Søk i nettsamfunnet

Er du kjent med Frankrike? De fleste som reiser i Frankrike er kjent med Paris, Nice eller Côte d'Azur. Hva med å ta en tur i Normandie? Vi sier på fransk "un dessin vaut mieux qu'un long discours" som betyr omtrent "en liten tegn sier mer enn en lang tekst". Her kommer det da bilder av Normandie! Er det ikke nydelig å se fargerike bilder mens alt er hvitt og grått eller svart utendørs på mange av stedene i Norge? Dette var min innlegg til Fjellforum Julekalender!!

Er det noen som har vandret i området rundt Mont Blanc og har tips til rute. Vi vurderer å fly til Geneve, og kanskje kjøre til Chamonix-området. 3-5 dager, gjerne hytte til hytte. Takk for tips!

Jul kommer ganske snart nå...Hva skulle jeg skrive om i Julekalender??? Når jeg spørre Nordmenn om de reiste i Frankrike får jeg ofte som svar: "Ja, jeg er kjent med Paris", eller "ja, jeg er kjent med Nice området/den Franske Rivieraen" eller "ja, jeg er kjent med de Franske Alpene". Så kan jeg tenke meg kanskje å lage flere innlegger hvor du skal oppdage andre deler av Frankrike, så får du kanskje lyst til å komme der? Først kan vi kikke litt på fylket hvor jeg kommer fra, "La Champagne". Jeg lover dere at det blir også litt Julestemning på slutten av innlegget (ingen nisse smiley?) Er du litt lei å gå på bratte fjell bakker men vil du likevel ha utsikt er det det perfekte stedet til å komme. Da jeg var barn klaget jeg ganske mye at det var så kjedelig med å gå i så flatt terreng mellom sukkerbetmarker og kornmarker. Jada, vi lager ikke bare Champagne i Champagne men også sukker fra de store hvite sukkerbetene (egentlig har jeg ingen bilde til disse 3m høye åsene av beter når de høstes/plukkes og tørkes ute!). Selvfølgelig får du se også vingård! Hvis du kommer om høsten blir det fine høstfarger (alt som er oransje/rød er vingård): Og sikkert kan du besøke Champagne-kjellerne og se mer flasker enn du har aldri sett, og mer flasker enn du kan drikke i hele livet ditt: Hvis du trenger litt fersk luft etter Champagne smaking kan jeg forslå deg til å gå en tur i "Montagne de Reims" = Reims fjell...Vær så snill... ikke forvent noe som Jotunheimen selv om det kalles fjell... Høyeste punktet i området er +286 m !! Her kan du se rare trær (da blir du enda mindre sikker om du kanskje drukket for mye) som kalles "Faux de Verzy". Det er ikke så mye skog som i Oslo hvor jeg kommer fra, men eventyr kan du jo tenke på når du ser dem! Eller kan du ta deg en rolig tur langs Marne elven: Hva er det som skjer når elven går opp? Så får vi større innsjøene på markene (mellom 0 og 5 ganger i året i 1-2 uker, mest i vintersesong)!! Disse flommene er helt normale, der er ingen hus/ingen viktig vei som er bygget i flom-områdene og dette bringer naturell gjødsel til markene: Ser du plantene på venstre av bildet som vokser som baller på trær? Dette er misteltein. Det er egentlig en parasitt på trær men det er også en stor tradisjon rundt denne parasitten... Miraculix i Asterix tegneserie skjærer misteltein for å lage de magiske styrkedråpene. Men hvorfor skriver jeg om misteltein akkurat nå? Fordi man skal gi hverandre en klem under misteltein for nyttår (noen gjør det også til Jul) for å ønske seg et langt liv og lykke! Det gjør vi i familien min: først må vi finne et tre hvor misteltein er ikke alt for høy (sjelden). Så misteltein henger på døra: Til Jul får vi Julekaker, krydderkaker og kvede godteri (de siste er ikke typiske franske, det er en tradisjon i familien) som faren min lager og som holder seg godt hele året etterpå. Flere på Fjellforum kan bekrefte at det er en god energikilde på tur! Jeg skal avslutte mitt Juleinlegg med et Juletre! Vi får ikke lov til å velge Juletreet i skogen og å skjære det selv men likevel er det veldig fint med Julepynting og ekte lyser: God Jul! Joyeux Noël!!

