Søk i nettsamfunnet
Viser resultater for emneknaggene 'haukelifjell'.
Fant 4 resultater
-
Ifm. høstferie på Hydros hytter på Vågslid ble det anledning til å ta en tur på Kjelatind 1476 moh. Dette er den vestre toppen på ryggen sør for E134 når man kommer østfra i retning Haukelisæter. Kjelatind er nok litt glemt i forhold til sine mer interessant naboer i vest, nemlig Vassdalseggen og Kistenuten, samt selvsagt Nupsmassivene nord for E134. Jeg har vært på de fleste av disse toppene tidligere, men Kjelatind har alltid sett like interessant ut i sin mer ensomme majestet. Det var derfor med spenning vi forsøkte oss på en fin høstdag. Datoen var 9. oktober, og det var endel nysnø i høyden. Heldigvis var den ganske hard og fin å gå på. Vi tok korteste vei fra anleggsveien/dammen øst for Kjelavatnet. Det tok om lag 1t 20min å nå toppen i jevn stigning. Skjønt jevn; den siste halvtimen gikk vi over minst tre overraskende nye "blåner" hver gang vi trodde vi var på toppen. Den ene stigningen gikk over en ganske stor fonn og gav litt interressant klyving. På toppen var det bare å kose seg i den fine utsikten. Naboene i vest var innhyllet i litt skyer, men ellers var det fint rundskue. Etter en "rett i koppen" og et eple returnerte vi samme veg. En lett og kjempefin tur fra E134, ca. 2t 30min t/r. Ikke la Kjelatind forbli en glemt topp, da!
-
Prøver å få seg en smak av det friske fjellvannet "Jeg skal bli fotograf når jeg blir stor jeg, så da må jeg øve meg med kameraet ditt" sier Adrian. På de siste turene så har jeg latt han ta speilrefleksen og leke seg litt med å fotografere selv, jeg har vist han det helt grunnleggende som hvordan man slår den på, fokusere og bla i bilder han tar. Og det er igrunn ganske artig, han tråkker rundt og finner motiver han selv syns er spennende, prøver seg frem og viser det til meg. Og da er det ikke til å unngå at det blir noen bilder av meg og, slik som i disse tilfellene. Men som sagt så hadde vi kommet oss opp til Haukelifjell, etter noen dager på Skrim og noen dager nede i lavlandet ved kysten i både telt og hengekøye var det altså dags for å komme seg opp i høyden. En kamerat ved navn Christian, som ofte er med på flere av turene mine, og hans sønn ved navn Linus ble med oppover mot Hardangervidda. Vi dro med oss lavvo denne gangen som nevnt, fordi det er så utrolig kjekt med en større bolig når man har med barn. Den blir brukt som soveplass og lekestue om hverandre, de bygger om lavvoen innvendig med liggeunderlag, soveposer og annet de måtte finne til en slags borg med huler og vegger. Da trekker vi naturligvis ut for da er det ikke mulig for en voksen person å være der inne Vi parkerte bilen og gikk innover med en viss anelse om hvor vi skulle gjøre leir, men etter noen kilometer så fant vi fort ut at her var det ikke flust med steder å sette opp lavvoen. Vi letet litt rundt og fant omsider en fin leirplass med flat grunn og lite buskas rett ved elva, eneste kjipe her var at det ikke var fiskbart pågrunn av stryk og altfor grunne partier. Men fiskevannet lå ikke langt unna heldigvis. Leirplass langs elva Det startet med yr og gråvær den første dagen, men Adrian visste råd. Han hadde funnet et magisk steindolk fra istiden som trollmennene på den tiden brukte til å manipulere vær og vind, så han skjærte inn noen merkelig symboler i nærmeste snøfonn og da tok det jammen ikke lange tiden før solen tittet frem. Innlosjert og alt på plass var det dags for mat og lek i elven med steinsprett og generell steinpælming. Vi voksne kikket litt på kartet og planla morgendagen over en kopp kokekaffe med litt attåt. Dagen ble avsluttet med obligatorisk kveldstur til de mest interresante attraksjonene som var noen steinblokker oppi lia som kunne klatres på og ikke minst lete etter dyrespor. En fin plass i kveldssola Liten kar utforsker nærområdet De neste dagene våknet vi til nydelig sol og en lett sommerbris som holdt myggen unna. Det er skarp luft og blir fort