Søk i nettsamfunnet

Forrige helg dro jeg sammen med min kjære og ei veninne til Haukeliseter hvor vi møtte den eminente kommende psykologen LikkjeBørting for å ta en tur sørover på viddene. Pål kom med buss fra Bergen så vi skulle møtes halv ett på dagen. Vi hadde brukt endel tid på å finne et egnet område å gå årets første skikkelige skitur i. Det er ikke like lett når man har veldig ulike fysiske forutsetninger. Planen var derfor å gå fra Haukeliseter - Holmavasshytta - Sloaros - Holmavasshytta og Haukeliseter igjen. Lørdag: Kom opp på fjellet. SNØ og dritdårlig sikt. Bussen til Pål kom og vi var alle enige om at det ville være latterlig å trave innover i ukjent terreng og uten tilstrekkelig trening i detta været og så seint på dagen. Dette var et svært klokt valg. Vi praia sovesalen på fjellstua, tok endel av utstyret og gikk en kilometer unna hvor vi lagde en deilig middag bestående av mexicansk og italiensk gryte supplert med kjøttdeig som vi stekte hjemme før turen. Vi tok en øl og en konjakk før vi pakka tingene klart for neste morgen. Værmeldinga meldte om lettskyet og sol neste dag. Søndag: Opp tidlig. Vekte nesten alle andre på sovesalen. spiste en gorumetfrokost bestående av brød, smør, falunkorv og banan på madrassene. Ute skinte sola. Blå himmel og litt bris. Fint vær... tungt skiføre. Målet var Holmavasshytta som ligger ca 15 kilometers travng sør for Haukeliseter. Dagen før gikk ei speidergruppe nesten halvveis før dem valgte å snu. Da hadde dem gått i mange timer. Vi hadde god hjelp i deres gjenføyka spor fra dagen etter som danna en slags "såle" i snøen så vi slapp å falle skikkelig igjennom. Men det var alikevel tungt å tråkke spor. Når vi kom til skiltet Holmavasshytta 10km / Haukeliseter 7km var det slutt på speiderhjelpa. Oppover bakkane mot Turistskardet på 1350moh var det et blodslit med banning og stønning, VM i melkesyre og en god dose tvil på om vi i det hele tatt skulle klare det eller bli nødt til å snu. Været var fremdeles bra og det var en veldig god trøst. Da vi så opp på siste skaret opp mot selve Turistskaret skjønte jeg at detta skal vi jaggu klare. 1 km - 150 høydemeter også er det bare plankekjøring til hytta.... Nuvel... Pål Christian starta som "1'er" opp bakken. Han gikk skikkelig på. Jeg husker jeg tenkte: "satan bli ikkje gutten sliten??". Men da vi tok en liten pustestopp et lite stykke oppi bakken og han sa "æ tar 4 pinna tel så får du ta over" så skjønte jeg at gutten ikke var helt fri for melkesyre. Men opp kom vi - det tok bare litt tid... Verden ble litt lysere. Bare 4-5 km igjen til hytta. Dette går fint... Ned 200 høydemeter fra skaret og på'n igjen med slit for den stakkaren som gikk først. Jeg går bakerst... Ser på sporene og sier: "satan... de som kjæm etter oss får det fint hær..." Jeg snur meg og ser bakover, og der ser jeg en kar komme susende ned bakken med et svært glis, vinker med armen når han passerer i god fart og roper "takk for hjelpa...." Sliten som fy tenkte jeg bare "sjøl takk, men nu skal du f*** mæ få gå fremst!!" Bjørn Erik som vår nye venn het tråkket avgårde og gjorde livet de siste kilometerne til hytta verdt å leve. Forøvrig en særdeles hyggelig mann som hadde masse turopplevelser å dele over kaffekoppen på Holmavasshytta. Pål Christian lagde forresten noen meget velsmakende pannekaker denne kvelden. Mandag: Bjørn Erik stod grytidlig opp og fortsatte ferden sørover. Håper snøforholdene bedra seg for han på turen og at han fikk en flott tur sørover i setesdalsheiene... Planen vår var egentlig å besøke Sloaros hytta som ligger ei mil fra Holmavasshytta. Dette blei skrinlagt da vi måtte utsette avreisen fra haukeliseter med en dag. Vi koste oss istedet i solveggen. Tok turen opp på en liten topp i nærheten og gravde snøhule i skavelen ved hytta, og pleide såre bein fra dagen før. Ingenting er som gnagsårene som dukker opp på årets første skitur. På kvelden tok Pål Christian og jeg på oss skia og gikk noen få kilometer i retning haukeliseter for å lage litt spor for neste dag siden sporene fra søndagen var sågodt som borte. Jentene lagde middag når vi var ute å gikk og da vi kom tilbake til avtalt tid ble det servert rykende varm Pasta di Parma. Tirsdag: Tilbake til Haukeliseter. Gårsdagens skitur var veldig lur viste deg seg. Selv om skispora fra kvelden før var nærmest igjenføyka gikk de første kilometerne forholdsvis lett. 200 høydemeter opp til Turistskardet var tungt, men ikke ille. På toppen fikk jeg akutt trang til å gjøre noe privat og tok en spade og et liggerunderlag og gjemte meg litt vekk fra de andre. Fin utsikt gjør at man ikke bryr seg så mye når vinde føyker litt snø på stompen... Nedover bakkene møtte vi 2 damer som skulle gå så langt som de kom i retning Lindesnes. Vi ønsket dem lykke til på turen og la ikke skjul på at vi var noen helter som hadde laga spor for dem til deres første hyttestopp. En lunsj nedover bakkene smakte særs godt før vi gikk videre slik at Pål skulle ha en sjanse til å rekke bussen til Bergen. De siste 4 kilometerne til Haukeliseter var mye lengre enn 4 km ellers... Det er jeg