Søk i nettsamfunnet

Vi er to stykk som planlegger å gå de Sju Søstre i Nordland over 2-3 dager, med telting underveis. Så langt har vi bare funnet tips og info om at det kan være lurt å starte fra sør, men ellers har de fleste gått hele rekka på én dag. Er det noen som har erfaring/råd om telting på turen? Blir det best å slå leir nede ved foten av fjellet, gå opp på midten og slå leir for så å gå første dag sørover, andre dag nordover, eller blir det beste å bære med seg alt og slå leir på midten for så å gå videre neste dag? Håper noen kan bidra med tips og triks!

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16329/To+av+de+syv.html Overnattet i bilen ved parkeringa for Botnkrona og Grytfoten, nærmere bestemt ved el-kraftstasjonen nær Elvåsen. På forhånd var det meldt om uvær og torden denne dagen så overraskelsen var stor da jeg måtte stå opp for tidlig på grunn av smellhete i bilen. Ute skinte sola på alle de syv søstre som stod der i all sin prakt! På å spare energi til de neste turdagene og på grunn av ei lårhøne i venstre ben droppet jeg å raide over alle de syv søstre, men begrenset meg til Botnkrona (høyeste i Alstahaug kommune) og Grytfoten. Møtte et par som hadde tenkt seg opp til Grytfoten, og jeg var spent på når jeg skulle møte på dem siden jeg skulle ta Botnkrona først. Ønsket dem god tur. Var merket god sti oppover mot Botnkrona. Først på traktorvei før en sti oppover til Fjellsåsdammen som dessverre var drikkevannkilde. Skulle gjerne tatt en dukkert der i denne varmen! Herfra og opp til Grytfotvatnet bød på enkelte bratte partier der det var hengt ut tau. Av prinsipp benytter jeg meg aldri av ferdig utlagte tau i norsk utmark. Bena mine føltes ganske tunge ut i dag også, glad jeg ikke skulle over alle de syv søstre. Telte høydemeterne på klokka og kikket bort på Dønnmannen som referanse for hvor høyt jeg var kommet. Tok meg en lengre pause på toppen av Botnkrona etter drøyt to timers gange der jeg fikk servert en storslått utsikt. Videre bort til Grytfoten gikk greit for seg. Først litt tilbake på den bratte stien nordøst for Botnkrona før den rundet ned til høyre og snart steg opp mot Grytfoten. Jeg var den første som skrev meg inn i boka i dag, så tydelig at paret jeg møtte ved parkeringsplassen ikke hadde nådd toppen enda. Ned den mer direkte stien fra Grytfoten mot Elvåsen var fin å følge. Blankskurte sva som joggeskoene mine stortrivdes å følge. Møtte mannen i paret like før vannet på 323, og han beredte om at kona hadde gått i forvegen. Merkelig at jeg ikke hadde sett henne da... Vi tok en hyggelig prat om fjell og kommunetopper før vi ønsket hverandre god tur videre. Det første jeg gjorde etter å ha kommet ned til bilen var å dra ned til Sandnessjøen og internettkaféen Lilletorget for å sjekke yr.no. Meteorologen spådde godvær for Nord-Norge og drittvær for Sør-Norge. «Du fåkkje meir moro enn dårlig vær sørpå», sa en nordlending til meg. Akkurat nå var jeg fullstendig enig. 4t 30min 1210 hm 11,5 km

Forrige lørdag var siste dag i en lengre godværsperiode på Helgeland, så helgen ble benyttet til et støt på Ølfjellet (Ørfjellet), 1751 m.o.h. Gikk fra Lønsdal stasjon fredag kveld, og campet ved Kjemåvann. Lørdagens rute gikk på rødmerkingen til halvveis inn Steindalen, før vi ved elvekrysset tok av stien og fulgte elven nordover. Ølfjellet ble tatt direkte via sørflanken, stort sett greit med innslag av lett klyving. Trass en del skyaktivitet som kom og gikk var det storslagen utsikt til blant annet Svartisen, Børvasstindan, Lofoten, Rago, Blåmannisen, Sulis og Okstindane. På returen tok vi med den sørlige naboen Addjektind (1444), en mindre luftig, men flott utsiktstopp.

Hei, Endelig kom jeg meg til Børgefjell! La ivei (alene) klokken 0600 i øsende regnvær, lørdag den 10. september. Det hadde regnet jevnt i flere dager og alle bekker var flomstore. Ankom toppen med 15 cm nysnø etter 5:45, det hadde sluttet å regne! Tilbake til bilen klokka 1700, så 11 timers tur. Dettte er en flott villmark og september er en fin tid. Ingen andre mennesker. Rapport og flere bilder på: http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/1500mtn/kvigtinden.html Jeg legger ved noen bilder her.. Hilsen Petter

