Søk i nettsamfunnet

Vi, altså Farah Fjellfarer og jeg hadde snakket om å dra på tur så fort vi fikk fri, men ikke hvor vi skulle. Så onsdagskvelden satt vi å skrev med hverandre på nett og snakket om hvor vi skulle dra. Forslag som Synnfjell/Huldreheimen, Jotunheimstien, Finnskogleden og Nordmarka kom opp, og valget falt på førstnevnte da vi begge syntes dette området så og hørtes spennende ut. Undertegnende hadde kun vært på en kort skitur i dårlig vær på Synnfjell tidligere, så erfaringen med området var lik null – og desto mer spennende. Vel, vi snakket litt på tlf om hva vi skulle ta med av både utstyr, mat og klær – pakket sekken og dro i vei fredags ettermiddag. Det vil si - jeg hoppet på toget hun allerede satt på og sammen ankom vi Gjøvik, videre tok vi bussen derfra til Fagerlund som er siste stopp, og som forøvrig var litt av ei ”mjælkerute”. Fra Fagerlund til Nørstelien landhandel (hvor vi hadde en avtale om å kjøpe et kart over området) fikk vi skyss av en lokal bygdegutt mot en hundrings. Fra Nørstelia og inn til Hugulia bar det til fots, med sekken full av mat og alt annet både nødvendig og unødvendig ræl man drar med seg på tur, så sekkene kjentes på begges rygg. Etter et par timers vandring på vei og noe sti bestemte vi oss for at det var nok for i dag og begynte å lete etter en plass å slå leir da vi fikk øye på en gapahuk og satte kursen mot den, der oppdaget vi til vår store skuffelse at den var innredet med bord og benker og ikke egnet for overnatting, så det bar et stykke videre. Skuffelsen skulle derimot bli kortvarig da vi bare etter noen hundre meter oppdaget et skilt hvor det sto ”utsikten”. Jeg satt fra meg sekken og stakk avgårde på en kjapp rekognoseringsrunde og fant beliggenheten meget attraktiv, etter en kort redegjørelse for hva jeg fant ut, ble det bestemt av Farah Fjellfarer og måsabjønnen at dette ble plassen vår for natten. På den høyden var det imidlertid ikke noe vann så teltet som var pakket i en åtte liters vanntett pakkpose ble stappet ned i sekken og posen ble brukt som vannbøtte, noe som fungerer veldig godt. Teltet ble satt opp, som forøvrig er et Hilleberg unna og veldig trangt for to, og bålet fyrt. Middagen denne kvelden var en form for lapskaus, dvs betasuppe med spekeskinke jevnet med potetstappe – noe som smaker veldig godt, og metter likeså. Etter et par timer med bålfyring og varm drikke ble teltet og soveposer inntatt. Med en sekk i fotenden og en som pute sovnet vi begge, og hadde en ok natt til tross for at Farah Fjellfarer frøs litt i sin nyinnkjøpte North Face cat´s meow sovepose. Det at hun frøs skyldtes vel det at hun lå litt nærme teltduken og fikk det kalde draget fra glippa etter duken som var rullet opp for maksimal ventilasjon, enn det at soveposen er for dårlig. Dag to våknet vi til et fantastisk vær, rettere sagt undertegnede våknet i 05:30 draget, strakk armen ut av åpninga på teltet og fikk i gang primusen. Etter noen minutter var kaffen klar og det ble en god start der jeg lå i posen og drakk kaffe og hørte på fugla som kvitret. Etter en drøy time sto måsabjønnen opp, mens Farah Fjellfarer ble liggende og dra seg litt til. Til hvilken utsikt jeg sto opp til, ja jeg visste at det var en fantastisk utsikt, men nå når lyset var riktig og været klart, kom den til sin fulle rett. Wow er rett og slett ordet. Dag to startet med den obligatoriske havregrøtblandinga som består av 100g havregryn, 1 toppet ss tørrmelk, 1 ss sukker, 1-2 ts kanel samt litt rosiner. Etter en myk start bar det så i vei, målet for dagen var todelt, første stopp var Høgkampvatnet, så skulle Spåtind bestiges. Vi fulgte rødmerkinga til DNT og labbet avgårde. Bratt var det og det kjentes både i rumpe, lår og legger. Etter et par pitstopper underveis for litt påfyll av vått og tørt kom vi opp til dagens første mål – Høgkampvatnet. Det ble sagt at det skulle være godt fiske der, noe vi ikke merket stort til, derimot var det vatnet som ble den lykkelige vinner av en møresilda 18g sluk. Ved Høgkampvatnet står det en koie som kan brukes av alle, det er en liten koie med to stk brisker og et par slitte madrasser. Koia bærer preg av å være godt brukt da veggene der er nedtegnet av både navn og andre festligheter av de som har vært der opp i gjennom. Tidligste signatur vi mener å huske var i fra 1973 og frem til vår egen kom på veggen, kunne jo ikke la være vi heller. Farah Fjellfarer ville overnatte der, noe jeg sa meg uenig i da jeg ville opp og over Spåtind og til en plass på andre siden vi hadde sett oss ut tidligere. Vi trasket videre og på vei opp traff vi på et skikkelig grisevær med vind og hagl, kanskje vi skulle blitt i koia likevel tenkte jeg mens vi slepte oss opp. På toppen av Spåtind var ikke været