helt bombesikker på.... Det toppa seg da vi kommer 4 slitne gutter og jenter på vei opp en bakke med ett skispor i. Der møter vi ei som kommer ned bakken.... Hva gjør hun.... Jo drittkjærringa stopper midt i skisporet slik at vi blir nødt til å gå ut i løssnøen for å gå rundt henne oppover bakken. Den dama hadde fortjent noen saftige gloser om god kotyme i skispor, men det ble med en masse gloser som ikke slapp ut igjennom leppene. Vi rakk frem til Haukeliseter i god tid før bussen skulle gå. DNT burde forøvrig skjemmes av sine priser på haukeliseter. En ikka akkurat velsmakende liten kopp med kakao skal dem ha 25 kroner for.... Dette vil jeg kalle for et regelrett ran. Ikke kan dem skylde på dyre transportkostnader siden det ikke akkurat er fritt for tungtransport som passerer der. Alt i alt var det en morsom tur til et nytt område... Takker dem på forumet som kom med tips om turvalg for et par uker siden. Er veldig kjekt å få innspill når man skal på ukjente jaktmarker. Skal få lagt ut litt flere og BEDRE bilder... Ser nå at dem var egentlig ganske dårlig kvalitet på... men men... - Dan

Mandag heiv eg meg på Haukeliekspressen i retning austover. Målet var Haukeliseter der eg skulle treffe Kjell Erik. Vi hadde eigentleg tenkt å gå Folgefonna på langs, men fann ut at med vermeldingane som kom var det litt tryggare på vidda. I sekken var det telt, soveposar og det som ellers trengtes for min første vintertelttur. Då skyene letta såg alt lovande ut! Planen var å gå Haukeliseter - Lofthus, men første mål mandag var å finne ein plass å slå opp teltet. Vi forlet Haukeliseter kl 17, og følgde kvistene i retning Hellevassbu. Etter å ha skridd ned på Mannevatn fann me ut at det var på tide å slå den første leiren. Me fann då ut at den beste plassen ville vere i ly bak Mannevasshytta, som tydelegvis hadde vore i bruk som nødbu tidligare i vinter. Teltet var oppe omlag kl 19, og eg tok meg tid til litt fotografering før det bar i soveposen og primusen vart fyrt opp. Grei timing med tanke på snøsmelting og eting, då me var ferdige var det tid for å sove. Natta vart som netter i telt ofte blir, mindre behagelig enn netter i himmelseng. Vinden tok seg litt opp då me la oss, og det var vanskeleg å sove godt før utpå natta. Då me vakna var det til gjengjeld vindstille og flott! Ein kjapp titt ut viste blå himmel og godver! Halv ti var me igang, og etter berre ein halv kilometer møtte me dei første som hadde gått frå Hellevassbu om morgonen. Føret vart rapportert å vere upåklageleg... Sjølv brukte me litt lenger tid opp dalen, og gnagsåra til Kjell Erik bremsa litt dei og. Men me kom då til Hellevassbu, og fortsette eit stykke vidare etter lunsj i hytteveggen. Neste leir vart sett i nordsida av Bjørnadalen, og målet for neste dag var å passere Litlos og nå til Torehytten. Onsdagen starta greit, vi hadde ikkje så mykje vind som natta i teltet gav uttrykk for, og vi la i veg mot Litlos. Dessverre viste dagen seg å by på dårligare føre, og etterkvart masse ugrei vind. På Litlos prata vi med hyttevertskapet og blei einige om å korte ned ved å gå til Tyssedal via Tyssevassbu istaden. Men sterk vind rett i ansiktet og dårlege ski som det var umogleg å finne ut av gjorde at me fann ut at me ikkje kom til å klare dei 25km til Tyssevassbu på ein ettermiddag. Me bestemte oss derfor for å snu, og gå tilbake til Hellevassbu og vidare til Haukeliseter dagen etter. No var det jo berre 2 mil i medvind tilbake til Hellevassbu... Eller ikkje... Etter nokre få raske kilometer sørover tok vinden til å bli sidevind, noko som er ubehageleg i kombinasjon med stor sekk... Føret var som før ikkje spesielt godt... Eg hadde likevel håp om at dei siste 5-10 km til Hellevassbu skulle bli betre, i ly bak toppar. Så feil kan ein ta, og sidan eg ikkje hadde lyst å legge nye fine feller rett på masse klister gjekk eg også det siste stykket utan feller. I motvind som sikkert var stiv kuling! Det er så absolutt ikkje å anbefale... Til tider måtte eg gå fiskebein i nedoverbakkar! Men me kom då fram til slutt. Torsdag var det mykje det samme veret, første mila gjekk fort i medvind, men så kom sidevinden. Eg vart blåst overende fleire gongar! Men eg kom då trygt ned... Og nasen vart raud... Det var interessante erfaringar å ta med seg her. Eg har vore på dagsturar i sterk vind før, men aldri opplevd at det har teke så mykje ekstra krefter som denne gongen. Turen Hellevassbu - Haukeliseter var lett og fin på tirsdagen då me gjekk oppover, og føltes frykteleg lang torsdag; på veg ned. Det var i utgangspunktet berre meg, Kjell Erik og ein som gjekk aleine som hadde tenkt seg ut den dagen, og etterkvart var eg vel sikker på at eg hadde venta ein dag om vi hadde hatt tid til det... Det verste var heilt klart der vinden kom frå sida, då gjekk eg og ønska meg motvind. Dette vart jo sjølvsagt berre verre og verre jo nærmare Haukeli me kom, det opnar seg som kjent opp i eit rimeleg flatt viddalandskap nett der... I framtida vil eg nok sjå enno meir på vindmeldingane før eg legg ut på tur... Bileta er frå mandag og tysdag, så gjekk batteriet tomt...