Etter sjette året på rad har det nesten blitt en tradisjon for meg og noen venner med en skikkelig førjulstur. I år var vi fem stykker som valgte Børgefjell som turmål. Så langt nord er dagene korte i midten av desember, ca seks timer fra kl ni til kl tre. Ruta som var planlagt gikk fra Kroken i Susendalen til Majavatn langs E6 via Ranseren. Mesteparten av nettene skulle tilbringes i telt, men et par netter ved hytter var planlagt. Værmeldinga så brukbar ut for hele uka vi skulle tilbringe i fjellet. Overskya, lite nedbør, rundt -5 grader og sørlig vind av bris styrke. ROLIG START Turen starta med tog fra Trondheim til Trofors (ca 5 timer), og buss derifra via Hattfjelldal innover til endestoppen ved Kroken i Susendalen (ca 2 timer). Veien er brøyta videre innover, så vi fulgte den i tre km fram til parkeringsplassen ved Oksvollen. Siden det allerede var blitt mørkt ble teltene slått opp nedenfor veien rett ved broa over elva. Dagen etter var det dårlig sikt, men brukbart ellers. Målet for dagen var å komme seg inn til Statskog sin hytte ved Tiplingen. Dette er en utleiehytte vi på forhånd hadde lånt nøkkel til. (Bussen hadde 20 min stopp i Hattfjelldal og det passa perfekt for å stikke innom Statskogkontoret og hente nøkkelen.) Vi fulgte stort sett sommerruta over Susenfjellenden og holdt oss over tregrensa til vi rant ned mot Ruffie og gikk over til hytta. Hytta har seks senger, gasskomfyr og en trivelig vedovn. Kvelden var lang, så det ble mye griseprat før vi kom oss ned i posene. Hele natta var det urolig vær med en god del nedbør. TATT AV SNØSKRED Tredje dagen var planen å gå videre innover mot Ranserhytta, en åpen Statskoghytte. Ute var det dårlig sikt, mye vind, og bare -1 grad. Vi la av gårde sørover på kompasskurs med vinden rett i mot. Kompasskursen var lagt i nedkant av Austre Hundfjellet i en sør-sørøstlig retning. Det var ca 100 høydemeter før det skulle flate ut. Det gikk greit unna oppover tregrensa, og det var ikke lange tida før vi kom over bjørketrærne. I det vi gikk der var det nok flere av oss som syntes at kursen bar litt vel mye oppover, men før noen av oss gjorde noe med det var det for seint. Plutselig løsna snøen under skia på de to første av oss. Jeg gikk som nummer fire et stykke bak de tre første og kunne se at de skled nedover. Jeg tok som refleks noen skitt bakover, men i det jeg snudde meg bakover kunne jeg se snø komme farende mot oss ovenfra. Det gikk opp for meg at vi var i ferd med å bli tatt av et skred. Før jeg rakk å gjøre noe annet var jeg allerede inne i snømassene. Det eneste jeg tenkte på var å prøve å holde meg flytende. Jeg kunne se og høre at sistemann rett bak meg også ble tatt av skredet. Da ting roa seg kunne jeg konstatere at jeg hadde hode og den ene armen over snøen. Jeg fikk straks kontakt med han bak meg som hadde hele overkroppen over snøen. Jeg begynte å grave meg fram så fort jeg kunne i tilfelle de andre trengte hjelp, men det tok ikke lang tid før jeg hørte rop fra alle de andre tre også. Heldigvis var det altså ingen av oss som var helt begravd. Når alle hadde kommet seg løs viste det seg at ingen var blitt særlig skadet. Det var bare en av oss som hadde en rift i buksa og et slag bak låret. Av utstyr mangla vi noen staver og noen ski. Vi satte straks i gang med å prøve å grave utstyret fram. Etter en kort stund var alt foruten en ski blitt lokalisert, og det tok oss flere timer før vi fant den siste skien. Siden alle sammen nå var søkkvåte og kalde og det var lite igjen av dagen, var vi alle enige om å returnere til hytta som bare lå 1 km unna. Det er vanskelig å si hvor stort skredet vi ble tatt av var siden sikten var så dårlig at vi ikke kunne se stort. Men vi ble i hvert fall ført rundt 100 meter nedover av det, og utstrekningen var godt over 100 meter, som var den omtrentlige avstanden mellom første og sistemann. Helningen vi gikk i var godt under 30 grader, og jeg vil anta at det var akkurat i grenseland for hva som kreves for å utløse et skred. De to første som sannsynligvis utløste skredet fortalte at etter at snøen ga etter og de begynte å skli nedover, kom det mer snømengder ovenfra. Det var den snøen vi andre ble tatt av. Fjellsida ble brattere ovenfor der vi gikk, og vi kunne i løpet av timene vi var der skimte at det var skavler tilstede langs hele fjellsida, og at skredet sannsynligvis fortsatte flere hundre meter bortover langs fjellsida foran oss. Siden vinden hadde blåst sterkt fra sør hele natta, det hadde kommet en god del nysnø, fjellsida var nordovervendt, og temperaturen bare var -1 grad, var det sannsynligvis meget stor snøskredfare i dette området denne dagen. Merkelig nok var det ingen av oss som tenkte over denne risikoen når vi planla rutevalget, selv om de fleste av oss kan anses som godt fjellvante og vant med å vurdere snøskredrisiko. Vi var rett og slett ikke innstilt på risikoen. STORM I FJELLET Etter enda en kveld på hytta der vi fikk gått gjennom dagens hendelser i ro og mak, innså vi at den opprinnelige planen måtte endres pga tidsbegrensningen. Ny rute ble lagt direkte fra Tiplingen via Kjukkelvatnet ned til Majavatn. Ute så været ganske brukbart ut med noen få minusgrader. Vi la av gårde vestover over Vestre Tiplingen, innstilt på å være veldig obs på snøskredfaren. Etter hvert som vi kom innover langs Simskardelva kom værforandringen. Vinden tok seg opp og sikten ble redusert. Når vi hadde tatt oss opp den siste stigningen et par km fra nordenden av Kjukkelvatnet var sikten tilnærma null og vinden var sannsynligvis av stiv kuling styrke rett i fleisen. Siden vi visste snøskredfaren var overhengende (vi hadde sett flere mindre skavlskred langs bekkedalen vi fulgte), og siden vi ikke kunne se hvor vi gikk, bestemte vi oss for å slå opp teltene der vi var. Det begynte uansett å bli mørkt. Etter litt streving med å få opp teltene i vinden og etter å ha bygd noen solide vindskjermer la vi oss til inne i telta. Vi var alle gjennombløte og nokså kalde. Det blafra friskt i teltdukene. Vi ble enige om å se an forholdene neste dag før vi bestemte oss for hva vi skulle gjøre videre. Etter noen timer i telta begynte det i teltet jeg lå i (et 3-manns Svalbardtelt) å bli urovekkende mye snø som samla seg over forteltet. Vi måtte ut en tur for å sjekke, og da viste det seg at slik vi hadde bygd vindskjermene var en stor snøfonn i ferd med å bygge seg opp over forteltet. Etter litt graving og ombygging var likevel problemet løst, og vi kunne legge oss trygt inn i teltet. Det ble en urolig natt, der vinden må ha vært oppe i liten storm på det værste. Teltene hadde heldigvis ikke problemer med å holde ut vinden. Vi registrerte et lufttrykk på 840 mbar på det laveste. RETRETT Dagen etter var det ingen forandring å se utenfor telta. Vi ble enige om at vi ikke ville fortsette, selv om terrenget slaka veldig ut. Det var for mye motvind og alt for liten sikt. Vi vurderte alternativene, og ble til slutt enige om å gå samme vei tilbake som vi var kommet fra tilbake til hytta ved Tiplingen. Det var nå medvind så det gikk raskt unna. Nede ved Vestre Tiplingen var vi kommet ut av ruskeværet. Vi kunne tydelig se et frontsystem bak oss som vi var kommet ut av. Det ble enda en behagelig kveld i hytta der vi fikk tørka alt av det våte utstyret og klærne. Siden dagene gikk fort fra oss hadde vi nå ikke så mange dager på oss før vi måtte ned fra fjellet. Vi bestemte oss derfor å gi opp Majavatn og heller gå nordvestover via Gaarenesjaevrie mot Susendalen. Det ble en forholdsvis kort og fin etappe der vi slo opp teltet under tregrensa ikke langt fra Stormyra. Det var rolig vær og brukbart med ved i området, så det ble en fin kveld rundt leirbålet. Siste dagen var stort sett bare å komme seg ned lia til Øyum i Susendalen. Derifra ble det taxi ned til Trofors og tog tilbake til Trondheim. Denne turen ble ikke helt som planlagt, men i midten av desember må man regne med at været ikke alltid spiller på lag. Dette er jo litt av utfordringen med å legge ut på tur på denne årstida. Temperaturene var betraktelig mildere enn hva vi hadde regna med, de holdt seg stort sett mellom -1 og -5 hele uka. Vindstyrken ble kraftigere enn hva vi hadde regna med, men holdt seg hele tiden fra sør til det som var meldt. Hadde vi vært litt lurere hadde vi nok heller lagt om turen og gått i motsatt retning fra Majavatn til Susendalen. Da hadde vi fått vinden i ryggen mesteparten av tida. Snømessig var det mindre snø enn forventa, og flere steder var småbekker åpne under 700 meter. At vi undervurderte (og til dels overså) snøskredfaren til å begynne med må vi ta selvkritikk på. Men heldigvis gikk det bra selv om alle fem ble tatt av et forholdsvis stort skred. Været og lyset lå ikke til rette for gode bilder, men jeg har nå likevel lagt ved noen få bilder som viser litt hvordan vi hadde det.

Denne alternative måten å filme turvideo var vel ikke dum? Filmet av venner av meg. Herlig årstid og herlig fjell! Om en uke kan vi se videoen i forumet og det blir mye bedre!

Det er altfor lite Helgelandsreklame her, så jeg legger ved noen bilder, trass begrenset kvalitet på mobilkamera. Gjorde årets sannsynligvis siste toppforsøk uten ski på Gråvasstind, en lite kjent 1000-metring i det generelt lite kjente Aldersundet. Helt hvitt og null sikt til jeg gikk ut av bilen, deretter knallvær og vindstille avbrutt kun av en halvtimes snøbyge halvveis til toppen. Det hadde snødd kraftig hele natten, så jeg vasset det store deler av turen i snø opp til livhøyde - det lot seg merke på kroppen, i tillegg spiste det altfor mye av den korte tiden jeg hadde dagslys. Etter 700 av 1000 høydemeter og fortsatt to kilometer til topps snudde jeg. Ruslet bort til en mindre topp på 780, og fikk med meg ettermiddagssol (på formiddagen..) over Rødøy og Lofoten.

Pappa og jeg har lenge hatt lyst til å gå på Storfinnkneet (1162). Vi har begge gått masse i De Syv Søstre. Mang en gang har vi skuet mot Kneet som er en av de mest iøynefallende toppene i sydøstlig retning fra Søstrene. Den nordlige grensen til Lomsdal/Visten nasjonalpark går over toppen av Kneet. Det er mulig å nå toppen fra flere forskjellige utgangspunkt, men de vanligste er såvidt vi har skjønt Mosjøen, Visthus, Grytåa og Sørfjorden. Vi valgte å gå med snekka fra Søvik der vi bor, til Sørfjorden, for å bestige Kneet derfra. Dagen vi la avgårde var det frisk bris, men skyfritt og 15 grader. Båtturen gikk rundt Tjøtta, mellom Minland og Tro, opp Stokkafjorden, inn Halsfjorden og Sørfjorden. Innerst i Sørfjorden var det nesten vindstille. Vi ankret opp og spiste kveldsmat innenfor Lammholmen. Neste dag våknet vi i 8-tiden. Sola skinte foreløpig bare på vestsiden av fjorden, men nådde båtdekket mens vi spiste stekt pølse og hjemmelaget potetsalat til frokost. Vi rodde til land, fulle av forventninger til dagens tur som vi hadde gledet oss så lenge til. Det første stykket går opp til et platå på ca. 700 meters høyde. Vi gikk gjennom et lite skogbelte, ut mot høyre og holdt oss på sørsiden av ei snørenne. Underlaget var en fin blanding av lyng, mose og berg. Vi hadde hele dagen til turen og tok det rolig med masse småpauser. Oppe på platået dukket Kneet opp. Der spiste vi lunsj ved ei lita tjønn, og var skjønt enige om at livet er en gave. Utsikten mot baksiden av Syv Søstre var spektakulær. Til tross for at det ikke var merking, eller sti, var turen enkel. Det var også rikelig med drikkevann underveis. Vi fortsatte i retning Kneet og holdt litt mot høyre. Var litt usikre på om vi kunne gå opp fra vestsiden, men det så greit ut i kikkerten. Rett mot toppen var det bratt, men det var ei renne der som vi burde klare. Turen på platået fram mot renna og den siste stigningen var en sann nytelse med snaufjell, bekker, små vann og litt sne her og der. Etterhvert ble det litt brattere, men selve renna og den siste stigningen var likevel bare som kosen å regne. Plutselig var vi der på toppen av Kneet. Det var to varder der, og toppboka var i den nordligste. Vi spiste Polly turmix og XL1 til middag og tok oss god tid på toppen. I følge boka var vi nummer 7 og 8 i '09. Siden boka ble lagt ut i '02 var det overraskende få som hadde skrevet i den.

