Søk i nettsamfunnet

Denne morgenen så meget lovende ut da jeg våknet til solstråler som skinte gjennom bilrutene. Jeg fikk i meg frokost (risgrøt!) og kjørte langs veien Tustervatnet-Hattfjelldalen (åpen for sesongen) til Stornesdalen. Da jeg skulle begynne å gå kom det en kraftig snøbyge. Jeg forhørte meg med pappa som lovet bedre vær utover dagen. Dermed satt jeg heller i bilen og lyttet til påskelabyrinten på P1 i vente på bedre vær. Da bygen var over startet turen. Jeg fulgte noen scooterspor i strandsonen av det regulerte Tustervatnet et lite stykke før jeg sakte men sikkert skrådde opp i flanken sør for vannet. Da jeg kom over bjørkeskogen kom det en ny snøbyge som reduserte sikten og økte vindstyrken. Jeg bestemte meg for å vente inne i vindsekken til bygen var ferdig. Det tok lang tid, nesten en time, men så ble det bedre. Jeg fortsatte videre i rooolig tempo siden jeg visste at jo senere jeg ankom toppen jo bedre vær ville det sannsynligvis bli. Da jeg ankom foten av nordvestflanken på Geittinden kom neste byge, og jeg pakket meg nok en gang inn i vindsekken. Jeg ville ikke gå oppover i den bratte flanken (over 30 grader) uten sikt. Etter en drøy halvtime var sikten bedret og sola tittet faktisk fram. Stegjerna ble tatt på og jeg tuslet oppover ryggen. Da 30-gradersonen var passert pustet jeg lettet ut, men før jeg nådde selve «eggen» nord for toppen måtte jeg passere en kort og bratt passasje ut mot nordstupet. Dersom et skred løsnet her visste jeg hvor det bar. Med veloverveide steg kom jeg meg forbi. Nå var det kun motorvei opp til toppvarden, men likevel måtte jeg være på vakt for den skumle skavlen ut mot øststupet. Fikk god utsikt fra toppen i alle retninger med unntak av vest. Dette var jeg godt fornøyd med! Ned igjen gikk det tradisjon tro fort og gæli. Det føltes ikke like bratt ut ned som da jeg gikk opp her, heldigvis. Da jeg byttet om til fjellski fikk jeg et flott renn ned mot Tustervatnet, ren nytelse. Men i et forsøk på å ta en elegant telemarksving gikk jeg rett på snørra. Godt å komme tilbake til bilen og skifte til nytt tøy og tørke det brukte (begynner å bli en bra rutine på disse overgangene). Værvarslet for neste dag var elendig, perfekt anledning for en hviledag i Mosjøen og rapportskriving. Men mot helgen, da blir det sol, sol, soool! Turdata: 6 timer 1360 høydemeter 16 km Bilder og kart finnes her: http://peakbook.org/tour/12284/Geittinden.html

23. april 2011: Drømmedag i fjellet - med brukket ski! Bilder og kart Helt siden jeg den 6. juli 2000 besteg den østlige og høyeste toppen av Skinnfjellet (1335 moh) har jeg hatt lyst til å også en dag komme meg til topps på den vestlige toppen på 1322 moh. Fra tid til annen har da også sistnevnte topp figurert i turplanene, men av ymse årsaker blitt forkastet som turmål hver en gang - flere ganger grunnet dårlig føre. Men i dag lå forholdene til rette for en bestigning. Fra Jerpåsen begynte turen med å gå på ski langs veien sørover. Etter at brua over Fiplingelva var tilbakelagt bar det så nordover, og etter hvert oppover den skogbevokste lia. Den besto i stor grad av plantet smågran, og det var i det hele tatt ganske uoversiktlig å manøvrere seg mellom stammer og granbar. Heldigvis varte ikke disse forholdene lenge, og det ble snart atskillig lettere å ta seg fram. Jeg hadde lansert planen om en bestigning for Jan i går kveld. Han var giret på å slå følge, men hadde ikke anledning til å starte så tidlig som meg. Vi ble derfor enige om at han skulle komme etter hvert. Under en matpause kom plutselig et lemen til syne - et tegn på at det er lemenår i år. Smågnageren sprang oppå snøen, stoppet opp noen sekunder, før den forsvant under snøen igjen. Jeg nærmet meg den småbratte fjellsida av Skinnfjellet, da jeg med ett ble var noen velkjente lyder. Joda - ikke til å ta feil av! Der kom Jan gående. Jeg hadde nesten begynt å lure på om han i det hele tatt ville komme, men her