Lørdag 10 februar startet veldig kaldt, -26 ved Haukeliseter. Dagens mål var Nupsfonn som er en av norges sørligste isbre. Breen eller fonna om du vil ligger ca 13 km nordvest for haukeliseter. Det ble en drømmedag strålende sol og vindstille selv på toppen, ca 1600 moh. Mye snø på vidda i år, så det lover veldig bra for resten av sesongen.

Tidlig Januar var det Hardangervidda som skulle utforskes. Jeg hadde en avtale med brodern, men han svikta i siste liten. Mangel på stand-in gjorde at turen ble gjennomført alene, og med tomannstelt istedet for enmannstelt. Dag 1 - sen start Toget gikk fra Tønsberg 31. januar klokka 06:00, og med en passelig lang ventetid på 2 timer på Drammen stasjon, var jeg framme på Finse stasjon klokka 12:30. Jeg planla å bruke ca 5 dagsmarsjer på turen. For å berolige modern lagde vi en deal om at jeg skulle gå for å rekke bussen på Mandag 4. jan 16:30. Siste frist for kontakt var Onsdag 15:00. Hun bekymret seg nok for hele familien, så resten ikke behøvde å tenke på det. Jeg rigget pulk og meg selv før jeg kom meg avgårde ca 13:00. Det var ca - 10, snø og liten kuling, så sikten var ganske dårlig. Det var heldigvis endel steiner som gjorde det mulig å holde stø kurs. Jeg trasket i vei, og været klarnet opp etterhvert. Jeg gikk forbi jøkulen uten at jeg så den noe særlig, og stoppet da jeg kom til Helvetesnutane. Da hadde jeg gått ca en time i mørket, og ville spare den relativt friske nedoverbakken til Skåltjørni til dagslys. Første kveld var selveste Nyttårsaften - GODT NYTTÅR! Dag 2 - kald dag Jeg satte på vekkeklokke for å være i gang samtidig som solen; jeg kunne ikke sove lenge hvis jeg skulle gjøre turen på litt under 5 dager. Det var skyfri himmel, vindstille og kaldt. Jeg var glad jeg sparte nedoverbakken til dagslys, for den var bratt, steinete og isete! Jeg satt meg på pulken og akte ned mellom steinene. Vel nede på Skåltjørni var det bare å følge dalen sørvest langs jøkulen og nyte utsikten av brefall og omliggende vinterlandskap. Etter noen timer foran pulken nådde jeg Sysenvatnet. Herfra gikk det øst mot Kjeldebu, uten at jeg gikk helt frem til hytta før jeg dro sørover i retning Dyranut. Det ble kaldere ut på dagen, og i følge en scooterpatrulje fra DNT var det målt -26 grader denne dagen. Jeg svetter endel på beina når jeg går, så både sko og sokker var kalde og fuktige. Disse arbeidsforholdene protesterte lilletærne mot ved å slutte å føle. Jeg tok protestene alvorlig og fikk puttet nedi noen "footwarmer" poser. Dette gjorde sannelig susen, og med blidgjorte lilletær kunne jeg fortsette noen kilometer til. Jeg fulgte krossdalen og gikk rundt Dyranuten og teltet havnet noen hundre meter fra Dyranythytta. Det var stjerneklart og vindstille ved oppsett av teltet. Helt nydelig! På kvelden brukte jeg litt ekstra primus for å tørke skoene - jeg hadde med plenty fuel, så det var ingen fare. Jeg fryser skjelden på beina, så jeg bestemte meg for å prøve dampsperre i skoa neste dag. Dag 3 - dampsperre/nullsikt Dampsperre skulle prøves: Først et par tynne sokker, så et par brødposer, så et par ullsokker. Dette nedi tørre sko. Jeg merket faktisk ingen forskjell mens jeg gikk. Jeg trodde jeg skulle "vasse" i fotsvette, men sånn ble det altså ikke. Det var vindstille, men overskyet den tredje morgenen. Vinden tok seg opp i løpet av et par timer, men aldri til noen problematisk styrke. Jeg fortsatte forbi Bjoreidalshytta og fulgte vinterløypa til DNT (på kartet ihvertfall - kvistet var den ikke) videre sørover mot Hellehalsen. Plattået noen km nord for Hellehalsen var imponerende, og ga følelsen av "vidde". Etter