Hei! Vil bare kort dele litt av mine turerfaringer fra min beskjedne Lomsdal-Visten tur med likesinnede. Kort oppsummert var det en fantastisk tur med strålende vær (bortsett fra første dagen hvor tåka lå tett - se bilde). Jeg starta på Tosbotn og fikk traska opp de vel 300 meterne før morroa virkelig kunne begynne, - disse meterne var drøye med en sekk på rundt 25 kg, inklusiv altfor mye mat, men den som venter på noe godt... Første overnatting ble ved Bjønnstokkvatna, rimelig langt oppe i høyden. Jeg fant aldri stien som var markert på kartet, og jeg tror at jeg enten gikk altfor høyt eller for lavt, - mest sannsynlig det første. Uansett, utsikten var fantastisk! Jeg fortsatte videre mot Breivatnet hvor jeg fant et bra teltsted litt utpå kvelden. Forsøkte å fiske litt men denne kvelden var det ikke antydning til napp, og det eneste jeg lyktes med var å redusere vekten på sekken min med hundre gram i form av tapte sluk. Morning etterpå derimot ble det helt andre boller/fisk! Jeg fikk tre nydelige ørret som gjorde magen og psyken godt Etter et par døgn ved Breivatnet gikk jeg samme vei (vel iallfall nesten, denne gangen gikk jeg enda høyere over Bjønnstokkvatnet men fant heller ikke denne gangen stien, så hvis noen kjennere ikke kan hjelpe vil dette nok bli en av mine uforløste mysterium i mitt liv) tilbake igjen til Tosbotn og fikk slengt med med bussen inn til Brønnøysund. Her ble det hotell, dusj, mat og øl, før ferden gikk videre neste dag med Widerøe til Oslo. Takk Lomsdal-Visten for denne gang! Jeg kommer tilbake.

10. - 11. 6. 2011: Bjørntinden (Rødøy kommune i Nordland) Bilder og kart m.m. Dag 1: - bestigning i midnattssol Etter at en hetebølge hadde skyllet over Nordland som en temperaturmessig tsunami, og skapt flom og vanskeligheter flere steder, så jeg mitt snitt til å stikke opp i høyden. Bjørntinden i Rødøy kommune, lengst nord på Helgelandskysten, hadde pekt seg ut som førstevalget. Turen skulle foregå på kvelden og natta - av tre grunner. For det første passet det best rent transportmessig. Dernest ville jeg unngå den brennende middagssola, og jeg hadde dessuten et håp om å bevitne midnattssola fra toppen. Jeg hadde ikke før gått i land, etter en 2,5 timers lang reise med Nordlandsekspressen, før jeg satt på bussen mellom Vågaholmen og Ågskardet. Utenom meg var det kun et eldre ektepar som var passasjerer. Bussjåføren viste seg å være rimelig godt kjent i fjellene her omkring, og beskrev turen til Bjørntinden i entusiastiske ordelag. Selv brukte han å bestige toppen en gang hver sommer, og mente at jeg var noe tidlig ute med tanke på snøforholdene i fjellet. Han pekte for øvrig ut det tilsynelatende stusselige Teppfjellet som sin personlige favoritt, fordi man kunne "se det aller meste av Rødøyfjerdingen og Meløyfjerdingen derfra". Den trivelige sjåføren stoppet og slapp meg av der hvor stien begynner. Stien var til å begynne med god oppover den skogbevokste og småbratte lia, men den ble straks dårligere. Jeg klarte etter hvert å rote meg bort fra den og inn i tettvokst skog og kratt - noe som sikkert kan tilskrives at jeg var uoppmerksom. Men jeg visste at disse forholdene ikke ville vare lenge, for snart ville jeg komme over skoggrensen og inn i det flate Austerskardet. Dessuten begynte jeg allerede nå å få en formidabel utsikt, og særlig gjorde Blokktinden i sør og øyene i Meløy inntrykk. Selv om det var varmt var det likevel en levelig temperatur her oppunder Svartisen med "bare" ca 25 grader i skyggen. Ikke desto mindre anså jeg det som regelrett selvpining å gå med bukse, så shorts ble bekledningen resten av turen. Innover Austerskardet var terrenget som forventet svært lettgått, og etter å ha passert bekken som renner gjennom skardet kom jeg på den merkede stien igjen. Jeg stusset litt over en liten steinmur som jeg gikk forbi, og lurte litt på hvor gammel denne kunne være. Det var også sau på beite i området. Helt innerst snevrer skardet seg inn, og etter ei lita kneik kommer en opp på et lite platå. Selv om den merkede løypa mot Bjørntinden vrir seg videre oppover den slake fjellsida i sør, fortsatte jeg i stedet et par hundre meter rett fram, der jeg visste det skulle befinne seg et flott utsiktspunkt på kanten mot Holandsfjorden. Etter å ha skrevet meg opp i ei turbok gikk jeg fram mot utsiktspunktet. For en utsikt! Flere hundre meter under meg slynget den vakre Holandsfjorden seg østover - helt inn mot Svartisen. Også Helgelandsbukken inntok et naturlig blikkfang i den samme retninga. Utsikten nordover kysten var dessuten upåklagelig. Jeg bestemte meg for å bli her ei stund, og gikk i gang med å tilberede "middag" - seint på kveld. La fra meg en del klær og mat, samt soveposen, som jeg ikke behøvde å drasse med meg opp på Bjørntinden. Grunnen til at jeg hadde valgt å ta med sovepose var at jeg regnet det som rimelig sikkert at jeg ville ha svært god tid på meg før morrabussen kom. Derfor kunne jeg like gjerne slappe av et par, tre timer i soveposen for å korte ned tida. Jeg tok det da også ganske piano hele veien. Det bar videre oppover fjellsida i sør. Jeg var påpasselig med å etterfylle tolitersflaska med vann der dette lot seg gjøre, da man aldri er garantert å finne vann høyt til fjells. Tabben med å "gå tom" hadde jeg gjort litt for mange ganger tidligere. Etter å ha rundet den nærmeste fjelltoppen (bildet over) på vestsida kom jeg nå over i sørhellinga. Blokktinden og lille Blokktinden speilet seg i den blikkstille Tjongsfjorden, og hadde fått et lillaaktig skjær av den lave kveldssola. Tankene ble henført til nasjonalromantisk malerkunst fra 1800-tallet, skjønt - dette var langt flottere en noe maleri. På forhånd hadde jeg tegnet inn ruta på kartet - etter en ruteangivelse i regi av Polarsirkelen friluftsråds turbok på nett - for øvrig et meget bra nettsted for turinteresserte. Den fulgte i grove trekk terrenget på en logisk måte, men rett før Bjørntinden gikk den plutselig ned i brattene mot Bjørntinddalen i stedet for å følge de slake høydedragene bortover Kjølen. Som ventet var det anstrengende å ta seg fram her. Fryktelig bratt var det ikke, men da det var sleipt og vått måtte jeg likevel trå varsomt. Omsider kunne jeg ta fatt på selve tinden, som var av det medgjørlige slaget. Klokka begynte å nærme seg ett, og det var ikke lenger tvil om at jeg ville få oppleve midnattssola. Snøflankene oppover tinden ble farget i en gylden farge, og snart kunne jeg plassere beina på toppen av Bjørntinden (887 moh). Klokka var nå blitt ett, og ei fullblods midnattssol lyste over halvøya Kunna - nøyaktig i nord. Utsikten var storslått i alle retninger. Rett nedenfor Bjørntinden, i sør, lå den speilblanke Tjongsfjorden, omgitt av en mengde tinder. Svartisens evige iskappe bredte seg i øst, mens jeg i vest så utover et mangfoldig øyrike. Og i nord skinte som sagt midnattssola. Før jeg tok fatt på tilbaketuren kunne jeg bokføre årets første bestigning av Bjørntinden. Jeg la imidlertid merke til at fjelltoppen hadde hatt en god del besøk sist sommer og høst. Bilder og kart m.m. Dag 2: - bære eller briste Turen nedover ble behagelig og fin. Nå fulgte jeg det logiske veivalget - "u-svingen" over høydedragene langs Kjølen. Selv om det ble en noe lengre trasé så var det mye finere å gå her. Det var dessuten godt merket, i form av reiste steinstøtter og røde avsagde veistikker. Nok et eksempel på at det lønner seg å tenke selv, og ikke stole blindt på alt av informasjon man finner på nettet. Nede ved utsiktspunktet over Holandsfjorden slengte jeg innpå et par pølser igjen, før jeg pakket mat og utstyr i sekken og fortsatte nedover Austerskardet. Allerede på Bjørntinden hadde jeg oppdaget at jeg hadde for lite cash til bussbilletten den påfølgende morgenen. Dermed ville jeg bli pent nødt til å ta meg fram for egen maskin et stykke langs veien. Noe slumring i soveposen kunne jeg nok ikke bevilge meg. Den saken var grei! Nedover den skogbevokste lia mot kystriksveien kom jeg atter en gang bort fra stien, og det ble en nokså uryddig ferd nedover. Kom ned ved sørenden av Ågvatnet, like ved grensen mot Meløy kommune. Nå var det bare å innstille seg på å slite asfalten ei stund. Det er rart med det - man kommer inn i en slags transe når man tar seg uanstrengt fram, uten å måtte tenke på veivalg eller vurdere hvor man plasserer føttene. Før jeg visste ordet av det hadde jeg gått to km og var ved veikrysset i bygda med det litt snodige navnet Tjong. Et annet stedsnavn i området som jeg stusset litt over var Seglfor (på noen kart Segelfore). Dette er nok eldgamle norrøne navn med opphav i jernalderen eller vikingtida. Jeg synes det er flotte navn! Nå var jeg så godt i siget at jeg så for meg å gå hele strekningen på 13 - 14 km helt utover mot Våga. Det var i bunn og grunn ganske trivelig å vandre vestover denne solrike morgenen. Man får jo en helt annen opplevelse av landskapet når man tar seg fram til fots, i forhold til å kjøre bil. Jeg fikk på følelsen av å befinne meg på ei øy, og det er da heller ikke så langt fra sannheten. Tjongsfjordhalvøya er vel den gjengse betegnelsen på denne utstikkende landtunga mellom Tjongsfjorden i sør og Skardsfjorden i nord. En hane gol plutselig fra en gård jeg passerte. Det slo meg at denne lyden er sjelden å høre nå til dags, mens den i tidligere tider var like dagligdags som at sola sto opp om morgenen. Det var påfallende frodig her ute og et yrende fugleliv. I fjellet observerte jeg imidlertid kun ei rype - ikke særlig mye å skryte av. Uansett - det mest spektakulære av dyreliv på denne turen sto jeg nå foran. Jeg ble vitne til en elg som kom vadende i land, ca 40 - 50 m nedenfor veien. Da hadde den tatt seg over Kilosen. Noen sekunder seinere fikk jeg øye på en annen elg som kom svømmende, før også den tok til å vade da den nærmet seg land. Et øyeblikk stoppet den opp - da den fikk teften av meg. Artig! Jeg innså nå at jeg måtte raska på om jeg skulle nå Nordlandsekspressens anløp ved Vågaholmen. Nådde jeg ikke hurtigbåten ville jeg bli nødt til å vente et helt døgn på neste mulighet! Bussen hadde allerede passert. Jeg økte tempoet samtidig som jeg begynte å merke slitet. Men det var bare å gå på! Omsider fikk jeg øye på hurtigbåtkaia et stykke foran meg, og jeg mente jeg burde rekke båtanløpet med tilstrekkelig margin. Men det var før jeg oppdaget at veien, kun ca 200 m i luftlinje fra kaia, snodde seg rundt en våg - ei løkke på godt og vel 800 m. Hadde jeg giddet å sjekke kartet eller fulgt med på veien da jeg tok bussen i går, ville jeg ha vært bevisst på dette. Nå måtte jeg gå på, alt hva remmer og tøyler kunne tåle, men begynte samtidig å tvile på om jeg hadde sjanse på å komme fram i tide. Plutselig får jeg se hurtigbåten komme med god fart inn mot land. Dette synet var et realt adrenalinkick. Nå fikk det bære eller briste - jeg la på sprang det jeg var god for, og nådde båten med et nødskrik! To minutter seinere var vi på farten, og etter å ha fortært en halvliter cola og en velfylt baguette meldte søvnen sin ankomst.

