jeg hadde vært ute på forhånd og vardet noen punkter slik at jeg lett kunne kjenne meg igjen. Kom oss ut på ryggen og på de siste meterne før toppen på Søre Austanbotntinden sprang Daniel i forvegen og klappet meg fram til turen siste toppvarde, og Ole-Petter stod på V0 og blinket med lampen. Klokken var nå 03.39, og jeg hadde brukt totalt 19 timer og 3 minutter på turen. Jeg klarte det...! Jeg hadde tenkt så mye på hvordan jeg ville reagere om dette ville bli virkelighet. Ville jeg gråte, ville jeg juble, eller ville jeg rett og slett ikke reagere noe spesielt? Svaret ble en god blanding av alt. Jeg var selvsagt veldig glad og lettet over å være ferdig med turen, men jeg tror ikke helt realiteten hadde gått skikkelig inn over meg. Fikk tatt et toppbilde der jeg ser ganske glad ut, men etterpå gikk jeg egentlig bare stille rundt i mine egne tanker. Adrenalinet sank betraktelig når jeg visste at jeg ikke hadde noe tidspress lenger. Likevel prøvde jeg å konsentrere meg fullt, i alle fall til jeg var «trygt» tilbake på vesttoppen. Først nå merket jeg hvor sliten jeg egentlig var. Øyelokkene føltes som bly, knærne kokte, matlysten forsvant og jeg hadde mest av alt bare lyst til å spy. Prøvde å knipe igjen så godt jeg kunne da jeg var kjent med konsekvensen av å miste all næring på tampen. Turen ut til Berdalsbandet har aldri føltes så lang før, men heldigvis har alle turer sin slutt. Kl. 06.00, 21t 24min på tur, og over 24 timer i våken tilstand kom vi fram til bilen på Berdalsbandet. Det første jeg gjorde var å hive ut madrass, dyne og pute fra bagasjerommet og en ny underbukse fra bagen. Deretter legge seg nedpå og slukne som et lys... Bare etter en halvtime på øyet våknet jeg av at sola stekte og masse mygg som virret rundt hodet mitt. Det var ikke akkurat den beste restitusjonen jeg hadde håpet på. La meg bare si til slutt at jeg kjørte tidlig hjem denne morgenen, tidlig. Etterord I skrivende stund føler jeg fortsatt at turen ikke helt har sunket inn over meg. Det er en rar følelse når man har utført noe man har tenkt på og planlagt såpass lenge. Man merker en slags tomhetsfølele i etterkant, som et vakuum, ingenting... Jeg merker i alle fall at jeg har fått et helt annet forhold til Hurrungane nå enn det jeg hadde før. Jeg har fortsatt stor respekt for fjellene, men jeg føler at jeg kjenner de på en helt annen måte, kjærligheten har blitt sterkere. Denne dagen gikk absolutt alt på skinner, og det har sikkert med en blanding av flaks og gode forberedelser. Jeg håper mest på sistnevnte. At turen kan gjøres enda fortere er det ingen tvil om, og det er ikke så nøye for meg heller da mitt mål var å gjøre alle toppene på én tur, og helst under et døgn. Nå begynner denne rapporten å bli farlig lang, så da er det vel på tide å sette et punktum. Tusen takk til alle de som har støttet og trodd på meg på forhånd, og takk for alle gratulasjoner i etterkant! Det setter jeg umåtelig stor pris på!