var han altså. Jan tok til orde for en pause - og slik ble det. Vi slo oss ned på en snøfri haug. Vi tok så fatt på fjellsida. Det ble veldig mye sikksakk-gåing oppover, men vi spiste høydemeter skritt for skritt. Stadig flere kjente og kjære fjell viste seg i horisonten, og særlig Visttindan i vest inntok et sentralt blikkfang. Det var dessuten fascinerende å se hele Fiplingdalen sørover, med de to Fiplingvatna øverst i dalføret. På ca 950 moh begynte fjellet å flate noe ut, selv om det fortsatt var et godt stykke igjen til toppen. Skinnfjellet er et mange km bredt fjell, og kan ses på som den nordligste utløperen av Børgefjellet, beliggende mellom Fiplingdalen, Susendalen og Hattfjelldalen i nord. Det var en helt fantastisk dag - en drømmedag i fjellet der alt klaffet! Ikke en sky var å se på den knallblå himmelen og temperaturen var svært så behagelig. Å gå med noe mer enn T-skjorte var uaktuelt for min del før på toppen, drøye 1300 moh. Selv under småpausene følte jeg ikke for å ta på meg noe mer. Til alt overmål viste skiføret seg ypperlig - et fast og godt klisterføre. I starten av turen smurte jeg meg inn med solfaktor 30, bare for å være på den sikre siden. Vi hadde nå toppen i sikte. Det var bare så ubeskrivelig herlig å ta seg uanstrengt fram mellom det hvite underlaget og den blå atmosfæren, og vi konkluderte med at det er jo nettopp dette vi drømmer om i de mørkeste vintermånedene, når det gjelder friluftsliv! Jan ankom toppen litt før meg, og vi satte oss ned og beundret utsikten. Et gammelt scooterspor gikk helt til topps fra Fiplingdalssida, så det hadde tydeligvis vært folk her tidligere denne påsken. I nord ruvet Geittinden, Brurskanken og Kjerringtinden. Enda lenger nord tronet Okstindan, mens det store Røssvatnet bredte seg i forgrunnen. I sør hadde vi Børgefjellet i all sin prakt, med Golvertinden og Kvigtinden som de største kjempene. Men selv om det var flotte fjell hadde det nå på ettermiddagen blitt en del dis i lufta, grunnet stor fordamping. Det gjorde oss likevel lite, og etter en time var vi på farten igjen. Jeg var så tilfreds med å ha kommet til topps at jeg ikke enset at vi faktisk ikke bafant oss på toppen! Selve toppunktet lå godt og vel 100 m lenger øst. På vei mot Skinnfjellskardet, som vi hadde blitt enige om å gå ned i, måtte vi selvsagt innom det virkelige toppunktet. Det gikk veldig greit å ta seg ned i skardet på sørsida av fjellet. Jan prøvde seg på noen telemarksvinger, mens jeg tok meg ned på min måte. Vi bestemte oss for å følge ei nokså fersk scooterløype som gikk nedover skardet, som er over ei halv mil langt. Den ble på ingen måte fulgt slavisk, men vi antok at den ville føre oss elegant ned i dalen, uten å rote oss inn i tettvokst ungskog. Elegant gikk det da også nedover - helt til jeg nærmet meg fjellbjørkskogen. Litt for stor fart og litt for dårlig balanse resulterte i en heftig tryning! Registrerte at jeg hadde mistet begge skistavene i fallet, mens skiene ble sittende på. Men da jeg strevde meg på beina igjen oppdaget jeg til min forskrekkelse at det ene skiet var brukket, ca 30 cm fra tuppen! Det var heldigvis ikke brukket av, og det gikk veldig greit å ta seg videre nedover. Litt lenger ned i skogen var det Jans tur til å "gå på ræv". I det vi kommer inn på en skogsbilvei, som etter alt å dømme vil føre oss helt ned i Fiplingdalen, får vi oss et nytt sjokk. Rett foran oss, kanskje bare 20 meter, bykser en svær elg fram fra skogen og inn på skogsbilveien. Mens vi bremser det vi er gode for springer elgen i scooterløypa foran oss noen sekunder, før den atter forsvinner i skjul. Artig at det er litt dyreliv å se! På turen oppover så jeg for øvrig fem ryper, men jeg hørte flere. Nede i dalen måtte jeg smøre på mer klister, før veien ble fulgt sørover, over Fiplingelva og opp til Jerpåsen. Tre liter drikke viste seg tilstrekkelig. I det hele tatt en herlig topptur - både med og uten intakte ski.