Bilder og kart: http://peakbook.org/report/16325/Luftig+tur+til+Tr%C3%A6nstaven.html Etter å ha tatt et vemodig farvel med Øyvind på Majavatn satte jeg kursen nordover forbi Mosjøen, Nesna og ut til Stokkvågen der jeg var heldig å finne plass på gratisparkeringen. Forhørte meg med grunneieren om muligheter for dagstur ut til Træna neste dag. Jeg fikk rutetabell og han anbefalte meg å være tidlig ute da Trænafestivalen går av stabelen 7. juli. Neste morgen ble jeg møtt til et lite folkehav av festklar ungdom på kaia. Jeg ble lurt til å tro at hurtigbåten ut til Træna ville bli vanskelig å få plass på, dermed hang jeg med meg noen ungdommer og kjørte privatbåt ut dit til dobbel pris (350,-)! Denne lille båten kjørte i full fart over havet og de som hadde lagt seg oppå dekk fikk seg en våt opplevelse. En brisen kar som satt ved siden av meg spurte; «ska du på fæst?», men han fikk kun et tørt og kjedelig svar tilbake; «niks, jeg skal på tur til Trænstaven». «Åja, æ ser den», repliserte han før han hev innpå en ny pils. Vel framme på Træna tok jeg bygderutebåten med M/S Sanna (må bestilles på forhånd) ut til Sanna der Trænstaven reiser seg majestetisk opp av havet sammen med Gumpen, Mjåtinden og Breitinden. Dette har vært viktige landemerker for sjømenn i alle år. Været var perfekt og vinden ikke så verst, nå var jeg virkelig spent på om jeg i det hele tatt ville komme til topps. Det hadde ikke regnet på mange dager, så forholdene skulle være gunstige. Ved nylig nedbør blir nemlig de bratte gressflankene såpeglatte. Jeg hadde ikke lest meg særlig opp på forhånd og trodde at beste atkomst til nordvestryggen var å runde toppen med sola, der tok jeg feil. Etter å ha forlatt veien rotet jeg meg bort mot ryggen i delvis villgras og på sva. Omsider stod jeg ved foten av ryggen, og det så temmelig bratt ut. For å komme opp til ryggen fra denne siden måtte jeg klyve meg opp en bratt og utsatt gressrenne. Passerte noen gamle slynger her, men dette er likevel ikke normalveien opp til ryggen, den går opp en gressrygg i nordøst. Så lite spor etter andre folk. Med hjertet i halsen kom jeg meg opp på hovedryggen og tittet på veien videre oppover. Kjente raskt igjen første klatrepunkt fra bilder jeg hadde sett. I ettertid har jeg forstått at enkleste vei går på høyreside av hammeren jf https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=8027 . Jeg gikk rett på, og her var det både utsatt og noe teknisk (anslår grad 3+). Kom meg forbi dette partiet og fortsatte oppover. Flere passasjer bød på særs utsatt og luftig klatring og klyving ut mot sørveststupet. Ruta sier seg nesten selv da man ser spor etter folk i vegetasjonen. Hadde jeg hatt med tau her ville jeg nok ha brukt det noen steder, følte meg ikke helt komfortabel overalt. Hvis det har regnet nylig bør man i hvertfall bruke tau på denne toppen. Etter hvert slakket ryggen av og de siste høydemeterne opp til toppen kunne tas uten å være helt «på alert`en» som Petter Solberg så fint sier. Godt fornøyd med å komme på toppen. Ifølge toppboka hadde kun en person vært her før meg i år, det var overraskende! Men regner med at en del taulag skal opp her i løpet av festivaluka. Uheldigvis kom det en irriterende sky som svevde rundt toppen under hele oppholdet mitt. Den skygget noe for utsikten, men enkelte luker dukket opp av og til. Lenger nede på ryggen var uansett været perfekt. Hadde lest at returen skulle være verst, men av en eller annen grunn synes jeg det gikk overraskende greit tilbake. Fikk bedre oversikt over hvor de sikre takene fantes, så med stor forsiktighet snek jeg meg ned fra ryggen og denne gangen ned normalveien. Fulgte et tråkk rundt på nordsiden, men dette forsvant med jevne mellomrom. Siste stykket før kirkegården gaulet en kar som stod og beiset huset sitt hvor jeg skulle gå. Hadde god tid til å slappe av før båten skulle hente meg kl. 18.00. En hyggelig dame kom bort til meg og spurte om jeg ville sitte på med dem over til Husøya, men siden jeg trodde at M/S Sanna bare skulle hente meg takket jeg pent nei. I ettertid viste det seg at det var flere som skulle ta samme båt som meg, så jeg sløste bort noen kroner og tid der... Feiret bestigningen med en soft-is på Husøya før båten tilbake til Stokkvågen gikk på kvelden. 3 timer 400 høydemeter 5 km

Noen som vet hvordan isforholdene på Røssvatnet er for tida? Ifølge varsom.no er innlandsvannene i Nordland trygge. Men i og med at Røssvatnet er regulert, har jeg en viss skepsis. Tenkte å avlegge Røssvassholmen en visitt