Starta fra Tyinstølen p-plass ca kl 10.30 i minus 20 omtrent. Vindstille og skyfritt. Mange spor av skred fra noen dager tidligere. Nå var neppe skredfaren så stor. Til dels is og skare. Nådde Galden kl 11.18 og kunne ta av skifellene. Herlig utsikt mot et solbadet Jotunheimen. På knakende skare (litt ekkelt i grunn) i skyggen over Nedre Årdalsvannet, og så over til Øvre. Her måtte balaklavaen fram også, da jeg fikk svak motvind. Det var nok drøyt 20 blå. Sjekket at Slettningsbu var i ok stand, siden den på papiret var "stengt." Spadde fram døra og sleit litt med låsen, som var bunntæla. Ved og mat i overflod i stua her! Drakk litt varm drikke, og la ut på tur videre i sola. Gikk fortsatt uten feller opp på Svarteknippa, som ble nådd kl 13.26, og følte nærkontakt med Hurrungane, badet i lav januarsol. For et syn - og for et liv! Skled ned i sørlig retning, og kom snart i skyggen av Slettningsegge. Nå var det på med skifellene, som ble grundig teipet fast i kulda! Så vidt det funka med teipen også! Nådde toppen kl 14.28, med enda litt bedre utsikt til Hurrungane. Syntes jeg hørte en hund, og oppdaget etterhvert folk på Svarteknippa, som jeg var på for bare en time siden. Skled så lett ned mot NØ, og over vannet tilbake til Slettningsbu, hvor det jammen var godt å komme inn, selv om det var -15 inni stua også! Ca 5 timers tur i dag. Absolutt alle gjøremål ble i de første to timene sentrert rundt den varme ovnen, selve symbolet på livet i en iskald snøverden. Brukte 1 time på å fyre slik at varmen kom over frysepunktet i stua. Etter ytterligere en time var det blitt 7 varme grader. Sengetøyet ble tidlig hengt fram foran ovnen, og boksmaten ble forhåndstint på ovnen. Alt sentreres om en varm oven i en slik stund, men jeg glemte zalo-flaska. Vondt å vaske opp etter joikakakene når såpa omtrent er is! NESTE DAG Våkna søndag kl 6.00 i Slettningsbu og syntes det var voldsomt kaldt; +2 inne i hytta, ja. Utenfor var det nok -25. Sånn blir det når en ikke sitter oppe og fyrer om natta. Kvart på ni i det gryende morgenlyset var jeg klar på skiene, og syntes i grunn ikke det virket så skrekkelig kaldt, selv om alt tydet på at det var godt under 20 minus. Etter en halvtime fikk jeg et nydelige glimt av Austanbottinden i magisk lilla lys - herlig. Gikk uten feller, men det gikk veldig sakte da, syntes jeg. Grønnvoksen ga dårlig feste, og blåvoksen (som gav bedre) ble fort slitt av. Høyt opp på Sletterustvatnet SØ møtte jeg endelig sola, og kl 10.03 sto jeg på toppen, med fabelaktig utsikt mot Hurrungane i morgensol - igjen. Vindstille var det også, og bare å nyte livet. Tenkte så å gå på beina rett ned bratta i sør, men det ble altfor bratt, og så ble det å skli nedover i en stor bue mot vest. Opp mot Skjeltrene teipet jeg igjen skifellene på skia, og det holdt akkurat til jeg nådde toppen kl 11.30. Da jeg så på gps-en at det var 9 km tilbake til p-plassen i luftlinje, skjønte jeg at jeg ikke hadde all verden med tid. Over vannene i øst gikk det ganske radig, selv om gliden ikke var noe særlig å snakke om. Verre ble det å krysse utallige fonner og skavler skapt av vinden nord for Bjørdalsnøse. Små ubetydelige "smultringer" på kartet er ofte langt større hindringer i virkeligheten, og i alle fall med ski på beina. Tida gikk og jeg skjønte at det var en riktig beslutning ikke å gå oppom noen flere topper underveis. Mot slutten ble det riktig kaldt og jeg gikk på beina ned de siste bakkene til bilen, som stod parkert på Tyinstølen p-plass siden lyset var så flatt og bakken så bratt og isete. Det mest spennende nå, var om jeg fikk start på motoren. Det lød skrekkelig tungt, men så kom den i gang, heldigvis. -23 grader sa termometeret. Min klart kaldeste langtur på ski - likevel: Vindjakka forble i sekken begge dagene!

