Søk i nettsamfunnet

Fra fine toppturer i Jotunheimen i juli til Italia og campingferie ved Garda-sjøen. 35 grader i skyggen, latmannsliv, pizza og bading. Men også her lokker fjellene. Nord for Garda ligger øst-Alpene og venter. Kjente navn som Texel-gruppen, Dolomitene og Brenta, mindre kjente navn som Adamello, Presanella og Ortler. Ved ren tilfeldighet ble det ikke en av de første områdene: jeg hadde ikke noen kart over Dolomitene og beskrivelser av toppturer i Adamello og Presanella var glemt hjemme. Det ble altså rundt Ortler: Stelvio Nasjonalpark på ca. 30 x 30 km med ca. 130 topper over 3000 meter. Utgangspunktet var dagsturer fra Garda. Det vil si å stå opp om 05.00 , kjøre i timevis over gode og dårlige veier, for deretter å begynne turen. Målet var å se området fra alle kanter som kunne nåes innen tre timers kjøring. Ikke for vanskelige topper heller. Jeg gikk alene. Bedre å nå en litt lettere topp enn å måtte snu. Disse begrensningene gjorde at de tre mest interessante turene i området ikke var realistiske. Til det høyeste fjellet Ortler (3905) er det både en drøy tur og brepassering rett før toppen. Til områdets absolutt vakreste fjell, Königsspitze (3851), er det enten brepassering eller en lang omvei via tre andre lavere topper: for mye for en dagstur for meg i hvert fall. Den tredje turen var dessverre heller kke aktuell: en tredagerstur over ikke mindre enn 13 topper over 3500 meter langs hele sydvestkammen med overnatting i bivacco / hytte. Turene kort fortalt: Zufrittsspitze (3439) og Weissbrunnerspitze (3253) Utgangspunkt er Lago Fontana Bianca (1900) innerst i Ultendal helt i øst av nasjonalparken. Enkel tur over god sti opp til Grünsee og Canzianihytta med flott utsikt særlig mot Hintere Eggenspitze. Lett videre oppover til stiskille med fin rasteplass. Merking videre av og til mindre bra. Brattere stykke mellom hammer og sne opp til snekam som er øverste del av bre på nordsiden. Over denne og opp renne i sydveggen (fast tau siste brattere bit) til toppen. Fin utsikt men dessverre surt vær (+ 1 grad) og litt for mye vind og skyer . Ned igjen til brekammen. Videre over kammen mot Weissbrunner. Første 'tårn' passert sydøst. De neste stort sett over kammen selv. Klatring til minst II+, ett stykke nedover på 6-8 meter var nok sikkert grad III (men dette stykket kunne selvsagt omgås i sydøst med temmelig mye høydetap). Ned fra Weissbrunner via antageligvis normalruten til toppen: en ikke for bratt helling som ender opp i et lite skar mellom fortoppen og hovedtoppen av Weissbrunnerspitze. Godværet kom selvsagt først da jeg var nesten nede ved Grünsee igjen. Köllkuppe (3330, I. Veneziaspitze (3386), II. V.Sp. (3371) en III.V.sp. (3356) Utgangspunkt parkering ved Malga Mare i sydøst. Flott utsikt oppover mot den snedekkede Palon de la Mare (3703) med mektige breer. Videre oppover fin sti til Lago Lungo: en grønn perle i sten-ødemarken. Ideelt for en pick-nick. Videre opp til de bittesmå sjøene Le Pozze og nordvestover opp til Hohenferner joch var fint terreng. Fra Le Pozze var det slutt på stien, men veien var lett å finne. Opp på nordvestkammen mot Köllkuppe. Av og til litt leting etter beste vei, men forholdsvis enkelt til toppen. Kammen videre til I. Veneziaspitze vanskeligere. Diverse plundrete passasjer. Fra I. videre til II og III Veneziaspitze greit. Monte Vioz (3545) Utgangspunkt Pejo Terme på sydsiden. Allerede når man kommer kjørende inn dalen ser man mer enn 2500 meter rett opp mot dagens mål. Monte Vioz: et fjell som m.h.t. vanskelighetsgrad og fasiliteter kan sammenlignes med Galdhøpiggen. Startpunkt på 2380 via kabelbane og stolheis, utmerket sti til toppen og en betjent hytte på 3535 moh med god mat og kaffe. Kan gåes med barn med forsiktighet. Stien er god nok men det er av og til temmelig bratt nedover ved siden av. Uflaks med været igjen. Fra ca. 3000 moh endte jeg i skyene. Stien var lett nok å følge, så det var bare å streve videre. Ble på toppen en time i vind og lett sne for å få sett (og fotografert) litt av utsikten i de sjeldne øyeblikkene med hull i skydekket. Deretter temmelig forfrossen ned til lunch i fjellhytta. Pizzo Tresero (3594) og Punta Pedranzini (3599) Utgangspunkt Rifugio Berni rett under Passo Gavia i vest med særlig imponerende utsikt mot den bratte vestveggen av Corno dei Tre Signori. Også dagens mål er synlige. Den fine kammen fra Pizzo Tresero til Punta San Matteo. Som vanlig fin sti opp til breen på ca. 3100 moh. Herfra kommer jeg meg opp på kammen. Mye klyving bortover og opp til en bivacco som ligger som et ørnerede på den smale kammen. Herfra blir det noen korte stykker med klatring. Jeg hadde funnet informasjon om at det første vanskelige stykket kunnen