noe bedre, vi stoppet og pustet før vi begynte nedstigninga mot vannet som ikke har noe navn på kartet. Men et fint lite tjern med klart og friskt vann er det. Været lettet litt på vei ned og vinden roet seg. Vi fant oss en leirplass og slo opp teltet, passet på og ikke rulle opp duken denne gang, ville jo ikke at matriarken skulle fryse denne natta også. Middagen denne aftenen var det Fjellfareren som sto for – stekt oksepølse med potetstappe hvilket smakte utsøkt. Så etter litt varmt å drikke og småprat var det dags, eller rettere sagt kvelds for å krype i posen. Vi gjorde som kvelden før, krøp sammen og sovnet. Om utsikten og været var fantastisk morgenen før var denne om mulig enda bedre. Vi hadde slått leir på et lite platå og da vi dro ned glidelåsen på teltet og tittet ut ble man bare stille i beundring over hvor vakkert mor Norge er. Det var daler med granskog og vann til knauser og fjell med hvitkledde topper, man så i fra Rondane i nord til Valdres og Jotunheimen i vest nord-vest. Begge ble sittende ganske så stille å bare nyte utsikt og morgenkaffen. Da vi dro hadde vi ingen fasttømret plan, men hadde en tanke om å være på tur en uke og at veien blir til mens man går. Vi hadde sett oss ut DNTs hytte på Svarthamar og vi satte kursen. Først skulle vi til Lenningen der vi skulle ta lunsj før vi avgjorde videre om vi skulle gå for hytta i dag, eller dele opp distansen med en overnatting til i telt. Vel, Fjellfarer Farah tok en sjefsavgjørelse og bestemte av vi trengte en utfordring og avsted bar det. Noe som senere skulle vise seg som et feilaktig valg. Veien ned i fra det navnløse vannet til Lenningen gikk for så vidt smertefritt til tross for at det hadde skyet over og startet å regne. Litt våte ble vi, men tørket ganske fort opp igjen da det ga seg og sola tittet frem igjen. Været skifter som kjent raskt i fjellet. På Lenningen fjellstue var det stengt, så det ble lunsj på primusen med dertilhørende kaffe og sjokolade før det bar avsted igjen. Vi fulgte fortsatt den rødmerkede stien som viste seg å være jævl.. eh unnskyld, jeg mener veldig ulendt med store steiner, kronglete som f og mye vann. Turen i fra Lenningen til Svarthamar er stort sett en transportetappe der den byr på lite å se på bortsett i fra et par små severdigheter som ruinene etter tukthuset og et krigsminnesmerke ved Skriulægeret som det absolutt er verdt å ta en titt på. Etter tre timers marsj fra Lenningen til Svarthamar var vi endelig fremme ved hytta som var folketom. Vi låste oss inn og fikk fyr i ”ommen” og koste oss med mat og småprat før vi begge sovnet i vær vår køyeseng. Dagen etter skulle valget vårt vise seg å være feil da Farah Fjellfarer under marsjen i fra Lennngen til Svarthamar hadde klart å skade et par tær uvisst hvordan. Vi ble enige om å hvile en dag før vi skulle fortsette dagen etter. Målet var da en gapahuk en dagsmarsj lengre vest, det var også meldt regnvær dagen etter, så en gapahuk hvor det i tillegg var et fiskevann like ved så ut til å være en god plan for en regnværsdag, men så ble det altså ikke. I løpet av hviledagen som inneholdt både en liten rotur med fisking fra en lånt båt hvor det faktisk ble en liten ørretpinne vi åt til lunsj - fant Farah Fjellfarer ut at hun hadde fått seg en såpass hard smell i foten at vi ble enige om å avbryte turen og ta oss ut i fra den sørligste delen av Huldreheimen og hjemover for at foten skulle få lege seg i fred og ro neste dag. Resten av dagen og kvelden på hytta foregikk i rolige former med boklesing og småflikking på div utstyr. Klær og støvler ble tørket og vi ble vasket. Middagen denne kvelden besto av meksikansk gryte med oksepølse og sjokolade til dessert. Dagen etter var vi oppe tidlig og pakket sammen, vasket oss ut av hytta og dro avsted. Været var upåklagelig og opp de siste bakkene mot Vinjaråsen var en fin tur bortsett i fra foten til Fjellfarer Farah som ble verre. På vei ned mot riksveien der bussen gikk sa det stopp, foten ville ikke mere og da var det ikke annet enn å prøve å få stoppet en bil som kunne bistå med transport ned til veien og bussen. Heldigvis for oss kom det snarlig forbi en kassevogn med et par hyggelige karer som stoppet og lot oss få sitte på ned. Så takk til Johan og han andre vi beklageligvis ikke husker navnet på. Snille var de uansett. Der stoppet i grunn vår tur denne gang, men vi gir oss ikke så lett. Så fort foten er bra, og nye støvler er innkjøpt bærer det avsteds igjen, turen må jo fullføres. Dessuten fikk vi øynene opp for Vinjaråsen og hvor flott det er deromkring, så dit vil vi tilbake med både telt og fiskestang. Så da gjenstår det bare for meg å skrive en turrapport derifra da den turen er gjennomført. Turhilsen fra Farah Fjellfarer og Måsabjønn