Hellehalsen kom tåka. Kombinert med vind og noe snø ble sikten null. Heldigvis kunne jeg bruke vinden for å holde retningen, så jeg slapp å sjekke kompasset hvert 30. sekund. Uten vind eller noen som helst slags retningsgiver, vet jeg at jeg drar noe vakent mot venstre. Kunne sikkert gått i ring med en radius på noen få hundre meter! Men med både kart/kompass, GPS og vind er det ikke noe problem å fortsette å orientere uansett sikt. Jeg kom meg sørover over Trondavadnutane og ned til Sandhaug. Jeg vurderte å sette opp teltet i le for noen av hyttene der, men jeg hadde mer igjen i beina, og bestemte meg heller for å gå videre. Sikten var fremdeles nær null, så at det ble mørkt gjorde ikke så mye. Jeg fortsatte vestover over Nordmannslågen til Besso hvor jeg tok kvelden. Vinden gjorde sitt for å gjøre teltoppsettet litt mer tidkrevende, men det stod støtt da det var bardunert ordentlig på plass. Jeg hadde over hodet ikke vært kald på beina denne dagen. Men de trengte litt ekstra pleie, tørking og talkum på kvelden. Dag 4 - fremdeles nullsikt Værforholdene hadde ikke gitt seg i løpet av natten, så jeg fikk aldri se hvordan det så ut rundt teltplassen min. Denne morgenen startet jeg ca en time før sola for å forlenge dagsmarsjen litt. Jeg fortsatte på vinterruta, men forlot denne ved Bismarvatnet. Istedet for å gå helt vest til Litlos turisthytte, for så å gå østover tilbake til ruta, fant jeg en fin snarvei på kartet som gikk rett sørover. Jeg aner ikke om dette er en vanlig vei å gå, men den var ihvertfall effektiv. Været lettet, og med god sikt gikk jeg fra Bismarvatnet, sørover til Valgardsvatni og fulgte valgardsbekken ned til den store Kvennedalen (tjoho - det gikk unna å ake på pulken ned i løssnøen!). Derfra gikk jeg rett sør over dalen og opp den andre dalsiden. Jeg fant noen småvann og bekkesystemer som tok meg tilbake til vinterruta. Da hadde det blitt mørkt, men jeg fortsatte som vanlig en liten stund til. Jeg kom meg helt til Buanuten før jeg virkelig behøvde et stort måltid. Med skrikende mage kom teltet opp, og dobbel Real middag ble konsumert. Da var det ikke mange celler i kroppen som ville forbli våkne, så jeg sovnet ganske tidlig den kvelden:) Dag 5 - flott vær på siste dagen Jeg innså at jeg akkurat kunne rekke/ikke rekke siste buss på Søndagen. For å slippe å misse bussen med en liten time, startet jeg ekstra tidlig og gikk på litt ekstra den siste etappen. Jeg kom meg ned bakken til Hellevassbu og opp Sudskaret . Derfra var det rene motorveien med en laang flat strekke over vann og dalføre. Været var nydelig, og kaldt. Sola stod midt i fleisen, og det var mildt sagt irriterende at ventilasjonen på brillene hadde fryst igjen slik at de dugget noe voldsomt. Jeg måtte bare ta dem av til tider for å nyte litt fjell. Det lå rundt 20 minus denne dagen, men selv ikke i pausen ble jeg det minste kald på beina - tydelig at dampsperre i skoa har sine fordeler! Fra Årmotvatni gikk jeg opp til Mannevatn og videre opp til plattået mello Store Nup og Trollnup. Det kjente jeg i låra! På toppen der møtte jeg en kar og en dame som gikk norge på langs. Han hadde en brutalt svær pulk - og jeg skjønte godt han var sliten etter bakken opp fra Haukeliseter! Vi utvekslet litt ruter og ønsket god tur videre. Derfra var det bare å følge motorveien av skispor, som plutselig dukket opp, ned til Haukeliseter. Turen var over, og GPS'en hadde finregnet seg frem til en totaldistanse på ganske nøyaktig 12 mil. Fornøyd og blid satte jeg tenna i en fjellburger før jeg sovnet på bussen til oslo. Mvh Andreas

Flere som har tenkt seg på på vidda i påsken?