Den siste tiden har vi tilbragt på hytta, og i mellom fisketurer og dagsturer har det vært vedarbeid og dugnadsjobbing med fiberlegging her i fjellbygda. Det er bare 60 fastboende, men de har klart å legge fiber rundt til de som ville ha. Det er i grunnen imponerende for det er store avstander her inne. Det er mye skog som er ryddet og jeg har benyttet anledningen til å gjøre litt vedarbeid inn i mellom alt annet så de lange turene har jeg ikke prioritert nå. Jeg ble sittende å se litt på gamle bilder fra turer til Golvertinden, og tanken slo meg om å ta en tur til toppen igjen. Jeg var der i 2005 første gangen, og senere har det blitt 3 turer til som jeg har kommet meg helt til topps. Tilfeldigvis gikk jeg turen også for nøyaktig 10 år siden - https://kjiver.no/Golvert_2011.htm Det er 8 km i luftlinje fra hytta og til toppen, men terrenget er kupert. Jeg skal gå fra Bustadmoen og rett opp langs Bustabekken via toppene bortover mot Golvertinden 1682. Følgende høydeprofil vises når jeg klikker omtrent der jeg gikk. Jeg pakker sekken i en fei, og planlegger med å spise 2 real turmat og har med gasskoker og tennstål. Når jeg hiver i sekken funderer jeg på å se om jeg har en mindre gassboks i boden og leter den opp samt fyrstikker i tillegg til tennstål. Her skjer en tabbe - de havner ikke i sekken! Heldigvis legger jeg en appelsin og en matboks med 4 brødskiver og noe sjokolade i sekken. Det er en nydelig dag med stekende sol og en fin liten bris. Duggfallet ligger tett på gress, bregner og kratt oppover, men jeg er rimelig godt kjent og det går i grunnen greit å komme seg opp i høyden. Fiplingdalen med Simskardmyra midt i bildet Jeg skal ta meg noe mat her i høyden og det er først da jeg oppdager at jeg ikke har med gass! Nå er gode råd dyre - skal jeg snu eller ta sjansen på å drøye de skivene jeg har til en såpass lang dagsmarsj som dette? Terrenget blir mer og mer steinete, og dette vil vedvare hele denne turen. Sånn sett er nok skitur opp her best. Etter hvert kommer Golverskardet og Kvigtinden opp i det fjerne. Til venstre her på bildet under kommer Kilskardet opp - her gikk jeg og @graham men måtte snu siden det ble så bratt. Nå er det ikke noe problem med bratta, men matinntaket er det så som så med. Den evige snøfonna må krysses igjen - heldigvis bare snø og ikke is. Jeg finner mange av disse røde plaststikkene denne gangen også og samler de slik at jeg skal kunne ta de med igjen når jeg går nedover mot Golverskardet. Planen min er å gå via Bolkskardet på retur, men jeg innser senere at den planen må utgå siden matsituasjonen er ganske prekær. På toppen her er det en generator som lager strøm til det gamle nødnettet som har falt ned nå. Jeg har for øvrig henvendt meg til politiet (som eier senderen) og bedt de rydde opp - spent på svaret. Man har forøvrig forsøkt å bygge en større basestasjon oppå her men det fikk nasjonalparkmyndighetene stoppet heldigvis. IMG_1725.mp4 Det ligger en gammel og uttørket palle oppå her som er delaminert slik at den lett kunne vært brensel for et kjapt oppkok av vatten - kjele har jeg og vatten har jeg, men ikke fyrstikker heller! Amatør! Jeg må finne den kjappeste ruten ned og vet at @TL har gått ned Laupskardet og ser ut i fra kartet at det burde være kurant å skli ned snøfonnene. Jeg burde nok hatt en isøks eller bare en stav, men tar med en av disse veistikkene som hjelpemiddel i tilfelle jeg skulle begynne å skli. Det er litt merkelig, for snøen er ganske myk, men plutselig kommer man inn på harde og veldig glatte partier så jeg må være forsiktig. Om jeg furer kan jeg plutselig komme inn på stålis og da er det vanskelig å stoppe opp. Når jeg får mer oversikt over hvordan snøfonnen ser ut nedover og at det ikke er noen sprekker kan jeg sette meg ned og skli ned med veistikka som nødvendig brems! Avkjølende! Denne snøfonna ligger helt fra toppen og ned så jeg sparer veldig mye knær - går av fonna ved ca 1200 moh. Jeg sliter litt med å finne en god trase ned svaene langs med elva som kommer ned fra breene, men noterer meg til en annen gang at det lønner seg å krysse elva langt nede. Det ligger mye snø oppi skardet enda. Funderer på om det kan ha gått noen ras ned i elva fra det bratte fjellet over - ser nesten sånn ut. Jeg sliter veldig med å finne en god sti ned Laupskardet. Det kan nok også skyldes mangelen på mat og energinivået er noe lavt når jeg beveger med ned igjennom dette kuperte skardet fullt av kratt, myr og bjørk. Jeg er glad når jeg er ved veien. Det er 4 km å gå til hytta langs asfalt og det smakte da med skikkelig mat! 12 timer på tur med så lite mat er ikke så lurt, men i grunnen klarer man seg med mindre enn man tror. En fin tur var det som kjennes i bena dagen etter. 43000 skritt på telleren.