Plan B Nils og jeg hadde lenge snakket om Torfinnstindene, eller kanskje Søre Austanbotntind. Onsdag kom en sms fra Nils som bekreftet god værmelding. Nå måtte vi dra! Jeg svarte "Ja, jeg blir med! ", og vi satset på Torfinnstinder. Men nedturen kom på direkten, webkameraet på Eidsbugarden viste nesten kritthvite fjell ned til 1200 moh . Å vagle eggene og rappellene oppi der på isglasur og nysnø var mindre aktuelt. I det dragsuget forsvant også S. Austanbotn, da svaene der helst bør være knusktørre for å ferdes trygt. Hva nå? Tja... Nils har jo snart fylt Røyne-lista si, og hadde liksom ikke så mye å velge i. Vi ble derfor raskt enige om plan B - Gjertvasstind/2351, dette praktstykke av et fjell helt øst inni Hurrungane. Da valget var gjort, sendte jeg en sms til Panda, som vi visste også skulle til Hurrungane denne helga, og spurte om han ville bli med. Om litt kom et bekreftende svar! Vi ble enige om å treffes på Turtagrø, der jeg bestile et 4-mannsrom i annekset. Jeg skulle møte Nils og Marit (en kollega av Nils) ved Mjøsbrua kl.19, men kona hadde bilen og ble en time forsinket hjem, og derved ble også jeg tilsvarende forsinket til møtestedet. Vi ankom derfor ikke Turtagrø før kl. 24, der Panda satt med godbok og kaffe i biblioteket. Hans to turkamerater (deriblant Parbat), hadde allerede tatt kvelden i teltet, mens Panda skulle dele rom med oss. Dessverre syntes Panda & co at Gjertvasstind ble noe for langt, og ombestemte seg for Soleibotntinder. Kl. 0630 var vi på bena, og parkerte om litt bilen ved bommen i Helgedalen, som lå lett rimhvit og stille under gryet. Akkurat idet vi gikk iveg, brøt sola horisonten nedunder Fannaråken, og klokka var blitt 0740. Et anstrøk av nysnø lå langt ned i Fannaråkens vestflanke, og østryggen på Steindalsnosi var kritthvit... Drømmemorgen Praten gikk lett, og det samme gjorde vi innover dalen. Der vegen begynner traverseringen opp lia innerst i dalføret, tok vi beneste stien opp lia, og kom inn på vegen igjen lenger oppe. Vi fulgte så denne til endes. Der sto en BMW X3 alene og forlatt, så noen har tydeligvis nøkkel til bommen. Tviler dog på at man sanker sau med en slik bil... Ved vegslutt så vi nå rett inn i Styggedalsbreen og Styggedalsmassivet, som blånet kaldt og frostig over brebotnen i den skarpe høstlufta. Og langt derinne, bakerst mot himmelen, tronet vårt mål Gjertvasstind/2351. Det anget av rim, mose og viju innover mot Styggedalen, og rimete blåklokker sto fortsatt trassig oppreist bortetter rabbene. Vi storkoste oss i morralyset, og snart nådde vi vatnet på 1380 moh, der lekne småbølger klukket sommerlig i den lille lune sønnabrisen over vannflata. Like etter passeringen av vatnet, startet stigningen opp selve Styggedalen. Dalen bærer sitt navn med rette, et kaotisk kampestensvirvar, der en klukkende svart bekk gjemmer seg i høl og staup under ura. Innimellom lå frostglaserte halvskumle stenflater, og her og der moseputer så irrgrønne at selv Irlands graslier ser blasse og visne ut i sammenlikning. Vi smøg og kravlet oss forsiktig oppover, og fikk plutselig følge av fem fjellrypekyllinger som trippet tillitsfullt over stentoppene foran oss i motlyset. Stilltiende strakte de hals og kikket undrende på de rare glorete dyra som kom rekendes oppover dalen. Lite visste vel de at høstjakta startet denne dagen... Små varder sto hist og pist langs det svake tråkket, der vi også så to-tre gamle røde T'er, men stien synes lite brukt og "vedlikeholdes" nok ikke lenger av DNT. Vi passerte snart de glassklare brådjupe vannene 1469 og 1470 under Simlenosi/1766, og gikk opp mot bandet like øst for høyde 1523, der vi tok en matbit. Derfra skuet vi nå rett inn i nordsiden av Gjertvasstind og