Søk i nettsamfunnet

Jeg planlegger påskeskitur nå i påska 2018. To alternativer skiller seg ut og det er følgende (begge langs kvisteløyper): 1) Leirvassbu - Skogadalsbøen - Krossbu - Leirvassbu (med kryssing av Smørstabbrean) 2) Leirvassbu - Glitterheim - Gjendebu - Leirvassbu (via Styggehøbreskardet) Tur 1: Hvilken retning anbefales? Turen gås med fjellski. Ser av kartet at turen fra Leirvassbu opp til Smørstabbrean via Sandelvbrean er bratt og at denne kanskje med fordel gås opp, for så å få en lang slak nedkjøring mot Krossbu. Fin retning også siden en da får morgensol opp Snadelvbrean og ettermiddagssol ned Smørstabbrean? Motsatt vei kan en kanskje risikere å komme i skyggen ned mot Leirvassbu? Tur 2: Her er det ønskelig å ta etappen Glitterheim - Gjendebu via Surtningssue og ryggen Blåbreahøene mellom Surtningssue og Styggehøbreskardet. Er turen ned fra Surtningssue for bratt for middels ferdigheter på fjellski? Bør en vurdere å snu turen og gå opp her og så ned til Glitterheim? Ser av enkelte høydeprofiler at det er opp mot 30 grader på det bratteste ned fra Surtningssue til Memurudalen. Er det tilrådelig å vurdere å gå fra Surtningssue ned mot- og krysse Memurudalen mot nordsiden av Reinstiden og gå mellom denne og vestre Memurubrean, og videre ned mot Hinnotetjønne og så inn på forhåpentlig kvistet løype mellom Memurubu og Storådalen (retning Leirvassbu). Eller bør en bare følge kvitingen ned Memurudalen og så ta av mot vest ved kvistekrysset? Hvillken av turene er mest spektakulær? Jeg har god kjennskap til området rundt Krossbu og Smørstabbtindene som er helt magiske hvor de rammer inn Smørstabbrean/Leirbrean. Området nord for Memurubu har jeg bare sett fra lang avstand, men har hørt mye om dette massivet blant tinderanglere. Ser av bilder at Smørstabb-området sannsynligvis er vakrere, mens Surtningssuemassivet er mer brutalt fjell? Tur 1 om Smørstabbbrean kan kanskje toppes med topptur opp på Storebjørn, men da bør kanskje isøks være med i sekken om en vurderer å gå opp fra Smørstabbbrean og opp den bratte snørenna som kommer opp mellom Bjørnungen og Storebjørn? Burde en vurdere å ha med stegjern og evt egnet skotøy her? På tur 2 etappen Glitterheim Gjendebu via Hinnotetjønna har jeg estimert til 10 timers tur. Er dette overkommelig? Og hvor mye ekstra tid kommer en til å bruke om en prøver seg opp på Surtningssue?

Fredag kveld var vi tre personer som la avgårde i bil oppover Gudbrandsdalen. Vi parkerte ved Maurvangen i åtte-tida på kvelden. Derifra gikk vi noen km inn til Gjendesheim, hvor vi la oss inn på det åpne kvarteret som var til rådighet. Det blåste og var bare noen få minusgrader. Snøforholda var bra, med mye nysnø langs veien inn til hytta. Dagen etter var vi oppe kl 06:00 for å utnytte dagslyset mest mulig. Det blir ikke noe særlig lys før i halv-ni tida, så vi hadde god tid på å komme inn i morgenrutinene. Vi starta i skumringen med oppstigningen fra Gjendesheim i retning utløpet av Bessvatn. Det blåste friskt fra sør-vest og det var kankje minus fem grader. Det var bare delvis skydekke, så når sola kom opp ble fjelltoppene rundt omkring lyst opp og fine farger oppstod. Vi fortsatte videre ned til Russvatnet og gikk innover til vi fant en fin teltplass i bakken ved Blåtjønnåa. Det ble en lang kveld i teltet. Noen av oss påstod til og med å ha fått liggesår når vi kom oss ut av teltet dagen etterpå etter 18 timer på liggeunderlaget. Søndag ble en kort ettappe. Først gikk vi opp skaret mellom Austre og Vestre Hestlægerhøi for så å renne ned til Glitterheim. Der la vi oss inn på en av de selvbetjente hyttene. Det hadde ifølge besøksprotokollen ikke vært folk innom her på over to måneder. Også i dag var det delvis skya, vindig og noen få minusgrader. Mandag morgen var