Søk i nettsamfunnet

Jeg har 2 huskyer, som jeg har har mye moro med å kjøre med foran en spark med Kick-spark ski under. Dette fungerer utmerket, men jeg ville gjerne forsøke mig med noe annet. Jeg er prinsipielt enig i at har man bare 2 hunder, bør man glemme alt om slede for det gir mye frustrasjon, et farlig stort ønske om flere hunder (så'n bare 2 mer?) og i hvert fall gir det masse mosjon i alle motbakker for en selv – men det skal jo være sunt. Men mye moro er det. Likevel har senhøstens og vinterens prosjekt vært bygging av hundeslede. Jeg så noe video fra ulike sprint løp i midt Europa og løp gjennom alpene, hvor mange brukte noen sprint sleder, som så svært manøvre dyktige og svingvillige ut. De hadde ikke meier, men ski som meier. Og jeg hadde jo noen gamle ski stående. Derfor studerte jeg intenst disse RSS, Danler og Idi sleder bygget etter dette konsept. http://www.hundeschlitten.at/index.php/en/ http://www.danler-sleds.com/dogsleds/Schlitten/hornet-xc.php?navid=6 Skiene er boltet til et «tverrstykke» foran således at de kan kantes med håndtaket. Samme som på mange andre sleder som fx. OT. Men de gamle Tua fjellski jeg bruker har noe innsving og får dermed noe «carving effekt» - nok til å kunne korrigere kursen ved å føre håndtaket sideveis. Jeg vurderte å bygge i asketre, men hvor får man tak i helst laminert ask?? Ikke på norske byggemarkeder. Derfor valgte jeg å bygge i aluminium. Jeg utførte en del arbeids skisser og material liste, men bygget også en modell i 1:10 av papp og peisfyrstikker. Modellbygging vil nemlig avsløre om jeg hadde tenkt feil, når man nå ikke akkurat har et konstruksjons 3D program. Figuren ved modellen svarer også omtrent til 1:10, hvis man tenker en liten inuit på 1,60 m. Tverrstykket for i 4 mm aluminiums plate, samlinger i 2 mm alu-plate. Helst ville jeg bruke ovale profiler, men dette kunne jeg kun få fra Tyskland eller Belgia (eller Ali-Baba, men minimum 600 kg!) Jeg trengte 1 profil lengde på 6 m. Men selv 25 mm firkant profil viste sig umulig å få tak i i aluminiums produserende Norge! Grossisten som hadde det på hjemmesiden måtte hardt presset innrømme, at det befant sig i Odense, Danmark. Akkurat der har jeg før handlet en del med konkurrenten, hvilket jeg ikke unnlot å nevne. Jeg skulle uansett på heisa tur til Danmark og har før arbeidet på begge sider av Skagerrak kysten. Så kjent på kysten gikk jeg 300 m fra fergen inn hos skips smeden i Hirtshals. Jeg fremførte mine ønsker og forklarte, at jeg trengte stumper – ikke hele lengder. Han henviste til skrot bunken og pekte på bandsagen og baufilen og mente jeg så gammel nok ut til å kunne bruke disse selv. Hundesleder kjente han ikke noe til, men han kunne gjerne bygge en styrehytte på den. Så klappet han hundene, som var med og vi ble enige om at sådan ble for tung. Kort sakt fikk jeg alt aluminium hos ham for ca 800 kr. ca. 7 m 25 mm firkant-rør, et stort 4 mm- og 2 mm platestykke. Hirtshals havn er fin for min type power-shopping for overfor smeden ligger trålbinderen, hvor en kan kjøpe alle mulige typer tau og liner, der i blant hulflettet (rakettline) i super kvalitet til ingen penge. Jeg har ikke lenger noe ordentlig verksted, så alt er tilvirket med alminnelig verktøy. Tyngst var nokk utskjæringen av forstykket med vinkelsliper med tynn skjæreskive og stikksag for kurver. Bukkingen av det var ganske spennende, for med alu har du bare 1 sjanse! Men med oppspenning med skruetvinger på et stødig utebord og en meget stor skruevinge som vektstang ble dette faktisk en meget smuk kurvatur. Ellers er alt poppnaglet eller boltet sammen. Hvor der skal være sideveis bevegelse til kantingen av skiene ligger der 2 små karrosseri skiver