Hei! Vi er noen venninner som skal på skitur i midten av mai m. utg.p. Haukeliseter. 3-5 netter hytte til hytte Noen tips? Rute/retning, Snøforhold, vann... eks. HS-Middalsbu-Litlos-Hellevasbu-H-Seter, ev. avsl m HS-(over Sloaros)-Hovden

Finse - Haukeli februar 2016 Turen var allerede bestemt i fjor, men pga dårlig vær gikk uka jeg hadde satt av fiseføyka. Nå hadde det kriblet i hele vinter i skibeina, og pulken hadde følt seg ganske så ensom på boden litt vel lenge nå. Ruta ble mer eller mindre ferdig rundt juletider, og mye tid hadde blitt brukt rundt kartene for å bestemme ruta. Ettersom jeg skulle reise alene, ønsket jeg å få litt følelsen av "ensomhet", og å gå stier alle andre ikke fulgte. Dette hadde sammen med rotasjonen min på arbeid mye av skylden for at det ble nettopp denne tiden av året. En tid da de fleste løypenett ennå ikke er kvistet, og det fortsatt er skikkelig vinter! Kartene ble skrevet ut fra tjenesten her på forumet. Skrev ut i A4, laminerte og hadde da ett pasende format som passet i jakkelomma som var vanntett. Av de siste forberedelsene, var det å lage 60cm teltplugger av brøytestikker. Dette var den sorte typen, som ikke er helt hul, men har forsterkninger innvendig. Angrer på at jeg ikke lagde flere, for dette var genialt i sterk vind, og for kalde fingre. Litt kjapt om utstyret jeg benyttet på turen. Fjellpulken 144 Åsnes Nansen m/kortfell Artic bedding 2 posesystem. Syntetisk Ytre, dun innerst. OmniTi m/ Silencer og Coleman 550B Toaks 2L Titankjele m/hjemmelaget cosy Kart, kompass og GPS Inreach SE 2 batteribanker, 10W solcellepanel, AA og AAA Litium batterier 1 Gravlykt Kindle Helsport Patagonia Exped 7LW og skumunderlag Leke plastspade til snøsmelting Snøspade 2x hodelykter 5L Bensin Oakley Googles Skismøring Førstehjelpsutstyr, (strips, sportstape, tensoplast osv) Speilrefleks og Gopro Klær: Bergans Antartic Expedition Jakke (fantastisk!!!) Norrøna Recon Gtex bukse 2x tykke ullsokker 2x linere 1x tynnere ullsokker (ble ikke brukt) Brynje netting (satt på hele turen) 2x ull Lag 2 1 tynn fleecegenser 1 tykk fleecejakke 1 Marmot dunjakke (UL) Balaclava 2x ansiktsmasker 1x Ullvangsgenser Mat: 6 Real middag 6 Real frokost 2x Bixit 2x skivet brunost Rett i koppen Sjokolade og Solbertoddy 3x Hot Imago øl pølser 3x komaposer med sjoko og salte nøtter 3x store sjokoladeplater 4x poser sølandschips Jeg kommer mere tilbake med noen av utstyrs erfaringene jeg gjorde på turen, og hva jeg angrer på. Endel av oppsettet er jeg fornøyd med, andre ting var fullstendig bortkastet. Men ha i bakhodet, at dette var en solo-tur i februar, og hvor jeg setter sikkerheten uten tvil i første rekke. Og JA, dette resulterte i en kanskje unødvendig tung pulk Finse - Krækja Jeg kom hjem fra arbeid på vestlandet tirsdag kveld, og håpet var å rekke morgentoget mot Finse onsdag morgen. Men det ble litt vel tight, så ble nattoget isteden. Fikk en kamerat til å kjøre meg til Larvik togstasjon da dette gjorde transport av pulken noe lettere. Selvom jeg ikke hadde bestilt plass til pulken ordnet dette seg fint. Men fikk beskjed om at ikke alle tog var satt opp til å ta med gods, slik at man egentlig ikke kunne forvente dette. Pulken veide da i underkant av 50kg, og var ikke særlig håndterbart for en person heller, som også var kravet. Det store spm var om jeg rakk å komme fra spor 1 til spor 5 innen de 16min overgangen min var i Drammen. Det gikk med nød og neppe, etter litt tigging om hjelp Som andre før meg, gikk jeg trøtt i trynet av på Finse stasjon 04:04 og fant frem til postbua. Lite ante jeg at Finsehytta lå nesten vegg i vegg. Da hadde jeg nemlig gått dit for å tømt ryggen, isteden for å trippe rundt på 3kvm i villrede over hva jeg skulle gjort. I panikken gikk jeg bortover stasjonen for å se om det kunne være ett åpent toalett. En dør var åpen, og rett på innsiden lå den en død rev å kikket på meg.... Ja jeg slapp faktisk nesten å leite videre etter ett toalett...Men bare nesten..... I påvente av litt lys, gjorde jeg de siste forberedelsene før avreise. Fylling av drivstoff på primusene, pakke dunjakke og votter i Artic beddingen lett tilgjengelig, og satt på fellene på skia. Når det endelig lysnet så jeg Finsestua, og gikk bort dit for tømming av rygg, og en bedre frokost før turen startet rundt 0930. Må si jeg hadde litt sommerfugler i magen når ski og pulk var spent på, og det føyket snø rundt ørene mine. Jeg har vært endel på tur før, både vinter og sommer, men dette ble liksom litt annerledes. Marginene virket liksom litt mindre der man plutselig sto og skulle ta sine første stavtak.... Som sagt så blåste det som vanlig på Finse, og det var frem med GPS allerede ved Finsevatnet. Det skulle være kvistet løype opp til Midtnutvatnet, og etter hvert havnet jeg inn på denne løypa. Må jo innrømme at det er ganske behagelig