Pico de Aneto er med sine 3404 meter det høyeste fjellet i Pyreneene, fjellkeden som "deler" Frankrike og Spania med det underlige fjellandet Andorra midt inne i. Turmålet ble da også valgt fordi fjellet er det høyeste, ikke nødvendigvis det fineste. Været var det så som så med, men vi tok bussen kl 8 inn til veiens ende i ca. 1900 meters høyde i Valle de Benasque. Vi fikk høre vi var for sent ut og slikt alpe-bla bla bla, men ruslet oppover med holdningen, what comes comes, and what succeeds succeeds. Det var ikke mange andre på vei oppover, noe som overrakset oss siden vi ble fortalt av en som hadde vært på Galdhøpiggen at det trolig ville være flere folk her. Kanskje de hadde startet på fjellhytta Refugio Renclusa, ca. 2150 moh?? Vi passerte i alle fall snart hytta, en riktig forsøplet og heslig hytte før stien ble utydeligere. Spanjolene må elske vardebygging, for det var varder over alt, til høyre, til venstre, i midten og her og der og minst like mange stiantydninger. Vi fulgte det vi syntes virket mest lovende og kom til slutt til Portillon Superior... Et skard,ca. 2850 moh. Her ble Julia igjen med vond fot, mens jeg fortsatt ned mot morenelandskapet på andre siden. Ved brekanten kom tåka, men jeg ville ikke snu nå og trasket innover i tåka med stegjern på. Rundtomkring i tåka hørte jeg stemmer, men noe tydelig tråkk fant jeg ikke. Til slutt dukket et svakt tråkk opp og jeg havnet på en fjellrygg, alt for langt til høyre for det egentlige målet: Collado de Coronas, skulle det vise seg. Tåka lettet og jeg fortsatt bortover mot Collado'n (skard) Her fant jeg tråkket. I stedet for å følge tråkket opp Coronasbreen kløv jeg opp ryggen til høyre (for å slippe å ta på stegjernene jeg akkurat hadde tatt av igjen). Snart var jeg fremme ved den beryktede toppeggen. Noen gikk med tau, andre med lavt tyngdepunkt. Eggen, ca. 15 meter lang, var imidlertid en skuffelse. Bratte fjellsider på begge kanter, ja vel, men ikke loddrett som beskrevet av andre, og ryggen var så full av gode tak at det opplevdes helt uproblematisk å gå her. Sammen med 10-15 andre var jeg på toppen, som var fri for varder, men tilgjengjeld prydet med et digert kors og en påle dekorert med kunstblomster... Med bomturer og slikt tøys ble det til sammen mer enn 1700 høydemetre, noe som merktes svært godt i knærne på vei ned. En flott tur, med en visstnok vanvittig flott utsikt (som jeg bare delvis fikk oppleve på grunn av skyer). Vel nede igjen fikk jeg t skjorte med Aneto 3404 meter preget inn på forsiden.. Kitsch? Tja.-.. Pytt pytt.