unngås nede i nordvestsiden. Etter å ha våget livet en stund på løs grus og med dårlige tak for hendene bestemte jeg meg for å snu. Dette var alt for farlig. Tilbake ved bivacco'et tok jeg sjansen på et forsøk på kammen selv. Det viste seg å være et godt valg. Det var noen stykker II+, men etter ganske kort tid var jeg forbi det vanskelige stykket. Resten var greit til toppen. Fra toppen utsikt mot Bernina og Disgrazia i nord, hele kammen østover via San Matteo og Vioz til Monte Cevedale og selvsagt mot en masse lavere fjell i vest. Videre til Pedranzini var litt lett klyving. På toppen piggtråd og skytestillinger fra første verdenskrig. Kan ikke ha vært morsomt å ligge der om vinteren. Hadde ikke energi til å gå videre over kammen. Til Cima Dosegu (3560) så helt greit ut. Opp til Punta San Matteo (3678) så fra avstand farlig ut. Det så ut som et stort stykke av en sneskavl (som må forseres) hadde rast ut. Tilbale på Tresero traff jeg på en del italienere som hadde gått ruten oppover over den øverste delen av breen og fortalte at det ikke var noen sprekker der. : Det var til og med normalt å gå der alene eller i gruppe uten tau. Denne veien tok jeg tilbake. Først ned en bratt og løs ur ned til breen. Resten var greit. Et stykke med steiner på is var litt skummelt. Tok masse pauser for å nyte den flotte utsikten mot kammen opp til San Matteo. Så greit ut opp til den andre toppen (av fire). Videre vanskelig å vurdere på avstand. Hintere Schöntaufspitze (3325), Innere Pederspitze (3305) og Plattenspitze (3422) Utgangspunkt er Solda helt på nordsiden. Når man kjører veien innover dalen ser man rett opp i siden mot Ortler. Fra Solda går det en kabelbane opp til Schaubachhytta på 2610 moh. Med en gang man kommer ut av banen har man et fantastisk syn mot nordveggen av Königsspitze med stupbratte breer. Utrolig hvor liten jeg følte meg. Selv hade jeg atskillig mindre tøffe mål for dagen. Først via lett vei langs en utrolig skjemmende ny kabelbane (ikke i bruk enda) opp til Madritschjoch. Herfra lett sti til toppen av Hintere Schöntaufspitze En fin tur for barn til et flott utsiktpunkt mot Königsspitze, Monte Zebru, Ortler og den grønne fine Martelldalen. På den andre siden av dalen kunne jeg se Zufrittspitze og Veneziaspitzen fra andre turer. Videre rett ned nordryggen så litt for bratt ut, så jeg gikk et stykke tilbake og deretter ned og under toppen til Schöntaufjoch. Over kammen var ikke for vanskelig. Opp til Innere Pederspitze var greit. Derimot var det tøft å komme seg ned nordryggen fra Innere Pederspitze. Underveis to hammere. Særlig den nederste var vanskelig å komme seg rundt. På veien nedover brukte jeg vestsiden, tilbakeveien klatret jeg via østsiden som virket litt mindre farlig. Opp til Plattenspitze var greit men slitsomt pga masse løs småsten. Tilbake samme vei til Innere Pederspitze. Herfra rett sydover ned i dalen under Madritschjoch og derfra via stien opp til joch og ned til Schaubachhytta. High-lights : Motorveien til Brennerpasset gjør at store deler av øst-alpene blir tilgjengelige for dagsturer selv med utgangspunkt ved Gardasjøen. Store høydeforskjeller (Lago di Garda 65 moh til Monte Vioz 3645 var den største), gåing stadig på stor høyde (2500 - 3700) og lange kjøreturer (opp til 6 timer per dag) gir en viss begrensning likevel. Stort sett synes jeg selv at turer på ca. 8 timer var nok. Ellers var jeg ikke alt for hyggelig selskap for familien dagen etter. Drikkevann finner man vanligvis opp til ca. 3000 moh. Unntak Monte Vioz der det var 'tørt' hele veien. Har drukket vannet både i dette området og i Aosta uten problemer. De fleste toppene jeg fikk med meg er forholdsvis lette hvis man tar en topp av gangen. Det blir kun vanskeligere hvis man vil følge kammene mellom toppene. Disse har ofte grad II til II+ klatring. Noen stykker grad III. Veneziaspitzen (I-III), Pizzo Tresero og Punta Pedranzini kan kun nås via kam eller over bre. Hyttene befinner seg stort sett rundt området på ca. 2000-2500 moh i dalene eller ved pass. Unntak er Rifugio Mantova d. Vioz på 3535 rett under Monte Vioz. Turister fra utenfor Syd-Tirol treffer man nesten ikke. Kun på Monte Vioz (lett og høyt) traff jeg noen Tsjekkere. Ellers er det lokalfolk som på sydsiden kun snakker italiensk og på nordsiden kun tysk. Egen konklusjon: Et flott område med turer i all kategorier fra vandringer rundt sjøer, passoverganger, lette vandretopper, vanskeligere topper og kammer og breer. Jeg håper det blir mulighet til å komme tilbake. Med 12 av de ca. 130 toppene er det så utrolig mange fine toppturer igjen. Om enda flere år kan jeg kanskje gå i dalene med barnebarn og se opp mot topper jeg har vært på ......... med minner og lengsel. Kjell-Erik