nydelig. Stjerneklart og lite vind. Ingen tvil om at dette skulle bli en toppturdag. Målet ble Glittertind. Ingen av oss hadde fra før av vært på noen som helst av toppene i Jotunheimen, så vi tenkte dette var en grei en å starte med. Etter å ha lagt ut fra hytta i halv-ti tida gikk det ikke lange tida før det skya til og vinden blåste opp. Men har man først lagt ut på tur, skal det litt til før man snur. Det kunne jo tenkes det ble bedre igjen... Vi ble gående oppover i dårligere og dårligere sikt. Vi hadde etterhvert absolutt ingen utsikt. Når vi endelig kom oss til toppen, var det bare GPS'en og en svak kontur av en topp som fortalte oss at vi faktisk var på toppen. Nedoverkjøring ble det heller ikke noe snakk om. Fellene ble beholdt på nedover også, da vind, dårlig sikt, hardt- og tynt føre hadde gjort det ukoselig å renne noe særlig fort nedover. Tirsdag var det veldig sterk vind ute. Stiv kuling til liten storm. Vi bestemte oss for å gå ut av heimen og tilbake til bilen. Heldigvis for oss var vinden med oss, så det gikk fort unna på hardt føre og med vind i ryggen. Vi gikk stort sett samme vei tilbake som vi gjorde inn. Vi rant ned ved Bessåa til veien og fulgte den de siste km til Maurvangen hvor bilen stod og venta. Vi brukte 6,5 timer fra Glitterheim til Maurvangen. Da vi starta turen hadde vi egentlig sett for oss en liten rundtur i en ukes tid. Ruta var ikke spikra i detalj før vi starta, men det at Gjende ikke var frosset til gjorde at rundtur-alternativene ble litt begrensa. Dette kombinert med at været ble dårligere (kraftig vind og mildvær) resulterte i at vi korta litt ned på turen og endte opp med å avslutte etter fem dager. Det merkelige var at når vi avslutta turen på tirsdag ettermiddag var det pluss fem grader øverst i Sjoadalen. Når vi hadde en stopp på Vinstra i Gudbrandsdalen på turen hjem var det der minus sju grader. Dette var kaldere enn hva vi hadde hatt på hele turen oppe i Jotunheimen.

Etter å ha kikket på yr.no hele uken så det ut som om det var en mulighet for bra vær på fredag. Planene var at Odd Arne skulle få sin første nye topp dette året. Han nærmer seg slutten på samlingen sin og Ryggjehøe sto igjen i dette området. Jeg hadde heller ikke denne toppen og jeg så også en mulighet for å lure med meg han videre opp til Leirhøe og Spiterhøene...ikke helt uvillig faktisk. Etter å ha ankommet Spiterstulen i snøvær og vind,- så var ikke akkurat optimismen veldig stor. En av fjellvettreglene sier jo at "Det er ingen skam å snu". Vel, - vi ville gjøre et forsøk og langet i vei oppover nær den vanlige ruten mot Glitterheim. Det snødde og vi hadde vinden rett i mot. Heldigvis sluttet det å snø da vi nærmet oss toppen av den første lange stigningen. Optimismen steg og vi rundet sørover og fikk vinden i ryggen. Solen kom også selvom den ikke varmet så mye.... Vi så Ryggjehøe langt der framme og det så rimelig vindfullt ut der oppe. Selv følte jeg, da sikten ble bedre, at kanskje vi skulle gjøre et forsøk også på den opprinnelige planen. Det var å fortsette mot Veoskardet etter å ha vært på Ryggjehøe. Den muligheten så også Odd Arne positivt på, men etter å ha møtt diverse "djevler" på vei opp mot Ryggjehøe slo vi dette fra oss. Vinden var svært kraftig på vei mot toppen og vi holdt på å bli kastet i bakken et par ganger. På selve toppunktet var faktisk vinden noe spakere, men intet sted for lunch...... Vi valgte derfor å returnere til Spiterstulen og hele turen tok ca 6 timer. Det var trått føre og med en god del nysnø som hadde samlet seg i små fonner hele veien som gjorde det noe tungt å gå. Likevel...vi nådde toppen og hadde en frisk tur i vinterfjellet. MEN, nå savner vi vårsola og muligheten for å sette seg ned å kose seg med mat og drikke. Det var ikke lett idag!