mellom profilene. Bøylen foran er utført av svart tykkvegget PEH vannrør og handtaket det samme. Det er tilmed polstret med neopren fra et barnevogns handtak jeg rappet fra en container og regntrekket uten på neoprenen kommer også derfra - et ganske perfekt handtak, som er såpass fleksibelt at det ikke hindrer sideveis bevegelsen. Det vannrette tverrhandtak er utført i tre for ikke å få kalde hender. Laminert asketre = skaftet fra en ishockeykølle. Fottrinnene er utført i 10mm nylon (ja, de er mig med nylon skjærefjøl som heveplate -også under skibindinger!) med et gummibelegg av en strimmel gammel piggdekke til terrengsykkel skrudd på! Dette står man fjellstøtt på! Samtidig med at det har litt krumming, så man står mykt og snø og is dyttes av. Dette kan også brukes på andre typer meier! Bremsematten er den samme jeg bruker på sparken: en halv antispinn matte fra Biltema, dvs du får 4 stk ultralette bremsematter for 149 kr. De bremser veldig bra, nokk til 2 hunder. http://www.biltema.no/no/Bil---MC/Bil-tilbehor/Vinterbil/Snokjetting/Antispinnmatte-2-stk-2000019018/ Jeg har også fremstillet en bøyle med piggbremse, men den er alt for kraftig. Holdt på å gå på hode ut over sleden første gang jeg aktiverte den. Jeg trenger den ikke med bare 2 hunder. Det var så mye 4 mm plate til rest, at jeg kunne konstruere et lett snøanker. Prototypen var ikke bra, men nr. 2 holder bra. Sleden var ferdig, som kjørbart «skjelett» til julen og fikk så noen enkelte justeringer. Senere ble sete – lasteplan utført av gjorde av gamle sikkerhetsbelter fra bil, som jeg hadde liggende til annet formål. Det er ekstremt komfortabelt å ha sådan en liggestol med på lenger tur til pauser. Klamme jakker kan tørke på handtaket som kleshenger og gi litt le. Så kan en sitte med termosen og «snacke« sig selv og hundene, som syns dette er veldig trivelig. Jeg har forsøkt en «langtur» med telt, sovepose, mat mm. i en duffelbag foran. Det ble mye dytting oppover, fin overnatting ved Versjøen mellom Ål og Hemsedal og en formidabel kontrollerbar nedkjøring på Torposiden. Så sleden har altså også tålt noe belasting, men endrer styre egenskaper, når den blir fortung. Jeg er selv fornøyd med prosjektet som vel har kostet en ca. 1500 kr. i alt, bl.a. fordi verkstedsnissen gjemte en porsjon nagler og bolter. Til gjengjeld hadde jeg en del andre saker bl.a skiene i forveien. Men det går an å finne brukbare ski på loppemarked. Det er mulig, at sleden ser svært hjemmebygget ut, men den fungerer bra for mig. Den er dog ikke egnet til dyp snø, men krever helst et scooterspor eller løype. Elgen

Her er en aldri så liten bildereportasje fra årets litt lengre «guttetur» sammen med kameraten min Jens. Vi fikk åtte herlige dager på tur meg hunder og sleder på Hardangervidda. Vi hadde til sammen halvannen dag med sol, resten bestod stort sett av lavt skydekke, dårlig sikt og lange perioder med whiteout. Men tur er tur, og vi koste oss skikkelig. En stor takk til @Elisabethsk som lånte oss telt til denne turen. Det var utrolig fint å få testet Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp uten å måtte kjøpe først. Teltet møtte de fleste av våre forventninger, så det er ikke utenkelig at det blir handlet telt nå i etterkant av turen. Jeg kommer ikke til å skrive en a-å reportasje, men lar bildene få hovedfokus og skriver heller litt tekst under hvert av dem. Ikke vær redd for å stille spørsmål om noen ønsker å vite mer. Vi startet seint fra Dyranut der vi parkerte, kjørte omkring 4 km i mørke med hodelyktene trygt nedpakket i bunnen av sledene. Både vi og hundene våknet om morgenen og kikket oss forventningsfulle rundt. To skiløpere nærmer seg leiren. Et spennende øyeblikk i