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16391/D%C3%B8nnamannen.html Parkerte ved Teistadvika der det var skiltet fra veien mot Dønnamannen. Herfra gikk det T-merket sti helt til topps, god standard på stien. Kroppen føltes frisk ut i dag og jeg bestemte meg etter hvert for å gå i et jamt tempo de 800 høydemeterne til fortoppen. Hadde med MP3-spilleren og lyttet til Radioresepsjonen på P3, kjekt med litt underholdning når bakkene blir bratte. Første delen er relativt slak, men i siste parti bratner det til. I øverste heng er det til og med satt ut et langt tau som jeg valgte å ikke benytte meg av som prinsipp. Siste del før fortoppen slakker det av og her jogget jeg bort til varden. Brukte en snau time opp hit fra parkeringsplassen med jevn gange. Været hadde bedret seg noe etter turen til Vardøyfjellet tidligere på dagen. Da fryktet jeg en skikkelig tordenbyge, men nå tittet sola fram og havet var blåere enn blåest. Siste stykket bort til høyeste punkt gikk over to andre toppunkter på en til dels smal rygg. Utsikten fra toppen av heller ingen skuffelse. Kjempeutsikt både mot de syv søstre, Vega, Træna, Lovund og nordover mot blant annet Hestmannen og Tomma. Jeg synes spesielt Lovund er et flott fjell. Irriterer meg litt at jeg ikke fikk kommet meg på den i løpet av dette raidet, men jeg har på følelsen av at utsikten derfra ikke er så spennende siden man ikke ser Lovund derfra...? Tok en god pause på toppen før jeg ruslet tilbake samme vei. Møtte på tre turfølger på vei ned, to av dem med spreke barn og det siste var et utenlandsk par som mente at formen var på topp. Dessverre for dem så streifet det en regnsky over Dønnamannen like før jeg var nede, men senere på kvelden var det plutselig skyfritt. Dønnamannen vil jeg absolutt anbefale for folk som er på jakt etter en tur som ikke er altfor lang, men som byr på flott utsikt og litt luft under vingene. 2t 40min 900 høydemeter 5,5 km

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16461/Trollvasstinden.html Kom fra Sandnessjøen dagen før denne turen og ble skuffet da jeg oppdaget at det ikke gikk noen ferge ut til Igerøy på Vega fra Tjøtta før rundt kl. 18 denne søndagen. Dermed måtte jeg ta to andre ferger for å først komme ned til Horn før jeg tok båten herfra ut til Vega. Fråtset i noen vafler og Vega-lefser før jeg ankom øya. Kjørte til Levika der det var en stor parkeringsplass for fotturister. Faktisk også merket sti til Trollvasstinden som så imponerende ut herfra. Stien gikk opp og ned forbi to sandstrender før det bar ut på et svaområde med litt myr. Minnet forøvrig veldig om terrenget på Sørlandet. Jeg registrerte ikke at stien opp til Trollvasstinden tok av til høyre og jeg forstsatte forbi et skar øst for kolle 117 og over Nepsundbekken før jeg skjønte lunta. Gikk heller opp ryggen nord for Nepsundbekken der jeg fikk god utsikt mot øya Søla og den alpine toppen Risen. Tok en god pause midtveis i bakken. Været var også i dag overraskende bra! Skyene på himmelen var heller bare deilige for å slippe at en svetter ihjel. Fant noen klyvehamre undervegs for å gjøre krydre turen litt. Lenger oppe kom de hersens fluene tilbake og de fulgte meg helt til toppen. Hadde planlagt en lang pause på toppen, men jeg rakk bare å ta noen bilder og skrive meg inn i boka før jeg skjønte at jeg måtte skynde meg ned igjen. Grunnen var en enorm tordensky som nærmet seg fra sør. Jeg så lyn og hørte kraftige tordenskrall i det fjerne. Best å komme seg ned for å unngå å bli gjennomvåt. Ned igjen var det enklere å følge stien som til slutt gikk ned en renne med ur vest for pkt 228. Etter hvert kom det noen få regndråper, fordelen med dette var at fluene forsvant. Jeg begynte å jogge det siste stykket, og det gjorde jeg lurt i. Like før bilen startet et voldsomt regnvær. Unngikk å bli gjennomvåt, men det var på hengende håret. Vel tilbake i bilen kunne det bare regne og tordne så mye det ville, da er det bare stemningsfullt. Takk for en fin tur! 3t 50min 12 km 1010 hm

Bæråsen er et lite omtalt område både på nettet og her på forumet. Det er ikke akkurat Børgefjell - heller ikke Lomsdal-Visten. Det ligger midt i mellom på en måte - klemt inn langs med Kappfjellet som ligger mellom Fiplingdalen og E-6. Samtidig så er det det desidert beste fjellturområdet for de lokale i Fiplingdalen - lett tilgjengelig for korte dagsturer for fiske, jakt og bærplukking. Mye brukt er det også. Høydedraget ligger på ca 4-700 meter, akkurat i skoggrensen. Jeg og Trondl her på forumet har lenge snakket om å ta en tur i lag, og denne dagen skulle det endelig skje Jeg har vært en del i dette området nå - både vinter og sommer. Det er et lettgått terreng - helt noe annet enn hva vi er vant med på kysten, og de gode fiskevannene ligger som en perle på en snor. Det er satt ut røye i noen av disse vannene - og dette kan kanskje true en svært god ørretbestand...? Ryktet sier at det var noen svensker som gjorde dette.... Det ligger noen få private hytter her inne - som grunneierne har fra gammelt av. Det letteste punktet å starte turen (sommers tid) er fra veien som går opp til masta på Båtskardfjellet. Denne veien ble totalt ødelagt av flomvannet i vår/sommer, men er nå helt nylig reparert igjen - til glede for oss som ofte går tur med barnevogn På vinters tid bruker man å starte ved Bjørksletta eller Bæråsen og gå nordover. Dette er den mest benyttede ruten på ski. Da har man solen i ansiktet hele dagen og det er ofte oppkjørt løype som idrettslaget kjører opp inn til Høstrumstjørna. Vi ordnet oss skyss til endepunktet - rett nedenfor bommen på veien, og la av gårde kl 10 på formiddagen. Varslene var ymse - overskyet, med mulighet for regn utpå ettermiddagen. Fint vær for dagstur. Vi valgte å ikke gå via noen av vannene her i sørenden av vannet, men heller konsentrere oss om å finne letteste rute nordover. Det er ca 20 km i luftlinje og småkupert enkelte steder. Mange samiske navn på de fleste stedene og områdene her inne tyder på at urfolket har vært her lenge før oss. De er fortsatt synlige i området - og i starten av turen er det store innhegninger for innsamling av rein - og reingjerder som må krysses. Det blåser en lett bris som gjør at myggen, kleggen, knotten, blindingen etc holdes borte - for det meste. Det er overskyet og skyene henger langt ned i de større fjellene inni Børgefjell. Praten går lett og vi holder et jevnt tempo innover. Både jeg og Trond har vært mye på turer i området og interresante tema er det nok av. Vi tar noen korte spisepauser, men stort sett går vi jevnt denne flotte sommerdagen I starten av turen holder vi oss på vestsiden av området, men etter Storvatnet krysser vi over mot østsiden av dalføret. Det er en del myr og skog i nordenden her så her følger vi ryggen som avgrenser ned mot Fiplingdalen. Det gir en flott utsikt over alle disse flotte skarene som er så typisk for Børgefjell her på vestsiden. I 4 tiden på ettermiddagen begynner regnet så smått og det regner resten av turen. Denne turrapporten er lastet opp på dårlig mobil bredbånd, så derfor måtte jeg redusere på bildestørrelse og kvalitet, men fotolys etc var ganske dårlige. Jeg lar bildene tale for seg - fra en fin dag på indre Helgeland. Takk for turen til Trond - det må gjentas!

Jeg lar bildene tale for seg

Heilhornet på Sør-Helgeland ble besteget og kjørt i strålende vær og fin snø på onsdag i påsken. Jeg startet litt krunglete og bratt rett opp fra veiens høyeste punkt etter Heilhornet Gjestgiveri (kom sør fra) og så fram mot toppen omtrent slik den merka ruta går om sommeren tror jeg. Her er det flere, og mer spennenden ruter både opp og ned som jeg gjerne utforsker på ski hvis noen har lyst til det. Denne gangen gikk og kjørte jeg alene...

