Søk i nettsamfunnet

Noen som har erfaring med Greyster. Lurer på hvordan de er og ha løse, om de har et sterk jaktinnstingt, om de holder seg i nærheten av deg. Om de er greie og gå med i bånd , ikke trekker i bånde. Om de er greie mot andre hunder. Om de er stresset, nervøse,bjeffer mye. Har en glatthåret vorsteh .

Dallas Seavey (29) satt ny rekord da han vant Iditarod for fjerde gang på fem år. http://www.highnorthnews.com/dallas-seavey-29-satt-ny-iditarodrekord-da-han-vant-for-fjerde-gang-pa-fem-ar/

Hei! Noen som vet om det fortsatt finnes en mulighet for å få tak i klättermusen Noss parkas? Jeg tror den er gått ut av produksjon, og lite hell på Finn.no det siste året. Alle tips mottas med glede!

Vi har en hanhund som blir 2 år i mars 2013, som vi vurderer å selge. Han heter Trond og er av meget gode trekkhundlinjer. Bla, Jeff King , Bjørnar Andersen og Stein Håvard Fjestad linjer. Vi vurderer å selge han fordi vi venter valper utpå vinteren og vi må selge 4 hunder før de kommer. Trond har godt med pels og veier rundt 20 kg. Han lyder navnet sitt og er tillitsfull og trofast i vår kennel. Når vi trener lange distanser blir han for lett i selen. Han har ikke like stor trekk kraft som det vi trenger for å kunne ha han med i et 8 spann, men han vil passe ypperlig som turkompis til et aktivt menneske event familie. Han kan bære kløv og trekke pulk.Trond er godt likt og en trygg hund som vi vil vurdere å selge til de rette. Han er vaksinert i år og har aldri vært syk eller skadet. Finner vi de rette å selge til kan pris diskuteres. Ta kontakt! Herva Huskies

Dog handler søkes. Turistkjøring- og langdistansekennel ved Røros søker en arbeidsom person som liker å jobbe med hunder og mennesker. Handleren trenger ikke å ha erfaring fra hundekjøring, men må ha solid erfaring fra vinterfriluftsliv og beherske engelsk og norsk. Vi har en handler og trenger en handler til. Vi har ca 45 alaskan husky og driver med hundekjøring hele året. Muligheter for løpskjøring. Vi har handlerhytte på kennelen. For mer informasjon: [email protected] eller telefon 95 16 98 48.

I jula gikk jeg fra 1 til 2 alaskahuskier. i tillegg låner jeg flere av og til og kjører slede. Det har vel blitt ganske ofte etter hvert. Nylig fikk jeg spørsmål om å steppe inn på 3 dagers varsel som kjører for unghund og pensjonistspannet til en kompis i Gausdal maraton 150km. Takket ja og fikk en flott opplevelse. Er jeg i ferd med å havne i en meget utsatt posisjon med tanke på hvordan dette utvikler seg?

Desember og Januar er de viktigste måndene med trening av bikkjene i gjennom en sesong. Kom hjem fra Fjellet i går og reiser opp i morra igjen. Vi hadde 40 mil på bikkjene fordelt på 3 dager, ikke så veldig gøy når man trener så langt men det er en jobb som må gjøres. Stort sett dårlige forhold i hele Norge nå, men det var helt greit føre i Rauland Som dere ser bruker jeg sitteslede som er utrolig behagelig når man skal trene så mange mil