Hvis man skal reise på ”sydentur” er det fint om aktivitetene på stedet man reiser til kan bli noe mer enn bare sol og strand. Med kone og barn blir det noe begrenset hva man kan få til, men jeg hadde i hvert fall et avgjørende ord med i laget når valget ble grenseområdet mellom Frankrike og Spania der Pyreneene ender i Middelhavet. På en uke i Argeles sur Mer mellom spanskegrensen og Perpignan rakk jeg disse tre turene: Oppvarmingsturen ble en kveldstur ”Tour de Madeloc” på ca 650 moh, rundt og opp på en fjelltopp hvor det også var en vei til toppen – riktignok stengt for biltrafikk. Jeg valgte stiene mot toppen. Grei og enkel tur på ca 1,5 timer og utgangspunktet ble nådd etter 20-30 minutter fra hotellet vi bodde på. Toppen ga flott utsikt over strandlinjen fra Perpignan til Collioure. Deretter fulgte en morgentur opp på 981 meter høye ”Pic de Sallfort” før det ble altfor varmt. Her var utgangspunktet ca 500 moh, 40 minutter fra hotellet, og jeg brukte ca 4 timer på turen med pauser. Her var det også godt merket sti hele veien. Jeg gikk tidlig, men likevel ble varmen en utfordring etterhvert selv om antrekket var t-skjorte og kortbukse. Siste dagen i Argeles sur Mer, 18.juni, viste seg å bli den flotteste dagen. Vi kunne se ”Pic du Canigou”, 2784 moh fra hotellet vi bodde på, men de fleste dagene kom det skyer på toppen ganske tidlig. Jeg startet derfor å kjøre allerede kl. 05 om morgenen i mørke og nådde etter en knapp time Prades, hvor den ”beste” veien til Chalet de Cortalets på 2150 moh starter. Veien opp til hytta på 2150 moh starter på asfalt, men blir etter noen kilometer en grusvei i dårlig forfatning. Faktisk så dårlig at jeg aldri har kjørt en dårligere vei noen gang. Hadde jeg hatt min egen bil, hadde jeg ikke villet kjøre oppover der i det hele tatt. Problemet er veldig mye stein og humper og dumper. Etter en drøy time på grusveien, og ganske sliten i nakke og skuldre, ankom jeg hytta som ligger på nordsiden av Canigou ved frokost-tider og jeg var klar til å gå ca 07.30. Det er en ganske direkte sti rett oppover mot toppen med passe sterk stignig. Trodde jeg ville bli førstemann på toppen den dagen, men da jeg var oppe etter ca 1.40 var det to briter der, som hadde overnattet litt nedenfor toppen. Fjellet er det høyeste i området og en flott utsikt. Toppen er også et slags hellig fjell for katalenere både i Frankrike og Spania. I dag (23.juni) er en spesiell dag hvor de tenner bål på toppen og alle byene rundt fjellet, og for så vidt ganske langt unna også, tenner bål som et slags symbol for tilhørighet. Da jeg var klar til å gå nedover hadde sola kommet til nordsiden av fjellet også, så mens jeg brukte jakke på vei opp, var det tilstrekkelig med t-skjorte på returen. Anbefalinger for andre interesserte: Jeg synes jo det er i drøyeste laget å sitte 4 timer i en bil for å oppleve en 3,5 timers fjelltur. For spreke folk er det mulig å bestige toppen etter en drøy dagstur fra Vernet- les Bains som også ligger på nordsiden av fjellet. Evt kan man overnatte på Chalet de Cortalets.