kjølig om det kommer en sky, men når sola er fremme er det nesten shortsvær. Smågutta er veldig klar for lek i snøfonnene som ligger som forlokkende akebakker der borte ved fjellet, noe som såklart blir gøy. Vi finner fort ut at dette fjellet i nærheten passer perfekt til en liten topptur også, og utsikt gir innsikt om hvor vi skal piske fluer og denge bly når fisken skal tas siden vi ser vannet hvor prikkepetter bor. Full fres i akebakken Adrian har gjort dette før Klyving opp bakken Oppe på platået God stemning i nydelig natur Førstestyrmann Christian Her får man oversikt over området Tipp topp tommel opp Zelda var forresten med hun og Etter lek og topptur bar det ned til leirplassen for lunch og avslapping. Barn, voksne og hund lå dovne rundt om og slikket sol mens sommerbrisen pustet forsiktig gjennom landskapet. Det er virkelig digg når det er perfekte forhold og ikke bli plaget av blodsugere som noen ganger kan bli i overkant slitsomme, tenker tilbake til Hein for et par år siden da vi fant opp ordet Knottfast... grøss og gru. Men fisken som ofte er en av hovedgrenene innen friluftslivet manglet, vi hadde spottet en perfekt plass fra toppen av fjellet og dit bar ferden. Stenger, dupper, mark og fluer skulle i skjønn forening lokke frem til hugg fra de prikkete godsakene som svømmer rundt i disse glistrende fjellvannene. Alle var meget klare for å lande fersk fisk og ha den som et herremåltid til middag. På vei mot fisken Fantastiske omgivelser altså Christian prøver å lure Ørreten med utvalgte fluer Meg selv med en godkjent steikefisk Nyinnkjøpte Crispi Skarven holdt meg tørr på beina uten tegn til gnagsår, støvlene var som formsydde for mine føtter. To gutter som er på vei til å bli mestere i friluftsliv Og slik gikk dagene her inne med fjellhygge, fiskekos, leirliv og barnelek. Alt klaffet alt i alt og ingen dro hjem med annet enn gode minner og et sterkt ønske om en ny tur Og med det sier jeg god sommer til alle dere der ute som vet å nyte livet til skogs og til fjells hvorhen dere ferdes. -
Les turrapporten på bloggen og se flere bilder og timelapse! Etter noen vinterturer var vi nå klare for en tøffere utfordring, turkompis @Tor-Erik-L-77 og jeg. Vi satte av helgen 19-21 Februar og planla å gå nordøstover på Hardangervidda fra Haukeliseter Fjellstue. Vi reiser oppover på fredag formiddag og ankommer Haukeliseter rundt 14.00. Planen er å prøve å nå Mannevann før det blir mørkt. Fra Haukeliseter er det en ganske tøff oppstigning for å komme opp på platået, men det er kvistet en rundløype og vi planlegger å følge denne til vi skal ta ut kursen nordover mot Mannevann. Når vi starter er været greit, men det blir etterhvert lavt skydekke, tåke og dårlig sikt. Vi følger på i den kvistede løypa og bommer litt på navigeringen slik at vi ender litt for langt vest. Det begynner å bli mørkt og vi bestemmer oss for å bare ta ut kurs litt nordover igjen og slå leir. Vel oppe en litt bratt bakke vurderer vi det slik at vi må slå leir. Sikten er ekstremt dårlig og det begynner å bli mørkt. Vi står og vurderer litt på GPSen. Ser at det er relativt slakt terreng der vi befinner oss og før jeg vet ordet av det ser jeg Tor-Erik forsvinne rett ned foran meg. Jeg kjenner jeg får puls og blir bekymret for hvor bratt det var. Vi sto rett og slett med skituppene på en snøskavel uten å se det. Det var heldigvis ikke langt ned og Tor-Erik er uskadd. Vi slår leir rett ved og tar en rolig kveld i teltet med god mat. Lørdag morgen er det fortsatt dårlig sikt og vi går først i 11-tida. Vi er ved godt mot og tar oss nordover. Været skifter veldig og det går fra god sikt til ekstremt dårlig. I perioder må vi stoppe opp og vente på at tåka skal sige bort. Det er en god del stigning og vi skjønner hvorfor folk på vi traff på Haukeliseter sa at vi kom til å bli gode og varme. Når vi kommer opp i skaret mellom 1469 og 1393 høydene er sikten dårlig, det blåser og det snør. Vi må sjekke GPSen kontinuerlig