Søk i nettsamfunnet

Det var nå gått to år siden jeg sist var på en 2000-meterstopp, så da jeg fikk forespørsel om å være med på en tur til Horungane siste helg, svarte jeg ja. En hyggelig fornorsket danske, Walter, som jeg hadde vært på tur med for mange år siden, driver og samler 2000-metringer. Også den ene av Hans-ene som jeg hadde gått mye sammen med og som også hadde hatt mange turer med Walter, var med. Da yr.no spådde fint vær fredag og lørdag, men ikke søndag, dro vi avgårde torsdag ettermiddag. Fredag gikk vi på Austabottind, men finværet som var lovet, slo ikke helt til. Tåka lå ganske langt nedover fjellsidene, og vi opplevde også lett snøfall uten at det maktet å gjøre fjellet vått. På toppen gratulerte vi Walter med en ny topp, til og med en kremtopp. Mens vi satt på toppen kom det opp et ungt, hyggelig dansk par bosatt i Sogndal. Det var med andre ord flertall av dansker på toppen. Vi ble sittende lenge å prate. Enhver ekspedisjon bør jo ha et vitenskapelig aspekt ved seg. Jeg hadde derfor intensjoner om å undersøke om en kunne se fjorden fra toppen (diskutert for et par år siden på fjellforum). Desverre ødela tåka denne muligheten, og det ergret meg. Tilbake på Vesttoppen satt to hyggelige karer som vi ble sittende å prate med. De hadde tenkt seg videre, men den minst fjellvante syntes det så litt overveldende ut så de valgte å snu her. Det samme gjorde tre ungdommer som kom opp. Lørdag sto de tre Soleibotntindane på programmet. For å få en rundtur ut av det, valgte vi oppstigning over Lauvnostind. Jeg hadde gått opp her for 10-15 år siden med en annen kamerat og kjente derfor ruta. For å komme ned i skaret mot Nordre uten å rapellere, må en klyve ned en kløft i vestsiden. Et sted nede i kløfta må en henge etter armene for å finne feste for føttene. Nederst må en ut av kløfta rundt et hjørne, og her er det en fordel å ha god balanse. Dagen før hadde jeg fra veien studert oppgangen til skaret mellom Nordre og Store og kunne bare se en snøflekk som jeg regnet med var grei å passere. Vi hadde derfor valgt ikke å ta med isøkser og stegjern. Nå oppdaget vi at snørenna gikk helt opp i skaret, og vi angret på å ha etterlatt snøutstyret. Da vi kom bort til renna, var snøen hard som betong og umulig å forsere uten utstyr. Til høyre for renna så oppstigningen grei ut, men det var veldig løst. Vi valgte derfor vekselvis å gå tett sammen eller å klyve hver for seg når ingen sto i fall-linjen. Selv om klyvingen foregikk med stor forsiktighet, løsnet en stein som etterhvert tok med seg et helt regiment av steiner og blokker. Med dunder og brak styrtet de utfor og fordelte seg utover breen nedenfor. Vi kom opp til ryggen litt til høyre for dypeste skaret. Da jeg var på Nordre for første gang på 80-tallet engang, fulgte vi en hylle i vestsiden som gikk helt over til nordryggen, mens jeg siste gang fulgte hylla et lite stykke før vi tok opp på sydvestegga. De andre syntes siste alternativ så bratt ut og ville prøve det første alternativ. En glemmer mye etter mer enn 20 år, og denne hylla viste seg å ha et brudd som ikke så helt enkelt ut. Det hang noen slynger oppe i veggen som vel viste at andre også hadde ansett dette for ikke helt greit. Vi var nok tøffere da vi var yngre. Jeg foreslo å gå tilbake til det første alternativet, og da de andre så hvor greit det var å klatre opp her, kom de etter. Sydvest-egga bort til toppen er tildels meget smal og morsom å klyve. Ett sted var en metode å ta tak over egga og spenne beina mot fjellet og entre bortover. Etter å ha gatulert Walter med en ny topp, returnerte vi til skaret. På grunn av snøkonsistensen vi hadde erfart, var jeg litt spent på oppgangen til Store for jeg hadde sett fra Nordre at det gikk en lang snørenne oppover på siden av skarpeste ryggen som har flere hammere. Detaljene her kunne jeg ikke huske fra de tre gangene jeg hadde gått her tidligere. Nå gikk det greit å holde seg på fjellet på venstresiden av snørenna. Da vi var kommet nesten på høyde med øverste del av snørenna, var det en hammer som jeg anså for å være klatrebar, men jeg ville først undersøke snøkonsistensen. Denne viste seg nå å ha blitt en helt annen enn det vi erfarte nedenfor skaret. Dermed kom vi enkelt opp på der hvor ryggen flater ut. På Store Soleibotntind satt det flere mennesker. Vi kom i prat med et ungt par. Hun var dansk og han var sønn av en fjellsportmann i Hamar fjellsportgruppe som jeg kjente navnet på. De slo følge med oss bort på Søndre. Når en følger hyllene til høyre ut av kløfta mellom toppene, ser man en varde på andre siden av et sva. Med knudret fjell ville helningen på svaet ikke være problematisk, men fjellet er nærmest blankpolert og med en svart, kortvokst mose som i tørr tilstand blir rene støvet når den tråkkes på. Dette var med på å minske friksjonen. Dessuten er det meget magert med tak inne ved den loddrette hammeren over svaet. Men alle kom velberget over, og etter en kort stund sto vi på Søre Soleibotntind og kunne gratulere Walter med tredje topp for dagen. Været var fint og i kikkerten kunne vi se flere personer på ryggen og toppen av Store Austabottind. På oppstigningen til Nordre Soleibotntind kunne vi se to klatrere som tydeligvis hadde gått etter anvisning fra den gamle føreren for Horungane, nemlig ved å gå til høyre etter skaret. De plundret tydeligvis med dette opptaket som er angitt som firerklatring i føreren. Etter å ha tatt fram tauet, kom de seg tydeligvis greit opp. Første gang jeg var på Søndre på 80-tallet, fortsatte vi mot Soleiskaret og gikk ned Berdalsbreen. Nå returnerte vi mot Store. Walter ville ha med seg sekundærtoppen nær kløfta mot Store som han mente hadde 20 m pf. Vi stakk derfor oppom denne. Da vi kom til det før omtalte svaet, syntes jeg det var mer vemmelig å gå ned dette enn da vi gikk opp. Da jeg var kommet over, undersøkte jeg muligheten for alternativer for de andre. Det viste seg da at en grei rute gikk på oversiden av hammeren ovenfor svaet. Vi ventet på det unge paret som var blitt litt etter. Da vi fikk kontakt, gjorde vi dem oppmerksom på den lettere ruta på oversiden av svaet. Tilbake på Store tok vi en rolig lunchpause mens folk kom og gikk. Utrolig mye trafikk på 2000-metringene for tiden. Det var ensommere og mer villmark her for 25 år siden. Men vi hadde hatt en av de absolutt flottere dager i Horungane. Hans og jeg hadde permisjon fra våre koner for to turdager, så lørdag ettermiddag bar det tilbake til Oslo. Jeg har stor beundring for Walter som i en alder av 70 år smyger seg som en myk katt opp de mange hindringer (vel har han erfaring fra Alpene fra yngre dager). Og enda mer imponert er jeg over at han har intensjoner om å få med seg alle topper over 2000 meter som han har ca 40 igjen av.