Endelig var et høytrykk på vei og jeg trykket på bestill knappen på SAS sine nettsider. Etter jobben tok et forsinket fly Helge og meg ned til Zürich. Med hjelp av leiebil kom vi fram til Chamonix rett etter midnatt. Den store planen for de fire dagene opp i høyfjellet var GRAND JORASSES traversen. Fra Torinohytta via bivacco Canzio til hovedtoppen. Her trengs det stabilt vær og gode forhold, leste vi. Været var det ikke noe i vei med og forholdene kunne knapt vært bedre. Fortsatt litt snø i rutene men stort sett bra. Etter mange turer til hjemlandet mitt, og mange bestigninger av 3000 topper i løpet av våren /sommeren var akklimatiseringsprosessen kommet godt i gang for min del. Helge, etter flere måneder på havnivå i Oslo, var nok litt mer skeptisk. Men vi begynte med en aldri så liten akklimatiseringstur. MIDI-PLAN traversen. Etter 2 timers venting i kø kom vi endelig opp med gondolen. Ikke hvilken som helst gondol, men en av verdens kuleste, Aiguille du Midi. Traversen fra toppstasjonen og over til hovedtoppen Aiguille de Plan kan til de grader anbefales. Noe av det flotteste en eggtravers kan by på Og ikke spesielt vanskelig heller. Noen punkter med III-er klatring. AD. Dag 2: Etter en natt i Argentiere kjørte vi gjennom den svinedyre tunnelen under MB til Courmayeur. Enda en gondol og vi var opp epå Torinohytta. Derfra gikk vi nok en akklimatiseringstur til en veldig pen topp. Tour Ronde. Pen er den å se på. Bestigningen er derimot ikke av den fineste sorten. Masse løsgods og fallende stein. Dag 3: Med litt norsk charm og Helges italiensk kunnskaper klarte vi å få plass på en full booket Rifugio Torino. Dagen etter skulle altså Jorasse traversen starte. Kl 5.30 var vi i gang og alt gikk etter planen fram til steggjernet til Helge valgte å ta en snarvei i retning Courmayeur. 500 meter nedstigning på null komma niks. Da røyk traversen. Vi har ikke kommet lenger enn halvveis til Aiguille de Rochefort, 4000 topp nummer 1 på den berømte Rochefort eggen. Og den skarpe snøeggen videre så ikke akkurat ut som om man kunne ta den med bare 50% utstyr under føttene. Men, Helge mente det var greit og så fortsatte vi, gikk over A. Rochefort og videre til Dome de Rochefort. Nok en 4000 topp innkassert. Men videre retning Jorasses med bare et steggjern hadde virkelig vært hakket for ambisiøst for ikke å si dumt. Dermed var det bare å gå Rochefort eggen tilbake og ned til Torino hytta. Ved cappuccinoen på hytta (kaffen er god i Italia, uansett hvor du måtte befinne deg) begynte vi å lage erstatningsplaner. Etter noen vurderinger (Jorasses normalruta etc) valgte vi å dra tilbake til Cham for å satse på en spasertur opp Mont Blanc du Tacul. Det var da i overkant kjedelig mente Helge. Så det skulle bli Mont Maudit i stedet. Vi tok en av de første gondolene opp og ved 8 tida startet vi fra toppstasjonen. Været var fantastisk igjen men vinden blåste som faen. Hadde nok ikke vært noe særlig å klatre IV-taulengder på Jorasses eggen i morgenmørke og kuling. Opp Mont Maudit var det derimot helt fantastisk. Islandskapet og toppeggen med utsikt over 3.000 ned til Chamonix. Kl. 11.20 sto vi på Mont Maudit. Det var ikke vanskelig å overtale hverandre å satse videre retning Vesteuropas høyeste punkt. Den arktiske haugen foran oss har en viss tiltrekningskraft. Verken høyden, kulden eller vinden kunne stoppe oss. Kl 13.20 sto vi på toppen. Dagens siste taulag (av mange). Normalruta ned Gouter hadde vært enkelt men dødsrenna under Gouterhytta på ettermiddagen hadde vi ingen lyst på. Så valgte vi å gå tilbake samme vei. Den store utfordringen: Rekke siste gondol kl 6. Og vi var ikke de eneste som hadde dette målet. Det pågikk et race opp Aiguille du Midi. Alle skulle rekke det. Og fra høytaleren hørte man en irosnisk stemme om LAST RUN NOW. Og last runs ble det flere av. Så det holdt akkurat at vi var ved stasjonen kl kvart over 6. Vi rakk da den virkelig siste gondolen og ut fra vinduet så vi de desperate taulagene som kom for sent.