Styggedalstindene. Gjertvassbreen lå styggbratt med sine enorme gapende breglipper, og vi diskuterte mulige vegvalg opp breen til Gjertvasskaret. Vi studerte herfra også nordflanken på Gjertvasstind, og bestemte oss for et veivalg opp storura mot østryggen. Under oss mot SØ dro Gjertvasselva skummende kvit utover mot Utladalen, og langs elva lyste rabbene rypebærrøde i høstdagen... Bratt og glatt Fra rasteplassen på bandet skulle vi nå 220 hm ned igjen, for å krysse åa, og så ta fatt på den lange ura opp mot østryggen. Nede i lia kom en kongeørn sirklende på brede vinger loddrett over hodene våre, ikke mer enn 60-70 m høyt, så nær at vi godt kunne se de gule føttene. Åa skummet frisk og blank langs glatte sva i dalbunnen, og vestenfor oss hang brefallet på Gjertvassbreen grovt og digert under himmelranda, mens lange hvite fosseslør sjoet kaldt ned langs de skyggelagte golde bergveggene i det råhugde landskapet. Og himmelhøgt der oppe kneiset toppen vi skulle nå - stor, kald og likegyldig overfor menneskekrypene i dalbunnen. Fra elva ventet oss drøye 1100 hm bratt fjell, sva og sten, ur og is, steg for steg... Storura var litt uggen å gå. Den var løs, og den var rimet. Best å være forsiktig. Vi vant langsomt høyde, og nådde etterhvert oppunder berghamrene over røysa, der siklende småbekker og vannspring hadde frosset til hengende gallerier av istapper gjennom natta, som nå skinte blanke og kaldblå her i skyggesiden av storfjella. Her var stedvis isglasert og sleipt, og enkelte våte mosetepper var blitt knallharde og stygglatte. Vi traverserte nå innunder bergsiden østover, for til slutt å nå enden på en lang bratt snøflanke som dro opp østryggen retning stortoppene. Der rigget vi på stegjerna, og dreide høyre oppover på den harde snøflanken. Stegjerna satt som støpt, vi passerte et blåisparti, og peste oss trottig oppover. Umulig å gå på tå med stegjern, så jeg skal si akilles og leggmuskler fikk strekt seg i bratta her! Neste mål var høyde 1924 oppetter langs ryggen. Vi vant raskt 200 hm på snøen, og var snart på høyde 1924. Der dukket igjen selveste Gjertvasstind opp, likeså høyde 1982 med sin bratte hammerside imot oss. Bak og rundt oss steg nå den ene stortoppen etter den andre opp mot horisonten, og snart så vi "alt". I den glassklare høstlufta beundret vi Jostedalsbreen der Brenibba og Lodalskåpa raget over iskappa, Breheimen med Holåtinder og Hestbrepigger, Snøhetta, nesten rubb og rake av Jotunheimen, det turkise brefallet i Smørstabbreen, sørafor oss kneiste Stølsnostind og Falketind, laaangt ute i sør kuvet Rundemellen sin bolleprofil over blånene, og mot vest - et svart, hvitt og blått kaos av forrevne vegger, raviner, stup, skar og spir i Hurrunganes vanvittige landskap... Faktisk var det adskillig enklere å si hva vi ikke så: kun det som lå skjult langt der øst bak Surtningsue - nemlig Nautgardstind, Stornubben og Kvitingskjølen! Resten kunne vi nyte, der blikket langsomt og gjenkjennende fikk vandre himmelranda rundt, under en blid og tindrende septembersol... Til topps Opp hamrene innunder høyde 1982 sto små spredte varder som påviste et farbart veivalg opp mellom brattheng og småknauser. Relativt greit å komme opp, men litt nysnø og is gjorde underlaget stedvis glatt, så forsiktighet og påpasselighet var påkrevet. Artig klyving dette! Vel oppe på høyde 1982 betraktet vi så den siste lange brebratta opp mot stortoppen. Denne var glatt og jevn, og så temmelig grei ut. Det var den også, stegjerna satt stadig godt, og isøksa ble også et must oppunder toppen. Men bakken var mye lenger enn den så ut, så låra ble noe trøtne før vi igjen var oppunder bart fjell ved den siste kneika opp. Her var det så bratt at man helst burde psyke vekk tanken