å følge disse kvistene, selvom det var heller dårlig med spor å følge. Jeg kjente at det var uvant å dra pulk igjen, er jo snart 20år siden sist. Og å dra pulk er ICKE som å sykle, det glømmer man....Iallefall muskelaturen Mot slutten av dagen løyet vinde, og det ble ett nydelig vær. Jeg bare gikk der og nøt omgivelsene. Det var bare så ufattelig vakkert over alt!! Jeg var nå på veg ned mot Finsbergvatnet, og her fikk jeg min første lille lærepenge. Egentlig gammel enkel lærdom, men man glemmer fort litt på vinteren, da alt liksom er vasket over. Alt ser liksom så glatt å fint ut, med unntak av en eller annen stein som stikker opp. Jeg stopper litt opp over en liten kul. Lurer på om det bare er å sette utfor. Heldigvis for meg, så er jeg såpass dårlig på ski, at jeg faktisk vurderer nedkjøringene mine.... Jeg syns det virker i bratteste laget, og velger å gå litt tilbake og å ta en annen rute ned. Da jeg kommer mer ut på siden, ser jeg at rett nedenfor der jeg i stad vurderte å kjøre, var en skavel, og ett fall på ca 3m. 3m er ikke mye, men alene med pulk kan det fint være nok til ett brekt bein eller arm. Dette fikk meg til å innse det innlysende, at mye står uskrevet mellom høydekotene på 20m på kartet!!! Her gjelder det å følge med.... (ja jeg veit...Noe mellomdramatisk!! Men jobben min er å tenke risiko og konsekvens HVER DAG!! :D) Turen over Finsbergvatnet var fin, og i nydelig lys. Men må innrømme at jeg fikk ett aldri så lite sjokk når jeg kom i østenden! "Er det meninga at jeg skal opp der med pulk??!!??#$" må jeg innrømme å ha tenkt. Får det var virkelig en kraftanstrengelse å komme seg opp. Var andre stigninger som også var tunge, men denne var den bratteste, og det gikk SVÆRT smått opp den bakken der Etter dette var den en fin grei tur ned mot Drageidfjorden, som også ble stoppestedet mitt for denne dagen ca 8 timer etter start. Været ble fantastisk utover dagen! Den ene pausa jeg hadde, hvor det smakte fortreffelig med kakao Teltplassen ute på Drageidfjorden, ca 3km fra Kræskja. Krækja -mot Stigstuv Dag 2 starte med en liten bris, og nydelig vær. Etter en god frokost ble pulken spent og neste etappe mot R7 startet. Må si at jeg ble overrasket over hvor bratt det også var etter Krækja og opp mot toppen før det igjen gikk ned mot R7. Pulken var i tyngste laget, og kroppen rett og slett ikke helt i form. Jeg begynte også å bli litt nervøs for gnagesår, ettersom jeg var såpass idiot at jeg hadde lagt på langtur med splitter nye Svartisen skisko.... Nede ved Halne Fjellstova, møtte jeg to unge herremenn som også skulle mot Haukeli, men disse gikk i raskeste laget for meg, så jeg hilste hyggelig og ønsket dem god tur. Jeg hadde dem stort sett innenfor synsfeltet hele dagen, helt til vi nermet oss stigningen opp mot Hårsteinen og platået før nedstigningen til Stigstuv. Da jeg kom hit, så jeg to stk langt oppe i fjellet, og jeg må innrømme at jeg tenkte mitt om det fjellet der så seint på dagen. Jeg hadde bommet ganske kraftig med vannbeholdningen min, og begynte å bli tom. Ikke nok med det, var det nå 45min til det ble mørkt, og det begynte å blåse opp. Dette kom ikke akkurat som en overraskelse, da jeg hadde fått værvarsel av frua på Inreachen kvelden i forvegen. Det som derrimot overrasket meg, var at litt opp i stigningen ble alt hvitt, og jeg så kun skituppene mine. Jeg var på en måte "Pot Comitted" for de som spiller poker. Det var alt for bratt til annet enn å dra frem vindsekken, og for bratt til at jeg ville kjøre ned i blinde. Det ble med fiskebein oppover i ett ganske trått og smått tempo, og jeg må innrømme at dette var en av de gangene jeg ikke følte meg helt sikker. Tankene kom tilbake om de skavlene dagen i forvegen, og de små bratte hengene som ikke ofte er merket på kartene. Etter en 40min og ca 4kg pungbrokk, kjente jeg at det begynte å flate litt ut. Og etter enda 20 min kunne jeg se på GPS`n at det værste nå var over. Jeg var nå på 1380m, og det var stort sett nedover til Stigstuv. Lenge hadde jeg presset meg selv, og drømt om å komme meg inn å få varmen. Men jeg var nå så kald og med null sikt virket det ikke forsvarlig å fortsette nedover med tung pulk. Jeg satte fra meg pulken på tvers for vinden, dro av teltposen, festet karabinen jeg hadde festet i telte i pulken og fikk teltet ut. Er da overlykkelig for at alt var gjort klart hjemme med teipede teltstenger og karabin i enden mot vinden. Spaden min var fryst sammen slik at jeg ikke fikk spadd levegg, men måtte satse på at teltoppsettet mitt var godt nok. Og må si jeg var glad for at det var Patagonia med doble teltstenger jeg hadde med. Sammen med de hjemmesnekra teltpluggene gikk teltoppsettet raskt, og jeg var ute av vinden. Heldigvis! Man merker ofte ikke hvor nedkjølt man er før man slutter å ha behov for de store musklene. Jeg hadde store