Noen turtips for hovedsakelig Salten og nord Helgeland men også Rogaland. Startet denne bloggen fordi det av og til kan være vanskelig å finne bilder fra turene. Å vite hvordan terrenget ser ut forenkler jo turplanleggingen lite grann. Gjerne kom med ris og ros mtp å forbedre turbloggen 🙂 https://m.facebook.com/toppturblogg/ Http://turblogg.midnattsola.com

Av og til får man ide'er til turer som er litt utenom det vanlige For et par år siden fikk jeg tilsendt et bilde tatt i Sagvatnet i Bindal - av en spesiell figur som ligger hvilende uti vannet her. Det er 2 muligheter for å komme seg hit - enten via "fjordan" i Bindal eller gå i fra Hongbarstad via Sørbergvatnan til Sagvatnet. Det var kun siste alternativ som var aktuelt for meg. En times kjøring - en times sykling og 3-4 timers trasking - med båt på ryggen. Jeg har lange hatt lyst til å ta turen dit og sjekke ut det monsteret der, men det har egentlig aldri passet. Før denne flotte Søndagen først i August i år. Den helt spesielle utfordringen med bildetaking her er at man MÅ ha båt for å få et bra motiv. Jeg har ikke noen liten båt eller kano, så alternativet for meg når jeg bestemte meg for tur (dagen før!) var Europris sitt alternativ. Jeg investerte i en liten gummibåt - maks vekt den kunne bære er 95 kg. Jeg kjøpte med elektrisk vifte - batteridreven - for å blåse opp gummibåten. Total investering 300,- ink årer og alt...Totalvekten er under 2 kg for hele greia. Det har vært tåke når jeg kjører innover land, men nå er det ferd med å lysne. Dagen før har det vært et øsende regnvær, men dette tegner til å blir en kjempefin dag værmessig. Når jeg kommer frem utpå ettermiddagen er det bra at jeg er alene ved dette fjellvatnet - for jeg aner ikke helt hvordan jeg skal komme meg om bord. Totalvekten den kan bære er 95 kg - og jeg veier mer enn det! Jeg har en del erfaring med kajakk og innbiller meg at det skal være til hjelp i denne situasjonen, men jeg er selvsagt i tvil. Heldigvis er det en fin sandstrand rett ved her så jeg kan vade et stykke ut før jeg legger meg oppi. Jeg pakker Iphone og kamera inn i flere lag med plast og lar det stå til - i bare underspretten. Akkurat når jeg legger meg oppi renner det i bøtter og spann inn i båten, men den flyter! Jeg har ingen planer om å ta meg på land med den før jeg er ferdig med denne litt spesielle fotosessionen. Med føttene hengende fremover i baugen og med alt for lite fribord driver jeg fort over dette fjellvannet. Årene er skrøpelige greier men de klarer seg aldeles utmerket. Første gangen jeg drev forbi i nordavinden i min skrøpelige farkost syntes jeg den var enda mer spesiell enn jeg hadde innbillt meg. På en måte kommer den først til sin rett når man er i vannet. Jeg skulle hatt noen på magen dens som kunne gitt figuren litt perspektiv, men det er aldeles umulig når jeg er alene. Jeg har forferdelig lysst til å komme meg opp på uhyret men det er bare å glemme med alle de skarpe steinene langs land. Det får bli en annen gang... Etter å ha kommet meg på land igjen - uten tap av kamera - men med livet som innsats - tok jeg meg en god hvil på stranden her. Batteriviften ble satt i deflate og vips så var båten flat igjen! Genialt egentlig.. Jeg gikk en tur via gammen som ligger her ved odden, før jeg satte kursen tilbake der jeg kom i fra. Jeg kommer til sykkelen kl 20 på kvelden og er mer en klar for å trille ned til bilen. Trille er det rette ordet for her er det unnabakke hele veien ned så det er mest å bremse og godt var det. Dette var en spesiell tur som jeg kommer til å ta om igjen - sammen med andre. Det er jeg helt sikker på. Man tar jo turene for å oppleve noe spesielt - en utsikt eller en attraksjon, og jeg er helt sikker på at hadde denne figuren ligget en helt annen plass enn i et bortgjemt fjellvann på Sør-Helgeland ville den vært berømt Alle bildene og turrapport finner du her : http://kjiver.no/sagvatnet.htm Kjell Iver

Søla er en ubebodd øy ca 2 km vest for Vega. Den har en naturlig havn på nordvest siden og her er det også et fraflyttet gårdsbruk og et par hytter samt flytebrygge. Vega er et nytt verdensarv område og mye i vinden for tiden... Kan forresten anbefale en tur hit. Eldorado for padling! Jeg og sønnen min tok turen hit med kajakk fra Vega. En frisk tur der vi traff niser langt ut i sundene, fikk hull i en kajakk og en god del "bårer" og vind. Selve fjellet stiger rett opp i fra havet og ser nesten like høyt ut som det er bredt:) Vi var de første der på toppen siden august i fjor, så det er ikke så mange som tar turen hit tydeligvis... For flere bilder etc.. http://www.kjiver.no/padling_vega06.htm

Som kjent planlegger vi et treff på Finse senere i vinter - og noen av oss planlegger ymse skiturer i den forbindelse. På chatten har diskusjonen gått att og fram om mulige planleggingsalternativer og turer - helst i Trøndelag. Men slik forholdene er der sør er det mer skogbrann (!) eller is enn skiføre. Vi fant derfor ut at sørlige delen av Helgeland burde være et godt alternativ - nærmere bestemt ved Fiplingvatnet og Bæråsen. Jeg er etter hvert blitt veldig godt kjent i dette området og har gått turen flere ganger både sommerstid og vinterstid. Vi har også hytte her. Den planlagte ruten ble også gått på sommeren for noen få år siden av meg og @TL her på forumet - den beskrivelsen finner man her. Her kommer altså noen få ord og bilder fra en kjempefin turhelg jeg, @graham og @Henrik Hadde nå denne siste turhelgen i januar. I grove trekk fulgt vi altså samme ruten som den gangen - med unntak av det var noe lengre i begge ender. Karene ankommer hytta på Torsdagen og etter en bedre middag - og mye jabbing utover kvelden - ble det noe langt utpå dagen før vi kom oss avgårde. Vi er i slutten av Januar og egentlig burde vi vel kanskje vært tidligere pån for å komme i gang i rett tid. Samtidig er det ikke noe stress siden vi har 2 dager på denne turen - som er omtrent 25-26 km De fleste bildene i denne rapporten er tatt av @graham Det er rimelig kald værtype. Østavind - og temperaturen varierer mellom minus 6 til ned mot minus 19°. Når det er på kaldeste er det lite vind, men en trekk er det jo. Værtypen har medført at føret er ekstremt hardt. Skare og is og de fleste steder bærer snøen selv en tung mann i skisko. Vi starter turen ved å kjøre en bil til Bæråseenden - og returnerer og starter altså skituren ved Ørnoddtjønna - for de som er lokalkjent. Det er møteplasser å sette bilene på og det er ingen fare for at det skal komme snø med det første Vi ser her tilbake og sørover - i mot Kvannfjellet - og bak der ligger også Tomasvann og Storelvhøgda - der vi startet forrige forumtreff. Det er virkelig en flott dag - og det har vært mange slike i det siste. Vi finner ut at det er best å gå med kortfeller denne turen. Om vi prøver å smøre går smurningen av i løpet av ganske kort tid. Vi går ca 5-6 km bortover Bæråsen før det begynner å mørkne og vi slår opp teltet på en høvelig plass. @graham lager en flott kuldegrop i forteltet så vi kan stå og lage mat og etter hvert ta av klær osv når vi skal legge oss. Gryteretten til @Henrik smakte fortreffelig. Vi lagde alt klart kvelden før - så det var bare å varme opp "klumpen i gryta" når vi skulle spise Et lite bål ble det også , men vanskelig å få det til å brenne skikkelig og lenge i den dype snøen. Det ble tidlig kveld i teltet. Nå vi holder på å køye ringer en kar som har sett bilene våre og som lurte på om vi var i nød i fjellet siden vi hadde bilene parkert der. Han hadde søkt opp navnet mitt etter bilnummeret... ***************************************************************************************************** Neste morgen var vi oppe i rett tid, men vi brukte uforholdsmessig mye tid på å smelte snø. Dette burde vi selvsagt gjort på kvelden, men det vet vi altså til neste gang og også noe med poenget med turen. Å få inn gode rutiner. Vi er i gang utpå formiddagen og har ca 2 mil med flott terreng foran oss. Mot slutten er det mer kupert og her har jeg surret med retningen et par ganger før, men mener det skal gå greit selv om det da vil være langt utpå ettermiddagen. Det er mørkt kl 1630. Uansett er det vei rett på nedsiden av der vi går på ski så ved krise kan vi gå ned til en vei og gå til parkeringen derifra. Et lite hint om hvilket flott turområde dette er. Vi har veldig god glid og festet og snøen er mye bedre oppå her enn lenger nede i starten av turen. @graham smører skiene Henrik i siget Mobildekning er det også hele veien Jeg klarer å knekke en stav her så de siste 2 timene blir ganske harde for min del - men jeg kan vel som vanlig unnskylde meg med at jeg er øyværing! På slutten av dagen blir terrenget mer vanskelig å finne frem i - snøscootersporene går i alle retninger og det er ikke noe mønster å finne. Vi må av med skiene og gå ned gjennom en skog og ned på en myr som jeg kjenner igjen - og derifra er det er plankekjøring rette veien inn mot der bilen står parkert. Men det er stupende mørkt når vi kommer frem. Temperaturen har gått betydelig opp underveis og er bare minus 3 når vi er fremme ved bilen - men betydelig østavind. Ved ankomst hytta på kvelden blir det badstu og dusj og masse hvalbiff med god drikke til. ********************************************************************************************************* Siste dagen - altså søndagen - benytter vi sjansen til å ta en tur oppi Simskaret. Statskog har en åpen hytta ca 6-7 km skitur opp fra vinterparkeringen for Børgefjell, og det kan være fint å strekke litt på kroppen etter den harde økten dagen før. Henrik og jeg helt i starten av turen. Det er veldig hardt og isete. Jeg velger etter hvert å gå uten feller og kliner noe voks under skiene, men de andre går med feller. Det blir hipp som happ. Kvigtinden ligger så flott i det fjerne der. For noen år siden var jeg på toppen der på dagstur fra sommerparkeringen. Vi ser Biseggskardet oppover. Det er minus 7° ute og noe vind. Det har ikke vært noen som har skrevet i hytteboken siden November i fjor, men dagsbesøkende har det nok helt sikkert vært her. Vi tar fellebilde med mobilen og med Graham sitt kamera samtidig - ikke tvil om hvilket som ble best Vi renner ned til veien igjen - de ca 6-7 km, på bare en times tid! Takk for en fin turhelg. Planlagt fikk vi også gjort!