To nydelige herlige husky tisper trenger sårt et nytt hjem, har du lyst på en ny turkamerat eller to? Juska (hvit) er ei 12 år gammel tispe. Hun er den aller beste blandingen mellom siberian husky og alaskan malamute. Hun er en kosete herlig familiehund, som elsker kos å stell. Men også en hardt arbeidene turkamerat, som elsker å være ute på tur. Hun er vant til barn. Ulva (grå) er ei tispe som fyller 9 år i januar. Hun er av sorten alaska husky. Hun er en glad og lykkelig hund som elsker kos, men som er enda gladere i å være ute på tur. Vant med barn. Begge er fortiden utehunder, men trives veldig godt inne foran peisen. Dette er absolutt verdens beste tur kompiser. De er vant til å trekke sykkel, spark og på ski. De gies bort, da jeg må finne et nytt hjem til dem så raskt som overhode mulig, ellers ender det med at jeg må avlive de, noe som jeg absolutt ikke ønsker. Hundebur, trekkseler og leiebånd med følger begge hundene. Om noen ser råd for å ta begge (de er oppvokst sammen) følger det med seleutstyr. De befinner seg for tiden i Nord-Trøndelag. Men jeg er villig til å frakte de langt for at de skal få seg et nytt hjem hos turglade folk. For spørsmål og interesse ta kontakt på privat melding Håper noen ser råd for finne seg en ny turkompis. Tonice Sandseter

Navn: Hundekjøring på Hardangervidda Kategori: Instruksjonsvideoer - forumet Dato lagt til: 2017-02-25 Innsendt av: Isak Knutsen Sjekk ut min nye video på på min nye Youtube kanal (Norwegian Adventures). På denne kanalen vil det komme mye variert innhold, alt fra toppturer til fisking, følg med! Hundekjøring på Hardangervidda