Glittertur til Jotunheimen En etterlengtet påske sto endelig for døren, hvor den startet med en lang kjøretur gjennom de Østerdalske skoger der et nytråkket skispor fra Rena til Lillehammer ventet på meg. 12 000 andre deltakere startet fra Rena og hadde en perfekt start på årets påske gjennom ett hvit og vakkert landskap med norske menn, kvinner og barn som preget kanten av skisporet med nygrillede pølser og energidrikker. Sunniva tok meg mot i mål, med den hviten at lårene mine hadde produsert store mengder melkesyre opp bakkene fra Kvarstad til Sjusjøen. En perfekt restitusjon hadde vi funnet leeenge før jeg begynte å gå i skiløypene fra Rena til Lillehammer. To plasser var bestillt med beltevogntransporten fra Veoli til Glitterheim, og to dager med full pensjon var den perfekte restitusjon på et fint skiløp. Været: Været varierte i liten grad mellom vind, snø og kulde. Temperaturen lå stabilt på mellom 10-15 minus ved Glitterheim Søndag 16.03.2008: Etter å ha hatt en natt i telt ved bilen på parkeringsplassen på Veoli hadde vi meget god tid til å teste nytt utstyr som ble kjøpt inn ved salgsmessa på Lillehammer etter Birkebeineren. Den resterende tiden gikk med til å slappe av, og vente på beltevogntransporten som skulle gå til Glitterheim klokken 16.00 samme ettermiddag. Møtte opp en time før avreise, hvor vi var vitne til relativt tynnkledd personell som skulle begi seg innover til Glitterheim med beltevognen. Ankom Glitterheim etter to og en halv time med beltevogn, og appetitten var skyhøy etter en lang dag med avslapping. Mandag 17.03.08 Jeg våknet relativt tidlig av meg selv, noe som gjorde Sunniva mildt sagt fortvilet. Men vi rakk nå i det minste å pakke sekken, feste feller til skiene og en tur på badet før klokken hadde slått 08.00. Dagens tur var ment som en liten rekreasjonstur i kjente og kjære omgivelser. Alt for ofte besøker man fjellene i en hui og en hast, og vi skulle ikke la denne sjansen til å gjøre det i rolige former gå fra oss. Været var ikke helt som vi hadde planlagt, og med en sur vind fra nordvest og minus 12-13 grader var kulden merkbar. Toppen i dag var Glittertind, men med et pudderlag på halvmeteren på toppbreen i sammenheng med en bratt helning gjorde at vi valgte å snu cirka 150 meter før toppen. Jeg har tidligere vært på toppen 4 ganger, og Sunniva var der i sommer, så det var ikke noe stort tap. Da skyene omsider åpnet seg ved høydekoten på 2250 moh fikk jeg frysninger og gåsehud. Nordavinden fortsatte å piske, men utsikten gjorde turen verdt. Noe som begge av oss reagerte med noe avsky på var at vi så et par skuterspor som var cirka en uke gammel på toppen!! Jeg regner med at det finnes regler for bruk av snøskuter i nasjonalparker, og hyttekjøring, men tror nok de er på feil side av dalen om de leiter etter en topp-hytte. Vi snudde, og jeg rant over breen til Austre Glittertindoksle. Besøket var en av de raske, da Sunniva stod og ventet på andre siden av breen. Etter å ha berørt en ny 2K varde, og en kjapp retur til Glitterheim, ventet en god treretters middag med ørret på oss. Dette var andre dagen uten at Telenor klarte å gi dekning til telefonene, og det varmet meg godt å slippe ”maset” fra verden på utsiden av den kalde og hvite Jotunheimen. Tirsdag 18.03.08 Etter ett par meget behagelige dager på Glitterheim, skodde vi oss med ski, og tok fatt på returen med pakningen på ryggen. Til og