Denne hendelsen skjedde for 7 år siden. Den gangen var jeg veldig aktiv med kajakkpadling, men etter denne historien har det blitt mindre havkajakk. Om det var/er et bevisst valg eller ikke er jeg litt usikker på, men jeg fikk da kjenne på kroppen at det å være alene langt til havs kan være en stor utfordring. Man er ganske så prisgitt elementene og at marginene er på rett side. Heldigvis for meg var de det denne gangen. Det finnes av forståelige grunner ikke bilder fra denne turen da speilrefleksen min forsvant i ulykken. 23 Juli 2007 Planene for tur var å legge ut kajakken på Horn og padle nordover mot Tjøtta og Dønna - Herøy. Varselet var bra, men en nordlig bris var meldt dagen etterpå. For å få en oversikt over hvordan området ser ut legger jeg ut et bilde tatt på en helt annen tur. Som man ser er det veldig åpent og det blir fort en del sjø når vinden får blåse over en viss tid. Jeg har første pause i fjæresteinene på nordsiden av Hamnøya. En dryg økt på 2 mil før jeg tok pause. Jeg fortsatte så forbi Mindlandet og fant meg en holme med en noenlunde fin slette som jeg slo opp teltet på for natta. Det var en kald nordavind hele natta - og det var med spenning jeg sjekket værvarselet på mobilen på morningen. Det var meldt nordlig frisk bris og jeg var veldig spent på forholdene. Jeg forsøkte å padle nordover i mot Herøy i le av holmene, men valgte til slutt å snu og legge sjøen i hekken. Valget var nå å padle sørover i mot Igerøya og Vega og ta ferja hjem igjen derifra. Jeg holder god fart, men det er ikke til å unngå at jeg stadig må støtte opp når sjøen kommer inn på hekken. Plutselig er det som en kjempehånd tar tak i kajakken og svinger den over til styrbord, samtidig som en sjø velter inn over bakdekket og opp mot ryggen min. Jeg er ikke kjapp nok til å støtte opp, og før jeg vet ordet av det er jeg i vannet. Åresnora! Jeg som alltid bruker åresnor, men ikke denne dagen! - nå reker kajakken ut av min rekkevidde i løpet av noen få sekunder. Jeg har ikke sjans til å få tak den uten å slippe åren - men da er jeg uansett "fortapt" i den forstand at jeg vil trenger åre for å komme meg til land. Reserveåre bruker jeg ikke. Nå er gode råd dyre. Sjøen slå over hodet mitt - og jeg finner meg en slags posisjon med hodet i mot været - og kroppen utstrakt - med årene som en stabilisator tvers over magen. Jeg har selvsagt redningsvest, men de største hvite skumskavlene slår over hodet mitt. Jeg ser meg rundt - ser et skjær under en kilometers vei mot øst - men usannsynlig langt å svømme i disse forholdene på tvers av elementene. Jeg har dobbel sett med ullklær men ellers vanlige fjellklær på meg. Vanntemperaturen er ca 14° - det samme som lufttemperauren. Jeg rekker å tenke en del de minuttene jeg ligger i sjøen der. Det er faktisk ganske behagelig. Jeg fryser ikke - og kjenner at fjellklærne kombinert med ullsettet isolerer vannet og varmer det opp. Dette er ikke min siste time - tenker jeg.. Rundt halsen har jeg hengende en telefon som er pakket inn i vanntett beholder - noe lignende som dette: Spenningen er stor når jeg løfter opp det vanntette hylsteret - ligger telefonen med tastaturet og mikrofonen mot blåsiden eller mot den blanke siden - flaks! Heldigvis ligger telefonen rett vei. Jeg ville ikke hatt mulighet til å åpnet plasten og snudd den i den posisjonen jeg lå i der - med hodet delvis nede i vannet, og med sjø som skvulpet alle plasser. Jeg får slått på telefonen - og det første som slår meg er å ringe hjem. @LillM tar telefonen og er roligheten selv. Hun skal ringe politiet. Jeg anslår distansen til Igerøya for 4000 meter, noe som viser seg å stemme veldig godt. Jeg ringer Politiet selv - og de har varslet redningsskøyta som ligger i Sandnessjøen. Jeg snakker med de - og blir stadig brutt når sjøen slår over meg. Jeg begynner å bruke de små grå. Kjenner jeg ikke noen der inne på Vega - som kunne være til hjelp. Jeg ringer hjem - og nevner en person som jeg kjenner som hun kunne ringe til. Og så slår det meg - jeg har jo GPS'en hengende rundt halsen! GPS har jo vært påslått hele tiden også - så den viser nøyaktig hvor jeg er. Jeg ringer Politiet og oppgir posisjonen nøyaktig. Etter noen få minutter får jeg telefon hjemmefra om at hun har fått tak i vedkommende. Han var tilfeldigvis hjemme og en kjenning av han var ned havna med en fiskerbåt. Flaks.... Jeg får ringt opp vedkommende og de er da på vei ut for å se etter meg. Det blir lange minutter i sjøen der - mens de kjører mot posisjonen min. For meg var det nesten surrealistisk å se den båten komme i mot meg - og snakke med han i telefonen - og de kunne ikke se meg. Enda jeg hadde på rød redningsvest var de helt klin oppi meg før de kunne se meg. Jeg kunne bare dirigere de slik at de kom rett. Jeg fikk karret meg om bord - og får kansellert eventuelle redningsoppdrag. Det var godt å få fast grunn under føttene (etter at vi berget kajakken) når vi kom i land på Igerøya. Jeg bestiller noen kostbare edle dråper fra polet som blir levert på adressene til de to som hentet meg på min utsatte plass 4 km nord for Igerøy Epilog Jeg slo på GPS'en midtveis ved Mindlandet - og resten av turen. Det er på grunnlag av sporloggen at jeg kunne se avstandene etc så godt i etterkant. Man kan se av sporloggen når GPS'en var under vann eller ikke. Fakta fra GPSloggen - til ettertanke: Jeg lå i vannet i 47 minutter. Da drev jeg 430 meter. Det er ca 0,3 knop, mens kajakken drev 1,6 km på nesten en time. Det er nesten en knop. De forskjellige punktene er merket i kartet med et strek. Jeg slo ikke av GPS før jeg var inne på land.

