Søk i nettsamfunnet

Hei! Når det kommer til telt på vinterstid er det mye frem og tilbake om hva som funker eller ikke. Alt fra 3-sesongs, 4-sesongs, tunnel eller kuppel osv. Det jeg vil prøve er å teste mitt 3-sesongs helsport 3 telt på vinterstid uten innerteltet. Har noen erfaringer med dette? Med tanke på ventilering så har teltet to gode luker/ventiler i hver kortside, sideinngangen kan også brukes som stor luftekanal under lav vind med bare myggnettingen oppe for å holde unna eventuell snø.

Fredag morgen. En flott dag på Haukelifjellet. Møtte Rune som var kommet fra Rogaland og vi startet på turen innover Hardangervidda. Men etter et par timer i løssnøen mistet vi motet. Å vasse inn og oppover i løssnøen som gikk til knes var ikke særligt oppløftene. På andre siden mot vest over Haukeli Fjellstue, Ståvatn og Kistefjellet glinset Vassdalseggi i solskinnet. Siden dette var Rogalands fylkestopp fristet det mer med en bestigning av dette fjellet enn å vasse videre. Nedturen til Haukeliseter ble fin og det gikk rimelig greit over Ståvatn, Videre over Kjelavatn og inn Vassdalen. Her svingte vi mot vest og gikk inn Lisledalen. Vassdalseggi stuper ned i Lisledalen men innenfor 1151 vannet viste kartet en noe slakere hellning som kunne forseres. Vi fant en grei skavl for snøhulegraving og etter halvannen time stod byggverket klart. Nå var klokken blitt 14:30 og det ble diskutert litt fram og tilbake om det var for sent å prøve seg på fjellet. Men siden været var bra ble sekkene pakket med det mest nødvendige. Spade, hodelykt, snøbriller, dunjakke, vann og sjokoladeplate. Vi regnet med å bruke max 3-4 timer. Men det gikk tregt oppover den bratte fjellsiden. Kryssing oppover i ekstra mye løssnø tok tid. Under løssnøen lå et hardt skarelag så rasfaren var stor og vi holdt god avstand oppover. Kom opp til triggpunkt 1431 moh og tok opp og bortover ca 2 km mot fortoppen 1632 moh. Her var det ganske smalt og bratt med en del stup som måtte rundes. Oppe på 1632, det begynte å bli sent på dagen. Enda lå toppen en god kilometer unna. En frisk vind fra Hardangervidda i aust var begynt å grave opp fokksnø. Her og nå burde vi ha snudd. Vi var inne på tanken men blåste det hele av med "Point of no return". Toppen skulle nås idag. Den siste kilometern bortover eggen med høye stup på sidene gikk raskt da det her var lite løssnø. Men været ble bare verre og verre med hard vind inn fra høyre. Tiden på toppen ble kort. Et par bilder før vi snudde og startet tilbaketuren. Etter passering av 1632 forsvant all sikt. Fokksnøen pisket mot oss og med stup rundt på alle kanter begynte det å gnage i bakhode at dette ikke var bra. Vi gikk bortover og følte oss fram med skistavene for å finne tilbake. Alle spor var øyblikkelig blitt slettet. Nedover gikk det men stadig bratter ble det. Nå var også vinden blitt så kraftig at det var vanskelig å stå oppreist. Terrenget gikk mer og mer over i loddrett og det var ingen andre muligheter enn å dra seg oppover igjen. Prøvde mot høyre og venstre men samme elendigheten. Grunnen forsvant under oss. Kanhende stod vi på tuppen av en skavl?. Vi søkte oppover igjen og kom opp på den flater eggen. Men her var nå vinden blitt så sterk at den slo oss i bakken og vi måtte klore oss fast for å ikke bli blåst utfor. Vi brølte til hverandre og ble enige om å få gravd oss ned. Stakk bakskia ned i bakken, men her var det lite snø! Kun 1/2 meter ned til fjellet. Bak en sten