med returen hadde vi planlagt med meget behagelige dagsetapper. Første etappe var til Storkroken hvor vi ankom tidlig slik at vi kunne etablere en god biuvakk for natten. Noe jeg ble både negativt og positivt overrasket over var hvordan teltet mitt fungerte med en defekt. Da vi skulle sette opp teltet så spjæra vi den ene teltstangen slik at den var ubrukbar. Selv med tre stenger merket vi nesten ikke at det var noen defekt til teltet, og det må sies å være av en positiv overraskelse. Jeg hadde ikke hatt noe uhell med teltet tidligere, så av ren complacency hadde jeg tenkt hjemme at ”nei, det har ikke blitt ødelagt før, så jeg trenger sikkert ikke en reservestang ved bare en overnatting”. Begge sovnet ved solnedgang, og sjelden føles det bedre enn 12 timer sammenhengene søvn. Onsdag 19.03.08 Begge våknet en time før soloppgang, og fyring med primus, og en varm frokost med kaffe smaker sjelden bedre enn i telt. Pakket ned teltet ved soloppgang, og etter tre timer var vi begge ved bilen. Tekniske detaljer Sted: Jotunheimen: Hvilke fjell: Austre Glittertindoksle (2260 moh) Tilbakelagte kilometer: Rundt 40 kilometer (ikke inkludert beltevogn nei.. *ler)

Værmeldingene var ikke gode, men fjellet lokket igjen. Denne gang var det Trollsteinkvolven med mulighet for mange topper. Jeg hadde med meg en sykkelkompis som kun hadde vært på Galdhøpiggen og Glittertind før. Det var kanskje litt drøyt å ta han med på denne turen.. På forhånd ble det sagt at turen var på ca 3,5 mil,- så det ville bli en lang dag...dersom været var bra og det ga muligheter for å ta alle de toppene som var hovedplanen. Med de værmeldingene som var meldt var ambisjonene senket til å gjelde Austre Trollsteinhøe, Store Trollsteinhøe, Søre og kanskje Gråhøe. Langt nok egentlig! Vi startet ved parkeringsplassen på veien til Gltterheim ca. kl 0900. For seint synes jeg dersom alle toppene skulle tas. Været var brukbart for langtur. Ikke vind, noe som skulle gjøre susen denne dagen. Været var virkelig vekslende denne dagen. Snø, tåke, helgrått og varm herlig sol!! En flott dag i fjellet med vekslende lys. Forholdene ellers var tunge,-. i den forstand at det var en del bløt snø og nysnø som lå i mellomn steinene som gjorde sitt til at turen tappet deg for krefter. Som dere ser av bildene er det fortsatt bra med snø blant tindene. Det ble mye svetting og banning i steinura...Synes Roar var tålmodig og tøff som var med på dette. Han er ikke toppsamler...så han ser ikke helt vitsen med å få med seg alt... Roar ble med helt fram til toppen av Store Trollsteinseggje. Kjempebra! Han hadde ikke lyst til å klyve hammeren som jeg gjorde, men vi fant en vei til høyre for den som gjorde at han kom opp!! Han syntes det var vel luftig og ville ikke bli med videre mot S1 og S2. Turen ut dit var skikkelig artig småklyving på tørre steiner. Jeg vil ha mer av det denne sommeren! Glade og fornøyde langet vi ut tilbake på eggen og gikk ned i Svartholsglupen mot Trollsteinkvolven. Jeg hadde lyst til å få med meg Grotbreahesten, men klokka var mye og slitne var vi også etter de tunge forholdene. Hadde vi våget å krysse breen hadde vi kanskje også fått med oss Austre Glittertindsoksle, men disse to toppene får jeg ta en annen gang. Vi brukte 3t45m fra Store Trollsteinseggje og ned til bilen. Hele turen tok vel 13 timer og 10 topper til på lista! En flott tur dette som anbefales denne sommeren!!