på en mulig utglidning, og konsentrere seg utelukkende om oppgaven med å sikre gode fot-isett, samt at isøksa satt godt fast før man løsnet neste fot. En utglidning på den harde snø/isflata er fort jamngodt med døden her. Først noen titalls meter med styggbratt snøflanke, deretter hundrevis av meter ned svart fjellvegg, og rett i breen... Fra slutten av snøflanken lurte vi litt på hvor vi kunne komme oss opp videre. Jeg slet meg opp ei 40 cm smal og bratt bergskorte, nesten uten håndtak, og kun grunnlendt snø over klippene. Ovenfor denne skrådde et tre meter langt sva opp mot høyre, også dette helt uten muligheter for håndtak. Et par cm is og ditto med snø dekket klippen under. Jeg tok sjansen på at stegjerntuppene satt i den grunne isen, og ålte meg hyperlangsomt på magen opp. Det gikk! Dette var en kalkulert risiko. Svaet var hverken langt eller bratt, så skulle jeg gli, ville jeg kun skli tilbake og fanges opp av den smale bergskorta jeg kom opp ifra. Vel oppe kunne jeg nå se at en fast og mye større snørenne gikk ned til snøflanken 25 m vest for der de andre sto og ventet. Jeg ropte ned til dem om dette, og de kunne greit "spasere" bort og opp denne renna. Herfra føttet vi oss forsiktig langs øverkanten av is/snøflanken ut mot Gjertvasskaret, og bort til varden som står ut mot storveggstupet på sørsiden av tinden. Yeeiii! Målet nådd, og vi nærmest gapte over storheten og voldsomheten i det fantastiske landskapet her oppe under himmelkvelven. "Se den horisonten'a! Men landskapet vestover da mann! Dæven søkke, sjekk Maradalsryggen'a! Ojojoj, hohh, se Storen da! Himmel og hav, hva med Austanbotn og Ringstind? Sjekk de stupa, har du sett på makan?!!" Vi skrålte av overveldet lykke, sola skant, breer og stup glitret omkring oss, og blankøyde drakk vi Norges vakre natur inn, i lange sugende drag... Men klokka var blitt mye, og en laang og seig retur ventet oss, lengre og seigere enn vi ante, skulle det vise seg... Under stjernene og nordlyset Så tok vi iveg nedatt den lange snøbakken fra toppen. Den statiske gangen med fullt motstem i hvert et steg var tungt for lår og knær. Hamrene ned fra høyde 1982 gikk greit, og omsider sto vi nedunder den nederste snøflanken og kunne ta av stegjerna. Derfra ventet på ny den lange, glatte og noe løse ura ned mot Gjertvassdalen. Vi føttet oss forsiktig nedover, mens dagslyset langsomt ebbet ut, og vel nede ved elva var det blitt temmelig skumt. På veg opp de drøye 200 hm på motsatt dalside, gikk lyset. Vi var slitne nå, og foran oss lå den grove og stygge blokkmarka ned Styggedalen. Langs 1470-vatnet måtte jeg ta den sjette og siste brødskiva. Jeg kjente jeg begynte å gå tom, og ble lettere ustø og skjelven. Marit var også temmelig sjanglete, og det passet ikke videre godt i grovrøysa bortetter her i mørkten! Det var svært vanskelig å se hva man tråkket på nå. De øverste lyse stenflatene kunne vagt anes i mørket, men å bedømme hvor lengt ned/bort de var, og ikke minst fasong og helning på stenene, var ikke enkelt. Dermed visste man ikke helt hvor eller hvordan tråkket landet... Man måtte hele tiden holde litt igjen, for å kunne attre seg og redde seg inn hvis tråkket feilet. Å gå huggustups ned i røysa her var intet alternativ! Ned imellom blokkene gapte bunnsvarte vannfylte høl av alle størrelser og fasonger, stedvis var det sleip mose, og hist og her noe isglasur. Å skade seg nå ville vært et seriøst problem. Nils hadde med hodelykt. Med ham bakerst forsøkte vi å ta oss videre nedover, men vi to foran kastet kun våre egne kølsvarte slagskygger, og ble blendet av lyset utenfor skyggen. Og det var jo nettopp inne i skyggen vi skulle sette bena! Så dette hjalp særlig meg som førstemann lite, da jeg hadde