problemer med å få frem primus, og å bytte klær. Da min OmniliteTi begynte å streike, og min resevere primus Coleman 550B ikke ville bygge opp trykk, så jeg ganske mørkt på det hele. Jeg skalv nå ukontrollert, så ukontrollert at jeg hadde store problemer med å klare å holde på delene når jeg demonterte omniLiteTi for 2 gang. Men da kom den iallefall på halv fart....Nok til å smelte snø, og å få inn varmt vann i en kald skrott. Jeg hadde påmontert den orginale Silenceren til Omniliten, og den var visst ikke så veldig glad i ekstra forvarming og kaldt vær. Benyttet vanlig grønn kanne med miljøbensin fra Statoil, og det sotet og tettet igjen primusen. Prisen for å strekke strikken litt for langt denne dagen var frostskader på tre fingre og ei nese. Ikke det helt store, men hadde da fått blemmer på 3 fingre, og har åpent sår på nese når jeg skriver dette. Jeg var aldri redd for kulden før ture, ettersom det føler jeg at jeg har rimelig god kontroll på. Men det kommer så snikende, at det er fort gjort å dra strikken i lengste laget. Og det burde jeg nok heller ikke gjort når jeg var alene. Men følte meg litt bondefanga Det ble heller dårlig med bilder denne dagen, da jeg hadde mer enn nok med å komme meg igjennom dagen... Stigstuv - Sandhaug Fristet lite å ta på seg denne bunnfrosne ansiktsmasken på morran Det blåste godt på morgenkvisten også, men rundt kl 0900 bestemte jeg meg allikevel for å rive leir, og å gå etter GPS. Sikten var fortsatt begredelig og whiteout. Og når jeg prøvde å gå uten gps, gikk jeg 180grader allerede etter 5min. Men kom meg nå ned fra fjellet med nesa godt trykket ned i GPS`n, og svært rolig gange. Da jeg kom ned til Stigstuv sto de to gutta og reiv telt. De lurte på hvordang det hadde gått med meg, for det hadde blåst godt der nede, enda de hadde ligget i lé i natt. Etter litt tørrprat, tenkte jeg å prøve å henge meg på herremennene så langt jeg klarte mot Sandhaug. Der skulle rutene våre skilles uansett. Jeg skulle mot Hansbu og dem mot Litlos. Lange seige flate oppoverbakker, men dette var noen virkelige vidder! Gud hvor vakkert! Da vi kom til Sandhaug, så jeg at håpet om å rekke frem på lørdagen var sprekt som en dårlig svartebørsendong, og jeg bestemte meg for å ta inn på Sandhaug for å tørske klær og å spise godt. Den timen jeg tapte på å gå ekstra denne dagen, ville jeg ta igjen på morgenen tenkte jeg. Inne i hytta satt det to tyskere som var på vidda for sin n`te gang, og etterhvert kom det jammen 3 hundesleder også. De to gutta jeg hadde slått følge med, fikk varmen i seg, kapitulerte og endte natta på Sandhaug de også. Tror de også innså at selv søndagen sto i fare med ruta de hadde valgt, slik at det endte med at de slo følge med meg mot Hansbu og en drøy neste dag isteden. Og kanskje var det nettop dette som gjorde at dem rakk søndagsmiddagen Sandhaug - Hellevassbu Denne dagen hadde vi som mål å komme til Hellevassbu, selvom vi visste dette var en drøy etappe. Jeg la igjen både noe mat og drivstoff på Sandhaug for å lette pulken mot dagens etappe. Men hadde allikevel ekstra mat i pulken. Vi satte avgårde halv åtte, noget forsinket men allikevel innenfor hva vi kunne makte på en dag. Ruta gitt Vestre Lakadalen mot Hansbu, Jacobsbudalen, mot Bjørnanutane, Urevatna og Hellevatnet med Hellevassbu til slutt. Mener dette var en etappe på 33km. Nå var finværet kommet for turen, og det gjaldt å NYTE hvert eneste øyeblikk! Og jeg må si at jeg storkoste meg denne etappen! Sandhaug - Hansbu var rett og slett fantastisk! Jacobsbudalen og Bjørnanutane/Urevatna var en ganske så tung affere, og mye tyngre enn jeg hadde forestilt meg. At jeg hadde en tung pulk ettesom jeg var alene kan være noe av årsaken selvfølgelig. Men TUNGT var det Men samtidig er det jo nettopp derfor man er der, nyte og slite, alt omhverandre! Vi gikk til venstre for Nibba som stikker høyest midt i bildet. Var en bratt opplevelse Hansbu Mellom Uravatna var det tungt å gå, ettersom det var dypere og løsere snø her. Men vi kom nå til slutt frem til Hellevassbu etter 11,5 timer. Vi hadde en litt lengre pause på ca 20 min ved Hansbu, ellers var det småpauser bare for å drikke og å få i seg litt nøtter o.l. Uten tvil en tung etappe, men en fin og variert etappe. Var egentlig bare to tøffe stigninger, ellers var ruta relativt lettgått Utrolig fint ble det å gå i kveldslyset! Teltplassen rett nedenfor stigningen etter Hellevassbu Hellevassbu -Haukeliseter Nok en dag hadde vi klokka på halv seks for å komme avgårde tidlig. Pakkinga gikk lekende lett, og de 33km kjentes faktisk ganske lette ut i kroppen. Det finnes ikke tvil om at man går seg litt i form etterhvert! Fra Hellevassbu og hele veien ned til de tunge stigningene opp mot Mannevatn var rett og slett magiske! En utrolig fin etappe! Og det skadet heller ikke med ett skuterspor å følge. Dette