Det var jo nesten for dumt, men selv etter så mye lesing og grundige forberedelser klarte jeg å bli ganske dårlig på turen til Mont Blanc du Tacul. Enda godt vi ikke gikk for hovedtoppen Mt Blanc denne første gangen. Akklimatiseringen visste vi var for dårlig: To dager på Leshaux-breen i drøyt 2000 meters høyde, med overnatting på Leshaux-hytta (2500 m). Så hadde vi klippeklatret en dag nede i Chamonix. Men vi satset på at det var sant; at Tacul var ganske kort og lett, og at vi umulig kunne rekke å bli alvorlig syke – DET skulle vise seg å stemme. Vi hadde ikke forhåndsbooket plass på taubanen opp til Aiguille du Midi (3842m), og møtte derfor opp en halv time før avgang, dvs 07.30. Da fikk vi tid til å parkere gratis 400 m unna. Dette var utenfor høysesongen, og det gikk greit med plass i vogna, som forøvrig holdt en imponerende hastighet oppover. Vi anslo farta til 40 km/t, og en oppstigning som trykkmessig klart overgår det man opplever på fly. (Sondre fikk svært vondt i øra ned igjen…) Etter skiftet av vogn på mellomstasjonen var det aldeles utrolig å løftes oppover de bratte og glatte klippene og snøskrentene opp til den spisse toppen. Den økende og imponerende utsikten slukte faktumet om at dette egentlig var vanvittig kommersialisert, og vi frydet oss vilt! Når høydemåleren passerte 3000 m rådet en høytidsstemning blant oss tre nordmenn. Byggverket på toppen er imponerende plassert, men jeg uroet meg straks fordi jeg kjente meg ganske svimmel. Og den skarpe snøkammen ned fra toppen som vi måtte gå ned etterpå, så ikke ut til å tillate noe fall. Vel, erfaring har lært meg å ta det som kommer når det kommer, og vi konsentrerte oss om å finne veien til utgangen. Her var det behørig merket om ansvar og bresprekker, med både achtungs og warnings. Med skjelvende hender (det var et par minusgrader i skyggen) tok vi på oss stegjern og tau. Solkremen ble heller ikke glemt, men faktor 12 viste seg å være altfor lite, og sunblock’en på leppene burde vi nok brukt flere ganger. Det ligger vel klart mellom linjene nå at vi ble ganske forbrente… Rolig, pent og rolig Det gikk ganske bratt på snøeggen - og luftig - ned mot breflata. Hadde det vært panserhard is og ingen spor, hadde jeg glatt psyket ut, for utsikten 2800 m rett ned i Chamonix var helt utrolig! Men det gikk egentlig veldig greit, selv om jeg var ganske svimmel. Vi hadde jo også isøkser å støtte oss på, og tau mellom oss. Ganske snart flatet det noe ut, og vi gjorde en halvsirkelformet bevegelse rundt hele Aiguill’en, der noen allerede var i gang med å klippeklatre på de finslipte granittveggene. Vi passerte Cosmiques-hytta og Col de Midi i rolig tempo. Det visste vi var en suksessfaktor; rolig gange, ikke stresse selv om iveren er stor. På denne flata hadde jammen noen slått opp telt også. Bivuakk er tillatt, men ikke camping. Dvs at du kan sette opp teltet seint om kvelden, men må pakke bort alt neste morgen, og også bære det med deg. Opp NNV-siden på Mt Blanc du Tacul så vi tydelige spor, og været var helt topp, så alt lå til rette for å nå toppen. Snart ble det motbakker, og åpenbart at oksygennivået var lavere enn vi hadde opplevd før: Det nyttet ikke å gjøre annet enn å rusle! Før det bratnet for alvor satt vi oss ned på om lag 3800 m og spiste frokost. Jeg merket jeg var tung i hodet, og det prikket litt i fingrene. Svimmelheten var gått noe over. NNV-flanken Fotsporene rundet en isvegg på 8-10 meter, og buktet seg oppover NNV-flanken. Dette var gradert WS (wenig schwierig – lite vanskelig, eller PD om du vil), og vi gjorde erfaring med hva det vil si. Ett punkt var en tydelig forkastning på breen vi måtte opp, en 2m loddrett isvegg på andre siden av en smal meterdyp sprekk. Noen hadde lagt igjen et tau med knuter her, festet i en isskrue, som gjorde videre avansement svært enkel. Vi var nesten litt skuffet, men benyttet tauet og dro oss opp for å spare tid og krefter. Etter hvert tiltok vinden kraftig, og snøfokket gjorde sporene utydeligere og mindre dype, men