Drister meg til en aldri så liten turreportasje fra denne vinterens litt lengre tur. I år gikk turen gjennom deler av Skarvheimen og nordlige deler av Hardangervidda, nord om RV 7 altså. Opprinnelig var planen å gå fra Breistølen på RV 52, men grunnet kombinasjonen av sterk vind og lite snø i terrenget på avreisedagen endret vi startpunkt til Geiteryggen på RV 50. Som tidligere så blir det ingen A til Å fortelling, men jeg lar et utvalg bilder få hovedfokus og kommenterer heller under bildene. Turen var en lørdag til lørdag tur og ruten vi gikk var fra Geiteryggen via Lågheller til Finse. Derfra videre en runde som grovt sett gikk via Kjeldebu, Halne, Krækkja, Finnsbergvatnet, det ble selvfølgelig også en og annen avstikker underveis, før turen ble avsluttet ved Haugastøl. Som turfølge hadde jeg som så ofte før kameraten min Jens og flokken med mine trofaste grønlandshunder. Lunsjpause ved Omnsvatnet. Surt og kaldt, men det gjorde godt med litt næringsinntak før vi ga oss i kast med den bratte oppstigningen fra vatnet. En god soldat hviler når han kan. Grønlandshunder er ofte flinke til dette, særlig hunder som har vært med på langturer tidligere. Sleden er ny av året. Jens og jeg har bygget en stor Nansenslede til bruk på langturer. Denne typen slede ble utviklet av Fridtjof Nansen før han krysset innlandsisen på Grønland i 1888. Sledetypen er senere blitt brukt av så godt som alle norske polfarere, forskere og fangstmenn helt frem til vår tid. En solid, men likevel smekker og lett slede. Den tåler store lass, men er fortsatt god å kjøre og flyter forbausende godt i snøen. Denne typen slede er ikke i sortimentet til noen produsenter i dag, vil man ha en må man bygge den selv. Vår slede er en 5-bukkers slede, er litt over 3,5 meter lang, 70 cm bred og har et lasteplan på nesten 3 meter. Den veier litt over 35 kg med styrebøyle og bremse montert. Uten disse er den omkring 25 kg, nesten nøyaktig det samme som Roald Amundsens sleder brukt til Sydpolen i 1911. Etter at skimaker og snekker Olav Bjaaland hadde bygget dem om vel å merke. Før det veide de over det dobbelte. Sleden er bygget i ask og vi har brukt fire helger sammen, i tillegg har jeg brukt en del ettermiddager og kvelder aleine. Vi begynte med en stor rundstokk, fikk den grovkappet på en lokal bygdesag og tørket materialene i to år. I vinter gikk vi i gang med oppsplitting, dimensjonering og så endelig produksjon av de enkelte delene til sleden. Sleden består av omkring 40 enkeltdeler. Alle komponenter i tre er surret sammen med polyesterline/flaggline som erstatning for tidligere tiders rålærsreimer. Å ha god kontroll over en stor og tungt lastet slede med et stort spann med sterke hunder framom, samtidig som du selv løper på ski, krever en del erfaring. Du skal ha oversikt over terrenget, kontakt med hundene, erfaring nok til å vite når du skal bremse og ikke minst når du helst bør slippe bremsen for å styre unna en hindring. Det blir en helt annen øvelse enn å stå på en liten og nett slede i aluminium og plast langs en hardpakket løpstrasé. Det første vi gjør når vi stopper for dagen er å tråkke telplassen. Det andre vi gjør er å spenne opp langkjettingen og sette ut hundene. Langkjettingen er festet i hver ende til et snøanker i form av en kraftig furuplanke som graves ned og blir liggende på tvers i snøen. Dette er trolig det enkleste, men likevel ett av de sikreste snøankrene som finnes. Langkjettingen strekker vi ut slik at den blir stående tvers på teltet. Da blir belastningen fra hundene fordelt på begge ankre når de alle rykker i enkeltkjettingene sine for å komme nærmere teltet og oss. Dette skjer stort sett kun under foring, men da er til gjengjeld iveren stor og potensialet for kaos enda større om de skulle rykke et anker opp. Åtte hunder som vikler seg sammen i en langkjetting blir en heftig floke å rydde opp i. Man kan også risikere at hundene blir stresset og skremt når de floker seg sammen og at de dermed kan begynne å slåss i panikk. Uten mulighet til å trekke seg unna hverandre kan det ende svært stygt. Når hundene er på plass reiser vi teltet og flytter inn. Her er en typisk leirplass med sleden tett på teltet for å få kort vei med bagasje, og langkjetting på tvers. Alt som ikke er i teltet er nedpakket i sleden. Enkelt, ryddig og oversiktlig. Alt du ser her er mitt! Gisle ved inngangen til Såtedalen. på vei gjennom Såtedalen. Nytt møter gammelt. Jeg har ingenting imot bruk av skuter til nyttekjøring som dette, men innrømmer villig at villmarksfølelsen forsvant litt når vi kjørte videre i skutersporet. I løpet av turen stopper vi innom Finse der det står en kopi av Roald Amundsens Framheim. Framheim var overvintringshuset Amundsen og mennene bodde i gjennom den lange harde vinteren på Rossisen i Antarktis i 1911, mens de ventet på syd-sommeren som skulle gjøre det mulig å kjøre til Sydpolen. Det står en nesten autentisk kopi på Finse og jeg må innrømme at det ga et lite kikk å stille seg opp fremom Framheim med tidsriktige hunder og nesten tidsriktig slede, for en aldri så liten fotosesjon. Dessverre er Framheim flyttet et lite stykke siden