både min egen og Marits skygge å sloss mot. Det endte med at jeg gikk 20-40 m foran de andre, og forsøkte hjelpe meg med det ørlille lyset fra et svakt slør av nordlys, som gløste glassgrønt over bergkammene mot nord. Dette gikk smått, men det gjorde ikke tida! Langt om lenge var vi endelig tilbake ved 1380-vatnet. Derfra var det renere lende med lyng og småviju, og det opplevdes som en lettelse. I stappmørket lyste Nils med hodelykta nordover fra en kolle, og da oppdaget vi refleksen av skiltet på den parkerte BMW'n på flere hundre meters hold. Vi slet oss dit, og slentret deretter vegen ned og ut Helgedalen. Så godt å endelig kunne stole på tråkket, at foten traff noe forutsigbart og flatt! Et stjerneskudd rispet ishvitt himmelen over dalrommet, og etter eventyrdagen syntes det langt, og lenger enn langt, ut dalføret... Dauslitne nådde vi bilen kl. 0040, nøyaktig 17 timer etter avmarsj. Kummerlig kjøretur Nå gjensto fortsatt 6 timers kjøring hjem (4,5 for meg). Stuptrøtte tok vi avgårde, men kom ikke lenger enn til sagasøyla i Bøverdalen før Nils måtte kaste inn håndkleet. Marit sov allerede som en søkkstokk i baksetet. Jeg overtok rattet, mens Nils sovnet han óg. Neste mål var 24t Statoil på Otta. Så, et sted søri Ottadalen kunne det gått galt. Som skutt ut av mørket kom et rådyr ut i vegen kloss foran bilen. På ren ryggmargsrefleks kastet jeg bilen unna mot høyre, og unngikk mirakuløst dyret, men sopte istedet bilsida i autovernet! Ingen bulker ved første øyekast, men en stygg lakkstripe langs hele bilen. Fytterakkeren, men kanskje bedre enn å få hele dyret midt i fleisen i 85 km/t... Vi kjøpte pølser på Otta, men etter maten ble også jeg overtrøtt! Vi måtte derfor stoppe og sove en drøy time på rasteplassen sør for Tretten. Først kl. 0745, i soloppgangen nøyaktig et døgn etter vi startet fjellturen, kunne jeg gå ut av bilen på gårdsplassen hjemme. Nils og Marit måtte dog kjempe videre i halvannen time til, før de antakelig halvt bevissløse bråsovnet en meter over senga! Slitsom tur javel, men verdt hvert eneste skritt! Og med en slik avslutning ble den ikke akkurat A4 heller, og jeg tror vi vil huske denne turen lenge... Men best av alt - kneet mitt som kranglet slik i Surtningsue forrige turen, fungerte perfekt igjen, og det selv i en maratontest som denne! Og Panda, vi får bare gjøre et forsøk til... Men nå har jeg liret av meg 2341 ord, så nå må jeg gi meg! Men heldigvis, bilder sier mer enn tusen ord, så jeg slenger likegodt ved en del, for det var bare så ufattelig fint denne dagen...!

Først en stor takk til Kim og familien Dahlen for å dra meg med på denne skjønne turpalmesøndagen. Ellers ville jeg sikkert sittet på terassen, puslet med familiære sysler, spist for mye og lagt på meg enda mer. I stedet ble det en drømmetur til et hittil ukjent turmål for mitt vedkommende. Jeg møtte Line og Gunnar Dahlen på Fagernes og ved Buhaugane på vestsiden av Filefjell stod Kim og Trine sammen med den overivrige turbovoffen Trym og ventet. Det var kjølig med en håndfull minusgrader, men sola var allerede godt i gang med å tine opp landskapet. Med feller og skare under skiene tuslet vi fornøyde over broa sør for Øvre Smeddalsvannet og oppover lia hvor muntre fjellryper allerede var i kurrende godhumør. Line tok det også med godt humør da hun oppdaget at hun hadde glemt maten i bilen. Dette ga oss andre en bedagelig pause på en stor stein i sola. Kims bamsemumspose var prikken over i'en på denne steinen. Det var til og med en "mums" igjen da Line kom pesende tilbake. Nær vindstille og på fast underlag var dette en drømmetur. Det minte kanskje mer om vårskitur i mai enn tidlig påske, men det får så være. Turen er ikke voldsom lang når føre er