en hunds liv. Flokk og familieliv. Unge Føyke hilser sin mor Eqqo med en sunn dose respekt ved å slikke henne i munnvikene. Eqqo viser dempende signal ved å gjespe. På tur har jeg hundene på en lang felleskjetting, med kortere utstikkere til hver hund. Tett nok til å ha kontakt med sidemannen, men ikke tett nok til at de kan surre seg om en annen. Jens og damene. Vi hadde med åtte hunder, fire tisper og fire hannhunder. To av tispene var i slutten av løpetiden, så vi valgte å kjøre kjønnssegregerte spann på denne turen for ikke å få for mye rot underveis. Jeg har stort sett hunder som er tett i familie med hverandre. Det gir en mer harmonisk hverdag med lite bråk og uro i flokken. Tispene i front er Jinta (lys) og hennes datter Eqqo. Tispene bak er Eqqos døtre Anori (lys) og Føyke(mørk). På vei over Tinnhylen. Vi veksler på å kjøre først. Både fordi det gi avveksling og er kjekt å være fremst, men også fordi hundene i bakerste spann alltid trekker litt mer intenst for å ta igjen spannet foran. Er du først må du gå litt mer selv, er du bakerst kan du henge mer på slep, hvile litt og fotografere. Særlig når gutta gikk bakerst kunne det gå heftig unna. Det luktet godt i front, og det var tilløp til angst og desperasjon om jeg bremset og lot luken bli for stor. Med fire grønlandshunder foran sleden får du stort sett med deg alt du trenger for en uke i fjellet. Du får egentlig med deg en god del du ikke trenger også... Sleden er av typen som kalles Nansenslede og bortsett fra styrebøylen og bremsen bak, så er den nesten identisk med sledene som ble brukt over Grønland i 1888. Denne type slede er ideell til hundekjøring i nordisk stil der hundekjøreren beveger seg på ski. Det er mange ulike teorier om hvor mye en hund kan/skal trekke. Jeg har erfart at om hunden ikke belastes med mer enn omkring sin egen kroppsvekt, så holder de jevnere fart og blir mindre påvirket av litt variasjoner i terreng og føre. For mine grønlandshunder vil det si ca 30 kg pr hund når spannet består noenlunde jevnt av hanner og tisper. Morgenstund ved Melrakktjønne, langs (Numedals)Lågen mellom Rauhelleren og Lågaros. Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp, et romslig og solid telt for de som tenker i kilo og ikke i gram. En stor takk til @Elisabethsk som lånte ut teltet sitt til denne turen. På vei mot Lågaros passerer vi denne kunstferdige varden. Kanskje bygget av eierne av en av buene like ved, som syntes utsikten ble for kjedelig? Damene Det ble klesskifte hver gang vi byttet plass. Den som gikk fremst svettet og den som gikk bakerst småfrøs. Etter to og en halv dag med dårlig sikt og whiteout gjorde det utrolig godt med en halvtime med sol i det vi stopper for å slå leir. Leirplassen var på en liten holme i Øvste Krokavatnet i Kvennavassdraget. Du skal leite lenge for å finne noe som er like robust, nøysomt og arbeidsvillig som en grønlandshund. Her er Branoq en fire år gammel hannhund, som gjør seg klar for nok en natt sammenkveilet i snøen. Pause foran Holken etter en seig oppstigning fra Litlos. Strekket fra Litlos til Besso var ett av stedene vi godt kunne ha tenkt oss at var ferdigstikket. Med flatt lys og elendig sikt ble det litt ekstraarbeid å orientere. Siste dag, på vei tilbake til Dyranut, ble vi endelig belønnet med strålende sol fra en nesten skyfri himmel. Glade hunder, strålende vær, skarp luft og tørr snø. Bedre enn dette blir det nesten ikke på tur. Vi mennesker har selektivt minne og avslutningen på turen har mye å si. Selv etter syv dager med langt fra ideelle forhold, så er det dag åtte med strålende vær den som huskes best. Neste år kikker jeg sikkert på bildene og tenker, - Hæ, var det ikke strålende sol alle dagene?