sist jeg var på Finse og stå nå rett fremom hotellet og ikke rett fremom/nedom stasjonsbygningen som sist. I tillegg var Framheim snudd med inngangen motsatt vei. Men skit au, vi fikk da bilder foran Framheim. Ivrige hunder og hundekjører på vei ut fra Finse en forblåst og sur dag. Vi slo leir oppunder Blåisen, en av armene fra Hardangerjøkulen. Det var fortsatt surt og gjorde godt å komme seg i teltet den kvelden. En av de fascinerende tingene med grønlandshunder er de sterke overlevelsesegenskapene. Hele hunden er både fysisk og mentalt skapt for å klare seg under noen av de mest ekstreme forhold som finnes. På bildet her ligger søskenparet Truls og Skog (oppkalt etter Truls Svendsen og Cecilie Skog) på 11 mnd. De er ute på første langtur i høyfjellet, men er født med kunnskapen om hvordan de best skal holde varmen i ruskeværet. De kveiler seg sammen med ryggen mot vinden som den største selvfølge og lar seg føyke ned av snøen. Om det er mye snø som dekker dem, vil de med jevne mellomrom reise seg opp, riste snøen av seg og legge seg ned igjen. De vet instinktivt at de ikke skal la seg begrave av for mye snø. Skog lurer litt på hva fotografen driver med i det sure været. Legg merke til hvordan snuten som har vært skjult under halen, og høyre kinn som har lagt an mot bakfoten er fri for snø, mens resten av den isolerende pelsen er dekket av et fint dryss snø som ikke smelter. Man ser her også hvor godt pelskledd ørene er, enda et utviklingstrekk hos polarhunder. Skog og de andre grønlandshundene overlever ikke bare en iskald vinternatt, de er skapt sånn at de også klarer å våkne restituert og godt uthvilt neste dag. Arbeidsinnsatsen er derfor akkurat like stor på turens siste dag som på den første. Foringstid. Jens har blitt verdens mest interessante person. På denne turen foret vi vekselvis med frosset råfor i form av Vom & hundemat, og med tørrfor med høyt energiinnhold. I tillegg fikk hundene rent fett, nyretalg fra storfe, for å øke energiinnholdet. På denne tyren fikk hannhundene oppunder 4000 kcal pr dag, tispene noe mindre. De dagene hundene fikk tørrfor fikk de også drikke i form av skyllevann fra våre egne middager, omkring en halvliter pr hund pr dag. Når hundene spiser animalsk råfor med høyt nok fettinnhold, klarer de seg godt uten tilført væske. Vanninnholdet i foret sammen med snøen de spiser i løpet av dagen holder væskebalansen i orden. Med tørrfor liker jeg å tilføre minst en halvliter til hver hund for å holde væskebalansen oppe. Dette er faktisk viktigere i skikkelig kulde enn i påsketemperaturer. Hundene blir nemlig ikke like varm/tørst under arbeid i kalde forhold, samtidig som den tørre kalde luften gjør at de mister temmelig mye fuktighet gjennom pusting. Indikatoren for væskebalanse er fargen på urinen. Fargeløs-lys gul urin er ok, mørk gul-oransje urin er et faretegn. Nedsatt ytelse er en av ulempene ved lav væskebalanse, mer alvorlige er at svært lav væskebalanse kan føre til nyreskader hos hunden. Til vår overraskelse oppdaget vi at vi over halvparten av dagene på turen hadde 4G-dekning. På leirplassen noen km unna Krækkja turisthytte hadde jeg bedre dekning enn jeg har hjemme i min egen stue. Følgen er jo selvfølgelig at vi både oppdaterer og sjekker sosiale medier underveis, noe jeg for noen få år siden aldri ville trodd jeg skulle gjøre. Om denne utviklingen er positivt eller negativt får bli opp til den enkelte å vurdere. Kveldskos. Hundene får mye oppmerksomhet på fjellturer der vi er sammen nesten hele døgnet. De gjør en kjempeinnsats med å frakte alt utstyret vårt og fortjener hvert sekund av kos de får. Tidlig morgen ved Drageidfjorden. Det så ut til å bli en svært fin dag, men to timer senere var det whiteout og vi så ingenting rundt oss. Vi kjørte på oppdagelsesferd innover Svartavatnet og Svartevasstjønna kun styrt av GPS og lederhundene. I litt bedre sikt mot slutten av dagen kjørte vi videre til Finnsbergvatnet og slo leir. - Kanskje du skal legge bort kameraet og heller finne frem hundematen? Min nydelige, arbeidsvillige og kronisk sultne gjeng. Jens er godtatt i hundenes øyne. Ikke at det nødvendigvis skal så mye til for å bli det, men det er alltid kjekt å bli satt pris på. Teltet vi bruker er et Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp. Vi har fått satt på ekstra bardunfeste i «mønet» på hver ende og en pipe i taket for ekstra lufting. Det siste er noe vi er svært fornøyde med og som gjør at utfordringene med kondens blir betydelig mindre. Inne rigger vi oss så det blir komfortabelt å leve i telt over lengre tid. Vi har hver vår faste side av teltet med to kasser i midtgangen; en kjøkkenkasse med proviant, bestikk og diverse, og en primuskasse med primuser, kasseroller og brennstoff. Mellom de to kassene har vi to primuser som durer og går for snøsmelting, matlaging, klestørk og kosevarme. Litt luksus skal en unne seg når en reiser med grønlandshunder og storslede innover fjellet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Gjengen er klar for nedkjøring til Haugastøl. En vel gjennomført tur er over og tankene går allerede til neste vinter og neste tur.