så godt som i dag. Ca. 9 km og 900 høydemeter, så vi tok det med ro oppover Vetlefrostdalen, hadde en lang pause i lia vest for Frostdalsnosi. Siste kneika opp østryggen til toppen blåste det litt sur og heller ikke toppen bød på temperaturer for de lange pauser, men til gjengjeld var snøskulpturene på toppen flotte. Utsikten mot Hurrungane var litt hard. Sørveggene der var nesten snøfrie etter flere uker uten nedbør og daglig intens solstråling. Det var nesten finere å skue mot det bølgende fjell-landskapet i retning Suletind og Bleia. Nedkjøringen gikk raskt unna til tross for variable ferdigheter. I siste kneika opp mot toppen møtte vi for øvrig en familie på fire med to ikke alt for gamle barn som helt sikkert ville greie toppen. Imponerende. De må ha vært under 10 år. I Vetlefrostdalen ble det tid til nok en døsig pause på en flat rabb i den stekende påskesola. Humørsprederen Gunnar hadde med seg overraskelser i sekken og sendte en stor ladning Troikasjokolade over til undertegnede. Og nede i bilen ventet flere godsaker som han rundhåndet delte ut. En svært hyggelig gest til alle de små "barna". Selv Julia som satt hjemme og passet barn fikk tilsendt en pose med påskegodt. Turen gikk egentlig veldig fort unna, nesten litt for fort, men Trine begynte å verke etter lille Olatassen på 9 mndr. og ble utålmodig. Line som, hadde kjørt 5 timer fra Rendalen for denne turen hadde dessuten fortsatt 5 timer å kjøre tilbake. Solid å kjøre 10 timer for en tur på ca. 5 timer. Attpåtil en tur hvor gnagsårene kom snikende. Vi var skjønt enige om at neste gang skulle forholde mellom kjøretid og gåtid stå litt bedre i forhold til hverandre. Legger ved noen få bilder fra turen.

Fjellsportgruppa i Storebrand feirer 10 år i 2005! For å feire dette på en ordentlig måte, reiste 31 turglade til Hurrungane i Jotunheimen helga 3 september 05. På vei oppover kvelden før var det hissige regnbyger og endel tåke, men gode prognoser fra meteorologene ga optimisme og forventningsfull stemning. Over halvparten hadde valgt overnatting i telt/lavvo på Berdalsbandet, mens de resterende foretrakk å ligge innendørs på hytta til kjentmann Sveinung Lindaas eller på Turtagrø Hotel. Lørdag morgen kom med rim og tåkedotter rundt toppene, men solen jobbet hardt med å fjerne begge deler. Turfeberen var stor, og 08:05 var alle i gang oppover mot Vestre Austabotntind. Siden vi var så mange delte vi oss i tre naturlige grupper avhengig av farten oppover. Èn valgte å snu litt oppe i bakkene pga. astma. Det gikk lett oppover og etter en hvil på vesttoppen (2100m) var det å vurdere om man ville videre. Her begynner det å bli luftig, så de som syntes at nok var nok valgte å ta en lengre hvil på Vesttoppen i sola for så å gå ned igjen. Resten manøvrerte seg videre over til svaet hvor man må sikre for så å ta seg videre opp til den første av de 3 "puklene" på toppeggen. Klatringen opp gikk fint for alle, og vips var vi på toppen! Det ble masse jubel, termos-kos, bilder og solfaktor... Vi gratulerer alle med en flott tur og vellykket bestigning av toppen! Very Happy Vennlig hilsen "guidene og kjentmannen" Disse var med på turen: - Christin Oldebråten (guide) - Bjørn Tjomsland (guide) - Liv Elin Richardsen (guide) - Gunn Albertsen (guide) - Sveinung Lindaas (kjentmann) - Marius Høy (guide) - Are Wiberg (guide) - Erik Engen - Jørn Hilstad - Erik Ferning - Kjetil Landmark - Siri Austad - Anne Grethe Nordli - Rigmor Jørgensen - Hege Hodnesdal - Nils Robert Hodnesdal - Trond Skjærbusdal - Rune Holen - Henrik Heggem - Tom Eriksen - Ingebjørg Myre - Arne Løftingsmo - Kjerstin Glesnes - Kristin Landmark - Samuel Nolan - Heidi Rustad - Aage Odden - Rolf Erik Nygård - Laila Nygård - Jørgen Herstad