Dag 1: Etter en svipp hjemom fra klatrekurset var jeg ikke sen om å returnere til fjellet når været var meldt bra. Jeg skulle egentlig ta Hellstugutraversen, men siden det ble en sen avreise og veien mellom Randsverk og Tessand var stengt skiftet jeg planer. Sekken ble byttet ut med en større og litt mer utstyr samt overnattingsting ble puttet oppi. Så etter en god natt i bilen på Bergenuss syklet jeg de 7 km til Glitterheim. Om natta hadde det vært stjerneklart, men nå var det en del skyer på toppene. Som tinderangler er jeg alltid evig optimist, det lønte seg siden været ble mye bedre utover dagen. Sykkelen ble parkert på Glitterheim og jeg la i vei den noe kjedelige etappen inn til Veodalsbotnen. Jeg trakk etter hvert opp fra dalen mot pkt 1810 mellom Styggehøe og Nordre Veotind. Det var til dels bratt ur, men intet problem. Opp mot Nordre Veotind fulgte jeg noen snøfonner til jeg var oppe på ryggen. Her sperret en bratt hammer veien videre. Den kan muligens omgås, men det gikk greit å klyve den. Knall gul trekant fortjener den i alle fall! Så fortsatte jeg ned i et skar før jeg kløv opp på sørtoppen på Nordre Veotind. Herfra så Store Veotind mektig ut, et mørkt og stort nordstup som klatres sjelden. Jeg anslo den vestre Styggehøbrean for trygg og krysset denne bort til der jeg kunne gå opp på Nordre Styggehøbreatinden. Nå skjedde det endringer i været. Skyene sank i høyde og de høyeste toppene svevde over skylaget. Etter hvert fantes ikke en eneste sky. Bort til Store Veotind måtte en liten bit av Styggehøbrean passeres. Så lenge man holder like ovenfor bregleppa på høyre hånd skulle dette være trygt. Det var fantastisk å stå på denne toppen. Fabelaktig utsikt til alle kanter. Vinden var fraværende og jeg hadde ikke opplevd en så varm dag tidligere i sommerferien (med unntak av junihøytrykket). Shorts og baris var rette antrekk i dag! Etter en kjapp lur på toppen kløv jeg ned på sadelen mot Søre Veotind. Jeg var spent på hvordan veien videre ville bli til denne tinden. Jeg hadde med stegjern og isøks i tilfelle breen var isete. Det viste seg at jeg kunne følge ura på høyre siden av breen et godt stykke. Helt øverst trakk jeg opp på breen og fulgte den ca. 20-30 meter før klyvinga til Søre Veotind startet. Først måtte jeg klyve meg til venstre for å komme ut på en markert hylle. Idet jeg gjorde det hørte jeg noen skremmende ras ned mot Veobrean, og hele fjellet småristet. Rett over meg stod et overheng, og jeg rasket på i tilfelle noe fjell skulle løses ut og treffe meg. Hylla var svapreget med litt rennende vann. Når jeg kom meg over på venstre siden av hylla var resten av veien til toppen lett og grei. Jeg prøvde å ringe hjem, men merkelig nok fantes ikke telefondekning her. Så jeg spaserte bort til Austre Memurutind. Undervegs kløv jeg opp en rød hammer som er en forhenværende kandidattopp. Etter litt trasking i snø og ur stod jeg på dagens høyeste topp. Utsikten var også her fantastisk og jeg fortjente en pause i solsteken. Utsikten mot resten av Memurutindane er veldig spesiell for meg. Mitt første Jotunraid gikk over disse toppene i 2005, den dagen var det ikke en sky å se hele dagen. Den gang føltes Jotunheimen som et sted der toppene i horisonten aldri tok slutt. Et fantastisk godt minne! Etter en fin mimrestund kløv jeg ned til Memurutind Ø-2 før jeg tok meg nordover til den nye 10-metringen bare kalt ”Grushaugen”. Dette var dagens siste topp, og nå gjenstod en lang avslutningsetappe gjennom den vakre Memurudalen. Partiet ned til stien fra Surtningssue er forresten ikke mye å skryte av. Kun masse morenerygger, gjørme og slipte steiner fra Austre Memurubrean. Videre var det idyllisk med grønt gress