Hallo! Er det noen her som bruker "kickbike fatmax" til hundetrening, og som kan dele litt erfaring med den? Lurer på hvordan den er i forhold til ulendt terreng siden den ikke har demper, hvordan den oppfører seg på litt løst føre (gjerne erfaringer på seinhøsten med frosne myrer og sne) osv.. Valget står mellom en fatmax eller Crussis Cross 6.2.. Crussis Cross har demper som kan låses, og virker litt bedre til grusvei. Men fatmax ser ut som den kan funke litt lengere utover på seinhøsten/tidlig vinter etter at myrer har fryst (og kanskje halvfryst..) og det har kommet noen cm. sne. Hvordan er tilgangen på piggdekk til kickbike fatmax'en? Har forresten en trekkvillig korthårs vorsteh

Har behov for å gjøre litt vedlikehold på polaris hundesleden min. for å komme til må jeg løsne noen surringer. Er det noen som har en god video eller guide på hvordan dette knytes stramt igjen?

Det er ønskelig med en person med litt erfaring innen hundekjøring. Det blir mulighet for å dra på ekspidisjon i Alaska og Russland (Chukotka) som en del av teamet. Jobben består av daglig stell og trening av trekkhunder, og treningsturer i Brooks range. Det blir gitt kost og losji. Kennel i Willow, Alaska. Ta kontakt på mail for nærmere informasjon. [email protected] (ikke ta kontakt med meg alts, poster for en kompis)

Hei Kjærringa blir 40 på nyåret. Hun har hatt lyst til å prøve hundekjøring, så da blir det slik. Noen som kan anbefale noen som arrangerer hundekjøreturer med overnatting? Helst i Trøndelagsområde, eller max ca 3 timer med bil fra Trondheim.