gjør fremdriften så utrolig mye bedre enn å stampe i løssnø Til gjengjeld så var stigningene mot og forbi Mannevatn av det tunge kaliberet. I allefall jeg syntes det. Og når man endel var ferdig med dette, ble jeg overrasket over det som på kartet så relativt flatt ut, ikke på langtnær var flatt mellom første og siste nedstigningen mot Haukeli. Var noen bratte koller her også. Kanskje virket de ekstra sure og tunge, ettersom det var på slutten av turen. Den siste nedkjøringen mot Haukeli akte jeg ned. Ja jeg er mann nok til å innrømme at mine skiferdigheter rett og slett ikke er gode nok Alt i alt må jeg si at jeg er superfornøyd med turen. Det er uten tvil tungt å reise på solotur, ettersom man må ta alt av utstyr alene. Men man er virkelig glad for at man tok med den ekstra primusen når den første fusker!. Når det gjelder klær, så er jeg egentlig ganske fornøyd med oppsettet. Brukte alt utenom ett par sokker. Og jeg kunne klart meg lenger. Når det gjelder mat og fuel, så hadde jeg alt for mye føler jeg. Så på Polarklokka mi, og den lå på mellom 5000 og 7000kcal. Dette klarer man ikke å spise uansett! Potetgull, sjokolade, bixit med brunost var gull. Lett å få inn nødvendige kcal. Og Real funka som det alltid gjør. Nøtteposene ble jeg møkk lei av, og kommer ikke til å lage like mye neste gang. Når det gjelder fuel, så holder det med en halv liter om dagen til både kosefyring og snøsmelting. Iallefall hvis øktene dine ligger på 7-10timer som det gjorde her. Da vil man gjerne ned i "soverten" etter ett par timer i forrteltet Hadde med meg for mye strømkilder, og kunne fint klart meg med den ene batteribanken på 12000mah. Speilrefleksen ble svært lite brukt. Ble stort sett mobil eller gopro. Så enten blir det med ett enklere kamera nestegang, eller så fortsetter jeg med mobilen, selvom det blir dårligere bilder. Artic bedding er genialt! Og benyttet denne også til å ha varme votter, lett dunjakke til pauser og vannflaske tilgjengelig under etappene. Fungerte toppers! Er iallefall en tur jeg virkelig kan annbefale! Her er en link til en kort filmsnutt fra turen

Kær FF´ere Først en stor tak til Fjellforums martin.m for at hjælpe os med bensin i Oslo. Vi ankom sent fredag aften til Oslo og havde ikke mulighed for at medbringe bensin på flyet. Og da vi gerne ville tanke Colemann fuel til vores brændere og videre med nattoget til Haugastøl, tilbød Martin sin hjælp. Tusind tak Martin. Sig til, hvis vi kan hjælpe i Danmark. Men ellers forløb (næsten) alt perfekt. Med aften/nattog fra Oslo til Haugestøl og efter en hurtig beslutning ved indstigningen i toget købte vi en sovevogn, hvorefter broderparten af selskabet kunne sove sødt hele vejen til Haugastøl. Ohh yeah. To minutter efter ankomst ringede Geilo Taxa og tilbød os at køre os op til Dyranut, vores startsted. Her ankom vi ca. 05:00 og kunne lægge ud på tur kl. 06:00 mod Haukeliseter. Perfekt! Vejret bød på alt: Solskin, stærkt skyet, sne, lettere regn, vindstille, stærk kuling, god sigt, dårlig sigt. Alt på nær kulde. Det var en ganske varm tur denne gang ( i forhold til minus 30 sidste år). Ruten var på Hardangervidda: 1. dag: Dyranut til Sandhaug 2. dag: Sandhaug til Litlos 3. dag: Litlos til Hellevassbu 4. dag: Hellevassbu til Haukeliseter Vi har ikke før prøvet selvbetjente DNT hytter, men kastede os med fryd ud i forsøget på denne tur. Ren luksus. Andre mennesker var der ikke mange af. Vi mødte en hundeslædekører den første dag (kørte i modsatte retning) og et engelsk par den anden dag. Manden var sløj og havde haft en hviledag for at komme sig. Næste dag lagde de ud før os og vi mødte dem igen om aftenen på Hellevassbu, men her havde han blot fået det værre. Det endte med at han skulle hentes ned med enten snescooter eller helikopter. Det drejede sig vist om lungebetændelse. Rasmus og jeg drøftede godt nok prisniveauet for sådan en tur og hvorvidt det dækkes af sygesikringen / forsikringen... (Kedelig overraskelse, hvis det ikke dækkes)... Der var et nogle andre på Hellevassbu, men ellers dejligt øde. Ohh ja, mit pulkdrag knækkede efter 40 meters nedkørsel mod Haukeliseter (lige efter stigningen op fra Mannevatn). Damn it. Derefter kørte vi med begge pulke bundet efter os på skift. Lidt billeder fra en fremragende tur: Endelig på vej og derefter ompakning i Oslo: Vi føler os efterhånden stedkendte på Hardangervidda: Navigationspause: Rasmus slapper af Sandhaugs betjente hytte (lukket, men smukt beliggende): Mental klargøring til næste dag: På vej mod syd: Solen kan mærkes: Hårteigen i horisonten? På tur - aldrig sur Bare fremad: Jakob på vej mod Hellevassbu

Hei. Er det noen her som har prøvd isfisket i områdene rundt Haukeliseter og Vågsli? Har hytte her, men aldri fått testet isfisket her. Klarer dere å få ørreten til å bite under isfiske? Takknemmelig for alle tips.