været var ellers topp. Begeistringen steg brått da jeg oppdaget at høydemåleren bare viste streker – vi hadde passert grensa for hva den kunne måle; 4000 meter! Trafikken oppover var ikke avskrekkende; det var tydelig at vi var utenfor høysesongen. Snart flatet sporene ut, og vi møtte vinden i ansiktet med full styrke samtidig som vi så toppen og Mt Blanc ruvende noe bakenfor, bak Mont Maudit. På med vinterlue og hetta på anorakken! Dette tilsvarte norsk vinterfjell en vindfull påskedag. Kraftig vind på toppen Hodepinen hadde for alvor meldt seg nå, og det gikk utrolig sakte i de kraftig vindkastene oppover de slake bakkene mot toppeggen. Denne så vi gikk over i bratt klippe på slutten, der snøføyka sto mange meter ut over stupet i nord. Om lag 30 høydemeter under toppen, før den siste snøeggen og den bare klippen, ble jeg regelrett blåst over ende, og vi besluttet å stoppe her. Å gå videre i slik vind kunne bli skummelt på en smal egg, og så var vi for første gang godt over 4000 meter. 4248 m skulle toppunktet være, og vi regnet Tacul som besteget med god samvittighet. Sikkerheten i høysetet! Vi klarte å ta noen få bilder, men jeg turte ikke ta opp videokameraet på grunn av vinden. Så hastet vi nedover. Det gikk i grunnen fort å gå ned, og vi passet kun på å holde balansen i tråkket. De andre i laget kjente også hodepine nå, mens jeg hadde dundrende verk. Ved 2-metersforkastningen var det stor kø av italienere, som skulle sikre seg uavhengig av tauet som var lagt opp. Dette tok lang tid for dem, og vi var heldige og fant en isskrue til ved siden av - med slynge - og rappellerte raskt forbi alle sammen. Jeg var imponert over hvor greit Lars-Petter (11) – sønnen min – hang med hele tiden. Han stolte virkelig på utstyret – og på oss! Men jeg var litt bekymret for høydesyke også for ham. Det er visstnok ikke bra for barn å gå for høyt, sa dem på turistkontoret i Chamonix. Høydesyk Vel nede på bresletta Col du Midi kjente jeg hvert bidige pulsslag i hodet, var kraftig svimmel og var brått blitt utrolig sliten. Det gikk som i sirup bortover breen, og jeg gruet meg vanvittig til de 200-250 høydemeterne opp til taubanestasjonen. Heldigvis hadde vi fortsatt 3 timer på oss til siste nedfart. Sondre overtok nå mer av innholdet i sekken min, og gikk først som trekkhund. Han følte seg i god form, bare med lett hodepine. Jeg følte meg utrolig nedkjørt, og halvveis oppe i motbakkene var jeg svært takknemlig for at Sondre hadde mye krefter igjen – han formelig dro meg oppover, med Lars-Petter i midten. Lars-Petter ba nå også om lengre pauser, men jeg var også begynt å bli kvalm – et alvorligere symptom, og ba Sondre kjøre på det han orket. Taudraget hjalp meg også å holde balansen opp de luftige snøkammene på slutten, og utrolig lettet og sliten gikk jeg inn den vesle jernporten på toppen av Aiguille du Midi. Når vi kjørte nedover igjen, var det akkurat som om jeg kjente livet og oksygenet kom tilbake i kroppen. Selv om hodepinen gradvis avtok over 4-5 timer, var jeg helt frisk og fin i beina igjen allerede nede i Chamonix. Vi hadde jo bare vært 7 timer på tur (taubanen inkludert), og gått totalt bare 1700 hm (250 hm ned, 600 hm opp, ned disse igjen og 250 hm opp til A.du Midi til slutt). Vi hadde sanket nyttige erfaringer med tanke på en tur neste gang, der Mt Blanc vil være hovedmålet: · Jeg trenger i alle fall flere dager til akklimatisering, og noen netter med overnatting over 3000 meter er sikkert også lurt. · Sola er ikke å spøke med, og sunblock må smøres på flere ganger på samme tur – faktor 12 i ansiktet var altfor lavt · Slutten av juni er lavsesong med tanke på folk, mens snøforholdene var helt greie så tidlig på sommeren · PD-graderingen av denne ruta betydde en ganske enkel tur for OSS · Mt Blanc du Tacul er en bratt bretur på 5-6 timer, som man greit kan klare på en dag · Vinden kan bli utrolig sterk over 4000 meter, men vanlig erfaring fra norsk vinterfjell – og vindtette klær, votter og lue – holder, en solskinnsdag i juni