Jeg har lest gjennom noe, og mye av forumet, og funnet ett innlegg i januar 2015 som svarte på noen av mine spørsmål. Det var like vell ikke rådgivning til meg selv fra de som tydelig har litt erfaring om dette, så derfor lager jeg en ny tråd og håper på svar fra erfarne mennesker som vet hva noe av dette omhandler. Det har seg slik at jeg sitter med de samme spørsmålene som er opprinnelsen til den tråden. Så jeg begynte og Google litt, for jeg undres på hvilket spor jeg er på tur inn i. Jeg var på Svalbard i Mai, prøvde ett 8 spann. Og bestemte meg der og da for at den leder hunden skulle jeg ha med hjem. Koste hva det koste vil. Etter noen møter, timer, og ett nesten mistet fly fikk jeg lov. Men han skulle pensjoneres. Jeg kommer hjem, venter og leser meg mer opp om dette temaet. Det viser seg at i mitt distrikt er det ett stort miljø for hundekjøring, til tross for at jeg kun har sett 1 person som driver med dette tidligere i min hjemby, viser det seg og være ett titalls Hundekjører junkie i min hjemby, som over flere år har jobbet med grunneiere og idrettslag for å kunne bli akseptert for det de gjør. Og den aksepten er der i dag, og det har blitt en etterspurt attraksjon for mange anledninger. Kanskje Gjøvik blir det nye Alta? Det er blitt laget egne løypenett, så vi ikke spankulerer i lysløypene osv. Jeg tar kontakt med dem, melder meg inn i klubben som en eller annen form for prospect, hjelper til mye og til slutt får jeg tilbud om å ta over en av hundene til vedkommende jeg snakket med. Bingo (hunden) var to år gammel, hadde gått som leder, og hadde gode linjer tilbake. Nå etter en sommer med litt tilvennings trening (midt på natta iht. temperatur for de som henger seg opp i det) har høsttreningen startet, jeg har fått være med i 13 spann. Låne hunder, og fått mer fart på Bingo alene. Tidligere denne uken var jeg innom en av de lokale kjørerne og tittet på en valp som jeg kan ta over. Den iskalde samboeren min, og katta som sto stive som matroser når jeg kom hjem med Bingo første dagen fordi jeg ikke hadde sagt noe om det har med tiden sett at det er koselig og ønsker nå å være med på en god nummer 2. Hun engasjerer seg mer og mer, og i går kunne jeg faktisk ferske henne i å lete etter hundeslede. Det er ingen tvil om at jeg begynner å bli hektet på dette med hundekjøring, alle jeg snakker med sier at det begynner med 1. Det gjorde det for alle. Også blir det flere. Jeg har to barn. 2 gutter på tre og ett år. Som en liten Drop kan jeg meddele dere friluftsvenner at nummer 3 plutselig lurte seg forbi det som skulle kalles beskyttelse og blomstrer for fullt. samboeren er 3 mnd på veg. Jeg har noen sentrale spørsmål som jeg føler jeg ikke får svar på uansett hvor mye jeg tenker, og disse spørsmålene betviler ikke om jeg har tid. For jeg er av den tankegang at familien bygger noe sammen, for dette gjøres ikke uten at alle er engasjerte og vet hva det omhandler. Dermed går tanken til at vi står fritt til å velge hvordan vi inkluderer barna i det. På den måten som at min 3 åring har stålkontroll når han vandrer inn i en hundegård med 15 ulver som er kosesyke nå, kontra at han var skeptisk i juni for hunder generelt. Mitt første spørsmål er; Når jeg driver med dette, og har satt til side alt annet som finnes av hobbyer, kvittet meg med downhill sykkel, Banebil, snowboard osv. Vil det være noe mer arbeid med 2 hunder i forhold til 1 hund bortsett fra det økonomiske? - Er jeg på tur inn i ett spor som vil gjøre meg til en junkie, og ende opp med MANGE hunder? til tross for at jeg har tilgang på å låne hunder også. - min 5 års plan er å kunne kjøre 4,3 mil med minispann (4 Alaska husky). Bruke tiden på å trene, bygge opp ett lag som fungerer, og inkludere familien i det som foregår. Har dere erfarne inne på dette noe og dele med meg om hva jeg kan gjøre annerledes fra hvor jeg allerede har begynt, eller om jeg bare skal fortsette slik jeg gjør det? Jeg tar imot konstruktive meldinger. Jeg håper at dere som ikke stiller dere positive til hundekjøring klarer og moderere deres meninger om dere ikke har erfaring.

Hei Marit Kasin mistet hundespannet i den kalde stormfulle natt på Finnmarksvidda - heldigvis under Finnmarksløpet, for etter en halv time kom neste konkurrent og samlet hende opp. Spannet ble også funnet pent parkert. Men på alene treningstur eller alene langtur på Hardangervidda eller annet sted, er det farlig å være helt alene og forlatt og uten utstyr, som jo ligger i sleden. Og hundene kan være sprunget alle veier. Under løp vil de normalt fortsette i sporet etter de andre hunder. Med mindre de da er gått på jakt etter en reinsdyrflokk. Jeg kjører selv, men bare med 2 huskyer og vet, at det er lett å falle av sleden ved uoppmerksomhet mv. Kostet en brekket langfinger siste år på et islagt vann og i god fart. For ikke å miste hundene kjører jeg med et alminnelig 5 cm bredt band om håndleddet festet i trekklinen. Når noe skjer stopper hundene umiddelbart og ser dumt på meg og viser en viss omsorg. Jeg er selvfølgelig klar over, at dette bare går med 2 hunder. Med et 12 spann vil man få rykket armen av. Men som dumt spørsmål til forums erfarne hundekjørere. Kunne det være en mulighet å kjøre med en form for kroppsele fx svarende til de, som brukes ved off-shore kappseilaser? Disse seler er først og fremmest for IKKE å falle overbord = kort line i de. Men jeg vet, at det er en voldsom opplevelse å gå utenbords med selen i 12 knops fart, men man overlever. Når man har ropt og skreket en kort stund, er jeg egentlig overbevist om at hundene vil stoppe, for at se hva der foregår. Helt dumme pleier de ikke å være. Har i øvrig kjørt en nydelig sledetur i dag i skogen for det blåser fælt på fjellet. Elgen