og en jevnlig brusing fra den frådende Muru. Til slutt ankom jeg Memurubu og fikk servert deilig Moussaka til middag. Her var det flere hyggelige gjester å snakke med. Dag 2: Etter en natt på snorkesal tok jeg avskjed med Memurubu og tok sikte mot Glitterheim igjen. Selvsagt gikk jeg ikke letteste veien til Glitterheim (les DNT-stien), jeg tok varianten over Surtningssue og Blåbreahøene. Vannflaskene ble fylt i Hesttjønne før jeg ganget opp til Søre Surtningssue. Veien opp hit bød på småklyving og en litt luftig egg før toppen. Her var det tåke og kjøligere enn gårsdagen. Bort til Surtningssue Sørtopp (som jeg for øvrig var på i 2005) måtte jeg først over en nokså luftig egg som minner om Hestbreeggen eller eggen ut til Sørvestre Styggehøbreatinden. Cruxet var en kort hammer som jeg hoppet ned fra. Da gjaldt det å lande stabilt, ingen sjangling her! Etter eggen gikk det greit over noen småtopper før Surtningssue Sørtopp og hovedtoppen på Surtningssue. På grunn av tåka var dette ikke noen blivendes sted, så jeg gikk ufortrødent videre. På Blåbreahøene fikk jeg litt sikt, og etter hvert forsvant tåka på alle toppene. Det jeg grugledet meg mest til var sageggen mellom Sørvestre og Søraustre Styggehøbreatinden. Så jeg giret meg opp til den! Rett før Sørvestre måtte jeg over en kort egg/bro for å komme meg til toppvarden. Ikke veldig luftig siden det ikke gikk rett ned på høyre side. Men nå startet alvoret. Det startet med en bratt hammer jeg måtte klatre ned. Uten sekk ville det ikke vært noe problem tør jeg påstå, men med grisetung sekk overlesset med diverse utstyr ble det nokså spennende. Det som var vanskelig med sekk var at man måtte slippe seg ned på en del småhyller. Det var ingen bøttetak å holde seg i, så det var ekkelt å slippe seg bakover med sekk, og framlengs kunne sekken henge igjen i forrige hylle. Eneste forsvarlige mulighet for å komme meg videre var å slippe sekken ned på neste hylle før jeg kløv meg ned uten sekk. Jeg kom meg endelig ned fra denne hammeren og fulgte eggen et kort stykke før jeg nok en gang måtte ned en litt kortere hammer. Her slapp jeg sekken ned og håpet den ikke rullet videre (må ikke gå i Bjørn-Even-fella). Det gikk greit og jeg kom lett etter uten sekk. Nå sperret en vanskeligere hammer veien videre så jeg tok meg noen meter ned flanken på høyre side før jeg traversete bortover og kløv meg opp på Søraustre Styggehøbreatind. Endelig kunne jeg senke skuldrene og puste ut! Jeg stakk innom kandidaten (?) pkt-2142 sørøst for toppen før jeg passerte pkt-2067 på vei ned mot Styggehøbreans tunge. Her så jeg noen reinsdyr og fulgte sporene deres ned breen. Nå var det bare det kjedelige igjen. Ura ned til Veodalen fra pkt-1810 føltes ut som et rent helvete, og når jeg til slutt kom ned på gresslettene langs Veo gikk turen til Glitterheim relativt raskt. Etter en rask titt på værmeldingen inne på hytta syklet jeg de 7 km til bilen. Burgeren i Lom smaker utrolig nok fortsatt godt, og rånerne bråker like mye når jeg skal sove… Turdata: Dag1: 10t 30min 38 km (7km sykkel) 1565 høydemeter 8 topper > 2000 moh. Dag 2: 10t 15min 32 km (7km sykkel) 2115 høydemeter 10 topper > 2000 moh.

Hei, Jeg har lyst til å gå Gjendesheim-Glitterheim-Spiterstulen-Leirvassbu-Gjendebu-Memurubu og så ta båten tilbake til Gjendesheim (da jeg har gått Besseggen flere ganger tidligere), eventuelt starte på Memurubu og gå andre veien. Men er det det noen her som vet hvilken vei som lønner seg å gå? Jeg har vært på de fleste av disse hyttene, men bortsett fra Besseggen så har jeg alltid bare gått toppturer ut fra hyttene, ikke mellom hyttene og derfor usikker på hvilken rekkefølge det lønner seg å gå rundturen.