hadde det lagt seg mer snø og vi fikk til et hull på 70-80 cm dybde og meteren i tverrsnitt. I lystet fra hodelyktene fikk vi vrengt av oss Goretex-jakkene og ved godt samarbeid kom dunjakker på med Goren utapå. En operasjon som nesten frøs av oss fingrene og andremann hadde full hyre med å holde på løse plagg. Selv nede i dette hullet raste stormen og virvlet løsnø rundt. Ganske raskt ble det fylt opp og vi gravde koninuerlig for å holde hullet rent og for å produsere varme. Etter 25 år jobbing offshore og flere årlige turer i vinterfjellet over hele landet hadde ingen av oss opplevd slik sterk vind. Etter et par timer i denne tilstanden syntes forholdene håpløse. Begge to viste klare tegn til hypotermi og ingen hadde håp om å stå over natta. Skal vi gjøre et nytt forsøk nedover ?: "Greit for meg" svarte Rogalendingen. " Eg vil heller bli drept utfor eit stup enn å daua i denne håla". Han hadde nå fått tydlige frostskader i ansiktet. Vi stabbet oss nedover med et ski i hver arm. Stakk dem ned i snøen for hvert skritt for å ha noe å ta tak i dersom en rutsjet nedover. Fortsatt var sikten fra 1/2 til 2 meter avhengig av vinden. I noen korte øyeblikk kunne vi se veglyset på Haukelivegen (tydligvis ingen trafikk der nå) og tok i den retningen. Etter 2 timer med mange opp og nedturer, rutsjing utfor skrenter på fromme lykke, neglisjering av rasfare og brølende diskusjoner i uværet om veivalg begynte terrenget å flate ut. Uten å vite engang hvilken dal vi var i startet tilbaketuren mot Haukeli. Å lete etter snøhula var totalt uaktuelt. Etter 7-8 kilometer med fokksnø midt imot var vi endelig på Haukeliseter klokka 11 på kvelden. Glade over å ha fått livet i gave. Rune hadde nå også fått frostskader på øynene og så bare konturer. Snøbrillene var kommet på for sent. Dagen derpå var vinden løyet. Dag - G gikk tilbake til snøhula i Lisledalen og plukka opp utstyret. Mobiltelefon, satelitttelefon, vindsekk mm som hadde vært greit å ha dagen før. Rune ble liggende denne dagen før synet bedret seg og han kunne kjøre hjem. Dag - G koste seg i bilen nedover Setesdalen. 50-60 km i timen var nok. Adrenalinet var fortsatt på topp. Gleder oss til neste tur. En erfaring rikere. Oppsummering: Negativt: Total feilvurdering av værsituasjonen den siste halvtimen før toppen. Utrykket "Point of no return" skulle selfølgelig aldri vært brukt. Snøbriller på for sent. Mangelfull utrustning. Tatt for mange sjanser Burde tatt med GPS. Tatt punkt på snøhula + diverse punkter til returen. Positivt: Det lille av utstyr fungerte godt. Uten dunjakke hadde dette gått galt. Når først ulykka var ute holdt vi hodene kalde og passet på hverandre. Ros og ris mottas med takk !!!!!!!!!!

Ser det er litt skriverier om dette i en annen tråd, men jeg trenger litt innspill på dette. Har i alle år tålt kulda og vært særdeles varmblodig. Det siste året har imidlertid tærne, og da særlig stortåa på en fot jeg har hatt overtråkk og ligamentbrudd i, begynt å bli overfølsom for kulde. De siste dagene med god gammal vinter har avdekka at blodsirkulasjonen i tærne sliter, selv ved høyintensitets aktivitet. Jeg lurer derfor på om noen har erfaring med varmesokker og -såler og hvilke som er best. Skal primært brukes i skisporet, så det er ikke praktisk med store batterier som skal henge på alpinstøvler . Er det holdbare produkter som forsvarer prisen?

Hei. Er det noen som utøver duejakt på senhøsten? Og evt hvordan fungerer dette?