for å være sikre på trygg kurs og må i perioder nesten føle oss frem med stavene. I utgangspunktet var tanken å komme oss opp til Storhellervatnet, men vi har brukt altfor lang tid i det dårlige været. Vi kommer imidlertid trygt frem til Mannevann i god tid før det blir mørkt og setter leir på sletta noen meter fra "vannkanten" sør i Mannevann. Ingen vits i å jobbe mot været, nå er det bare å kose seg i teltet til været blir bedre. Søndag morgen våkner vi til kraftig vindvær og snø. Det har kommet en god del snø i løpet av natta og sikten er lik null. Vi får en oppdatert værmelding hjemmefra via Inreachen min og den er ikke akkurat lystig. Det er meldt 16-18 m/s vind og snø hele dagen. Vi tar umiddelbart avgjørelsen om å bli liggende denne dagen. Å ta seg videre er like sjanseløst som å komme seg trygt tilbake til Haukeliseter. Vi nyter derfor en rolig dag i teltet kun avbrutt av korte lufteturer. På turen har vi med isbor og pilkeutstyr og trosser etterhvert vind og snø for å prøve isen. Det ligger anslagsvis 1-3 meter snø ute på isen og vi finner et sted med minst mulig snø. Etter å ha gravd oss ned starter vi å bore. Overraskelsen er stor når vi borer boret helt ned uten å komme igjennom isen. Det er rett og slett mer enn halvannen meter is! Vi får imidlertid vann i hullet og fyller flasker og termoser, så slipper vi i det minste snøsmeltingen. Slukøret trekker vi inn i teltet igjen, blander oss en solbærtoddy med litt attåt, fyrer primus, spiser og koser oss. Livet værfast er igrunn ganske ålreit. Dagen går overraskende fort, været er like dårlig og det er ingen tvil om at avgjørelsen om å ligge var riktig. Mandag morgen er været definitivt bedre. Litt tåket fra morgenen, men ingen snø og mindre vind. Vi forbereder avgang og rundt halv elleve er vi klare for turen tilbake til Haukeliseter. Vi starter optimistisk, men har ikke tenkt så mye på konsekvensene av all nysnøen som er kommet. De to siste dagene har det kommet anslagsvis en snau meter med løssnø. Allerede på sletta mot stigningen opp fra Mannevann skjønner vi at dette blir tungt. Vi synker igjennom og pulken kjennes blytung i løssnøen. Vi jobber oss oppover og må tråkke sidelengs for å klare å trekke pulken oppover. Vi bruker 2 timer og 20 minutter på den første drøye kilometeren... Vekselvis er det litt mer avblåst, men det er skikkelig tungt de første tre kilometerne. Plutselig får vi øye på tre personer med pulk etter stykke fremme. Vi tror de er på vei i samme retning som oss, men etter en liten stund har vi de plutselig bak oss. De har bare gått rundt en liten høyde der vi sto ned. Livet ser vesentlig lysere ut og vi kommer oss raskt i deres spor. Antar at de følte det samme og var glad for vårt spor mot Mannevann. Nå går alt så mye greiere og vi suser nedover og treffer etterhvert på kvistet løype som vi følger tilbake til Haukeliseter. Bilen pakkes og vi trekker inn på fjellstua for mat og en kald øl på meg. Det smakte fortreffelig, selv om burgeren var i tørreste laget... Kort oppsummert: Flott tur med mye vær. Vi har lært mye, igjen, og føler oss enda mer sikre på at vi har ferdighetene og utstyr som holder i vinterfjellet. På tross av noen tunge stunder i løssnøen tilbake til Haukeliseter begynner vi allerede å sysle med ideen om å krysse Hardangervidda vinterstid.. Les turrapporten på bloggen og se flere bilder og timelapse!
- 3 svar
-
- 13
-
-
- vintertur
- hardangervidda
- (og 2 andre)
-
Hei! Neste helg planlegger jeg og @Tor-Erik-L-77 en kosetur med utgangspunkt Haukeliseter. Planen er å lage en liten rundtur av det. Vi kommer opp midt på dagen på fredag og må hjem igjen på mandag. Vi håper å kunne prøve pilkestikka litt underveis. Veit det er som å spørre en same om hvor mange rein han har på vidda, men noen som har tips å dele med seg? Vi har sett for oss omtrent noe slik som vist på kartet under: Alle innspill og tips tas imot med takk
- 4 svar
-
- 1
-
-
- haukelifjell
- hardangervidda
- (og 1 andre)