Helgetur til Helgelands Lofoten; Aldersundet, for å sjekke ut ny hytte. Mens noen brukte lørdagen i Motown for å powershoppe senger og annet stæsj, dro jeg til Liatind og Rundtind. Skyfritt, varmt og vindstille helt til toppryggen, og utsikt over store deler av Nordland fylke. Gikk opp sørflanken under Rundtinden og kom opp på ryggen rett vest for denne, fortsatte derfra videre bort til den høyeste av Liatindene. Alternative returruter ble forkastet grunnet snø og sva av heftigere karakter enn håpet. Bilde 1: Nordover fra Rundtind, med Vestisen inkludert Helgelandsbukken og Snøtind Bilde 2: Rundtind fra vest Bilde 3: Toppryggen fra øst og bort til østtoppen Bilde 4: Aldersundet og sørover fra toppen av østtoppen, mot Tomma, Dønna, de 7 søstre og Vistfjellene Bilde 5: Kveldsutsikt over Liatindan fra hytteveggen. Vesttoppen med Omegastasjonen til høyre i bildet. Rundtind er den høyeste av de to knausene til høyre i bildet

Golvertinden ligge helt i nordkanten av Børgefjell nasjonalpark. Det høyeste fjellet i Nasjonalparken er Kvigtinden som er 1699 meter, altså 17 meter høyere. Siden Golvertinden ligger i randsonen av fjellrekken er allikevel utsikten fra toppen upåklagelig. Man kan se både kysten og havet, og langt inn i Sverige. Toppen er avmerket med toppen på 1682 meter, mens selve tinden er avmerket med høyden 1660. Jeg gikk ikke til høyde 1660. For fullstendig turrapport fra skituren min sist søndag den 29 Mai, se Redigert 2013 - la inn turrapporten her: Om turen hit den 30 Mai 2005 Gårsdagens padletur nattestid i Hommelstø gjorde at jeg tok det med ro på starten av denne fine dagen. Jeg hadde halvveis tenkt å starte såpass sent at jeg fikk se solnedgangen når jeg var på toppen, men dro allikevel av gårde når jeg hadde spist sen frokost. Det er lyst døgnet rundt nå, med det kan være en fordel å starte på morningen, siden det da ligger skaresnø, i stedet for sørpeføre som jeg fikk i starten av denne turen. Kl 1330 var jeg klar i Simskardet. Jeg hadde aldri vært der inne før, og det var en ting som manglet og det var snø! Hele våren har jeg hørt at i indre strøk av Helgeland skal det være usedvanlig mye snø i år. Jeg hadde sett det med selvsyn for 3-4 ukers tid siden når jeg var på Storklumpen. At det alt var sommer her inne også overasket meg en smule Jeg måtte ta skiene på ryggen og bære den første biten og vel så det. Her det det på med skiene for et strekk med skiføre. Elva var stor. Her ved broa over Simskardelva Veien opp Simskardet var for det meste uten snø. Ikke lenge til det er snøfritt hele veien opp til Statskog sin hytte. Når jeg kom dit, spente jeg på meg skiene igjen, og begynte på myren opp Simskardet. Her var det et titalls bekker som måtte krysses og masse blaut myr, fin for skigåing.... Et utall av bekker måtte altså krysses og skiene måtte av og på. Fikk etterhvert en fin teknikk med å krysse disse uten å ta av skiene Her er det ikke noe særlig skiføre . Opp Simskaret med Kvigtinden i det fjerne. Jeg holdt opp mot Golverskardet, og her var det helt snøfritt. Av med skiene og bære skiene begynte å bli en vane. Golverskardet ligger mot sør, så det er vel derfor det var tint såpass mye. I tillegg har det ikke vært skikkelig barfrost før snøen la seg. De store snømengdene som har vært her inne er gått ned elva. Jeg stoppet i 5 minutter og spiste litt sjokolade og drakk vann. Baksingen i myrene og våt snø var tung. Jeg var bare så glad for at jeg hadde på gamasjene, for uten dem hadde jeg vært våt i skoene. Turens første pause i Golverskardet. Det er vår, det er varmt og det er vindstille. Lukten av varm lyng er intens. Etter at jeg hadde passert stedet der brua går over Golverskardet og kommet et stykke opp i gjennom lia, så jeg etter hvert en mulighet for å spenne på meg skiene igjen. Golvertinden kom nå fram i det fjerne. Det er langt igjen enda. Endelig er det skiføre. Bedre med sørpesnø enn myr! Tinden lengst bort til venstre er dagens mål. Jeg har enda 1100 Høydemetre igjen. Bekkene ned fra fjellet hadde laget store søkk i snøen, så jeg forsøkte å krysse dem der de var åpne for sikkerhets skyld. På en av dem stoppet jeg og spiste turens første brødskive. Hele turen opp hadde jeg gått med kun nettingskjorte og ikke noe annet. Men nå var det tid for å hive på seg jakken, og den ble på resten av turen. Her begynner det å hjelpe. Jeg ser meg tilbake og ned Golverskardet. Her ser man ryggen opp mot toppen. Det var slakt og fint å gå opp over. Jeg holdt til venstre for fjell (1076). Når jeg hadde selve ryggen opp til fjelltoppen igjen, fant jeg ut at jeg skulle ta en skikkelig pause. Jeg slo på GPS en for første gang, og den viste 1153 meter. Det vil si at jeg hadde 500 høydemeter igjen. Det skulle gå på en økt. Den siste ryggen gjenstår opp til toppen. Ca 530 meter oppover på skare og is. Jeg ser meg tilbake. Det begynner å hjelpe heldigvis! Et selvportrett i skaren. Starten opp var litt bratt, men etter hvert slaknet det. Men det ble hardskare. Skaren var tykk som is og nesten umulig å få staven ned i enkelte steder. Jeg måtte krysse opp, så det tok sin tid. Utsikten begynte etter hvert å bli flott, og jeg tok noen pustepauser og hvilte på stavene. Det var som vanlig lengre enn langt opp, men endelig var jeg ferdig med den lange ryggen. Jeg ser meg tilbake og både gruer og gleder meg til den lange nedfarten på hardskaren. Men først var det toppen igjen. Nå gjensto bare en kilometer med ganske slak stigning før jeg endelig var på toppen. Endelig ved varden! 6,5 timer, 16 km gjennom myr, sand, vann, sørpe, skare, is, snø og ca 1300 høydemetre. Det var helt enorm utsikt fra toppen. Alle de kjente fjellene på Sørhelgeland kan sees fra denne toppen. Litt dis i horisonten gjorde at sikten kanskje var litt redusert. De 7 søstre var innhyllet i et skyteppe, men for øvrig var det skyfritt. Bildene fra toppen legger jeg ut i eget galleri. Det obligatoriske toppbildet måtte tas, med Kvigtinden i bakgrunnen. Jeg fryser på fingrene! Det var kaldt på toppen, og jeg kunne ikke være lenger enn nødvendig. Jeg tok av fellene. Foran meg hadde jeg tusen høydemetre med skare og isføre. Dalen eller skaret jeg hadde gått opp var nå i skygge, og der jeg hadde gått i myk sørpesnø, var det nå blitt skikkelig hardt. Jeg pakket kameraet ned i sekken, og satte nedover. Det skulle ikke mye hellning før jeg fikk uhorvelig stor fart! Jeg krysset meg nedover att og fram. Enkelte steder ploget jeg og enkelte steder gled jeg sideveis på stålkanten på skiene. Jeg var glad de var ny slipt. Jeg trynte to ganger og jeg fikk ved nærkontakt konstatert at snøen var så hard som den kjentes ut som. Den ene gangen jeg falt ble staven overbelastet og litt bøyd. Da jeg kom ned til det punktet jeg hadde spist tidligere satte jeg med ned og strekte bena litt. Det banket i lårene etter så anstrengende skikjøring, men jeg var glad for at det verste partiet med stålis og skare hadde gått såpass bra. Etter denne pausen, var det lettere kjøring og jeg krysset og fulgte mine egne spor ned Golverskaret. Da jeg kom ned i Golverskaret var det av med skiene igjen. Nede i Simskaret oppdaget jeg en ørn som satt i en tørr gammel furu. Et flott syn med fjellet i solnedgang i bakgrunnen. Før jeg hadde fått opp kameraet var den på vingene og borte. Etter å ha kommet et stykke ned i Simskaret spente jeg på meg skiene der det var snø, og staket meg nedover. Det var det samme problemet med bekker som måtte krysses. Jeg hadde etter hvert fått en fin teknikk til å krysse, men et par ganger holdt jeg på å renne rett i bekkene siden det nå var frost og skare der det var skiføre. Ellers mye myrlendt terreng. Jeg hadde før denne turen halvveis tenkt å ta med telt og overnatte i Simskaret. Det vil jeg gjøre en annen gang, nå som jeg har blitt kjent her i ytterkanten av nasjonalparken. Jeg hadde ikke takket nei til telt og noe middag når jeg hadde gått så langt. Veien ned Simskaret var lang, og jeg var ikke ved bilen før kl 0030. Det vil si at jeg brukte 11 timer på denne turen, og jeg var fornøyd med det. Jeg anser ikke meg selv som noen habil skiløper, oppvokst som jeg er på en holme. Det viktigste for meg er å komme ned uten å brekke noe Det hadde gått mye fortere om det hadde vært annet føre, men slik vil det vel alltid være. Ett strek i regningen at det ikke var snø hele veien, men det går mot sommer og snøen kan vel ikke ligge evig. Jeg ser allikevel muligheten for å gå opp Simskaret og ha en Base Camp med telt en gang senere. På veien tilbake til Velfjord tok jeg et bilde av Storklumpen som speilte seg i Store Svenningvatnet. Flott solnedgang, eller soloppgang. Det er noe i det ordtaket at man ikke skal sove bort summarnatta. Masse dyreliv langs med veien også. 3 elger, 3 harepuser og ei skogmus krysset foran bilen på veien inn Velfjord. Jeg var ikke tilbake på hytten før i 3 tiden. http://www.kjiver.no/Golvertinden.htm Mvh Kjell Iver